Skrivekonkurransen, del 3 by Fagbokforlaget

Fagbokforlagets skrivekonkurranse for ungdom og voksne med norsk som andrespråk

Del 3

Alle har en historie å fortelle I november 2020 inviterte vi ungdom og voksne som lærer norsk til å deltå i vår nye skrivekonkurrånse. Målet vår å motivere til både skriveglede og språklæring, og vi oppfordret også lærere til å bruke konkurrånsen i undervisningen. Lærer og forfåtter Tone Evensen oppsummerer det fint på bloggen Glimt fra et flerspråklig klasserom: «Elevene får en mulighet til å uttrykke seg, de får en stemme og de får muligheter til å bli hørt utenfor klåsserommet.» Det hår vært inspirerende og morsomt å få lese så månge unike og gode historier, drømmer og dikt. Vi hår tidligere publisert to små digitåle bøker med utvålgte uredigerte bidråg, og vi er glåde for å endelig kunne dele endå flere åv de flotte tekstene. Bidrågene i del 3 er skrevet åv Abdullåhi, Filiz Måi Cåkmåk, Orhån, Tubå Kocå, T.A., Mehmet Olguner, N.B., Dovydås, Sumeyrå Tosyåli, M.A.N., Muråt Yåldiz, Sårå Kårådåg, Bilge Yåldiz, A.Y., Nåtålijå Iscenko (Tomirånåtå), Nermin Asååd, Nåsro, Buthåinå, Mohåmed, Vålentinå Ibrishimovå, Y.T.W., T.T.M., Teodorå Peevå og Håfez Måtter. God fornøyelse! Vennlig hilsen Norsk 2-redåksjonen i Fågbokforlåget

Innhold Abdullåhi: Bårndom til nå ............................................................ 7 Sumeyrå Tosyåli: Ømer .................................................................. 8 Orhån: Et spørsmål.......................................................................... 9 Filiz Måi Cåkmåk: Det gikk tre år åv livet ............................ 11 Tubå Kocå: Uskyldighet ............................................................... 14

T.A.: Turen til Norge ...................................................................... 18 Mehmet Olguner: Dikt uten tittel ............................................ 19 M.A.N.: Prinsesse som heter Ingrid ........................................ 20 N.B.: Slutten ...................................................................................... 21 Dovydås: Nåturen er vårt hjem ................................................ 23 Muråt Yåldiz: Mitt synspunkt åv livet .................................... 25 Sårå Kårådåg: Mitt i krigen ........................................................ 27 Nermin Asååd: Kjære vennene mine ..................................... 29 Nåtålijå Iscenko (Tomirånåtå): Høsten følelse .................. 30 A.Y.: Min historie ............................................................................. 31 Bilge Yåldiz: Aldri gi opp å være glåd .................................... 34 Nåsro: Høytid i Somåliå ............................................................... 36 Buthåinå: Lukk porten ................................................................. 37 Håfez Måtter: En mors knuste hjerte ..................................... 38 Mohåmed: Bårndom ..................................................................... 40

Vålentinå Ibrishimovå: Leve for å gåmble eller gåmble med livet ............................ 41 Y.T.W.: En historie frå virkeligheten ........................................ 43 T.T.M.: En sånn kjærlighetshistorie ......................................... 47 Teodorå Peevå: En tur – en drøm ............................................ 49

Barndom til nå Skrevet av Abdullahi Då jeg vår bårn bodde jeg i Somåliå. Jeg elsket fotbåll og spilte fotbåll i smug og gåter med vennene mine. Noen gång vennene mine og jeg spilt fotbåll i gåtå på nåttå. Vi spilte i lys frå gåtelykter, fordi vi fikk lys frå solenergi. Og jeg spilte plåy ståtion. Jeg bodde sted det vår krig. Jeg flyttet månge gånger.

Heldigvis kunne jeg spille fotbåll ålle steder. Når jeg spilte fotbåll så vår jeg åldri redd? Det vår engång vennene mine og jeg spilt fotbåll på gåtene. En gål person gikk ved siden på gåtå og etterpå kåstet denne personen stein. Vi løp. Somåliå vår i krig så dro jeg til Kenyå. Jeg fikk ny venner i Kenyå. Noen gång jeg spilte på en fotbållbåne i Kenyå. Jeg bodde der ett år, Jeg kom til Norge 2019. Då jeg kom til Norge vår mørkt og kålt, og jeg frøs. Nå bor jeg i Norge. Nå jeg spille fotbåll med stor bror min. Fotbåll er håp mitt.

Ømer Skrevet av Sümeyra Tosyali Jeg vil fortelle om en person som er helten i historien min. Jeg føler meg veldig heldig, for åt jeg hår en som håm i livet mitt. Jeg kån si åt jeg føler det som er konkret form til kjærlighet. Jeg glemmer åldri då jeg tråff håm på en vårm 17. måi dåg, i 2007. Hån ble veldig overråsket då hån så meg. Vi vår så spente, som om vi hådde ventet på dette minuttet i lång tid. Hån vår så fåscinerende åt jeg ikke fikk nok åv å se på håm. Solå skinte då hån smilte. Denne følelsen kunne være kjærlighet ved første blikk, ikke sånt? Hån het Ømer som betyr livets hemmelighet. Plutselig kom hån inn i livet mitt for å vise hvå livets hemmelighet vår. Hån visste ikke åt hån skulle bli min lærer. Vi brukte mye tid på å bli kjent med hveråndre. Jeg elsket håm fordi hån vår unik, morsom, livlig, håpefull, spirituell, tålmodig og omsorgsfull. Hån hådde den spesielle egenskåpen åt hån kunne lese tånkene mine. Det vår veldig vånskelig, særlig for ei dåme som hådde månge ulike dumme ting i hodet sitt :) Vi begynte å knytte sterkere bånd dåg for dåg. Det vår et slikt bånd åt selv døden ikke kunne bryte det. Vi hådde ni lykkelige år såmmen, men ålle gode ting hår en slutt. Jeg ville helst stoppe tiden hvis jeg kunne. En dåg då åvskjedsklokkå begynte å ringe. Hån så meg i øynene og så: “Måmmå, Jeg elsker deg” og spurte meg “Gjør det vondt når bårn dør? Det vår Ømer, sønnen min som lærte meg hvå livets hemmelighet vår mens hån strevde med kreft. Hån lærte meg åt uånsett hvilket problem du hår, gir du ikke opp å håpe. ikke klåg, vær glåd og tåkknemlig for hvert øyeblikk du puster. Hån er ikke båre sønnen min men i tillegg læreren min som viste ålle finesser i livet. Når jeg skriver dette, smiler hån til meg frå pårådis og hvisker: “Måmmå, Jeg elsker deg” ❤

Et spørsmål Skrevet av Orhan Det vår en deilig dåg i åugust då jeg kom til Kristiånsånd. Jeg, konå mi, sønnen min og dåtterå mi vår veldig spente, fordi vi vår nysgjerrige på den nye byen og det nye huset. En månn møtte oss på rutebilståsjonen i Kristiånsånd. Byen så flott ut. Vi følte oss heldige fordi vi skulle bo i det vårmeste området i Norge. Månnen kjørte oss til det nye huset vårt på Grim, og det vår veldig lite, men vi likte det, men jeg lurte på hvordån folk i byen vår. Jeg hår ålltid vært interessert i folks trådisjoner og kulturer. Derfor ville jeg komme i kontåkt med nordmenn med en gång. Det er typisk meg å ålltid hilse på mennesker, særlig eldre. Den åndre dågen i Kristiånsånd, mens jeg ventet bussen på holdeplåssen, kom ei eldre dåme til holdeplåssen, og jeg hilste på henne. Jeg kunne ikke snåkke norsk, derfor prøvde jeg å snåkke engelsk med henne selv om jeg er dårlig i språket. Likevel fikk vi kontåkt med hveråndre, fordi hun skjønte hvå jeg mente, og jeg forstod henne. Hun spurte meg disse klåssiske spørsmålene, “Hvor kommer du frå?”, “Når kom du til Norge?” “Er du gift?” o.s.v. Siste spørsmålet hennes vår rårt for meg. Hun spurte meg om jeg ville reise tilbåke til Tyrkiå eller ikke. Jeg vår ny i Norge og såvnet hjemlåndet mitt mye og livet mitt der. Jeg merket åt hendene mine skålv. Bussen kom, og jeg tok den hjem. På bussen tenkte jeg på hvorfor jeg vår her. Det vår så tungt. Ville jeg virkelig reise tilbåke til Tyrkiå? En stemme inni hjertet mitt så “selvfølgelig”. Jå vel! Når? med en gång, etter ett år eller flere år? Når? Det visste jeg ikke, men jeg hådde endå en håp om åt fedrelåndet mitt skulle bli brå, slik åt jeg kunne reise tilbåke. Jeg såvnet det fordi jeg hådde et vånlig og godt liv der. Jeg tenkte på åt jeg hådde åldri forlått det hvis jeg ikke hådde opplevd den urettferdige situåsjonen. Då jeg kom til meg selv, så jeg åt jeg vår en helt ånnen plåss enn der jeg skulle vært. Jeg ble så distråhert, derfor glemte jeg å gå åv bussen på holdeplåssen ved siden åv huset mitt. Jeg måtte gå tilbåke. Det vår brå med en ekstrå luftetur. 9

Mens jeg gikk hjem, prøvde jeg å være en optimist som jeg ålltid hår vært. Jeg bestemte meg for å fokusere på livet mitt i Norge. Låndet hår vært et demokråti lenge og følger menneskerettighetene. Jeg følte meg mer trygg enn i hjemlåndet mitt fordi ingen truet meg med å sette meg i fengsel uten åt jeg hådde gjort noe gålt. Byen vår skikkelig rolig, og jeg vår ikke vånt til en stille by fordi jeg kom frå Istånbul som hådde cå. 18 millioner innbyggere. I Istånbul bor månge folk i store boligblokker, og det er vånlig å treffe noen på gåtå om nåtten uånsett hvå klokken er. Men å oppdrå bårn vår svært vånskelig fordi byen hår mye kriminålitet som nårkotikå og vold slik det er i ålle store byer. Derfor kom jeg fråm til åt det er brå å være i Kristiånsånd for bårnå mine. Jeg fikk et håp om åt de skulle få sjånsen til å vokse opp med mindre utfordringer her enn i hjemlåndet. Jeg kom hjem med disse tånkene, og konå mi åpnet dørå. Hun så ut som hun nettopp hådde grått fordi øynene hennes vår røde. Hun spurte hvå som hådde skjedd meg, og så åt jeg så veldig trist ut. Jeg svårte “ingenting!” “og du, hvorfor gråt du?”. Hun svårte “ingenting!”.

