Ingvild Burkey – Et underlig redskap

«Dette er ei stramt redigert diktsamling med skarpe og presise registreringar og sansingar […] Ho arbeider med andre ord seint saman­ likna med mange andre norske forfattarar, men kva gjer vel det når ho samtidig posisjonerer seg blant dei beste i sin generasjon» oddmund hagen, dag og tid

«En av fjorårets vakreste og klokeste bøker; skrevet med stort alvor, stor vrede og uforferdet menneskelighet» linn ullmann Om Falsk pike (1997) «Eit verk som i sine beste parti får ein til å ville ta i bruk begrepa stil, skjønnhet, naturleg auto­ ritet (basert på evne til å skape kunst), fyller ein med gammaldags håp og tru på litteraturens […] litteraritet» eva jensen, vinduet 3/1999

Et underlig redskap består av nær femti fortellinger. Like gjerne som de beskriver en norsk hverdag, østeuropeiske landskap, amerikanske eller sentraleuropeiske byer og ferie­ steder, foregår de i geografiske strøk og tilstander som virker midlertidige og drømmeaktige. Virkeligheten er hverdagslig og brutal, gjenkjennelig og fremmed, ofte med spor av vold og ­krigserfaringer – idyllen er underlig skremmende.

Ingvild Burkey stiller grunnleggende spørsmål som leder til uventede steder, både i verden og i sinnet, hvor det fantastiske og det realistiske inngår nye og overraskende forbindelser.

«Falsk pike er en av de få bøkene som blir værende i meg etter lesning, en stemning, noe litt fremmed, følelsen av landskap, av rom, og melankoli. Hele tiden trer hovedpersonen tydelig frem, lakonisk, skarp, ironisk, av og til nesten hatsk, av og til vittig, alltid med gode refleksjoner» karl ove knausgård

Ingvild Burkey er født i 1967.

Hun har tidligere utgitt dikt­ samlingen Torden i søvne (1994), romanen Falsk pike (1997) og prosatekstsamlingen Intervju med den hjemvendte helten (2002), og i 2008 kom hennes andre diktsamling, Den mest tenkelige av alle verdener, som ble nominert til Brageprisen.

Ingvild Burkey mottok Tanums kvinnestipend i 2009.

ET UNDERLIG REDSKAP

Om Intervju med den hjemvendte helten (2002) «Burkeys tekst [er] forbløffande myndig og klar, på ein måte som minner om så vel Tor Ulven som Georg Johannesen» marta norheim, røff guide til samtidslit teraturen (2007)

Hvor mange før meg har sammenlignet månen med en sølvmynt?

Med en sigd? Med en sitron? Hvor mange før meg har beskrevet mørket som en kappe? Dagligdagse gjenstander: frukt, himmel­ legemer, verktøy. Men jeg blir aldri fortrolig med dem. I smug ­stirrer jeg på tingene som en forrykt, mistenksom, nesten hatefull.

Jeg begriper dem ikke. Selv når jeg holder dem i hånden.

ingv il d b ur k e y

Om Den mest tenkelige av alle verdener (2008) «Burkey kombinerer var sanselighet og subtile observasjoner - gjerne over livets såkalte baga­teller og hverdagsligheter - med et høyt refleksjonsnivå» arne hugo stølan, vg

i ng v i l d b ur k e y f or l ag e t ok t obe r

Om Torden i søvne (1994) «Sjelden har jeg lest en lyrikkdebutant der klangen, meningen, setningene lyder som ekko i bevisstheten lenge etter at ordene er lest» tormod uleberg, fædrelandsvennen

ET UNDERLIG REDSKAP Fortellinger f or l ag e t ok t obe r

omslag: Johanne Hjorthol forsidebilde: Louise Bourgeois, The Stretch, 2006.

Etsning på papir, 151,4 x 90,8 cm. Foto: Ken Adlard © The Easton Foundation/bono, Oslo

I S B N 9 7 8 - 8 2- 4 9 5 - 1 7 8 9 -3 | F O R L A G E T O K T O B E R 2 0 1 7

Burkey_o.indd 2

03.04.2017 14.09

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 2

03.04.2017 13.23

Ingvild Burkey

et underlig redskap Fortellinger

forlaget oktober 2017

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 3

03.04.2017 13.23

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 4

03.04.2017 13.23

Il y a un autre monde mais il est dans celui-ci.

