Alltid samme snø, alltid samme grense - Priya Bains og Burcu Sahin (red.)

alltid samme snø , alltid samme grense

Priya Bains og Burcu Sahin (red.)

Dikt og prosa

forlaget oktober 2024

innhold

7 Forord av Priya Bains & Burcu Sahin

15 SARAH SMITH OGUNBONA

Et vanlig portrett av tvillinger

35 HANNA RAJS

Sonettkrans

53 JONATHAN AUGUST LENGALI

Drømmene kjemper om plass i ordene mine

73 DONIA SALEH

Utdrag ur romanen Röd galla

83 JULIE STOKKENDAL

Alt som er stille

97 KAYO MPOYI

Flödande vatten, familjeband

117 SVANHILD AMDAL TELNES

Sola syng om undergang

129 ELLIOT BARON

Patientdagbok

147 BRUNO JOVANOVI ’ C Slagmark

163 JUDITH KIROS

först som fars, sedan som tragedi

175 ALLE

En annan kropp / En annen kropp

Grensene omgir oss hele tiden. De innesluter oss och skapar avgränsningar. Enhver grense fordrer samtidig eksess: for å skape et innenfor, må det finnes et utenfor, noe som ikke hører til eller som påstås ikke å høre til. Grensen er derfor også alltid en påstand, tegnet opp på kartet, satt opp i landskapet. Att skriva kan vara ett sätt att omförhandla påståenden, och därför röra sig i ett slags gränslöshet. Det är att teckna en ny karta som ger ett annat landskap.

Denne antologien startet med den norsk-svenske landegrensen, en grense som har vært oppe til forhandling mange ganger. När ett dödligt virus började sprida sig blev frågan om gränsdragningar mellan människor och territorium akut. Hvilken side av nasjonalgrensen vi befant oss på, utgjorde stor forskjell for hvordan hverdagen vår så ut. Den mest totale grensen av dem alle, mellom liv og død, var plutselig helt oppe i dagen.

Mot slutet av denna kris lärde vi, redaktörerna för denna antologi, känna varandra i Oslo. Vi är unga författare från var sida om denna geografiska gräns och har utifrån vårt eget skrivande ägnat oss åt frågor om vad som pågår i den framväxande, unga litteraturen. Hvilke fellesskap eksisterer for forfattere som ikke lenger er debutanter, men som

fortsatt er tidlig i forfatterskapet sitt? Hvilke forskjeller ser man når man tar toget gjennom Hedmark og over i Värmland? Hur bjuder vi in fler till våra samtal? På mange måter oppsto disse spørsmålene ut fra en følelse av at vi tross alt følte et slektskap med hverandre – i skriften og utenfor.

Sammen har vi redigert denne antologien. Her finnes tekster av Kayo Mpoyi, Elliot Baron, Donia Saleh, Judith Kiros og Hanna Rajs, og Bruno Jovanović, Julie Stokkendal, Jonathan August Lengali, Sarah Smith Ogunbona og Svanhild Amdal Telnes. Forfattere som alle er i begynnelsen av sitt forfatterskap og som har skrivepraksiser vi har bitt oss merke i.

Vi har således inte skapat en fullständig representation, utan snarare gjort ett urval som vilar på författare vi själva har läst och velat sammanföra. Til sammen utgjør bidragene deres kanskje likevel et slags utsnitt av det som foregår i den unge litteraturen i Norge og Sverige.

I denna flerspråkiga antologi bjuder vi dessutom in läsare till att läsa på respektive nordiskt språk, att skapa en relation till nya språkljud. Ett litet språkområde och dess litteratur kan lätt bli en ekokammare, och att låta de skandinaviska språken, och andra språk som ryms inom landsgränserna, mötas, tror vi vitaliserar litteraturen.

Men framförallt är denna bok ett resultat av vår vilja att skapa rum för unga författare att dela erfarenheter – konstnärliga, ekonomiska och vad gäller gemenskap i skrivandet. Vårt ønske var å samle forfatterne i et rom for slik å la nye samtaler oppstå i kollisjonene og krysningene mellom to lands litterære systemer, språk og kontekster. Dette manifesterte seg helt konkret i form av en fire dager

lang workshop – med den todelte tematikken grenser og overflod som omdreiningspunkt – oppe på Voksenåsen senter for norsk-svensk samarbeid.

Med utsikt över fjorden, högt ovan staden, samlades vi med de inbjudna författarna för att diskutera frågor om litteratur, lyssna på gästföreläsare och skriva tillsammans. Som inspirasjon inviterte vi poetene Kristin Berget og Somaya El Sousi til å snakke om grensenes betydning for deres virke, men også om poetikk, skrivefellesskap og tidligere bøker.

Kristin Berget fortalte om hvordan det å ha studert ved Litterär Gestaltning i Göteborg og møte den svenske litteraturen påvirket henne. Forfatterne fikk alle et eksemplar hver av debutboken Loosing Louise, og mens Berget fortalte om det nennsomme arbeidet på skrivemaskinen, satt vi alle og førte fingrene over de opptegnede linjene i boken. Hon beskrev hur skrivandets materiella aspekter är avgörande för textens tillblivelse. I pausene stimlet alle forfatterne ut på balkongen og så på den tåkelagte solen i horisonten.

