Susanne Christensen – "En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika"

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 1

en p u nk b ø n n

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 2

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 3

susanne christensen En punkbønn Musikk og aktivisme i Russland og NordAmerika forlaget oktober 2015

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 4

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 5

1. s i d e 7 Forord 2. sid e 17 Å heve knyttede never mot en hvit vinterhimmel En punkbønn i: Reiser til St. Petersburg og Moskva 3. side 67 Musikken har lært meg nye måter å gå og stå på En punkbønn ii: Reiser til New York og Olympia 4. si de 1 0 7 Hva er en gruppe?

Et demonstrasjons-vi i de berlinske gater 5. si de 1 8 9 Do the gurlesque!

Hva er en punkejente?

Body/Head i Berlin

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 6

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 7

1

Forord

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 8

f orord

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 9

t r e k k p u s t e n h e lt ned i magen, la den fylle hele kroppen, hele veien ut i fingerspissene. Kjenn pusten stige langs ryggsøylen, kjenn hvordan lungene ekspanderer i alle retninger. Pust langsomt ut, les. Riot Grrrl er ikke en musikksjanger, men en punkkultur eller punkscene som utgjør et eksplosivt kulturelt møtepunkt mellom musikk, litteratur, kunst og sosial aktivisme.

Riot Grrrl besto tidlig på nittitallet av purunge nordamerikanske jenter som skriftlig, musikalsk og politisk forsøkte å formulere et engasjement for kvinners rettigheter som på flere punkter brøt med mødrenes syttitallsfeminisme. Jentene rettet også kritikk mot tidens mannsdominerte musikkscene, de spurte: Hvorfor spiller så få jenter i band? Hvor kan jentekroppen være i konsertsalen? Hvordan kan jenter uttrykke seg fritt på scenen, hva har de lov til å si og gjøre? I skrøpelige hjemmelagde publikasjoner sendt over store avstander formulerte de et jente-vi på kryss og tvers av landet.

I 1991 arrangerte det lille Olympia-baserte plateselskapet K Records International Pop Underground |9

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 10

Convention i det gamle Capitol-teateret med besøkende band fra blant annet Washington d c og Glasgow. Første kveld ble kalt Girl Night og er viden kjent som den manifestasjonen som sparket i gang Riot Grrrl-bevegelsen. Senere flyttet tyngdepunktet seg til Washington d c , og bevegelsen inntok den svært aktive musikkscenen i byen. Noen av jentene er i dag tradisjonelle rockestjerner, de gikk inn i musikkindustrien med et sterkt feministisk engasjement og er stadig med på å flytte grenser. Men den sosiale delen av historien, musikken som en fellesskapsinnstiftende kraft, underkommuniseres ofte til fordel for musikkjournalistikkens hang til å skape stjerner, unike personligheter. I en ideell punkkultur blir ikke konsertsalen behandlet som et sted hvor anonyme publikummere konsumerer et image, en særlig måte å danse på, en bestemt klesstil; snarere blir den et sted der kroppsliggjort politikk utøves. Publikum kan ta tak i mikrofonen og synge eller fortelle om sine personlige erfaringer. Voldsom fysisk dans oppløser grensene mellom publikum og musikere; konserten blir et ekstatisk ritual.

I år gjør Sleater-Kinney, et av de tydeligste bandene med Riot Grrrl-røtter, et sterkt comeback, og Riot Grrrlfrontfiguren Kathleen Hannas nåværende band The Julie Ruin spiller også i nabolaget vårt. Hannas historie har ofte blitt fortalt i sammenheng med historien om Riot Grrrl og det sentrale bandet hun var en del av, Bikini Kill, men dette er ikke tilfellet i dokumentar-filmen The Punk Singer (Sini Anderson, 2013), som forteller om 10 |

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 11

Hannas dedikerte engasjement og årene på 00-tallet med utbrenthet og sykdom. Slik det er typisk for Nord-Amerika, ante pengesterke krefter et potensial for investering i subkulturens «alternative» organisering og appellerende moteuttrykk. Både innenfor forskning (The Riot Grrrl Collection på nyu brukes av flere hundre forskere hvert år) og som en del av brandingen av storbyer som New York, bygges et salgbart image inspirert av de opprinnelige punkkulturene (hva er vel mer autentisk?) som levde i byens gater på syttitallet. I arbeidet med denne boken har jeg dratt nytte av amerikanernes evne til å beskytte – ja, og utnytte – de subkulturene som spirte frem fra den fuktige bakken i mørke og falleferdige byer som for eksempel New York var på denne tiden. I motsetning til i Russland, hvor en punkkulturforsker er henvist til gatene og bunker av fanziner gjemt under senger, kunne jeg stort sett spasere rett inn på The Riot Grrrl Collection på nyu og be om mapper fulle av fanziner og utklipp.

