Barn og relasjonsbrudd Bind 2: Mikroseparasjoner (9788245025026) by Fagbokforlaget

ISBN 978-82-450-2502-6

,!7II2E5-acfacg!

BARN OG RELASJONSBRUDD bind 2

Lars Smith, Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson

BARN OG RELASJONSBRUDD bind 1 BARN OG RELASJONSBRUDD

De to bindene kan leses uavhengig av hverandre, men for å få en dypere forståelse av problematikken knyttet til relasjonsbrudd og tap, anbefales det at tobindsverket gås gjennom i sammenheng. Ved først å lese bind 1 om makroseparasjoner og dernest bind 2 om mikroseparasjoner, vil leseren få en forståelse av den bevegelse som i de senere år har funnet sted innenfor tilknytningspsykologien.

bind 2

Lars Smith, som er professor emeritus ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, er en av pionerene i norsk spedbarnspsykologi og har publisert bredt innenfor feltet utviklingspsykologi.

Forfatterne av dette tobindsverket om barn og relasjonsbrudd er anerkjente fagpersoner innenfor skandinavisk tilknytningspsykologi. Her trekker de opp historiske hovedlinjer på tilknytningsfeltet og skaper en syntese av teori, behandling og samfunnsmessige implikasjoner. Bøkene behandler både de distale eller bakenforliggende forhold knyttet til separasjon og tap som kan ligge til grunn for skjevutvikling hos barn og ungdommer, og de proksimale eller nærliggende faktorene som avdekkes i samhandling mellom omsorgsperson og barn. Forfatterne deler rikelig fra sine erfaringer med forskning og tilknytningsbasert arbeid med psykoterapi, barnevern og forebyggende helsevern.

BARN OG RELASJONSBRUDD

Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson er kliniske psykologspesialister og fagbokforfattere med omfattende erfaring fra arbeid ved blant annet Nic Waals Institutt, Lovisenberg Diakonale Sykehus. De er også ledere for Tilknytningspsykologene, Utdanningssenter og klinikk.

Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson og Lars Smith

Relasjonsbrudd mellom barn og foreldre eller andre omsorgspersoner kan omtales som to forskjellige, men delvis overlappende fenomener. Én form for brudd finner sted når barnet og omsorgspersonen er fysisk atskilt fra hverandre. Da snakker vi om makroseparasjoner. Men atskillelser kan også være mer subtile og vanskelige å få øye på. Barnet og den voksne er i fysisk nærhet av hverandre, men det har likevel funnet sted et brudd i relasjonen fordi omsorgspersonen av en eller annen grunn er mentalt fraværende. Det er slike fenomener vi har kalt mikroseparasjoner.

Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson og Lars Smith

akroseparasjoner Tilknytningsbasert forståelse, utredning og behandlingstiltak

ikroseparasjoner Tilknytningsbasert forståelse, utredning og behandlingstiltak

BARN OG RELASJONSBRUDD bind 2

Ida BrandtzĂŚg, Stig Torsteinson og Lars Smith

BARN OG RELASJONSBRUDD bind 2

ikroseparasjoner Tilknytningsbasert forstĂĽelse, utredning og behandlingstiltak

Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-2502-6 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Til minne om Bjørg Røed Hansen (1942–2018). En pioner i formidling av mikroperspektivet.

Forord

Arbeidet med dette tobindsverket begynte med at forfatterne ønsket å revidere boken Mikroseparasjoner, som kom ut i 2011. Etter hvert ble det tydelig for oss at relasjonsbrudd mellom barn og foreldre eller andre omsorgspersoner best kan omtales som to forskjellige fenomener. Én form for brudd finner sted når barnet og omsorgspersonen er fysisk atskilt fra hverandre. Da snakker vi om «makroseparasjoner». Men atskillelser kan også være mer subtile og vanskelige å få øye på. Barnet og den voksne er i fysisk nærhet av hverandre, men det har likevel funnet sted et brudd i relasjonen fordi omsorgspersonen av en eller annen grunn er mentalt fraværende. Det er slike hendelser vi har kalt «mikroseparasjoner». Selv om disse fenomenene til en viss grad er overlappende, innså vi at begge temaene er så omfattende at de med fordel kunne behandles separat i hvert sitt bind. Utgangspunktet for moderne tilknytningsteori var studiet av barns reaksjoner på fysisk atskillelse fra eller tap av en viktig tilknytningsperson. Men gradvis fant det sted en bevegelse i retning av at forskere og klinikere også ble opptatt av mye kortere separasjoner, slik at man gikk over fra å se på separasjoner på makroplanet til atskillelser som finner sted i form av mikroepisoder. Det er her snakk om to litt forskjellige forskningstradisjoner som alltid har hatt en tett forbindelse med hverandre. Forskere og klinikere er i dag opptatt av at disse fagfeltene har porøse grenser og gjensidig belyser hverandre. Bind 1, som handler om makroseparasjoner, gjør rede for de dype historiske røttene til moderne tilknytningspsykologi. Vi anskueliggjør også hvordan tilknytningsbegrepet er relevant for forståelsen av mange dagsaktuelle spørsmål som småbarnsforeldre er opptatt av, og vi viser hvordan nyere nevrobiologisk forskning og genetikk har kastet nytt lys over sentrale tilknytningsrelevante temaer. Vi er av den oppfatning at separasjon og tap er helt grunnleggende

Bind 2: Mikroseparasjoner

elementer i forståelsen av teori og metode i tilknytningspsykologien og for dette fagfeltets forståelse av helse og klinisk anvendelse. Bind 2, som omhandler mikroseparasjoner, gjør rede for et bredt mangfold av fenomener som oppstår i den nære samhandlingen mellom barn og omsorgspersoner. Mens makroperspektivet omhandler de distale mekanismene som ligger til grunn for frykt, avvisning og feilkommunikasjon, tar mikroperspektivet opp de proksimale prosessene, slik som den affektive kommunikasjonen, relasjonstraumer, sensitivitet og reflekterende funksjon i samhandling med barn. Dette har åpnet en ny innfallsport til studiet av tilknytning som har vist seg å ha vidtrekkende teoretiske og behandlingsmessige implikasjoner. Bind 2 gjør rede både for mikroperspektivet og floraen av terapeutiske tilnærmingsmåter som er inspirert av denne kimen. Lars Smith, som er professor emeritus ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, var en av pionérene i norsk spedbarnspsykologi og har publisert bredt innenfor feltet utviklingspsykologi. Han har hatt et hovedansvar for bind 1. Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson er kliniske psykologspesialister og fagbokforfattere med omfattende erfaring fra arbeid ved Nic Waals institutt og Aline Spedbarnsenter. De to har hatt et likeverdig hovedansvar for bind 2. Vi tre, som står samlet bak dette tobindsverket, har vært inspirert av Circle of Securityprosjektet i et nært samarbeid med Bert Powell og Kent Hoffman, to av dette prosjektets grunnleggere.

Innhold

Del 1 Kapittel 1 Innledning: Mikro- og makroseparasjoner ................................................ 15 Hva er tilknytning?................................................................................... 16 Mikroseparasjoner og makroseparasjoner ............................................. 18 Noen sentrale begreper ........................................................................... 21 Normativ utvikling av tilknytning ........................................................... 27 Kort notat om terminologi ....................................................................... 33 Hvordan boken kan leses......................................................................... 33 Kapittel 2 Utdypet innfĂ¸ring i mikroperspektivet ...................................................... 35 Bevegelsen mot mikroperspektivet ......................................................... 35 Mikrosamspill, regulering og hjernen .................................................... 42 Er det fullstendig synkrone samspillet best? .......................................... 45 Oppsummerende kommentarer ............................................................. 48 Kapittel 3 Mentalisering og tilknytning i omsorgsgiverâ&#x20AC;&#x201C;barn-relasjonen ............... 51 Ulike innfallsvinkler til endringsarbeid.................................................. 51 Mentalisering og tilknytning ................................................................... 52 Mentalisering / reflekterende funksjon .................................................. 54 Mind-mindedness .................................................................................... 58 Innsiktsfullhet.......................................................................................... 61 Parental Embodied Mentalizing (PEM) ................................................... 62 Oppsummerende kommentarer ............................................................. 65