Det finnes en annen verden, men den er i denne. paul ĂŠluard

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 5

03.04.2017 13.23

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 6

03.04.2017 13.23

­i nnhold

[Prolog] 9 Et underlig redskap 11 Firesetersflyet fløy innover øya i lav høyde 31 Sektor 8 35 Mongolia 47 Antikviteter 51 Idet toget krysset enda en dorsk brun elv 53 En stjålet fortelling 57 Nytt kapittel, i hvilket Gud gjøres til latter og slår fryktelig tilbake 67 Nevrasteni 71 Turisten 75 Anhedoni 79 Jungel 89 Steppe 93 Nede for telling 95 Elsie Sur Mer 101 Tilfredsstillelsen 107 Husmordager 111 Reiseliv 125 Vepsen kryper med mikroskopiske rykk 129 Det indre av øya 135 Melk 137

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 7

03.04.2017 13.23

Mørket 139 Mitt hjerte 141 Romerrikets nedgang og fall 145 Vodka Sour 153 Keiseren 159 Kandidaten 163 Feilfrie fremmede 165 Den lenge varslete krigen har endelig brutt ut 177 Noe 181 Alipaťina Flophouse 183 Hvalbukta 189 Skjorte og slips 203 Birte 209 Bengt 211 Monster 213 Kulak 215 Verden er alt som er tilfelle 217 Min fars fikener 221 Hammer 229 Lukten av gammel snø 231 Soldatliv 243 I en liten badeby ved kysten 257 Det er allerede lenge siden jeg gikk hjemmefra 267 Helbredelse 269 Asfalt 273 Frihet 277 Bassenget 279

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 8

03.04.2017 13.23

Forestill deg en slange, at den blir flådd levende.

Slangens nerver er nå blottlagt langs hele slangekroppens lengde; alt som berører den, uansett hvor det er, berører en naken nerve.

Forestill deg ti, femti, hundre slike slanger.

Alle er flådd, alle er levende.

Tenk deg at de er stengt inne i et lite, trangt kammer.

Tenk deg det så trangt at det ikke er plass til noe annet enn slangene slik at hver eneste bevegelse én slange foretar seg, kan føles langs de blottlagte nervene til en eller flere av de andre slangene.

Slik føles det å være ved bevissthet.

Bevissthet, selvbevissthet.

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 9

03.04.2017 13.23

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 10

03.04.2017 13.23

et underlig redskap

Jeg holder et underlig redskap i hånden. Å beskrive det ville ta all tilgjengelig tid. Dets utstrekning – men jeg vet ikke engang hva utstrekning er. Materialet det er laget av, forekommer meg gudelignende. Gudelignende? Jeg har aldri sett Gud. Hvordan skulle noe kunne ligne Gud? I et visst lys (nedadgående sol, svart røyk fra bålene) ser det ut som en del av hånden.

Hvilket formål er det laget for? De fleste redskaper er utformet med tanke på én, høyst to, helt spesifikke handlinger. Bøte et garn, stikke hull i et lærbelte. For­ målet lar seg utlede av formen. Ikke slik med dette. Er det i det hele tatt et redskap?

Jeg kunne slå et menneske i hjel med det, jeg kunne også kjærtegne noen, om noen kom forbi som lot seg kjærtegne. Fingertuppene mine er harde som horn av arbeidet med garnene. For den som har flere stemmer i hodet og ikke kan lyve for seg selv, er det åpenbart: Sjøen tømmes for fisk. Bak landsbyen ligger fiskebeina og hodene i enorme stinkende hauger. Fisken begynner å råtne fra hodet, lyder et ordtak. Vi har ingen landsby­ høvding lenger. Den forrige døde og det syntes menings­ løst å velge en ny, den gamle hadde likevel ingenting han skulle ha sagt, og når skatteoppkreverne kom, dro de ham 11

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 11

03.04.2017 13.23

ut av hytten etter ørene og bandt ham til en pæl og pis­ ket ham til han svimte av. Nå har vi ingen høvding, vil de piske oss sanseløse, alle sammen? Det er ikke nok pæler.

