Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:01 Side 3
Lucia Berlin
H책ndbok for vaskedamer noveller i utvalg
Oversatt av Vibeke Saugestad (MNO)
forlaget oktober 2016
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:01 Side 4
Originalens tittel: A MANUAL FOR CLEANING WOMEN: Selected Stories by Lucia Berlin Copyright © 1977, 1983, 1984, 1988, 1990, 1993, 1999 by Lucia Berlin Copyright © 2015 by the Estate of Lucia Berlin Foreword copyright © 2015 by Lydia Davis Published by arrangement with Farrar, Straus and Giroux, llc, New York, represented by Leonhardt & Høier Literary Agency a/s, Copenhagen Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2016 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med: Sabon 10,5/13,5 pkt. hos oz Fotosats as Papir: 80 g Munken Print Cream bulk 1,8 Trykk: ScandBook ab, 2016 Første opplag, 2016 Innkjøpt av Norsk kulturråd Novellene i den norske utgaven er et utvalg fra A Manual for Cleaning Women, utgitt av Farrar, Straus and Giroux 2015, redigert av Stephen Emerson. Sitatet på s. 279 er hentet fra Forfengelighetens marked: En roman uten helt. Tredje del. Nasjonalforlaget, Oslo 1929, oversatt av Martin Gran. isbn 97-882-495-1575-2 www.oktober.no
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:01 Side 5
Innhold
«Det er historien som gjelder» Forord av Lydia Davis 7 Angel’s Laundromat 19 Dr. H.A. Moynihan 25 Stjerner og helgener 33 Håndbok for vaskedamer 42 Min jockey 56 El Tim 58 Synsvinkel 68 Fantomsmerter 73 Tigerbitt 81 Notater fra akutten, 1977 101 Temps perdu 111 Carpe diem 119 Melina 124 Uhåndterlig 132 De villfarne 136 Sorg 145 Gråt for ingenting 160 Sørgetid 175 Panteón de Dolores 182 Vi ses 192 En kjærlighetsaffære 201 Mamma 213 Carmen 221 Taushet 231 Mijito 245 B.F. og jeg 269 Vent litt 274 De som søker hjem 282 Kort om Lucia Berlin
297
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:01 Side 6
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 42
Håndbok for vaskedamer
42–piedmont. Somlebuss til Jack London Square. Hushjelper og gamle damer. Jeg satt ved siden av en gammel blind dame som leste punktskrift, fingeren gled over siden, langsomt og lydløst, linje for linje. Jeg ble rolig av å se på, lese over skulderen hennes. Kvinnen gikk av på Twenty-ninth Street, der alle bokstavene har falt av skiltet med de blindes håndverksutsalg bortsett fra blinde. Twenty-ninth Street er holdeplassen min også, men jeg må dra helt ned til byen for å heve sjekken til Mrs. Jessel. Hvis hun betaler meg med sjekk én gang til kommer jeg til å slutte. Dessuten har hun aldri småpenger til bussen. I forrige uke kjørte jeg hele veien til banken for egne penger og så hadde hun glemt å signere sjekken. Hun glemmer alt, til og med plagene sine. Når jeg tørker støv samler jeg dem og legger dem på skrivebordet hennes. 10.00. kvalme på en lapp på kaminhyllen. diare (med aksent?) på oppvaskbrettet. svimmel dårlig hukommelse på komfyren. Det hun glemmer oftest er om hun har tatt Fenemal-tablettene sine eller ikke og at hun allerede har ringt meg to ganger hjemme for å spørre om det, om hvor rubinringen hennes er osv. Hun følger etter meg fra rom til rom og sier det samme om og om igjen. Snart er jeg like ko-ko som henne. Jeg sier stadig at jeg skal slutte, men jeg syns synd på henne. Jeg er den eneste hun har å snakke med. Mannen hennes er advokat, spiller golf og har en elskerinne. Jeg tror ikke Mrs. Jessel vet det, eller husker det. Vaskedamer vet alt.