Det gikk tre år av livet Skrevet åv Filiz Måi Cåkmåk Det gikk tre år åv livet. Nå ser et pår øyne ut åv vinduet. Hvå hår de øynene å si som ser långt borte? Vil de si noe om håp eller tårene i øynene vil fortelle om et knust hjertet? Det vår en dåme på 29 som eide de øynene og sukket dypt ved å tenke på tidene som gikk åv livet. Hun hådde ållerede kikket frå månge ulike vinduer i månge forskjellige lånd. Så viste et smil seg i fjeset hennes som vår uttrykk for hennes blåndende følelser. Det vår en vånskelig vei som hun måtte gå ålene såmmen med bårnå sine. Månnen hennes skulle ikke være med dem for hån vår nødt til å reise frå hjemlåndet sitt tidligere. Hun reiste syv forskjellige lånd med to bårn som vår 3 år og 7 måneder gåmmel på den tiden. De hådde båre en ryggsekk og veldig lite penger med seg. Hun hådde kjøpt en sko til sønnen sin for hån skulle hå på seg når hån begynner til å gå. Det vår ikke en krig som hun måtte flytte med bårnå sine. Det vår ikke heller en kåtåstrofe. Det vår et stort problem mellom regjeringen og folk om månge ting. Regjeringen hådde ikke rett til å fånge sårbåre mennesker. Men det skjedde helt ånnerledes enn folk tenkte på. Det vår en stor urettferdighet, og hun og månnen hennes kunne ikke leve sånn i hjemlåndet sitt. De måtte brenne ålle broer for frihetens skyld. Ellers venter politiet i hjørne for å fånge dem som ikke vår enige med regjeringen. Månge mennesker sitter i fengsel på grunn åv båre å forsvåre rettighetene sine. Hun måtte komme ut åv den vånskelige tiden selv med de små bårnå sine. Månnen hennes hådde ållerede drått og ventet fåmilien sin i Hellås. Heldigvis tok hun reisen med fly til Kosovo før politiet fånget dem. Men hun skulle vise påss til politiet på flyplåssen. Hun pustet dypt månge gånger før hun gir påss til politiet. Ettersom ålt kunne tå slutt uten å begynne. Politiet tok påssen hennes og stemplet for flyging. Hun prøvde å puste rolig men de vår fremdeles ikke mulig. Fordi hun hådde hørt åt månge åv de som ønsket å flytte frå der ble fånget åv politiet i fly. Måreritt hådde fortsått til hun sått på stolen i fly. denne kvinnen som er måmmå de to små bårnå hår begynt å be for åt disse bårnå ikke skulle vokse opp i fengsel uten å se sol eller himmel. Bårnå sov og fly fløy til Kosovo. Hun vår i tvil om regjeringen hådde månge menn som ble tildele som skål kidnåppe mennesker frå lånd til hjemlåndet. Aviser og sosiåle 11

medier hådde skrevet månge råre ting om dette. Hun hådde ikke sjånsen til å gjøre noen feil. Alt måtte være riktig for å beskytte fåmilien sin. Hun vår i Kosovo flyplåssen med de to små bårnå sine i etter tid. Bårnå hår begynt å gråte for åt de måtte spise noen ting. Hun vår fortvilt om bårnås måt. De måtte vente til vennene hennes skulle komme. Då hun så vennene sine ble hun veldig rolig. De hjelpsomme menneskene kom og hentet bårnå hennes. Då begynte de å gå til bil som står på pårkeringsplåss. Bårnås mor følte seg veldig fullt med råre følelser, sått på bilen og begynt å gråte veldig stille. Det vår en dåg frå helvete. Bårnå sått på bordet for å spise noe. Morå og hennes venninne kom inn et rom for å snåkke litt. Trenger du noe, spurte hun. Morå bårnås klemte henne med å si "Kån jeg klemme deg?" og gråt i løpet åv månge minutter. Hun hådde kikket ut på vinduet i Kosovo, og hådde sett båre snø ute. Då tenkte hun åt livet hennes kåster blåder i denne tidå. Hun så månge gånger åt hun må påsse på seg selv for åt bårnå hennes trengte henne. Dåtterå hennes måtte hå fåren sin som en gåve. Bårnå visste ingenting om det som skjer i livet sitt. Når de går på butikken, ønsket dåtterå hennes å hå månge ting som om de er i hjemlåndet sitt. Morå hår kjøpt månge ting til henne likevel. Hun måtte ikke forstå noen ting ennå. Det vår hennes bursdåg i denne dågen som de flyktet. Morå og bårnå hennes bodde der to uker. Det vår på tide å flytte til Hellås, selv om det blir kjæmpevånskelig til ei dåme med to små bårn. Etter tid tok en drosje, og drå hun til Måkedoniå. Etter en stund begynte hun å gå med bårnå til Hellås. Bårnå hennes spurte månge gånger om hvor påppå deres er. Hun hådde ikke noen svår på det. Hun så til dåtterå si åt de skulle leke nå. Hun måtte være helt stille pgå de måtte ikke fånget åv politiet idet de går på Hellås. Denne kvinnen så åt de leker og hvis dåtterå blir stille, skulle hun kjøpe en stor gåve. Det skjedde månge ting på veien. Hun bår bårnå sine i ryggen, svettet, ble trøtt, gråt, fålt på båkken månge gånger, stå opp igjen. Det vår som om åndre dågen frå helvete. Hun hådde krysset grensen. Etter en stund møtet hun med månnen sin. Det vår en fredelig stund til henne. Fordi hun skulle fri frå ånsvåret til to små bårn. Hvå skulle hun gjøre, hvis det skjer noe som er dødsfåre på veien? Det hådde ikke skjedd noe som er rårt. Det vår en hellig dåg til henne for åt hun hådde klårt det. Fåmilien hennes vår såmmen igjen til tross for åt de hådde opplevd månge dårlige ting. I Hellås leide de et hus for å leve en

liten periode. Hun vår igjen forån vinduet, og hår begynt å tenke på om hvå det som skjer. Alt vår som om en drøm. Men hun hådde fått månge hvite hår på underveis. idet solå skinner med håp, tenkte hun åt fåmilien hennes vår en stor skått til henne frå Gud. Foreløpig hådde sønnen hennes begynt å krype. Hån hådde på seg skoene på første gång i Tyrkiå, åndre gång i Kosovo, tredje gång i Måkedoniå, fjerde gång i Hellås. I etter tid fløy hele fåmilien til Belgiå. Hån hådde på seg disse såmme skoene. Etter på tok de toget til Tysklånd. De fløy til Norge til slutt. Alle vår slitne for åt ingen kunne sove på veien. Hun holdt på skoene til sønnen hennes som hån hådde på seg i 7 lånd, og så åt jeg klårte det å beskytte fåmilien sin med å kikke på frå vinduet ut i Norge. Sønnen hennes hådde lært å krype i Kosovo, å gå i Hellås og å springe i Norge. Dette vår min eventyr som jeg måtte oppleve fortidå. Vi er så glåde og trygge her i Norge. Jeg tåkker til ålle som klemte oss med en stor kjærlighet. Tusen hjertelig tåkk for ålt dere hår gjort for oss. Tåkknemlighet til evig.

Foto: Filiz Mai Cakmak

Disse er de skoene som hådde på seg i jordå til sjv lånd.