Bind 2: Mikroseparasjoner

Kapittel 4 Når omsorgen bryter sammen: kronisk stress og desorganisert tilknytning .................................................................................................... 67 Hva kjennetegner desorganisert tilknytning?......................................... 69 Avgrensninger og utfordringer når man vurderer desorganisert tilknytning ................................................................................................ 70 Forekomst av desorganisert tilknytning ................................................. 74 Indre representasjoner og desorganisert tilknytning............................. 75 Omsorgsatferd og desorganisert tilknytning .......................................... 77 Risikofaktorer i omsorgsmiljøet og desorganisert tilknytning .............. 83 Temperament og desorganisert tilknytning ........................................... 84 Desorganisert tilknytning og udiskriminerende atferd.......................... 86 Kliniske diagnoser og desorganisert tilknytning .................................... 89 Biologisk stress, fryktreaksjoner og langsiktige konsekvenser .............. 95 Mishandling, relasjonelle traumer og desorganisert tilknytning ........ 103 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 113 Kapittel 5 Rolleforvirring og rollereverserthet ........................................................ 115 Rolleforvirring hos barn ........................................................................ 116 Rolleforvirring hos ungdom .................................................................. 119 Rolleforvirret foreldreatferd.................................................................. 122 Rolleforvirring og foreldrerepresentasjoner ........................................ 124 Hvordan forstå foreldres opplevde hjelpeløshet? ................................. 125 Hvordan vurdere foreldres representasjoner med hensyn til rolleforvirring?....................................................................................... 128 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 131

Del 2 Kapittel 6 Tilknytningsbasert utredning ................................................................... 135 Utredning basert på atferdsobservasjon ............................................... 137 Utredning basert på symbolsk representasjon ..................................... 151 Utredning av omsorgssystemet ............................................................. 154 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 168

innhold

Kapittel 7 Tilknytningspsykologi: Fra teori og forskning til praksis....................... 171 Historiske perspektiver ......................................................................... 172 Bowlby og andre psykoanalytikere med et relasjonelt fokus ............... 174 Tilknytningsteoriens betydning i Selma Fraibergs relasjonsarbeid .... 175 Betydningen av tilknytningspsykologiens forskningsfokus ................. 176 Spedbarnsforskningens konsekvenser ................................................. 177 Mentaliseringsperspektivet ................................................................... 180 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 180 Kapittel 8 Relasjonen mellom terapeut og klient i et tilknytningsperspektiv ........ 183 Trygghet og emosjonell tilgjengelighet ................................................. 184 Det nevrologiske grunnlaget for emosjonell tilgjengelighet ................ 188 Fremming av foreldrereflekterende funksjon ...................................... 190 Mentalisering og epistemisk tillit .......................................................... 192 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 200 Kapittel 9 Fra folkehelsetiltak til målrettet tilknytningsbasert behandling – en systemisk tilnærming ................................................................................ 201 Integrerende terapeutisk arbeid med trygghet som mål...................... 202 Tilknytningsbasert behandling – foreldre–barn-relasjonen ................ 204 Arbeid med tilknytning–traume............................................................ 205 Arbeid med tilknytning i ulike aldre ..................................................... 209 Tilknytningsbasert behandling – «den nye kollektivismen» ................ 213 Tilknytning og temperament – mottakelighetsmodellen ..................... 216 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 219 Kapittel 10 Circle of Security (COS) – arbeid med tilknytning i mikrotid ................. 221 La oss være eksplisitt om det implisitte ................................................ 221 Kjernetemaer i COS ............................................................................... 223 Kjernesensitivitetene ............................................................................. 249 Circle of Security-programmene – en gjennomgang............................ 256 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 269

Bind 2: Mikroseparasjoner

Kapittel 11 Andre tilknytningsbaserte intervensjoner .............................................. 271 Minding the Baby (MTB) ....................................................................... 271 Nurse Family Partnership (NFP) ........................................................... 275 Attachment Video-feedback Intervention (AVI) ................................... 278 Child–Parent Psychoterapy (CPP) ......................................................... 281 Attachment-based Family Therapy Training Program (ABTF) ............. 287 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 290

Del 3 Kapittel 12 Kultur og tilknytning.................................................................................. 293 Hva er kultur, og hva er relevansen for tilknytning? ............................ 293 Tilknytningsteoriens opprinnelse og bakgrunnen for monotropihypotesen ............................................................................. 294 Monotropi-perspektivet og kultur ......................................................... 295 Tilknytningskategoriene og sensitivitet – gjelder det i alle kulturer? .. 299 Tanker om idealbarnet og idealmoren – er de kulturspesifikke?......... 309 Tilknytningsrelasjonens funksjon og ulike kulturers omsorgspraksis 310 Kulturelle spørsmål og intervensjoner ................................................. 311 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 312 Kapittel 13 Samfunnsperspektiver og helsefremmende mikrosamspill .................. 315 Barnet i familien .................................................................................... 316 Barnet i barnehagen og på skolen ......................................................... 324 Oppsummerende kommentarer ........................................................... 327 Referanser ................................................................................................... 329 Stikkordregister ......................................................................................... 363

Del 1

Kapittel 1

Innledning: Mikro- og makroseparasjoner

Denne boken er skrevet ut fra en overbevisning om at barn har det best når de er trygge på at foreldre eller andre tilknytningspersoner er tilstedeværende eller tilgjengelige når det trengs. Denne oppfatningen har god vitenskapelig støtte og er underbygd av et solid klinisk erfaringsmateriale. I de første levemånedene har fysisk nærvær en spesiell betydning, men det hjelper lite om en tilknytningsperson er fysisk til stede hvis ikke hun eller han også er mentalt til stede. I det andre og tredje leveåret får den fysiske nærheten gradvis mindre betydning, men når de er atskilt, er det viktig for barn at de kan stole på at de snart vil bli forent med tilknytningspersonen igjen. Når små barn er stilt overfor stressende eller truende hendelser, eller trenger å kjenne seg elsket eller verdsatt, vil bare fysisk og mentalt nærvær være godt nok. Vissheten om at tilknytningspersonen er tilgjengelig fysisk og mentalt, har også betydning for barnas senere psykiske helse. Tobindsverket Barn og relasjonsbrudd handler om to former for atskillelse som stadig finner sted i barns liv. Skillet går på om en tilknytningsperson er fysisk til stede eller ikke. Er hun eller han fysisk til stede, men mentalt fraværende (f.eks. opptatt med noe annet, avvisende, ambivalent, emosjonelt mishandlende), er det snakk om en mikroseparasjon; er vedkommende fysisk fraværende (f.eks. ved barnehageopphold, barnefordeling etter samlivsbrudd, plassering i beredskapshjem, fosterhjem eller adopsjon), kaller vi det en makroseparasjon. Dette skillet er likevel ikke helt enkelt fordi det finnes så mange gråsoner. For eksempel er håndtering av en makroseparasjon ofte komplisert, som ved samvær etter barneloven. Barn kan etter besøk hos den ene av foreldrene (makroseparasjon) oppleve at den andre ikke er emosjonelt tilgjengelig (mikroseparasjon) når kontakten skal gjenopprettes. Dette kapittelet er en felles innledning til hvert av bokens to bind. Formålet er å gi en kortfattet innføring i begrepet tilknytning og en oversikt over de mest

Bind 2: Mikroseparasjoner

sentrale begrepene som vil bli benyttet, samt å etablere en grunnleggende terminologi. Hver bok kan leses for seg; likevel utgjør de to bindene en helhet. Vi har forsøkt å gi en konsistent fremstilling gjennom hele tobindsverket, slik at leseren skal kunne gjenkjenne et bestemt format. De tre forfatterne står samlet bak tobindsverket.

