Helsefaglig yrkesetikk i daglig klinisk praksis (9788245021608) by Fagbokforlaget

Helsefaglig yrkesetikk i daglig klinisk praksis henvender seg til alle yrkesgruppene innen helse- og omsorgstjenesten. Hovedhensikten med boken er å vise hvordan etiske problemstillinger kan diskuteres på en systematisk måte. Det illustreres med utgangspunkt i kliniske situasjoner som bør være gjenkjennelige og relevante for de ﬂeste helsearbeidere. Det er også et mål at boken skal inspirere til etisk reﬂeksjon og fruktbare diskusjoner. Trond Markestad er barnelege og professor emeritus ved Universitetet i Bergen. Han har lang og bred klinisk og forskningsmessig erfaring fra universitetssykehus i USA og Canada, og fra Haukeland universitetssykehus og lokalsykehus. Han har også erfaring som helsesjef, kommuneoverlege, helsestasjonslege og skolelege. Han var i 16 år medlem av Rådet for legeetikk i Den norske legeforening, de siste åtte årene som leder. Han har i en årrekke undervist, og underviser fortsatt, leger, sykepleiere og annet helsepersonell i barnesykdommer og yrkesetikk.

ISBN 978-82-450-2160-8

,!7II2E5-acbgai!

h e l s e fag l i g y r k e s e t i k k i d a g l i g k l i n i s k p r a k s i s

I dag arbeider helsepersonell i tverrfaglige team der mange deltar i beslutningsprosessene. Det bør også prege tilnærming til etiske problemstillinger.

t r o n d m a r k e s ta d

Yrkesetikk handler om å vekte hensyn. Det kan dreie seg om hvordan helsepersonell møter pasienter, pårørende og brukere, hvordan pasientens behov vektes mot lovbestemte rettigheter og politiske prioriteringer, og om taushetsplikt mot informasjonsplikt. Det handler også om helsepersonells egne behov og rettigheter mot brukernes forventninger og om samarbeid mellom faggrupper.

t r o n d m a r k e s ta d

h e l s e fag l i g yrkesetikk i daglig klinisk praksis

t r o n d m a r k e s ta d

Helsefaglig yrkesetikk iÂ daglig klinisk praksis Trond Markestad

h e l s e fag l i g yrkesetikk i daglig klinisk praksis

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-2160-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsbilde: © shutterstock/Nata-Lia Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Helsepersonell stilles daglig overfor etiske utfordringer. Det gjelder i møte med den enkelte pasient og pårørende og i avveiningen mellom engasjement for den enkelte pasient og andre med tilsvarende og kanskje udekkede behov. Utviklingen tyder på at slike avveininger vil bli mer krevende på grunn av begrensede økonomiske og personellmessige rammer og økte forventninger. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyte». Ut fra en slik definisjon kan forventningene til helsearbeidere oppleves som grenseløse, og det er nødvendig å reflektere over hva som er helsevesenets og den enkelte helsearbeiders oppgave innenfor de ressursene samfunnet avsetter til formålet. Lovverket, og særlig pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl) og lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven – hpl), setter viktige rammer for helsearbeidernes yrkesutøvelse, men det er sagt at «juss er forsteinet etikk». Både egne og andres forventninger til hvordan helsearbeidere bør handle og oppføre seg, endrer seg ofte i forkant av endringer i lovverket og kan også være mer omfattende enn det vi kan lese ut av lovverket. Lovverket gir også ofte rom for tolking når en står overfor en konkret problemstilling. Etisk bevissthet og refleksjon er derfor en forutsetning for god yrkesutøvelse. Etikk handler vanligvis ikke om hva som åpenbart er rett eller galt, men om å avveie hensyn som kan være motstridende. Det finnes glimrende lærebøker i medisinsk etikk på norsk. Jeg er ikke etiker, og denne boken er heller ikke en systematisk lærebok i medisinsk eller helsefaglig etikk. Boken handler i liten grad om grunnleggende medisinsk-etiske problemstillinger som spørsmål knyttet til abort, assistert befruktning, eutanasi og bruk av bioteknologi, slik som genetisk diagnostikk og genterapi. Den dekker heller ikke etikk knyttet til de spesielle lovreguleringene