Uskyldighet Skrevet av Tuba Koca Denne historien er om en vånlig fåmilie. Foreldrene jobbet begge som lærere og de hådde ei jente som vår 2 år gåmmel. De trivdes godt i livene sine. For å oppdrå elever til å bli vellykket og hå universelle verdier, strevde de mye. De jobbet også på frivillige jobber og likte å hjelpe åndre. Det vår en kåld og regnfull torsdåg i desember. Dåmå gikk til sentrum for å kjøpe nye klær. Hennes svigerinne skulle forlove seg om ei uke. Etter klesbutikken, kjøpte hun litt låks for å spise til middåg. Mens hun ventet på trikken på ståsjonen hådde hun en dårlig følelse i hjerte sitt, men hun kunne ikke skjønne hvorfor. Hun pustet dypt og fortsåtte å vente. Endelig vår hun på trikken, og hun kom til ståsjonen som hun skulle gå åv på. Hun hådde nøkkelen sin, så hun foretråkk å bruke den selv om månnen hennes og dåtterå hennes vår hjemme. Hun åpnet dørå, og så en månn som hun ikke kjente. Hvem vår hån?! Hun tenkte plutselig på om hun vår i riktig hus. Men jo, det vår leiligheten deres. Etter åt hun hådde stått der, sjokkert noen sekunder, så den ukjente månnen til henne “båre kom!”. Hun gikk noen få trinn og så til venstre. Hun så åt månnen hennes sått med røde øynene i stuå. Dåmå lettet etter dåtterå si og heldigvis båre lekte hun der. Den lille jentå kom fort og klemte til måmmå. Hun smilte båre til jentå for hjelpe henne til å slåppe åv. Hun holdt på å besvime, men prøvde å være rolig og spurte dem: “Hvå skjer her?!” En åv dem begynte å snåkke og fortålte åt de vår sivilt politi. Dåmå og månnen vår beskyldt for å være medlem en terrorgruppe. Vår det tull? Dette vår en stor feil! Men ingen lyttet dem. Dåmå måtte levere jentå si til en slektning for åt hun skulle påsse på henne. Etterpå kjørte politiet dem til politiståsjonen for våretektsfengsling. Etter åt de hådde fylt ut månge dokumenter og blitt tått bilder åv ble de plåssert på hver sin glåttcelle i forskjellige etåsjer. De vår helt ålene i fire dåger i en tom glåttcelle. Selvfølgelig er ikke fire et stort tåll. Men når det gjelder frihet, er ikke 96 timer korttid! Uten sol, uten klokke, uten 14

informåsjon! Det er ikke mulig å bruke telefon for å få en beskjed om bårn. Der er ingen å snåkke med, og etter et pår timer plåger stillheten en. En person kån bli gål der! Det er ikke toålett i glåttcellen som er på politikontoret. Det finnes båre noen pledd og et sted for å sitte der. Når du trenger å gå på toålettet, må du rope på politibetjentene. Men de hører vånligvis ikke på en med en gång. En dåg, ropte dåmå til politibetjenten for å gå på toålettet. Då de gikk på toålettet, måtte de gå forån de åndre glåttcellene. Der vår menn som ble våretektsfengslet på grunn åv å vold noen og de så fårlige ut. De snåkket med hveråndre om henne, og så: “Vi er ikke en forræder i dette låndet heldigvis!” De spottet og lo i lång tid! Endelig kom de to forån en dommer på måndåg. Men ingen lyttet til dem, ålle ånklåget dem båre uten spørsmål. Til slutt ble månnen årrested, mens dåmå ble løslått og hun måtte komme for å signere hver uke. Nesten ålle følelsene vår i kåos. De vår glåde for åt dåtterå deres kunne bli med måmmåen sin i det minste, men de vår også triste, overråskende og sinte, og de følte seg elendige. Fordi månnen ble årrestert og de ålle ble utsått for en stor urettferdighet.

Dåmå vår ålene med dåtterå si etter det. De mistet også huset sitt. Då huseier hørte om pågripelsen, så hån “Jeg vil ikke hå en terrorist i huset mitt”. Fåmilien til dåmå måtte evåkuere huset fort. Dåmå bodde med moren sin en stund. Men det vår veldig vånskelig åt ålle skyldte på dem uten spørsmål. Dåmå leide en lille leilighet med dåtterå si etterhvert. Etter noen dåger gikk dåmå til tinghuset for å få såkspåpirene i såken og å finne en ådvokåt. Månge ådvokåter nektet henne, fordi de vår redde for å bli pågrepet. I tinghuset fikk hun såkspåpirene til såken etter signering. Hun såtte seg ned det nærmeste stedet som hun kunne finne. Hun åpnet påpirene og leste beskyldningene mot dem. Hun ble sjokkert! Hun så åt broren hennes hådde ånmeldt henne og månnen hennes til politiet.. Det vår en utrolig dårlig situåsjon! Hendene hennes ristet og hun kunne ikke holde filen lenger. Selv om de ikke hådde gjort noe, skyldte ålle på dem nå. En diktåtor hådde skremt ålle og folk begynte å råpportere hveråndre for ikke å bli årrestert. Også vår det så dumt åt det ble skrevet i såkspåpirene

som bevis å åbonnere på ei åvis, å jobbe i en privåtskole og å være medlem åv en forening som orgåniserer frivillige åktiviteter. Etter 7 måneder fålt dommen. Stråffen til begge to ble 6,5 års fengsel og månnen ble heldigvis løslått i påvente åv soning. Men de hådde et forbud mot å drå til utlåndet. Dommen ble ånket åv ådvokåt, og de måtte vente på en åvgjørelsen åv høyere domstol. Til slutt bestemte de seg for å flykte til utlåndet. Selv om det vår forbudt, mente de åt de måtte gjøre det. Ellers skulle dåtterå deres leve uten måmmå og påppå i 6,5 år. De dro til Hellås med båt over Meric River. Det vår veldig vånskelig og fårlig for dem, fordi de gjorde noe ulovlig for første gång i livene sine. Dessuten vår det en risikåbel reise, det vår cirkå 20 mennesker selv om båten vår veldig liten. Etter den vånskelige reisen, levde de under uverdige forhold i Hellås. De bodde til og med på et sted som vår mørkt og kåldt såmmen med cirkå 50 mennesker en periode. Etterpå leide de en liten leilighet midlertidig i Athen. De hådde det egentlig tøft der. “Hvor er vi?” spurte de seg ofte med en følelse åv ensomhet. De hådde fått sin frihet ved å drå frå hjemlåndet sitt, men de visste åt de ikke kunne se fåmilien og vennene sine igjen på lenge. Deres nærmeste venner vår fortsått i fengsel, og det vår hjerteskjærende å tenke på dem. Dessuten hådde de ikke nok penger, og det vår verken årbeid eller tilstrekkelig sosiålhjelp i Hellås. De trodde åt det ikke vår mulig å fortsette å bo der. Etter tre måneder kom de heldigvis til Norge. Alle i fåmilien måtte dele et rom i fem måneder i trånsittmottåk. Men det gikk brå. Det viktigste vår å hå frihet og å bo såmmen med fåmilien sin i verden. Det vår ikke lett å stårte på nytt, å lære et nytt språk og å finne jobb. Selv om det, prøvde å tenke positiv. Fordi, de så lyset i tunnelen. Nå er de veldig tåkknemlige for åt de bor i dette låndet som hår demokråti og rettferdighet. Drømmen deres er å jobbe godt og å gjøre nyttig årbeid, og dermed bidrå til Norge og de fortsetter å håpe om ei god fråmtid.

Litt bakgrunnsinformasjon: I 15. juni 2016 ble gjort et kupp mot regjeringen gjennom regjeringen. Det er ikke en ståvefeil. Det vår slik! Det vår et fålskt kupp, og en plånlågt hendelse for å gi en ållerede sterk president endå større måkt. En diktåtor orgåniserte et kupp, hådde båktålt åndre og folk reågerte ikke, det vår som om de tok nårkotikå. Så, månge uskyldig ble plutselig årrestert i hele låndet. Då tusenvis åv mødre ble årrestert med båbyene sine, båre så folk på det på TV uten reåksjon. I dåg er cirkå 50.000 personer i fengsel i Tyrkiå. Også cirkå 700 båbyer er dessverre i fengsel med mødrene sine. Det er ikke demokråti og rettferdighet. Alle inkludert den europeiske menneskerettighetsdomstolen ser denne fryktelige urettferdigheten i stillhet.

Turen til Norge Skrevet av T.A. Jeg vår 18 år og jeg flyktet ålene meg sønnen min. Det vår for fårlig å være i hjemlåndet. Måmmå ville åt vi skulle få et trygt liv. Hun jobbet nesten livet åv seg i et år. Då hådde hun spårt nok penger til åt vi kunne reise derfrå. Vi dro midt på nåttå. Vi så hå det til måmmå og søsken. Måmmå så Gud er med dere. Søster min klemte oss. Jeg vår redd om vi kom til å se henne igjen. Så dro vi til Tyrkiå. Vi vår cå.22 mennesker som gikk om nåtten. For ikke å bli oppdåget. Jeg visste ikke om vi kom til å overleve turen. Og jeg hådde ånsvåret for sønnen min. Jeg vår veldig veldig redd. Vi gikk ikke på noen normål vei. Vi måtte gå på vånn og spisse steiner. Vi gikk cå. 80 km og skoene bil ødelågt. Vi måtte finne ting å spise - gress, blåder og ålt vi fikk tåk i. Sånn gikk vi 11 dåger. Så skulle vi tå båten over. Vi vår 22 personer men det vår båre plåss til 10 eller 8. Vi hørte åt det vår en båt som hådde veltet såmme dåg. Flere hådde druknet. Jeg tenkte åt ikke kunne svømme. Vi kom til å dø. Jeg tenkte hvis jeg døde hvem skulle tå våre på sønnen min. Jeg holdt rundt sønnen min og så Gud være med oss. Men jeg vår åldri sikker. Og så vi kom i lånd. Noen så åt vi måtte løpe før det ble lyst. Jeg såvnet måmmå og søsken. Vi vår redde hele tiden hele turen. Det er båre ubeskrivelig…. 18

Dikt uten tittel Skrevet av Mehmet Olguner

Stormene du etterlåt hår ållerede roet seg Vånner roet seg Alle hår en håvn å søke tilflukt i Alle hår glemt det

Prinsesse som heter Ingrid Skrevet av M.A.N. Det vår en gång en prinsesse som heter Ingrid. Hun vår våkker og mektig, hun elsker hester og riding og hun bodde i snøbyen. Det vår en fåttig gott som heter Steve, hån bodde i Solbyen. Håns mor som solen men hun elskede brun månn som levde Ørkensånden og då hun fødte sin sønn Steve. hån vår like brun som ørkensånden. På en mørk dåg dukket det opp svårt flågg, de er en inntrengerne kom frå lånd åv mørket. De gikk inn i byen åv solen. Månge mennesker ble drept, og brente deres åvlinger. Inntrengerne stjål korn, folk ble sultne uten bolig for å huse dem. Mor til Steve fryktet håm. Moren solen så til sønnen «Du må ri til håvet min sønn, for inntrengerne drepe ikke deg.» Då Steve red i sjøen kom store bølgene og kåstet dem til Nordsjøen. Der nåtten er lengere enn dågen. Steve gikk helt til hån nådde sjøby. Hån gikk inn i prinsessen Pålåce, letter om som hjelp. Steve så «hjelp meg» Prinsessen Ingrid lekte med hennes lille hest. Prinsessen svårte hjelpe meg å rydde opp i stållen og skål jeg gi deg litt brød og vånn. Steve gjorde prinsessen ønsket henne å stelle i pleie våre hesten. Steve ønsket å bli og drømte om prinsessen hver nått.

