Anne Oterholm - Livslyst

Oterholm. Livslyst. omsl.qxp_Layout 1 07.09.2021 11:41 Side 1

Om Løgnhals (2018) «et nesten skremmende portrett av et ungt menneske uten forankring i eget følelsesliv» Turid Larsen, Dagsavisen

A N N E O T E R H O L M (f. 1964) debuterte i 1995 med romanen ikke noe annet enn det du vil. For den mottok hun Bokklubben Nye Bøkers pris Årets debutant. I 1999 fikk hun Tanums kvinnestipend, og i 2010 Aschehougprisen. Hun ble nominert til Brageprisen for Liljekonvallpiken (2015). Hennes forrige roman, Løgnhals (2018), fikk svært mange gode anmeldelser.

Oterholms romaner likner ingen andres. De er kompromissløse undersøkelser av det tilsynelatende, av ambivalens, av hva ensomhet er, eller av menneskets grunnleggende livsvilkår. Livslyst er hennes tiende roman.

Vi blir fød t, vi lever, vi dør. For dyrene gjelder det å reprodusere seg; for Åsta har barn aldri vært en del av planen. Hun tenker at hun skal fortsette å befinne seg i det øyeblikket hun faktisk befinner seg i, resten av livet. Åsta er høy og tynn og alltid sulten. Hun er utdannet lærer, men trives bedre i jobben som rengjøringsmedarbeider, det er variert arbeid i private hjem, og kollegaene er greie nok. Hun dater en del, men bruker mye av fritiden på å se dokumentarer om temaer som opptar henne, særlig om emner innenfor biologien. Åsta bor i et rekkehus i nærheten av foreldrene.

Faren tror på en Gud som skal dømme levende og døde, mens moren setter sin lit til økonomiske investeringer. Broren Kristian er revisor med eget firma, Åsta skjønner ikke at han kan interessere seg for noe av det han gjør.

Så er det dette som er livet? Eller er det bare sånn Åsta vil det skal være?

«Anne Oterholm er overlegent god til å skape truverdige stemmer … Finst det mange som Oliver, fleire enn før? Det er grunn til å tru at utviklinga går den vegen, og dette presise portrettet gir fleire inngangar til å reflektere over årsakene. Det gjer Løgnhals til ein viktig roman» Merete Røsvik, Klassekampen «Anne Oterholm [har] skrive ein tankevekkjande roman om ein norsk Holden Caulfield, eit nytt bidrag til journalen over den mystiske folkegruppa Dei unge vaksne, og ho har gjort det utan flørt, men med saft og kraft og ungdommeleg snert» Odd W. Surén, Dag o g Tid «Kontrollert om det mest ubehagelege av alle vesen: Den unge mannen utan fullt utvikla empati» Maria Horvei, Klassekampen Årets beste bøker 2018

Om Liljekonvallpiken (2015) «En av høstens sterkeste romaner» Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad «Det er ubehageleg, og det er morosamt på ein skrudd måte» Margunn Vikingstad, Morgenbladet Årets beste bøker 2015 «Denne romanens uforstandige og lite tiltalende forteller er en utfordring å forholde seg til, men gjør den også til et dypt originalt verk» Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen Årets beste bøker 2015

Forfatterp ortrett: Pernille Marie Walvik O m s l ag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il design 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 8 6

Oterholm. Livslyst. omsl.qxp_Layout 1 07.09.2021 11:41 Side 1

Om Løgnhals (2018) «et nesten skremmende portrett av et ungt menneske uten forankring i eget følelsesliv» Turid Larsen, Dagsavisen

A N N E O T E R H O L M (f. 1964) debuterte i 1995 med romanen ikke noe annet enn det du vil. For den mottok hun Bokklubben Nye Bøkers pris Årets debutant. I 1999 fikk hun Tanums kvinnestipend, og i 2010 Aschehougprisen. Hun ble nominert til Brageprisen for Liljekonvallpiken (2015). Hennes forrige roman, Løgnhals (2018), fikk svært mange gode anmeldelser.

Oterholms romaner likner ingen andres. De er kompromissløse undersøkelser av det tilsynelatende, av ambivalens, av hva ensomhet er, eller av menneskets grunnleggende livsvilkår. Livslyst er hennes tiende roman.

Vi blir fød t, vi lever, vi dør. For dyrene gjelder det å reprodusere seg; for Åsta har barn aldri vært en del av planen. Hun tenker at hun skal fortsette å befinne seg i det øyeblikket hun faktisk befinner seg i, resten av livet. Åsta er høy og tynn og alltid sulten. Hun er utdannet lærer, men trives bedre i jobben som rengjøringsmedarbeider, det er variert arbeid i private hjem, og kollegaene er greie nok. Hun dater en del, men bruker mye av fritiden på å se dokumentarer om temaer som opptar henne, særlig om emner innenfor biologien. Åsta bor i et rekkehus i nærheten av foreldrene.