Helsefaglig yrkesetikk i daglig klinisk praksis

i psykisk helsevern. Den er ment som en kortfattet hjelp til refleksjon innenfor rammene av norsk lovverk og med utgangspunkt i vanlige utfordringer som alt helsepersonell møter. Helsepersonell er vant til en systematisk tilnærming til forebygging, diagnostikk, behandling og omsorgsoppgaver. De kan med fordel benytte den samme systematiske tenkningen når de står overfor vanskelige etiske avveininger. I litteratur om medisinsk etikk er det foreslått flere måter å gjøre det på. I denne boken har jeg valgt å bruke metoden som er utarbeidet ved Senter for medisinsk etikk (SME) ved Universitetet i Oslo (https://www.med.uio.no/helsam/om/organisasjon/avdelinger/ sme/). Denne metoden brukes også av kliniske etikkomiteer ved landets sykehus. Motivasjonen for å skrive boken kommer fra et langt yrkesliv som barnelege med et særlig ansvar innen nyfødtmedisin og akuttmedisin, 16 års erfaring som medlem og leder av Rådet for legeetikk i Den norske legeforeningen og mange års erfaring som underviser i yrkesetikk for leger og annet helsepersonell. Jeg opplever at helsepersonell er glødende opptatt av medisinsk-etiske problemstillinger og særlig av praktisk yrkesetikk i den kliniske hverdagen. Det er mitt håp at boken kan være en inspirasjon til refleksjon knyttet til slike praktiske utfordringer. Hvordan vi opplever vår rolle og våre forpliktelser som helsearbeidere, handler mye om følelser. Følelser har også betydning for hvordan hver enkelt helsearbeider vektlegger de forskjellige sidene av våre yrkesetiske forpliktelser. All den tid de forskjellige yrkesgruppene har forskjellige roller, er det også naturlig at etisk tenkning og opplevelsen av moralske forpliktelser varierer på gruppenivå. For eksempel har nærhetsetikk og omsorgsetikk tradisjonelt hatt en mer sentral plass hos sykepleierne enn hos legene, mens etiske avveininger knyttet til utredning og behandling av sykdom har hatt en mer sentral plass hos legene. Imidlertid endrer rollene seg raskt. Vanskelige beslutninger av prioriteringsmessig og eksistensiell art bygger i økende grad på teamarbeid der flere yrkesgrupper har stor innflytelse på hvordan oppgavene oppfattes, prioriteres og løses. Etter mitt syn innebærer det at yrkesgruppene må forsøke å finne frem til felles måter å drøfte etiske utfordringer på. Det innebærer også å respektere hver enkelt gruppes egenart og rolle. Jeg henvender meg derfor til alle kategorier helsepersonell med et håp om å bidra til en felles plattform for drøfting. Jeg er likevel ydmyk for at jeg kanskje ikke lykkes, all den tid jeg er preget av et langt liv som lege. De fleste kapitlene tar utgangspunkt i konkrete klinisk problemstillinger. Disse kan være konstruerte, stamme fra egne erfaringer som lege i samarbeid med andre yrkesgrupper, eller være omskrevet fra saker i Rådet for legeetikk. Hovedperson er nok oftere lege enn fra andre yrker, men jeg mener at problemstillingene er like

forord

gyldige for alle helsearbeidere i dagens medisinske virkelighet, der helsepersonell i stor grad jobber i team hvor det forventes at alle teammedlemmene bidrar i de samme etiske refleksjonene. Verken temaene eller diskusjonene knyttet til temaene er uttømmende for hva helsepersonell må ta stilling til i sin kliniske hverdag. Mange vil også være uenige i måten jeg vektlegger momenter på i drøftingene. Målet er ikke å gi noen fasit, men å inspirere til refleksjon rundt egen rolle og væremåte. Bergen og Bøverbru, oktober 2019 Trond Markestad

Forkortelser som er brukt mange steder: • Hpl: lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). Hentet 10.1.2019 fra https://ekstranett.helse-midt.no/HMR/Akuttutvalet/Dokumenter/helsepersonelloven_lov_1999-07-02-64.pdf • Pbrl: lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Hentet 10.1.2019 fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63/ • SME-metoden: Senter for medisinsk etikks metode for analyse av etiske problemstillinger. Hentet 4.4.2019 fra https://www.med.uio.no/helsam/om/organisasjon/avdelinger/sme/

Innhold

Kapittel 1

Etikk og moral ....................................................................... 11 Kapittel 2

