En skade og en gave
en skade og en gave
en skade og en gave
Roman
forlaget oktober 2025
(lenge etter alt som snart skal fortelles)
Denne historien kan gjerne begynne i Oslo, da jeg møtte igjen en kvinne jeg lenge hadde tenkt at jeg skulle støtte – gjøre alt for, uansett hva – men som jeg nå oppdaget at jeg fordømte. Etter alt hun hadde vært gjennom, forventet jeg liksom at hun skulle komme ut på den andre siden som et helt menneske, et helere menneske. I stedet var det omvendt: På samme måte som en tenåringsdatter må forlate alt hun kjenner for å bli fri, hadde hun nå brutt med menneskene som støttet henne i de årene hun hadde hatt det vanskelig. Den sårbarheten hun viste da, og som hadde gjort henne så klar og sterk i mine øyne, var plutselig blitt en kilde til skam. Hun skammet seg over livet sitt de siste årene. Det var ordene hun brukte. Tilbake satt de menneskene som var glad i henne og lurte: Hvordan skulle det gå med henne nå? Ville hun fortsette slik i noen år, komme seg opp igjen og så få en ny nedtur? Hvem skulle da støtte henne?
Hun het Elsa. Hun hadde langt og rett og helt lyst hår. Fargen og fasongen på håret var symptomatisk for det meste ved henne: Det var så nøytralt, så lite
oppsiktsvekkende at det ikke kunne støte noen med sin skjønnhet, og like fullt var det vakkert. Jo da, hun var en kvinne mange ville tenke på som «pen», kanskje nettopp på grunn av de uspektakulære trekkene – de ferskenblussende kinnene, den bleke friskheten og fregnene om sommeren – men selv kunne jeg ikke føle noen dragning mot akkurat dette. Jeg likte henne av andre grunner. Først og fremst fordi hun snakket høyt og fort og brautende og på den måten brøt gjennom de beskjedne trekkene med en rølpete karakter. Det var noe med energien hennes, ville jeg sagt, om noen antydet at de ikke forsto hvorfor jeg var så begeistret for henne (det var mange som hadde vanskelig for Elsa). Og likevel var det ikke enkelt å forklare. Handlet det om hvordan hun, fra et så ordinært eller til og med feminint utgangspunkt, viste seg å være så breial? I begynnelsen hadde det ofte overrasket meg, måten hun boltret seg på og ønsket å overgå alle med sin intelligente og lynraske tale, samtidig som dette på ingen måte gikk på bekostning av andre kvinner. Elsa forsøkte ikke å holde andre kvinner nede. Og denne dobbeltheten – den enorme selvtilliten på den ene siden, og evnen til å være oppmuntrende og inkluderende på den andre – var så sjelden at jeg ikke bare lot meg imponere av den, men følte meg komfortabel og fri ved siden av henne. Hun ga andre rom til å eksistere, fordi det var et rom hun ønsket for seg selv.
Det var derfor det var så overraskende for meg, de gangene hun kom helt nær i en samtale og flyttet blikket rundt i ansiktet mitt: fulgte linjene, urenhetene, tørrheten på stedene der fuktighetskremen ikke var trukket helt inn i huden. Hvor hadde jeg fått en rynke?
Vi hadde alltid møttes i andre byer enn Oslo. Vennskapet var med andre ord ikke et Oslo-vennskap, hva nå enn det var. Jeg kunne kalt det et hverdagslig vennskap, et slikt vennskap man pleier ukentlig eller månedlig, eller i alle fall jevnlig nok til å holde oversikt over hva som foregår i hverandres liv. I likhet med Elsa, hadde jeg aldri vært så flink med den slags vennskap. I store deler av mitt unge voksenliv hadde jeg ramlet fort og hardt gjennom mennesker. Og likevel hadde jeg tenkt – og trodde det var slik for Elsa også – at vennskapet vårt var annerledes. Hun bodde alltid i andre land, og jeg flyttet rundt på mine måter, og dette hadde ført til at vi i mange år kun møttes på steder vi oppholdt oss tilfeldig eller midlertidig. På den måten var det gjerne blitt til at vi bodde på samme rom i flere dager, bundet til denne samværsformens begrensede, men oppslukende varighet. Vi delte seng og snakket så lenge at vi ble tørre i munnen. Vi smakte på maten til hverandre uten å spørre og våknet ofte, oppgitte, eller døgnville, av at den andre sto foran det åpne, lysende kjøleskapet midt på natta og lette etter noe kaldt å drikke.
