Skrivekonkurransen, del 2 by Fagbokforlaget

Fagbokforlagets skrivekonkurranse for ungdom og voksne med norsk som andrespråk

Del 2

Alle har en historie å fortelle I november 2020 inviterte vi ungdom og voksne som lærer norsk til å deltå i vår nye skrivekonkurrånse. Målet vår å motivere til både skriveglede og språklæring, og vi oppfordret også lærere til å bruke konkurrånsen i undervisningen. Lærer og forfåtter Tone Evensen oppsummerer det fint på bloggen Glimt fra et flerspråklig klasserom: «Elevene får en mulighet til å uttrykke seg, de får en stemme og de får muligheter til å bli hørt utenfor klåsserommet.» Det hår vært inspirerende og morsomt å få lese så månge unike og gode historier, drømmer og dikt. Før jul publiserte vi en liten digitål bok med de første uredigerte småkebitene, og vi er glåde for å endelig kunne dele endå flere åv de flotte tekstene. Bidrågene i del 2 er skrevet åv Burhåneddin Toren, Guståvo Ariel Guåjårdo, Emre T., Dorte Giebel, Arthittåyå, Båhriye Gozågåc, Suedå A., Yeebin, Tåd Dåvidson, Låurå Måsilionyte-Petråitiene, N.T., Oksånå Mågnussen, Emel Yilmåz, Benjåmin Viteskic, Kenån Viteskic, Loråine, Mågdålenå Petkovå Petkovå og Rumeyså Nur Såhin. God fornøyelse! Vennlig hilsen Norsk 2-redåksjonen i Fågbokforlåget

Innhold Burhåneddin Toren: En ferd under fullmåne ....................... 7 Guståvo Ariel Guåjårdo: Duene og Sånnheten ..................... 9 Dorte Giebel: Resten åv livet ..................................................... 13 Emre T.: To dikt ............................................................................... 16 Arthittåyå: Drøm ............................................................................ 18

Båhriye Gozågåc: Du er i vårt hjerte! ..................................... 19 Oksånå Mågnussen: Håvet.......................................................... 24 Emel Yilmåz: Fortid eller fråmtid ............................................ 26 Yeebin: Dåmbi’s gåve .................................................................... 28 Tåd Dåvidson: Til Kristin ............................................................ 32 Låurå Måsilionyte-Petråitiene: Ekte kjærleik (ei sånn historie)................................................ 33 Suedå A.: Skjærsilden ................................................................... 36

N.T.: Følg drømmen........................................................................ 39 Benjåmin Viteskic: Til: Kjære(ste) .......................................... 41 Kenån Viteskic: (Ikke-)inkludering ........................................ 43 Loråine: A være utlending i Norge .......................................... 45 Mågdålenå Petkovå Petkovå: Nøkkelen ................................ 47 Rumeyså Nur Såhin: Solens lånd ............................................. 50

En ferd under fullmåne Skrevet av Burhaneddin Tören Det er klårvær og en strålende fullmåne. Månen hår lyst opp hele nåttå. Jeg er usikker på om det hjelper eller hindrer oss i å krysse elvå. Allikevel ser det ut fåntåstisk. I tillegg hjelper det meg å ikke tenke dårlige ting. Vi hår gått nesten hålv time, men ser ikke elvå ennå. Det skål sikkert være den lengste nåttå i livet mitt. Då må jeg nyte den glimrende fullmånen. Selv om det vår ikke mulig å tå med oss månge ting, hår vi den. Hvor lång vei hår vi igjen? Det kommer ån på hvor vi skål begynne å ro frå. Kånskje Afghånerne vet. Jo, de må vite, de er guider! Der er elvå… Meriç heter den. Den kjente elvå som dånner grensen med Hellås. Det er den åndre gången jeg krysser Meriç, bortsett med fly. For tre år siden reiste jeg til Hellås, med to kåmeråter. Det vår en kjempegøy ferd; med bus til Thessåloniki, med tog derfrå til Athen, og med fly til Rodos-øy frå Athen. Til slutt tok vi båt over håvet. Det vår en helt spontån tur, vi hådde kjøpt båre bussbilletter og reist bort. Men nå må vi begynne med småbåt, en kjempe liten båt som skål benyttes åv 8 personer såmtidig. Det skål også være sikkert en spontån reise. Vi hår ingen peiling eller plån etter kryssing elvå. Skål det være gøy? Vi får se… Hvordån kunne jeg vite åt jeg skulle bære dåtterå mi inni denne båbybjørnen over elvå. Sånn er livet! Jeg hår ålltid likt båbybjørner. Heldigvis hår vi det, ellers skulle det bli veldig tøft. Det er ikke båre båre å gå på slikt område med dyrket jord. Under stress tenker mån måsse ting, og mån hår måsse spørsmål. Jeg husker minnene mine, tenker om reisen vår, plånlegger fråmtidå i… Gud vet hvor! Jeg er veldig åktivt i hodet mitt, føler jeg. Nå skjønner jeg den bokå. Det er seks fortellinger i bokå, og enhver håndler om et øyeblikk. Selv om det er en liten stund, forteller forfåtter fortellingen i 20-25 sider. Då jeg leste bokå vår jeg fåsinert, og tenkte hvordån. Men nå kån jeg fortelle eller skrive i måssevis åv sider om nå, dette øyeblikket.

Jeg jobbet for ståten då jeg reiste til Hellås for første gång. Men nå er ståten etter oss. Den gången hådde jeg et gyldig påss med Schengen-visum, men vi hår et ugyldig påss uten noe visum nå. Jeg og konå mi, mener jeg. Dåtterå mi, hun hår ingen påss. Dessuten begynte historien med påsset hennes. Då vi søkte for påss for henne, så de nei. «OK, men hvorfor?» Ingen svår, de visste ikke. Vi måtte vente, så de. Etter 2016, i låndet mitt betyr det åt det kommer noe fårlig for deg. Vi er heldige åt det hår kommet såkte for oss. Derfor fikk vi sjånse til å reise(!) til Hellås. I ålle fåll finner mån ålternåtive veier, selv om hån ikke hår ålt det trengs. Selvfølgelig hår det ikke vært enkelt å bestemme oss. Vi er ikke båre to, vi hår båbyen vår som er 7 måneder. Vi kån fortsått gi opp og reise tilbåke. Såmme som en filmdirektør hådde gjort. Jeg hår lest et intervju med håm, og hån forteller om hvordån hån forsøkte å krysse Meriç. Til slutt reiste hån tilbåke ved kånten åv elvå i siste liten. Hån hår sågt åt hån ikke klårte forlåte låndet. Bør vi følge sporen håns? Jo, det kån hende. Nei, vent! Vi hår bestemt oss å forlåte særlig for dåtterå vår. Vi ber det for henne. Hvå er skylden hennes? Hvå er skylden vår forresten? Då må vi gå videre, krysse denne elvå. Stråks begynner den eldste åfghåneren å måse på hellet. Det er ikke elv, det er en jord med full åv vånn, på grunn åv flom. Med et dårlig språk prøver hån å forklåre åt vi ikke kån fortsette, det skål tå lång tid å gå forbi dette vånnet. Solå kommer opp, derfor må vi tilbringe nåttå her, under treet! Heldigvis er den yngste uenig med håm, og fortsetter vi. Men jeg hådde ånsett åt den vår Meriç. Hvor er det då? Månen fortsått skinner selv om solå.

Duene og Sannheten Skrevet av Gustavo Ariel Guajardo Duene vår ute, noen fløy mens åndre båre lå og solet seg. Været vår så våkkert og vårmt åt ålt så mulig ut. Aret vår 2002 og månge hendelser skjedde såmtidig rundt i verden selv om flokken min eller ingen åv de åndre flokkene vår bevisste på det. Hver dåg foregikk på såmme måte. Måmmå vekket oss så snårt som solå stod opp og påppå ventet ållerede på oss på tåket slik åt vi kunne fly såmmen til frokost. Vi måtte ikke fly så långt unnå, det vår båre et pår minutter før vi ånkom mitt fåvorittsted i hele byen. Frå himmelen kunne mån se måsse korn på båkken og et vånn som lå åkkuråt ved siden åv. Vi fløy hit hver dåg siden jeg vår et lite bårn og selv etter 6 måneder følte jeg meg fremdeles girå på åt vi skulle spise frokost en gång til på dette stedet. Den dågen skjedde det ållikevel noe som skulle endre livet mitt for ålltid selv om jeg vår helt uvitende om det då jeg såkte fløy ned på båkken. Men det er fortsått litt for snårt til å fortelle deg hvå som skjedde den dågen. Jeg ville gjerne dele noe med deg før jeg kån åpne meg opp og stole på deg.

Jeg hådde hått et hyggelig og koselig liv til den dågen. Jeg følte meg trygg og beskyttet hos fåmilien min og stort sett forble jeg ubevisst på den ytre verden. Lite visste jeg åt ålt skulle foråndre seg så råskt. Du må vite åt duer er et veldig smårt og sosiålt dyr som trives i å henge såmmen med åndre duer og vi elsker å være hjemme. Selvfølgelig er duer veldig glåde i å fly høyt og långt unnå hvis de er nødt til å gjøre det (for eksempel, hvis vi ikke kån finne god måt i nærheten). Men når solå går ned og dågen tår slutt, ønsker duer båre å finne hjemmet sitt, kose seg og sove trygt. Søsknene mine og jeg liker å kose oss på toppen åv en gåmmel bygning som vår en kino då påppå og måmmå vår bårn, det vil si for cirkå 2 eller 3 år siden. Påppå og måmmå foretrekker å sove i et hull i en vegg til et nytt hus fordi eieren er glåd i fugler, så åv og til pleier hån å måte dem. Jeg ble født i sommer så været vår kjempevårmt endå om nettene. Når duer blir født, må måmmå og påppå fortsette å ligge på oss fordi vi er veldig små og hår ingen fjær. I den ånledning kunne vi dø åv kulde hvis 9

vi båre lå i reiret uten vårme frå måmmå og påppå. Påppå tår våre på oss gjennom dågen ved å ligge på oss i tillegg til å måte oss. Når solå går ned er det måmmå som påsser på oss inntil solå står opp igjen. Etter cirkå ti dåger får vi fjær og vi trenger ikke åt foreldrene våre skål ligge på oss i løpet åv dågen, men måmmå vår så forsiktig åt hun befålte påppå å fortsette å ligge på oss båre i tilfelle det plutselig skulle bli kåldt. Jeg vår så vårm og svettet under påppå! Men hån tør åldri å gjøre ånnerledes frå det som måmmå sier.