Tekstene i denne boken byr på en serie personlige punktnedslag, en slags famlende undersøkelser styrt av viljen til personlige møter på tvers av grenser. Et komplett overblikk over historien om Riot Grrrl og den mulige russiske fortsettelsen Pussy Riot, som ble verdenskjent etter punkbønnen i Frelserkatedralen i Moskva i 2012 og den påfølgende rettssaken og fengslingen, finnes for eksempel i Sara Marcus’ Girls to the Front; The True Story of the Riot Grrrl Revolution (2010), i faksimilesamlingen The | 11

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 12

Riot Grrrl Collection (2014) redigert av Lisa Darms og i Masha Gessens Words Will Break Cement: The Passion of Pussy Riot (2014). Som det fremgår er den amerikanske delen av historien ganske godt dokumentert, mens det russiske «ekkoet» – hvis man kan kalle Pussy Riot dette – inntil videre har blitt dekket på en relativt kontekstløs og sensasjonalistisk måte av verdens journalister, som har fulgt Nadja Tolokonnikova, Maria Aljokhina og Katja Samutsevitsj siden de anonyme aktivistdagene samt etter sonet fengselsdom, og Nadjas og Marias videre ferd som celebre personligheter med kjente ansikter. Pussy Riot nevner Riot Grrrl som en inspirasjonskilde, men selv er de ikke noe egentlig punkband; de spiller ikke for penger i konsertsaler, men bruker ideen om bandet som et aktivistisk konsept i flash mob-aktige intervensjoner i det offentlige rom, aksjoner som filmes og senere publiseres på YouTube. Før aksjonen i Frelserkatedralen i Moskva – punkbønnen – var Pussy Riot anonyme, maskerte. Jeg er i mindre grad interessert i stjerner og ansiktet deres, jeg er interessert i forbindelser og fellesskap, og i det følgende har jeg ofte klippet ut det stjerneformede sentrum.

Selv om Russland i dag er en del av Europa, eksisterer de gamle dikotomiene fremdeles. Der det tidligere var murer og jerntepper, finnes det nå usynlige grenser, og jeg ville ut av denne boblen, jeg ville ta opp stemmer som virkelig ikke var min egen. Jeg ville vite noe om sammenhengene rundt Pussy Riots punkbønn, om dens 12 |

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 13

samfunnsmessige forbindelser; det er den viktigste historien å fortelle. Å reise til Russland og forsøke å forstå omgivelsene mine var den største utfordringen. Filmer som Die Moskauer Prozesse (Milo Rau, 2014), hvor tre rettssaker mot kontroversielle kunstuttrykk – blant annet rettssaken mot Pussy Riot – iscenesettes med aktører som spiller seg selv, og Leviathan (Andrey Zvyagintsev, 2014), gir et godt inntrykk av sammenhengene i dagens Russland. I sistnevnte film rammes en mann ved navn Kolia av alle katastofer i verden – som Job. I sin ytterste desperasjon søker han svar hos en russisk-ortodoks prest, men møter bare fraser og klisjeer. Den russisk-ortodokse kirken er en politisk maktfaktor; i Leviathan ser vi den som et tomt og distansert sirkus som kommuniserer via trusler og fiendebilder, og bak fasaden sitter gangsteraktige allianser med makten. Landet er fattig, men ikke engang kirken har en reell, humanistisk interesse i å hjelpe russerne. Det finnes et hull og en plass til en punkbønn. En enorm folkelig mobilisering fant sted i gatene i Moskva høsten 2011, og det var i etterdønningene av dette at Pussy Riots punkbønn for en tid fikk Vesten engasjert i Russland.

