Fra svimmelhet til balanse (9788245012279) by Fagbokforlaget

Kapittel 1 Svimmelhet – bakgrunn og aktualitet Kapittel 2 Balansesystemet – anatomi, fysiologi og patologi Kapittel 3 Kompensering Kapittel 4 Behandling av svimmelhet – trekk i utviklingen DEL II MØTET MED PASIENTEN

Kapittel 6 Perifere og sentrale vestibulære sykdommer Kapittel 7 Vestibulær rehabilitering Kapittel 8 Tinnitus – plagsom øresus Kapittel 9 En kognitiv terapeutisk forståelse – når svimmelhet rammer DEL III KLINISKE ERFARINGER OG EKSEMPLER

Ifølge Nasjonal kompetansetjeneste for vestibulære sykdommer er det generell mangel på kunnskap, lang ventetid for å bli undersøkt, liten kapasitet og store geografiske forskjeller når det gjelder behandling og rehabilitering. Boken formidler kunnskaper og erfaringer innen undersøkelse, diagnostisering og behandling/rehabilitering. Den er godt illustrert og inneholder mange kliniske eksempler, aktuelle undersøkelser, behandlingsformer og øvelser. Forfatterne belyser problematikken fra flere ulike perspektiver. Målgruppen er helsefagstudenter og klinikere i kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Kapittel 10 Gruppebasert vestibulær rehabilitering – personer med langvarig svimmelhet Kapittel 11 Global Fysioterapi Metode-52 – en kroppsundersøkelse Kapittel 12 Psykomotorisk fysioterapi og svimmelhet Kapittel 13 Modifisert vestibulær rehabilitering – fokus på kroppsbevissthet Kapittel 14 Vestibulær rehabilitering av pasienter med traumatiske hjerneskader Kapittel 15 Cervikogen svimmelhet

ISBN 978-82-450-1227-9

,!7II2E5-abcchj!

Fra svimmelhet til balanse

Kapittel 5 Anamnese, kliniske undersøkelser og tester

Fra svimmelhet til balanse handler om balansesystemet, sykdommer i balanseorganet og hvordan mestre vestibulære sykdommer. Det er anslått at sykdommene koster det offentlige rundt 500 millioner kroner i året. Konsekvensene er store for de som rammes, både sosialt og yrkesmessig, og mange opplever redusert livskvalitet.

Kjersti Wilhelmsen Anne Kari Skøien Anne-Lise Tamber (red.)

DEL I TEORETISK BAKGRUNN

Kjersti Wilhelmsen Anne Kari Skøien Anne-Lise Tamber (red.)

FRA SVIMMELHET TIL BALANSE Vestibulære sykdommer. Teori, undersøkelse og rehabilitering.

Kjersti Wilhelmsen (Høgskulen på Vestlandet), Anne-Lise Tamber (OsloMet) og Anne Kari Skøien (Høgskulen på Vestlandet) er alle erfarne fysioterapeuter og tidligere vitenskapelige ansatte ved landets største undervisningsinstitusjoner innen fysioterapi.

Kjersti Wilhelmsen Anne Kari Skøien Anne-Lise Tamber (red.)

FRA SVIMMELHET TIL BALANSE Vestibulære sykdommer. Teori, undersøkelse og rehabilitering.

Skal gjenspeile forside på omslaget. Endres når vi har godkjent omslagsforslag.

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-1227-9 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsillustrasjon: © Shutterstock/GermanVectorPro

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord De aller fleste har opplevd å ha vært svimmel. Det er ikke overraskende å bli svimmel etter en tur på karusell. Svimmelhet som oppstår brått og uventet, eventuelt samtidig med andre symptomer, kan derimot være skremmende. Svimmelhet er oftest en forbigående opplevelse, men ikke alltid. Hvis svimmelheten vedvarer, er det lett å utvikle angst for at noe alvorlig ligger under. Da begynner jakten på forklaringer – hos helsevesenet, men kanskje vel så ofte via andre kilder. Svimmelhet er ofte utfordrende for den som skal «nøste opp», ettersom det kan være en reaksjon på mange og svært forskjellige sykdommer, noen mer alvorlige enn andre. Samtidig med økning i vitenskapelige publikasjoner om temaet florerer det historier både i pressen og på sosiale medier. Velmente råd mangler ofte begrunnelse. Myter og forestillinger kan skape håp om bedring som ikke lar seg oppfylle. Vi mener det er behov for å sette «svimmelhet» på dagsordenen i helse-Norge. I denne boken har vi avgrenset temaet til svimmelhet i sammenheng med vestibulære sykdommer. Målet er å presentere noe av kunnskapen som eksisterer, slik at flere kan tilby undersøkelser og behandling/rehabilitering. Det er et stort behov for flere fagfolk med denne kompetansen, slik årsrapporten

fra Nasjonale kompetansetjeneste for vestibulære sykdommer 20181 antyder: Det foreligger per 2018 ikke noe nasjonalt faglig nettverk for vestibulære sykdommer. Konsultasjonstjenester er i liten grad tilgjengelige, og ventetider for utredning er lange. Tverrfaglige team finnes i liten grad selv på regionnivå. Kompetansenivået er i følge rapporter fra referansegruppe og brukerrepresentanter svært varierende. Det er betydelig underdekning i tilbudet om utredning, behandling og rehabilitering av pasienter med vestibulære sykdommer, og store deler av landet mangler tilbud …

I Norge er vestibulære sykdommer en subspesialitet under øre-nese-hals. I andre land er disse sykdommene knyttet til nevrologi. Uansett er det de nevrologiske sidene ved ørets funksjon (otonevrologi) som hørsels- og likevektsorgan (balanseorgan) som er i fokus. Feltet er i utvikling både når det gjelder kliniske tilnærminger og forskning. Mange pasienter med svimmelhet kan hjelpes, fra å være svimmel/ustø til å komme [fysisk] i balanse. Vestibulære sykdommer kan for eksempel skyldes virusinfeksjoner, hodeskader, ulykker og slag, men naturlige aldersforandringer