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 43
håndbok for vaskedamer
43
Ja, vaskedamer stjeler. Ikke sånne ting som arbeidsgiverne våre er så redde for. Det er overfloden som til slutt får begeret til å renne over. Vi vil ikke ha de småmyntene som ligger i askebegrene. Det var en dame i et bridgelag et sted som startet ryktet om at du kunne teste ærligheten til vaskekona di ved å sette ut små porselensaskebegre med vekslepenger i, her og der. Min løsning er å alltid legge til noen cent, til og med en ticentmynt. Det første jeg gjør når jeg kommer på jobb er å finne ut hvor armbåndsurene er, ringene, selskapsveskene i gullamé. Så når de kommer hastende inn røde og oppjagede, sier jeg bare rolig: «Under hodeputen din, bak det avokadogrønne klosettet.» Jeg stjeler i grunnen bare sovepiller, sparer til tøffere tider. I dag stjal jeg et glass Spice Islands sesamfrø. Det er ikke ofte Mrs. Jessel lager mat, men når hun gjør det lager hun sesamkylling. Oppskriften står klistret opp inni krydderskapet. Hun har enda en kopi i skuffen med frimerker og hyssing og én i adresseboka si. Hver gang hun bestiller kylling, soyasaus og sherry bestiller hun også et nytt glass med sesamfrø. Hun har femten glass med sesamfrø. Fjorten nå. Jeg satt på fortauskanten på bussholdeplassen. Tre andre hushjelper, svarte i hvite uniformer, sto over meg. De er gamle venner, har jobbet i Country Club Road i årevis. Først var vi sinte alle sammen … bussen hadde kjørt to minutter for tidlig og vi rakk den ikke. Faen. Han vet at hushjelpene alltid er der, at 42-bussen til piedmont bare kjører én gang i timen. Jeg røykte mens de sammenliknet dagens bytte. Ting de hadde tatt … neglelakk, parfyme, dopapir. Ting de hadde fått … enkeltøreringer, multihengere, istykkerrevne bh-er. (Tips til vaskedamer: Ta alt fruen i huset gir deg og si takk. Du kan legge det igjen på bussen, i sprekken.)
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 44
44
lucia berlin
For å bli med i samtalen viste jeg dem glasset mitt med sesamfrø. De brølte av latter. «Men jenta mi! Sesamfrø?» De spurte hvorfor jeg har jobbet så lenge for Mrs. Jessel. De fleste holder ikke ut mer enn tre ganger. De spurte om det er sant at hun har hundre og førti par sko. Ja, men det sørgelige er at de fleste er helt like. Timen gikk og det var hyggelig. Vi snakket om alle damene vi jobbet for. Vi lo, ikke uten bitterhet. De fleste vaskedamene som har vært lenge i gamet har vanskelig for å akseptere meg. Det er ikke lett å få vaskejobber heller, fordi jeg har «utdannelse». Og jeg får ingen andre jobber akkurat nå, det skal være pokker så sikkert. Jeg lærte meg å fortelle fruene med én gang at mannen min var alkoholiker og nettopp er død og at jeg sitter alene igjen med fire barn. Jeg hadde aldri jobbet før, jeg hadde jo tatt meg av barna. 43–shattuck–berkeley. Benkene som vitner om reklameflom er klissvåte hver morgen. Jeg spurte en mann om han hadde en fyrstikk og han ga meg hele pakka. selvmordsforebygging. De var av den irriterende typen med ripeflaten bak. Best å være på den sikre siden. Damen hos spotless cleaners feide fortauet på den andre siden av gata. Det blafret i søppel og løv på hver side av henne. Det er høst nå, i Oakland. Seinere samme ettermiddag, da jeg hadde vært og vasket hos familien Horowitz, var fortauet utenfor renseriet fullt av løv og bøss igjen. Jeg kastet overgangen min der. Jeg sørger alltid for å få overgang. Det hender jeg gir den bort, som oftest holder jeg den bare i hånda. Ter pleide å erte meg med at jeg alltid holdt noe hele tiden. «Du veit det, Maggie May, det æ’kke noe du til sjuende og sist kan holde på her i verden. Ja, bortsett fra meg, da kanskje.» En gang på Telegraph våknet jeg av at han lukket hånda mi om ringen fra en Coors-boks. Han smilte ned til meg. Terry var en ung cowboy, fra Nebraska. Han nektet å gå på