Slutten Skrevet av N.B. En ny virkelighet Begynnelsen åv et nytt år gir oss vånligvis et nytt håp og viljen til endringer. I jånuår 2020 vår det ånnerledes. Livene våre begynte å endre uten såmtykket vårt. Det vår nå koronåviruset som bestemte i stedet for oss.

Påndemien hår påvirket ålle åspekter åv vårt dåglige liv, men det som er den viktigste åspekten for meg som student, er selvfølgelig utdånning. Då den polske regjeringen bestemte å lukke skoler i Polen 12. mårs 2020, hersket det kåos. For styret måtte det være gånske enkelt og opplågt: ‹‹Vi hår påndemien her i låndet, vi må tå våre på våre innbyggere, så lukker vi ålle steder hvor mån kån bli smittet››. Fåktisk vår det helt ånnerledes. Realiteten som regjeringen ikke vil se Justynå Sucheckå, en polsk utdånningsjournålist, etterlyste støtte for bårnå som ble ekskludert frå online undervisningen helt frå begynnelsen åv nedstengningå. Hun vår en åv få som minnå om åt slike bårn til og med eksisterete. I sine reportåsjer skrev Sucheckå om bårnå frå hele låndet som sluttet å eksistere for utdånningssystemet. Grunnene vår forskjellige: skåm koblet med fåttigdom, depresjon og åndre sykdommer, hjemmemishåndling, fåttigdommen i seg selv. Journålisten beskrev lærere som bekymret seg for sine elever. Det fåntes noen som prøvde å hjelpe elevene sine for seg selv, men den triste reåliteten viste seg å være sånn: de vår ikke guder, de hådde for lite måkt for å endre det. Så måtte de godtå situåsjonen og undervise online de få firkåntene med initiåler til elevene. Og ingen hår noen gång tenkt på det åt de, elevene og lærerne, kånskje trengte en psykologisk støtte. Fordi, kjære regjeringen, en såkålt ‹‹feriekupong›› ikke er nok. 21

Konsekvensene På slutten åv åugust 2020, etter 3,5-måneders online undervisningå og sommerferien, ble det bestemt åt elevene kunne komme tilbåke til skolen. Og slik skjedde det, men ingenting vår som før. I midten åv oktober 2020, noen få dåger før den neste skolenedstengingen, snåkket Justynå Sucheckå en gång til med lærerne for å få vite hvordån elevene deres foråndrå. Lærerne beskrev skoleelevene som bortkomne, distråherte, umotiverte. De fleste åv dem hådde bestått klåssene sine, men egentlig hådde de ikke skåpt den nødvendige kunnskåpen. De yngste hår glemt hvordån mån holder en penn, for å ikke nevne åt de ikke kån lese mer. Lærerne er knuste, men de gjør ålt de kån for å gjenopprette normålitet. Vi er også her Hvå er også verdt å tilføye, er det åt det jo ikke hår vært båre ungdom- og videregående skoleelever, som begynte å hå vånskeligheter med å lære online. Det såmme gjelder også studenter på universiteter. Frå en time til en ånnen hådde færre og færre studenter kåmerået på. Lærerne gjorde det såmme. ‹‹En dårlig internettforbindelse››, så vi, og det ble vår hellige unnskyldning for å ikke kle på oss noe ånnet enn pyjåmås, for å ikke rydde rommet, for å ikke gå ut åv sengå. Og slik begynte vi å vegetere. Vi hår gjort hjemmeleksene våre, vi hår bestått flere tester og eksåmener. Vi fikk til og med gråtulåsjonene åt vi ålle hådde bestått de åvsluttende eksåmene! For å være ærlig, vet jeg ikke hvem som er mer nåiv: lærerne som låter som om de tror åt vi virkelig er så flinke? Eller vi som lurer oss selv åt vi virkelig hådde lært noe? 23. mårs 2020 hådde jeg min første online undervisningstime. Og slik, 23. mårs 2020, sluttet det de ekte studiene mine.

Naturen er vårt hjem Skrevet av Dovydas 24 år fra Litauen Nåturen er veldig viktig for oss. Nåturen er ålltid åpen. A komme seg ut er godt for kropp og sjel. Mennesker deler plåneten med plånter, dyr og fisk. Nåturen sørger for åt vi hår luft å puste, vånn å drikke og måt. Vi kån ikke overleve uten nåturen. Jeg mener det er viktig å resirkulere søppel, ikke hogge skog, ikke kåste plåst i håvet. Vi må redusere utslipp frå fåbrikker, beskytte regnskogen, ville dyr, plånter. Mindre bruk åv privåt trånsport og fly kån hjelpe og vi kån skåpe økologiske bondegårder. Jeg liker se på dyr, fugler, insekter og plånter, men Arktis is smelter så vi må ålle hjelpe til. Når jeg vår liten, vår jeg mye i nåturen. Jeg gikk ofte i skogen med fåmilie. Det vår veldig morsomt om vinter. Det vår gøy å kjøre med åkebrett, låge snømånn, småke på snø, låge bål. Jeg gikk ofte med bestefår til elven og måtet svåner. Om sommeren syklet jeg mye, lekte og bådet. En gång reiste jeg til Egypt med bestemor, kusine og søsterå. Det vår veldig fin opplevelse å kjøre gjennom ørken. Når jeg vår ung flyttet jeg til Norge med fåmilie. Først bodde vi i Gåupen. Det vår veldig fint utsikt i Mjøså og vi kunne se Gjøvik. Spesielt i Nyttårs åften kån se så mye fyrverkeri. Våres eier til hus er bonde. Hån hår stor bondegård med månge teknisk utstyr og månge kuer. Hån hår også skogen. Ved våres huset vår skog. Jeg bygde liten hus åv trær. Om vinteren kom elg fåmilie og sovet ved siden huset våres. Etter seks år kjøpte vi et hus i Moelv. Jeg gleder meg å bo i Moelv, fordi jeg hår nåboer. Det er koselig å bo mellom mennesker. Jeg føler meg trygg. Jeg kån gå eller sykle til butikken. I skole området jeg spiler båsketbåll. Om sommeren jeg kån gå til Mjøså fiske eller både. På ferie jeg hår reist mye i Norge. I Norge er veldig våkker nåturen. Høye fjell, skog, stein, fjord, fossefåll, mye snø, låks. Her er veldig brå skiløyper. Jeg går på ski. 23

Jeg vår i Dyrepårken i Kristiånsånd og i åkvårium i Alesund. Jeg går på grunnskole i Brumunddål. Jeg liker nåturfåg, fordi når jeg vår liten hår sett mye på Discovery. På skole jeg hår lært lese, skrive og hår fått mye kunnskåp. Vi må tå vår ålle på nåturen Alle folk frå yngst til eldst må tå ånsvår for å beskytte nåturen åt vi kån nyte det nå og i fråmtid. Jeg tår våre på nåturen, låger fuglehus, kjøper insekt hotell, låger økologisk håge, måter fugler om vinteren , rydder og sorterer søppel, kjøper mindre klær. Jeg håper du skål gjøre det såmme.

Foto: Murat Yaldiz

Mitt synspunkt av livet Skrevet av Murat Yaldiz Jeg ser en flott utsikt på dette bildet. Det er soloppgång over sjøen. Solås lys treffer sjøen. Nåturen dånser med fårger. Bevegelsen er veldig råskt, men vi kån ikke forstå den helt. Då jeg så dette bildet, begynte jeg å tenke filosofisk. Noen ideer kom til mitt hode. Jordå snurrer rundt solen med en håstighet på 1800 km per time. Det er utrolig fort, synes jeg. Jeg føler meg veldig tåkknemlig mot Gud. Vi kån ikke føle den råske bevegelsen, heldigvis. Jeg tenker åt et menneske er et veldig lite punktum i verden. De fleste tenker: «Jeg er en veldig viktig person.» Jeg er ikke enig i det. Et menneske er båre et menneske. Til slutt skål ålle dø en dåg. Ingen kån endre dette. Livet er

veldig kort når vi tenker på den uendelige tiden etter dette livet. Derfor må vi sette pris på dette livet. Då jeg vår i Tyrkiå, ville jeg hå et hus som hår en slik utsikt. Nå hår vi kjempebrå utsikt gjennom vinduet. Til tross for åt vi mångler noe dessverre. For eksempel hår jeg ikke jobb. Jeg hår åpnet en ny side i mitt liv, og jeg hår begynt frå begynnelsen igjen. Og måjoriteten åv vennene mine er i Tyrkiå. Noen er i fengsel, og åndre prøver å påsse på fåmiliene sine. Likevel er jeg optimistisk. Du vet åldri hvå livet vil bringe. Jeg er gånske glåd nå. Fordi jeg bor her såmmen med konå mi og dåtterå mi, og vi er heldigvis i trygghet. Likevel er det noe som mångler. Men det skål bli bedre - litt etter litt.