Hva er tilknytning? I denne boken presenterer vi moderne tilknytningspsykologi som et teoretisk og empirisk rammeverk for å lette forståelsen for og arbeidet med å fremme utvikling av god psykisk og fysisk helse. Tilknytningsteori er basert på den britiske psykiateren John Bowlbys arbeider, som var påvirket av etologi (Lorenz, 1935) og evolusjonsteori (Darwin, 1859). Smith (2002) har i en bok skrevet på norsk gitt en oversikt over teori, forskning og klinisk anvendelse, og vist hvordan tilknytning er et tema som er sentralt plassert i moderne psykologi. Bowlby publiserte i 1969 første bind i en trilogi med tittelen Attachment and Loss (Bowlby, 1969/1982; 1973; 1980). I likhet med psykoanalytiske teorier tok Bowlby utgangspunkt i en klinisk problemstilling – hvordan reagerer småbarn på atskillelse fra foreldrene? Disse reaksjonene, som ble beskrevet som et atskillelsessyndrom, ser man tydeligst hos barn i alderen fra 15 til 30 måneder. Det var ikke så sjelden at småbarn i tiden frem til 1960-årene måtte være på sykehus eller i midlertidige fosterhjem uten ofte å bli besøkt av foreldrene. Rett etter at et barn er blitt atskilt fra foreldrene i ukjente omgivelser, inntrer den første fasen med protest, som kan vare i noen timer eller dager. Deretter begynner fasen med fortvilelse, der barnet er tilbaketrukket og preget av dyp sorg. Den tredje fasen er en midlertidig frakobling (eller løsriving), som ofte kan bli feiloppfattet som en bedring av tilstanden. Til slutt, hvis oppholdet på sykehuset eller i beredskapshjemmet trekker ut, vil barnet begynne å oppføre seg som om det ikke lenger bryr seg om kjærlig omsorg. Ifølge Bowlby snakker man i slike tilfeller om en permanent frakobling. Ut fra disse observasjonene utformet Bowlby en ny modell om instinktiv atferd basert på kontrollsystemteori. Kontrollsystemet prøver å oppnå en balanse mellom behovet for tilknytning og utforsking, og ved stress og fare utløses nærhetssøking til omsorgsgiver. Tilknytning kan defineres som et varig emosjonelt forhold som forener et barn med en omsorgsperson over tid og på tvers av fysisk avstand (Ainsworth, 1973). En tilknytningsperson kan være en sikker base når et barn står overfor

1 innledning: Mikro- og Makroseparasjoner

dagligdagse utfordringer, fungere som en trygg havn når det er utsatt for stress eller trusler og gi støtte for selvregulering når barnet befinner seg i vanskelige situasjoner. Selv om venner (og senere i livet også kjærester) kan ha tilsvarende funksjoner, er relasjonene til disse likevel av en annen art når det gjelder den grunnleggende motivasjonen og de emosjonelle prosessene. Det er derfor vanlig å skille mellom de relasjoner som oppstår i samvær med venner og kjærester, og de som utvikles i samspillet mellom sped- og småbarn og deres foreldre eller andre nære omsorgspersoner. I faglitteraturen sier man at det er barnet som danner tilknytning til sine foreldre eller andre omsorgspersoner, og at voksne mennesker normalt ikke er tilknyttet barnet. Hvis en voksen person er emosjonelt avhengig av et lite barn og søker støtte og trøst hos den lille, er det ikke forenlig med sunn mental helse. Foreldre og andre omsorgspersoner danner emosjonelle bånd til et lite barn, og denne bånddannelsen kan skje så tidlig som i svangerskapet eller nyfødtperioden. Barnets første tilknytning dannes normalt i det andre levehalvåret, selv om tilknytningen har forløpere i livets første seks måneder. Forløperne kommer til uttrykk for eksempel ved at barnet foretrekker å se på eller lytte til bestemte personer fremfor andre, og ved at samspillet er mer synkront og har større emosjonell dybde når barnet samhandler med kjente enn med ukjente personer. Bowlbys ideer ble utviklet videre gjennom et samarbeid med den amerikanske psykologen Mary Ainsworth. Dette samvirket førte til at tilknytningspsykologien ble en krysskulturell teori. Ved å følge opp grupper av barn gjennom det første leveåret, først i Uganda og senere med afroamerikanske og amerikanske middelklassefamilier, ble det krysskulturelle perspektivet ivaretatt (Ainsworth, 1967; Ainsworth mfl., 1978). På grunnlag av disse observasjonsstudiene satte Ainsworth og medarbeidere frem en kulturgenerell hypotese om at spedbarns tilknytningsrelasjoner vil variere kvalitativt fra individ til individ med hensyn til trygghet, og at barns tilknytningstrygghet er basert på barnas forskjellige erfaringer med hensyn til hvor sensitiv og responsiv omsorg de har fått av sine foreldre. Antakelsen er at trygge barn har lett for å utforske omverdenen fordi de vet at omsorgspersonen er lett tilgjengelig og vil gi hjelp eller trøst når det er behov for det. Utrygge barn kan ha erfart at den voksne ikke alltid er så villig eller i stand til å reagere; derfor tilegner de seg en strategi som går ut på at det kan lønne seg å være forbeholden eller unnvikende. En annen utrygghetsstrategi antas å ha sitt opphav i at den voksne pleier å være uforutsigbar i sine svar, slik at barnet er mer

Bind 2: Mikroseparasjoner

krevende og ambivalent i sin tilknytningsatferd. Begge former for utrygg strategi er hensiktsmessige tilpasninger til den omsorgen barnet har fått, og innebærer på ingen måte en antakelse om at det ikke har dannet tilknytning til omsorgspersonen. Likevel antok Bowlby at barn med utrygg tilknytning (unnvikende eller ambivalent) vil være mer sårbare enn andre barn, og at det kan komme til syne hvis de senere i oppveksten er utsatt for stress eller motgang. Hvis barn regelmessig blir overveldet av frykt i tilknytningsforholdet, kan tilknytningsstrategiene i noen tilfeller bryte helt sammen. Det betyr at barna mangler en tilknytningsstrategi, og tilknytningsatferden er kjennetegnet ved å være desorientert og desorganisert. Den bakenforliggende årsak kan være at de stadig har vært utsatt for emosjonell eller fysisk mishandling.

Mikroseparasjoner og makroseparasjoner Mikroseparasjoner er et dagligdags fenomen som på ingen måte trenger å være skadelige; de kan i mange situasjoner heller være gunstige. Brudd i samspill kan ofte ha en utviklingsfremmende funksjon. Brudd kan skape dynamikk, endring og bevegelse, og utvikling handler nettopp om endring og bevegelse. Ingen som har omsorgsansvar for et lite barn, kan ha oppmerksomheten rettet mot det hele tiden. Det sier seg selv at en omsorgsperson mange ganger i løpet av dagen vil være opptatt med andre gjøremål, og derfor vil det forekomme episoder av kortere eller lengre varighet med mentalt fravær fra barnet. Ofte vil barnet ikke engang legge merke til slike fraværsepisoder fordi det selv er opptatt av noe annet. Andre ganger kan barnet bli urolig og henvende seg til den voksne for å få oppmerksomhet eller hjelp uten å få et fullgodt svar med en gang, eller få svar som gjør vondt verre. Slike midlertidige brudd i kommunikasjonen med et lite barn er også vanlig og vil som regel ganske snart bli reparert av den voksne. Hvis slike brudd forekommer ofte og ikke blir reparert, kan det føre til midlertidige utviklingsvansker, men ikke nødvendigvis til varige skader hos barnet dersom omsorgspersonen har evne til eller får hjelp til å forstå hvordan hun eller han kan gjenopprette kontakt og reparere feil som kan forstyrre samspillet (Tronick og Cohn, 1989). Det kan likevel forekomme mer alvorlige former for mikroseparasjoner. De finner sted i forbindelse med lenge varende varianter av forstyrret affektiv kommunikasjon (Lyons-Ruth mfl., 1999). Det kan være snakk om affektive feil i kommunikasjonen, som hvis omsorgspersonen ofte gir to motstridende signaler