TilnĂŚrming til etiske problemstillinger ........................................ 15 Kapittel 3

Yrkesetikk og juss ................................................................... 19 Kapittel 4

Yrkesetikk, kommunikasjon og folkeskikk..................................... 23 Kapittel 5

Yrkesetikk og samfunnets krav .................................................. 29 Kapittel 6

Krav til taushet og diskresjon..................................................... 39 Kapittel 7

Tidsklemme og stress.............................................................. 45 Kapittel 8

NĂ¸dvendig og tilstrekkelig informasjon ....................................... 51

Helsefaglig yrkesetikk i daglig klinisk praksis

Kapittel 9

Behandlingsbegrensning......................................................... 57 Kapittel 10

Når pasienten er et barn eller en voksen uten samtykkekompetanse ... 73 Kapittel 11

Konflikt mellom yrkesetikk og juss .............................................. 81 Kapittel 12

Samvalg og kloke valg ............................................................. 85 Kapittel 13

Markedsføring ...................................................................... 91 Kapittel 14

Balansen mellom å være behandler og sakkyndig .......................... 95 Kapittel 15

Ytringsfrihet og ytringsmåter .................................................. 101 Kapittel 16

Uheldige hendelser .............................................................. 107 Kapittel 17

Forpliktelser knyttet til kvalitetssikring og forskning ..................... 113 Appendiks.......................................................................... 115 Den norske legeforenings etiske regler for leger .............................. 115 Norsk sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere ..... 120 Norsk fysioterapeutforbunds yrkesetiske retningslinjer ..................... 123 Den norske tannlegeforenings etiske regler.................................... 126 Stikkordregister ................................................................... 133

Kapittel 1

Etikk og moral

Begrepene etikk og moral brukes ofte i samme setning, for eksempel i utsagn som «dette er etisk og moralsk forkastelig». Begrepene handler selvfølgelig om det samme og brukes om hverandre, men det kan være nyttig å reflektere over nyanser. Moral handler om hva man mener er rett og galt i forholdet til egne eller gjengse normer, verdier og prinsipper, for eksempel i forholdet til hva som oppfattes som barmhjertig eller rettferdig. Det kan delvis være den enkelte persons personlige oppfatning, for eksempel ut fra tolking av religiøse forutsetninger eller syn på eutanasi, men kan også være allmenngyldig, for eksempel i synet på mord. Etikk er et moralfilosofisk begrep og handler om læren om moral. (1) Ved etiske vurderinger forsøker vi å beskrive og begrunne nyansene innenfor hva som kan oppfattes som rett og galt, og hva som er akseptable og uakseptable handlinger. Den etiske standarden for hva som oppfattes som rett eller akseptabelt, bygger i stor grad på den moralske oppfatningen som er dominerende i et samfunn eller en yrkesgruppe. Faget etikk deles inn i fire teoretiske underområder:(1)

• Metaetikk handler om overordnede moralske teorier, begreper og argumenter. • Normativ etikk handler om hva som er moralsk riktig og galt eller akseptabelt

og ikke akseptabelt. • Deskriptiv (beskrivende) etikk handler om hvilke moralske oppfatninger og praksiser enkeltmennesker, grupper eller et samfunn har. Det kan dreie seg om hvordan vi oppfører oss, tar beslutninger og begrunner beslutningene og det vi gjør. Prioriteringer innen helse- og omsorgstjenestene er i dag sentrale temaer. • Anvendt etikk handler om etikk innen bestemte områder, for eksempel bioetikk, biomedisinsk etikk, medisinsk/helsefaglig etikk og forskningsetikk.