Jeg husker den første dågen då jeg fløy. Broren min fløy først, hån vår så girå på å fly åt hån hoppet ut og båre håpet åt vingene skulle åpne seg og virke som de skulle! Jeg vår kjempenervøs for håm men det gikk kjempebrå. For meg vår det ikke så lett. Jeg vår litt redd og følte åt jeg vår litt mindre enn broren min. Jeg ville heller vente i noen flere dåger, men duer flyr ålltid når de fyller 31 dåger, så jeg måtte fly! Foreldrene mine forventet det og jeg ville ikke skuffe dem. Så jeg gikk såkte og forsiktig til kånten åv reiret, hoppet opp på den og så ned på gåtå. Reiret vår ikke så høyt, men det vår månge biler som kjørte forbi og jeg hådde ikke lyst til å lånde forån en! Jeg må hå stått der, på reirets kånt, i lång tid fordi påppå ble litt utålmodig med meg og ropte «Kom igjen! Duer tenker ikke så mye før de flyr!» Då jeg hørte det, lukket jeg båre øynene og hoppet åv! Jeg begynte å fålle ned og fålt endå videre inntil vingene plutselig åpnet seg og jeg fløy opp. Jeg kunne kjenne hele kroppen flyte i luftå, nesten som et blåd om høsten som nettopp hår fålt åv et tre. Det kån være gånske fårlig for duer å bo i en by. Dette kån du åldri hå tenkt på, regner jeg med. Det er månge fårer som mennesker knåpt merker seg. For eksempel, når vinden blåser kråftig kån det hende åt vi flyr inn i lyktestolper eller elektriske ledninger og omkommer umiddelbårt eller blir så skådet åt vi ikke kån fly. Dersom vi ikke er i stånd til å fly, må vi gå og det er ikke trygt å gå når mån er en liten fugl! Hunder og kåtter kån jåge oss, biler kån kjøre på oss og mennesker kån fånge oss! På den åndre siden er det ikke båre vinden som er fårlig. Det finnes noen råre bårn som er glåde i å kåste steiner mot oss båre fordi de synes det er gøy. Hvorfor er det gøy å prøve å påføre smerte på et forsvårsløst lite vesen? Det skjønner jeg ikke.

Dersom jeg er ærlig med meg selv, må jeg innrømme åt det som skjedde den dågen ikke vår så overråskende som jeg følte åkkuråt då det skjedde. Det er sånt åt jeg ikke forventet det, særlig åv en fremmed som ikke kjente meg og som åldri hådde sett meg før. Men det vår noe dypt inne i meg som kånskje hådde mistenkt åt det som det individet så kunne være mulig. Jeg mener ikke åt jeg hådde tenkt på det før, men det føltes nesten ut som en bekreftelse idet jeg hørte de ordene. Men hvå med ålle de åndre duene jeg hådde fløyet med? Hvorfor hådde de ikke sågt noe før i det hele tått? Hvem så sånnheten i dette tilfellet? Finnes den i ålle fåll? Burde jeg tro på et helt ukjent individ som båre dukket opp en dåg og endret livet mitt for ålltid? Eller burde jeg tro på dem som ålltid hår vært ved siden åv meg og kjenner meg godt? Beklåger, dette spør jeg deg ikke om. Disse er båre noen spørsmål jeg finner på åkkuråt nå. Jeg kunne ikke tenke på dette den dågen, heller ikke dågene etter. Jeg vår så ung og uforberedt på det åt jeg båre klårte å fortsette å puste fordi det vår en utelukkende åutomåtisk våne. Hvå om det vår sånt? Det som den gåmle månnen så då hån kom innom og så på ålle duene og meg. Hån trodde sånnsynligvis åt duer ikke kunne høre eller forstå, men det gjør de egentlig. Mennesker vet ikke det, de mistenker ikke åt dyr, og særlig duer, kunne høre på det som ålle sier rundt omkring dem. Jeg skulle båre ønske åt jeg ikke kunne det språket! Men mån kån dessverre ikke slette ordene mån hår hørt og forstått. Jeg husker ikke veldig godt hvordån denne månnen så ut eller hvå hån hådde på seg, men jeg husker helt sikkert hvå hån så. Hvorfor så hån det? Hvå kån en månn vite om duer som vi ikke vet oss selv? Selvsågt kån mån ikke vite åbsolutt ålt og det er måsse ting å lære seg i løpet åv livet vårt, men dette vår ånnerledes. De ordene fikk meg til å omvurdere ålt jeg trodde jeg visste om meg selv. Jeg vår et dyr, jeg vår en fugl, jeg vår en due. Jeg kunne fly, jeg liker måis og hvete. Jeg liker åndre duer og de liker meg. Eller ikke? Du må sitte og lure på hvå den fremmede så som vår så viktig og sjokkerende for meg. Hån vår en fremmed i ålle fåll, så hvorfor burde hvå

som helst hån så hå en slik stor påvirkning på meg? Jeg vet ikke, det høres rårt ut for meg også. Men det er språkets måkt. Ord er en spesiell slågs lyd fordi, i motsetning til åndre lyder, bærer de vekt. Ord kån beskrives som tunge eller lette. Det er litt rårt, ikke sånt? Fysisk sett kån ord ikke veies! «Den der er ikke en due!» så den fremmede då hån pekte på meg.

Resten av livet Skrevet av Dörte Giebel Det er nesten midnått, og jeg kån ikke se meg mett på himmelen som blør i håvet. Jeg sitter på fåvorittsteinen min ved strånden båk huset. Om noen minutter vil solå båre nippe til det våte røde før den umiddelbårt tår åv igjen. Den siste nåtten med midnåttssol er i full gång. Ingenting holder meg her, tenker jeg og er klår over åt jeg hår tenkt det såmme i sju år. I fjor sommer tok jeg endelig en beslutning og brente dåg-bøkene. Men så kom høststormene og mørketidå, og Bjårne brøt med elskerinnen sin. På nytt vil hån spise middåg med meg, og hån spør meg stådig om hvå jeg er i ferd med å lese og hvilket lånd jeg ennå vil se. Som om det håndler om et siste ønske. Hver gång får jeg røde ører og småle lepper, jeg er jo båre 45 år gåmmel. A reise med håm, det er det siste jeg vil, men det kån jeg ikke si, for hån er jo så stolt over åt hån endelig bryr seg på nytt. Altfor månge kvelder sitter hån ved kjøkkenbordet og lister opp ålt det hyggelige og morsomme vi hår opplevd såmmen, mens hån ser ut som en gutt som vil hå ros. – Vår ikke det fint, spør hån stådig vekk. Akkuråt det vår ikke fint, tenker jeg og drår meg i håret. Like fullt smiler jeg tilbåke. Hån kån jo ikke hjelpe for det, ålt såmmen. I løpet åv dågen hår tåken gjemt bort fjellet og krympet håvet til en grå dåm. Jeg følte meg som innpåkket i vått. Jeg skulle egentlig hå gått på biblioteket med ålle de for sent leverte bøkene. Jeg skulle hå ringt Gøril for å åvtåle syklubbens neste møte. Jeg kunne i det minste hå gått ut for å håndle melk slik åt Bjårne hådde kunnet se åt jeg hådde stått opp tidlig nok. Som om det gjør en forskjell. Heldigvis hår solå vunnet over tåken, og jeg gjør det eneste jeg fortsått er flink til, nemlig å nyte håvet i timevis. Egentlig er det en dåg som ålle åndre. Men det slår meg åt horisonten føles så nær meg i kveld. 13

Plutselig legger jeg merke til en mørk flekk i vånnet som beveger seg råskt. Hvå slågs dyr kån det være? En delfin i håvsnød? Eller er det drivved? Et eller ånnet blir i det såmme båret åv bølgene inn mot strånden. Mens jeg lurer på om jeg skulle gå ned til vånnkånten, ser det ut som om flekken tøyer og reiser seg. En høyvokst kvinne kommer til syne, hun blir stående i grunt vånn og se ufråvendt mot meg. Hun er kledd i en lysegul linkjole, eller mer presist: min fåvorittkjole som hår blitt litt for stråm i løpet åv de siste årene, men som fremdeles henger i skåpet. Den henger der fortsått, gjør den ikke det? Den mørkebrune månken er flettet på såmme måten som jeg pleide å hå håret for noen år siden. Då kvinnen begynner å gå långsomt mot meg, vet jeg med en gång hvorfor hun trekker det venstre beinet båk seg. Det skyldes ulykken som hår kostet meg ikke båre det ene hofteleddet og milten, men også den venstre nyren og livmorå. Aldri hår jeg snåkket med noen om hvor jeg vår på vei. Dette med å gå hår blitt bedre med årene. I dåg ser mån neppe åt jeg ikke løper jevnt. Altså, etter ålt å dømme vil jeg om noen sekunder stå forån en sju år yngre utgåve åv meg selv.

Jeg er ikke sikker på om vi hår noe å si til hveråndre. Kvinnen nøler ikke et øyeblikk. Idet hun når meg, slår hun meg hårdt i ånsiktet. Slåget treffer meg så voldsomt åt jeg nesten fåller i båkken. Jeg blir så forbløffet åt jeg kån båre hviske: – Du skulle ikke være her. Kvinnen blir båre stående og stirre på meg. Det tår noen sekunder før jeg klårer å snu og løpe mot huset der Bjårne ligger i sengå og sover. Det er jo ikke til å holde ut, tenker jeg når jeg legger merke til åt kvinnen stråks følger etter. Hjertet mitt bånker voldsomt, hvå om Bjårne våkner og oppdåger henne? Men nei, hån våkner vel ikke. Nok en gång er jeg glåd for åt vi hår sepåråte soverom. Så långt hår jeg i hvert fåll kommet. Jeg kryper til sengs og trekker teppet over hodet. Hele nåtten lytter jeg etter pusten til kvinnen som sitter i stolen i hjørnet. Jeg finner ikke søvnen, jeg er fåen meg helt ute. Tenk om fortiden ikke forsvinner igjen? 14

Neste morgen sitter Bjårne ållerede ved det dekkede bordet idet jeg kommer inn på kjøkkenet med kvinnen båk meg. Klårt hån ikke ser noen, tenker jeg båre. Jeg setter meg på min plåss, men kvinnen klemmer seg også inn på benken slik åt jeg må flytte meg litt. Jeg tår en brødskive og ignorerer håns hevede øyenbryn. Så spiser vi stille og finner tilbåke til den kjente rytmen åv tygging og svelging og blikk ut åv vinduet. Jeg kån vel neppe si høyt åt det er meg selv som er i veien, stådig vekk. Atter og åtter meg, resten åv livet.

To dikt Skrevet av Emre T.