Stemningen i rommet var både indignert og sitrende etter at Somaya El Sousi hadde fortalt om sitt forfatterskap og liv – grensene som har formet hennes forfatterskap er så brutale og voldsomme. El Sousi blev fristadsförfattare i Horten 2019 efter att hon flytt från Gaza – en plats som legat under blockad i sjutton år och nu förvandlats till ruiner, under vilka tusentals människor fortfarande ligger begravda, efter den israeliska militärens angrepp under de senaste månaderna. Dette var før krigens utbrudd i Gaza, men som vi vet, har forholdene i Palestina vært ulevelige i årevis.

Mellom gjesteforelesningene og skriveøvelsene diskuterte vi spørsmål som lå forfatterne på sinnet: När skriver du och hur ofta? Hur mycket fick du i förskott? Vad skriver du på nu? Hur mycket kan man få i arbetsstipendium? I samtalene kom det raskt fram at de økonomiske vilkårene for skrivingen er svært ulike i de respektive landene, at i Norge er summene generelt høyere og sikkerheten større. I Norge får man runt 100 000 norska kronor för att ge ut en bok, medan en diktsamling i Sverige kan ge en författare runt 20 000 svenska kronor i förskott. En slik fordeling reflekteres også i summene for stipender og honorarer. Forfatterne gjorde også skriveøvelser, og til sist i antologien finner dere en serie dikt skrevet av samtlige forfattere under workshopen. Diktet har fått navnet «en annan kropp» . Det er skrevet kollektivt med utgangspunkt i Apichaya Wanthiangs utstilling Some Body Else (Munchmuseet 01.10.2022–31.12.2022) og hadde følgende instrukser:

I denne øvelsen skal dere skrive noe ut i fra utstillingen vi har sett i dag. Det kan relatere til den på akkurat den måten dere selv vil. Det må altså ikke handle om utstillingen. Skriv én setning under tallet du er blitt tildelt. Når alarmen går (5–6 min), skal du bevege deg til neste tall og fortsette på den teksten. Skriv én setning her også.

Dere kan redigere det som allerede står på punktet dere arbeider på, men ikke stryke alt som står.

Diktsviten kretsar kring kroppens sårbarhet som går att läsa i förhållande till både ljuset och mörkret, våldet och omsorgen i Wanthiangs lysande skulpturer, röda och blå som vulkaner och isberg. Lydsporet fra installasjonen

– som uttaler det hjernen forsøker å fortrenge, men den traumatiserte kroppen ikke kan glemme – hjemsøker diktet med sin foruroligende stemning.

Men dikten visar också en spänning mellan de individuella författarna i antologin och upplösningen mellan dessa. Der den individuelle forfatteren i en viss utstrekning kan kontrollere sitt språk, innebærer den kollektive skriften et kontrolltap. Det förändrar också hur själva dikten läses, för vad gör det med en text att den har flera avsändare? Vad händer om man som både författare och läsare ger upp tanken om ett ensamt författarskap?

De individuelle tekstene utgjør brorparten av denne boken, og ved endt arbeid er forbindelseslinjene mellom tekstene påfallende. Flere av forfatterne tematiserer død og sorg, mulighetene og begrensningene som ligger i språket selv. Hva blir igjen etter våre døde? Litteraturens förmåga att åkalla och således vara i samtal med de försvunna blir en fråga om rytm och form, liksom gränser mellan historia och nutid, ting och subjekt upplöses.

Samtidigt så rör sig texterna mellan skilda former och landskap – från bunden poesi som kretsar kring förlusten av en förälder och en sylvass prosa om unga pojkar som utforskar sina begär i skogen till den mer expansiva fria versen där diskmaskiner får pioner att darra. Gjennom kollasjer og dikt, noveller og en fem-akter fraktes leseren til søvnen i kliniske sykehusrom, hjemsøkte hytter som lyser fremmed i landskapet, den siste sommerens gårdstun. Vi omringas av en kör på badrummet. Vi befinner oss hjemme hos en familie i ferd med å ta et umulig portrett. Vi är bland gränspoliser, i mödrarnas famnar på väg mot bergen. Vi ser et Prideflagg på halv stang, vi står under

solen i senit, vi møter Bambi og en konge ved navn Nadia. Vi er bitre, sorgfulle, rasende. Fortvilte, søkende, ekstatiske.

De fleste grensetrekninger er ikke bare i litteraturen, men også i virkeligheten perforerte, hullete. Kroppen vår adskiller oss kanskje fra resten av verden, men også den er en porøs beholder. I den grad disse tekstene kan betraktes som enkeltstående kropper – som uttrykk for den enkelte forfatters blikk og språklighet – er skillet mellom dem også porøse. Denne antologien er full av avsmittninger og overføringer, forbindelseslinjer.

Genom arbetet med författarnas texter och i vårt möte har vi upplevt hur litteraturen kan vara en delad erfarenhet även när den verkar ensam. Tack till Svensk-norska samarbetsfonden som gjort vårt arbete möjligt och Voksenåsen för Sveriges bästa utsikt. Takk til Øyvind på Forlaget Oktober, som har vært uvurderlig i prosessen, og en spesielt stor takk til forfatterne som har medvirket i antologien for at vi har fått den store æren av, og tilliten til, å ta del i deres arbeid og tanker.