Det fungerte overraskende godt, og for meg var det en usynlig, litt patetisk triumf. Aldri hadde jeg forventet å dele rom med noen i så mange dager og like det. Jeg antok at det var sånn for henne også. Det var i alle fall det hun sa.
Og kanskje var det nettopp dette som måtte til: å være tvunget sammen i en by eller et land verken hun eller jeg følte noen varig forpliktelse til. Det var bare sånn det ble mulig å slippe inn til den andres private natur.
Elsa snakket om sitt «mørke». Da jeg spurte hva hun mente med det, på en trang og neonmalt restaurant der vi satt og spiste thaimat, ville hun ikke utdype. Bare mørke, sa hun. Ikke noe mer enn det.
Jeg merket at det vekket omsorgsinstinktet mitt å støte på en slik sperre. Først og fremst på grunn av språket, om dette «mørke», som om noe mystisk og syndig hadde tatt bolig i henne, og som for meg avslørte hvor lite vant hun var til å snakke om følelser. Hva jeg innbilte meg om min egen evne til det samme, var ikke viktig. Jeg snakket aldri om meg selv, med mindre jeg ble tvunget til det. Det var derfor jeg gjorde det til min oppgave å finne innganger til andre. Jeg håpet at de skulle finne de samme inngangene til meg, men jeg var aldri behjelpelig med å lede dem i riktig retning. «Mørke» – det fortalte meg bare at det lå en lang språklig strekning foran oss, før vi kunne snakke om det som virkelig betydde noe.
Da hun flyttet tilbake, var det jeg som gikk gjennom noe. Det kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg ble i alle fall merkelig urolig av at hun var i byen. Jeg følte at det var meningen at jeg skulle være et annet sted, som om det var min tur nå, å være på et sted i livet hvor hun kunne komme på besøk til meg, at det var mitt ansvar å opprettholde den flyktige geografien for vennskapet vårt.
Jeg ventet på at hun skulle ta kontakt – jeg hadde på forhånd skrevet og spurt når hun skulle komme – men så gikk ukene og jeg hørte ingenting. Jeg forestilte meg hva hun brukte tiden på og hvor hun oppholdt seg i byen.
Til slutt tok jeg kontakt igjen. Det hadde allerede gått en måned, og likevel brukte hun noen uker på å svare. På grunn av den lange forsinkelsen, var jeg allerede så skuffet da svaret kom, at jeg ikke ble glad for invitasjonen. En filmpremiere? I flere dager måtte jeg tenke på hva jeg skulle gjøre. Jeg overbeviste meg selv om at det betydde noe at hun ville være der – på den måten vennskapet ofte hadde hjulpet meg over mine vante stengsler.
Da jeg kom til kinoen, var det allerede noen andre der hun måtte snakke med, og så begynte samtalen på scenen. Etterpå var det visning av filmen. Den var forsinket, og varte langt over tiden; da vi kom ut igjen, var det mørkt. Elsa pustet ut – det var akkurat så kaldt at en stump sirkel av frostrøyk hang igjen
foran munnen hennes. Så var det flere mennesker hun skulle hilse på. Noen av dem var kledd i utstudert slaskete klær og dro oss med videre til et sted hvor musikken var så høy at det var umulig å snakke sammen. Av en eller annen grunn fikk jeg inntrykk av at det var noe av poenget. Elsa holdt seg unna meg. Dette var ikke en anledning for å bli gransket. Hun ønsket ikke noe av den nærheten møtene våre hadde vært bygget på. Hun kikket bare pliktskyldig bort på meg da hun forsøkte, halvt ropende til de andre over bordet, å fortsette samtalen om filmen, som jeg forsto at hun likte, selv om hun kverulerte med noen av grepene i den. Hun bare overså min ene kommentar om hvorfor de kvinnelige karakterene var blitt beskrevet som komplekse når de framsto så ordinære, nesten platte. Det var en kommentar som egentlig var myntet på Elsa, en kommentar som før i tiden ville ha kommet fra henne i stedet for meg, og som jeg ble litt stresset av å høre fra min egen munn. Håret hennes var fortsatt langt og lyst og satt opp i en anonym hestehale. Hun hadde børstet opp øyenbrynene (det var nytt), men bortsett fra det var mye som før, selv om menneskene rundt henne var nye for meg.
