erland kiøsterud
Moralens økologi
Om Skjønnhetens økologi (2023)
«Kiøsterud engasjerer i forsøket på å skrive frem en forståelse av skjønnhet og historiefortelling som ikke har sentrum i mennesket selv … Presentasjonen Kiøsterud gjør av økologiske perspektiv på alt fra skjønnhet til teknologi i essayet er medrivende og flytende»
HaNNa MaleNe lINDberg, bokVeNNeN lItterÆr aVIS
«et sjeldent ambisiøst essay … Skjønnhetens økologi er naturligvis bare begynnelsen på en ny måte å se mennesker, kunst og natur på, og det lille essayet prøver heller ikke å påstå noe annet. Kiøsteruds resonnement beveger seg likevel med autoritet og letthet gjennom materien»
kJetIl rØeD, VÅrt laND
Om Stillhetens økologi (2019)
«Kiøsteruds essays er så presise og kontemplative, så direkte og likevel så åpne, så vendt mot verden, at jeg fra første stund lar meg begeistre»
tHea SUNDSteDt baUgStØ, bokVeNNeN lItterÆr aVIS
Om Sulten og skjønnheten (2016)
«Kiøsterud gir leseren overbevisende og poetiske beskrivelser av livets gleder og uventede møter, plutselige øyeblikk av inspirert henrykkelse og sitrende aktsomhet»
aNDerS DUNker, NY tID
Om Stillhet og fortelling (2013)
«en av få norske forfattere som fremdeles våger å tenke stort og formulere seg i et klassisk intellektuelt språk»
INgUNN ØklaND, afteNPoSteN
erland kiøsterud Moralens økologi
Essay
forlaget oktober 2025
med innføringen av kristendommen kom både fortiden og fremtiden vår i et nytt lys. Tilbedelse av fruktbarhetsguder, hellige steder, trær og dyr ble sett på som overtro og erstattet av bønner til himmelguden og hans døende og gjenoppstandne sønn; tiden, som med naturens rytmiske liv var syklisk, ble erstattet av håp om frelse for mennesket alene en gang i fremtiden. Alt handlet nå om menneskedyret.
En måte å tenke og forstå livet på ble endret. At det også vil skje når vi beveger oss fra vår tids mennesket-i-sentrum-måte å leve i verden på til morgendagens naturen-i-sentrum-måte, vil ikke overraske.
Men å forstå seg selv i nye omgivelser er krevende.
Jo mer vi tar inn over oss naturen som det sårbare økosystemet den er, desto mer vil også den gamle kulturen, renessansen, den menneskesentrerte malerkunsten og poesien komme i nytt lys, for til slutt – for slik skjer endringer – å vike plass for nye forståelser og uttrykk. Noen dykk i kunsthistorien vil kanskje kunne belyse den hendelsen. Dette essayet handler om overgangen fra én kunstform til en annen.
Stemmen som bryter frem
1.1. «Hvem, hvis jeg skrek, ville høre mitt rop blant englenes orden.» Slik åpner poeten Rainer Maria Rilke sitt hovedverk, Duino-elegiene. Setningen skal klinge ubesvart gjennom hele verket. Med Duinoelegiene, som består av ti mektige sanger, prøver Rilke å finne sin plass – og å søke skjønnhet – i et Europa på vei inn i modernitetens kanskje mest intense fase. Diktet utgis i 1923, samme år som T.S. Eliot gir ut The Waste Land, Det øde landet. Rystelsene etter første verdenskrig har ennå ikke lagt seg. Krigens meningsløse lidelser har fått Europas intellektuelle til å miste troen på fremskrittet. Samtidig ser en teknisk nyvinning dagens lys nærmest hver uke. Kapitalens evne til å omdanne liv til penger sprer seg som ild i tørt gress. Kontinentet industrialiseres i akselererende tempo, befolkningen øker tilsvarende. Gårdsbruk kjøpes opp og mekaniseres. Mennesker som tidligere pustet ren luft på lands-bygda, klumpes sammen i storbyene. Det harde arbeidet i fabrikkene og den skrumpende frihetsfølelsen kompenseres med økt
forbruk. I det etter hvert gjennomadministrerte samfunnet får enkeltindividet stadig mindre verdi. Tyve år senere, i Wannsee, skal tyske politikere vedta at alle jøder, romfolk og homofile skal fjernes fra samfunnet. Kapitalen er like nådeløs som den er monoman. Sytti år senere er det moderne samfunnets utryddelse av naturmangfoldet på planeten satt i system. Kloden står i brann.
1.2. Klageropet over verdens tilstand som lyder over Midtøsten fra profeten Jeremia to tusen seks hundre år tidligere, er også en stemme fra et menneskedyr i nød. I Kanaan har jernplogen styrket matvareproduksjonen, som igjen har ført til økt befolkning og handel. Makten er samlet hos noen få og sentraliseres, rikdom akkumuleres, lagre for vann og matvarer bygges. Presset på landområdene fører til rivalisering mellom høvdingene, riket splittes. Assyrerne har allerede okkupert kongeriket Israel i nord, babylonerne presser på for å ta Judea i sør. Snart skal Jerusalem legges i grus og jødene som overlever, sendes i eksil. Samtidig har handelen med perserne i øst og egypterne i vest – og pengeenheten som kan veksles inn i alt – brakt med seg nye ideer. Jødene har skapt noe helt nytt, den ene, sanne guden som har valgt ut nettopp dem til sitt folk. Den nye guden, Jahve, har utpekt Jeremia til sitt talerør. Jeremia ser verden med
et nytt blikk, han ser samfunnet utenfra, som i fugleperspektiv. Med den nye gudens altoverskuende oversikt klager han over det moralske forfallet, dyrkingen av gamle guder, uretten som begås, og varsler om den grusomme skjebnen som venter folket hans om de ikke vender seg mot Jahve og tar til fornuft og lever rettskaffent.