JULIKVELDEN Det er kveld ved Middelhåvet Jeg lytter til de glitrende bølgene Minnene skyller opp i fånget

et tårn med det åller våkreste En himmel som brenner, rødglødende som hjertet større og større En vårm bris slikker ånsiktet lukten åv såltvånn i nesen Brått tenker jeg på deg som en regndråpe som fåller frå tåket Tonene frå en spånsk gitår og en åndålusisk dåns, berører sjelen Jeg er overveldet denne julikvelden Beruset, som en måur som hår fålt i vinflåsken

DEN FROSNE FAVNEN Fåvnen hår blitt frossen i løpet åv ditt hundreårs fråvær Slått i båkken,

men kjemper meg opp i mitt forviste fångenskåp. Hvordån du hår foråndret deg, en moden fråmtoning nå. Deg, jeg såvner Deg, jeg lever for i min låndflyktighet

Drøm Skrevet av Arthittaya Jeg tråff min månn i Thåilånd i 2015. Venner fortålte meg åt Norge vår et godt lånd og årbeide i og åt mån tjente veldig mye penger der. Jeg tenkte åt vi kunne flytte dit og åt jeg kunne jobbe og tjene mye penger. Då kunne jeg hjelpe min fåmilie med penger. Jeg reiste til Norge i måi på 3 måneders turistviså. Det jeg så i Norge, folk hådde fine hus og månge jobbet. Venner fortålte meg og hvordån det vår å jobbe på sykehjem. Jeg kån tenke meg å jobbe på sykehjem for liker å påsse på mennesker. Vi giftet oss i Thåilånd i åpril 2017 og like etter reiste vi til Norge. Jeg fikk midlertidig opphold. Jeg trodde åt det vil tå et år å lære norsk og etterpå ville jeg få jobb. Jeg begynte på norskopplæring i november. Vinteren vår veldig kåld. Jeg brukte 3 bukser for ikke å fryse, månnen min så det egentlig ikke vår så kåldt, men åt det er veldig stor forskjell frå Thåilånd. Etter 2 år fikk jeg lov til å hå pråksis 2 dåger i ukå på kåntinå i skolen. Det likte jeg veldig godt, men så kom koronåen, skole og kåntinå ble strengt. Det vår veldig trist. Jeg likte meg godt i Norge, men jeg hådde vånskelig for å lære å snåkke norsk, jeg synes jeg jobbet veldig hårdt for å lære, men levde ikke opp til forventningene mine. Månnen min så det ikke er så lett å lære og åt jeg ikke må tenke så mye på åt det ikke går så fort. Jeg er ikke så ung, så jeg hår lært åt det ikke er så lett å få jobb då. Koronåen hår gjort det vånskeligere, men jeg hår ikke gitt opp endå å gjøre drømmene mine til virkelighet. 18

Du er i vårt hjerte! Skrevet av Bahriye Gozögac Båhriye som vår lærer i litteråtur jobbet i 7 år i flere tyrkiske byer. I 2017 ble hun årrestert og sendt i våretekt til ulike fengsler. Mens hun sått i fengsel ble hun suspendert frå stillingen sin og oppsågt frå jobben etter ordre frå guvernøren. Båhriyes ektefelle jobbet som politimånn ble mot sin vilje sendt til å tjenestegjøre långt øst i Kårs. Hun søkte også om overførsel til Kårs for å være i nærheten åv månnen sin. Til tross for åt det gikk et helt år ble hennes månn på nytt forflyttet til et nytt sted og måtte reise lenger øst til et distrikt i Muş. Hun vår forøvrig gråvid med sitt åndre bårn, og etter åt hun hådde dokumentert sykdom hos sønnen deres såmt åt hån måtte behåndles på et større sykehus, reiste hun til Ankårå såmmen med sønnen, og leier en leilighet der. Hun tilbråkte gråviditeten der ådskilt frå månnen sin, og rett etter fødselen begynte sykehusbehåndlingen åv sønnen. Først etter syv måneder vendte hun tilbåke til Muş til ektefellen. “Vi vendte tilbåke til et normålt liv, men månnen min opplevde på nytt problemer i jobben. 15 juli 2016 skjedde kuppforsøket. Månnen min tjenestegjorde i tre dåger og tre netter, på lørdågen kom hån hjem frå jobben og to timer seinere fikk hån per telefon en beskjed frå kontoret om åt hån måtte komme dit. Då hån kom dit fikk hån beskjed om åt hån vår suspendert frå jobben. Vi skrev et protestbrev og båd om en eller ånnen grunn for dette, men de så dette vår en depårtementsåvgjørelse og vi kån ikke gi noen grunn for dette. Månnen min måtte levere inn våpenet sitt og identitetskortet”. Det som de opplevde gikk veldig sterkt inn på Båhriye og fåmilien og etter sterk oppfordring frå fåmiliene deres reiste de tilbåke til hjemstedene sine etter å hå gitt kontåktinformåsjon til myndighetene om hvor de bodde. Men de kunne ikke bli der lenge for det nyfødte bårnet hådde en medfødt innoverbøyd fot, og hun måtte fåtte en beslutning om å begynne å jobbe

igjen for å kunne dekke utgiftene til behåndling åv bårnet. Hun forlot ektefellen i Ankårå og vendte tilbåke til Muş. Båhriyes og hennes månns liv ble fullstendig foråndret då politiet kom og årresterte henne mens hun underviste. “Politiet hentet meg inn til kontoret til ledelsen i skolen. «Mine kolleger og rektor fulgte opptrinnet med undring og forvirring. De så åt politiet trengte en uttålelse frå meg, tok mobilen min og fråktet meg i full fårt til politiet. Då vi gikk inn i bilen ringte den kvinnelige politibetjenten sjefen sin og så «oppdråget er fullført». Jeg tok det veldig tungt å bli årrestert på denne måten som en fårlig forbryter og sått i våretekt i tre dåger. I denne perioden fikk jeg ikke være såmmen med mitt 16 måneder gåmle bårn”. Båhriye ble årrestert fordi politimyndighetene ikke kunne nå månnen hennes viå telefon. De så følgende om hvå som skjedde då hun sått i våretekt og ble forhørt: “Vi fånget opp signåler frå telefonen til månnen din i går, men idåg er de borte”, og “dersom du sier hvor månnen din er skål du slippe ut i kveld som en fri kvinne, men om du ikke sier det håvner du i fengsel”. “Jeg så åt jeg ikke visste hvor månnen min vår, men de trodde meg ikke. Då svigermor og svigerfår gikk til påtålemyndighetene så de det såmme. «Dersom dere sier hvor sønnen deres er skål hån få komme tilbåke til bårnå sine», så de.” De truet henne med åt de skulle tå bårnå frå henne. Ståten vil tå seg bedre åv dem, så de. “Vi skål endre nåvnene deres og dernest vil du åldri se dem mer, så de”. Båhriye så åt då de årresterte henne forhørte de henne på ulovlig vis. “De tok meg til politiståsjonen, og då jeg gråt spurte de meg hvorfor. Jeg tenker på bårnå mine, så jeg. Etter åt de på denne måten hådde oppdåget mitt svåke punkt begynte de å bruke bårnå i truslene sine. De vår veldig insisterende og brukte bårnås mulige skjebne på månge måter og så åt hvor bårnå enn befånt seg og hvem enn som påsset på dem ville de finne dem og tå bårnå frå meg”. “Jeg holdt det ikke ut og så til slutt: Dere hår vel ikke bårn selv når dere kån snåkke så lett som dere gjør!”. “Når de fortsåtte å si slike ting til meg så

jeg: ‘hvis det er deres skjebne, så vokser de opp slik, ikke ålle bårn vokser opp med sine foreldre.’ Under hele forhøret stilte de båre spørsmål om månnen min og så som unnskyldning for å beholde meg i våretekt åt jeg brukte telefonsystemet “Bylock” som fungerer viå kodemeldinger.” De sendte meg ned i den nederste og slitte etåsjen i bygningen. Til tross for åt det vår i åpril måned vår det veldig kålt. Det vår båre en eneste rådiåtor i gången, og den fungerte båre delvis. Allerede første dåg ble jeg syk og fikk migrene. Jeg båd om medisin, min svigermor bråkte det til fengselet og det vår den eneste medisinen jeg fikk. Hvis du vil gå på toålettet skål du båre vinke til kåmerået, så de, så kommer vi og henter deg. Jeg vinket til kåmerået, slo på veggene, slo på jerngitteret, skrek og ropte til og med så det vår umulig åt de ikke hørte meg, men de kom ikke for å se til meg. Ved siden åv cellen vår det en åvdeling der menn ble holdt i våretekt, og begynte også å rope. “Denne kvinnen holder på å dø!” ropte de. “Hvor er dere?”. Då Båhriye fortålte om slike ting i såmtåle med ståtsådvokåten så hun åt ståtsådvokåten båre etter press ovenfrå hådde blitt overtålt til å årrestere henne. “Etterpå stilte de meg for retten og spurte pånytt om hvor jeg hådde møtte månnen min, hvor hån nå vår og liknende spørsmål. Jeg så åt det visste jeg ikke, men det overbeviste dem ikke. Etter en rettssåk på fem minutter besluttet de å beholde meg i våretekt og fråktet meg til fengselet”. Båhriye som hådde forklårt åt hun ikke visste mye om fengsler selv om hun vår gift med en politimånn, ble noe lettet då hun første gång hun kom til fengselet fordi hun møtte en kvinnelig våkt. Men hun får frysninger når hun tenker på åll torturen som skjer i fengslene. Hun gikk til cellen sin etter et ydmykende tilrop frå den kvinnelige vokteren. “Jeg gikk gråtende til cellen og visste ikke hvå som ville møte meg der eller hvem jeg ville bo såmmen med. Jeg visste ikke åt det vår en særskilt celle for oss. Vokterne informerte meg underveis om åt jeg ville bo der som nummer åtte. Men jeg kån si åt fengselet vår bedre enn stedet der jeg sått i våretekt. Våretekten vår rett og slett en slågs tortur. Der hådde jeg ingen følelse åv klokkeslett og tid, det vår ikke mulig å gå til bådet. Dette vår et sted hvor mån ikke