Priya Bains & Burcu Sahin

Et vanlig portrett av tvillinger

sarah smith ogunbona

sommeren før det siste skoleåret hadde Astrid forsøkt å gjøre seg noen tanker om eksamensprosjektet sitt, skrive om det hun ville fotografere, legge en plan for å faktisk ta bildene. Hun ville fotografere sin egen kropp, det visste hun, og prosjektet skulle berøre et problematisk forhold til mat. Veilederen hennes hadde sagt at det var abstrakt. Hvordan fotograferer man et problematisk forhold? Hun hadde ikke kunnet svare på det, men hun skulle ta bilder av kropp. Av mat. Da han spurte om hvordan hun forholdt seg til tradisjonen av syke kvinnekropper som objekt i kunsten, var hun ikke sikker på hvilken tradisjon han refererte til. Derimot var hun ikke i tvil om at hun burde vite det, så hun spurte ikke. Og bare ordet tradisjon pekte på at det allerede fantes en haug med bilder av kropper som det problematiske forholdet til mat syntes på i mye større grad enn på hennes egen. Så kom september igjen. Det var en måned med tvilsomme valg. Skolen hadde begynt, og Astrid hadde kjøpt en sovesofa på avbetaling, men da det første betalingskravet kom, ignorerte hun det. Om hun satte seg i sofaen for å skrive, gikk det aldri mer enn et par minutter før hun føyk opp, det stakk i kroppen når hun kom på at den ikke var hennes, ikke egentlig. En måned senere kom et nytt betalingskrav, og nå hadde hun mottatt enda et. Katten hennes

hadde allerede fått for vane å kvesse klørne på armlenet. Her og der stakk tråder, små løkker, ut fra tøyet. Allikevel fikk hun seg ikke til å betale, eller gjøre stort annet enn å gå hvileløst frem og tilbake på de knapt 15 kvadratmeterne som utgjorde kombinert stue og soverom. Så satte hun seg igjen og leste gjennom mailtråden med veilederen sin.

Ingen av ideene til Astrid var eksaminerbare.

Men ikke tenk at du må ha en idé, hadde han skrevet, konsentrer deg heller om å faktisk ta bilder.

Før hun begynte å studere, hadde hun vært en god fotograf, det var hun sikker på. En dårlig fotograf var for Astrid en som kunne se noe vakkert, et ansikt eller et møbel, og innbille seg at det var et perfekt motiv. Men fordi hun ble blendet av en enkel detalj, så hun ikke alt som befant seg i bildet. Astrid hadde sett alt. Hun hadde sett linjer, flater, lys, farger og rammer. Nå følte hun seg lammet av akademias krav om refleksjon. Ingenting rørte seg i Astrid. Hun fotograferte ikke lenger. Om hun en sjelden gang løftet kameraet og så gjennom søkeren, ble de små, gjennomsiktige linjene som fløt rundt i øyet, en del av komposisjonen. Det lille, distraherende rommet mellom synet og kameralinsen hindret verden i å vise seg som en todimensjonal flate.

Etter enda en dag helt uten innhold ringte hun Nyke og spurte om hun ville bli med til kirken. Astrid tenkte at hun kanskje kunne fotografere den. Nykes prosjekt var i aller høyeste grad eksaminerbart, ettersom Nyke hadde rømt fra familien sin i India etter å ha kommet ut, Astrid visste ikke helt som hva, og de hadde kjent hverandre så lenge at det var for sent å spørre, men familien til Nyke hadde ikke akseptert henne for den hun var. Den første terminen

hadde hun tatt bilder av strandede maneter med polaroidkamera og kokt bildene til man ikke lenger kunne se verken manetene eller stranden. Hun presenterte det som et meningsløst eksperiment. Klassen hadde oppmuntret henne. Bildene var utrolige. Både personlige og politiske. Når Astrid presenterte sine egne bilder, hadde hun følt seg tvunget til å forsvare dem. Hva er sammenhengen mellom verkets etiske, estetiske og tekniske aspekter, kunne noen spørre.

Alle i klassen jobbet med prosjekter som var både politiske og personlige. De behandlet enten seksualitet og kjønnsidentitet, kolonialisme og rasisme, som nesten hele klassen hadde personlig erfaring med. Unntaket var Gustav, som var kunsthistoriker og derfor kunne knytte bildene sine til et teoretisk rammeverk, selv om de bare var av stillas, av skygger. Toves besteforeldre var samiske. Linn var spesielt heldig, syntes Astrid, for en av beboerne på sykehjemmet der hun jobbet, var selv fotograf. Da han flyttet inn, var han fortsatt helt klar i hodet, men for bare noen måneder siden var han blitt diagnostisert med demens, og nå jobbet han og Linn sammen med en bildeserie som utgjorde eksamensprosjektet hennes, og dessuten skulle stilles ut på Kunstmuseet i fire måneder. Astrid hadde ingenting. Kroppen hennes, som alltid hadde vært dramatisk og benete, var blitt myk og konturløs. Om hun bare skulle spise en grapefrukt til lunsj, var det ikke lenger noen som ville reagere. Hun kom fra en litt over gjennomsnittet kristen middelklassefamilie, og kunne for eksempel helt sikkert ringt moren sin og fått penger til å betale for sofaen. Hun hadde et arr på overleppa etter å ha falt i trappa som barn, men det husket hun

ikke selv. Hun prøvde å forestille seg hvordan hun kunne ha fått det. Hadde faren straffet henne for at hun hadde stjålet med seg en halv vodkaflaske på konfirmasjonsleir?