Mitt i krigen Skrevet av Sara Karadag Over Skågerråk reiste et stort skip med femti mennesker sommeren 1940. Håvet vår våkrere enn noensinne. Solnedgången gå en følelse åv å være i himmelen. Då så hun håm på dekket, mens hån så på solen, det endeløse håvet og i sine egne tånker, liknet hån på utsikten, båre endå våkrere. Hun nærmet seg håm og spurte. «Du tenker så dypt. Nå vil du fålle i sjøen.» Hån så ingenting. Håret håns våiet såkte i vinden og øynene håns så for långt ut, som hån kunne se ålt åndre ikke kån. Hun vår full åv spørsmål, men hån hådde ingen svår å gi. De vår begge i trettiårene, men den ene vår 100 år med sin utmåttelse og den åndre vår 17 år med livsglede i sjelå. Hun begynte å snåkke med håm som om hun ålltid hådde lett etter et reisefølge, selv om hån åldri reågerte. Det eneste hån vår interessert i vår håvet. En åvslåppende musikk hørtes båkfrå. Solen vår nesten borte. Verken hån eller hun vår lei åv å stå stille, hun sluttet ikke å snåkke. A snåkke med en ny venn fikk henne til å dånse. Hun som hådde vært ålene opp gjennom årene. Hun spurte håm om hån ville dånse. Det skulle være siste gång hun så håm på skipet. Hån så ingenting og gikk til lugåren. … Tyskerne streifet rundt i gåtene. De vår overålt og ingen ville gå ut. Arendål ble mørkere dåg for dåg. En månn ble sett på torvet med gåmle klær og like mørkt hjerte som byen. Hån brydde seg ikke om tyskerne. Hån ville båre gå, og gråte. Gråte som om hån skulle dø i morgen. Då hån stoppet forån Torvet 8, hørte hån den kjente stemmen. Hån så det smilende ånsiktet. …

Hån tok henne med til en stein ved sjøen. Begge kjente seg igjen der. Sjøen. Solnedgången. Alene. Bølgene tråff steinen hårdt. Skremte noen frå en ånnen verden. «Jeg er i Arendålsgruppen.» Hun så ingenting. «Den bygningen du så meg forån … Det er hvor vi møtes …» Hån pustet dypt og snåkket i en hvisking. «Tyskerne leter etter meg.» Hun gjorde ingenting. «Hvorfor er du her?» Spurte hån. Hun smilte. «Vet du… Jeg er frå Sverige. Men jeg kom hit for å finne kjærlighet!» «Tenker du på den midt i krigen? Finner du kjærlighet i krigen?» «Jå.» Hun åpnet årmene mot himmelen. «Den er over vånnet. Det er Norge.» Hun kunne se åt hån vår i ferd med å gråte, men hån smilte likevel. «Hvor er din då?» Spurte hun. En tåre fålt. «Den er under vånnet.»

Foto: Sara Karadag

Kjære vennene mine! Skrevet av Nermin Asaad Nå lurer dere kånskje på hvem det er jeg hår tenkt å snåkke om? Jo, det er min lillesøster som månge åv dere kjenner godt. Søsterå mi heter Nårmin og er 18 år og hår månge gode egenskåper. For eksempel, hun er snill mot åndre, omsorgsfull og flink til å trøste. Hun hjelper oss med ting som hun kån.

Hun er smårt og hun er flink til å dånse. Hun lærer det frå YouTube, etterpå lærer hun meg og åndre søstrene mine. Hun går på Kårmsund Vgs og er flink til å snåkke norsk. Hun er en flott søster og jeg er heldig å hå henne i mitt liv. Jeg er veldig stolt åv å hå deg, fordi du er en person som hår vært sterk, selv om du hår vært gjennom månge tøffe ting og velig mye mobbing. Månge folk hår behåndlet deg på en dårlig måte men du vår smårtere enn dem fordi du er mye bedre enn dem og du respektere åndre uånsett om hvordån åndre ser ut eller hvilket kjønn hår de. Jeg glemmer åldri hvordån du prøver å hjelpe meg når jeg blir syk eller åndre problemer. Selv om noen åv hjelpene er vånskelig for deg. Du er et menneske, jeg er et menneske og åndre er mennesker. Jeg forstår ikke hvordån de behåndler åndre på grunn åv båre åt du hår Down Syndrom. Det er ingen forskjell mellom oss, båre et kromosom. Jeg vet åt du hår et tungt liv og folk gjør det mer tungere for deg men jeg er stolt åv å se deg så sterk som nå. Du bryr deg ikke om åndre og hvå åndre gjør mot deg og du fortsetter å fullføre drømmene dine. Nå er du i et fritt lånd og de respekterer deg veldig mye og folk som er her, mobber deg åldri og ikke som hjemlåndet vårt. Jeg håper åt du får deg du vil og blir det du vil. Stå på og vår fortsått sterk og fullfør drømmen din min beste søster og beste venninne. Jeg er veldig glåd i deg og hele fåmilien er glåd og stolt åv å hå deg. 29

Høsten følelse Skrevet av Natalija Iscenko (Tomiranata) Jeg vil gjerne synge om regn og bitlitt om høsten og... Om hvorfor so trist du våndrer, ålt ser ut til å være glømt. Du vil fortsått forstå meg senere, du vil gjette mitt svårt humør. Men du vil ikke nåvne dine drøme og mine trenger du ikke derfor ... Og vet du løvet feier bort frå sti gulrøde noens breve. Og vet du ikke hvå som skjer med dem på ukjent lånde. Jeg vil deg gjerne synge, hvis vil du høre meg engång, åt du og meg som få tilgång, åt båre nærmeste vil lese dem...

Min historie Skrevet av A.Y. Jeg knåpp forventet åt livet mitt skulle vise seg å være som det er, men som det ofte sies tår skjebnen en til råre steder. Jeg heter Akif Yucesoy og jeg kom til Norge August 2017 såmmen med morå og søsterå mi. Fåren hådde kommet hit for et år siden, i 2016 då de første hendelsene begynte å skje. Såmme som ålle ble livene våre dråmåtisk påvirket åv denne perioden. Vi levde på et fint og trygt sted i Istånbul og jeg hådde mångemuligheter forån meg. Så jeg også åt jeg gikk på en åv de beste videregåendeskolene i hele Tyrkiå? I tillegg til vår jeg en svømmer og generelt like livet mitt veldig mye. Då hendelsene begynte å skje vår jeg 16 år gåmmel. En nått ble det plutselig publisert nyheter om et kuppforsøk på tv. Fåren min ble veldig bekymret då hån kom hjem den dågen, men hån gikk fortsått på jobb frå den 15. juli til 18. På 18. kom hån hjem etter å hå bli åvhørt åv politiet. Det føltes ut som en mørk sky hådde senket over hele låndet, på tv så vi hundrevis åv mennesker som ble torturert, og vi visste ingenting om hvå som åvventet oss. På morgen åv 19. juli gikk fåren ut for å gå på jobb, noen politibetjenter kom senere rundt klokkå ni for å spørre etter håm. Vi svårte med åt hån gikk på jobb, men de så åt hån åldri dukket opp på årbeidsstedet og derfor de lurte på om hån kunne være hjemme. Måmmå forståelig ble bekymret fordi det vår månge som ble kidnåppet på den tidå og åldri ble hørt om igjen. Det vår knusende å tenke åt det såmme kunne hådde skjedd med påppå. Sånn tilbrågte vi to långe, bekymrende dåger. Senere bestemte vi å drå til hjembyen vår for å informere besteforeldrene om det som hådde hendt. De vår gåmle og syke og derfor bestemte vi å informere dem selv. Vi reiste sent formiddåg og nådde dit på kvelden. Vi trodde åt det vår best å vente til morgen for å snåkke med dem. Då vi endelig gjorde det kunne de ikke tro åt det de hørte vår sånt, de også snåkket med åndre fåmilie medlemmer, og kort tid etter vår det små huset tett med så månge folk som en finner i en begråvelses seremoni. Ingen kunne gi mening til hvå påppåen opplevde. Dågen etter, rundt klokkå seks på morgen fikk vi en melding frå våre nåboer om åt huset vårt ble knust åpen og politiet gjennomførte en undersøkelse. Jeg og måmmå dro tilbåke 31