1 innledning: Mikro- og Makroseparasjoner

samtidig (f.eks. gir uttrykk for at hun eller han er sint på barnet, men samtidig smiler eller er søt i stemmen), lar være å svare på klare henvendelser fra barnet eller svarer på helt upassende måter. En annen form for forstyrret affektiv kommunikasjon er rolleombytting, som at den voksne er mest opptatt av at barnet skal se hvem hun eller han er, gi uttrykk for at barnet er den sterkeste part eller behandle barnet som en intim partner. En tredje form handler om at omsorgspersonen gir uttrykk for frykt i samhandlingen med barnet (f.eks. fastfryser ansiktsuttrykk eller bevegelser eller viker unna barnet). Invaderende atferd er en fjerde form som kan nevnes. Det kan skje fysisk eller verbalt, som hvis den voksne tar fra barnet en leke som det er veldig opptatt av eller erter det med sint og skarp stemme. Tilbaketrekning kan også være en form for mikroseparasjon, uttrykt for eksempel ved at den voksne avslutter samspillet altfor fort, unngår å se på barnet eller inntar en distanserende kroppsholdning. Følgende spørsmål reiser seg: Hva er sammenhengen mellom slike former for nedbrytende omsorgsatferd og tilknytningskvalitet? Er mikrofokuset på nære relasjoner et kultursensitivt perspektiv? Hvilken prediktiv validitet har forstyrret affektiv kommunikasjon for barnets utvikling av psykisk helse? Hvilken effekt har tilknytningsbaserte behandlingsmetoder på samspill som er preget av mikroseparasjoner? Dette er spørsmål som vi ser nærmere på i denne boken. Makroseparasjoner forekommer selvsagt også daglig i småbarns liv. Det som er av størst betydning for hvordan et lite barn reagerer, er hvor lenge atskillelsen varer og om den finner sted i kjente eller ukjente omgivelser. Så lenge en trygg ettåring forstår at mor eller far er like i nærheten og hører stemmen eller kjente lyder, vil det som regel ikke oppstå noen problemer. Ofte vil barnet på eget initiativ atskille seg selv fra den voksne for å utforske noe i et annet rom, og etter en stund vil det så komme tilbake for å forsikre seg om at tilknytningspersonen fortsatt er der. Vi sier at barnet bruker den voksne som en sikker base for utforsking. Småbarn med en utrygg og unnvikende strategi foretrekker gjerne å holde seg litt mer for seg selv, men de vil også ønske nærhet til omsorgspersonen, om enn ikke så ofte. Barn med en utrygg og ambivalent strategi vil typisk oppføre seg mer klengete, eller vise en blanding av klenging og avvisning i sin atferd. Ainsworth lagde en observasjonsprosedyre for å finne ut hvordan barn klarer å balansere utforskingen av et nytt og ukjent rom med behovet for å oppnå ny forsikring om at omsorgspersonen er til stede – den såkalte fremmedsituasjonen (Ainsworth mfl., 1978). Denne er basert på mønsteret av samspillsaktivitet i løpet

Bind 2: Mikroseparasjoner

av åtte korte episoder som hver varer i cirka tre minutter. På basis av det totale atferdsmønsteret som vises, blir barnets tilknytningsatferd klassifisert. De åtte episodene består av forskjellige hendelser i ukjente omgivelser, og innebærer kortvarig atskillelse fra og gjenforening med omsorgspersonen og en fremmed person. I klassifiseringen av tilknytningsatferd legges det særlig vekt på hvordan barnet reagerer ved gjenforening med omsorgspersonen. Fremmedsituasjonen regnes som gullstandardmetoden for å bestemme individuelle forskjeller i barns tilknytningstrygghet. Den var opprinnelig beregnet for observasjon av barn i alderen 12–18 måneder, men er senere modifisert slik at den kan brukes helt opp til 4–5-årsalderen. I fremmedsituasjonen kan man observere atferd relatert til mikro- så vel som makroseparasjoner. Det er vanlig i Norge at barn i ettårsalderen begynner i barnehage, og ettåringene har trolig kommet for å bli. Mange småbarn tilbringer åtte eller flere timer per dag i barnehage. Det er grunnen til at vi vil hevde at vi har fått en kollektivistisk kultur når det gjelder barneoppdragelse, der omsorgskollektivet består av både familie og ansatte. Ikke bare knytter barna seg til dem som jobber i barnehage, men for mange er de blitt et klart nummer to etter foreldrene (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2013). Barnehageopphold er utvilsomt den mest vanlige form for makroseparasjon som norske småbarn opplever. Det er reist mange praktiske og teoretisk relevante spørsmål om barn i barnehage, særlig i forbindelse med barn under tre år. Hvordan bør foreldrene forholde seg når barnet begynner i barnehage for første gang, hvor gamle bør barna da være, og hvor lange dager bør de minste ha i barnehagen? Hvordan kan man legge til rette slik at de minste barna kan danne en tryggest mulig tilknytning til personalet i barnehagen? Det er selvsagt mange uavklarte spørsmål på dette feltet siden denne måten å organisere familieliv og omsorg for småbarn på er relativt ny. Det er ikke uten videre gitt at barnehageopphold for de minste er heldig eller uheldig, men virkninger av denne formen for makroseparasjon er avhengig av faktorer som omsorgskvalitet, personaltetthet, fysisk tilrettelegning – forhold som stadig er gjenstand for undersøkelse. Kanskje burde man være enda mer opptatt av slike temaer siden det jo dreier seg om vår nasjons viktigste fremtidige resurs, nemlig barna. Midlertidig atskillelse fra en av foreldrene i forbindelse med barnefordeling ved samlivsbrudd er blitt en del av hverdagen for mange barn. I slike tilfeller er barnet periodevis atskilt fra en av omsorgspersonene mens det bor hos den andre.

1 innledning: Mikro- og Makroseparasjoner

Det er ikke så uvanlig at barn har kvalitativt forskjellig tilknytning til mor og til far; tilknytningen til den ene kan være utrygg selv om den er trygg til den andre. Hvis et barn er atskilt fra den av foreldrene som det har en trygg relasjon til, og for en stund bor sammen med den andre som det har et utrygt forhold til, kan barnet bli stresset og oppleve atskillelsen som vanskelig. Barn er sårbare når de befinner seg i utrygge relasjoner, og særlig vil stress i forbindelse med legge- og søvnrutiner kunne bli vanskelig å mestre. Vi ser i denne boken også på barnets kapasitet til å tåle makroseparasjoner. Forskning peker i retning av at kapasiteten til å tåle en makroseparasjon kan være utviklingsmessig og individuelt betinget, noe som medfører at man i bestemmelser om overnattingssamvær også må ta hensyn til barnets disposisjoner uavhengig av foreldrenes omsorgskapasitet. Plassering utenfor hjemmet er en annen, om enn langt mer sjelden form for makroseparasjon. Det kan være snakk om beredskapshjem eller akuttinstitusjon som et korttidstiltak; fosterhjem, institusjon eller adopsjon for mer langsiktige plasseringer. Disse barnevernstiltakene utgjør alvorlige inngrep som avgjøres av rettsapparatet etter grundige undersøkelser og vurderinger. Studier kan tyde på at adopsjon er det tiltaket som har best prognose når det gjelder barnas senere utvikling og tilpasning, etterfulgt av fosterhjemsplassering (Dozier og Rutter, 2016; McCall, 2011). Vi vil se nærmere på hvordan tilknytningsbaserte metoder kan bidra til å optimalisere omsorgsrammene rundt ulike former for plasseringer av barn og andre makroseparasjoner som traumatisk tap.

Noen sentrale begreper Tilknytning og tilknytningsatferd. Tilknytning er organisert som et atferdssystem og virker sammen med andre atferdssystemer, spesielt utforsking og frykt. Tilknytningssystemet er en underliggende mekanisme som organiserer og koordinerer atferd, og har sin egen indre motivasjon. Systemet består av atferd som ikke alltid er aktivert. Indre og ytre former for stimulering sørger for at tilknytningsatferden starter eller stopper. Systemet har et innstilt mål om fysisk eller mental nærhet til omsorgspersonen, men denne innstillingen varierer alt ettersom hvordan forholdene er. Atferden som velges i en bestemt situasjon, er den som er mest tilpassende i øyeblikket. Etter hvert som barnet blir eldre, vil det oppdage nye måter å oppnå nærhet på. Sikker base og trygg havn. Et sentralt element i tilknytningsteorien er at en voksen person under optimale forhold fungerer som en sikker base for utforsking