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 45
håndbok for vaskedamer
45
utenlandske filmer. Først nylig skjønte jeg at det var fordi han ikke greide å lese fort nok. Hver gang Ter leste en bok, sjelden – rev han av side etter side og kastet dem. Så kom jeg hjem, dit hvor vinduene alltid var åpne eller knuste og værelset virvlet av boksider, som duene utenfor Safeway. 33–berkeley express. 33-bussen kjørte seg vill! Sjåføren glemte å ta av til motorveien ved sears. Alle trakk i snora idet han, rødmende, svingte til venstre inn på Twenty-seventh Street. Vi ble til slutt sittende fast i en blindgate. Folk kom til vinduene for å se på bussen. Fire menn gikk ut for å hjelpe ham å rygge ut mellom bilene som var parkert i den trange gata. Vel ute på motorveien kjørte han i rundt hundre-ogtretti. Det var skummelt. Alle snakket sammen, henrykte over hendelsen. Er hos Linda i dag. (Vaskedamer: Gjør det til en regel å aldri jobbe for venner. Før eller siden kommer de til å hate deg fordi du vet så mye om dem. Eller du slutter å like dem, fordi du gjør det.) Men Linda og Bob er gode, gamle venner. Jeg kjenner varmen fra dem selv når de ikke er der. Sæd og blåbærsyltetøy på sengetøyet. Sigarettstumper og løpsprogrammer fra travbanen på badet. Beskjeder fra Bob til Linda: «Kjørt en tur for å kjøpe røyk … doo-dah doo-dah.» Tegninger til mamma Hjertelig hilsen Andrea. Pizzaskorper. Jeg pusser kokainspeilet deres med vindusvask. Det er det eneste stedet jeg jobber som ikke er plettfritt i utgangspunktet. Sant å si så er det møkkete. Hver onsdag går jeg som Sisyfos opp trappa til stua deres som alltid ser ut som om de er midt i en flyttesjau. Jeg tjener ikke noe særlig hos dem, for jeg tar ikke timebetalt, ber ikke om reisepenger. Og i hvert fall ikke lunsj. Jeg jobber virkelig hardt. Men jeg sitter mye stille også, er der lenge. Jeg røyker og leser The New York Times, pornobøker, Bygg din egen veranda. Men for det meste sitter jeg bare og
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 46
46
lucia berlin
ser ut av vinduet på nabohuset, der vi bodde før. 21291/2 Russel Street. Jeg ser på treet med villpærer som Ter pleide å skyte på. Plankegjerdet glinser av blyhagl. bekins-skiltet som lyste opp senga vår om natta. Jeg savner Ter og jeg røyker. Man kan ikke høre togene om dagen. 40–telegraph. millhaven rekonvalesenthjem. Fire gamle damer i rullestol stirrer melkeaktig ut i gata. Bak dem, ved sykepleiernes arbeidsstasjon, danser en vakker sort jente til «I Shot the Sheriff». Musikken er høy, selv for meg, men de gamle damene hører den ikke i det hele tatt. Under dem, på fortauet, henger et midlertidig skilt: kreftsenteret 13.30. Bussen er forsinket. Biler kjører forbi. Rike folk i bil ser aldri på folk på gata, aldri. Fattigfolk gjør alltid det … det virker faktisk som om det bare er det de gjør noen ganger, kjører rundt og ser på folk på gata. Jeg har gjort det selv. Fattigfolk venter mye. På sosialkontoret, arbeidskontoret, på myntvaskerier, i telefonkiosker, på akuttmottak, i fengsel osv. Mens vi sto og ventet på 40-bussen kikket vi inn gjennom vinduet hos mill & addie’s laundry. Mill ble født i et møllehus i Georgia. Han lå tvers over fem vaskemaskiner og monterte en diger tv på veggen over dem. Addie gjøglet og spilte pantomime for oss, gjorde tegn til at opphenget aldri ville holde. Vi fikk selskap av forbipasserende som stanset for å se på Mill. Man så speilbildet av oss i tv-skjermen, som et program om mannen i gata. Det er en stor sort begravelse hos fouche’s nede i gata. Før trodde jeg alltid at det sto «Touché» på neonskiltet, og så døden for meg med maske og kårdespissen rettet mot hjertet mitt. Jeg har tretti piller nå, fra familien Jessel, Burns, Mcintyre, Horwitz og Blum. Disse menneskene jeg jobber for har nok stimulerende og beroligende midler til å få buret inn et Hells Angels-medlem i tjue år.