https://forskningsprosjekter.ihelse.net/senter/rapport/NK-HB8/2018

FRA SVIMMELHET TIL BALANSE

påvirker også organet/systemet og dermed funksjonen. Selv om svimmelhet sjelden er livstruende ved disse sykdommene, kan det være en markør for underliggende og mer alvorlig sykdom. Det understreker viktigheten av å kjenne til undersøkelser som kan skille mellom alvorlige og mindre alvorlig tilstander. Begrensete kunnskaper kan innebære risiko for under- og feildiagnostisering og for feilbehandling. De fleste pasienter med svimmelhet oppsøker fastlegen, og de aller fleste kan behandles i primærhelsetjenesten. Vi vet relativt lite om når pasientene søker hjelp, men mest sannsynlig skjer dette etter at den akutte fasen er over. Det kan være behov for henvisning til spesialisthelsetjenesten; det er antydet at opp mot 50 % utvikler restsymptomer som gjør at de sliter i hverdagen. Uavhengig av hvor pasientene møter helsepersonell, kan mange få god hjelp, ikke minst hjelp til selvhjelp, men det forutsetter at råd og veiledning avspeiler «beste praksis» – som er å være i bevegelse. Dette er et sentralt tema i boken. Vi belyser teori, undersøkelse og behandling/rehabilitering slik vi kjenner det i dag. Kunnskap om balansesystemets anatomi og fysiologi, det dynamiske samspillet mellom de sansemotoriske systemene, om sykdoms- og bedringsprosesser og om kognitive, følelsesmessige og sosiale faktorer som kan påvirke pasientens tilstand og funksjonsnivå, må være til stede. Det kan virke paradoksalt å skulle fremme et budskap om at for å dempe opplevelse av svimmelhet må svimmelhet fremprovoseres! Uten bakgrunnsforståelse kan det bli utfordrende å gi råd og veiledning til pasienter. Tekstene stiller krav til leseren. Deler av boken kan være en tung materie, og det er

gjerne utfordrende å få «tak i» detaljer. Forskjellige bidragsytere gjør også sitt til at tekstene spriker fra rene beskrivelser av praksis til teoritunge kapitler med et akademisk preg. Skal boken (så) leses fra perm til perm? Kanskje ikke, til det vil enkelte deler i første omgang kunne oppleves krevende, og disse kan med fordel leses flere ganger. Skal boken heller være et hjelpemiddel som man slår opp i ved behov? For mange vil dette være et aktuelt bruksområde. Stikkordsregister og interne henvisninger til kapitler kan bidra her. Vi vil imidlertid påpeke at for å få en god forståelse av de ulike temaene er det nødvendig å sette seg inn i både teori og praksis, og at nettopp sammenhengen her gjør «vestibulær svimmelhet» så interessant – og utfordrende. Boken er først og fremst en fagbok, og vi har sett for oss en vid målgruppe. Intensjonen er å gi klinikere i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, særlig leger og fysioterapeuter, relevant og nyttig stoff om vestibulære sykdommer og om praktisk tilnærming til undersøkelse og behandling/rehabilitering. Helsefagstudenter på ulike nivåer i utdanningsløpet, bachelor, master og videreutdanning, kan ha utbytte av boken for å lære om og fordype seg i problemstillinger knyttet til svimmelhet. Om vi klarer å treffe hele målgruppen like godt, er ikke sikkert, men vi håper at alle kan finne nyttig stoff. Vi har måttet gjøre noen valg underveis – ved å fordype oss i noen tema kan andre ha blitt utelatt, eksempler kan være undersøkelse og behandling av barn og av eldre. Samtidig er det viktig å påpeke at prinsippene som skisseres, er generelle og må alltid tilpasses den aktuelle pasienten. Det har tatt sin tid å fullføre denne boken, og vi vil takke alle som har vært med i prosessen:

FORORD

pasienter og forelesere som har inspirert oss, kolleger som har bidratt, og familien som har heiet på oss. Ikke minst vil vi takke forlaget som har gitt oss muligheter og vært der underveis i prosessen. Samhandlingsreformen har som mål å «gi rett behandling på rett sted til rett tid» (St. meld. nr. 7 (2008–2009)). Vår erfaring er

at helsepersonell ønsker å tilegne seg oppdaterte kunnskaper og ferdigheter som gjør at de kan ta faglige avgjørelser på grunnlag av «beste praksis» og samtidig ivareta pasientens preferanser. Vi håper boken kan være et bidrag på veien til å nå reformens målsetting når det gjelder pasienter med vestibulære sykdommer.

oktober, 2019 Kjersti Wilhelmsen, Anne Kari Skøien og Anne-Lise Tamber (red.)

Innhold DEL I TEORETISK BAKGRUNN Kapittel 1

Kapittel 3

Svimmelhet – bakgrunn og aktualitet . 15

Kompensering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47

Kjersti Wilhelmsen, Anne-Lise Tamber og

Kjersti Wilhelmsen, Otto Inge Molvær og

Anne Kari Skøien

Svimmelhet i befolkningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Symptomer ved vestibulære sykdommer . . 16 Klassifikasjonssystemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Vestibulære sykdommer – noen konsekvenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21

Vestibulær kompensering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Tiltak som fremmer kompensering . . . . . . . . . 50 Læringsteori i vestibulær kompensering . . . 53 Motivasjon og atferdsendring . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Bevegelse som tiltak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59

Kapittel 2

Kapittel 4

Balansesystemet – anatomi, fysiologi og patologi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25

Behandling av svimmelhet – trekk i utviklingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61

Otto Inge Molvær, Frederik Kragerud

Kjersti Wilhelmsen

Goplen og Stein Helge Glad Nordahl

Cawthorne og Cookseys øvelsesprogram . . 61 Otonevrologi som fag- og forskningsfelt. . . 62 Arven etter Cawthorne og Cooksey . . . . . . . . . 63 Otonevrologi i Norge i dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68

Balansesystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Likevektssansen og det vestibulære systemet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Synet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Andre vestibulære reflekser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Det proprioseptive systemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Hørselens rolle i balansesystemet . . . . . . . . . . . . 43 Funksjonell samordning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46

FRA SVIMMELHET TIL BALANSE

DEL II MØTET MED PASIENTEN Kapittel 5

Kapittel 7

Anamnese, kliniske undersøkelser og tester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71

Vestibulær rehabilitering . . . . . . . . . . . . . . . . . 129

Stein Helge Glad Nordahl, Kjersti

Vestibulær rehabilitering ved akutt svimmelhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Vestibulær rehabilitering ved kronisk svimmelhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Beskrivelse av vestibulære øvelser. . . . . . . . . . 133 Balanseøvelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Muskel- og skjelettplager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Oppfølging, spesielle hensyn, avslutning øvelsesbehandling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Manøverbehandlinger ved benign paroksysmal posisjonsvertigo . . . . . . . . . . . . 146 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156