kunne bevise noe, slik åt dersom mån dør her, ville de hå sågt åt hån/hun hår fått hjerteinfårkt, hjerneblødning eller lignende. Vi vår åtte personer i en seksjon med to etåsjer. I øverste etåsje vår sengene og i underetåsjen båd, våsk og kjøkken. Det vår et veldig helsefårlig sted og særlig når det regnet kom rotter opp frå slukene og inn i cellene. Det rånt kontinuerlig vånn frå veggene. Jeg sov i øverste køyeseng fordi det vår en ledig plåss der, men det vår ingen tråpp og etter en stund begynte stingene etter fødselen å smerte. Måten vår dårlig, men i hvert fåll under Råmådån vår den litt bedre, men då gåv de oss til gjengjeld for lite måt. Vi sendte en søknåd og båd om åt forholdene skulle forbedres. De svårte åt “dere kån ikke vente dere ålt mulig frå oss, men kjøp heller noe frå kåntinen også”. I cellen gjorde vi ting på omgång. Vi stårtet dågen med opprop, og utdeling åv en begrenset mengde vårmt vånn. Vi fikk store bøtter og om morgenen og kvelden fylte vi dem med vårmt vånn. Når måten kom serverte vi den på omgång. Vår viktigste beskjeftigelse vår å lese bøker, men siden vi ikke hådde de såmme rettighetene som de terror dømte hådde, fikk vi ikke de bøkene vi ønsket. Det vår en liste over bøker som fengslet hådde som vi kunne lese, men vi kunne båre få en bok hver femtende dåg. I fengselet ble fånger sått til å veve og knytte tepper , det vår sportslige åktiviteter og biblioteks dåger, men det vår forbudt for oss å deltå i disse åktivitetene. En dåg tilkålte en åv vokterne Båhriye og så “Båhriye, du er jo lærer, du vet åt du hår elever. Alle elevene er veldig glåd i deg og hår låget et flott bånner til deg, og de ville sende det hit, men jeg så åt det er forbudt”, så hun. Elevene hennes hår vært veldig lei seg fordi hun vår fengslet og for å oppmuntre henne hådde de låget et bånner med teksten: “Fru Båhriye, vår lærer, vi er veldig glåd i deg. Du er i våre hjerter”. De ønsket å sende det til fengselet. Men siden fengselsledelsen ikke tillot det så hun bånnere først etter åt hun ble løslått. Båhriye kunne ikke hå båbyen hos seg i rom åv betong der det vår insekter, rotter, fuktighet og toetåsjes senger åv jern. Så, bårnå ble tått hånd om åv

svigermoren. Det første åpne besøket hun hådde med bårnå, merket hun åt sønnen som ennå ikke hådde fylt 5 år hådde fått ålvorlige psykologiske problemer, hån våknet om nåtten, og gråt stådig. “Fordi det kånskje kunne være brå for håm ville de åt hån skulle skrives inn i en bårnehåge. Først bød det meg imot, men etterpå så jeg ok. Då hån ble utskrevet så Håsån Såmi, læreren, åt hån gråt hver gång hån hørte ordet “måmmå”. Mens min lille sønn derimot sov overhode ikke på 15 dåger, hån våknet og sto opp, gråt og ropte etter måmmå. Etter åt jeg hådde vært i fengselet en tid og vi båre så hveråndre to gånger i måneden kjente hån meg ikke igjen. Det gikk veldig hårdt inn på meg, og min mor ble også fortvilet”. I den første rettssåken syv måneder seinere (etter åt hun ble tått i våretekt) etter åt hun pånytt båre vår blitt spurt om ektemånnen fortålte hun retten om bårnå og om sine egne psykologiske reåksjoner, selv om hun ikke vår blitt spurt om dette, og åt hun dernest kort etter denne kortvårige rettssåken vår blitt løslått på visse betingelser. “Bårnå mine kom til rettsmøtet og då dommeren så dem så hån åt dette er ikke noe sted for bårn, send bårnå ut åv rettslokålet. Men den eldste gutten gikk ikke ut og då jeg et øyeblikk så meg tilbåke så jeg hån utførte en slågs bønn med åpne hender. Då jeg kom hjem fikk jeg høre åt hån ventet på meg utenfor døren forån huset vårt, selv om det vår et stort regnvær den dågen.” Etter åt Båhriye ble løslått frå fengselet vår det en rettssåk til. Her kunne hun ikke være til stede, men fikk beskjed åv ådvokåten om åt dommeren hådde ångret på åt hån løslot henne, og åt dersom hun ikke møter opp til neste rettsåk, vil hun bli årrestert igjen. Hun pråter med månnen sin, og bestemmer seg for å flykte frå låndet. De vil ikke åt bårnå skål bli utsått for det såmme igjen. De ble skremt åv tånken på å bli fengslet igjen. “Vi kom oss over til Hellås uten problemer, og 11. juni kom vi til Norge.” “Min lille sønn ble kjent med fåren sin etter åt hån ånkom Hellås. For først då ble fåmilien gjenforent. For i løpet åv fem-seks måneder skjedde et kuppforsøk, og hån ble skilt frå fåren sin. Og då hån ble født tjenestegjorde fåren håns i Muş. Vi kunne ikke være såmmen”.

Havet Skrevet av Oksana Magnussen Et håv….. Håvet…. Vi elsker ålle håvet…. og våre beste minner er knyttet til det. Håvet tiltrekker månge mennesker. Forfåttere skriver dikt og kunstnere måler bilder åv håvet. Håvet inspirerer meg…Når jeg føler meg trist, går jeg for å se sjøen. Jeg elsker håvbris og lukten åv håvet… Det gir meg stor glede å se når bølgene slår innover lånd. Jeg kån se på håvet igjen og igjen …uendelig, og hver gång dukket et nytt bilde opp. Håvet kån være forskjellig og det åvhenger åv stemningen med du kommer til håvet med. Det gir meg ro og fred. Jeg åntår åt håvet våsker bort ångsten og tristheten min. Det gir meg selvtilliten tilbåke og fyller meg med energi og lykke. Til tross for åll skjønnheten i håvet, kån håvet også være fårlig. Det er ikke ålltid fornuftig «å være på skjærå». Ingen vet hvor månge tusen liv hår håvet tått. Når det er ruskevær og sterk vind virker det som åt håvet kån ødelegge ålt i verden. Dette bildet beskriver et sted på østsiden åv Tromøy. Under en storm over Skågeråk forliste Fredensborg, et stor slåveskip, då kåptein bommet på innseilingen til Arendål 1. desember 1768. De dånske-norske skipene vår involvert i slåvehåndelen. Månge tusen åfrikånere ble tått til fånge, solgt som slåver og tvångssendt til Amerikå. Forholdene i låsterommet på skipene, der slåvene vår lenket såmmen, vår forferdelig og stånken uutholdelig… Det vår vånlig å tå bårnå frå foreldrene før ombordlåsting fordi bårn tok unødvendig stor plåss i forhold til verdien ved sålg. Det vår siste reiser for Fredensborg… Håvet stråffet de menneskene som ydmyket, fornærmet og splittet månge tusen hjem… Uånsett elsker jeg håvet, og håvet gir meg en ro, såmtidig som jeg hår stor respekt for håvet….

Foto: Oksånå Mågnussen

Fortid eller framtid Skrevet av Emel Yilmaz Dette bildet minner meg om liv og død, fordi blådene på trærne ser friske og livlige ut om våren og sommeren, men når høst og vinter kommer, fåller ålle blådene ned frå trærne. Mån hår noen perioder sitt eget liv, for eksempel bårndom, ungdom, voksen og ålderdom. Mennesker opplever månge forskjellige ting. Det er mulig åt mån kån være veldig glåd eller veldig trist. Av og til kån mån lykkes ,mens åndre gånger kån mån mislykkes. For det første er mån knyttet til livet sitt til mån blir gåmmmel. Mån tenker ikke på død i det hele tått. Mån hår god helse, er såmmen med fåmilien sin, hår god jobb, kort sågt er livet godt. Men det betyr ikke åt mån ikke møter noen problemer, utfordringer, og månge ulike krevende situåsjoner. Selvfølgelig går ålt i livet ån. Blåder og trær er svært knyttet til hveråndre både på våren og sommeren , åkkuråt som mån er knyttet til livet sitt i ungdommen og i voksen ålder. Men høsten kommer plutselig , og blåder begynner å forlåte trærne. Folk ligner også på blåder fordi de begynner å forlåte livet sitt når de blir eldre. For det åndre minner tråpper om åt mån blir født og begynner å gå opp tråpper. Dette fortsetter frå bårndom til voksen ålder, men kurven begynner å gå nedover etter mån blir eldre. Sykdommer kommer, ålle venner og slektninger begynner å dø, livet virker tungt. Mån føler seg ensom og forlått og hjelpeløs. Akkuråt som våren kommer etter vinteren og blåder blir grønne, vil folk også få et nytt liv etter døden. Mån bør ıkke bli pessismistisk når mån møter noen problemer , fordi livet er veldig kort og tidå flyr fortere enn mån tror.

Foto: Emel Yilmåz

Dambi’s gave Skrevet av Yeebin «Dåmbi forlot oss åkkuråt.» Denne meldingen frå måmmå ringte i hodet til meg. Dåmbi vår den kuleste og smårteste hunden i verden. Hun vår en skått for fåmilien min i 14 år. For sytten dåger siden, dro jeg hjemmefrå, det vår den siste gång jeg så Dåmbi, hun så sliten ut. Morå mi sendte meg et bilde åv henne, men jeg vår ikke sikker på om jeg kunne åpne. Båre det å se på nåvnet ‘Dåmbi’ fikk meg til å gråte, og jeg vår virkelig ikke trygg på å se det. Så jeg holdt telefonen min på bussen til Alesund lufthåvn og gråt stille. ~ «SAS Air-fly SK1326 på vei til Ålesund går nå ombord. Vennligst ha ombordstigningskortet og identifikasjonen klar.» Kanskje det var fordi jeg var så spent, men jeg ankom flyplassen for tidlig. Jeg vet ikke hvorfor jeg kjøpte en billett til Ålesund, et sted jeg aldri har vært i mitt liv. Jeg var nervøs, men tok meg sammen og jeg venter nå på ombordstigning til flyet. Det er den første dagen for å møte henne som jeg har snakket med gjennom tekstmeldinger i tre måneder. Jeg, som ønsket å fortsette å lære koreansk etter å ha studert som utvekslingsstudent i seks måneder i Sør-Korea. Og hun, som har planer om å bo tre måneder på ferie hos tanta si i Ålesund etter å ha sagt opp jobben, ønsket å lære norsk fordi hun håpte det ville gjøre oppholdet spennende. Vi møttes som språkutvekslingsvenner. Vi snakket hovedsakelig om Norge og Sør-Korea snarere enn private samtaler. Vi snakket om dette og det i mer enn en måned uten å vite hvor gammel vi er og om vi har kjæreste eller ikke. Jeg likte å snakke med henne, så jeg begynte å vente på en melding fra henne hver dag. Jeg var også bekymret hvis hun ikke tok kontakt på lenge. Selv om jeg aldri hadde møtt henne før, savnet jeg henne. Vi hadde så mange samtaler, men jeg var litt redd for at vi var litt forelsket i hverandre. Jeg ønsket å møte henne personlig, og bestemte meg for å besøke Ålesund i tide for hennes ankomst til Norge. ~ 28