Helsefaglig yrkesetikk i daglig klinisk praksis

Helsefaglig etikk dreier seg om alt som har med helse å gjøre, og angår alle som på en eller annen måte har en rolle i helsespørsmål, for eksempel politikere, helseledere og ansatte i helse- og omsorgstjenestene og andre sektorer i samfunnet. Bioetikk handler om etiske problemstillinger knyttet til bioteknologi i vid forstand, for eksempel innen landbruk, havbruk og industri. Biomedisinsk etikk angår den delen av bioteknologien som benyttes innen medisinen, for eksempel kunstig befruktning, fosterdiagnostikk, påvisning av sykdomsrisiko med gentesting og genterapi. Medisinsk etikk angår holdninger, verdier og normer innen medisinen. (1) Biomedisinsk etikk vil være en del av det. Det har vært foreslått å bruke begrepene helsetjenesteetikk eller helsefaglig etikk i stedet for medisinsk etikk fordi medisinsk etikk ofte oppfattes som legeetikk. (2) Yrkesetikk (profesjonsetikk) er en del av den helsefaglige etikken og beskriver hvilke idealer hvert enkelt fag bygger på, og hva yrkesgruppen anser som god yrkesutøvelse. (1) I Norge er det 29 helseprofesjoner som har statlig autorisasjon, og i alle fall de fleste har utformet egne mer eller mindre omfattende yrkesetiske retningslinjer. Disse er tilgjengelige på foreningenes nettsider. I medisinsk virksomhet er den normative etikken særlig relevant, og innenfor denne rammen kan vi definere noen dominerende moralteorier:

• Konsekvensetikk innebærer at den riktige handlingen er den som gir de beste

konsekvensene for den enkelte, for grupper eller samfunnet. I spørsmål om prioriteringer i helsevesenet står konsekvensetisk tenkning sentralt. • Pliktetikk innebærer at riktig handling er den som er i tråd med bestemte etiske prinsipper, og ikke nødvendigvis bare ut fra hva som er gode konsekvenser. Det å ikke akseptere eutanasi, uansett et menneskes lidelse, kan oppfattes som et pliktetisk prinsipp om aldri å ta liv. • Dydsetikk handler om hvordan vi opptrer, for eksempel om vi viser tillit, empati, barmhjertighet og respekt. Innenfor medisinsk og helsefaglig etikk er disse fire prinsippene grunnleggende, (3) og jeg mener at de er grunnlaget for dydsetikk: – respekt for liv og verdighet – det å gjøre vel og ikke skade – respekt for pasientens rett til selv å bestemme (autonomi) – rettferdighet gjelder likebehandling og rettferdig fordeling av ressurser – likebehandling innebærer en forpliktelse til samme samvittighetsfulle vurdering av aktuelle tiltak, men ikke nødvendigvis at tiltakets art blir den samme • Nærhetsetikk (relasjonsetikk) og omsorgsetikk oppfatter jeg som en utdypning av de fire grunnleggende prinsippene og handler om forpliktelsene den enkelte

kapittel 1: etikk og moral 13

yrkesutøver og helse- og omsorgssektoren som helhet har overfor den enkelte pasienten og pårørende her og nå. (4, 5) Mens konsekvensetikk, pliktetikk og de fire nevnte grunnprinsippene for dydsetikk kan oppfattes som rent fornuftsbaserte, tar nærhetsetikken hensyn til hva vi føler er moralsk riktig i den aktuelle situasjonen. Her spiller helsepersonells egne tolkinger av pasientens og pårørendes verdier og behov en sentral rolle, og egne følelser og erfaringer er viktige forutsetninger for tolkingen og for et godt samspill. Nærhetsetikk handler om helsepersonellets holdninger og måte å oppføre seg på. Det innebærer blant annet å være følsom for verbale, og ikke minst non-verbale, signaler fra pasient eller pårørende og å ta hensyn til disse gjennom en varsom tilnærming preget av empati og respekt. Det kan være tegn på engstelse, depresjon, ubehag, usikkerhet eller mangel på tillit. Tradisjonelt er sykepleiere og andre yrkesgrupper innen omsorgstjenesten særlig opptatt av nærhetsetikk, men nærhetsetikk er like viktig for alle yrkesgruppene, og den står ikke i motsetning til annen fornuftsbasert etikk. • Sinnelagsetikk innebærer at det er motivet for handlingen – den gode viljen – som er styrende. Det kan innebære å følge sin samvittighet uavhengig av andre regler eller normer. (1) Det å prioritere å hjelpe ett menneske ut fra egen samvittighet, uavhengig av konsekvens eller rettferdighet overfor andre, kan være et eksempel på en uheldig konsekvens.