Noen sier at Riot Grrrl-bevegelsen opphørte med Spice Girls og deres begrep Girl Power, som var en del av hypen rundt det britiske bandets gjennombruddshit «Wannabe» i 1996. Andre sier at Pussy Riot er en reaktualisering av Riot Grrrl i et webgenerert oppgjør med Putins styre.

Riot Grrrl og Pussy Riot befinner seg på hver sin side av | 13

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 14

et medieteknologisk paradigmeskifte. Fremkomsten av sosiale medier på 00-tallet åpner nye muligheter, også for feministisk aktivisme. Som Johanna Fateman sier i et intervju mellom disse permene: «Det Pussy Riot gjør nå, er definitivt mer ambisiøst enn noe Riot Grrrl-bevegelsen prøvde å gjøre. Vi var opptatt av personlig politikk, ikke nasjonal politikk eller internasjonal politikk.»

De to første tekstene i boken er basert på reiser i Russland og Amerika og erfaringer jeg skaffet meg på veien.

Tekstene er langt fra lineært utformet, i skriveprosessen har jeg benyttet min egen idiosynkratiske arbeidsmetode som jeg har utviklet som litteraturkritiker siden 2003 samt i de Vagant-spaltene jeg har skrevet siden 2010: en temmelig kaotisk og brainstormaktig respons klippes opp og arrangeres i en bestemt orden. Ofte virker det som om jeg sampler meg selv, og tilløpet kan være langsommelig og depressivt, mens selve skriveprosessen er rask og nærmest matematisk. Å koble til og å koble fra. I det følgende finnes både mental og tekstuell sampling, men første skritt er alltid fordypelse i noe annet enn min egen mentale flyt; det er det andre eller Den andre som er loven, som er love. Når jeg vet hvor teksten skal («loven»), er jeg fri til å improvisere. Den store, hvite kinesiske dragen (muligens den fra 1984-filmatiseringen av Den uendelige historien) kan komme og leke med meg, og slik oppstår det omveier som kan åpne opp for noe nytt. Jeg liker å være kritiker fordi jeg liker å forplikte meg til et bestemt materiale. Ingenting virker mindre 14 |

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 15

appellerende enn å sette seg for å skrive uten et forutgående møte, en lesning, noe konkret å forholde seg til. Jeg er ikke interessert i å gjøre de morsomme tingene som foregår i hodet mitt, eller mitt livs traumer, til utgangspunkt for en tekst, men hvis noe av dette melder seg underveis, kan det få plass.

I de siste avsnittene av boken er samtalepartnerne, blant flere andre, to amerikanske musikere med bakgrunn i Riot Grrrl-bevegelsen. Vi snakker om nittitallet og om hva de er opptatt av nå. Både Johanna Fateman og Ian F. Svenonius er selv forfattere, og det har derfor vært nærliggende å trekke dem så langt inn i arbeidet at jeg tidvis har opplevd dem som medforfattere. Det underliggende temaet for disse avsnittene er «Hva er en gruppe?» og «Hva er en jente?» – eventuelt «Hva er en punkejente»? – og jeg har her dessuten hatt glede av ulike former for samarbeid med the best minds of my generation, den norske multikunstneren Jenny Hval og den danske forfatteren Olga Ravn. Sammen med Hval og Ravn leter jeg etter et slags «vi» – en gruppe, et band, et bånd. Den avsluttende delen trekker veksler på en bølge av engelskspråklige punkejentememoarer som kom i etterdønningene av Patti Smiths Just Kids (2010), og spør om såkalt gurlesque skrift er en slags grrrl écriture. Med disse ordene ønsker jeg velkommen til å delta i min punkbønn. k ø b e n hav n , 21.08.2015

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 16

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 17

Å heve knyttede never mot en hvit vinterhimmel En punkbønn i: Reiser til St. Petersburg og Moskva 2

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 18

ü h eve k n yt t ede never mot en hvi t vi nter hi mmel en punk bøn n i: reis er t il s t. pe ter sbu rg o g mo skva

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 19

lyden av åndedrettet er som lyden av fjerne bølger.