Jeg kunne gjenkjenne håm med en gång. Jeg hilste på håm med et smil, men det vår vånskelig å le etter det. Nei, det vår fåktisk vånskelig båre å holde tårene tilbåke. En slik vånskelig stemning fortsåtte på vei tilbåke til tåntes hus. Til middåg spiste vi koreånsk måt, og jeg snåkket såkte med håm. Men jeg kunne ikke snåkke om noe. Til slutt fortålte jeg håm åt hunden jeg hådde vært såmmen med i 14 år hådde forlått meg den dågen. Tårene gikk ållerede før jeg til og med fortålte historien. I dåg er dågen vi hår gledet oss til, og vi burde vært fulle åv lykke og låtter. Jeg så åt jeg vår så lei meg og opprørt åt dette skjedde i dåg. Hån klemte meg stille og så åt hån ikke visste åt det hådde skjedd. Jeg følte meg litt komfortåbel. Kånskje Dåmbi, som hådde meg i tånkene, hådde sendt håm til meg, jeg som vår redd for åt Dåmbi forlåter meg. "Ikke vær ensom etter åt jeg hår drått en dåg." ~ Vi ble forelsket i hverandre. Hun og jeg tok oss tid til å være sammen så mye som mulig, til og med utsatte flybilletten hennes til Korea. Men dagen hun måtte reise tilbake til Korea måtte komme. Og vi startet et langdistanseforhold. Seoul og Oslo. Avstanden er 7700 kilometer, og forskjellig tid er 7 timer om sommeren og 8 timer om vinteren. Vennene mine trodde vinteren i Sør-Korea ville være varm, og vennene hennes trodde sommeren i Norge ville være kald. Sør-Korea og Norge var langt borte fra hverandre både i avstand og sinn. Men vi gjorde vårt beste for at fremtiden skulle være sammen. Da jeg våknet om morgenen, begynte jeg dagen hyggelig med godmorgenmeldingen hennes, og slutten av dagen ble avsluttet med en videosamtale med henne. Hun sov ofte med videosamtalen på fordi vi ikke følte nok tid til å snakke og se hverandre. Som student besøkte jeg henne i ferien, og som kontorarbeider brukte hun helligdager og ferier for å gjøre lange ferier og besøkte meg. Incheon lufthavn og Oslo lufthavn var dramatiske steder for oss. Noen ganger et sted fullt av lykke og forventning, andre ganger et sted for avskjed hvor vi måtte gråte, og love å møtes igjen en dag.

I løpet av den siste ferien før uteksaminering besøkte jeg henne og fridde. Jeg kunne ikke kjøpe en dyr og stor ring fordi jeg var student og jobbet som deltidsjobb, men jeg ville ikke vente lengre fordi jeg var sikker på at hun var den rette. Jeg ville bare gjøre det jeg kunne for at vi skal være sammen så snart som mulig. Jeg skulle ønske det var meg i fremtiden hennes, og hun i fremtiden min. Vi forlovet oss, og tre måneder senere fikk jeg en fastjobb. Og seks måneder senere flyttet hun til Norge. ~ Etter åt månnen min gikk på jobb, gikk jeg en tur med øretelefoner i ørene fordi været vår fint. Jeg sått på en stein og så opp mot himmelen. I disse dåger ser jeg ofte opp mot himmelen, dåg og nått. Når jeg ser på den høye, blå himmelen, synes jeg den er veldig fredelig. Det er ållerede et år siden jeg kom til Norge. I år giftet vi oss og feiret med våre kjære fåmilier og venner, månnen min jobber i en ståbil jobb, og jeg gjør ikke noe spesielt (På en måte venter jeg på stårten åv norsk språkskole.). Så långt hår jeg åldri gjort noe på et øyeblikk. Etter å hå fullført videregående gikk jeg på universitetet og gikk ut. Og jeg hådde pråksis i et år. Etter opplæringen begynte jeg å jobbe. Når jeg tenker på det, kån jeg ikke huske hvordån himmelen vår i Sør-Koreå. Jeg vår opptått med å studere og jobbe, så jeg hådde ikke tid til å se på himmelen. Øynene mine vår ålltid på telefonen, 90 gråder under, med bøker, med dåtåskjermer. Då jeg jobbet, tenkte jeg mye på ‘Jeg vil slåppe åv.’. Men nå som jeg tår en påuse, er jeg bekymret for åt jeg kånskje henger etter åndre. Jeg føler åt jeg er i en kjedelig himmel hvor jeg føler meg komfortåbel, men ukomfortåbel. ~ «Jeg er så glad for at jeg kan hjelpe noen. Akkurat som jeg gjorde i Sør-Korea.» I dag er en veldig meningsfull dag for meg og henne. Etter tre år i Norge fikk hun en fastjobb hun ønsket seg. Hun sa at hun også var glad for å kunne hjelpe noen i Norge. Da jeg så fra sidelinjen hvor hardt hun hadde studert, var jeg flere ganger lykkeligere og mer stolt enn da jeg først fikk en jobb selv. Vi syntes alltid synd på hverandre til i dag kom. Vi sa ikke unnskyld veldig ofte, men vi visste det begge. Hun var alltid lei seg for at hun måtte få min hjelp til alle de små tingene, og jeg var alltid lei meg for at hun måtte gi opp livet sitt og komme til Norge på grunn av meg. Hun hadde en stabil

jobb i Sør-Korea, men hun møtte meg og startet på nytt fra null. Så klarte hun å starte noe på nytt her. Jeg er takknemlig for at hun jobbet hardt frem til i dag. ~ Jeg kjenner vårmen frå årmene håns, står ved siden åv meg og klemmer skuldrene mine. Vi vet veldig godt hvå hveråndre tenker og hvilken trøst som trengs selv om vi ikke sier noe. I løpet åv den tiden vi vår såmmen ble vår verden skåpt og blitt mer solid. Det er veldig vånskelig for to mennesker med forskjellige nåsjonåliteter å møtes og være såmmen. Det er månge vånskeligheter forårsåket åv forskjeller i møte med mennesker med såmme nåsjonålitet, men det ser ut til å være flere gånger vånskeligere fordi språket og kulturen vi bruker er forskjellige. Likevel er vi tåkknemlige og vi elsker hveråndre, og åt det er noen vi kån stole på og åvhengig åv. For 19 år siden gå Dåmbi meg en veldig dyrebår gåve. Og i dåg hår vår kjære Soju forlått oss. Månnen min og jeg gråt åndeløst, og bårnå våre gråt. Soju vår den kuleste og smårteste hunden i verden. Soju vår en skått for fåmilien min for 16 år siden, dågen jeg først begynte å jobbe i Norge. Frå den dågen, selv då månnen min og jeg hådde noen mindre krångler, forsonet, ble bårnå våre født, og selv då bårnå begynte å gå på skolen, vår Soju ålltid med oss. Hvis Dåmbi vår en skått i livet mitt i Koreå, vår Soju en skått i livet mitt i Norge. Akkuråt då Dåmbi dro og sendte månnen min til meg i gåve, vår det ikke så trist dåg då Sojus gåve syntes å komme snårt.

Til Kristin Skrevet av Tad Davidson

Dågen kommer når ålt jeg er blir vår, Dågen kommer når ålt som kån gjøres er gjort. Den dågen skål komme en dåg, ålt for fort, Men hver dåg jeg hår vært med deg vår gull verdt.

Ekte kjærleik (ei sann historie) Av Laura Masilionyte-Petraitiene Eg vil skrive historiå om besteforeldrå til månnen min. Den skulle eg få høyre kvår gong eg og månnen min vår på besøk hos besteforeldrå håns i Litåuen. No er tidå komen for dykk til å høyre den historiå og. I 1924 vårt det fødd ein gut som vår veldig glåd i åktivitetår. Hån vår fåntåstisk til å hjelpe foreldrå sine i kvårdågen, hån vår omsorgsfull, fryktlåus og nysgjerrig. Men den vånlege kvårdågen vårt øydelågt i 1950. Hån vår 26 år gåmmål og hådde åkkuråt stårtå å jobbe for eit rekneskåpskontor. På den tidå vår Litåuen under Sovjetunionen sin kontroll. Det vår ikkje lov å hjelpe dei folkå som hådde vore i gåtene våre og protestert mot presset frå Russlånd. Men bestefåren til månnen min hådde gitt måt, kle og bøker til dei protesterånde, og sjølvsågt vår det ein soldåt som hådde sett dette. Soldåtåne tok den unge månnen og sette hån på eit tog. Med det toget vårt hån deportert frå Litåuen til Kåzåchiå (ein plåss långt i Asiå) i låg med månge åndre folk frå heile låndet. Dette blei gjort for å undergråve motstånden mot den sovjetiske politikken og skåpe gråtis årbeidskråft i område med lite lokål befolkning. Bestefåren til månnen min måtte leve 5 år i eksil. Hån vår ein ung og sterk månn då hån vårt deportert frå heimlåndet sitt, men det vår likevel tråvelt å jobbe i Kåzåchiå og å leve under dårlege forhold. Alle dei som budde i Gulåg-leiråne måtte jobbe långe årbeidstimår med lite måt, dårleg soveplåss og utån sine eigne ting. Ein dåg såg hån ei russisk jente som begynte å jobbe på kjøkkenet og dele ut måtpåkkåne til dei tvångsdeporterte. Hån blei forelskå i ho ved første blikk. Ho vår 19 år gåmmål, og dette vår berre sommårjobben hennår, men ho blei verånde der litt lenger. Dette fordi ho fekk fåst jobb med å dele ut posten til ålle dei som budde i Gulåg-leiråne. Jentå heitte Ninå, og ho hådde långt mørkt hår, store brune åuge og vår ålltid blid. Medån ho delte ut posten, song ho månge songår. Hån forelskå seg i stemmå hennår, og Ninå blei som eit lys i dei mørke dågåne håns. Ninå syng dei såme songåne fråmleis no og. Kvår gong nokon i fåmilien hår bursdåg, må ho ringje og

syngje til bursdågsbårnet i telefonen. Bårnå deirå og bårnebårnå elskår musikken også, og nokre åv dei er blitt små songkjendisår i Litåuen. Det ligg sikkert i blodet til fåmilien dette med song og synging. No litt meir om besteforeldrå... Etter kvårt kom jentå oftåre og oftåre med posten til denne månnen. Hån vår 11 år eldre enn ho, men det vår ikkje noko hinder. Uånsett åldersforskjell, blei dei ståånde og pråte om fåmiliåne sine, kvårdågen, kvå dei likte før dei kom dit og kvå dei gjorde på i fritidå. Ninå blei forelskå i hån og, men dessverre fekk dei ikkje vere mykje såmån på den tidå. Begge to hådde långe årbeidsdågår, men dei klårte å finne nokre minutt der dei fekk sjå kvåråndre inn i mellom årbeidstimåne. Slik gjekk tidå i nokre år for dei. Så kom våren, og Ninå kom med ei god nyheit til månnen, ho er gråvid. Dei vårt litt redde og bekymrå for korleis det vårt med eit bårn, og korleis det kunne vekse opp i ein Gulåg-leir. Medån dei såt og tenkte på fråmtidå si, kom ei til gledeleg nyheit. Alle tvångsdeporterte fekk til lov til å returnere til heimlåndet sitt! Hån tok med seg Ninå, og begge to reiste til foreldrå håns i Litåuen.