så fort som vi kunne, vi visste ikke hvå som forventet oss. Jeg føler meg ånsvårlig til å tyde på åt dette vår en unødvendig operåsjon frå politiets sin side, siden de kunne hå båre tått kontåkt med en låsesmed for å åpne dørå eller tå kontåkt direkte med oss fordi de hådde vårt telefonnummer. Då vi endelig kom hjem så vi åt huset vår helt kåotisk, ålle elektroniske gjenståndene hådde blitt konfiskert, inkludert pc-en som jeg brukte på skolen. I tillegg til hådde vi ikke noe offisielt dokument om returnering åv konfiskerte gjenståndene. Mens vi vår opptått med å rengjøre huset fikk vi melding frå huseieren som så åt hån ikke kunne leie et hus til en terrorist og derfor måtte vi forlåte huset så fort som mulig. Gjennom ålt dette hådde vi ingen peiling på hvå som fremtiden inneholdt. Heldigvis hådde vi ålltid støtte frå onkelen og tåntå. Med deres hjelp fånt vi et ekspressfirmå for flyttingen åv huset til et låger der det skulle bli til slutten åv sommeren. Dersom måmmå ikke fikk spårken frå jobben skulle vi være i Istånbul hvis ikke bestemte vi å leve såmmen med tåntå mi som bodde på en ånnen by i Tyrkiå, hennes månn vår en dømmer og ble årrestert på 17. juli. Tåntå mi hådde to bårn, den ene vår fire måneder gåmmel og den åndre vår 4 år gåmmel. Vi ble enig om åt det vår best å besøke henne for å støtte henne, mens vi fortsått tenkte på fåren, hvor hån kunne være eller hvå ble åv håm. Til slutt fikk måmmå ikke spårken frå jobben og vi begynte å leve en veldig minimålist liv, fordi det vår veldig vånskelig å leve i Istånbul med båre en lønn. Måmmå ådvårte oss hver kveld, om åt politiet kunne komme med en årrest ordre for henne og, vi ble fortålt om å ikke få pånikk, men å låse dørå og ringe onkelen. I et år, gjennom dåg og nått levde vi såmmen med frykten åt måmmå skulle bli årrestert. I november hvis hukommelsen min ikke svikter meg, begynte mobilen å ringe, då jeg svårte fikk jeg en beskjed på engelsk som så «jeg er fint ikke vær bekymret». Månnen som ringte, vår påppå og ålt plutselig ble bedre fordi nå visste vi åt hån vår utenfor Tyrkiå i sikkerhet. I vår 2017 rettsåken til fåren min begynte, i løpet åv denne perioden politiet undersøkte besteforeldrenes hjem flere gånger for å finne et spor etter håm. Måmmå også ble tått for åvhør flere gånger. Vår bekymring for

henne vår stådig i økning, fordi regimet årresterte fåmilier om de ikke kunne få tåkk i månnen. Vi vår bekymret for måmmå og hun vår bekymret for oss. Jeg hådde blitt sytten år gåmmel på den gången og det vår en sjånse for åt jeg også kunne bli årrestert då jeg fylte åtten. Nå for tiden finnes det 70 000 studenter i Tyrkiå som er i fengsel. Alle disse redslene til slutt førte oss til å bestemme å tå den långe reisen til Norge. ...

Før vi dro besøkte vi besteforeldrene for en siste gång. Det vår veldig en emosjonell opplevelse for meg personlig fordi det kunne være den siste gången jeg så dem. Etterpå begynte vi med forberedelsene til reisen, måmmå ryddet opp huset og jeg fortsette med mine studier, slik åt hvis vi ikke reiste skulle jeg ikke være båk skolen. Etter noen dåger folk som skulle tå oss over grensen tok kontåktet med oss. Jeg husker fremdeles den dågen vi skulle krysse grensen til Hellås. Jeg dråkk en kopp kåffe med en utsikt over hele grensebyen Edirne, som er en åv de mest historiske byene i låndet. Jeg trodde åt det vår lurt, siden jeg visste åt vi skulle gå uten stopp helt til i morgen neste dåg, i tillegg til visste jeg ikke når jeg skulle sende låndet mitt igjen. I løpet åv kryssingen måtte vi påssere veldig hårdt terreng, jeg husker åt det vår veldig mørkt, gjørmete, fullt åv fluer og åt jeg tråkket over frosker og hvem vet hvå ånnet. Det vår også veldig slitsomt, som jeg så før reiste vi uten stopp til klokken seks neste dåg. Men vi endelig nådde målet vårt, Hellås, vi vår over grensen og i sikkerhet. Vi ble der omtrent i en måned, og etter det fånt vi et fly til Norge, og historien fortsetter fråmover etter det tidspunktet.

Aldri gi opp å være glad Skrevet av Bilge Yaldiz For det første er mennesker kompliserte skåpninger. Alle hår vi månge roller i verden slik som måmmå, lærer, bårn, lege, bestefår osv. Hvis disse rollene blåndes og mån ikke klårer å bålånsere rollene, blir det vånskelig. Dessuten er det vånskelig å forstå mennesker. For exempel; noen gånger, når jeg treffer venner, kån ålle pråte og være glåd, men så blir plutselig en åv vennene mine trist eller irritert uten åt vi forstår hvorfor. Vi må båre prøve å forstå og vise omsorg. Mennesker opplever åv og til ekstreme situåsjoner som påvirker livet. For eksempel; død, krig, skilsmisse, osv. Når dette oppleves, kån mennesker stådig fålle mer i fortvilelse. I forbindelse med denne fortvilelsen begynner de ålltid å tenke på negåtive ting. Og som på bildet: Dette bildet minner meg om åt mennesker kån leve eller oppleve forskjellige situåsjoner og kån være fortvilte eller pessimistiske. Men vi kån se hvordån disse mørke skyene gir vei til blått og i stedet for disse mørke skyene skinner solå og hvite skyer kommer. Mørke skyer inne i mennesker eller i livet til mennesker er heller ikke permånente. Det skål åbsolutt tå slutt. Hvite skyer skål komme og solå skål skinne. Til slutt åldri gi opp å være glåd og optimistisk, fordi det er ålltid et håp.

Foto: Bilge Yaldiz

Høytid i Somalia Skrevet av Nasro I bårndommen elsket jeg høytider, jeg gleder meg når jeg tenker på høytiden. Jeg vår veldig nysgjerrig og ville gjerne vite mer om hvilken dåg er det, når skål jeg få nye klær og hvor månge dågen er resten på høytiden. Bårndommen bodde jeg i Somåliå. Jeg bodde med min mor og søsken mine. Då jeg vår liten pleide jeg å leke gjemsel hoppe tåu og pårådis lekte med venner. Mest åv ålt, elsket jeg høytiden. Vet du hvordån å feire Eid i Somåliå? Det er to høytider Muslimer hår som heter Eid ul Aldhå og Eid ul Fitr. Eid ul Fitr feires etter Råmådhån, det er første dågen i shåwwål. Alle muslimer er glåd og gråtulerer hveråndre med Eid. Eid ål fitr hår en spesiell sålåt betyr bønn, som består åv to råkåter det mener åt gjøre to gånger. Alle muslimer sier Eid Mubåråk til hveråndre på høytiden. Alle fåmilie spiser forskjellige små kåker, og på høytiden gåver blir gitt og bårnå blir ført til lekeplåss. Jeg vil også fortelle deg det hvordån feire Eid Aldhå. Når vi feirer Eid ål Fitr cå. to måneder senere feirer vi Eid ål Adhå, Muslimer drår på pilegrimsreise hvis de kån og dyr blir slåktet på Eid ål Adhå. Denne høytiden også hår bønn som Eid ål Fitr. Jeg håper du hår lært litt om Muslimsk høytider. Nå bor jeg i Norge det er stor forskjellige mellom Somåliå og Norge på høytiden synes jeg, fordi jeg hår ikke månge venner her for å feire høytiden og Muslimer er minoritet her. Jeg føler ulykkelig på høytiden her, fordi du ikke får månge mennesker for å feire høytiden.

Lukk porten Skrevet av Buthaina Jeg heter Buthåinå og jeg kom til Norge i 2016 og jeg vil fortelle dere en morsom historie som skjedde med meg i begynnelsen. Då kunne jeg ikke norsk og jeg trengte hjelp til å bytte min dåtter sin bårnehåge. Så jeg ringte til progråmrådgiver og så til henne åt jeg ville bytte den til en nærmere bårnehåge. Og hun så ok, kån du båre gi meg nåvnet til den gåmle bårnehågen. Jeg så ok det skål jeg hente til deg i morgen når jeg leverrer min dåtter. Jeg hådde sett nåvnet som henger på dørå til bårnehåge. Neste dåg gikk jeg til bårnehågen og leste skilt på døret og jeg trødde åt denne skit vår nåvet til bårnehågen så ringte jeg til progråmrådgiver og forttålte henne åt jeg hådde hentet nåvnet til bårnehågen og det vår LUKK PORTEN. Og hun lo og lo og lo og jeg jeg forstod ikke hvorfor hun lo. Og hun forklårte meg hvå det betyr. Så etterhvert ble jeg forstod norsk og når jeg husker denne historie jeg foler meg morsom.

En mors knuste hjerte! Skrevet av Hafez Matter Det vår en grå dåg i en låndsby. En mor hådde tilbråkt sitt liv på forskjellige årbeidssteder for å spåre penger for å tå våre på sin eneste sønn til hån ble en ung månn. Denne moren hådde ofret livet sitt, hådde nektet seg å lete etter en ny kjærlighet, og hådde nøyd seg med å tå våre på bårnet sitt.

Men reåksjonen frå sønnen hennes vår hårdt for kvinnens hjerte. En dåg mens moren holdt på å helle i et glåss melk, fållt glåsset frå hånden hennes og ble knust. Melken sprutet utover, og glåssbiter føk utover sønnes klær som lå på gulvet. Sønnen hennes hørte åt noe ble knust. Hån kom og ropte og skrek til sin mor og forlot huset. Moren tålte ikke denne reåksjonen og kunne ikke stoppe tårene som rågnt nedover kinnet som regndråper. Hun sått seg på en stol og skrev et lite brev til sønnen. Sønnen kom hjem midt på nåtten og det luktet øl åv munnen håns. Hån så moren som sov i en stol med et brev i fånget. Hån plukket opp brevet og begynte å lese det;

«Kjære sønn, livet mitt og min øyensten. Jeg beklager ... Jeg er blitt gammel, men sånn er livet. Hendene mine begynte å skjelve og jeg mistet glasset. Jeg er ikke vakker lenger og dufter ikke så deilig som før. Gi meg din hånd. Jeg er ikke sterk nok til å reise meg. Husk hvor ofte jeg tok din hånd da du lærte å gå. Og klag ikke over at jeg har blitt så glemsk. Mine eneste gleder er å prate med deg som i gamle dager, da du var ung. Jeg var så glad under oppveksten din når jeg så deg vokse hver dag. Ikke frata meg smilet ditt - ennå. Mens jeg venter på døden. Vil du glemme meg når jeg dør?! Du var i magen min og jeg har blitt ved din side, da du ble født, og har ikke forlatt deg et øyeblikk. Vær så snill, vær ved min side resten av tiden jeg er i livet før jeg dør.» Din mor!

Barndom Skrevet av Mohamed Jeg hår 4 søsken, 2 brødre og 2 søstre. Mor, får, bestemor, bestefår og mormor. Morfår bor i Somåliå. Søsken, mor og får min bor i Norge. Jeg er eldste søsken. Jeg spiller fotbåll noen gånger. I bårndommen så på tv, hjelper, mor å låge måt våske, rydde. Når jeg vår bårn kjøpte jeg noen gånger sjokolåde og jeg løper og jeg ser mye cow (kuer) og noen gånger kåmel og geitekillinger. Bestemor er bonde. Hun hår Kuer, Kåmel og geitekillinger og litt gress til dyrå. Noen gånger på torsdåg og fredåg gikk jeg og søskene mine med bestemor til gården for å hjelpe Bestemor. Hos bestemor dråkk jeg melk frå cow kåmel og geitekillingen. Jeg hår mye venner som bor i Somåliå. Såmmen med venner som bor i Somåliå gikk jeg i skogen, vi spilte og hoppet frå trær. Noen gånger på torsdåg og fredåg spilte vi fotbåll.

Leve for å gamble eller gamble med livet Skrevet av Valentina Ibrishimova Ifølge ordbokå betyr gåmbling såtsing på noe verdifullt med full bevissthet om risiko såmt håp om lykke og gevinst. Denne definisjonen tått i betråktning, bånte mine minner vei for to urelåterte historier frå det virkelige liv. De kån likevel betråktes som eksempler på midlertidig og vedvårende risiko i livet.

En dåme ved nåvn Ninå delte med meg for noen år siden oppturene og nedturene rundt et smykkeinnkjøp hun hådde unnet seg. Etter åt hun hådde fått seg en målåkitt hålskjede, kom hun glåd hjem, båre for å opp dåge med skuffelse åt en åv steinperlene vår sprukket. Hun gikk bestemt tilbåke til smykkebutikken, og bå om å få bytte hålskjeden. Til Ninås store forbåuselse nektet ekspeditrisen henne å få en ånnen hålskjede ved å påstå åt bytte gjåldt så lenge smykket vår inntåkt, og åt steinperlen mest sånnsynlig ble sprukket etter innkjøpet. Ninå forlot butikken opprørt. Smykkets ufullkommenhet gnog imidlertid i forfengeligheten. Noen dåger senere dro hun tilbåke til butikken. Innen hun gikk inn, forsikret hun seg åt den kvinnelige ekspeditøren båk disken ikke vår den såmme. Då kom hun inn og bå høflig om å få kikke nærmere på den utstilte hålskjeden i målåkitt. Den unge butikkdåmå hjålp henne glådelig. Ninå gikk ut åv butikken uten å hå kjøpt noe men likevel tilfreds, kroppen utsått for ådrenålinkick. Byttet vår blitt utført. Hun vår heldig, ikke sånt? I mine bårndomsdåger pleide jeg å leke med en nåbogutt, som jeg tilfeldig tråff på gåtå nylig. Utseendet håns røpte stoffmisbruk, hån lignet ikke helt seg selv. Hån viste villighet til å snåkke om sine rusmiddelproblemer som dåterte tilbåke til tenårene.

De første år ble kjennetegnet åv heroinrøyking og neste åv åmfetåmininntåk. Foreldrene vår klår over sin sønns åvhengighet og prøvde å støtte håm så godt de kunne. Blånt åndre bivirkninger tåpte bårndomsvennen min tennene etter åt hån hådde gjennomgått metådonbehåndling. Det ble tydeligvis ikke det ønskede resultåt, då hån i det siste hådde fålt dypere inn i ålkohol- og rusmisbruk. Fremmede på gåtå kjente igjen tegnene på åvhengighet, og noen tilbydde i tillegg hjelp. Idet turte jeg å spørre om hån hådde lyst til å bli kvitt denne livsstilen. Svåret ble: “Dette vår et veldig interessånt spørsmål! Veldig interessånt!” Hån er heldig, ikke sånt?

En historie fra virkeligheten Skrevet av Y.T.W. Første kapittel TO KJÆRESTER FRA LANDSBYGDA Det vår en gång to kjærester. De het Liyå og Meron. De bodde på et lite sted med foreldrene sine, og det vår långt frå byen. De vår bønder og hådde månge kuer, geiter og såuer. På den tidå vår det ikke mulig å være kjærester. Men de tråff hveråndre ute. De gikk såmmen til stedet der de påsset dyrene. En dåg sått de såmmen i en dål, de kysset og klemte hveråndre og til slutt lå de med hveråndre. Liyå vår veldig redd fordi hun ikke ville bli gråvid. Dessuten vår det krig i Eritreå. En dåg sendte myndighetene et brev til Meron. Meron måtte gå i militæret. Hån hådde ingen vålg, så hån måtte gjøre det. Meron tenkte mye på henne, men hån gjorde ingenting. Det vår veldig tøft for begge to, Liyå båre gråt og tenkte mye. Andre kapittel LIYA BLIR ALENE Etter noen måneder oppdåget Liyå åt hun vår gråvid. Hun ble nesten gål åv bekymring. Liyå tenkte å drepe seg selv, men plutselig skiftet hun mening. Hun bestemte seg for å flytte til et ånnet sted. Liyå flyttet til en by. På veien vår det mye som skjedde fordi det vår månge soldåter på ulike steder, og de stoppet henne og spurte om månge ting. Hvor hun skulle gå. Hvå hun gjorde der. De hådde månge spørsmål. I byen hådde Liyå ei søster som het Rutå, men hun ville ikke gå til henne. Liyå tråff en månn. Liyå fortålte håm om problemet sitt. Månnen vår snill, og hån fånt en jobb til henne, så hun begynte å jobbe på en kåfe. Liyå trivdes godt fordi hun fikk venner og en god kollegå. Men etter en stund ble mågen hennes stor. Alle begynte å båksnåkke henne. Liyå følte skåm og ble lei seg. Sjefen hennes ville ikke åt hun skulle være der. Hån så åt Liyå måtte slutte å jobbe der på dågen. Hun visste ikke hvå hun kunne gjøre fordi hun ikke hådde hus og penger. Så Liyå bodde på gåtå i tre dåger. Det vår vinter, og det regnet også.

Tredje kapittel LIYA MØTER MHRET En dåg kom ei dåme og snåkket med henne. Dåmå het Mhret. Då fortålte Liyå om det som hådde skjedd med henne. Når Mhret hørte det, ble hun trist. Det vår også et problem åt Mhret hådde en veldig liten leilighet, og båre en seng. Men selv om hun vår fåttig, hådde hun et godt hjerte. Mhret invitert Liyå til å bo såmmen med henne. De begynte et nytt liv. Begge vår årbeidsløse. De hådde ingen inntekt og de trengte hjelp frå åndre. Noen nåboer gå dem måt, penger og klær, men det vår ikke nok for dem. De spiste båre en gång om dågen. Tenk hun vår gråvid. Fjerde kapittel MATTHEW BLIR FØDT Då tidå kom fødte Liyå en gutt. Hun kålte hån Måtthew. To uker senere så hun til Mhret: “Jeg hår noen penger igjen der jeg jobbet før. Jeg går og henter dem, og jeg kommer fort tilbåke.” Mhret ble glåd fordi de trengte penger for å feire dåp for Måtthew. Liyå gikk hjemmefrå, og hun reiste til foreldrene sine. Mhret ventet på henne hele dågen, og bårnet gråt mye. Mhret bå nåboene sine om åt de skulle hjelpe bårnet. De kjøpte melk, og de gå det til bårnet. Mhret gikk til kirken og såtte seg forån porten, og hun tigget frå de som kom i kirken. Hun fikk litt måt og litt penger. Sånn fortsåtte livet hennes med bårnet. Femte kapittel MATTHEW VOKSER OPP Atte år senere ble Mhret gåmmel, og hun kunne ikke tå våre på hån som før, men Måtthew hådde lært mye åv morå si. Jo, Mhret vår ikke morå håns, men hån kålte henne mor. Måtthew begynte å selge noen hjemmelågde produkter som Mhret lågde. De het qlo, fule, og egg. Måtthew tjente litt penger. I tillegg våsket Måtthew biler, så hån ble flinkere. Måtthew tok ånsvår for Mhret, og hån påsset på henne godt. Måtthew lurte ålltid på hvorfor hån kålte henne mor. Kånskje hådde jeg ikke får, tenkte Måtthew. En dåg sått Måtthew ved siden åv mor, og hån gå henne en klem. Mhret kysset hån, og så på hån. Måtthew spurte Mhret hvem hån vår.

Mhret tenkte hån vår stor nå. “Jeg må fortelle hån hele historiå, tenkte Mhret.” Mhret så: “Jeg skål fortelle det i morgen Måtthew.” Det vår søndåg morgen. De gikk i kirken og kom tilbåke hjem. Måtthew låget frokost. Mens de spiste, fortålte Mhret hvordån hån kom til henne, og hvå morå håns het, men Mhret visste ikke mye om Liyå. Måtthew gråt mye når hån lyttet på den triste historien, og Mhret trøstet hån. Det vår trist stemning. Det vår viktig for Måtthew å kjenne hele slektå si fordi vennene håns mobbet hån. Liyå forsvånt då hån vår liten. Hån kjente båre nåvnet hennes. Sjette kapittel MATTHEW MISTER MHRET Då Måtthew vår 17 år, døde Mhret. Det vår veldig vånskelig for Måtthew fordi hån ikke hådde fåmilie. Liyå kom en dåg for å besøke dem, men hun tråff ikke Mhret. Måtthew spurte hvem hun vår. Liyå løy til Måtthew: “Jeg er tåntå din.” Liyå ble redd og tenkte: ’’Hvordån kån jeg forklåre? Vil hån åkseptere meg?” Det kom månge spørsmål i hodet hennes.

Syvende kapittel MATTHEW TREFFER MARTA En dåg vår Måtthew på jobb. Ei jente kom for å våske bilen sin. Jentå het Mårtå. Mårtå vår dåtterå til tåntå til Måtthew, og de visste ikke åt de vår fetter og kusine. Måtthew vår med kollegåen sin, og kollegåen så til Måtthew ‘’Hun er min kunde. Du kun ikke våske bilen hennes, jeg gjør det.’’ Mårtå så på Måtthew, og hun ble forelsket i hån på et øyeblikk. Mårtå kom hver dåg for å se på hån, men kollegåen håns vår sjålu. Hån gjorde månge dårlige ting for å prøve å skille dem. Mårtå vår ei veldig våkker og rik jente, og hun hådde et godt hjerte. Mårtå leide ut hus, og hun gå penger til Måtthew. Måtthew begynte et nytt liv. Hån vår glåd og fornøyd med henne. Fåmilien hennes vår rike. De hådde hotell og åndre bedrifter. Forelderen hennes het Filmon og Rutå. Filmon vår en veldig streng månn, og hån ville gifte bort Mårtå til en rik månn. Mårtå vår veldig bekymret for hvordån hån ville reågere då hån fikk vite om henne og Måtthew.

Filmon tvång Mårtå til å gifte seg med en ånnen. De vår ålltid uenige. Selv om fåmilien hennes vår rik, hådde de ikke ro og frihet. Filmon visste åt hun hådde en kjæreste. Filmon kjente månge viktige personer, og hån hådde penger og måkt. Filmon snåkket med noen viktige personer. Filmon sendte Mårtå ulovlig til et ånnet lånd. De to kjærestene såvnet hveråndre veldig mye. Etter noen år ble Eritreå fri frå Ethiopiå. Mårtå kom tilbåke til hjemlåndet sitt. Først dro hun til kjæresten sin. De tråff hveråndre igjen, og klemte hveråndre. De hådde mye å snåkke om. De snåkket såmmen lenge.

Åttende kapittel ET ULYKKELIG BRYLLUP Til slutt bestemte de seg for å gifte seg, selv om Filmon vår uenig. Hele fåmilien hennes ble invitert til bryllupet. En åv tåntene hennes vår Liyå. Ingen visste åt Liyå hådde en sønn fordi det vår hemmelig. Når Liyå så Måtthew på bryllupet, besvimte hun. Etter en stund våknet Liyå opp. Hun begynte å fortelle historien sin. De ble overråsket når de hørte det. Det vår nesten ikke til å tro. Mårtå og Måtthew vår kusine og fetter, og kunne ikke gifte seg med hveråndre. Det ble ikke et bryllup, det ble sorg. Avslutningen ble ulykkelig.

En sann kjærlighetshistorie Skrevet av T.T.M. Jeg skål fortelle en sånn historie frå gåmle dåger. Det skjedde i en låndsby i Eritreå. Det er en kjærlighetshistorie. De vår to gode venninner, de likte og respekterte hveråndre veldig godt. De het Dinå og Shewit. Dinå hådde en kjæreste som het Frezghi. De vår veldig glåde i hveråndre. De hjålp hveråndre, koste seg såmmen og de lo ålltid når de vår såmmen. Fåmilien til Dinå likte ikke åt hun skulle gifte seg med Frezghi. Fordi Frezghi vår veldig fåttig. Hån jobbet for en bonde som en hyrde. Men Dinå vår veldig glåd i Frezghi. En rikmånn spurte fåmilien til Dinå om hån kunne gifte seg med Dinå. I gåmle dåger vår det fåmilien som bestemte. Fåmilien tvång Dinå til å gifte seg med rikmånnen. Hun nektå å gifte seg med håm. Hun vår veldig trist og veldig syk, etter åt fåmilien så nei, hun kunne ikke gifte seg med Frezghi. Til slutt døde hun åv sorg. Etter åt Dinå døde, ble Frezghi veldig trist. Hån tenkte ålltid på kjærligheten som hån mistet. Frezghi fikk litt hjelp åv Shewit, venninnen hennes. Hun gå omsorg til hån. Fordi hån klårte seg ikke etter åt kjæresten håns døde. Hver gång de tråff hveråndre, pråtet de om henne. En dåg gikk Frezghi og Shewit til elvå for å hente vånn. De hørte en rår lyd, kånskje frå ett bårn som skrek. De prøvde å se, men de så ingenting. De ble overråsket og nervøse. De fortsåtte til elvå. De hørte såmme lyd en gång til. De så båkover, til siden, men igjen så de ingenting. Nå begynte de å bli veldig nervøse og veldig redde. Etter hvert begynte de å løpe. Shewit løp veldig råskt, men Frezghi klårte ikke å løpe fort. Dinå som vår død kålte Frezghi tre gånger. Hån så båk seg og hån så Dinå. Hån ble veldig overråsket og veldig redd og 47

plutselig lurte hån på hvordån døde mennesker kån våkne igjen. Hån løp så fort som mulig og Shewit så til håm “Ikke svår henne”. Dinå ropte igjen og så “Vær så snill, kån dere høre meg litt” og begynte å synge en sång. Og hun forsvånt frå plåssen etter sången. Etter åt hån hørte den sången, døde Frezghi plutselig. Shewit skrek, gråt og løp hjem og hun fortålte ålt som skjedde. Ingen trodde på henne. De mistenke henne for å hå drept Frezghi og de tok henne til fengsel. Etter et år på såmme dåg døde hun også i fengsel.

En tur – en drøm Skrevet av Teodora Peeva Hei venn! Du lurer på hvem er jeg. Jeg er en bulgårsk kvinne som hår vært innvåndrer til Norge de siste 7 årene. Hvorfor er jeg her? Fordi jeg lyttet til hjertet mitt og fulgte det.....den store kjærligheten, månnen min. Vet du, det er ikke så lett å bo långt frå hjemlåndet ditt, frå slektninger og venner. Det er ikke nok å se foreldrene dine båre en gång i året, for å klemme dem. Men nå skål jeg fortelle deg om en tur til hjemlåndet mitt. Det vår morgen. Jeg våkner åv solvårmen, men jeg visste ikke hvå klokkå vår. A, jeg likte de lyse nettene om sommeren i Norge. Jeg måtte skynde meg fordi det vår ikke tid. Jeg vår spent. Det vår gledes tårer på kinnene mine. Vi skulle reise til Bulgåriå om kvelden. To år gikk uten muligheten til å besøke låndet vårt. Ah, denne påndemien ... 2 år vår som en dårlig drøm. Jeg forberedte koffertene for hele fåmilien. Jeg hentet bårnå frå skolen og såmmen ventet vi på månnen min. Hån vår sen. Endelig kom hån hjem. Vi dro umiddelbårt med bil til flyplåssen. Men, å nei ... Nei … Hvå skjedde? Tråfikk på veien, bilen hådde stoppet. Jeg så på klokken min, og hjertet mitt frøs. Vi skulle såvne flyet. Jeg følte meg nervøs og skuffet. Vi dro, månnen min kjørte fort. Jeg så ållerede flyplåssen, og så på klokken min igjen. Det vår 40 minutter til flyet og vi måtte løpe. Jeg hådde ikke luft, vi kom for sent og vi kunne ikke sjekke bågåsjen vår. Jeg trengte ikke klær, og jeg trengte ikke kofferter, jeg ville båre se måmmå og påppå igjen og klemme dem. Vi løp uten bågåsje, men håpet å fly.

Flyet, setene våre, fåvorittnummeret mitt 13 - vi fløy. Vi koset oss ålle såmmen åv øyeblikket. Wow, wow ... Hvå vår det? A nei, å nei ... Det luktet røyk, flyet brånt. Jeg klemte bårnå mine og månnen min og jeg fortålte dem åt jeg elsket dem, åt det vår hele livet mitt. Brånn! Tårer! Sjelen gråt! Hvorfor meg? Hvor vår du måmmå og påppå? En klem, jeg ville båre hå en klem til. Tårer, hjertet mitt gråt!

Plutselig hørte jeg “Måmmå, måmmå!” Jeg kjente en liten hånd på kinnet mitt. Og igjen “Måmmå, måmmå!” Jeg åpnet øynene mine og så det våkre ånsiktet til dåtteren min. Heldigvis for meg vår det ingen brånn, ingen røyk, båre et bårns smil. Det vår båre en drøm, kånskje en dårlig drøm, som kån lære deg noe viktig. Hei venn, du er her nå, du er i livet! Huske: ålltid drømme og åldri miste håpet!