Eller var det presten?

Da Astrid og Nyke ankom kirken, stod trærne bare. Den første rimen hadde lagt seg over nedfallsløvet og dempet alt det røde og gule. Utelysene i bakken lyste opp kirken, den stod der som en kulisse, eller som et bilde skjødesløst manipulert inn i et annet. Mens Astrid beveget seg foran kirken, rettet kameraet mot den uten noen gang å trykke på utløseren, røyket Nyke. Astrid hadde trodd det skulle hjelpe å ha noen der, at skammen over å ikke kunne fotografere skulle overskrive prestasjonsangsten, men den ble bare sterkere. Redningen ble mørket, som kom tidligere enn Astrid hadde forventet, det la seg over kirken, rimen, bladene.

Hvorfor skal du fotografere kirken, spurte Nyke?

Har du lagt merke til at jeg har et arr på overleppa?

Hva med det?

Astrid lirket sigaretten ut av hånda til Nyke og tok et langt trekk. Hun hostet da lungene fyltes med røyk. Hun sa ikke noe mer, for hva skulle hun si, hva skulle presten i så fall ha gjort? Og hva hadde det med prosjektet å gjøre?

Da hun kom hjem den kvelden, ringte telefonen. Fordi det var et ukjent nummer på skjermen, tenkte Astrid seg lenge om før hun svarte.

Stemmer det at du er fotograf, spurte en kvinne, uten å introdusere seg, og uten å vite at Astrid ikke hadde noe godt svar på det.

Hvem er det jeg snakker med, spurte Astrid.

Det viste seg å være en kvinne som bodde i samme borettslag som Astrids foreldre. Hun hadde like gjerne kunnet

spørre snakker jeg med Astrid. Da hadde svaret definitivt vært ja. Kvinnen spurte om Astrid kunne fotografere døtrene hennes. Hun ville ha et bilde av dem sammen. Og fordi Astrid ikke kom på noen god grunn til å si nei, i alle fall ingen som lot seg formulere til en mer eller mindre fremmed kvinne, sa hun ja.

Før mobiltelefonen og før digitalkameratet kuraterte vi familiefotografiene våre nøye i fotoalbum, skrev hun i et mailutkast til veilederen sin. Hvert bilde ble forsiktig plassert på en side som bare tilhørte dét. Hun kunne fotografere jentene ved siden av hverandre. De kunne leke en lek. Morgenen etter hadde kvinnen mailet Astrid et bilde av tvillingene, ikke mer enn et halvt år gamle. Kehinde hadde gule sparkebukser, hånden ved siden av ansiktet som om hun vinket, Kehindes runde kinn reflekterte blitzen fra kameraet, hun hadde små hvite sokker med blondekant. Taiwo hadde alt det samme, Kehindes kinn. Bildet var åpenbart gammelt, men Astrid kunne ikke si hvor gammelt, og derfor hadde hun heller ingen anelse om hvor gamle jentene var nå. Ingen detaljer daterte bildet. Faktisk var det ikke mye annet i bildet enn de to barna og det store, hvite tøystykket de lå på. Astrid lente seg mot skjermen for å se bedre. Bildet var overeksponert, det var for mye hvitt i det. De to ansiktene var blanke, utydelige. De kunne ikke være eldre enn 15 nå. Da Astrid flyttet hjemmefra, var de fortsatt ikke født. Astrid svarte straks, hun kunne fotografere tvillingene i hjemmet deres, og denne gangen, det skrev hun ikke, skulle bildet være fullt av ting som forankret det i tiden. Tvillinger, refleksjon, skrev hun først inn i søkefeltet på Google og deretter i mailutkastet til veilederen sin.

pelumi hadde fått nummeret til Astrid av faren hennes, som hun ofte møtte på bussen på vei hjem fra jobb. Han hadde nevnt at Astrid studerte på universitetet, flere ganger, men det var bare nylig han faktisk hadde sagt hva. Kanskje fordi Pelumi aldri hadde spurt. Hun interesserte seg i liten grad for naboene og deres liv. Visse saker kunne hun snakke med dem om. Sånt alle hadde til felles. Alle visste at september var den kaldeste måneden, før fjernvarmen kom på, håper de setter på fjernvarmen snart, det kunne man si til hverandre. To ganger i året kom containeren, men det var ikke ofte nok for beboerne. Hadde de ikke noe å kaste, fant de noe. En stol som hadde lyst opp hele leiligheten i månedsvis, virket plutselig blass og sliten når man forestilte seg den liggende i containeren, og når man vel hadde gjort det, sett den for seg der, var det ikke annet å gjøre enn å kaste den. Da hilste hun alltid på alle. Så du at containeren er kommet, det kunne man si i forbifarten. En uke senere ble den hentet og etterlot et gult rektangel i gresset. I dag luktet det marihuana utenfor kjøkkenvinduet. Det var sånt som påminte henne om at det ikke var nødvendig å engasjere seg i naboene, dvele ved det som gjorde dem til individer. Det var unødvendig å skape konflikt, unødvendig å ringe politiet, gjøre borettslaget til et åsted.