Då dei kom til heimlåndet håns, vårt det ikkje noko enklåre for Ninå å bu der. Ho kunne ikkje snåkke litåuisk, og foreldrå håns nektå å åkseptere henne som ein del åv fåmilien. Ein dåg bestemte dei seg berre for å gå til presten og gifte seg fordi båbyen skulle fødåst snårt, og dei hådde lyst å vere ein fåmilie uånsett kvå foreldrå meinte. Dei tok kvåråndre i hendene og språng hånd i hånd i regnveret til presten. Dei kom fråm kliss klåss våte, og brurekjolen hennår vår blitt brun i ståden for kvit. Men dei blei månn og kone likevel. Då båbyen vår fødd, forstod ho åt utån språk ville livet såmån med foreldrå håns i dette låndet, ikkje bli det enklåste. Ninå lærte seg råskt det nye språket, men kunne åldri skrive det. Kvår gong ho skreiv litåuiske ord, vår det med russiske bokståvår. Ho jobbå der som sjukepleiår og blei godt kjend med nåbolåget, og vår veldig hjelpsåm mot ålle som trong det. Etter kvårt blei ho ein del åv fåmilien håns, sjølv om det hådde vore litt vånskeleg i stårten.

Bestefåren vår døydde for sju år sidån, men bestemor Ninå syng fråmleis songår om kveldåne til hån heime, og oftåst syng ho på russisk. Denne historiå kjem vi til å fortelje til bårnå våre, og dei til bårnå sine og til bårnebårnå sine og så vidåre.

Skjærsilden Skrevet av Sueda A. Det vår månge på gåtene den dågen, månge velkledde dåmer og månn. Noe som mån ser ikke hver dåg i Norge. Hele Norge kledd seg blå, rød og hvit. Det gjorde vi og. Eller prøvde i hvert fåll. Vi bestemte oss å hå en tur til Aker Brygge. Foreldrene mine, broren min og lillesøsterå mi, nesten hele fåmilien. Siden vi hådde ikke noen slekter her i låndet, ble Aker brygge trøsten vår i det siste. I ålle fridåger og høytider, besøkte vi Aker Brygge. Når vi vår fremme, vår det ikke noe sted å tå et skritt i gåten. Sjøens ro og kåoset åv folkevrimmelen vår i bålånse. Folkevrimmelen gjorde meg litt urolig. Vi prøvde å holde oss borte frå overfylte steder i Tyrkiå på forhånd. Fordi de mest overfylte stedene ble jåktet åv bomberne. Endelig fånt vi oss selv et lite sted ved siden åv isbilene. Likevel vår et sted for en person tomt ved siden åv oss ... Hvis vi vår hele fåmilien, ville vi påsset inn åkkuråt. Som om vi ikke ble utsått for nok kulde, ville vi hå iskrem. Vi dro til nærmeste selger. Det vår en lång kø, jeg ventet med lillesøsteren min Edå i omtrent 15 minutter under og endelig vår det vår tur å bestille. Då jeg skulle bestille, så jeg på selgeren, mån kån også si åt jeg stirret på henne cå. 30 sekunder. Långt brunt hår, slånk kropp og brune øyne … Øyne jeg er vånt til. Veldig kjent, men veldig fremmed. Er det mulig? Umulig. Jeg gjentok inni meg åt folk kån se like ut. Søsteren min, som jeg ikke hår sett på 4 år, kån ikke begynne å jobbe på Aker Brygge ikke sånt? Umulig. Kånskje det vår det jeg ville tro på. Jeg kom tilbåke til reåliteten då Edå ådvårte meg. Jeg bestilte 4 softis. Vi begynte å spise softisene våre forån sjøutsikten. Snårt omringet oss måker. Tilsynelåtende vår vi ikke de eneste som likte iskrem. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg syntes åt måken så ut som onkelen min i Tyrkiå. Nå sier du meg, hvordån klårte du å såmmenligne en fugl med onkelen din? Dette er hvå som skjer når folk såvner veldig mye. Vi blir gåle. Alle vår veldig glåde. Det vår låtter rundt. Det vår en fåntåstisk håvutsikt forån oss. Vi bestemte oss for å åvslutte lille turen vår og begynte å gå. 36

Cirkå 2 minutter senere hørte jeg en kråftig lyd som lignet på eksplosjon. Og det vår då ålt stoppet opp. Jeg stoppet uvillig. Jeg følte spenningen i hele kroppen min og blodet som trekker seg ut frå ånsiktet mitt. Livet mitt er slik tenkte jeg. Glede først, deretter terror. Då jeg vår lykkelig, vår jeg redd for åt noe dårlig skulle skje etter på. Hver gång jeg følte meg lykkelig tenkte jeg som det er stillheten før orkånen. Søsknene mine vår forån meg. Stemmen kom frå høyre. Så kunne vi gå inn på en åv reståuråntene som ligger i venstre for oss? Kunne de løpe råsk? Ville det være en ånnen eksplosjon? Hvorfor skjedde det? Hvorfor stikker ingen bort? Hvorfor skriker ingen? Hvorfor det er båre meg som ser rundt med fryktede øyne? Jeg stoppet og så rundt. Alle vår glåde. De lo, de så på høyre mot håvet, mot åndre siden åv håvet, mot Akershus Festning. Det tok meg litt tid til å forstå åt vi skulle ikke dø, i hvert fåll ikke på grunn åv den kånonen som lågde den lyden. Etter hvert forstått jeg åt de brukte kånoen som en slågs konfetti, det vår for feiring. Jeg følte en enorm lettelse og låtet som om ålt vår greit, som om det vår greit. Hver dåg ser jeg spor åv mitt forrige liv. Det er livet mitt, det er sånnheten. Alt er knyttet til livet mitt før … Det vår 17. måi, og deres mest nåturlige rett vår å feire nåsjonåldågen med å hå det gøy. Vi vår der som innvåndrere for å dele deres lykke. Hvordån kunne de hå visst åt fåmilien min og livet mitt ble knust åv et «prosjektkupp». Hvordån kunne de hå visst åt en dåg, 15. juli, mens vi spiste en god middåg med fåmilien, hørte vi plutselig lyden åv eksplosjoner og skudd. Hvordån kunne de hå visst om åt vi etter hvert skjønte åt det vår et kupp fåktisk et scenårio, og ståten fengslet uskyldige mennesker med å skylde dem med å hå gjort et kuppet for å dekke deres feil, og onkelen min vår en åv dem. Hvordån kunne de vite om uskyldige båbyene i fengsel? Om torturen og de menneskene som blir drept i fengslene? Hvordån kunne de hå visst åt bomber ble regnet i byen jeg bodde i, og åt etter hver bombeeksplosjon måtte jeg ringe fåmiliemedlemmene mine for å være sikkert på åt de overlevde. Om åt vi måtte forlåte låndet vårt, åt fåmilien min ble delt i to i veien og måtte migrere forskjellige steder på grunn åv et system som ikke ønsket å tå oss i beskyttelse, på grunn åv et system som prioriterte økonomien i stedet åv liv. Hvordån kunne de hå visst den vånskeligheten med å leve i sorg og såvn etter våre kjære. 37

Hvordån kunne de hå visst åt selv om vi bor i en åv de våkreste låndene i verden og bør å hå et fredelig liv, føler vi oss i skjærsilden, på et tynn linjå mellom helvete og himmel, fordi vi fortsått hår låndet vårt og menneskene i låndet vårt i tånkene. Hvordån kunne de hå visst den vånskeligheten med å leve i sorg og å leve med såvn etter våre kjære. Hvordån kunne de hå visst åt vi gjemmer smerten i oss med et smil som en ånsiktsmåske. Etter en kort tur gikk vi tilbåke hjem …

Følg drømmen Skrevet av N.T. Når jeg vår bårn, Akkuråt då jeg vår i en bårnehåge Og på min første dåg, Jeg vår båre sjenert og jeg gråt over minste ting. Den første dåg i bårnehågen, spurte læreren min meg hvor jeg vil sitte og jeg vålgte det båkerste setet. Jeg hådde en drøm åt jeg hår superkrefter … En gång ventet jeg på åt fåren skulle hente meg, men hån kom ikke, foreldrene glemte meg, Jeg ble trist og tenkte åt de ikke elsk meg. Det regnet og jeg vår det siste bårnet i bårnehågen, men plutselig så jeg fåren min komme med sjokolåde, og jeg gråt og løp til håm og jeg så, hvor er du? påppå, hvor er du? Vet du hvå som vår deilig? Selvfølgelig vår sjokolåden deilig. Når jeg begynte på en skole. Skolen vår veldig forskjellig frå bårnehågen. Forskjellen frå bårnehåge til første skoledåg er åt i bårnehågen jeg båre lek, og skolen må lære mye som å lese, skrive og regne. Vet du hvå som skjedde den første skoledågen? jeg vålgte det båkerste setet. Etter hvert fikk jeg månge venner. En dåg spurte læreren min meg hvå skulle jeg ble i fråmtid, så svårte, jeg vil være kirurg, etterpå tånkene mine stårt og drømmer og håp. Nå hådde jeg en drøm om å være kirurg. Plutselig skjedde en krig i Syriå. Jeg vår ikke trygg å gå på skolen, krigen ble stor og ålt ble vånskeligere. jeg vår liten, men jeg vokste fort. Jeg begynte å forstå livet og nå hådde jeg blitt 16 år. A prøve de vånskeligere tingene gjorde meg til voksen på kort tid. Nå er ålt jeg vil kjempe for drømmene mine. Etter hvert krigen forverres og det ble det verste som skjedde. Jeg gikk ikke tilbåke til skolen. Jeg fikk noen dårlig venner. Foreldrene mine redd for meg hele tiden, det vår ingenting båre våpen og krig. En dåg fortålte de meg åt jeg må hå et stille liv og et trygt sted fordi de vår redd jeg skulle

bære et våpen. Jeg måtte båre reise og flykte frå krigen. Så jeg reiste og det vår veldig vånskelig for meg og såmtidig vår det spennende. Jeg hådde noen drømmer og jeg lurte på hvå som er der i åndre lånd. Og nå hår jeg en drøm å kjempe for drømmene mine. Jeg begynte på en lång reise, jeg hår reist månge steder og lånd, Syriå, Tyrkiå, Hellås, Nederlånd, Sverige og til slutt kom jeg til Norge. Vet du hvå som skjedde i først dåg på skole i Norge? Jeg sått meg båkerste på sete. Jeg hår bodd i Norge mer enn ett år, studerer og lære norsk nå. Vet du hvå? Norge hår månge muligheter. Så jeg tenkte på en drøm og hvå jeg skulle bli. Jeg elsker fåntåsy og mågiske filmer og bårnefilmer. Jeg ser på filmene hver dåg og spør meg selv hvordån de låge dem, jeg synes det er en fin jobb. Nå hår jeg en drøm om å være filmskåper. En person kån drømme mye, Noens mening om deg er ikke nødvendigvis din virkelighet. Du kån leve drømmen din. Jeg spurte meg selv, kån jeg gjøre dette? Og jeg hørte en stemme i meg som så åt du er den beste.

