Mona Høvring
Skogsinteriør med rev og andre dikt
forlaget oktober 2025
Nej vi ska inte tala om gråten fastän vi vill. elisabeth rynell
Igjen er det lysets tid i skogen, lydene kommer i grønne hikst.
Skogsduas kroppslighet og edderkoppens ustanselige oppgaver setter skyggene i bevegelse.
Fuktigheta viker, det knepper og knirker, ei grein bryter seg laus fra et tre, og ei hjortebille kravler tilbake til dødsriket.
Det er lysets morgen i skogen, det levende inngår i det døde, tjernet og himmelen danner samme tablå –oppvåkningas faste form.
Skogsinteriør
I den grønne dagboka holder jenta uendeligheta hemmelig, i den vokser hun slik sommeren vokser i bjørkas skygge, bjørkas skygge rislende over det kvite papiret, og i bjørkas rislende skygge over det kvite papiret stiger jenta inn i ei ny klarhet, og i denne klarheta noterer hun alt hun veit om dyreriket og planteriket, om revehiet, fuglereiret og vepsebolet, og om maurtua og jordrottas underjordiske ganger. Dette er gudenes verden, skriver jenta, dette er et hellig sted.
Jenta stiller spørsmål, hun sorterer og slik føres hun inn i naturens trufaste krets.
Hvem er jordas salt, spør jenta.
Er det den vraltende kortnebbgåsa, den tandre pilfinken
eller er det fjæreplytten med sine varslende kryhyhy?
Er det den spinkle åkerriksa som i hekketida skriker ett hundre og femti skrik i minuttet, eller er det rapphøna som gjømmer seg på dyrka mark?
Men jordas salt –kanskje er det ikke en fugl, kanskje er det den smidige oteren, eller en bever?
Eller hva med døgnflua?
Jenta i graset åpna ei bok og leste noe hun forsto: «Hon stödde pannan mot den blanka och kalla fönsterrutan och betraktade grannens gård och den stora värld som tillhörde hönorna som inte visste att de skulle dö.» Da hun hadde lest ferdig, lukka hun boka og bestemte seg for å være trufast mot skrifta, i den skulle hun holde ut, i den skulle hun gå seg vill.
Kom, sa reven, så skal jeg lære deg hva vinden som springer gjennom graset heter, hvorfor døden følger haren hjem, og hvordan fuglene finner miskunn i fuglenes hverdag.
Reven, den løper og løper, uten kvile, uten bønn, bare den beiske og harde natta, bare den søvnlause, snerrende skogen –jenta har aldri elska andre rever enn den.
Jordskorpa flytter på seg hele tida, men pinnsvinet merker det ikke.
Uten tanke på geologiske kjerneprøver haster pinnsvinet av gårde på jakt etter snegler og biller og virvellause dyr, og om det har hellet med seg –et egg på skogbunnen.
Pinnsvinet er fullt og helt til stede i sin verden, det veit ikke at barrierene mot stormene er i ferd med å brytes ned.
Og haren trur den eksisterer kun i andres øyne –i revens og nattuglas øyne og i jegerens håpefulle blikk. Harens angst er pålitelig, den brenner som en ild i hjertet, hjertet som forutser alle små og store katastrofer.
Årstidenes evne til å imitere seg sjøl er ennå intakt, en syklus drevet av søvn og arbeid. En hjort, og enda en, i den høstlige hagen, de eter vaktsomt av eplene. Og de tørre, brune kløverblomstene –en vilter vind sprer frøa.
Gud ser alt, tenker jenta, Gud ser både hjortene og frøa og lyset som faller inn fra alle kanter, men hva med ransakinga av hjertet?
De første snøfnugga svever i salighetsriket, i visdomsriket –ingen nekter dem å dø.
Den lille uglas bitre tanker
Det ugla veit, det veit den med faretruende sikkerhet, om den kunne snakke, ville den si til haren: Husk, døden sitter på ei grein i skogen. Og til reven ville den si: Skynd deg hjem og la månens lys slikke vekk alle dine skitne minner.