Hun holdt datteren i én hånd og et nett med appelsiner i den andre på vei fra butikken til busstoppet, der hun hadde bedt Astrid møte dem. De var tidlig ute og dårlig kledd: De hadde ennå ikke pakket frem vinterskjerfene eller hanskene eller ullundertøyet som Taiwo insisterte på at klødde, på tross av at det inneholdt 30 prosent silke.

Mens de stod der, slo været om, kulden var ikke lenger bare skarp i vindkastene, men konstant. Bussen stoppet endelig foran dem, og Astrid steg av med en ryggsekk på ryggen, et stort speil under armen og en kameraveske over den ene skulderen. Hadde det ikke vært for det siste hadde ikke Pelumi kjent henne igjen. Hun så ikke så mye eldre ut, men annerledes. På en måte nesten yngre. Hun hadde mørkeblå slengbukser i et fløyelsaktig stoff, en stor denimjakke og et fargerikt skjerf. Uverdige klær for en voksen, tenkte Pelumi, men hun visste også at man slapp unna med mye når man var fotograf.

Trenger du hjelp med noe, spurte hun, mens Taiwo slet seg ut av grepet hennes og begynte å tegne med føttene i det irrgrønne, frosne gresset.

Astrid rakte frem speilet.

Pelumi ga posen med appelsiner til datteren og tok det store speilet ut av Astrids armer. Hun angret da hun kjente hvor tungt det var. Hun var sterk, men i det siste hadde ryggen blitt svai og øm, og tyngden av speilet fikk den til å verke. Da de kom til ytterdøren, fisket Taiwo nøklene ut av morens lommer og låste opp. Hun tok en appelsin ut av posen og ga seg til å trille den mellom håndflatene. Pelumi fulgte med på Astrid mens hun pakket ut av ryggsekken: klinkekuler, et lommespeil, badeleker. Visste Astrid hvor gammel Taiwo var? Visste hun om Kehinde?

Har foreldrene dine fortalt om Kehinde? Spurte hun. Ja, svarte Astrid, eller fortalt hva?

Da tvillingene ble født, hadde Pelumi trodd at verden skulle åpne seg foran henne som et landskap. Hun ammet og drakk nesten hele dagen. Kroppen var lett og konturløs. Døgnet rundt stod vinduene åpne. Om kvelden kunne hun høre musikk fra tenåringene som hadde samlet seg på tunet utenfor leiligheten. Når hun satte seg i sofaen om morgenen, ble hun blendet av solen. Men da det ble kaldere om kveldene og hun ble tvunget til å stenge vinduene, gikk det opp for henne at verden snarere var blitt liten og mettet. Den bestod ikke av annet enn en uslukkelig tørste, av omsorg. Av Taiwo og Kehinde som våknet samtidig, spiste samtidig, avløste hverandres gråt. En morgen våknet ikke Kehinde igjen. Pelumi hørte musikken utenfra som om hun var under vann. Hun fortsatte å produsere nok melk til to barn, og da Taiwo ble eldre, lagde Pelumi alltid for mye mat. Hun ble redd for sitt eget speilbilde. Det var likegyldig og hardt og kom alltid for brått på henne. Hver morgen stoppet hun utenfor badet før hun gikk inn. I dag skal jeg se speilet – glasset og tannkremflekkene, alt som ikke er refleksjon – før jeg ser ansiktet mitt. Men hver morgen så hun ansiktet før hun så speilet, og hver morgen ville hun skrike, men vel vitende om at det bare ville skrike tilbake, stoppet hun seg selv.

Vi mistet henne i krybbedød, sa Pelumi, som på mange måter hadde vært alene om å miste datteren i krybbedød, men hun hadde lært seg at fremmede ikke reagerte like kraftig på vi som på jeg. Hun hadde lært seg, ikke av erfaring, men av å få det gjentatt, at delt sorg er halv sorg, og kanskje var det derfor, på grunn av nettopp vi-et at Astrid

reagerte som hun gjorde: hun mumlet at det var leit å høre og fortsatte å pakke ut av vesken.

Jeg vil bare ha et bilde av døtrene mine sammen. Så om du tar to bilder av Taiwo, går det an å sette dem sammen til ett?

Astrid hadde ikke tenkt over at det bare var én tvilling der. Hun hadde ikke tenkt over den andre i det hele tatt. Hun var altfor opptatt av Taiwos hud, at den faktisk var så mørk som hun hadde fryktet. Fryktet var kanskje feil, hun måtte minne seg selv på å omformulere tanken når hun skulle beskrive prosjektet, hun visste godt at det var et utsagn noen i klassen skulle bruke mye tid på å diskutere, men her og nå måtte hun tillate seg å tenke som fotograf. På lyssettingen, på hvordan man ser verden i to dimensjoner. Hun måtte tenke på bildet, og ikke på hvor absurd det fremstod for henne at moren trodde hun kunne få et bilde av Kehinde ved å kopiere et bilde av Taiwo.

Kan du sette deg her? sa hun til Taiwo, hun prøvde å gjøre stemmen mild og lys, som når man snakker til et veldig lite barn, og følte seg straks dum, Taiwo så ut til å være minst tolv.

