Mirjam Kristensen - Et plutselig mørke

MIRJAM KRISTENSEN ET PLUTSELIG MØRKE Roman | Forlaget Oktober

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 2

04.09.2020 15:56

Mirjam Kristensen

et plutselig mørke Roman

forlaget oktober 2020

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 3

04.09.2020 15:56

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 4

04.09.2020 15:56

i forbindelse med en konferanse jeg var på i ­London, gikk jeg inn i en bokhandel, og der syntes jeg at jeg så Hulda. Det kan ha vært henne eller noen som lignet henne, slik det ofte er når man ser noen i forbifarten.

Jeg har alltid innerst inne trodd, eller kanskje bare håpet, at det finnes et menneske et sted som ligner meg selv. Jeg har lengtet etter en dobbeltgjenger, higet etter vennskap hvor jeg kunne kjenne identifikasjon med et annet menneskes innerste tanker. En måte å unngå den dypeste ensomhet på. Jeg har lengtet etter en som lignet meg, som ville forstå alle tanker og impulser, som ville kjenne igjen alle slags følelser. En stund trodde jeg at det kunne være Hulda, men det er mulig jeg var desperat, at jeg lette for hardt.

Kanskje har denne lengselen etter en dobbeltgjenger i virkeligheten aldri vært rettet mot et annet menneske, men vært et symbol på det andre livet jeg kunne ha levd hvis jeg ikke allerede hadde valgt å leve dette. Eller kanskje fore­stillinga om en dobbeltgjenger er et uttrykk for at det ­finnes noen sider ved meg selv jeg ikke lar komme til sin rett.

Jeg kan bare leve dette ene livet, det livet jeg faktisk lever.

Jeg ble ikke overrasket da jeg så Hulda, eller noen som lignet henne, og det spilte liksom ingen rolle om det 5

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 5

04.09.2020 15:56

faktisk var hun som sto der eller om det var det dypeste ønsket i meg om å få se henne akkurat da, som førte til at jeg trodde jeg så henne. Jeg visste uansett at jeg ikke kunne gå bort til henne og røre ved henne eller historien hennes. Jeg visste at hun måtte være helt for seg selv. Og akkurat idet jeg hadde tenkt det, fikk jeg en innskytelse om å gå bort til henne og si akkurat det, alt jeg tenkte der og da, som om vi faktisk var på reise sammen, men da var hun borte. Jeg kunne ikke se henne noen steder. Det var som om lydene og fargene kom tilbake, og en virkelighet som i noen sekunder hadde tatt pause, kom tilbake og kalte på meg. Jeg ristet alt av meg og samlet sammen bøkene jeg ville kjøpe, og gikk til kassa for å betale.

Mens jeg sto der i køen, fikk jeg se ei tjukk notatbok med et tiltalende grafisk mønster i sennepsgult og turkis. Jeg ville ha den notatboka. Jeg ville ha den impulsen som kom over meg da, en trang til å svare henne, fortelle henne alt som har skjedd, som det skjedde.

En flyktig tanke spredte seg rundt i hjernens ulike strukturer og tok form. Den roen som fletter seg fast i brystet når man har tatt et avgjørende valg, kommer ikke av at man har tatt den riktige avgjørelsen. Roen kommer av at man endelig har tatt en avgjørelse.

Da jeg betalte for notatboka, visste jeg at jeg skulle bevege meg videre. Da jeg la den i veska, visste jeg plutselig hvor historien om Hulda og meg begynner og slutter, og da jeg kom tilbake til hotellrommet, satte jeg meg ned og lot pennen flyte som krusningene i bassenget den sommerdagen i Spania for over to år siden.

Bassenget er punktet alt stråler ut fra.

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 6

04.09.2020 15:56

sommer og høst

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 7

04.09.2020 15:56

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 8

04.09.2020 15:56

hulda forsvant en dag i september, det vil si, det var mer det at hun skulle ha kommet hjem etter et kunstneropphold i England og ikke kom. Andreas og barna kom hjem til tomt hus. Det var ingen beskjeder fra henne, og de fikk heller ikke tak i henne på telefon. Andreas ­ringer meg etter et døgn. Så ringer han meg den påfølgende dagen og dagene etter. Hver av disse dagene sier vi det samme.