Faren tror på en Gud som skal dømme levende og døde, mens moren setter sin lit til økonomiske investeringer. Broren Kristian er revisor med eget firma, Åsta skjønner ikke at han kan interessere seg for noe av det han gjør.

Så er det dette som er livet? Eller er det bare sånn Åsta vil det skal være?

«Anne Oterholm er overlegent god til å skape truverdige stemmer … Finst det mange som Oliver, fleire enn før? Det er grunn til å tru at utviklinga går den vegen, og dette presise portrettet gir fleire inngangar til å reflektere over årsakene. Det gjer Løgnhals til ein viktig roman» Merete Røsvik, Klassekampen «Anne Oterholm [har] skrive ein tankevekkjande roman om ein norsk Holden Caulfield, eit nytt bidrag til journalen over den mystiske folkegruppa Dei unge vaksne, og ho har gjort det utan flørt, men med saft og kraft og ungdommeleg snert» Odd W. Surén, Dag o g Tid «Kontrollert om det mest ubehagelege av alle vesen: Den unge mannen utan fullt utvikla empati» Maria Horvei, Klassekampen Årets beste bøker 2018

Om Liljekonvallpiken (2015) «En av høstens sterkeste romaner» Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad «Det er ubehageleg, og det er morosamt på ein skrudd måte» Margunn Vikingstad, Morgenbladet Årets beste bøker 2015 «Denne romanens uforstandige og lite tiltalende forteller er en utfordring å forholde seg til, men gjør den også til et dypt originalt verk» Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen Årets beste bøker 2015

Forfatterp ortrett: Pernille Marie Walvik O m s l ag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il design 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 8 6

livslyst

Livslyst_Anne Oterholm.indd 1

09.09.2021 09:29

Livslyst_Anne Oterholm.indd 2

09.09.2021 09:29

Anne Oterholm

livslyst Roman

forlaget oktober 2021

Livslyst_Anne Oterholm.indd 3

09.09.2021 09:29

anne oterholm Livslyst © Forlaget Oktober as, Oslo 2021 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 10,7/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2021 Første opplag, 2021 isbn: 978-82-495-2398-6 www.oktober.no

romaner av anne oterholm ikke noe annet enn det du vil, 1995 Avbrutt selskap, 1996 Avslutningen, 1999 tilfeldigvis begjær, 2001 etter kaffen, 2002 sannheten, 2004 Toget fra Ajaccio, 2009 Liljekonvallpiken, 2015 Løgnhals, 2018

Livslyst_Anne Oterholm.indd 4

09.09.2021 09:29

del én

Livslyst_Anne Oterholm.indd 5

09.09.2021 09:29

Livslyst_Anne Oterholm.indd 6

09.09.2021 09:29

kapittel 1 Selv om mamma ikke er i rommet, er det ikke vans­ kelig å høre stemmen hennes inni hodet. Hun klarer aldri la være å mene noe om alle mulige detaljer. Jeg er sikker på at hun var sånn lenge før hun fikk barn.

Hadde hun vært her, ville det første hun kommenterte, ha vært at jeg hele tiden dumper ned i den samme stolen. Hun ville sagt at det var merkelig, når det ikke er det beste stedet å sette seg. Det er påfallende h ­ vordan hun ikke lytter til det som er viktig, samtidig som hun får med seg en masse ting ingen bryr seg om. Jeg sier det til henne, men jeg vet ikke om hun forstår hva jeg mener. Hun pleier å si at hun ikke liker folk som overdriver. Likevel er det det hun bestandig gjør selv.

Hun velger ut tilfeldige handlinger og kategoriserer ut fra dem. Hun ville aldri ha gått med på at den eneste grunnen til at jeg setter meg i denne stolen, er at den står nærmere kjøkkendøra enn sofaen. Det er her jeg havner. Det er alt. Det dreier seg ikke om noe annet.

Jeg lener meg framover. Trekker pusten så langt ned jeg klarer. Puster langsomt ut igjen. Retter meg opp.

Det jeg burde, var å gå og kjøpe lim, sånn at jeg kunne ha fikset armlenet. Det detter rett av hvis jeg støtter

7

Livslyst_Anne Oterholm.indd 7

09.09.2021 09:29

meg på det. Jeg tenkte på det senest i går ettermiddag.

Men når jeg er i butikken, husker jeg som regel ikke annet enn hvilke matvarer jeg skal ha. Mamma mener det er merkelig at jeg fortsatt må spise så mye når jeg liksom begynner å bli eldre. Men jeg er ikke så gammel. Det er ikke mer enn et par, tre måneder siden jeg ble førtifire. Jeg opplever meg ikke som gammel. Det er ingen midtlivskrise på gang. