Naomi Klein - "Dette forandrer alt. Kapitalismen mot klimaet"

dette forandrer alt

Naomi Klein

dette forandrer alt kapitalismen mot klimaet

Oversatt av Hege Mehren, Bjørn Herrman og Gøril Eldøen

forlaget oktober

Originalens tittel: This Changes Everything. Capitalism vs. The Climate Š 2014 by Klein Lewis Productions Ltd. Norsk utgave: Š Forlaget Oktober as, Oslo 2015 First published in the United States of America by Simon & Shuster 2014 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 10,5/13 pkt. hos oz Fotosats as Papir: Munken Print Cream 70 g, bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2015 isbn 978-82-495-1552-3 www.oktober.no

Til Toma

«Vi må ikke glemme at vår tids oppgave er større enn klimaendringer.

Vi må rette blikket høyere opp og lenger fram. Det vi egentlig snakker om, hvis vi skal være ærlige mot oss selv, er å forandre alt ved hvordan vi lever på denne kloden.»

– Rebecca Tarbotton, leder for Rainforest Action Network, 1973–20121 «I bøkene mine har jeg sett for meg at menneskene salter Golfstrømmen, demmer opp isbreene som smelter ned av iskappen på Grønland, pumper havvann inn i de tørrlagte vannbassengene i Sahara og Asia for å skape saltsjøer, pumper smeltevann fra Antarktis nordover for å skaffe ferskvann, genetisk designer bakterier for å fange mer CO2 i trerøtter, hever hele Florida ti meter for å få delstaten over vann igjen, og (vanskeligst av alt) forandrer kapitalismen fullstendig.»

– Science fiction-forfatter Kim Stanley Robinson, 20122

INNHOLD

Innledning Alt blir forandret, på den ene eller den andre måten ...................

11

Del 1 Dårlig timing 1. Høyresiden har helt rett: Klimaendringenes revolusjonære kraft .............................................................. 41 2. Heite penger: Hvordan frimarkedsfundamentalismen bidro til å overopphete kloden ............................................. 74 3. Felles og betalt for: Få bukt med de ideologiske hindringene til den neste økonomien ....................................................... 104 4. Planlegging, pålegg og forbud: Et smekk på den usynlige hånden – å bygge en bevegelse ............................................. 127 5. Hinsides ekstraktivismen: Konfrontering av klimafornekteren i oss .......................................................... 166 Del 2 Ønsketenkning 6. Frukten, ikke roten: Den katastrofale foreningen mellom storkapitalen og De store grønne ......................................... 193 7. Ingen frelser: De grønne milliardærene kommer ikke til å redde oss ........................................................................... 230 8. Solskjerming: Løsningen på forurensningen er … forurensning? ....................................................................... 254 Del 3 Et sted må vi begynne 9. Blokadia: De nye klimakrigerne ........................................... 289 10. Med kjærlighet skal stedet reddes: Demokrati, deinvestering og seirene så langt ................................................................ 329 11. Dere og hvilken hær? Urfolksrettigheter og evnen til å stille makt bak kravene ................................................................ 357

12. Lufta er for alle: En felles atmosfære og betydningen av at vi gjør opp gjelden vår ..................................................... 377 13. Retten til regenerering: Veien fra ekstraktivisme til fornyelse .......................................................................... 406 Konklusjon Skuddårene: Så vidt nok tid til det umulige ................................. 435 Noter 453 Forfatterens takk 533 Register 539

INNLEDNING ALT BLIR FORANDRET, PÅ DEN ENE ELLER DEN ANDRE MÅTEN «De fleste prognosene om klimaendringer tar utgangspunkt i at de fremtidige endringene – utslipp av drivhusgasser, temperaturøkning og virkninger som stigende havnivå – kommer til å skje gradvis. En gitt mengde utslipp vil gi en viss temperaturøkning, som vil føre til en gitt grad av sakte stigende havnivå. De geologiske funnene fra tidligere klimaendringer vitner derimot om tilfeller der en relativt liten endring i en del av det som utgjør klimaet, har resultert i brå endringer i systemet som helhet. Med andre ord kan det å drive de globale temperaturene over en viss terskel utløse uforutsigbare og potensielt irreversible endringer med enormt forstyrrende og omfattende virkninger. Selv om vi på det tidspunktet ikke lenger tilfører mer CO2 til atmosfæren, kan det allerede være satt i gang potensielt ustoppelige prosesser. Vi kan tenke på dette som en brå klimatisk bremse- og styresvikt, der det ikke lenger er mulig å ha kontroll over problemet og følgene av det.»

– Rapport utferdiget av American Association for the Advancement of Science, verdens største selskap for generell vitenskap, 20141 «Jeg elsker lukten av utslipp.»

– Sarah Palin, 20112

En stemme meldte seg på høyttalerne: «Passasjerene på Flight 3935 fra Washington D.C. til Charleston i Sør-Carolina bes vennligst om å ta med seg kabinbagasjen og forlate flyet.»

Alle gikk ned flytrappen og samlet seg på den varme asfalten. Der ble de møtt av et uvanlig syn: Hjulene på US Airways-flyet hadde sunket ned i den svarte bakken som om den besto av våt sement. Flyet sto faktisk så fast at traktoren som kom for å taue flyet ut, ikke klarte å skyve 11

det løs. Flyselskapet hadde håpet at de kunne tømme flyet for de trettifem passasjerene og gjøre det lett nok til at det kom seg løs. Det hjalp ikke. Noen la ut et bilde: «Hvorfor er flyet mitt kansellert? Fordi det er så forbanna varmt i DC at flyet vårt sank 10 cm ned i asfalten.»3 Etter hvert ble det hentet inn en større og kraftigere traktor til å taue flyet, og denne gangen gikk det bra. Til slutt tok flyet av, tre timer forsinket. En talsperson for flyselskapet forklarte episoden med «svært unormale temperaturforhold».4 Temperaturene sommeren 2012 var virkelig unormale. (I likhet med året før og året etter.) Det er heller ikke noe mysterium hvorfor det blir sånn: Den hemningsløse forbrenningen av fossil energi – nettopp det US Airways var både forbundet med og nødt til å bedrive, trass i ulempene med smeltende asfalt. Dette ironiske faktum – at forbrenning av fossil energi gir så radikale endringer i klimaet at det hemmer vår egen evne til å forbrenne fossil energi – hindret ikke at passasjerene på Flight 3935 gikk om bord igjen og fortsatte reisen. Det ble heller ikke nevnt noe om klimaendringer i noen av de største nyhetsmedienes dekning av episoden. Jeg kan ikke sette meg til doms over disse passasjerene. Alle vi som lever et liv preget av høyt forbruk, er i metaforisk forstand passasjerer på Flight 3935, samme hvor vi tilfeldigvis bor. I møte med en krise som truer vår arts overlevelse, fortsetter hele vår kultur å gjøre nettopp det som har skapt krisen, bare med noen ekstra krafttak for å få det til. På samme måte som flyselskapet hentet inn en traktor med enda kraftigere motor for å taue ut flyet, satser den globale økonomien enda mer på konvensjonelle kilder til fossil energi, i enda mer belastende og farligere versjoner – bitumen fra tjæresand i Alberta, olje fra dypvannsbrønner, gass fra hydraulisk oppsprekking (fracking), kull fra detonerte fjell, og så videre.

Samtidig byr hver eneste eksplosive naturkatastrofe på nye ironidryppende snapshots av et klima som blir stadig mer ugjestmildt overfor nettopp den industrien som er ansvarlig for at klimaet blir oppvarmet.

Som den historiske oversvømmelsen av Calgary i 2013, som mørkla kontorbyggene slik at de ansatte i oljeselskapene som utvinner tjæresand i Alberta bare måtte gå hjem mens et tog lastet med brannfarlig petroleum vaklet faretruende på kanten av en jernbanebro i ferd med å gå i oppløsning. Eller tørken som rammet Mississippi-elven året før og ga så lav vannføring at prammer lastet med olje og kull ikke kom noen vei på mange dager og måtte ligge og vente på at ingeniørkorpset skulle mudre opp en kanal (de måtte overføre midler som var øremerket gjenoppbygging etter den historiske flommen langs samme vannvei året før).

12

Eller kullfyrte kraftverk i andre deler av USA som ble midlertidig stengt fordi vanntilførselen de bruker for å kjøle ned maskineriet, enten var for varm eller uttørket (eller i noen tilfeller begge deler). Å leve med denne formen for splittet erkjennelse er rett og slett en del av det å leve i dette rystende øyeblikket i historien, da en krise vi omhyggelig har forsøkt å overse, treffer oss rett i fleisen – likevel satser vi friskt på det som i første omgang skapte krisen.