Hold denne, sa Astrid, denne gangen nesten militant, og ga Taiwo en stor, rød juletrekule.

Jenta kunne åpenbart følge instruksjoner. Hun plukket opp rekvisitter når hun ble bedt om det, hun smilte på kommando. Allikevel var hun vanskelig å fotografere. Hun ville bare la seg avbilde rett forfra, og når Astrid tok kameraet av stativet og beveget seg rundt i rommet for å fange henne fra en annen vinkel, roterte hun kroppen mot linsen. Astrid forsøkte å få henne til å se seg i speilet

uten hell. Med unntak av et par kommentarer på et språk Astrid ikke forstod, og som derfor gjorde henne usikker, var moren stille. Astrid merket ikke at hun etter hvert gikk og satte seg i gangen, helt inntil radiatoren for å varme hendene. Etter et kvarter tok de en kort pause, og Taiwo satte seg på gulvet og skrelte appelsinen sin. I displayet på kameraet så Astrid at bildene ikke ble bra. Store overeksponerte felt i ansiktet til Taiwo ødela dem. Tennene var for lyse og ansiktet for mørkt, og når hun smilte med munnen lukket, så hun ulykkelig ut. Astrid hadde ikke lykkes med å få noen bilder i profil, og derfor fantes heller ingen mulighet for å la tvillingene samhandle i det ferdige bildet. Moren var fortsatt ute i gangen, og Taiwo tygde sakte i seg appelsinen. Astrid lot blikket vandre rundt i leiligheten, som var identisk med den hun selv hadde vokst opp i, men speilvendt. I bokhyllen stod en liten, blank figur i mørkt tre, med et overdimensjonert hode. Figuren var naken, med unntak av et hodeplagg. Den bredbente kroppen symmetrisk. Kanskje var det et sånt bilde Astrid skulle ta: jentene skulle posere likt. Kroppene skulle ha en tydelig akse, og en tydelig akse skulle også finnes mellom dem. Hun ba Taiwo sette seg i stolen igjen, med en hånd på hvert kne. Hun tok et par bilder før hun oppdaget at appelsinskallet lå i bildet. Hun flyttet det, og etter bare et par minutter hadde hun det bildet hun ville ha. Taiwo hentet enda en appelsin fra nettet. Vil du ha? spurte hun og rakte den mot Astrid, som takket nei. Moren kom inn igjen, og mens Astrid pakket sammen rekvisittene og reflektoren, løftet moren kameraet og så igjennom bildene på displayet. Hun viste noen av dem til Taiwo, og det irriterte Astrid at hun ikke visste

hvilke bilder moren valgte å vise datteren, eller hvorfor. Mens Astrid ventet på å få tilbake kameraet, beundret hun leiligheten. Møblene var eksklusive, og ingenting så ut som noe hun ville ventet å finne hos en innvandrerfamilie. Ikke den hvite stringhyllen med plater i eik, eller gullrankene som hang ned fra den. Ikke de matte, beige veggene, eller de abstrakte, pastellfargede maleriene som hang på dem. I hvert vindu stod det en liten gruppering av pyntegjenstander, hvite lyse keramikkvaser og minimalistiske telysholdere. På hver side av vinduene hang tunge naturhvite gardiner i lin. Det eneste som skilte seg ut, var den lille, nakne trefiguren. Astrid var på vei til å plukke den ned fra bokhyllen da moren rakte henne kameraet.

Hva er det? spurte Astrid.

En ere ibeji, svarte moren.

Og mer enn det sa hun ikke. Astrid forstod ikke helt om stillheten skyltes at hun burde vite hva en ere ibeji var, eller om hun hadde oppdaget noe moren skammet seg over.

Tanken på det siste fikk henne til å ville grave videre, men hun rakk ikke å spørre før moren tilbød henne å spise middag med dem. Astrid takket nei og gikk den korte veien tilbake til bussen.

Hjemme trakk hun pusten dypt, koblet kameraet til datamaskinen og startet overføringen. Den kvelden lå hun på sofaen og hørte blodet pulsere i årene. Hun så ikke veggene i mørket, ikke det store speilet som stod lent mot veggen i andre enden av stua, men hun lyttet til lydene utenfor. De skøyt opp fyrverkeri utenfor fengselet, den lyden kjente hun igjen. Hun hørte trafikk, mennesker, men også en masse lyder hun ikke kunne plassere. Leiligheten føltes gjennomsiktig og åpen. Hun prøvde å holde

seg våken, hun ventet på at solen skulle stå opp igjen og gi omgivelsene tilbake sine tydelige konturer.

Klokken var nesten åtte da de hvite veggene og naboens tunge skritt over gulvet vekket henne. Hun så rett inn i det store speilet da hun våknet, men hun så ikke speilet, så knapt ansiktet, bare øynene. Hun kjente dem ikke igjen som sine egne, og nettopp derfor kunne hun se dem tydelig. Irisen hun stirret på, irisen som stirret tilbake på henne, var olivengrønn. Det hvite i øyet var fullt av røde striper. Astrid trodde hun kunne se dem bevege seg rundt på den blanke kulen som nordlys.