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 47
håndbok for vaskedamer
47
18–park–montclair. Sentrum av Oakland. En indianerfyllik kjenner meg nå, sier alltid: «Sånn er livet, søta.» En blå fangetransport med tildekkede vinduer ved Park Boulevard. Der inne er nærmere tjue fanger på vei til fengslingsmøte. Mennene, som er lenket sammen, beveger seg litt som et rolag i de oransje kjeledressene. Og med samme lagånd også, faktisk. Det er mørkt inni bussen. Trafikklyset speiler seg i vinduet. Gult vent vent. Rødt stopp stopp. En lang søvnig time opp i den bemidlede disige Montclairåsen. Bare hushjelper på bussen. Nedenfor Zion evangelisklutherske kirke er det et digert skilt med se opp for steinskred. Hver gang jeg ser det ler jeg høyt. De andre hushjelpene og sjåføren snur seg og glor på meg. Det er blitt et fast ritual nå. Det var en tid da jeg automatisk pleide å gjøre korsets tegn hver gang jeg passerte en katolsk kirke. Kanskje jeg sluttet fordi folk på bussen alltid snudde seg og glodde. Jeg ber fremdeles en bønn, inni meg, hver gang jeg hører en sirene. Dette er en uting ettersom jeg bor i Pill Hill i Oakland, med tre sykehus i nærheten. Ved foten av Montclair-åsen venter kvinner i Toyotaer på at hushjelpene deres skal komme med bussen. Jeg får alltid sitte på med Mamie og fruen hennes opp Snake Road. Fruen hennes sier: «Skal si du er flott i den gråsprengte parykken, Mamie. Og så jeg som er i maleklærne mine.» Mamie og jeg røyker. Kvinners stemmer stiger alltid to oktaver når de snakker med vaskedamer og katter. (Vaskedamer: Angående katter … gjør deg aldri til venns med dem, ikke la dem leke med moppen, fillene. Fruene blir sjalu. Men ikke slå dem ned av stolene heller. Du skal derimot alltid bli venn med hunder, bruk fem eller ti minutter på å klø Cherokee eller Smiley når du kommer. Husk å lukke igjen lokket på toalettene. Slevete, hårete hudfolder.) Familien Blum. Dette er det rareste stedet jeg jobber, det eneste pene huset. Begge er psykiatere. Ekteskapsrådgivere med to adopterte «førskolebarn».