Wilhelmsen, Frederik Kragerud Goplen og Anne-Lise Tamber

Punkter i anamnesen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Spørreskjema/selvrapportering . . . . . . . . . . . . . . . 78 Oversikt over undersøkelser og tester . . . . . . 79 Undersøkelser ved akutt svimmelhet . . . . . . . 82 Kliniske undersøkelser og tester . . . . . . . . . . . . . . 85 Beskrivelse av okulomotoriske undersøkelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Beskrivelse av okulomotorisk-vestibulære undersøkelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Posisjonstester for BPPV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Testing av koordinasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Muskel- og skjelettsystemet, sanser . . . . . . . 102 Balanse, fallrisiko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Andre undersøkelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Kapittel 6

Perifere og sentrale vestibulære sykdommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Frederik Kragerud Goplen

Vestibularisnevritt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Ménières sykdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Benign paroksysmal posisjonsvertigo . . . . . 114 Labyrintitt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Buegangsdehiscens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Funksjonell svimmelhet (PPPS) . . . . . . . . . . . . . 120 Vestibulær migrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Noen vanlige kliniske problemstillinger . 124 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127

Kjersti Wilhelmsen og Anne-Lise Tamber

Kapittel 8

Tinnitus – plagsom øresus . . . . . . . . . . . . . . . 159 Anne Britt Nummedal Losnegård

Forekomst av tinnitus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Følgeplager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Tinnitus og hørselssystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Dagens forskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Behandlingskonsepter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Strategier for egeninnsats . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 En bedre tinnitusbehandling . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Kapittel 9

En kognitiv terapeutisk forståelse – når svimmelhet rammer . . . . . . . . . 169 Dag Vilsvik

Svimmelhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Når svimmelheten vedvarer. . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Tenk om … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 Strategier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174

INNHOLD

DEL III KLINISKE ERFARINGER OG EKSEMPLER Kapittel 10

Kapittel 13

Gruppebasert vestibulær rehabilitering – personer med langvarig svimmelhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177

Modifisert vestibulær rehabilitering – fokus på kroppsbevissthet . . . 207

Kari Anette Aa.-L. Bruusgaard og Anne-

Min forståelse og bakgrunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Prinsipper i behandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 Nærmere om tiltaket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214

Lise Tamber

Terapeutisk grunnholdning. . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Gruppeveiledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Testing og kartlegging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Gruppetrening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Hjemmetrening og bruk av treningsdagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Pedagogisk refleksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184

Heidi Ann Fiske

Kapittel 14

Vestibulær rehabilitering av pasienter med traumatiske hjerneskader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Ingerid Kleffelgård, Anne-Lise Tamber og

Kapittel 11

Helene L. Søberg

Global Fysioterapi Metode-52 – en kroppsundersøkelse . . . . . . . . . . . . . . . . . 185

Årsaker til svimmelhet og balanseproblemer hos pasienter med traumatisk hjerneskade . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218 Prinsipper for undersøkelse og rehabilitering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224

Alice Kvåle og Kjersti Wilhelmsen

Nærmere om domener . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Måleegenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Eksempler på pasientforløp . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194

Kapittel 15 Kapittel 12

Cervikogen svimmelhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227

Psykomotorisk fysioterapi og svimmelhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197

Eva-Maj Malmström

Elisabeth Møyner

Om psykomotorisk fysioterapi . . . . . . . . . . . . . . 197 Helhetlig kroppsundersøkelse . . . . . . . . . . . . . . 198 Behandlingsprosesser i psykomotorisk fysioterapi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Pasientens fortolkning av egen svimmelhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Bevegelsesutforsking ved svimmelhet . . . . 204 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205

Forekomst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227 Teoretisk fundament. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Pasienten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230 Tester og undersøkelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230 Behandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233

FRA SVIMMELHET TIL BALANSE

DEL IV VEDLEGG

Vedlegg 1: Forslag til punkter i en strukturert anamnese, pasienter med svimmelhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239 Vedlegg 2: Eksempel på undersøkelsesskjema fra Haukeland Universitetssjukehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240 Vedlegg 3: Vertigo Symptom Skala – kortversjon, norsk utgave (VSS). . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Vedlegg 4: Dizziness Handicap Inventory – norsk utgave (DHI) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Vedlegg 5: Pasient Spesifikk Funksjonell Skala (PSFS) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 246 Vedlegg 6: Bevegelsessensitivitetsskår (MSQ) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Vedlegg 7: Skraver områdene på kroppen der du har hatt smerter de siste 14 dagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248 Vedlegg 8: Bildestabiliserende øvelser / øye–hode-øvelser

................................

249

Vedlegg 9: Eksempel på et gangtreningsprogram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 250 Vedlegg 10: Eksempel på et enkelt avspenningsprogram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Vedlegg 11: Global Fysioterapi Metode (GFM-52) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252

Forfatteromtaler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 Bildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267

Del I

Teoretisk bakgrunn Del I utgjør den mer teoretiske delen av boken og inneholder fire kapitler. Kapittel 1 tar opp sentrale ord, nyere begreper og definisjoner. Felles forståelse av ord og begreper gir et godt utgangspunkt for kommunikasjonen mellom pasient og helsepersonell og fagfolk imellom. Noen ganger tillegger forskjellige yrkesgrupper likevel ord/begreper ulik mening. Ordet «funksjonell» som er aktuelt i og med diagnosen persisterende posturalperseptuell svimmelhet (persistent postural-perceptual dizziness, PPPS), kan stå som eksempel. PPPS er forstått som en «funksjonell tilstand» som verken har noen åpenbar somatisk, organisk eller psykiatrisk årsak, men som forstyrrer funksjonen i kroppens organer uten at det kan påvises noen strukturell skade på disse organene. I medisinsk tradisjon har «funksjonell» vært forbundet med psykologi, mens det for en terapeut er knyttet til konkret funksjon i vid forstand. Konteksten blir derfor viktig når ord/begreper skal tolkes. En annen side ved «funksjon» handler om behovet for å kunne vurdere pasientenes funksjonsevne, ikke minst med hensyn til yrkeslivet. Det er begrensete muligheter for det i de medisinske klassifikasjonssystemene. Vi har derfor tatt med Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse (International Classification of Function, ICF), som kan benyttes for å beskrive og kartlegge funksjon. Kapittel 2 beskriver balansesystemet generelt og det vestibulære og visuelle systemet spesielt. Vestibulære sykdommer kan avdekkes gjennom undersøkelser av disse systemene. Det somatosensoriske systemet er beskrevet med færre detaljer. Vi antar at det er mer allment kjent, og viser til annen litteratur. Kapittel 3 har fokus på kompensering i det vestibulære systemet etter sykdom/skade. To distinkte prosesser er identifisert og beskrevet her. Den fysiologiske prosessen som inntreffer spontant, er relativt enkel å forstå. Den dynamiske delen av prosessen har både sensoriske, atferds- og læringsmessige sider. Disse er mer kompliserte og ofte ufullstendige. Manglende dynamisk kompensering gjør at pasienter sliter, for eksempel med å kunne se tydelig når situasjonen krever at en snur hodet raskt. Kunnskaper om kompensering er viktig i behandling. Kapittel 4 knytter trådene til Cawthorne og Cookseys opprinnelige behandling fra 1940-tallet. De samme grunnleggende prinsippene gjelder fortsatt og er nå underbygget av forskning.