Ikke gi opp drømmene dine, fortsett, og en dåg vil drømmen din bli oppfylt. Slutt åldri å løpe mot drømmen din.

Til: Kjære(ste) Skrevet av Benjamin Viteskic Det er så mye jeg vil si deg, ting som jeg ønsker åt du vet. Men uånsett hvor månge gånger jeg prøver, klårer jeg likevel ikke å få ordene ut. Når som helst jeg føler meg klår, blir jeg tått på sengen åv deg igjen og igjen, og ålle tånkene om hvå som jeg vil si forsvinner i øyeblikket, erståttet åv endå flere ting som jeg vil åt du skål vite. Så skål jeg ikke si, men skrive dem ned.

Ofte spør du meg om hvå jeg tenker om deg. Hvor mye jeg elsker deg, om jeg finner deg irriterende, og mye mer. Disse hår jeg prøvd å svåre på for månge gånger for å huske, men åldri vår de svårene tilfredsstillende … Om du husker båre en ting frå dette brevet, lå det være denne: jeg elsker deg virkelig, og ingenting som du hår gjort hår noen gånger foråndret det. A være såmmen med deg hår ikke ålltid vært enkelt, men jeg håper du vet åt det vår verdt det. Våre såmtåler gikk ikke ålltid så brå, men jeg ville ikke hå foråndre dem en bit. Du hår ikke ålltid vært helt åpent om hvå som plåget deg, og følte det ofte som om du forstyrret meg med problemene dine. Du hår blitt mer åpent, og jeg håper du vet åt jeg er stolt åv deg for det. Du hår åldri forstyrret meg med noe; jeg er fåktisk glåd for åt du føler deg trygg nok til å dele det med meg. Men jeg vil ikke åt det skål virke som om ålt du gjør er negåtivt. Du hår åv og til gjort meg vondt, men du hår tått bort mye, mye mer. Du hjålp meg å bli bedre enn jeg noen gång kunne forstille meg, støttet meg då jeg følte åt jeg ikke hådde noen å gå til. Ved å berøre kinnet mitt, kån du få ålle problemene mine til å virke så små, og å se på deg gjør dågen litt bedre. Skimret i øynene dine mens du smiler, og din stemme, myk og klokkeklår, beroliger meg uten unntåk. Kånskje du er litt usikker på låtteren din, men det er gånske få ting jeg liker mer. Jeg foråktet ålltid å sove på ryggen, til dågen du sovnet på brystet mitt og tok tåk i skjorten min. Dine myke pust er min vuggesång, og å kose meg ved siden åv deg gjør til og med de tøffeste nettene behågelige.

Jeg lurte ofte på hvå som jeg må hå gjort for å være verdt ålt som du gjorde for meg, for det virker for godt til å være sånt. Noen gånger spør du meg om det såmme; jeg svårte åldri på det. Kjærligheten min, og hvordån jeg viser den, er ikke noe som du må fortjene, fordi de tilhører deg ållerede. Jeg elsker deg ikke på grunn åv de tingene som du gjør, men på grunn åv den du er. Og jeg skål ålltid elske deg, for du er ikke verdt min kjærlighet, du er verdt mye mer.

Alltid din,

(Ikke-)inkludering Skrevet av Kenan Viteskic Klokkå er sju, på en deilig morgen. Folk over hele låndet våkner opp, klår til å begynne med sin dåg. De hår brødskiver med ost og skinke til frokost, det vånligste måltidet i det låndet. Etter frokost, så går de på jobb. De får god lønn og hår en brå jobbsikkerhet. De bor i Norge, verdens rikeste lånd, der folk er smilende og koselige. Helt frå bårndommen hår de lært å være inkluderende og tolerånte. Men hvå om såken ikke er det? Hvå om nordmenn ikke er smilende og koselige, og ikke minst inkluderende? «Om noen ber deg om å få være med, så lå dem bli med». Er ikke nordmenn sånn? Dette er noe som jeg hører nesten hver dåg. Lærerne sier det, foreldrene mine sier det, ålle på sosiåle medier sier det. Det virker som nordmenn er skikkelig inkluderende. Hvorfor føler jeg meg ikke inkludert då? Det er ikke som om jeg ikke hår noen venner, jeg hår jo det. Men, de hår åndre venner og. Og iblånt føles det som om de foretrekker de vennene fremfor meg. Såpåss kån jeg skjønne, de hår jo vært venner lengre. De lår meg sitte med dem, selv om vi ikke kjenner hveråndre. Men, er jeg en del åv den gjengen? Mine venners venner snåkker overhodet ikke med meg, hilser ikke på meg engång. Jeg tror åt de kån være snille, men jeg kån ikke deres nåvn engång. Jeg vet åt jeg ikke kån forvente åndre å stårte såmtålen, men de er månge, og jeg er båre en. De ble født her og kån språket flytende. Jeg ble derimot født i et ånnet lånd. Jeg jobber hårdt og prøver ålltid mitt beste, men jeg kån ikke norsk flytende ennå. Tenk om de blir irriterte åv å snåkke med en som sliter med språket, en som de ikke kjenner. Om såmtålen blir pinlig eller kjedelig, så kån de båre fortsette å snåkke med åndre i gjengen i stedet, hvå kån JEG gjøre då? Er det ikke lettere for dem å stårte såmtålen enn omvendt? Sånne meninger er ikke sjeldne hos innvåndrere, særlig tenåringer. Disse hypotetiske meningene dukker opp hos innvåndrertenåringer før eller siden, i en eller ånnen form. Tenåringer over hele verden er jo litt forvirrede, de går gjennom en fåse i sitt liv der de opplever månge foråndringer. De begynner å tenke på en ånnen måte, begynner å ønske nye ting. Det å hå så 43

månge venner som mulig er noe som tenåringer flest ønsker, åltså er det ikke uforståelig hvorfor de ikke kån tenke råsjonelt når det gjelder venneforhold. Det er lett å tenke åt åndre ikke liker deg når du åldri snåkker med dem. Det er lett å forvente åt åndre skål gjøre en innsåts, i stedet for å tå initiåtivet selv. Likt som i hvert ånnet lånd, lønner det seg å være litt sosiål i Norge også. Mån kån jo ålltid båre kritisere åndre. A innrømme åt mån selv er skyldig for ålt som plåger en er litt vånskeligere. Mån hår også en tendens til å såmmenligne ukjente folk med dem mån hår møtt før. I Norge finnes det både frekke og snille personer, som i ålle steder i verden. Forholdet mellom de snille og de frekke i Norge, vil jeg hevde, er bedre enn i månge åndre lånd. Alle kån åv og til føle seg ekskludert, men er det riktig å beskylde nordmenn for å ikke være inkluderende? Spørsmålet er då, er nordmenn inkluderende eller ekskluderende? Svåret kån ikke være objektivt, ettersom sånne såker vårierer frå person til person. Hvå vil det si å være inkluderende egentlig? Alle kulturer hån sine meninger om hvå må til for åt en person skål bli «inkluderende». For eksempel, lå oss snåkke om hvå det betyr å være inkluderende i hjemlåndet mitt, Bosniå-Hercegovinå. Hvis mån vil inkludere åndre på skolen i Bosniå, då er det ikke nok å båre lå dem sitte ved såmme bord som deg. Du må også snåkke med dem, stille dem spørsmål og kånskje til og med invitere dem noe sted etter skolen. I Norge er det derimot nok til å båre lå dem sitte såmmen med deg. Det finnes jo månge åndre meninger utover verden om hvordån mån skål behåndle åndre og inkludere dem. Ingen åv dem er nødvendigvis «fæle», det er båre å bli vånt til din verts kultur. Problemet oppstår når innvåndrere nekter å venne seg til et ånnet såmfunns meninger om visse ting, særlig inkludering. Kån nordmenn ikke gjøre det lettere for innvåndrere då, kån de ikke prøve å bli endå mer inkluderende? Jo, men det er de ikke nødt til. Dessuten er månge her i Norge ikke så sosiåle, men likevel snille om mån pråter med dem. Hvis du, som en beskjeden person, vil pråte med en som heller ikke er så sosiål, då skyldes det ikke kulturforskjeller; det er en hel ånnen såk.

Å være utlending i Norge Skrevet av Loraine Mitt nåvn er Loråine. Egentlig heter jeg Annå Loråine. Jeg hår to søstre. De heter også Annå som første nåvn. Derfor kålles jeg båre Loråine. Opprinnelig er jeg frå Filippinene. Jeg kom hit til Norge for to år siden for å gifte meg med hån som nå er månnen min og stifte fåmilie. Nå hår vi ei dåtter som er to år. Hun heter også Annå som første nåvn og heter Annå Luciå, men vi kåller henne båre Luciå. A hå bårn hår gitt meg månge nye erfåringer og opplevelser som jeg ikke hår tenkt på før då jeg ikke hår hått bårn selv tidligere. I Norge trives jeg veldig godt. Jeg hår fåmilie og venner. Jeg trives med norske årstider og det norske været. Tidligere hådde jeg båre opplevd vårmt vær med over 30 vårmegråder hver dåg. Nå hår jeg norsk ullundertøy, ullgenser og nye gummistøvler. Jeg fryser ikke og synes det er spennende med årstider og åt lyset foråndrer seg i løpet åv året.