Hun reiste seg, gikk inn på kjøkkenet og satte på kaffe.

Etter å ha drukket to kopper med mye melk og mye sukker, satte hun seg for å jobbe. Alle bildene var importert, og til å begynne med gikk arbeidet lett. Med et par klikk satte Astrid Taiwos kropp fra et bilde inn i et annet. Vanskeligere var det med fargene. Ansiktene var matte og mørke. Når hun dro opp lysstyrken, ble bakgrunnen for lys, kinnene og panna ble hvite og glansfulle, og når hun prøvde å isolere deler av bildet for å justere lyset bare der, var det som om all dybde i bildene forsvant. Hun hadde aldri trengt å tenke på lys før. Hun hadde i alle fall aldri trengt å tenke noe mer enn at lyset var bra, vakkert, visse tider av døgnet, det med lys var altså mer et spørsmål om tid. Hennes egen hud reflekterte alt lys perfekt.

Det var først tre timer senere en svak susing i det venstre øret fikk henne til å løfte blikket. Hun fant frem det gamle bildet av tvillingene, det der de fortsatt var spedbarn. Hennes eget bilde var i det minste bedre enn dette, kanskje det faktisk var bra nok, i alle fall for å sende til moren. Hun fylte matskålen til katten. Hun helte opp mer

kaffe med enda mer melk, mer sukker, lot tunga løpe over tennene og gommene, og da hun så opp, var det plutselig blitt mørkere. Sykkelstativet i bakgården og de gulnede bladene på rododendronbusken var fortsatt synlige, men samtidig som vinduet slapp inn lys fra utsiden, reflekterte det også hennes eget ansikt, så vidt.

Arbeidet med bildet var for frustrerende til at hun orket å fortsette, men at moren hadde bedt henne om å kopiere den ene, for liksom å få et bilde av den andre, interesserte henne fortsatt. Det samme gjorde den lille trefiguren. Da hun gjorde et bildesøk på ere ibeji fikk hun opp mange treff. De varierte litt i utseende, men mye var det samme: blanke, nakne figurer med store hoder.

Astrid søkte i på ere ibeji på kunstbibliotekets nettsider. Der fikk hun bare opp ett treff: en bok om fotografi. Det var kanskje akkurat det teoretiske rammeverket hun trengte for prosjektet. Dessuten var det personlig, kanskje ikke for henne, men for noen. Og kanskje kunne det til og med bli politisk. Astrid spurte Nyke om de kunne møtes på biblioteket. Etter å ha plukket opp boken visste de ikke hva de skulle finne på. De gikk på retningsløst ute i gatene, men etter en halvtime begynte de å fryse. De bestemte seg for å ta trikken til endeholdeplassen og tilbake til biblioteket. Nyke spurte om å få se i boken, hun bladde i den, uten å verken lese eller se spesielt lenge på noen av bildene. Hun lukket den og leste tittelen: Photography’s Other Histories.

Other, leste Nyke som om ordet hadde en smak. Besk. Nyke kunne gjøre det, tildele ord en smak som Astrid straks kjente, og kjente igjen, og som ofte fikk henne til å føle seg irettesatt.

Sommeren før det andre studieåret hadde Gustav invitert med Astrid og Nyke og et par andre venner han hadde studert kunsthistorie med, til hytta si for å «feriere og fotografere».

Det finnes en foss her i nærheten, hadde han sagt. Dere hører den kanskje så vidt nå, men den kommer til å holde dere våkne i natt. Dere kommer ikke til å kunne høre hverandre snakke eller høre dere selv tenke. Den har en helt spesiell makt over alle som kommer hit. Dere kommer til å ville fotografere den, og når dere har tatt nok bilder av den, vil dere ikke lenger høre den.

Dagen etter stod Astrid opp tidlig. Hun var trøtt under frokosten. Nyke var den eneste som var våken, og da Astrid hadde spurt om de skulle gå sammen til fossen senere, hadde Nyke sagt at hun ikke ville. Gustav og kunsthistorievennene hans var som besatte av fossen. De vekket hverandre før solen stod opp for å fange den i gryningen, kastet i seg middagen for å fange den i skumringen, de lukket seg inne i det provisoriske mørkerommet og prøveeksponerte, Astrid og Nyke så aldri fossen, bare på bilder. På vei tilbake til byen hadde Nyke sagt til Astrid at det ikke var en foss, men et stryk, og ordet stryk var uspiselig.

Trikken svingte brått til venstre, og både Nyke og Astrid presset setebena ned i setene.

Hvordan går det med eksamensarbeidet? spurte Nyke.

Naboen min mistet den ene tvillingen sin da hun bare var et halvt år gammel, sa Astrid, hun ville at jeg skulle fotografere dem, og i går gjorde jeg det, og jeg tror det er eksamensprosjektet mitt. Altså jeg fotograferte den ene, to

ganger, og satte det sammen til et bilde. Det var derfor jeg lånte denne boken.

Hvorfor?

Jeg vil vite mer om folket hennes og deres … ritualer og religion. Tvillinger er hellige for dem. Og det føles viktig.

Viktig for hvem?

For henne. Og for meg. Har du lagt merke til arret jeg har på overleppa?

Ja, du har spurt meg om det før, svarte Nyke.

