marginalia til harriet löwenhjelm (1887–1918)
Är jag intill döden trött, ganska trött, mycket trött, sjuk och trött och ledsen. Lång var vägen som jag nött, ingen liten vän jag mött. Jag är trött, ganska trött, sjuk och trött och ledsen.
Säg, var hålls min lille vän, rare vän, ende vän i den vida världen?
Hjärtat har jag hårt i bänn. Kommer, kommer du igen, lille vän, rare vän i den vida världen?
harriet löwenhjelm
Ved innsjøen Sommen, 1917 –vannflaten helt stille, en klar og nyslått vår, ingen ensomhet når deg, ingen død ennå, men om et år er bildet tømt, og du har drømt at gudene har et hjerte.
Så vender dagen brått mot høst, men ingen dør to ganger og ingen reiser seg og går fra dødens gjestebud.
Det regner i ditt fravær, men heldigvis, det finnes trøst: et vennskap, et vennskap, et vennskap.
Harriet Augusta Dorothea Löwenhjelm –i min dag er du en uanmeldt sorg.
I naturskjønne omgivelser på det smålandske høylandet, 160 meter over havet, ved innsjøen Sommen, syv kilometer fra Tranås, ligger Romanäs sanatorium for lungesyke. 54 rom, 63 sengeplasser. Pris for enkeltrom fra 9,50 til 10,– per døgn. (Fra Svenska turistföreningens tidsskrift Hvilo- och kurorter i Sverige, 1914.)
«Jag tror ideligen att jag minns något som jag inte minns.»
For eksempel det kjølige draget fra en åpen dør – så forsiktig vinden var i ditt nærvær. Et ekorn sprang i takrennen, du hørte det, det gledet deg, men vepsebolet som tørket og gikk i oppløsning på loftet, var uten beskyttelse og uten vitner.
Hva vet vi om hverandres hensikter? Bare den skingrende uroen og et like skingrende minne fra en togreise. Og hånden som ville stryke kinnet ditt – den lot være å stryke kinnet ditt.
Tiden leger ingenting, tiden glemmer, visker ut, også det dyrebare viskes ut av tiden, med tiden, om man glemmer –og glemme, det gjør man jo. Men der du er nå, Harriet, et sted i en dyp sommer –husker du at du sto i solen, at du var en kvinne med slips og jegerhatt?
Hvordan kan man merke det nøyaktige tidspunktet da et dikt åpner seg? Kanskje er det like greit å se bort fra tiden og heller snakke om stedet, diktets sted, for eksempel Tranås i Jönköpings län nær Svartåns utløp, dette stedet der du våknet en sommerdag og gikk ut i lyset, halvt drømmende. Og som om du lette etter et tegn, sto du der i gresset og betraktet den blå himmelen. I et glimt, ennå sløv av søvn, gjenkjente du deg selv som et barn i nattlig mørke.
Men se deg omkring, hvisker du, slike dager finnes. Du vil skrive, famlende og bestemt på samme tid. Du er en solbelyst jentunge uten skygge.
Sensommer 1917 –du tilbringer kvelden i skyggen under markisene, tegner Kierkegaard sittende på en stol, eplene er ennå ikke modne, små sure kart, men smilet ditt og bevegelsene i solen, den hvite pyjamasen som lyser som magnesium –ingenting skal gå til spille i dagens søvndyssende siste time, din flyktige livsreise.