1 Svimmelhet – bakgrunn og aktualitet Kjersti Wilhelmsen, Anne-Lise Tamber og Anne Kari Skøien

Det kan være vanskelig å finne ord som beskriver opplevelsen av svimmelhet. Det kan også være vanskelig å tolke hva som ligger i utsagnene, fordi de er knyttet til egenopplevelser. Utsagn som formidler en følelse av å være på karusell eller å rotere, er relativt konkrete og viser til en opplevelsesillusjon kalt vertigo. Beskrivelsene kan imidlertid også være atskillig vagere, som jeg «svaier, går på bomull, er lett i hodet» eller «er svimmel i bena»; disse er mer krevende å få tak i. Et fellestrekk i mange av opplevelsene er at de beskriver desorientering og ustøhet, og noen ganger formidles svimmelhet som ustøhet. Begrepene svimmelhet og vertigo benyttes til dels om hverandre. Skillet er først og fremst semantisk; folk flest skiller ikke mellom begrepene (1). Uansett hvilke ord som benyttes, har svimmelhet kraft i seg til å påvirke den enkeltes livssituasjon fysisk, psykisk og sosialt (2). 2

Svimmelhet i befolkningen Svimmelhet og medfølgende ustøhet rammer den yrkesaktive delen av befolkningen (5), det rammer også eldre personer der det kan inngå i ulike syndromer (6–8) og barn (7, 9). Mellom 11 og 23 % av befolkningen ser ut til å oppleve svimmelhet i en eller annen form (6, 10, 11). For mange er det en kombinasjon av svimmelhet, vertigo og ustøhet av kort varighet (minutter) (12). Statistikk viser at andelen øker med stigende alder, og flere kvinner enn menn er plaget (6, 10–12). I Norge har Statistisk sentralbyrå (SSB) kartlagt svimmelhet og balanseproblemer siste tre måneder gjennom levekårsundersøkelser. Andelen som har problemer, holdt seg i mange år på 10 %, men økte til 14 % i 20152.

Lastet ned mars 2019 https://www.ssb.no/statistikkbanken/SelectVarVal/saveselections.asp

F R A S V I M M E L H E T T I L B A L A N S E – D E L I : T E O R E T I S K B A KG R U N N

SVIMMELHET I DEN NORSKE BEFOLKNINGEN I 2015 opplevde 10 % av mennene (tidligere 6–8 %) og 18 % av kvinnene (tidligere 10–15 %) svimmelhet og balanseproblemer. For eldre (67 år og over) var andelen 25 %

Ukjente årsaker: Ikke-diagnostiserte, psykologiske og psykiatriske årsaker Otologiske årsaker: Perifere vestibulære sykdommer

Nevrologiske årsaker: Sykdommer som rammer hjerne eller hjernervene

15–50 %

(tidligere 20 %), fordelt med 22 % for menn

2–30 %

og 29 % for kvinner.

Medisinske årsaker: Sykdommer i organsystemer som ikke faller inn under hjernen eller hjernenervene

Helseundersøkelsen i bydeler og regioner i Oslo (HUBRO 2000–2001) viste at 29 %

30–50 %

(N: 17 638, aldersgruppe 30–76 år) hadde

5–30 %

problemer som omfattet svimmelhet (13), en større andel kvinner og eldre. Kontrollert for sosiodemografiske variabler, andre sykdommer og bruk av medisiner var det imidlertid ingen aldersmessige forskjeller (13).

Svimmelhet kan skyldes en rekke ulike tilstander og sykdommer. Det kan være en reaksjon på vestibulær, okulær, nevrologisk, cervikal, hematologisk, kardiovaskulær, endokrin, autoimmun, malign eller psykogen sykdom, eller infeksjon (figur 1.1). De mange mulige årsakene gjør at møtet mellom pasient og helsepersonell kan bli utfordrende. Hos om lag 5 % av dem som oppsøker fastlegen, er svimmelhet kontaktårsak (14, 15), og de fleste behandles der. Svimmelhet er også en viktig årsak til kontakt med andre deler av helsevesenet (16, 17). Hos rundt halvparten av dem som oppsøker helsevesenet på grunn av svimmelhet, har tilstanden en vestibulær årsak (17, 18). Vestibulære sykdommer, som er kjennetegnet av svimmel- og ustøhet (19), er tema i denne boken. Sykdommene er beskrevet i kapittel 6. 3

Oversatt til norsk av Wilhelmsen og Tamber, 2018

Figur 1.1

Skjematisk fremstilling av årsaker til svimmelhet, prosentvis fordeling (3, 4).

Symptomer ved vestibulære sykdommer Symptomer er det pasienter opplever og beskriver uavhengig av årsak. Både i klinikk og forskning har det vært behov for en felles forståelse av symptomer ved vestibulære sykdommer (19, 20). For 10–15 år siden begynte arbeidet med å lage et felles internasjonalt rammeverk i regi av Bárány Society (kapittel 4). Målet er å komme frem til et internasjonalt klassifikasjonssystem for vestibulære sykdommer (International Classification of Vestibular Disorders, ICVD) (19, 21). Et viktig første steg i dette arbeidet har vært å identifisere og definere «nøkkelsymptomer» (19, 21), og fire er beskrevet (se ramme). BÁRÁNY SOCIETYS DEFINISJONER AV NØKKELSYMPTOMER (19) 3 Svimmelhet er opplevelsen av forstyrret eller svekket romlig orienteringsevne uten en falsk eller forvrengt opplevelse av bevegelse.

1 S V I M M E L H E T – B A KG R U N N O G A K T U A L I T E T

Vertigo er opplevelsen av egenbevegelse (av hode/kropp) uten at bevegelse skjer, eller en forvrengt opplevelse av egenbevegelse i forbindelse med en normal hodebevegelse. Vestibulovisuelle symptomer er visuelle symptomer som vanligvis er et resultat av vestibulær patologi eller samspill(et) mellom det visuelle og det vestibulære systemet Disse [symptomene] omfatter en falsk opplevelse av bevegelse, bikking av de visuelle omgivelsene og/eller visuelle forvrengninger (uskarpt, utydelig) som henger sammen med vestibulær (ikke-optisk) feilfunksjon. Posturale symptomer er balansesymptomer relatert til å opprettholde postural stabilitet i en opprett stilling (i sittende, i stående eller i gående).