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 48
48
lucia berlin
(Jobb aldri i hus med «førskolebarn». Spedbarn er topp. Dem kan du se på, holde i timevis. De eldre barna derimot … da får du hyl og skrik og inntørket frokostblanding, størknede uhell som Snoopy-pysjkledde føtter har tråkket i.) (Jobb aldri for psykiatere heller. Du blir gal. Jeg kunne definitivt ha fortalt dem ett og annet … Oppbygde sko?) Dr. Blum, han, er hjemme fordi han er syk igjen. Han har faen meg astma. Han står der i badekåpa og klør seg med tøffelen på et blekt hårete bein. O ho ho ho Mrs. Robinson. Han har stereoutstyr for over to tusen dollar og fem plater. Simon and Garfunkel. Joni Mitchell og tre med Beatles. Han står i kjøkkendøra, klør seg på det andre beinet nå. Jeg lager heftige sirkler med Mr. Clean-moppen vekk fra ham og inn i spisekroken mens han spør meg hvorfor jeg har valgt nettopp dette yrket. «Det er vel enten av skyldfølelse eller sinne,» sier jeg og drar på ordene. «Kan jeg lage meg en kopp te når gulvet har tørket?» «Bare gå og sett deg, du, så skal jeg komme med teen. Sukker eller honning?» «Honning. Hvis det ikke er for mye bry. Og sitron, hvis det …» «Gå og sett deg.» Jeg lager teen til ham. En gang hadde jeg med en sort paljettbluse til Natasha, fireåringen. Til utkledning. Ms. dr. Blum ble rasende og skrek at det var kjønnsdiskriminerende. Et øyeblikk trodde jeg hun beskyldte meg for å forsøke å forføre Natasha. Hun kastet blusen i søpla. Jeg plukket den ut seinere og bruker den nå, noen ganger, til utkledning. (Vaskedamer: Dere vil få mange frigjorte kvinner. Første stadium er en bevisstgjøringsgruppe, andre vaskehjelp, tredje skilsmisse.) Blum-paret har mange piller, drøssevis med piller. Hun har stimulerende midler, han beroligende. Mr. dr. Blum har noen
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 49
håndbok for vaskedamer
49
piller som heter belladonna. Jeg vet ikke hva de hjelper mot, men jeg skulle ønske det var navnet mitt. En morgen hørte jeg ham si til henne, i spisekroken på kjøkkenet: «Kan vi ikke være litt spontane i dag, ta ungene med ut og fly drage!» Jeg fikk så vondt av ham. En del av meg fikk lyst til å styrte inn som hushjelpen bak i Saturday Evening Post. Jeg er flink til å lage drager og vet om noen steder i Tilden der det er bra med vind. Det blåser ikke i Montclair. Den andre delen av meg skrudde på støvsugeren for ikke å høre hva hun svarte. Det høljet ned ute. Lekerommet så ikke ut. Jeg spurte Natasha om hun og Todd faktisk lekte med alle de lekene. Hun sa at hun og Todd tømte ut alle sammen hver mandag, fordi jeg skulle komme. «Gå og hent broren din,» sa jeg. De var i full sving med arbeidet da Ms. dr. Blum kom inn. Hun lekset opp for meg, sa jeg ikke skulle blande meg og at hun nektet å påføre barna noen form for «skyld- eller pliktfølelse». Jeg lyttet, furtent. Etterpå ba hun meg avise kjøleskapet og vaske det med ammoniakk og vanilje. Ammoniakk og vanilje? Jeg sluttet å hate henne tvert. Noe så enkelt. Det fikk meg til å skjønne at hun virkelig ønsket å ha det hjemmekoselig, ikke ønsket skyld- eller pliktfølelse påført barna. Seinere samme dag tok jeg meg et glass melk; det smakte ammoniakk og vanilje. 40–telegraph–berkeley. mill & addie’s laundry. Addie er alene i vaskeriet, holder på å pusse den digre glassruten. Bak henne på en av vaskemaskinene ligger et digert fiskehode i en plastpose. Dorske blinde øyne. En venn av dem, Mr. Walker, gir dem fiskehoder til suppe. Addie lager svære skummende hvite sirkler på glasset. I St. Lukes-barnehagen på den andre siden av gata tror et lite barn at hun vinker til ham. Han vinker tilbake, lager de samme feiende bevegelsene. Addie stanser, smiler, vinker tilbake på ordentlig. Bussen min kommer. Oppover Telegraph mot Berkeley.