Referanser 1. Store norske leksikon. Hentet januar 2019 fra https://snl.no 2. Ruyter, K.W., Førde, R., & Solbakk, J. (2016). Medisinsk og helsefaglig etikk (3. utgave). Oslo: Gyldendal Akademisk. 3. Beauchamp, T.L., & Childress, J.F. (2013). Principles of biomedical ethics (7. utgave). New York, Oxford: Oxford University Press. 4. Nortvedt, P. (2016). Omtanke. En innføring i sykepleiens etikk (2. utgave). Oslo: Gyldendal Akademisk. 5. Brinchmann, B.S. (red.) (2016). Etikk i sykepleien (4. utgave). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kapittel 2

Tilnærming til etiske problemstillinger

Helsepersonell er vant til å løse helsefaglige problemstillinger på en systematisk måte og etter faglige retningslinjer. Det samme bør de gjøre når de må ta stilling i krevende etiske avveininger, fordi enhver situasjon er unik og oftest sammensatt. Helsepersonells førende hensyn er hva som er til pasientens beste, men vi må også veie det opp mot andre hensyn, for eksempel andre som også er berørt, og hvilke føringer samfunnet har lagt ut fra hva det mener er rettferdig fordeling av begrensede ressurser. Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (SME) har laget en modell for etisk refleksjon (SME-metoden). (1) Her er den gjengitt lett modifisert. Tolkingene er forfatterens forslag og er ikke uttømmende.

1. Hva er det (de) etiske problemet (problemstillingene)? a. Reflekter over om det foreligger en etisk utfordring, og i så fall, sett ord på kjernen i den. 2. Hva er fakta i saken? Dette punktet er grunnleggende: Det er ikke mulig å diskutere de etiske sidene før faktagrunnlaget er klarlagt så langt som mulig! a. Hva er de helsefaglige/medisinske fakta så langt disse med rimelighet kan utredes? b. Hva er de aktuelle juridiske føringene og begrensningene? c. Hvilke sosiale og samfunnsmessige forhold bør det tas hensyn til? d. Hvilke ønsker har pasienten, eller hvilke kan sannsynliggjøres gjennom opplysninger fra familie, livstestament, tidligere legekontakter og andre kilder dersom pasienten ikke er samtykkekompetent eller i stand til å uttrykke ønsker?

Helsefaglig yrkesetikk i daglig klinisk praksis

3. Hvem er de berørte partene, og hva er deres syn? a. Pasienten selv, eventuelt representert ved foreldre/pårørende eller et livstestament. b. Involvert helsepersonell/helseinstitusjon – hva er ønskelig, forsvarlig, akseptabelt eller mulig? c. Eventuelt juridisk ekspertise. d. Samfunnet ut fra forventningen om rettferdig fordeling av ressurser, respekt for prioriteringsforskriftene og forvalting av samfunnets etiske normer. 4. Hvilke verdier aktualiseres? a. Det gjelder særlig helsepersonells plikt til å ta stilling til de fire hjørnesteinene i medisinsk dydsetikk (se kapittel 1, side 12) i. Velgjørenhet. Dette innebærer å veie nytten av et tiltak (objektivt sett) mot personlige ønsker og risiko for ulempe og skade. ii. Ikke skade. iii. Retten til selvbestemmelse (autonomi). Det innebærer at en samtykkekompetent person vanligvis har rett til å bestemme i medisinske/helsefaglige spørsmål som gjelder vedkommende selv (se begrensninger side 81). For personer uten samtykkekompetanse må helsepersonell avveie i hvor stor grad pårørende kan bestemme, og i hvor stor grad et livstestament bør være førende. Se også hpl og pbrl. iv. Rettferdighet. Det innebærer at tiltak for pasienter med samme sykdom eller funksjonsnedsettelse vurderes ut fra samme helsefaglige og etiske prinsipper. Det innebærer ikke nødvendigvis at beslutningen eller tiltakene blir de samme! Blant annet spiller sykdomsgrad og pasientens preferanser en stor rolle. Rettferdighet innebærer også at helsepersonell bidrar til en rettferdig fordeling av ressurser mellom pasienter og pasientgrupper. 5. Hvilke handlingsalternativer har vi? a. Hva er medisinsk/helsefaglig mulig og ønskelig? b. Hva er fornuftig eller forsvarlig innenfor hva pasienten og eventuelt pårørende ønsker? c. Hva er til beste for pasienten ut fra en samlet vurdering av nytte mot risiko for uheldige bivirkninger og skade? Dette bør diskuteres åpent i behandlingsteamet og med pasient og/eller pårørende. d. Hva er forsvarlig eller mulig innenfor tilgjengelige ressurser, og hva er eventuelt pasienten selv villig til å betale for? e. Hva har helsepersonell plikt til å gjøre? For eksempel kan lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør pålegges å bidra til å ta blodprøve ved mis-