Kommentarer til nøkkelsymptomene Det er enighet om at svimmelhet og vertigo er sidestilte symptomer som dekker forskjellige opplevelser. Personer med og uten en vestibulær grunnsykdom kan oppleve begge disse både i akutt/subakutt og kronisk fase (> 3 måneder) (19). Vestibulovisuelle symptomer viser til synsproblemer som oppstår i forbindelse med bevegelser, det vil si egenbevegelse og/eller bevegelser i omgivelsene. Underkategorier for disse tre nøkkelsymptomene er knyttet til hvordan tilstanden oppstår: spontant eller trigget, om symptomene inntreffer under eller etter hodebevegelser og/eller stillingsforandringer, om symptomene er forbigående eller vedvarende. Det siste nøkkelsymptomet er posturale symptomer, kalt ustøhet. Ustøhet, uten samtidig

svimmelhet/vertigo, utelukker sannsynligvis en vestibulær grunnsykdom. Balansen forventes å bli bedre når personen støtter seg til noe. Hvis det ikke skjer, er det lite sannsynlig at det henger sammen med en vestibulær tilstand (21). Ustøhet vurderes i stillingen: for eksempel i gående og skal ikke vurderes som del av stillingsforandringer, for eksempel fra stående til gående. Posturale symptomer omfatter også underkategorier som for eksempel det å trekke i en bestemt retning (engelsk: «directional pulsion»), balanserelaterte «nesten-fall» og «fall» (19, 21).

Vestibulære sykdommer og angst Svimmelhet og angst er relativt vanlig i kombinasjon med vestibulære sykdommer (22). Akutt utløst svimmelhet som er typisk for ensidige perifere vestibulære sykdommer, kan være en skremmende opplevelse. Kombinasjonen av intens svimmelhet og sterke kroppslige (autonome) reaksjoner initialt gir økt risiko for vedvarende problemer hos personer med vestibularisnevritt enn hos personer med benign paroksysmal posisjonsvertigo (BPPV, godartet stillingsutløst svimmelhet), også kalt krystallsyke (23). Personer som er predisponert for katastrofetenkning, ser ut til å ha større risiko for å utvikle angst etter vestibularisnevritt (24). Uavhengig av den konkrete diagnosen kan det også være et mer allment fenomen knyttet til frykt for de kroppslige opplevelsene og følelsen av mangel på kontroll ved disse opplevelsene (23, 25). Mangel på kontroll henger ofte sammen med angst (24, 25). Angst kan være en faktor som bidrar til å vedlikeholde plager og hindre bedring av de vestibulære symptomene.

F R A S V I M M E L H E T T I L B A L A N S E – D E L I : T E O R E T I S K B A KG R U N N

Klassifikasjonssystemer Medisinsk klassifikasjon

Klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse (ICF)

Klassifikasjonssystemene som brukes i kommune- og spesialisthelsetjenesten, er forskjellige. Primærhelsetjenesten benytter Internatio nal Classification of Primary Care (ICPC-2) for å dokumentere kontaktårsak, helseproblemer og diagnoser. Klassifikasjonssystemet er utviklet og eies av World Organization of Family Doctors (WONCA). Kategoriene som benyttes for pasienter med svimmelhet, er H82 som representerer diagnosen «svimmelhetssyndrom», og N17 som viser til svimmelhetssymptomer og plager fra nervesystemet. Spesialisthelsetjenesten benytter verdens helseorganisasjon (WHO) sin Internasjonal klassifikasjon av sykdommer (ICD-10) som klassifiserer sykdom, skade, andre helsetilstander samt årsaker til kontakt med helsevesenet. Den seneste versjonen av dette klassifikasjonssystemet, ICD-114, vil bli tatt i bruk i Norge. ICD-11 inneholder en rekke oppdaterte diagnoser innen otonevrologi, som vestibulær migrene, buegangsdehiscens, ilandstigningssyndrom, autoimmun indre øre-sykdom, perseptuell svimmelhet og persisterende vestibulopati. Endringene i klassifikasjonssystemene henger blant annet sammen med arbeid gjort i regi av Bárány Society. Det at klassifiseringssystemene i helsetjenesten er forskjellige, kan være én av flere faktorer som gjør det vanskelig å få oversikt over utbredelse og omfang av svimmelhet.

Helsedirektoratet5 anbefaler Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse (ICF) (26) for å vurdere en persons funksjonsevne. Ifølge direktoratet utfyller ICF diagnoseklassifikasjonen ICD-10 ved at hovedvekten legges på funksjonsevne, aktiviteter og samspill med miljøfaktorer. ICF er ment 1) å bidra til et enhetlig språk og idégrunnlag for å beskrive og forstå helserelaterte tilstander og fremme en flerdimensjonal tenkning om funksjon og funksjonshemming, og 2) være et klassifikasjons- og kodesystem. ICF som begrepsmodell fremhever vekselvirkningene mellom helsetilstand og funksjonsevne (figur 1.2). Menneskets helserelaterte funksjon og funksjonsproblemer deles inn i kroppsfunksjoner og strukturer, aktivitet og deltakelse, miljøfaktorer og personlige fak torer som kan ha fremmende eller hemmende virkning på funksjonsevne. Det å vurdere ulike sider ved funksjon og forhold som kan hemme og fremme funksjon innenfor en biopsykososial ramme, kan gi økt forståelse av personers muligheter for å utføre dagligdagse oppgaver og aktiviteter. Mange med vestibulære sykdommer har problemer med å utføre arbeidsoppgaver på samme måte som før. Den medisinske diagnosen sier ikke noe om grad av funksjon og heller ikke noe om hvilke aktiviteter i dagliglivet som gir symptomer og plager (27, 28). Funksjonsvikt blir ofte usynlig fordi personen trekker seg tilbake, både yrkesmessig og sosialt (27).

4 5

https://ehelse.no/standarder-kodeverk-og-referansekatalog/helsefaglige-kodeverk/icpc-2-den-internasjonale-klassifikasjonen-forprimerhelsetjenesten lastet ned mars 2019 https://ehelse.no/standarder-kodeverk-og-referansekatalog/helsefaglige-kodeverk/icf-internasjonal-klassifikasjon-av-funksjonfunksjonshemming-og-helse lastet ned mars 2019

1 S V I M M E L H E T – B A KG R U N N O G A K T U A L I T E T

Helse (sykdom, skade)

Kroppsfunksjoner og -strukturer

Aktiviteter

Miljøfaktorer

Figur 1.2

Deltakelse

Personlige faktorer

ICF-modellen: Vekselvirkninger mellom helsetilstand, helsefaktorer og helserelaterte faktorer.