Bind 2: Mikroseparasjoner

og trygg havn for å søke nærhet og trøst. Den overordnede tilknytningsatferden er styrt av innstilte mål, som i hovedsak går ut på at den voksne skal fungere som en trygg havn for trøst og en sikker base for utforsking, men de enkelte atferdselementene varierer, avhengig av omstendighetene. Indre arbeidsmodeller. Utover i det andre leveåret er barn ikke bare i stand til å formidle sine tilknytningsbehov på en atferdsmessig måte. Alle ganger et barn har grått, krabbet nærmere tilknytningspersonen eller klynget seg til henne eller ham, har det gjort erfaringer med hensyn til hvordan den voksne har reagert og hvilke følelser disse reaksjonene har medført. Barnet blir etter hvert i stand til å forstå disse følelsene. Det konstruerer gradvis indre arbeidsmodeller, kognitive representasjoner eller implisitte forståelser av hvordan det selv blir oppfattet av en bestemt tilknytningsperson, og danner forventninger om hvordan denne personen vil handle overfor selvet i tilknytningsrelevante situasjoner. Disse mentale representasjonene gjelder erindringer, erfaringer, følelser og forventninger om hva som pleier å skje i samhandling med omsorgspersonen når tilknytningsbehovene gjør seg gjeldende, hvordan barnet føler seg verdsatt, og hvilke forventninger det har til tilknytningspersonens måte å være på når det søker nærhet og trøst eller vil bruke henne eller ham som en base for utforsking av omgivelsene. Sensitivitet, sensitivitetshypotesen. En sensitiv omsorgsperson er oppmerksom på barnets signaler og er god til å fortolke hva de betyr. Hun eller han reagerer raskt, konsekvent og på en passende måte. Ifølge tilknytningsteorien er foreldres sensitive og responsive omsorgsatferd avgjørende for at et lite barn skal utvikle trygg tilknytning. Antakelsen er at når et barn opplever at det som regel får oppfylt sine forventninger om at omsorgspersonen er psykologisk tilgjengelig og hjelpsom, vil det utvikle en tillitsfullhet som innebærer at det stoler på denne personen. Denne antakelsen har fått delvis støtte i nyere observasjonsstudier. Men fordi relasjonen mellom omsorgspersoners sensitivitet og barnas tilknytning for det meste har vært basert på korrelasjonsstudier, skal man være forsiktig med uten videre å anta at det er en årsakssammenheng. Når det gjelder årsaksforhold, er man på tryggere grunn når konklusjonen er basert på intervensjonsstudier. Enkelte undersøkelser har gått ut på at man griper inn og forsøker å gjøre omsorgspersoner mer sensitive gjennom veiledning eller trening. I metaanalyser av slike studier er det vist at foreldreveiledning er egnet til å øke sensitiviteten overfor småbarn, og at tiltakene har en viss effekt i retning av at flere barn får trygg tilknytning. Det kan se ut til at det er en årsakssammenheng mellom omsorgssensitivitet og

1 innledning: Mikro- og Makroseparasjoner

barns tilknytningstrygghet, men at forbindelsen nok er svakere enn det Bowlby og Ainsworth opprinnelig antok. Mentalisering (reflekterende funksjon). Med mentalisering menes et individs kapasitet til å tolke sin egen og andre menneskers atferd ut fra mentale tilstander (så som tro, følelser, håp, påskudd, planer, o.l.). Når man måler mentaliseringskapasiteten, brukes begrepet reflekterende funksjon. Tilknytningsforskere har sett på sammenhengen mellom foreldres reflekterende fungering (vurdert ved hjelp av intervju) og deres observerte omsorgsatferd. Ved å legge merke til hva foreldrene gjør, kan man i enkelte tilfeller se tegn på atypisk omsorgsatferd. Det kan være snakk om affektive feil (omsorgspersonen gir motstridende beskjeder eller upassende svar) eller desorientering (hun eller han blir forvirret eller skremt av barnet). Omsorgspersonen kan oppføre seg invaderende på en uheldig måte eller vise rolleforvirring. Hun eller han kan også vise mye tilbaketrekning, fysisk og/eller verbalt. Det er eksempler på forstyrret affektiv kommunikasjon (som ofte vil være noe annet enn insensitivitet), som synes å være omvendt relatert til foreldres reflekterende fungering. Det vil si at foreldre som viser mye atypisk affektiv kommunikasjon, har økt sannsynlighet for å ha barn med desorganisert tilknytning. Og omvendt vil foreldre med god/høy reflekterende funksjon vise liten grad av forstyrret affektiv kommunikasjon. Trygg tilknytning. Barn som vokser opp i familier der omsorgsutøvelsen er god nok, i den forstand at tilknytningspersonene er kjærlige, responsive, avpassende, stabile, tilgjengelige og aksepterende, utvikler som regel en trygg form for tilknytning. Trygge foreldre er ikke bare opptatt av barnas fysiske behov, men også av deres mentale (indre) tilstander. Det legger forholdene til rette for et forhold preget av koordinering og samarbeid. Foreldre som er i stand til å avpasse omsorgen, hjelper barna til å føle at de blir forstått og at de er i stand til å regulere sine emosjoner. Når barna opplever negative følelser, vet de at de kan mestre den opprørte tilstanden, enten på egen hånd eller ved å søke hjelp hos tilknytningspersonene. Også sensitive foreldre kan selvsagt fra tid til annen forårsake forstyrrelser i forholdet til barna. Det som kjennetegner dem, er imidlertid at de selv innser at avstemmingen av forholdet til barnet av og til kan gå galt, ved at de for eksempel overser barnet, misforstår hva det ønsker, eller uforvarende oppfører seg stressende. Når de skjønner at de har gjort noe som oppleves som vanskelig for barnet, er de i stand til å reparere et forhold som for en kort stund var brakt i uorden.

Bind 2: Mikroseparasjoner

De strategiene som foreldre anvender for å regulere barnas emosjoner når de er oppbrakte, blir etter hvert tilegnet av barna. På den måten vil barn og foreldre med trygg tilknytning bli i stand til å handle på en åpen og fleksibel måte i relasjonelle sammenhenger. Kommunikasjonen vil som regel være adekvat og åpen. Barnet forventer at tilknytningspersonen vil være ubetinget tilgjengelig og responsiv når tilknytningsbehovene aktiveres. Et barn som føler seg forstått og elsket, vil utvikle en mental representasjon (eller en indre arbeidsmodell, se kapittel 5 i Makroseparasjoner) av seg selv som en person som er verd å bli elsket. Et slikt barn er i stand til å gjenkjenne, forstå og regulere sine følelser. Adekvat affektregulering er en forutsetning for god mental helse. Oppfølgingsstudier (Sroufe mfl., 2005) har vist at barn med trygg tilknytning senere utvikler høy selvrespekt, og at de har en god forståelse av at egen og andres atferd som regel har en psykologisk forklaring, det vil si at de har god evne til å mentalisere (se kapittel 3 i Mikroseparasjoner). I fremmedsituasjonen bruker barnet omsorgspersonen som en sikker base for å utforske. Under atskillelse er det tegn på at barnet savner den voksne, særlig i løpet av den andre atskillelsen. Ved gjenforening hilser barnet aktivt på omsorgspersonen ved å smile, vokalisere eller signalisere ved hjelp av gester. Hvis barnet er blitt urolig, gir det signaler om sin tilstand eller søker kontakt med omsorgspersonen. Etter at det har roet seg, vender barnet tilbake til å utforske. Utrygg tilknytning. Selv om barn med trygg tilknytning kan bli engstelige hvis de ikke vet hvor omsorgspersonen i øyeblikket befinner seg, og derfor kan oppføre seg vaktsomt, vil de, når den voksne kommer tilbake, fort oppleve en følelse av sikkerhet og kontroll. Slik forholder det seg ikke for barn med utrygg tilknytning, som det finnes to grunntyper av: utrygg/unnvikende og utrygg/ambivalent. Utrygge barn blir vanligvis engstelige hvis de ikke vet hvor tilknytningspersonen er, men de er også usikre på hvordan den voksne vil reagere når hun eller han kommer tilbake. Utrygge barn har ikke alltid tillit til at tilknytningspersonen vil sørge for fysisk eller psykologisk sikkerhet når de trenger det. Som Main (1990) har uttrykt det, er utrygge barn ikke bare påvirket av situasjonen her og nå, men også av tilknytningspersonens tidligere væremåte. De bruker derfor mye av sin kognitive kapasitet på å forholde seg til hva de tror tilknytningspersonen vil gjøre, slik at de får mindre anledning til å utforske omgivelsene og engasjere seg i lystbetonte samhandlinger med den voksne.