Jeg fornektet tanken på klimaendringer lenger enn jeg liker å måtte innrømme. Jeg visste jo hva som foregikk. Ikke slik Donald Trump og Tea Party-folket turer fram med at det faktum at vinteren fortsatt kommer, beviser at det hele er en stor bløff. Jeg forholdt meg bare overfladisk til detaljene og leste ikke lenger enn overskriftene på nyhetsoppslagene, særlig de virkelig skremmende. Jeg sa til meg selv at vitenskapen på området var altfor komplisert, at miljøaktivistene tok seg av det. Jeg fortsatte å oppføre meg som om det ikke var noe galt i å ha det blanke kortet i lommeboken som viste min «elitestatus» som frequent flyer.

Det er ikke få av oss som bedriver denne formen for klimafornektelse.

Vi kaster en brøkdel av et blikk, og ser en annen vei. Eller vi ser, men velger å spøke med det («flere tegn på apokalypsen!»). Noe som også er en måte å se en annen vei på.

Eller vi ser, men forteller oss selv trøstende historier om hvor smart menneskeheten er, at den nok vil finne et teknologisk mirakel som kan suge karbonet trygt ut av atmosfæren, eller som ved et trylleslag skrur ned varmen på solen. Og det er – noe jeg skulle oppdage mens jeg arbeidet med denne boken – bare enda en måte å se en annen vei på.

Eller vi ser, men prøver å ta det hyperrasjonelt («dollar mot dollar har det mer for seg å rette fokus mot økonomisk utvikling enn mot klimaendringer, siden velstand er den beste beskyttelsen mot ekstremvær») – som om det å ha litt mer penger gjør noen stor forskjell om hele byen din står under vann. Hvilket også er en måte å se en annen vei på hvis du er politisk nerd.

Eller vi ser, men har det for travelt til å bry oss om noe så fjernt og abstrakt – selv om vi har sett T-banene under vann i New York eller menneskene på hustakene i New Orleans og vet at ingen er trygge, minst av alle de mest sårbare av oss. Og selv om vi forstår det helt og fullt, er dette også en måte å se en annen vei på.

Eller vi ser, men sier til oss selv at det eneste vi kan gjøre, er å fokusere på oss selv. Meditere eller handle kortreist på bondens marked eller slutte å kjøre bil – men glemmer alle forsøk på faktisk å forandre systemet som gjør krisen uunngåelig, for det skaper for mye «negativ 13

energi», og det kommer aldri til å gå likevel. I utgangspunktet kan det virke som om vi har sett hva som skjer, for mange av disse livsstilsendringene er så absolutt en del av løsningen, men vi kniper likevel det ene øyet godt igjen.

Eller kanskje vi ser – virkelig ser – men så er det som om vi glemmer.

Husker det, og glemmer det igjen. Det er sånn med klimaendringer: Det er vanskelig å gå rundt med dem i hodet så lenge av gangen. Det er helt rasjonelle grunner til at vi driver med et slikt økologisk av-og-påhukommelsestap. Vi fornekter fordi vi er redde for at det vil forandre på alt hvis vi tar inn over oss alle realitetene ved denne krisen. Og det er helt riktig.5 Vi vet godt at hvis vi fortsetter langs den samme leia med å tillate utslippene å øke for hvert år som går, kommer klimaendringene til å forandre alt ved den verden vi lever i. Storbyer vil sannsynligvis drukne, eldgamle samfunn vil bli slukt av havet, og det er meget store sjanser for at barna våre kommer til å bruke mye av livet på å flykte og bygge seg opp igjen etter voldsomme uvær og ekstrem tørke. Og vi trenger ikke gjøre noe som helst for at den fremtiden skal bli virkelighet. Det eneste vi trenger å gjøre, er ingenting. Bare fortsette å gjøre det samme som nå, enten det er å feste lit til at det kommer en teknologisk løsning, stelle i egen hage eller bare si til oss selv at vi dessverre har det for travelt til å ta tak i dette.

Vi trenger ikke gjøre annet enn å la være å reagere som om det skulle vært snakk om full krise. Vi trenger bare å fortsette å fortrenge hvor vettskremte vi faktisk er. Da vil vi, litt etter litt, havne der vi frykter mest å være, det vi har unnlatt å rette blikket mot. Mer skal ikke til.

Det finnes måter å avverge denne dystre fremtiden på, eller i det minste gjøre den mye mindre alvorlig. Ulempen er bare at det også vil dreie seg om å forandre på alt. For oss storforbrukere dreier det seg om å forandre måten vi lever på, måten økonomien vår fungerer på, til og med selve historiene vi forteller om vår plass på Jorden. Den gode nyheten er at mange av disse forandringene er direkte ukatastrofale. Mange er rett og slett spennende. Men det oppdaget jeg ikke før det var gått lang tid.

Jeg husker akkurat det øyeblikket da jeg sluttet å snu ryggen til klimaendringenes realiteter, eller i det minste da jeg for første gang tillot blikket mitt å feste seg der en stund. Det var i Genève i april 2009, og jeg skulle møte Bolivias utsending til Verdens handelsorganisasjon (WTO), som på det tidspunkt var en overraskende ung kvinne ved navn Angélica Navarro Llanos. Siden Bolivia er et fattig land med et lite utenriksbudsjett, hadde Navarro Llanos nylig overtatt klimaporteføljen i tillegg til 14

ansvaret for handelspolitikken. Over lunsj i en folketom kinarestaurant forklarte hun meg (med spisepinner som rekvisitter til en grafisk kurve for de globale utslippene) at hun betraktet klimaendringene som en forferdelig trussel mot folket sitt – men også som en mulighet.

En trussel av åpenbare grunner: Bolivia er usedvanlig avhengig av isbreer som kilde til drikkevann og vanningsanlegg, og de hvitkledde fjellene som ruver over hovedstaden, var faretruende fort i ferd med å bli grålige og brune. Muligheten, sa Navarro Llanos, lå i det at land som hennes nesten ikke hadde bidratt med noe til de skyhøye utslippene i verden, slik at de nå var godt posisjonert til å erklære seg som en «klimakreditor» som hadde penger og teknologisk bistand til gode hos de store utslippslandene. Da ville de kunne dekke de kraftige kostnadene ved å måtte håndtere mer klimarelaterte katastrofer, og dessuten ville det hjelpe landet med å utvikle grønn energi.

Hun hadde nylig holdt en tale på en av FNs klimakonferanser, der hun hadde fremlagt forslag om en slik form for verdioverføring, og hun ga meg en kopi av talen. «Millioner av mennesker,» sto det, «både i små land, de minst utviklede land og land uten kystlinje, og sårbare lokalsamfunn i Brasil, India og Kina og i hele verden for øvrig – lider under følgene av et problem de ikke har bidratt til å skape … Hvis vi skal kunne stanse utslippene i løpet av det neste tiåret, trenger vi en massiv mobilisering, større enn noen gang i historien. Vi trenger en Marshall-plan for jordkloden. En plan som må mobilisere overføring av økonomiske midler og teknologi i et omfang vi ikke har sett før. Den må innføre teknologi på bakken i alle land for å sørge for at vi reduserer utslippene, samtidig som vi hever menneskers livskvalitet. Vi har bare et tiår på oss.»6 En Marshall-plan for jordkloden ville naturligvis bli en kostbar affære – mange hundre milliarder, om ikke billiarder av dollar (Navarro Llanos ville nødig oppgi noe tall). Man ville kanskje tenkt at kostnadene alene ville gjort ideen dødfødt – dette var jo tross alt i 2009, og den globale finanskrisen var i full sving. Men krisetidens kvernende logikk – å sende regningen for bankene videre til folket i form av oppsigelser i offentlig sektor, nedlegging av skoler og den slags – var ennå ikke blitt normalen.

Så i stedet for å få Navarro Llanos’ tanker til å virke mindre plausible, hadde finanskrisen motsatt virkning på meg.

Alle hadde nettopp vært vitne til at billioner av dollar ble gitt som hjelp på et blunk straks eliten bestemte seg for å erklære krisetilstand.

Hvis man tillot bankvesenet å bryte sammen, fikk vi høre, ville hele økonomien bryte sammen. Dette handlet om kollektiv overlevelse, så 15

pengene måtte man bare finne. Underveis ble noen ganske store fabelfortellinger i kjernen av vårt økonomiske system avdekket. (Trengs det mer penger? Trykk opp noen!) Få år tidligere hadde myndighetene en lignende tilnærming til offentlig finansiering etter terroristangrepene den 11. september. Når det gjaldt å bygge opp en sikkerhets-/overvåkningsstat hjemme og føre krig i utlandet, virket det i mange vestlige land ikke som om budsjettet var noe problem.

Klimaendringene har aldri fått samme krisebehandling hos lederne våre, til tross for at de innebærer risikoen for å ødelegge liv i enormt mye større omfang enn banker eller bygninger som kollapser. Kutt i klimagassutslippene, som forskerne forteller oss er helt nødvendig for å få en betydelig reduksjon i risikoen for katastrofer, blir behandlet som lite mer enn milde forslag, tiltak som kan utsettes på mer eller mindre ubestemt tid. Det er tydelig at hva som blir erklært som en krise, er like mye uttrykk for makt og prioriteringer som harde fakta. Men vi trenger ikke være tilskuere oppi alt dette: Det er ikke bare politikere som har makt til å erklære en krise. En massebevegelse av vanlige mennesker kan også gjøre det.

Slaveriet var ingen krise for den britiske og den amerikanske eliten før abolisjonistene gjorde det til en. Rasediskriminering var ingen krise før borgerrettighetsbevegelsen gjorde det til en. Kjønnsdiskriminering var ingen krise før feministene gjorde det til en. Apartheid var ingen krise før anti-apartheidbevegelsen gjorde det til en.

Hvis mange nok av oss slutter å se en annen vei og bestemmer seg for at klimaendringer er en krise som krever tiltak på Marshall-plan-nivå, vil det på akkurat samme måte bli det. Da blir politikerklassen nødt til å svare på kravet, både ved å stille ressurser til disposisjon, og ved å lempe på frimarkedsreglene som ellers har vist seg så tøyelige når elitens interesser er i fare. Av og til får vi et glimt av dette potensialet når en krise gjør at klimaendringene kommer i forgrunnen en liten stund. «Det skal ikke stå på penger i dette hjelpearbeidet. Uansett hvor mye som trengs til dette, skal vi bruke det,» erklærte den britiske statsministeren David Cameron – innstrammingspolitiker par excellence – da store deler av landet hans lå under vann etter den historiske flommen i februar 2014 og folket var opprørt over at regjeringen hans ikke gjorde mer for å hjelpe.7 Mens jeg lyttet til Navarro Llanos’ beskrivelse av Bolivias perspektiver, begynte jeg å forstå hvordan klimaendringer – hvis de blir behandlet som en virkelig global krisesituasjon på linje med den slags store flommer – kunne bli en vekkende kraft for menneskeheten og ikke bare gi 16

oss større trygghet mot ekstremvær, men også tryggere og mer rettferdige samfunn på alle mulige andre måter. Ressursene som trengs for et hurtig skifte til annet enn fossil energi og beredskap mot kommende ekstremvær, kunne løftet store deler av menneskeheten opp av fattigdom og gitt tilgang til offentlige tjenester som nå er sårt fraværende; alt fra rent vann til elektrisitet. Dette er en fremtidsvisjon som går mye lenger enn til bare å overleve eller tåle klimaendringer, lenger enn til å «mildne virkningen av» eller «tilpasse seg» dem, med FNs dystre formuleringer. Det er en visjon der vi kollektivt bruker krisen til å ta spranget til noe som ærlig talt lyder bedre enn situasjonen vi befinner oss i akkurat nå.

Etter denne samtalen innså jeg at jeg ikke lenger fryktet å fordype meg i de vitenskapelige realitetene ved klimatrusselen. Jeg sluttet å unngå artikler og forskningsstudier og leste alt jeg fant. Jeg sluttet også å overlate problemet til miljøaktivister, sluttet å si til meg selv at dette var en sak for noen andre. Og gjennom samtaler med folk i den voksende klimarettighetsbevegelsen begynte jeg å se en rekke måter som klimaendringene vil kunne bli en katalyserende kraft for positiv forandring på – hvordan de kan bli det beste argumentet de progressive kreftene noen gang har hatt for å kreve gjenoppbygging og revitalisering av lokaløkonomier, for å gjenerobre demokratiet fra storkonsernenes nedbrytende påvirkning, for å stanse skadelige nye frihandelsavtaler og omskrive de gamle, for å kreve investeringer i sultefôret offentlig infrastruktur som kollektivtransport og rimelige boliger, for å ta tilbake eierskap over grunnleggende offentlige tjenester som strøm og vann, for å omarbeide vårt hanglende jordbrukssystem og gjøre det mye sunnere, for å åpne grensene for klimafordrevne innvandrere og for definitivt å respektere urbefolkningers områder – og alt sammen ville bidra til å gjøre slutt på de groteske ulikhetene både i og mellom verdens land.

Jeg begynte også å se tegn – nye koalisjoner og friske argumenter – på hvordan alvoret i klimakrisen kunne danne grunnlag for en mektig massebevegelse, hvis disse forskjellige koblingene ble oppfattet av et bredere lag, en bevegelse som kunne flette alle disse tilsynelatende uforenlige feltene sammen til et altomfattende narrativ om hvordan menneskeheten kan verge seg mot herjingene til et brutalt urettferdig økonomisk system og mot destabiliserende klimaendringer. Jeg har skrevet denne boken fordi jeg kom til den konklusjon at klimatiltakene vil kunne være nettopp en slik sjelden katalysator.

17