Begrepsapparatet i ICF kan benyttes for å beskrive pasientens ressurser/funksjonsevne og problemer, sette mål for behandling/rehabilitering, klargjøre tiltak og fremme helhetlige og koordinerte tjenester (29). Oppfølging over tid har vist at pasienter med langvarige svimmelhetsplager endrer seg ulikt innenfor ulike funksjonsområder (30). Det er derfor nødvendig å benytte undersøkelser/tester og selvrapporteringsmål innen hvert av områdene. Samlet kan de gi en indikasjon på hvilke muligheter og (foreløpige) begrensninger som eksisterer for valg av tiltak. Behandlings-/rehabiliteringstiltak må tilpasses disse slik at det fører til bedring i pasientenes dagligliv (26).

ledningsevne i vestibularisnerven (ved vestibularisnevritt), eller Dix-Hallpikes manøver som undersøker feillokalisering av otolitter i bueganger i balanseorganet (ved benign paroksysmal posisjonsvertigo). Spørreskjema kan også bidra til å avdekke symptomer som for eksempel svimmelhet og angst. Funksjonsbegrensninger i aktiviteter og innskrenket deltakelse kan avdekkes gjennom anamnesen supplert med spørreskjema og fysiske tester. En systematisk anamnese kan få frem begrensninger i dagliglivet; spørreskjema kan synliggjøre konsekvenser av sykdommen for eksempel med hensyn til balanse; fysiske tester kan gi en pekepinn på hva vedkommende klarer av enkle og mer

VESTI BULÆRE SYKDOMMER – EKSEMPLER PÅ UNDERSØKELSER OG TESTER I LYS AV ICF Funksjonssvikt/avvik i funksjon og struktur i perifere eller sentrale deler av balansesystemet kan for eksempel avdekkes gjennom hodeimpulstest (HIT) og vise redusert

komplekse oppgaver og aktiviteter.

For å gjøre klassifikasjonssystemet i ICF anvendbart for definerte grupper / ulike tilstander er det utviklet kjernesett («core sets»), det vil si en samling kategorier som kan nyttes for å beskrive/kartlegge de typiske

F R A S V I M M E L H E T T I L B A L A N S E – D E L I : T E O R E T I S K B A KG R U N N

problemene knyttet til kroppsfunksjon og -struktur, aktivitet og deltakelse (31). Arbeid med kjernesett for pasienter med vestibulære sykdommer pågår (ICF Core Set for Vertigo) (27, 32, 33). Foreløpige ICF «core sets» ble vedtatt på en internasjonal konsensuskonferanse i 2012. Det finnes to utgaver, én omfattende med 100 kategorier og en kortversjon med 29 kategorier.6 ICFs klassifikasjonssystem ser ut til å mangle kategorier som beskriver sentrale elementer ved funksjon og funksjonsnedsettelse hos pasienter med vertigo, for eksempel situasjoner rundt personlig stell (27) og situasjoner som involverer hodebevegelser og balanse (34, 35). Det foreløpige kjernesettet kan tas i bruk for å kartlegge pasientenes funksjon, slik at det bygges opp mer erfaring i praksis, som igjen kan bidra til å videreutvikle ICF, og for å analysere innhold i eksisterende funksjonsmål (34, 36). Kjernesett kan bidra til å utvikle nye instrumenter og dermed ivareta funksjonsområdet «aktivitet og deltakelse» (33, 34, 36). ICF er et nyttig verktøy innenfor rehabilitering når helse og funksjon skal vurderes i en bredere sammenheng enn bare som diagnose/ sykdom. Kritikere løfter frem faren for at vurderinger og registreringer ved bruk av ICF kan fremstå som mer objektive og entydige enn de faktisk er, da de baserer seg på utstrakt bruk av faglig skjønn (37).

De fleste med svimmelhet oppsøker primærhelsetjenesten (18, 38), og det er vanlig med flere konsultasjoner før eventuell videre utredning hos spesialist. Internasjonale studier påpeker at mange som oppsøker primærhelsetjenesten, blir henvist til høyteknologiske undersøkelser i andre deler av helsetjenesten uten at det alltid resulterer i en konkret diagnose eller behandling (18, 39). Dette er både kostnads- og tidkrevende. Hvordan det er i Norge, vet vi ikke så mye om, men kanskje er praksis lik det som ses internasjonalt. Det blir også kostnadskrevende når pasientene oppsøker akuttmedisinske enheter, ettersom det ofte resulterer i innleggelser (40). Sykemelding på grunn av vestibulære årsaker er relativt vanlig (10, 40). Mange mister arbeidsdager (40), en del blir langtidssykemeldte (41). Det er økt risiko for uførhet blant de med vestibulære sykdommer (42). Hos de som fortsetter i arbeid, påvirker tilstanden også selve yrkesutførelsen. Mange må redusere arbeidsmengden, en del må få andre arbeidsoppgaver, og noen gir opp og slutter (5, 40). Bruk av hjemmekontor og fleksibel arbeidstid kan kanskje påvirke forløpet positivt. Dette og andre tiltak som kan sikre fortsatt yrkesdeltakelse, bør prøves ut. Vi mangler imidlertid kunnskap og forskning på området. SVIMMELHET OG SYKEMELDINGER I NORGE

Vestibulære sykdommer – noen konsekvenser

Majoriteten (cirka 70 %) som oppsøker

Vestibulære sykdommer har konsekvenser både for den enkelte pasient og for samfunnet.

er yrkesaktive. Nav betaler årlig ut rundt

norsk helsevesen på grunn av svimmelhet,

Begge finnes på nettet, https://www.icf-research-branch.org/icf-core-sets/send/10-otherhealthconditions/206-comprehensiveicf-core-set-for-vertigo

1 S V I M M E L H E T – B A KG R U N N O G A K T U A L I T E T

500 millioner kroner i sykepenger; arbeidsgiverperioden kommer i tillegg (Nasjonal kompetansetjeneste i vestibulære sykdommer, Årsrapport 2017).