Jeg hørte ikke noe i går heller, sier han.

Jeg skjønner ingenting, sier jeg.

Vi teller dagene. De går så sakte. De tikker oss langsomt inn i en mørk forvirring.

Andreas har ringt og snakket med hun som er ansvarlig for kunstneroppholdet i den lille engelske kystbyen, og de har ringt til det lokale politiet, og alle ­undersøkelser har blitt gjort som skal gjøres, og det er ingenting å melde.

Så lenge det ikke er mistanke om at noe kriminelt har skjedd, sa kuratoren til Andreas, så er det ikke så mye vi kan gjøre. Kanskje hun fikk et innfall og holder på med noe og har glemt å gi beskjed, foreslår kuratoren trøstende. Andreas er anspent i stemmen når han ­forteller meg dette, når han forteller meg hvordan han endte opp med å gråte i telefonen til kuratoren, og hvordan hun 9

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 9

04.09.2020 15:56

prøvde å trøste ham og si at Hulda virket helt fin da hun snakket med henne sist, og at hun ikke fikk noe annet inntrykk enn at hun var på vei hjem.

Men hun tok jo aldri noe fly, hun kom aldri til flyplassen, sier Andreas til meg, gang på gang, og det gjorde han sikkert til kuratoren også.

Hver morgen sitter jeg i stua og kikker gjennom bilder folk har delt av sine lykkelige øyeblikk eller fantastiske prosjekter, mens jeg venter på at han skal ringe, men aller mest venter jeg på at Hulda selv skal ringe, at hun skal si at nå er hun endelig hjemme igjen, eller i alle fall hvor hun er, og så fortelle hva som har skjedd, for det er nok over førti tapte anrop fra meg på telefonen hennes nå.

Men det er Andreas’ navn som lyser på skjermen.

Det er den fjerde dagen siden Hulda forsvant.

Hvordan går det med deg, sier jeg, og med ungene?

Andreas snakker om hvordan gårsdagen hans var, hvem han snakket med, og hvordan han har prøvd å finne ut noe nytt. De minste orker han ikke å snakke om, de skal ikke inkluderes i dette, han har sagt et eller annet til dem om at mamma er forsinka. Til Simon har han sagt at Hulda har forlenget oppholdet sitt, selv om han vet at Simon ikke tror på det, for han har jo sikkert prøvd å ringe henne selv uten at hun har tatt telefonen eller svart på meldinger.

Mens vi snakker sammen, har jeg reist meg fra sofaen og står ved kjøkkenbenken og ser ut over hagen med morelltreet hvor bladene har begynt å gulne. Han s­ nakker om en eldre kollega som har mista mannen sin, og at han på en måte skjønner noe av det hun går gjennom, for akkurat nå kjennes det som at han har mista Hulda, men 10

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 10

04.09.2020 15:56

så kan han ikke si noe til kollegaen, han kan ikke si noe til noen. For Hulda kan jo plutselig komme tilbake, og da kan han aldri ta tilbake det folk har visst, at hun var borte disse dagene, og det vil legge et preg på hvordan folk ser på ham og på henne og på ekteskapet deres. For hvem kan gjøre noe sånt, hvem kan plutselig bare bli borte når hun har barn og er mor?

Etter samtalen blir jeg sittende en stund og kikke gjennom de siste tekstmeldingene Hulda sendte meg, dem vi utvekslet før, under og etter ferien vi var på.

Vi hadde ikke sett hverandre på flere år da vi møttes på åpningen av en utstilling til en felles venn.

Nå var det godt å se deg, sa Hulda og ga meg en klem, en overbevisende hard klem.

Så godt å se deg, svarte jeg, og så var de siste ­månedene, årene, hvor vi tilfeldigvis ikke hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, helt borte.