Astrid åpnet boken. I det siste kapittelet kunne Astrid lest om hvilke estetiske normer som oppstod da fotografiet kom til Afrika, men hun skummet igjennom det til hun fant en del som handlet om tvillinger. Moren og Taiwo tilhørte en vestafrikansk stamme, leste Astrid, som trodde tvillinger var hellige eller magiske eller halvguder. At de deler én sjel.

Når en tvilling dør, får en ere ibeji funksjon som beholder for den døde tvillingens del av sjelen, slik at den gjenlevende tvillingen ikke etterlates i verden med en halv sjel.

Dessuten leste hun også at det ikke var uvanlig, det moren hadde bedt henne om å gjøre: å fotografere en tvilling og kopiere den, slik at man fikk et bilde av dem sammen.

Her, sa Astrid og holdt frem et fotografi av en ung kvinne og tvillingbroren hennes.

Hva med det?

Det ser bare ut som et vanlig portrett av tvillinger, men den ene døde som barn. Det er søsteren som er fotografert to ganger i to forskjellige drakter. Det er dette som er prosjektet, sa Astrid og trykket pekefingeren hardt mot bildet gjentatte ganger.

Nyke nikket, men Astrid kunne se hvordan blikket hennes gled over på motstående side, til et bilde av en ung

mann stående utenfor en kiosk med et stort skilt i en brent, oransje nyanse.

Jeg og Linn skal møtes på biblioteket i morgen og jobbe med prosjektbeskrivelsene våre. Vil du være med? spurte Nyke.

Ja. Gjerne det.

I leiligheten til Astrid var lysene fortsatt på. Hun kokte seg en kopp te og satte seg i sofaen med laptopen i fanget. Hun angret på at hun hadde sagt ja til å jobbe med Nyke og Linn. Hun likte ikke tanken på å skulle vise dem prosjektbeskrivelsen sin. Enda mindre likte hun tanken på å la dem se bildene av tvillingene, som hun visste ikke var gode nok. Aller minst likte hun tanken på alt det ekstra arbeidet det ville innebære å lære seg å lyssette mørk hud. Hadde hun brukt seg selv som modell, tenkte hun, kunne hun sluppet det arbeidet. Om Astrid selv hadde mistet en tvillingsøster, og det var hun som satt igjen med en halv sjel, hadde hun ikke trengt Taiwo i det hele tatt. Koblingen mellom Astrid og trefiguren og Photography’s Other History hadde vært åpenbar. Hun var sliten og oppgitt, men da hun løftet blikket og stirret rett inn i det store speilet, i sine egne øyne som stirret tilbake, var de overraskende klare og blanke. Rett før hun så ned på skjermen gikk det opp for henne at hun til og med smilte. Hun var lett og nummen i hendene, og nesten av seg selv begynte fingrene å bevege seg over tastaturet. Jeg ble hentet ut i verden fra en sprekk i magen til mamma, skrev hun i utkastet til veilederen sin. Det var en løgn, men mer enn en løgn var det et innfall, en idé. Den hadde kommet til henne i form av en kompakt tanke, som gradvis foldet seg ut for henne.

Det var ikke hun som hadde bedt om å få fotografere tvillingene. Det var ikke hun som hadde bedt om en oppvekst der døden var forbeholdt veldig gamle og helt ukjente mennesker. Hun hadde ikke bedt om å vokse opp med en mamma som tegnet et lite smilefjes på matpakken hennes hver eneste morgen. Hun hadde bedt om å få moped i konfirmasjonsgave, men til syvende og sist var det foreldrene som hadde valgt å kjøpe den til henne, og hun hadde vært takknemlig for det, for alt de hadde gitt henne, helt til hun hadde begynt å lete i fortiden sin etter en erfaring som kunne bli utgangspunktet for et prosjekt. En bemerkelsesverdig erfaring, lik den Pelumi og Taiwo hadde. Et sår som kunne vekke empati, og, gjennom å forvandles til kunst, beundring. Astrid hadde ingenting. Hun hadde sin egen kropp. Hun hadde et lite, blekt arr på overleppa. Hvordan hun hadde fått det, visste hun ikke, derfor var løgnen, som nå fikk hendene hennes til å vibrere, ikke nødvendigvis en løgn. Arret var en liten sprekk. Hun hadde slått og sparket på sprekken i dagevis, og nå var den plutselig stor nok til at noe bemerkelsesverdig piplet ut. Jeg ble hentet ut i verden fra en sprekk i magen til mamma. Gynekologen snittet utålmodig gjennom buken hennes, og, etter å ha trukket magemusklene til side, gjennom livmoren. Han hentet frem den delen av meg som lå nederst i livmoren, mens assistentlegen dyttet hardt utenpå magen. De hentet søsteren min ut av den samme sprekken. Vi ble avnavlet og overlevert til jordmoren, som påpekte at gynekologen hadde skåret meg i overleppa. Jeg fikk et sår, som skulle bli til et permanent arr. Tvillingsøsteren min fikk to dager på intensivavdelingen … og en gravstein i rød granitt. Fingrene til Astrid hadde sluttet å riste.

Katten gikk i åttetall rundt anklene hennes, den strøk seg mot dem og malte. Hun lente seg tilbake i sofaen og ble sittende til skjermen gikk i svart.