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 50
50
lucia berlin
I vinduet hos magic wand beauty parlour henger en aluminiumsstjerne festet til en fluesmekker. Ved siden av ligger en ortopedisk butikk med to bønnfallende hender og et bein. Ter nektet å kjøre buss. Han ble deprimert av alle menneskene, som bare satt der. Men han likte Greyhoundstasjoner. Vi pleide å dra til stasjonene i San Francisco og Oakland. Mest til den i Oakland, på San Pablo Avenue. Han sa en gang at han elsket meg fordi jeg var som San Pablo Avenue. Han var som søppelfyllinga i Berkeley. Jeg skulle ønske det gikk buss til fyllinga. Vi dro dit når vi lengtet tilbake til New Mexico. Det er goldt og vindfullt og måker glir omkring som natteravner i ørkenen. Du ser himmelen overalt rundt deg og over deg. Søppelbiler tordner langs støvsvulmende veier. Grå dinosaurer. Jeg fikser ikke at du er død, Ter. Men det vet du. Det er som den gangen på flyplassen, ved passasjerbroen på vei til Albuquerque. «Shit, jeg kan ikke dra. Du kommer aldri til å finne bilen.» «Hva skal du gjøre når jeg er borte, Maggie?» spurte du om og om igjen, den andre gangen, da du skulle til London. «Lage makramé.» «Hva skal du gjøre når jeg er borte, Maggie?» «Tror du virkelig jeg er så avhengig av deg?» «Ja,» sa du. Et likefremt Nebraska-utsagn. Vennene mine sier at jeg fråtser i anger og selvmedlidenhet. Sa jeg treffer ingen lenger. Når jeg smiler, legger jeg ufrivillig hånden over munnen. Jeg samler sovepiller. Vi inngikk en pakt en gang … hvis ikke alt hadde ordnet seg innen 1976 skulle vi skyte hverandre ytterst på marinaen. Du stolte ikke på meg, sa at jeg kom til å skyte deg først og så stikke av, eller skyte meg selv først, noe sånt. Jeg er lei av den avtalen, Ter. 58–college–alameda. Alle de gamle damene i Oakland går til varemagasinet Hink’s i Berkeley. De gamle damene i
Prosjeit9.Berlin_Layout 1 17.12.15 10:02 Side 51
håndbok for vaskedamer
51
Berkeley går til Capwell’s i Oakland. Alle på denne bussen er unge og sorte eller gamle og hvite, sjåførene også. De gamle hvite sjåførene er slemme og nervøse, spesielt omkring Oakland Tech High School. De stanser alltid med et rykk og kjefter og smeller om røyking og radioer. De krenger og bråstopper så de hvite gamle damene blir slengt inn i stengene. Armene deres får blåmerker, umiddelbart. De unge sorte sjåførene kjører fort, seiler gjennom gult lys på Pleasant Valley Road. Bussene deres er bråkete og røykfylte, men de krenger ikke. Mrs. Burkes hus i dag. Må slutte hos henne også. Ingenting forandrer seg. Ingenting er noen gang skittent. Jeg begriper ikke hvorfor jeg er der i det hele tatt. Det kjentes bedre i dag. Jeg skjønte i det minste dette med de tretti flaskene Lancers rosévin. Det var opprinnelig trettién. De hadde åpenbart bryllupsdag i går. Det lå to sigarettstumper i askebegeret (ikke bare hans ene), ett vinglass (hun drikker ikke) og min nye rosévinflaske. Bowlingpokalene var flyttet på, så vidt. Livet vårt sammen. Hun har lært meg mye om husarbeid. Sett inn toalettrullen så papiret kommer ut på undersiden. Velg tre i stedet for seks hull på skurepulverboksen. Den som sparer, har. En gang, i et anfall av opprør, rev jeg av hele fliken og sølte ut en masse skurepulver inni komfyren. Noe ordentlig klin. (Vaskedamer: Vis dem at du er nøye. Sett alle møblene tilbake på feil plass første dag … 10–20 centimeter fra der de opprinnelig sto eller feil vei. Snu de siamesiske kattene når du tørker støv, sett fløtemuggen til venstre for sukkeret. Bytt om på tannbørstene.)