Ikke nok fisk. Ikke nok av noe. Jeg kunne slå et menneske i hjel med denne merkelige gjenstanden, jeg kunne også gjøre det med mine tomme hender.

Du prater og prater. Blir tungen din aldri støl? Fortset­ ter den å slynge ut banneord mens du sover? En av de barføtte landsbyførkjene du holdt deg med en stund, for å feie ut geitelorten og rake i grua, sa til den som ville høre, at en djevel hadde fart i deg, om natten remjet den og skreik, ord så uhellige at jeg trodde Gehenna skulle åpne seg og sluke både meg og ham og sengehalmen, da du satte henne på dør, priset hun høylytt Gud, gikk rake veien til tempelet og ga dørvokteren der ei halt høne til brennofferet, så tok hun beina på den staute nakken og forsvant nedover veien til Agorast med en støvsky etter seg, hun ville hjem og besøke sin gamle mor, sa hun, men det er dem som sier de har sett henne med hennarødt hår under armene i et gledeshus i Bildad, hva de nå hadde der å gjøre. Dørvokteren kokte suppe på høna og ga kjer­ ringa og ungene å spise, den var så gammel og seig at det ville ha vært en fornærmelse å ofre den til guden – dette hørte jeg på markedet, ved spyttebakken der ertebelg­ selgerskene kjekler med de tilreisende lærsekkmakerne om en plass i skyggen, ta det for hva det er verdt.

Jeg kan ikke holde opp med å studere denne tingesten. Hvil­ ken bevegelse er det meningen at hånden skal utføre med den? Den ligner en ildtang, men også i visse ­henseender 12

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 12

03.04.2017 13.23

en håndtein. Den har små hull, som en fløyte. Den ligger godt i hånden, med en behagelig tyngde. Den er glatt og kjølig, overflaten er verken blank eller matt; hvis den er av metall, er det smidd av helt andre smeder enn våre. Da jeg var yngre, tenkte jeg natt og dag på å krysse ørkenen, overleve det på en eller annen måte. Heller den usikre død, tenkte jeg da, enn den sikre. Nå vet jeg ikke. Kanskje foretrekker jeg likevel den sikre.

Men jeg var yngre da, tankene kretset, blodet kokte. Ro kjente jeg ikke, ikke da heller. Det var en ung pike i nabo­ landsbyen som jeg ikke fikk ut av hodet, sant å si prøvde jeg heller ikke å drive henne ut, det er vel mer ­sannferdig å si at jeg hadde sperret henne inne der. Hun skrek og klorte og ba om nåde med et hatefullt blikk, og jeg boltet døren med en ekstra bolt og gikk til mitt arbeid. Hele den lange dagen mens svetten sved i øynene og ryggen verket, tenkte jeg på henne som ventet i cellen sin på at jeg skulle komme tilbake. Jeg tenkte på hvordan solen trengte inn gjennom sprekkene i de skakke leirveggene og hvordan hun satt på gulvet med de nakne beina strukket ut foran seg, fremoverlutet, nesten i svime av varmen. Skålen med vann ved døren hadde hun ikke rørt, og leppene hennes, munnhulen og tungen var tørre. Det var slikt jeg tenkte på mens jeg rodde frem og tilbake, frem og tilbake over den oljetunge sjøen som heller ikke i dag ville gi fra seg mer enn en håndfull allerede halvdøde fisk.

Sulten gnager i tarmene, klager torgkonene, og klyper i de slunkne overarmene sine så Gud og hvermann kan se at de ikke ljuger, men det er ikke sulten som gnager i meg.

Jeg spiser når jeg må, helst ville jeg slippe. Aldri mer se eller lukte en fisk, et muggent brød, skrumpne auberginer 13

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 13

03.04.2017 13.23

stekt i harsk olje. Honning ville være nok for meg. Mørk honning med skyer av noe som ligner røyk drivende gjen­ nom seg. Himmelriket: Dronningbien beskyttet av en ugjennomtrengelig vegg av ensporete droner. Er mennes­ ket friere? Jeg tror ikke jeg kunne utholde virkelig frihet.