kapittel 2: tilnærming til etiske problemstillinger 17

tanke om straffbare forhold under ruspåvirkning, for eksempel bilkjøring i ruspåvirket tilstand (hpl § 12). 6. Komme frem til en avgjørelse: Beslutningsprosessen avhenger av hvem som er involvert (helsepersonell og pasient/klient), og hva beslutningen gjelder. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje i samarbeid og samhandling med annet kvalifisert helsepersonell, men i medisinske og odontologiske spørsmål har henholdsvis lege og tannlege den formelle beslutningsmyndigheten om undersøkelse og behandling (hpl § 4). Fortrinnsvis skal beslutninger tas i samvalg med pasient eller pårørende (kapittel 12), og behandlingsteamet bør involveres i beslutningsprosessene. Dersom det er uenighet innad i behandlingsteamet eller mellom helsepersonell og pasient/pårørende, kan det være tilrådelig å søke ny vurdering av annen fagperson (betegnes fornyet vurdering eller second opinion) eller/og råd knyttet til etiske avveininger hos klinisk etikkomité (KEK). I førstelinjetjenesten har pasienter en lovbestemt rett til én fornyet vurdering.

KOMMENTARER Selv om det er lege eller tannlege som har ansvaret for å ta endelige beslutninger innenfor definerte områder, bør annet helsepersonell som har en rolle i et behandlingsteam, delta i beslutningsprosessene. Det bidrar til å sikre gode beslutninger gjennom å benytte hverandres kompetanse og også til å bygge opp egen og andres kompetanse og et positivt fagmiljø. I dagens helseinstitusjoner er det nødvendig med utstrakt samarbeid mellom faggruppene, og det er nødvendig med en åpenhetskultur der alle kan føle at de fritt kan komme med innspill. Det må også være en åpenhetskultur overfor pasient og pårørende, og åpenhet for å tilby og oppmuntre dem til å ta imot støtte fra andre fagpersoner, for eksempel psykolog, sosionom, prest og imam, og fra pasientorganisasjoner. Det bør også være lav terskel for å tilby ny vurdering (fornyet vurdering) fra uavhengig ekspertise og drøfting i klinisk etiskkomité (kapittel 9). (4) Selv om legen har ansvaret for å ta beslutninger i medisinske spørsmål, skal pasient og pårørende alltid høres når det gjelder valg av utredning, behandling og omsorg, og det skal være vektige grunner for ikke å følge en pasients ønsker. På samme måten har pasient og bruker rett til å medvirke ved gjennomføring av andre helse- og omsorgstjenester (pbrl § 3-1), Dersom en beslutning har vært krevende, er det nyttig at behandlingsteamet sammen reflekterer over prosessen og beslutningene i etterkant. Ikke minst bidrar det til en positiv samarbeidskultur og gode holdninger, slik som vektlegging av nærhetsetikk (side 12) i organisasjonen.

Helsefaglig yrkesetikk iÂ daglig klinisk praksis

Referanser 1. Senter for medisinsk etikk, Universitetet iÂ Oslo. (u.ĂĽ.). Hentet 4.4.2019 fra https://www.med.uio.no/helsam/om/organisasjon/avdelinger/sme/ 2. Helsepersonelloven (1999). Lov om helsepersonell mv. (LOV-1999-07-02-64). Hentet januar 2019 fra https://ekstranett.helse-midt.no/HMR/Akuttutvalet/ Dokumenter/helsepersonelloven_lov_1999-07-02-64.pdf 3. Pasient- og brukerrettighetsloven (1999). Lov om pasient- og brukerrettigheter (LOV 1999-07-02-63). Hentet januar 2019 fra https://lovdata.no/dokument/NL/ lov/1999-07-02-63/ 4. Helsedirektoratet. (2013). Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling. IS-2091. Hentet 4.4.2019 fra www.helsedirektoratet.no