Snart hadde en hel kveld forløpt uten at det hadde vært personlig mellom oss. Jeg visste ikke engang hvor hun bodde. Så da jeg reiste meg, forsøkte jeg å spørre hvordan hun hadde det. Hun kikket opp og sa, liksom forbauset, hva, skal du dra? Og jeg kunne
ikke annet enn å si nei og sette meg ned igjen på stolen. Hun virket oppstemt, det var ikke noen annen måte å forklare det på. Det var som om alt som skjedde i livet hennes, og som hun fortalte om til alle rundt bordet like etterpå, hadde skåret av et lag av varhet og erstattet det med nedlatenhet. Ikke minst i måten hun snakket om andre på: Hun hadde så mye å gjøre at hun hadde begynt å sortere mennesker inn i de som ga og de som tok. Hun kunne ikke lenger, mente hun, bruke tid på dem som følte seg truet av at hennes høyeste ønske ikke var å få barn og flytte ut til forstedene.
Jeg ble ubekvem av å sitte der og høre på hvordan hun snakket om mennesker hun tidligere hadde vært så nær. Jeg var ikke sikker på om det var best om jeg ble værende eller bare gikk derfra. Jeg kunne kjenne meg selv trekke inn i frykten og iføre meg en hardhet overfor henne som hamret løs på alt jeg trodde jeg så. En ordflom av urimeligheter om hvem hun var blitt, eller enda verre, hvem hun hadde vært hele tiden, før jeg klarte å nå et sted i meg selv hvor jeg kunne si det som det var.
Jeg var skuffet, for jeg hadde virkelig gledet meg til å se henne.
Klokka var halv ett da jeg sjekket den en siste gang. Jeg reiste meg og vinket kort til alle rundt bordet. Hun fulgte ikke etter meg. Det snødde da jeg kom ut og gikk gjennom sentrum. Et surt og frampå marssludd som traff skrått på grunn av all vinden. Jeg
bøyde hodet for å beskytte ansiktet. Så skjedde det med enda et vennskap, tenkte jeg og trakk jakka helt opp i halsen. Så måtte det være noe i meg, som fikk det til å skje.
synne øverland (f. ) har bakgrunn som musiker og tidsskriftredaktør og har drevet forlaget Fanfare. Hennes første bok, romanen Gode lesere, utkom i .
Forfatterportrett: Signe Fuglesteg Luksengard
Forsidebilde: Urd J. Pedersen, Free Access to Secrets ()
Omslag: Egil Haraldsen | eXIl desIgn
Så skjedde det med enda et vennskap, tenkte jeg og trakk jakka helt opp i halsen.
Så måtte det være noe i meg, som fikk det til å skje.
Er man stilt inn på riktig frekvens, er det mulig å oppdage en by befolket av kvinner. Kvinner som behersker kunsten å omgås på varsomme og spissfindige måter for å forsvare seg selv.
Liv er kommet til Oslo med forventninger om å knytte seg til mennesker. Hun kaster seg inn i det ene heftige vennskapet etter det andre, og i dem håper hun å finne svarene på hvem hun er og hvem hun kan være for andre. Men i alle møtene, i alle vennskapene, ulmer noe hun ikke kan forklare.
Hvorfor havner hun stadig i flokete forbindelser hun ikke finner noen vei ut av? For å få innpass bestemmer hun seg for å skjule sitt ubehag og tenke på seg selv som et blankt ark andre skal få fargelegge.
En skade og en gave er et sosialt studium, en kløktig og glødende roman om vennskap og kjønn, flukt og jakten på fellesskap.