Se hendene dingle som råtten frukt mellom knærne hver morgen og vite: dette er hendene til en fri mann.

Når jeg tenker på mine foreldre, min far og min mor og hvordan de levde, knyter det seg i magen og jeg synes jeg må brekke meg. Men jeg kan ikke utelukke at også en rik mann kan kjenne det slik. Vemmelse kan alle føle, også foreldre for sine barn – tenk bare på gravide kvinner, om de er slaver eller høybårne, kvalmen slipper de ikke unna.

Hvilken mening kan det ha at de skal ris av kvalme nett­ opp i de første månedene da faren er størst for at barnet støtes ut? Jeg òg er kanskje far til noen, det vet jeg ikke sikkert. Det hender jeg synes jeg gjenkjenner mine trekk i en eller annen jypling, mine egne eller min fars eller hans farfars fars, det kommer vel ut på ett. Den kraftige nesen, måten brynene vokser sammen på, en brå bevegelse med de senete skuldrene. Blikket, underdanig og morderisk på samme tid. Jeg slår åren mot vannflaten for å knuse ansik­ tet som stirrer tilbake på meg der.

Jeg er et dårlig menneske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg skammer meg ikke heller. Jeg konstaterer at det er slik.

Av og til morer jeg meg med å forestille meg hvordan et godt menneske ville klare seg her. Det heter seg at tom­ singer er foretrukket av Gud, men den som har levd tett innpå en av dem, vet at de har like mye grusomhet i seg som noen annen. Ondskap: et mørkt, omvendt rike.

14

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 14

03.04.2017 13.23

Om ettermiddagen tårner fiolette skyer seg opp på him­ melen, tordenen skraller, Fedors sauer sprer seg skremt utover åssiden. Regnet er forlokkende nær, men det kom­ mer ikke. Stormen lader ut, skyene løser seg opp i ingen­ ting. Dette gjentar seg, dag etter dag. Den tørre jorden luk­ ter stramt, som et gammelt menneske.

Du kan ikke gjenoppfinne språket hver gang. Du må ta det som det er. Det vesentligste finnes det ikke ord for.

Men du kan si: Min elskede. Min fole. Bli hos meg. Og noen blir. Det ender med at jeg må jage dem på dør.

Jeg har gjort visse sonderinger. Hun lever med sin far og en skokk med yngre søsken. Moren døde i barselfeber da hun var småjente. Faren er fisker, hva ellers. Han er ver­ ken gammel eller ung, fåmælt eller pratsom. Han er ikke herfra, sies det, han kom forbi på veien til Ladak for å selge et esel. Så traff han en kvinne med mandel­formete øyne ved vannposten, og ble. En eldgammel historie.

Alle kvinnene her har mandelformete øyne, men hvis man er fremmed i egnen og ens egne kvinner har øyne som g­ eiter … For å fø på henne, og siden på barna som uunngåelig fulgte, lærte han seg å fiske, enda han kom fra innlandet. Han gjør det like bra som noen, og bedre enn mange som er født til det. Han kan også snekre, hvis noen kommer med trevirke og vil ha et bord, en trebeint krakk, en kiste. Han har rødt hår, når han en sjelden gang kom­ mer til markedet for å kjøpe eller selge noe, stimler barna sammen om ham som om han var en dansende bjørn.

Han lar dem gjøre det, som om han ikke enset dem, eller er likeglad. Noen sier han krysset ø­ rkenen for å komme 15

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 15

03.04.2017 13.23

hit. Og eselet? spør noen alltid da, hvilket esel ville over­ leve en slik overfart? Og hvordan kan det ha seg at han allerede da snakket vårt språk? Han er en horesønn fra Magra, sier en annen, til alminnelig bifall, mer er det ikke å si om det.