Kapittel 3

Yrkesetikk og juss

Helseprofesjonene som har statlig autorisasjon, omfattes av lov om helsepersonell (helsepersonelloven – hpl) og lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven – pbrl). De fleste av disse yrkesforeningene har i tillegg yrkesetiske (profesjonsetiske) retningslinjer. Disse er ikke juridisk bindende, men regulerer hvilken atferd foreningene forventer av sine medlemmer. Foreningen kan imidlertid velge å kritisere eller i ytterste konsekvens ekskludere et medlem som ikke oppfører seg slik som forventet i sin yrkesutøvelse. Selv om lovbestemmelsene setter klare krav til yrkesutøvelsen, gir de også i stor grad rom for tolkinger. I slike avveininger vil de yrkesetiske retningslinjene gi viktige innspill for beslutninger (se for eksempel kasus side 51). De yrkesetiske retningslinjene handler om hvordan medlemmene bør oppføre seg overfor pasienter, pårørende, yrkeskolleger, medarbeidere og samfunnet for øvrig. De reflekterer også i stor grad lovverket som helsepersonell må forholde seg til. Spørsmål om forsvarlig utøvelse av yrket, det være seg diagnostikk, behandling, omsorg eller atferd overfor pasienter – er regulert gjennom lovverket, i første rekke hpl og pbrl, og spørsmål om brudd på disse bestemmelsene håndteres av Fylkesmannen (ved Fylkeslegen) og det statlige Helsetilsynet (www.helsetilsynet.no). Yrkesetiske retningslinjer har lovverket som en basis og har i stor grad parallelle bestemmelser, men går lengre i forventningene til sine medlemmer. For eksempel står det om taushetsplikten i Etiske regler for leger at «Den etiske plikt til taushet og diskresjon kan være mer omfattende enn den lovgitte» (kapittel I, § 4). I Norsk sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer står det blant annet at «Sykepleieren understøtter håp, mestring og livsmot hos pasienten» (punkt 2.2) og «sykepleieren ivaretar den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg» (punkt 2.3). Disse punktene reflekterer søkelyset på nærhetsetikk (se side 12)

Helsefaglig yrkesetikk i daglig klinisk praksis

De etiske retningslinjene for leger, sykepleiere, fysioterapeuter og tannleger er gjengitt i appendiks side 115. Disse foreningene, og også andre, har egne etikkutvalg som behandler spørsmål knyttet til yrkesetikk, slik som å utrede relevante etiske problemstillinger, gi råd og veiledning i etiske spørsmål til yrkesforeningen og enkeltmedlemmer, behandle klager på medlemmer eller svare på spørsmål knyttet til etikk fra pasienter, kolleger og institusjoner som NAV og forsikringsselskaper. Mange har også som uttrykt formål å delta i den offentlige debatten om medisinsk-etiske og yrkesetiske spørsmål. Det er mange fellestrekk mellom de forskjellige yrkesforeningenes etiske retningslinjer, slik som

• forpliktelser overfor pasienter og pårørende

•

• •

•

– respektere menneskerettighetene – ivareta pasientens interesser – vise barmhjertighet, omsorg og respekt – ivareta informasjonsplikt – overholde taushetsplikt – ikke å utnytte pasienter økonomisk, seksuelt eller på annen måte – henvise videre når pasientens behov overstiger egen kompetanse faglig integritet – sikre faglig forsvarlig utøvelse av yrket – sette krav til faglig oppdatering – benytte aksepterte metoder i klinisk praksis forpliktelser overfor samfunnet – ta hensyn til samfunnets økonomi – bidra til rettferdig fordeling av tilgjengelige ressurser – bidra til saklig informasjon om helsespørsmål til allmenheten forpliktelser overfor kolleger og medarbeidere – vise respekt, hjelpe og støtte, men likevel sette pasientens interesser først – håndtere faglig eller etisk svikt hos kollega markedsføring (særlig diskutert i Etiske regler for leger) – ha regler for bruk av titler og kompetanse – stille krav til objektivitet og nøytralitet – unngå å spille på helseangst og fordommer, og ikke skape urealistiske forventninger utferdigelse av attester og erklæringer (særlig diskutert i Etiske regler for leger) – stille krav til habilitet – ha en objektiv og nøytral utforming