1 innledning: Mikro- og Makroseparasjoner

Utrygg, unnvikende tilknytning. Barn som utvikler en utrygg/unnvikende form for tilknytning, tilpasser seg i forhold til en omsorgsatferd som er preget av å dempe tilknytningsbehovet og fremme selvtilstrekkelighet. Barnets tilpasning dreier seg således om å nedtone sine uttrykk for tilknytningsbehov. For å øke tilknytningspersonens nærhet, aksept og psykologiske tilgjengelighet overregulerer disse barna sine affektive uttrykk i den forstand at de langt på vei deaktiverer tilknytningsatferden. Strategien er å øke den voksnes tilgjengelighet ved å nedtone tilknytningsatferden og i stedet oppføre seg slik de tror foreldrene ønsker. Disse barna fremstår ofte som emosjonelt uavhengige, selvstendige og samarbeidsvillige, særlig når de er sammen med en tilknytningsperson. I fremmedsituasjonen ser man at barnet gjerne utforsker, men viser lite affekt. Under atskillelse reagerer barnet lite; det viser lite synlig uro når det er alene. Ved gjenforening ser barnet bort fra eller unngår omsorgspersonen på en aktiv måte. Hvis barnet blir løftet opp, kan det bli stivt i kroppen eller bøye seg vekk. Barnet holder avstand til omsorgspersonen og er i stedet mye opptatt av leker. Utrygg, ambivalent tilknytning. Omsorgspersonene til barn med utrygg, ambivalent tilknytning fremstår som lite konsekvente i omsorgsutøvelsen, noe som også er en form for mikroseparasjon. For barnet virker det som om det er liten sammenheng mellom hva det gjør, og hvordan omsorgspersonen reagerer. Den voksne er forholdsvis lite sensitiv overfor barnets følelser og mentale tilstand, og er mer opptatt av hvorvidt barnet verdsetter henne eller ham. For å øke den voksnes responsivitet har disse barna en tendens til å maksimere sine uttrykk for opprørthet eller fortvilelse. De tar lett til gråten, viser fort irritasjon, kan provosere den voksne med sine handlinger og virker ofte uregjerlige eller krevende. Barnets strategi går med andre ord ut på å bli lagt merke til, bryte seg inn i den voksnes fraværende mentale tilstand og overvinne den manglende responsiviteten ved å hyperaktivere tilknytningsatferden og på den måten øke forutsigbarheten i den voksnes væremåte. Dette tilknytningsmønsteret kalles utrygt/ambivalent fordi barnet prøver å øke tilknytningspersonens tilgjengelighet, men samtidig føler det sinne eller fortvilelse fordi det ikke kan ta den voksnes omsorg og beskyttelse for gitt. Når barnet til slutt klarer å få den voksne til å reagere eller være oppmerksom, føler det seg likevel ikke sikker på at hun eller han vil fortsette å engasjere seg. Av den grunn vil barnet typisk motsette seg å bli trøstet eller regulert. Dette mønsteret går derfor også under betegnelsen utrygg/vegrende tilknytning.

Bind 2: Mikroseparasjoner

Hos barn som tilegner seg denne strategien, er de emosjonelle uttrykkene underregulert. Barna er mest opptatt av at tilknytningspersonene er interessert i dem og emosjonelt tilgjengelige, og forholder seg derfor stadig på en krevende måte overfor foreldrene. Av den grunn kan de ha problemer med å konsentrere seg i utforsking og lek, og de blir fort urolige når det er utsikt til atskillelse. Utrygge/ambivalente barn har generelt dårlig konsentrasjon, blir lett distrahert, er lunefulle og føler seg ofte hjelpeløse. Ved å underregulere aktiveringen av affekt går strategien ut på at de kan øke forutsigbarheten og konsekvensen i foreldrenes omsorgsutøvelse. I fremmedsituasjonen er barnet tydelig urolig allerede første gang det kommer inn i rommet og kan fremstå som utilpass og passiv. Det er ikke opptatt av å utforske. Under atskillelse er barnet ute av likevekt og svært lei seg. Ved gjenforening kan det veksle mellom kontaktforsøk og sint avvisning eller ha raserianfall; eller det kan være passivt og la være å signalisere behov for kontakt. Barnet lar seg ikke trøste av omsorgspersonen. Resultatet av både den unnvikende og den ambivalente formen for tilknytning er at det fremmer tilknytningspersonens tilgjengelighet; av den grunn beskrives begge mønstrene som organiserte. Disse organiserte tilknytningsstrategiene gjør det mulig for et barn å opprettholde en relasjon til tilknytningspersonen. Hos barn som er utsatt for omsorgssvikt (mishandling, vanskjøtsel og andre former for traumatiske hendelser), kan det imidlertid forholde seg annerledes. Desorganisert/desorientert tilknytning. Det som barn med dette mønsteret har felles, er at tilknytningsatferden synes å mangle et lett synlig mål, intensjon eller forklaring. Beskrivelsen av det desorganiserte mønsteret i spedbarnsalderen har vært viktig for forståelsen av psykopatologi som kan inntre senere. I førskolealderen er det er en klar sammenheng mellom desorganisert tilknytning og fysisk mishandling, foreldres emosjonelle utilgjengelighet, vanskjøtsel og seksuelle overgrep. I ungdomsalderen er slike forhold relatert til en betydelig økt forekomst av depressive tilstander, tvangslidelser, opposisjonelle atferdsforstyrrelser og posttraumatiske stressforstyrrelser. For å forstå utviklingsveiene til senere patologi, må man undersøke hvordan tidlige vansker kan bli opprettholdt, eller motsatt ikke holdt ved lag, gjennom senere erfaringer og forhold i omgivelsene. Tilknytningsforstyrrelse. Dette er en psykiatrisk diagnosekategori som ikke må forveksles med desorganisert tilknytning. I det internasjonale diagnosesystemet ICD-10 og 11 er det beskrevet to kliniske varianter: (1) Et mønster med

1 innledning: Mikro- og Makroseparasjoner

emosjonelt tilbaketrukket eller inhibert atferd, der barnet viser begrensede eller manglende initiativ til eller respons på sosial samhandling med omsorgspersoner, pluss mange former for avvikende sosiale reaksjoner preget av hemning, høy aktivering eller mye ambivalens. (2) Et udiskriminerende, sosialt desinhibert mønster, der barnet viser mangel på passende selektivitet når det søker trøst eller hjelp, med liten sosial tilbakeholdenhet overfor ukjente voksne mennesker, medregnet villighet til å bli med fremmede. Det første mønsteret er i all hovedsak et mishandlingssyndrom, mens det andre kan være mer typisk for barn som vokser opp på institusjon.

Normativ utvikling av tilknytning Tilknytningsatferdens biologiske funksjon er å beskytte små barn som er sårbare overfor mange forskjellige farer som truer, slik tilfellet var både i det evolusjonært tilpassede miljøet og miljøer der barn vokser opp i dag. Hvordan et lite barn og omsorgspersonene organiserer en beskyttende form for nærhet og kontakt, og hvordan barnet anvender omsorgspersonene som en trygg base for utforsking, har betydning for personens utvikling også i senere utviklingsperioder. Bowlbys (1969/1982) opprinnelige teori om barns normative utvikling av tilknytning, basert på biologiske atferdsstudier, generell systemteori og kognitiv vitenskap, var ferdig utformet i begynnelsen av 1980-årene. Siden den tid er det vunnet ny erkjennelse om utviklingsmessige forandringer i førskolealderen og senere livsfaser. I det følgende legges det vekt på utvikling av tilknytning i det første leveåret, overgangsfasen mellom andre og tredje leveår og førskolealderen. Tilknytning kan konseptualiseres som et atferdssystem. Et atferdssystem er artsspesifikt og tjener en biologisk funksjon, men tillater likevel visse individuelle forskjeller i sine uttrykksformer. Systemet består av utskiftbare og funksjonelt likeverdige former for atferd. Det vil si at de ulike handlingsmønstrene som inngår, har samme forutsigbare virkning på individets målrettede atferd. Således kan både gråt og krabbing i retning av omsorgspersonen øke sannsynligheten for nærhet og kontakt. Et gitt handlingsmønster kan også tjene flere atferdssystemer. Et eksempel på det er når et barn krabber. Bevegelsene kan utføres for å komme nærmere og søke trøst hos tilknytningspersonen (tilknytningssystemet), undersøke noe i omgivelsene (utforskingssystemet) eller komme bort fra noe som virker skremmende (fryktsystemet). I tillegg til systemene for tilknytning, utforsking og frykt er det hensiktsmessig å operere med et system for sosiabilitet – et system