I Kina er det store Zhou-dynastiet på samme tid gått i oppløsning og splittet opp i utrolige hundre og sytti kongedømmer. Kontinuerlige kriger har etter flere hundre år redusert de hundre og sytti små kongedømmene til syv, som fortsatt er i strid. Tekniske nyvinninger i landbruket har som i Israel ført til økt matproduksjon, økt befolkning og handel, mens stridighetene – og pengeenheten som kan veksles inn i alt – i Kina som i Israel har skapt en ny type mobilitet, intellekter «settes fri»; skriftspråk og kunnskap utvikles nå for første gang uavhengig av maktapparat og fyrster. På leting etter et styresett som kan skape ro og orden i det borgerkrigsherjede riket, utvikler vandrende filosofer måter å forstå naturen, menneskene og staten på som ingen før dem. De befinner seg i utkanten av samfunnet. Vismannen Laozi ser verden innenfra og beskriver naturen som en selvorganiserende totalitet, og han skriver om dao, veien, og wu wei, ikke-handling, om å finne balansen ved å lytte direkte til naturen. Hvis naturens egen
visdom følges, vil det skape ro. Krigen rår. Kaos hersker. Som Konfutse og Mencius kritiserer han makthaveren, og han gir råd til herskeren om hvordan herskeren ved å følge veien kan få lidelsene til å opphøre. Få, om noen, tar ham på alvor.
Mens Jeremia ser verden utenfra, ser Laozi verden innenfra: Begge bringer noe nytt inn i historien: en forenklet, abstrahert måte å se og beskrive verden på.
Epoken 800–300 fvt., som Jeremia og Laozi tilhører, kalles aksetiden, aksetiden fordi epoken utgjør en akse, et vendepunkt i menneskedyrets historie. I India beskriver Buddha tomheten som eksistensens innerste kjerne. For å overvinne lidelse snur han ryggen til eiendom, makt og begjær og viser solidaritet med alt som lever. I Athen setter Sokrates seg utenfor samfunnet og stiller spørsmål ved absolutt alle vedtatte sannheter, mens Aristoteles, også i jakten på det gode liv, beskriver verden, menneskene og kunsten med et distansert, granskende, nesten kjølig, analytisk blikk.
I løpet av noen hundreår bringer disse filosofene forståelsesmåter inn i verden som aldri tidligere har vært formulert. De betrakter livet abstrakt, fra et tenkt punkt, fra et helt annet sted enn der det utspiller seg; de gjør det ved å forenkle – ved å vise frem verden som noe fattbart, overskuelig, og de gjør det på hver sin individuelle måte.
I hundretusener av år har menneskedyret som familie, stamme eller klan, med sine guder, dypt innvevd i naturen, gjennom ofringer, bønn og riter så å si snakket unisont, og som en del av naturen. Jeremia, Laozi, Buddha, Sokrates og Platon bryter opp fra dette koret. Med individuelle blikk betrakter de livet og samfunnet fra et nærmest abstrakt sted, og de ser verden i et forenklingens lys som var den et objekt for tanken.
1.3. Bak utsagnene til Jeremia, Buddha, Laozi, Sokrates og Platon ligger det en hendelse. Hva som eksakt har skjedd, vet vi ikke. Men når stemmene deres bryter ut av det unisone livsbruset, bryter med naturens millioner år lange stillhet, og taler direkte til oss, som individer, der og da, er det som formulerte rapporter fra en ny virkelighet. Se her! Hør! Slik er det! Det er slik det er! Noe har skjedd. Det har skjedd noe som ber om språk. Det blir skrevet ned. Men det vi leser, er ikke først og fremst hendelsen som gir støtet til talen, hendelsen kommer først og fremst til uttrykk gjennom språket. Det som gir støtet til det nye språket, ligger selv utenfor språket, forut for språket, lik en språkløs hendelse, men virker gjennom og lever videre i det. Språket deres er et svar på hendelsen. Vi får ikke tilgang til selve hendelsen, dette bruddet i historien, men vi sanser gjennom
måten de uttrykker seg på, en helt ny måte å forholde seg til omverdenen på. Jeremias, Buddhas, Laozis og Platons holdning til bruddet kommer til uttrykk i og gjennom språket. Vi sanser uroen, alvorsgraden: Dette er viktig. Vi kan ikke direkte peke på det viktige, men det er der, uuttalt, som verkets etikk.
1.4. Å skrive er å lytte til ordene idet ordene minnes opphavet sitt – minnes hendelsen før ordene, det som ga støtet til ordene – erfaringen av å befinne seg i livets vold, av ikke å ha språk. Den som skriver, lytter til den forutgående stillheten, til stillheten før det meningsdannende språket, stillheten som selv aldri kan komme til uttrykk, men som indirekte kommer til uttrykk gjennom språket.
Stemmen som bryter ut av stillheten, bringer med sine ord noe nytt inn i verden, et språk som forholder seg til opphavet sitt, og hvor opphavet «klinger» med.
Vi spør: Hvor snakkes det fra, med hvilket språk, og til hvem?
Og: Hva slags fortelling er det nå som blir fortalt som den sanne?