Evnen til å opprettholde balanse er en forutsetning for mange daglige oppgaver. Personer med vestibulære sykdommer har balanseproblemer og økt risiko for fall (43, 44). Fall kan skje uavhengig av alder og helsetilstand (43), men personer med kjent vestibulær sykdom faller oftere sammenlignet med friske på samme alder (45), og yngre oftere enn eldre (46). Det siste kan blant annet forklares med at yngre ikke lar sykdommen begrense aktivitetene. Manglende identifisering av vestibulær dysfunksjon representerer også fallrisiko. Fall av «ukjent årsak» rapporteres ofte i akuttmottak. En studie fra et akuttmottak identifiserte vestibulære tilstander hos 80 % av de som hadde falt (47). Hvert år behandles i overkant av 9000 personer for fall (48). En del fall fører til brudd i hoften, noe som kan være alvorlig, spesielt for eldre. Fall i denne gruppen kan knyttes til naturlige aldersforandringer i balansesystemet, men også til sykdommer, for eksempel i balanseorganene (49). Kostnadene ved fall hos hjemmeboende eldre personer (> 70 år) er stipulert til kr 340 000 per fall per person det første året (48, 50). I tillegg til å utløse behov for operative inngrep kan fall også utløse andre sykdommer, tap av fysisk og mental funksjon, og ikke minst gjøre personen mer avhengig av hjelp, noe som kan føre til dårligere livskvalitet. Undersøkelse med henblikk på mulig vestibulær sykdom er derfor viktig for å forebygge risiko for fall, spesielt hos eldre (kapittel 5).

Avslutning For noen pasienter er svimmelhet eneste grunn til å oppsøke helsevesenet, for andre inngår svimmelhet i et mer sammensatt sykdomsbilde. Symptomene ved vestibulære sykdommer kan være akutte, kroniske og/eller episodiske. Når vi møter disse pasientene, er det viktig å være åpen for at det kan være mange årsaker til at hver enkelt av dem sliter og eventuelt ikke takler hverdagen. De kan ha viklet seg inn i en «sirkel» der forskjellige symptomer gjensidig opprettholder hverandre, selv om den opprinnelige vestibulære tilstanden er tilhelet. Det er kanskje ikke så viktig å finne tilbake til en konkret årsak; i de aller fleste tilfellene er det viktigere å få frem at det finnes tiltak som kan hjelpe dem tilbake til en bedre hverdag. Helsepersonell med kjennskap til, kunnskap om og ferdigheter i å undersøke og behandle pasienter med vestibulære tilstander kan bidra til dette. Denne boken er et bidrag i den sammenhengen. Referanser 1.

Newman-Toker DE, Cannon LM, Stofferahn ME, Rothman RE, Hsieh YH, Zee DS. Imprecision in patient reports of dizziness symptom quality: a crosssectional study conducted in an acute care setting. Mayo ClinProc. 2007;82(11):1329–40. Myrseth E, Moller P, Wentzel-Larsen T, Goplen F, Lund-Johansen M. Untreated vestibular schwannomas: vertigo is a powerful predictor for health-related quality of life. Neurosurgery. 2006;59(1):67–76. Staab JP, Eckhardt-Henn A, Horii A, Jacob R, Strupp M, Brandt T, et al. Diagnosis and treatment of psychologic symptoms and psychiatric disorders in patients with dizzyness and imbalance. OtolaryngolClinNorth Am. 2000;33(3):617–36. Hain T. Epidemiology of Dizziness. September 2019. Hentet fra: http://dizziness-and-balance.com/practice/approach/dizzy_epi.html Bronstein AM, Golding JF, Gresty MA, Mandala M, Nuti D, Shetye A, et al. The social impact of dizziness in London and Siena. J Neurol. 2010;257(2):183–90.

F R A S V I M M E L H E T T I L B A L A N S E – D E L I : T E O R E T I S K B A KG R U N N

10.

11.

12.

13.

14. 15.

16.

17.

18.

19.

20. 21.

Stevens KN, Lang IA, Guralnik JM, Melzer D. Epidemiology of balance and dizziness in a national population: findings from the English Longitudinal Study of Ageing. Age Ageing. 2008;37(3):300–5. Mendel B, Bergenius J, Langius-Eklof A. Dizziness: A common, troublesome symptom but often treatable. J Vestib Res. 2010;20(5):391–8. Newman-Toker DE, Hsieh YH, Camargo CA, Jr., Pelletier AJ, Butchy GT, Edlow JA. Spectrum of dizziness visits to US emergency departments: cross-sectional analysis from a nationally representative sample. Mayo ClinProc. 2008;83(7):765–75. Karatas M. Central vertigo and dizziness: epidemiology, differential diagnosis, and common causes. Neurologist. 2008;14(6):355–64. Neuhauser HK, Radtke A, von BM, Lezius F, Feldmann M, Lempert T. Burden of dizziness and vertigo in the community. ArchInternMed. 2008;168(19):2118–24. Wiltink J, Tschan R, Michal M, Subic-Wrana C, Eckhardt-Henn A, Dieterich M, et al. Dizziness: anxiety, health care utilization and health behavior – results from a representative German community survey. J PsychosomRes. 2009;66(5):417–24. Bisdorff A, Bosser G, Gueguen R, Perrin P. The epidemiology of vertigo, dizziness, and unsteadiness and its links to co-morbidities. Front Neurol. 2013;4:29. Tamber AL, Bruusgaard D. Self-reported faintness or dizziness – comorbidity and use of medicines. An epidemiological study. ScandJ Public Health. 2009 Aug;37(6):613–20. Post RE, Dickerson LM. Dizziness: a diagnostic approach. Am Fam Physician. 2010;82(4):361–8, 9. Dros J, Maarsingh OR, van der Horst HE, Bindels PJ, Ter Riet G, van Weert HC. Tests used to evaluate dizziness in primary care. CMAJ. 2010;182(13):E621–31. Seidel DU, Park JJ, Sesterhenn AM, Kostev K. Diagnoses of Dizziness- and Vertigo-related Disorders in ENT Practices in Germany. Otol Neurotol. 2018;39(4):474–80. Obermann M, Bock E, Sabev N, Lehmann N, Weber R, Gerwig M, et al. Long-term outcome of vertigo and dizziness associated disorders following treatment in specialized tertiary care: the Dizziness and Vertigo Registry (DiVeR) Study. J Neurol. 2015;262(9):2083– 91. Grill E, Strupp M, Muller M, Jahn K. Health services utilization of patients with vertigo in primary care: a retrospective cohort study. J Neurol. 2014;261(8):1492–8. Bisdorff AR, Staab JP, Newman-Toker DE. Overview of the International Classification of Vestibular Disorders. Neurol Clin. 2015;33(3):541–50, vii. Blakley BW, Goebel J. The meaning of the word «vertigo». OtolaryngolHead Neck Surg. 2001;125(3):147–50. Bisdorff A, Von Brevern M, Lempert T, Newman-Toker DE. Classification of vestibular symptoms: towards an

22.

23.