Bind 2: Mikroseparasjoner

som er aktivert når et barn inngår i omgjengelige samhandlinger med andre mennesker. Et viktig element i tilknytningsteorien er antakelsen om at hvert av disse fire atferdssystemene ikke bare er påvirket av organiske faktorer eller for hold i omgivelsene, men også inngår i et komplekst, dynamisk samvirke seg imellom. Dette systemsamarbeidet gjør det mulig for et lite og sårbart barn å utvikle de essensielle sosiale og kognitive ferdighetene innenfor tilknytningspersonens beskyttende sfære. Utviklingen av tilknytning må altså forstås innenfor et systemperspektiv. Enklere atferdsformer som utføres uten forsett, men likevel har et forutsigbart resultat (f.eks. gråt i de første levemånedene), blir med økende alder innlemmet i mer komplekse, målrettede systemer (f.eks. indre arbeidsmodeller). Men etter hvert som atferdsmønstrene blir mer stabile ved at de integreres inn i mer stabile enheter, kan endring også bli vanskeliggjort i tilfeller der individet har utviklet seg i en uheldig retning. Tilknytningens tidlige grunnlag. Bowlby (1969/1982) hevdet at den tidlige utviklingen av tilknytning går gjennom tre faser. I fase 1 (0–ca. 8 uker) er barnet orientert mot signaler uten å legge vekt på hvem de kommer fra. Selv om barn allerede i nyfødtperioden gjenkjenner moren på basis av stemme, lukt og ansiktstrekk, vil de i denne fasen også orientere seg mot sosiale signaler fra andre personer som samhandler med dem. Omsorgspersonen har ofte inntrykk av at mange av barnets atferdsmønstre er målrettede. Men ennå er barnets atferd organisert på basis av forutsigbare, men ikke forsettlige mål. Det betyr at barnets tilknytningsatferd på dette tidlige alderstrinnet ikke kan forstås uten å ta hensyn til den voksnes komplementære omsorgsutøvelse. I fase 1 er barnets indre arbeidsmodeller til stede bare i en svært primitiv fasong, sannsynligvis i form av opplevelser som begynner og slutter i forbindelse med at bestemte samhandlingsformer aktiveres og avsluttes. Overgangen til fase 2 (ca. 8 uker–6/9 måneder) skjer gradvis og med noe forskjellig hastighet når det gjelder de ulike formene for tilknytningsatferd. Forandringen er definert på basis av tre forhold (Marvin, Britner og Russell, 2016). For det første blir de enkle atferdssystemene som er til stede i nyfødtperioden, omformet til mer komplekse systemer. I stedet for at det er omsorgspersonen som for det meste kontrollerer avslutningen av en atferdssekvens og starten av den neste, overtar barnet mer av styringen etter hvert som atferden blir mer målrettet. Et annet viktig kjennetegn på at et barn er kommet over i fase 2, er

1 innledning: Mikro- og Makroseparasjoner

at det nå skiller mellom kjente omsorgspersoner og andre når det gjelder hvem tilknytningsatferden er rettet mot. Følgende atferdsmønstre finner hovedsakelig sted når én eller noen få primære tilknytningspersoner er til stede: opphør av gråt ved gjenforening, gråt ved atskillelse, smiling, vokalisering, visuomotorisk orientering, hilsning, klynging til kroppen og utforsking. Et tredje kjennetegn er at barn som er kommet over i fase 2, i mye større grad selv tar initiativet til å starte omsorgsbasert samhandling eller søke kontakt med en primær omsorgsperson. Mønsteret for samhandling i denne fasen kan legge det første grunnlaget for de tilknytningsstrategiene som barnet senere vil utvikle. Barnet erfarer nå også hva som kjennetegner de primære tilknytningspersonenes væremåte. Men ennå kan den lille ikke forstå at en tilknytningsperson er et individ som eksisterer uavhengig av barnets egen opplevelsesverden. Etablering av et tilknytningsmønster. Fase 3 begynner i 6–9-månedersalderen og varer til barnet er cirka 3 år. Utviklingen i denne fasen innebærer at tilknytningen til én eller noen få omsorgspersoner gradvis blir konsolidert. Tilknytningsforskere antar at det først er i begynnelsen av denne perioden at barn etablerer et fast tilknytningsmønster til sine primære omsorgspersoner. Men det er selvsagt et definisjonsspørsmål hvorvidt den selektive tilknytningsatferden som barnet viser overfor noen få personer allerede i fase 2, kvalifiserer tilstrekkelig til at man kan hevde at de har dannet et tilknytningsmønster. Følgende endringer i organiseringen av atferd finner sted tidlig i fase 3 (Marvin, Britner og Russell, 2016): For det første utvikler barn på dette alderstrinnet nye former for tilknytningsatferd – de fleste formene har å gjøre med at barn nå som regel er blitt i stand til å bevege seg omkring ved å krabbe. For det andre finner det sted en betydelig utvikling av barns kognitive ferdigheter. I 6–9-månedersalderen utvider de sin kognitive horisont og blir i stand til å prøve å oppnå innstilte mål. I Piagets (1952) terminologi er barn nå i stand til å skille mellom middel og mål. Det vil si at de kan ha en indre forestilling om et mål som skal oppnås (f.eks. fysisk kontakt med omsorgspersonen), mentalt prøve ut forskjellige planer for å oppnå målet (f.eks. krabbe rett frem eller rundt en hindring), og så velge å utføre en handling som fører til at målet oppnås (f.eks. krabbe rundt et bord for å komme bort til personen). For det tredje har barnets kommunikasjonsferdigheter gjennomgått en betydelig utvikling. I fase 2 var samspill og turtaking preget av det preverbale, der omsorgspersonen svarte på barnets handlinger som om de hadde mening og

Bind 2: Mikroseparasjoner

intensjon. I fase 3, derimot, er barnet blitt i stand til å anvende sine kommunikative handlinger på en mer målrettet måte. Det kan nå prøve å oppnå felles oppmerksomhet med en voksen om ting eller hendelser i omgivelsene som er av interesse, eller prøve å mobilisere den voksnes hjelp for å få tak i noe som ligger utenfor rekkevidde eller med noe som er for vanskelig å få til alene (Bates mfl., 1979; Scaife og Bruner, 1975). Det skjer til å begynne med ved hjelp av ikke-verbale ytringer og signaler, deretter i form av ettordsytringer og til slutt (i 18–36-måneders alderen) ved bruk av mer kompleks, språklig kommunikasjon. Til disse forandringene i evnen til å kommunisere finner det sted tilsvarende endringer i de indre arbeidsmodellene. I fase 2 var selvoppfatningen og forestillingen om omsorgspersonene og hvordan de sannsynligvis ville oppføre seg, for det meste holdt på plass av ytre hendelser. I fase 3 består modellene av selvet og omsorgspersonene av mentalt manipulerbare forestillingsbilder og atferdsplaner som er ordnet i form av hendelsesskjemaer eller skripter (se nedenfor; Nelson og Gruendel, 1981; Stern, 1985/2000). Det skjer tilsvarende endringer i atferdssystemene for utforsking, sosiabilitet og frykt. Barnets utforsking organiseres etter hvert mer ut fra målkorrigert atferd, og sammen med bedre ferdigheter til å samtale og imitere fører det til bedre muligheter for å lære de fysiske og sosiale omgivelsene å kjenne. Tidlig i det andre leveåret reagerer de fleste barn med frykt eller forsiktighet overfor en fremmed person, men hvis den fremmede viser positiv affekt og litt tilbakeholdenhet, og tilpasser sine reaksjoner til barnets atferd, vil reservertheten som regel avta og bli etterfulgt av en mer omgjengelig væremåte (Bretherton og Ainsworth, 1974). Det er likevel store individuelle forskjeller når det gjelder frykt og sosiabilitet, noe som er relatert til barns temperamentsegenskaper (Kagan og Snidman, 2004). Til slutt må det understrekes at det først er litt ut i fase 3, når det er opprettet en dynamisk balanse mellom de forskjellige atferdssystemene, at barnet oppnår det Ainsworth (1990) kalte kjennemerket på tilknytning, nemlig barnets bruk av tilknytningspersonen som en trygg base for utforsking. I løpet av andre halvdel av det første leveåret er barn på kort tid klar til å danne tilknytning til nye omsorgspersoner. Etter at balansen mellom de forskjellige atferdssystemene er opprettet og noe konsolidert litt ut i det andre leveåret, vil de fleste barn være mer avvisende overfor nye omsorgspersoner enn de var tidligere (Dozier og Rutter, 2016). Det hindrer ikke at barn kan danne nye tilknytningsrelasjoner også på et senere alderstrinn. Nyere studier tyder på at barn som blir

