Litteraturvitenskap på nittitallet
Nils-Øivind Haagensen
Litteraturvitenskap på nittitallet
DIKT | Forlaget Oktober 2024
jeg er 23 år og bor i Bergen og jeg tror jeg skal være 23 år og bo i Bergen for resten av livet
det er mange grunner til det bare at jeg ikke kjenner til dem jeg kjenner bare vind og regn og parker og ettermiddager jeg beveger meg gjennom byen som om jeg har et bånd rundt halsen jeg snakker som om jeg er et opptak av en som meg som ikke er meg som kan å snakke for seg som liker å slå ut med armene og ønske hjertelig velkommen
jeg har endelig blitt eldre uten å forandre meg det er derfor jeg er lykkelig
jeg er riktignok ikke klar over det med lykkeligheten eller aldringen
og jeg tror verden ser på meg gjennom bestemte gjenstander i byen som de røde telefonkioskene som de små, hvite husene og at denne oppmerksomheten gjør meg like enkel som en samtale hvor han som snakker nesten hele tida vil så mye mer enn hun som bare lytter
hei, det er meg det er så fint her det visste jeg ikke eller jeg visste jo at det var fint det var derfor jeg dro men ikke at det var så fint jeg tror ikke du er klar over hvor fint det er her jeg tror ingen som ikke har vært her, er det du burde også vært her du burde kommet etter og opplevd det samme som meg
så enkel blir jeg
en som ikke tror på blodbanker men en som tror på eksegeser
en som ikke tror på omsorg men en som tror på døråpninger
ikke på en omfavnende varme som heter mamma eller pappa
eller enfoldighet eller stat en sommer som passer på deg fra fødselen av men døråpninger som en guttunge ikke tør å stå i ikke egentlig
men der står han der sto jeg her er jeg jeg tror ikke at noen bryr seg jeg vet bedre
hva er forskjellen på løsemiddelet og det som er løst?
hvor skiller barnet seg fra barndommen? hvem tar vare på et bortkasta liv?
jeg tror ikke på aritmetikk
jeg var ikke seks år den første gangen eller seksten den siste, jeg blir fortsatt slått
jeg tror ikke på nærhet jeg tror på digresjoner
og jeg tror ikke på noe så stort og dumt som kjærligheten man ender vel ikke helt uforvarende opp i sitt eget liv?
jeg tror ikke at alle himmelens kor og alle himmelens engler så ned på oss den gangen på Nygårdshøyden og sang og frydet seg
jeg tror på Roland Barthes
eller skulle jeg sagt det sånn:
hvorfor husker jeg nesten ingenting av det som opptar meg aller mest? små dykk og kloremerker
sollyset som en dansende kjole rundt hvem sine svermende bein?
jeg tror ikke på tilhørighet
jeg tror på paradigmer
jeg tror ikke på bortskjemte gutter, fortapt i en vemmelig verden
støtt rundt i mengden, til angrep mot regn og vind jeg tror på Walter Benjamin
jeg tror ikke på overlegenhet
jeg tror på underliggjøring
det er ingen direkte kobling med virkeligheten her men det er virkelighet
jeg er 23 år og jeg bor i Bergen
så det er en slags kjærlighetshistorie?
jeg var et mislykka barn
jeg lå bortvendt i senga
jeg satt alene i trapperommet i blokka
jeg lekte i trappetrinnene
trappetrinnene
var en lek
og jeg gikk år uten
og måneder uten
og dager og kvelder og netter helt uten en slags
kjærlighet
men en lørdag i februar
1994 er jeg 23 år gammel i Bergen
og studerer litteraturvitenskap på universitetet (fortsatt et mislykka barn)
(som gråter i trapper og smytter og smau)
(og Bergen er full av trapper og smytter og smau)
og leser om Joan Didion
i New York
og den gangen hun flytta fra en liten toroms til en stor fireroms
og tok med seg ingenting
og det er drømmen, skjønte jeg
ikke å være Joan Didion
ikke å bo i New York
men å ta med seg ingenting
la alt bli
borte
en slags kjærlighetshistorie altså
en slags flukt fra alt jeg husker
et slags bilde av oss
i en slags sofa på et slags kjøkken med store, åpne munner
en slags synging en slags inversjon
i et slags Bergen
for så dumme var vi (og så videre)
og så elementære (og så videre)
og så til randen fylt av det konvensjonelle
en slags generasjon
gjerne i hermetegn
gjerne i parentes
alle slags måter å være
ved siden av hverandre på
og litteraturvitenskap et slags
logisk redskap
og poesien en slags
sentrifugal progresjon