24.

25.

26.

27.

28.

29.

30.

31.

32.

33.

34.

international classification of vestibular disorders. J Vestib Res. 2009;19(1–2):1–13. Lahmann C, Henningsen P, Brandt T, Strupp M, Jahn K, Dieterich M, et al. Psychiatric comorbidity and psychosocial impairment among patients with vertigo and dizziness. J Neurol Neurosurg Psychiatry. 2015;86(3):302–8. Heinrichs N, Edler C, Eskens S, Mielczarek MM, Moschner C. Predicting continued dizziness after an acute peripheral vestibular disorder. PsychosomMed. 2007;69(7):700–7. Godemann F, Schabowska A, Naetebusch B, Heinz A, Strohle A. The impact of cognitions on the development of panic and somatoform disorders: a prospective study in patients with vestibular neuritis. PsycholMed. 2006;36(1):99–108. Guidetti G. The role of cognitive processes in vestibular disorders. Hearing Balance Commun. 2013;2013(11):3– 35. WHO. International Classification of Functioning, Disability and Health. Geneva: World Heatlh Organization; 2001. Ricci NA, Cohen HS. Disability in vestibular disorders. I: Herdman S, Clendaniel RA (red.), Vestibular Rehabilitation (4. utg). Philadelphia: F.A. Davies; 2014. s. 110–20. Whitney SL, Marchetti GF, Jacob RG, Furman JM. Measurement of space and motion discomfort in persons with vestibular disorders. Phys Ther Rehabil. 2018;5–18. Aas RW, Hellem I, Ellingsen KL. WHOs ICF. En nasjonal presentasjon. International research institute of Stavanger, Diakonhjemmets Høgskole; 2008:1–57. Tamber AL, Bruusgaard KA, Bruusgaard D. Different outcome measures and domains of functioning: 18 months follow-up of persons with dizziness. Eur J Physiother. 2014;16(2):93–103. Stucki G, Cieza A, Ewert T, Kostanjsek N, Chatterji S, Ustun TB. Application of the International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) in clinical practice. Disabil Rehabil. 2002;24(5):281–2. Grill E, Bronstein A, Furman J, Zee DS, Muller M. International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) Core Set for patients with vertigo, dizziness and balance disorders. J Vestib Res. 2012;22(5–6):261–71. Mueller M, Schuster E, Strobl R, Grill E. Identification of aspects of functioning, disability and health relevant to patients experiencing vertigo: a qualitative study using the international classification of functioning, disability and health. Health Qual Life Outcomes. 2012;10:75. Alghwiri AA, Marchetti GF, Whitney SL. Content comparison of self-report measures used in vestibular rehabilitation based on the international classification of functioning, disability and health. PhysTher. 2011;91(3):346–57.

1 S V I M M E L H E T – B A KG R U N N O G A K T U A L I T E T

35. Berg K, Finne-Soveri H, Gray L, Henrard JC, Hirdes J, Ikegami N, et al. Relationship between interRAI HC and the ICF: opportunity for operationalizing the ICF. BMC Health Serv Res. 2009;9. 36. Grill E, Furman JM, Alghwiri AA, Muller M, Whitney SL. Using core sets of the international classification of functioning, disability and health (ICF) to measure disability in vestibular disorders: study protocol. J Vestib Res. 2013;23(6):297–303. 37. Høyem A, Thornquist E. Et kritisk blikk på ICF – måleverktøy og forståelsesmodell. Fysioterapeuten. 2010;4:46–53. 38. Bösner S, Schwarm S, Grevenrath P, Schmidt L, Horner K, Beidatsch D, et al. Prevalence, aetiologies and prognosis of the symptom dizziness in primary care – a systematic review. BMC Fam Pract. 2018;19(1):33. 39. Polensek SH, Sterk CE, Tusa RJ. Screening for vestibular disorders: a study of clinicians’ compliance with recommended practices. MedSciMonit. 2008;14(5):CR238–CR42. 40. Benecke H, Agus S, Kuessner D, Goodall G, Strupp M. The Burden and Impact of Vertigo: Findings from the REVERT Patient Registry. Front Neurol. 2013;4:136. 41. Bjerlemo B, Kollén L, Boderos I, Kreuter M, Möller C. Recovery after early vestibular rehabilitation in patients with acute unilateral vestibular loss. Audiological Medicine. 2006;4:117–23. 42. Skøien AK, Wilhelmsen K, Gjesdal S. Occupational disability caused by dizziness and vertigo: a register-based prospective study. BrJ GenPract. 2008;58(554):619–23.

43. Guidelines for the prevention of falls in older persons. American Geriatric Society, British Geriatric Society, and American Academy of Orthopaedic Surgeons Panel on Falls Prevention. J Am Geriatr Soc. 2001;49(5):664–72. 44. Agrawal Y, Carey JP, Della Santina CC, Schubert MC, Minor LB. Disorders of balance and vestibular function in US adults: data from the National Health and Nutrition Examination Survey, 2001–2004. Arch Intern Med. 2009;169(10):938–44. 45. Hall CD, Schubert MC, Herdman SJ. Prediction of fall risk reduction as measured by dynamic gait index in individuals with unilateral vestibular hypofunction. OtolNeurotol. 2004;25(5):746–51. 46. Herdman SJ, Schubert MC, Tusa RJ. Strategies for balance rehabilitation: fall risk and treatment. AnnNYAcadSci. 2001;942:394–412. 47. Pothula VB, Chew F, Lesser THJ, Sharma AK. Falls and vestibular impairment. Clin Otolaryngol Allied Sci. 2004;29(2):179–82. 48. Helsedirektoratet. Fallforebygging i kommunen. Kunnskap og anbefalinger. Oslo: Helsedirektoratet; 2013. 49. Alghwiri A, Whitney S. Balance and falls. I: Andrew A, Guccione RA, Wong DA (red.), Geriatric physical therapy. 3. utg. St Louis: Mosby; 2012. s. 331–5. 50. Hektoen LF. Kostnader ved hoftbrudd hos eldre. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus,Skriftserien; 2014 Rapport nr. 3.

ISBN 978-82-450-1227-9

,!7II2E5-abcchj!

Fra svimmelhet til balanse

Kapittel 5 Anamnese, kliniske undersøkelser og tester

Kjersti Wilhelmsen Anne Kari Skøien Anne-Lise Tamber (red.)

DEL I TEORETISK BAKGRUNN

Kjersti Wilhelmsen Anne Kari Skøien Anne-Lise Tamber (red.)

FRA SVIMMELHET TIL BALANSE Vestibulære sykdommer. Teori, undersøkelse og rehabilitering.