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 11

04.09.2020 15:56

etter samtalen med Andreas er liksom dagen min over, selv om den nettopp har begynt. Jeg skal til å gjøre praktiske ting, som å sette på oppvaskmaskinen eller å samle sammen tøyet som ligger strødd ut over, men jeg tar meg i det. Jeg er ikke hjemme på dagtid for å rydde, sier jeg høyt til meg selv. Før Andreas ringte, og etter at de andre hadde gått, rakk jeg akkurat å spise en brødskive med ost og smør, stående ved benken for å spare tid og for å ha noe å se på. Jeg vil slippe å kjenne tankene formere seg. Jeg ser på de ivrige naboene som allerede fra tidligste morgenstund skifter dekk på bilen, ordner i hagen og vasker sykkelen, eller posten som kommer i en liten rød el-moped, eller barn som er på tur med barne­hagen. Jeg konsentrerer meg om det jeg ser, prøver å ikke tenke på noe annet enn det, la hodet fylles av sykkel, bil, barn og post. Hvis ikke begynner jeg å tenke på avhandlinga om kvinnene og krigen. Jeg kan ikke skrive en eneste setning på den lenger. Jeg står fast, har havnet på feil spor, kommer meg ikke videre, og jeg kan ikke lenger tenke på den uten å miste fatningen. Det er som å stå under et stort, fantastisk vakkert bøketre som vil være så lett å klatre i og komme seg til topps i og se ut fra, om man bare hadde rukket opp til den nederste greina.

12

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 12

04.09.2020 15:56

Nå finnes det et skille i meg, noe som skiller meg fra alle tankene om avhandlinga, som holder meg tilbake, stopper meg fra å gå videre. Men ikke bare fra avhandlinga. Sokkene på golvet, brødsmulene på benken, den tomme smørboksen i kjøleskapet som ingen kaster. De rotete barnerommene. De trer fram på en annen måte enn før, tommere, blekere.

Lyset kjennes så skarpt tidlig om høsten, det har mistet den sommerlige varmen og skjærer gjennom glasset med vann jeg holder i hånda. Plutselig ser jeg vannet og glasset og hånda som holder glasset, og jeg tenker, det er min hånd, men den ligner en annens hånd, en fremmed hånd holder i glasset. Er det sånn Hulda har det hele tiden? At hun ikke kan falle til ro i seg selv, men stadig må være på leting etter den rette følelsen, det riktige uttrykket, etter den riktige formen som hun kan kjenne seg igjen i, det riktige livet.

Jeg blir stående ved kjøkkenbenken med glasset i hånda etter å ha snakket med Andreas. Det finnes hele tiden muligheter for å gjøre noe helt annet enn det man gjør og holder på med hver dag, men så fortsetter jeg allikevel der jeg slapp dagen før. Våkner opp med den samme personen, går inn til de samme barna og går til den samme jobben. Men Huldas liv har tatt en ny vending, en uventet retning. Hun har tatt en brå sving. Historien hennes vil nå romme også dette, at hun er borte fra familien sin, at hun kanskje har dratt fra dem.

Det har vært voldsomme hendelser i Huldas liv før dette. Hun mistet moren sin da hun var liten. Hun ­reiste til Italia for å gå på kunstskole og fikk et barn med en mann hun ikke ville være sammen med. Det er mulig at 13

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 13

04.09.2020 15:56

hun er disponert for store omveltninger, at genene hennes utsetter henne for endringer eller evner som gjør at hun skaper dem selv. Det finnes jo så uendelig mange muligheter for hva man kan gjøre med et liv, så mange anledninger for endringer, og så mange ting som skjer uten at man hadde ventet det.

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 14

04.09.2020 15:56

mirjam kristensen Et plutselig mørke © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Omslagsdesign: Laila Mjøs Satt med: Garamond Pro 11,5/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: Munken Pure, 80 g Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2264-4 www.oktober.no av mirjam kristensen Dagene er gjennomsiktige. Roman, 2000 De som er ute i regnværet. Roman, 2002 En ettermiddag om høsten. Roman, 2006 Et rikt liv. Roman, 2009 Jeg har ventet på deg. Roman, 2014

Et plutselig mørke_Mirjam Kristensen.indd 221

04.09.2020 15:56