Men hendene hans er ikke som noen andre hender jeg har sett. Er det bare jeg som har lagt merke til det? Det er ikke noe som springer en umiddelbart i øynene. Fem ­fingre på hver hånd, ru knoker, svarte negler, det samme som hos enhver, træler etter årene, hornaktige fi ­ ngertupper, fiskerhender, og hva så? Tommelen kort og bred, lang­ fingeren lengst, lillefingeren sprikende, ringfinger og peke­ finger omtrent like lange, knudrete årer på den mørke håndbaken, spredte hår. En helt vanlig hånd. Jeg frem­ holder: Hendene hans ligner ingen annens. Det er når du ser dem i arbeid, at du legger merke til det. Styrken i dem, smidigheten, men det er ikke dét. Hendene hans ligner ville dyr. Loven betyr ingenting for dem. De hører ikke til samfunnet, de ligger ikke under loven. Jeg kan ikke si det på noen bedre måte.

Men om nettene er det henne jeg tenker på, ikke faren hennes. Når jeg velter meg ut av den mugne sengehalmen om morgenen. Ved middagstid på hviledagen, i halv­ mørket med forhenget trukket for døråpningen, når var­ men under det lave taket slår meg halvt i svime. Mens jeg bøter garnene, sløyer fisken. Mens jeg besudler min kropps tempel. Av og til er tanken på henne så plagsom at jeg skjemmes litt over meg selv. En flue i ansiktet. Jeg vifter den vekk, straks er den tilbake. Kanskje fordi jeg ikke har annet å tenke på i min kjedsomhet. Alt jeg gjør og sier har jeg gjort og sagt tusenvis, titusenvis av ganger 16

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 16

03.04.2017 13.23

før. Hun er ny. Slik fremsto hun, første gang jeg så henne.

Helt ny.

Hun var kommet til markedet med faren for å kjøpe en gasse, hun sto ved en bod og løftet opp gås etter vinge­ stekket gås og klemte dem rundt brystet og kløp dem i vingemusklene og tvang nebbene deres opp og kikket ned i strupen. Hun kan ikke være mer enn femten. Er hun vakker? Vakrere enn meg. Jeg forstår meg ikke på skjønn­ het, hvorfor en er vakker og en annen ordinær? At øynene står i et bestemt forhold til hverandre, at nesen er rett og så og så lang, munnen og brynene tegnet slik og slik, at pannen er høy, håret blankt, tykt men ikke stritt … Hva gjør noe skjønt og noe annet uskjønt? Hva måler man det vakre mot? Ligger skjønnheten i tingen selv, eller et annet sted? Hvor da? Kommer det bare an på øyet som ser? Hva er et øye som ser? Slike spørsmål gjør meg bare trett. De har ingen svar. Å stille dem er å pine seg selv. Luftspei­ linger på en brennende het vei. Når du skal til å drikke, løser de seg opp, og du er enda tørstere enn før, og det er ikke annet å gjøre enn å gå videre.

Nei, hun er ikke vakker. Ingen ville kalle henne det.

Lovsanger vil ikke bli sunget om henne, konger vil ikke kjøpslå om henne, i krig vil hun ikke bli røvet, annet enn som en av de siste, blant de halte og skjeløyde, slept med som kokker og vannbærere av fotsoldatene, de som ­driver feet foran seg og samler opp fjærkreet og setter fyr på avlingen og stråtakene som det siste de gjør før de ­herjer videre.

Men hun er ung. Stemmen hennes er lav, men hun ser en rett i øynene. Håndleddene er smale, men sterke. Hun har ikke en tilgivende natur. Kvinner her er som oftest 17

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 17

03.04.2017 13.23

medgjørlige som kveg. Kanskje hun var heldig som mis­ tet moren så ung, hun har ikke hatt noen å ta etter.

Hvis jeg enda forsto hva jeg ville med jentungen. Hva det er med henne. Hva det er med meg. Har jeg bodd for lenge alene, er det det? Mer alene enn noensinne, de gan­ gene jeg hadde et kvinnfolk boende hos meg. Mitt sinn formørkes, det er som når et talglys blåses ut. Det ender med at de blir redd meg og forsvinner, uten å si et ord eller legge igjen så mye som et fillete tøystykke til minne, eller, hvis de ikke selv skjønner hvor det bærer, med at jeg kaster dem ut.

•

Et underlig redskap_Ingvild Burkey.indd 18

03.04.2017 13.23