kapittel 3: yrkesetikk og juss 21

– ta med alt som er relevant for saken, men ikke mer – bygge på nødvendig informasjon Samtidig som de forskjellige yrkesgruppenes etiske regelverk reflekterer de samme forpliktelsene, har de noe forskjellig innhold og utforming. Det reflekterer delvis forskjellige roller og ansvar. Alle inneholder forpliktelser om å ivareta pasientenes interesser og om å møte dem med respekt og empati. Mens Tannlegeforeningens og Legeforeningens etiske regelverk i stor grad reflekterer disse yrkesgruppenes spesielle, lovbestemte forpliktelser, for eksempel knyttet til utredning og behandling, honorar, habilitet og utstedelse av erklæringer, er Norsk sykepleierforbunds og Norsk fysioterapeutforbunds yrkesetiske retningslinjer i større grad farget av de mellommenneskelige forpliktelsene. Men alle helseprofesjonene har i større eller mindre grad de samme forpliktelsene og har nytte av å sette seg inn i hverandres etikkregler. Det er stadig viktigere å kjenne hverandres grunnleggende verdier, siden beslutninger i økende grad bygger på samhandling mellom yrkesgrupper. Fra Legeforeningens etikkregler vil jeg særlig peke på det jeg oppfatter som mer konkrete krav:

• Bruk av metoder i diagnostikk og behandling: I kapittel I, § 9 sies det eksplisitt at «Legen må ikke gjøre bruk av eller anbefale metoder som savner grunnlag i vitenskapelige undersøkelser eller tilstrekkelig medisinsk erfaring». Andre foreninger kan være mer vage i slike angivelser og bare bruke «erfaring» som grunnlag for klinisk praksis. Det kan kanskje tolkes som at den enkelte behandler kan benytte metoder ut fra sin egen (subjektive) erfaring? • Balanse i forpliktelsen overfor pasient og samfunn (kapittel I, §§ 1–2 og 12). • Nøytralitet og objektivitet i markedsføring (kapittel III) og ved utstedelse av attester og erklæringer (kapittel IV).

Det som er presisert i Legeforeningens etikkregler, gjelder også andre yrkesgrupper. For eksempel kan alle helsearbeidere få krav om å skrive en erklæring, for eksempel fra barnevernet. På den annen side kan leger og annet helsepersonell lære av sykepleiernes presiseringer knyttet til omsorg og helhetlig ansvar – nærhetsetikk er like viktig for alle yrkesgruppene. Denne boken preges i stor grad av min erfaring fra Rådet for legeetikk i Legeforeningen. I klagesaker anvender Rådet for legeetikk kontradiksjonsprinsippet. Den innklagde legen får først anledning til å svare på klagen. Rådet sender så legens svar til klager, som får muligheten til å kommentere legens fremstilling. En slik utveksling

Helsefaglig yrkesetikk i daglig klinisk praksis

av synspunkter kan av og til skje flere ganger før Rådet mener at saken er tilstrekkelig opplyst til å kunne skrive en uttalelse. Partene har også anledning til å møte for Rådet. Rådets uttalelse bygger på det partene forteller og dokumenterer, men i motsetning til tilsynsmyndighetene foretar det ingen ytterligere etterforskning. Rådet uttaler seg ikke om medisinsk-faglige forhold, men mange saker inneholder også spørsmål knyttet til medisinsk forsvarlighet. I slike saker kan Rådet velge å behandle de yrkesetiske sidene etter at saken er behandlet av tilsynsmyndighetene eller rettsvesenet. Dersom saken inneholder medisinsk-faglige spørsmål som ikke handler om medisinsk forsvarlighet, ber Rådet om en vurdering av de medisinsk-faglige sidene, for eksempel fra den aktuelle fagmedisinske foreningen, før det uttaler seg om de etiske sidene (se for eksempel sak side 91). Rådet for legeetikk publiserer de fleste av de sakene de behandler, i anonymisert form i sine årsrapporter under «Etikk» på Legeforeningens nettsider (www.legeforeningen.no). Rådet for sykepleieetikk i Norsk sykepleierforbund har et mandat som er nokså likt Legeforeningens (https://www.nsf. no/om-raadet-for-sykepleieetikk/artikkelliste/35471). Yrkesetiske problemstillinger er godt og utfyllende diskutert på mange av yrkesgruppenes nettsider.

ISBN 978-82-450-2160-8

,!7II2E5-acbgai!

h e l s e fag l i g y r k e s e t i k k i d a g l i g k l i n i s k p r a k s i s

I dag arbeider helsepersonell i tverrfaglige team der mange deltar i beslutningsprosessene. Det bør også prege tilnærming til etiske problemstillinger.

t r o n d m a r k e s ta d

h e l s e fag l i g yrkesetikk i daglig klinisk praksis