Yogalæreren bruker ofte dette bildet. Vi trekker pusten dypt, vi spenner musklene i halsen bitte litt, og lyden blir dermed høyere, hvesende, men fortsatt rolig. Meningen er å gi bevisstheten noe å lytte til, det er som å lulle seg selv i søvn. Men vi vil ikke sove, vi gjør øvelser side om side og fortsetter med dette hørbare, men rolige åndedrettet. Lyden lager vi ikke bare for vår egen selvhypnoses skyld, vi trekker pusten for at sidemannen skal påminnes sin egen bølgelyd, i tilfelle den skulle svinne hen. Det finnes et åndedrett i teksten også, en av de mer hippieaktige kommareglene på engelsk lyder: Put a comma whenever you take a breath. Kanskje kan jeg få teksten til å trekke pusten? Ikke så mye for å tiltrekke meg oppmerksomhet, få blikk rettet mot meg, bli tydelig, stå frem, men kanskje snarere for å unnslippe blikkene, eller flytte oppmerksomheten fra øyet til øret, til pusten. Det kan neppe kalles et krigsrop, dette er et annet slags rebel yell; bare lyden av at jeg lever og puster, og det er lyden av ro, kanskje, eller det kunne være det. Lyden av et dypt, | 19

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 20

langsomt åndedrett, lyden av liv som ikke gir seg, som ikke mister seg selv i panikk, men bare er her, og roper på deg, for at også du skal være her, for at du skal huske å være et liv som ikke gir seg. Åndedrettet danner bredere fellesskap enn sangen, selv om sangen kan være ordløs, og kanskje til og med uten melodi. Om så sangen bare tar form av en lang lyd, er fellesskapet stadig begrenset til mennesker. Med en katt på magen trekker vi pusten sammen; vi kan ikke bevisst synkronisere oss, eller katten kan ikke, eller har ingen interesse av det, men vi kan lytte til hverandre. Det er ikke et ansikt jeg ser inn i når jeg ser på en potteplante eller opp i en trekrone. Den ordrike sangen skaper sterke menneskelige fellesskap, vi samles omkring en sak, vi synger ut vår tro på saken, om det så er en nasjon vi er borgere av, et fotballag vi heier på eller en ideologi vi slutter oss til. En frihetshymne, for eksempel Scorpions’ «Wind of Change» (1991), knyttet til Berlinmurens fall, synkroniserer sinnene, bringer følelser opp i kroppene og tårer frem i øynene. Vi kan besøke det paradigmatiske øyeblikket igjen og igjen ved å avspille sangen; å synge den blir som en tidsreise.

Musikk er i det hele tatt vanskelig å være imot, men man kan selvsagt la seg irritere: Jeg kan ikke høre meg selv tenke! Det er neppe tilfeldig at helikoptrene som flyr innover et vietnamesisk landskap, parat til total ødeleggelse, i Francis Ford Coppolas film Apocalypse Now (1979), også er svangre med stor, vestlig kunst i form av 20 |

christensen. en punkbønn. mat.qxp 26.10.15 12.12 Side 21

høyttalere som lar Richard Wagners Ritt der Walküren (1851) velte ut i luften. Dette skjedde faktisk, musikk ble brukt som våpen. I Guantanamo Bay-fengselet brøler Metallica og Marilyn Manson inn i hodet på muslimske fanger i timevis. Utenfor kontroll, uten søvn, og tiltagende desorienterte. Invadert av Vesten, bokstavelig talt overveldet, kolonialisert. Tanken er at når musikken endelig forsvinner og et menneskelig ansikt dukker opp, da har man skapt et indre trykk i fangen; hun vil løpe mot en med ordene sine, plapre løs om sin smerte og alt hun vet, bare for å føle seg til stede igjen. Hun vil tilstå alt, verbalisere spastisk for å komme over det langvarige presset som musikken påførte henne. Hun var i fengsel under utålelige forhold, hun er Nadja Tolokonnikova, hun er Maria Aljokhina. Et farget glimt på under et minutt, så kort at det nesten ikke fantes. To års fengsel for en plutselig, ureglementert, høy lyd kombinert med ureglementerte bevegelser; hoppende, knelende, korstegnende og boksende kvinnekropper i Frelserkatedralen i Moskva 21. februar 2012.