1 innledning: Mikro- og Makroseparasjoner

adoptert fra barnehjem etter ettårsalderen, er i stand til å etablere tilknytning til sine nye foreldre, men at det i slike tilfeller er større risiko for at tilknytningen blir organisert på en mindre optimal måte enn man skulle forvente ut fra adoptivhjemmenes omsorgskvalitet (Chisholm mfl., 1995; Rutter mfl., 2007). Mange studier har bekreftet Bowlbys (1969/1982) teori om at organiseringen av barns tilknytning til sine nærmeste omsorgspersoner forandres forholdsvis lite i alderen fra 1 til 3 år. Til en viss grad skjer det riktignok en bevegelse i retning av at tilknytningen blir representert på et kognitivt og emosjonelt nivå. Men Bowlbys teori er basert på at det alltid er en tett forbindelse mellom de indre arbeidsmodellene og atferd. Når et barn gjennomgår utviklingsmessige forandringer i det andre leveåret, blir det feil å tenke seg at organiseringen av tilknytning helt enkelt beveger seg fra et atferdsnivå til et nivå av indre representasjoner. Det som skjer, er at barnet i større grad blir i stand til å prosessere og manipulere planer og mål på et kognitivt og emosjonelt nivå, slik at det kan kontrollere tilknytningsatferden ved hjelp av slike mentale prosesser (Marvin, Britner og Russell, 2016). Selv om den grunnleggende organisering av tilknytning ikke endres så mye i alderen 1–3 år, finner det sted forandringer i barns tilknytningsatferd. I 2-årsalderen er barn minst like opptatt av fysisk nærhet til omsorgspersonen som de var ett år tidligere, men samtidig foretar de nå lengre utflukter vekk fra henne eller ham for å utforske omgivelsene. Tidligere var de stort sett bare opptatt av å holde rede på omsorgspersonens fysiske bevegelser; i 2-årsalderen prøver de også å registrere den voksnes oppmerksomhet. Før 3-årsalderen har de fleste barn vanskelig for å holde seg nær en omsorgsperson når hun eller han er i bevegelse. Hvis den voksne reiser seg opp og går, vil det oftest føre til at barnet viser tilknytningsatferd, og hvis atskillelsen ikke finner sted på barnets eget initiativ, vil det som regel utløse like mye uro som hos ettåringer. Når omsorgspersonen kommer tilbake etter en kortvarig eksperimentell atskillelse, reagerer toåringene med å søke nærhet og kontakt på omtrent samme måte som ettåringene, og de viser de samme mønstrene for trygg, utrygg og desorganisert tilknytning. Det er grunnen til at man opp til 2-årsalderen fortsatt kan anvende prosedyren for klassifikasjon av tilknytning som opprinnelig ble utarbeidet for ettåringer. Målkorrigert partnerskap. Fra cirka 20-månedersalderen av får barn en gryende forståelse av at omsorgspersonen har følelser, tanker og planer som kan være forskjellige fra deres egne. Når det inntreffer, har de mulighet for til en viss grad å ta hensyn til og forsøke å innvirke på partnerens planer og mål. Et

Bind 2: Mikroseparasjoner

velutviklet partnerskap kan defineres som en varig relasjon mellom to individer, kjennetegnet ved gjensidig tilpasning av planer og mål. Etter hvert som barnet får bedre kommunikative og kognitive ferdigheter, blir det i stand til, på en bevisst og forsettlig måte, å vurdere hva omsorgspersonen kommer til å gjøre, før det selv setter i gang med en handling. Barnet kan prøve å innpasse den voksnes planer eller atferd som et element i sine egne planer. Det vil til en viss grad kunne hemme sin egen atferd inntil omstendighetene passer bedre i forhold til den voksnes mål. Selv om barn i 2–3-årsalderen kan innpasse tilknytningspersonens planer i sine egne, kan de ennå ikke forestille seg den voksnes plan som et sett av tanker i hennes eller hans sinn. Før fasen med et genuint partnerskap inntrer, er det en fase med et gryende partnerskap. I denne overgangsfasen bygger omsorgspersonen i metaforisk forstand et «stillas» for å fremforhandle og utforme felles planer. Andre forhold. Kort tid etter at Mary Ainsworth (1973) publiserte en trendsettende artikkel, kom det en rekke forskningsprosjekter som viser til andre forhold som også kan påvirke barnets tilknytning foruten sensitivitet i omsorgen. I dette tobindsverket vil vi se på flere av disse faktorene. Egenskaper ved barnet var kanskje et av de første temaene som ble diskutert, og da spesielt barnets temperament (Chess og Thomas, 1982). Transaksjonshypotesen (Sameroff og Chandler, 1975) tilsa at barnets temperament vil virke inn på foreldrenes sensitivitet, noe som igjen vil virke inn på barnet. Vi omtaler også mottakelighetshypotesen som har vært et viktig bidrag til å forstå hvorfor noen barn er mer utsatt for å bli påvirket av kvaliteter i omsorgsmiljøet enn andre (Belsky og Fearon, 2008) (se Makroseparasjoner, kapittel 5, Mikroseparasjoner, kapittel 4). Et annet spørsmål er hvilken rolle gener spiller med hensyn til utvikling av tilknytningsmønster. Det er vist at de relasjonelle erfaringene er markante, men at genetiske faktorer også kan spille en rolle (Fearon mfl., 2014) (se kapittel 5 i Makroseparasjoner og kapittel 4 i Mikroseparasjoner). Det er vist at gengrunnlagets betydning kan variere over alder – særlig synes genenes betydning på tilknytningsorganisering å bli noe større etter hvert som barnets tilknytningsmønster endrer seg fra å være relasjonsspesifikt til å bli mer generalisert fra omtrent midt i barndommen (Fearon og Belsky, 2016). Kulturens innvirkning er også et sentralt tema som er diskutert i lys av tilknytning. Et viktig spørsmål har vært om tilknytningsteori er en modell som er gyldig på tvers av kulturer. Dette temaet drøftes nærmere i kapittel 12 i Mikroseparasjoner.

1 innledning: Mikro- og Makroseparasjoner

Kort notat om terminologi I tilknytningspsykologien sier man at barnet er tilknyttet den voksne, og at den voksne har dannet et bånd til barnet. Vi bruker termen omsorgsperson om mor, far eller annen person som barnet har etablert tilknytning til. Tilknytningen trenger ikke nødvendigvis å være trygg. Et barn under cirka 6 måneder har ennå ikke kapasitet til å etablere tilknytning. I de første levemånedene snakker vi heller om kvaliteten på samspillet. En separasjon (mikro eller makro) må ikke oppfattes som noe som nødvendigvis er negativt eller skadelig. Et lite barn kan få mange utviklingsfremmende utfordringer i forbindelse med at omsorgspersonen forsøker å reparere avbrutte samspill. De sosiale erfaringer som barn gjør i barnehage eller i forbindelse med samværsbesøk, kan være heldige eller uheldige avhengig av mange forskjellige omstendigheter.

Hvordan boken kan leses Disse to bindene kan leses uavhengig av hverandre. Men for å få en dypere forståelse av problematikken knyttet til relasjonsbrudd og tap, anbefaler vi at tobindsverket gås gjennom i sammenheng. Ved først å lese bind 1 om makroseparasjoner og dernest bind 2 om mikroseparasjoner, vil leseren få en forståelse av den bevegelse som har funnet sted innenfor tilknytningspsykologien – at det først ble lagt hovedvekt på de distale årsaksforholdene og at man senere også fikk inn forståelsen av de proksimale faktorene. Begrepet psykologisk deprivasjon og dets nevrobiologiske og genetiske grunnlag blir behandlet i bind 1. Mikroperspektivet og dets vidtrekkende implikasjoner blir gjennomgått i bind 2, del 1. Utredning og behandling sett fra et tilknytningsperspektiv er behandlet i bind 2, del 2. Dagsaktuelle spørsmål samt kultur og samfunn er omtalt henholdsvis i bind 1, kapittel 4 og bind 2, del 3. Lesere som i hovedsak er opptatt av tilknytningspsykologiens teoretiske aspekter, kan med fordel lese Makroseparasjoner (unntatt kapittel 4) og Mikroseparasjoner del 1. De som er mer interessert i praktiske og kliniske implikasjoner, kan konsentrere seg om Mikroseparasjoner del 2 og 3, og også se på kapittel 4 i Makroseparasjoner.

ISBN 978-82-450-2502-6

,!7II2E5-acfacg!

BARN OG RELASJONSBRUDD bind 2

Lars Smith, Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson

BARN OG RELASJONSBRUDD bind 1 BARN OG RELASJONSBRUDD

bind 2

Lars Smith, som er professor emeritus ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, er en av pionerene i norsk spedbarnspsykologi og har publisert bredt innenfor feltet utviklingspsykologi.

BARN OG RELASJONSBRUDD

Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson og Lars Smith

akroseparasjoner Tilknytningsbasert forståelse, utredning og behandlingstiltak

ikroseparasjoner Tilknytningsbasert forståelse, utredning og behandlingstiltak