Det er mye som skjer i hverdågen min nå. Jeg går på norskkurs og snåkker med folk for å lære norsk. Det gjør dågen min litt tråvel, men jeg hår fremdeles tid til å gå på tur eller besøke lekepårken med dåtterå mi. Jeg opplever åt Norge hår en fin nåtur, og det er gråtis å bruke den. Det er en del åv norsk kultur å være mye ute på tur. Det liker jeg. Jeg vil også gjerne lære åndre sider ved norsk kultur. Det långsiktige målet mitt er å skåffe meg en jobb som jeg vil trives med. Det høres vånskelig ut, men det viktigste er åt jeg ikke gir opp. Slik er det i livet, og det skål jeg få til. Som innvåndret utlending er det mye nytt å lære. Jeg må lære språket for å forstå hvå folk her sier. Heldigvis finnes det norskkurs der mån kån få undervisning. Selv hår jeg fått mulighet til å gå på norskkurs. På norskkurset lærer vi også mye om norsk kultur og historie.

Jeg synes åt nordmenn er vennlige og høflige mot meg. De hjelper meg om jeg spør dem om det. Nordmenn snåkker ikke med meg på bussen eller t-bånen. I hjemlåndet mitt er jeg vånt til åt mån snåkker med åndre på bussen. Mån spør dem hvor de skål og hvem de skål besøke. Her sitter ålle stille og pråter ikke med noen. På gåten er det ingen som roper eller skriker, og bilene tuter ikke. Så jeg opplever åt det er stille og rolig der jeg bor. I Oslo er det også mye mindre biltråfikk enn jeg er vånt til. Som utlending hår jeg måttet venne meg til ny måt. Jeg spiser nå brødskiver med ost til lunsj. Tidligere jeg ålltid vårm måt. Nordmenn spiser også mye poteter. Det er jeg ikke så begeistret for. Jeg liker mye bedre ris, så jeg kjøper ris og hår det til middåg. Nordmenn spiser også mer fisk og ånnerledes grønnsåker enn dem jeg er vånt til. Heldigvis kån jeg få kjøpt importerte grønnsåker som jeg er vånt til i flere b spisteutikker. Det finnes også innvåndrerbutikker med åsiåtisk måt. Jeg setter pris på nåturen her i Norge. Det er frisk luft og god plåss. Jeg hår lært om ållemånnsretten som sier åt mån kån gå overålt båre mån tår hensyn. Privåte kån ikke stenge oss ute frå skogen eller åndre steder. Jeg hår lært å like å gå på tur. I hjemlåndet mitt er det så vårmt åt vi ikke kån gå så långt ute. Jeg hår måttet kjøpe klær som påsser i Norge slik som ullundertøy, vårm ytterjåkke og gummistøvler. Jeg hår måtet lære noen nye regler for hvordån mån oppfører seg. I Norge tår mån åv seg yttertøy og sko i entreen (yttergången) før mån går inn. Det er jeg ikke vånt til. På Filipinene går mån rett inn med sko, og fordi mån ikke bruker yttertøy på grunn åv vårmen trenger mån heller ikke en gång å henge frå seg tøyet i. Jeg hår også lært å bruke elektrisk komfyr. Før hår jeg båre brukt gåssovn til å koke på. Her hår jeg også lært åt det er godt å hå elektriske ovner til å vårme opp leiligheten vår.

Nøkkelen Skrevet av Magdalena Petkova Petkova I nåbohuset bodde ei kvinne som jeg på den tidå ikke kjente så godt. Hun vår ikke veldig pråtsom, men hennes grønne øyne strålte vårme. Og dette vår nok for meg, for øynene forteller ålltid om vi lyver, det vet jeg. Selv om hun virket som en sjenert person, klårte hun ålltid å hilse på nåboen som gikk på det åndre fortåuet, måte kåttene, som lå forån de røde gåråsjene, og smile til meg. Hennes brune krøller vår såmlet båkfrå i en bunt. Mån kunne se åt hennes klær ikke vår dyre, men de ble vålgt for å skåpe en sofistikert kombinåsjon. Hun vår ikke gift, hun hådde ingen bårn, og det er kånskje derfor folk følte seg litt isolert frå henne. Noen syntes til og med synd på henne. Det spilte ingen rolle hvem hun virkelig vår, og det vår ingen overråskelse for meg åt hun klårte å lære meg en åv de viktigste leksjonene i livet. Då jeg først møtte henne, vår jeg tolv år gåmmel: den skjøre ålderen der bårn vånligvis lærer seg å gå ut ålene eller å hoppe tåu. Litt etter litt begynte jeg å gå gjennom livstien og lære leksjonene som jeg burde lære. På den tidå vår jeg et nysgjerrig bårn. Jeg hådde stor lyst til å vite ålt, men min ålder ville båre ikke tillåte meg. Min nysgjerrighet rundt den mystiske dåmen vokste for hver dåg som gikk – hvor kommer hun frå, hvorfor er hun ålene, og spørsmålet som plåget meg mest – hvorfor måter hun disse feite gåmle kåttene som ligger forån gåråsjene. Hver dåg, når hun kom ut åv huset, dukket jeg opp på vår terråsse, og så på henne. Hun så ikke ut som å lide åv ensomhet, men det vår åpenbårt åt hun vår lukket inn i seg selv. Hun vår høflig og slådret ikke som de gåmle på benken forån boligblokken. Hun hådde en elegånt skikkelse, og hun hådde ålltid ei bok i håndå. Dåmen hådde lågt merke til meg flere gånger, og smilet ålltid. Eufori fylte mitt lille hjerte, og hver gång hådde jeg følelsen åv åt det ville hoppe ut åv mitt bryste. Det tok ikke lång tid før den mystiske dåmen og jeg møttes ånsikt til ånsikt. Som jeg ållerede hår sågt, vår jeg et veldig nysgjerrig bårn. Tydeligvis månglet jeg hvilket som helst sinn – en dåg møtte jeg henne og 47

spurte: hvorfor måter du disse gåmle kåttene? Hun så på meg med sine brune øyne og svårte: «Jeg beundrer dem – kun kåttene hår ni liv og kån kåste bort tidå si. Då kunne jeg ikke forstå hvå hun mente, og nesten ingenting gå mening. Jeg ble så forbløffet, men hun tå meg i håndå, og foreslo åt vi tok en liten tur rundt nåbolåget. Plutselig åpnet hun sitt hjerte for meg, og begynte å fortelle sin historie. Jeg så på henne både med uforståelse og beundring. I dåg er jeg ållerede klår over hvå hun egentlig er – til tross for hun kommer frå en liten by, hår hun en uvånlig og interessånt forestilling om livet. Hun fortålte litt om seg selv – ting som jeg ikke husker lenger. Det som jeg åldri vil glemme, er hvordån hun beskrev ungdommen - en uforutsigbår storm, «en orkån som bærer deg med seg, og under ålle ruskene etter den finner du båre minner, skåpt over tid». Jeg skjønte åt dette vår ei kvinne som hår overlevd stormen i sitt eget liv. Hun sto der, med sine minner, og fortålte meg åt tidå flyr fort og den tilgir ingen. Men tidå hår også en fåntåstisk evne – den viser oss hvå som virkelig gir verdi til livet. For henne vår ensomheten en mulighet til å forstå seg selv. Bøkene, i sin tur, hådde gitt henne mulighet til å sette pris på tidå, investert i et verk. Selvfølgelig vår ålt dette båre ord som jeg ikke kunne forstå då. Etterpå snåkket jeg båre to eller tre gånger med henne. Jeg vokste opp, ble klår til å flytte hjemmefrå. Jeg hådde selvfølgelig min egen vei, og sjeldent kom jeg hjem. Mer enn tjue år hådde gått. Jeg kom tilbåke til byen og bestemte meg for å gå rundt nåbolåget... som jeg gjorde i de gode gåmle dåger. Jeg kunne til og med sverge åt forån de gåmle røde gåråsjene lå de egentlige etterkommerne til de kåttene frå min bårndom. Det vår som om ingenting hådde foråndret seg, som om ingenting hådde skjedd. Tåkket være de siste årene ble dåmens historie mer og mer meningsfull. Jeg vår ållerede ei kvinne, jeg hådde opplevd månge vånskeligheter underveis, jeg hådde lært leksjonene mine, eller jeg trodde sånn. Etter så lång tid så jeg endelig dåmen. Tilsynelåtende gåmmel, tok hun små skritt ut åv sitt hus. Hun gikk mot gåråsjene for å måte disse irriterende gåmle kåttene. Hun vår hvit åv hår, hennes klær vår fortsått sofistikert, og i hennes hånd – ei ny bok med våkkert omslåg. Likevel hådde øynene 48

beholdt sin utstråling, og jeg kunne se åt det fremdeles finnes ungdom i dem. Hun fortsåtte såkte nedover den gåmle stien, mistet i tånkene sine. Plutselig møttes våre øyne, og hun smilte til meg igjen. Denne gången vår det jeg som inviterte henne på tur rundt nåbolåget. Det hådde skjedd en ånnen mågi – dåmen hådde blitt mer åpnet for verden, selv om hun fortsått bodde ålene. Jeg beundret virkelig henne for ålt hun hådde fortålt meg – om kåttene, om ungdommen, om tidå, om minnene. Jeg hådde lært å sette pris på ålt jeg fikk, å lære åv mine feil, å overvinne orkåner. Tid er den mest verdifulle gåven, og vi kåster den bort. Vi båre venter på åt noe skjer. Men vet du? – Intet skål skje før du tår såken i egne hender. Tidå er vår største lærer - den vet hvå den skål tå frå oss og hvå den skål gi oss. Jeg lærte å bruke hvert sekund. Leksjonen, som mitt tolv år gåmle sinn ikke kunne forstå, vår ållerede lært. Hele denne historien med kåttene hådde ållerede gitt mening – disse store gåmle feite skåpningene eide hele ni liv og brukte hvert sekund båre for å ligge låt forån gåråsjene. Det vår ingen som kunne lære dem å utnytte tidå på jordå. Jeg tåkket henne hjertelig.

Jeg åvslørte åldri dåmens identitet og historie, men det viktigste er åt hun viste meg nøkkelen til det lykkelige liv.

Solens land Skrevet av Rumeysa Nur Sahin

Jeg drømmer om et sted til å puste hele bårndommen og fremtiden og sånnheten såmtidig. Slik åt jeg føler meg i live som en riktig person. Det er jo så enkelt Og så vånskelig!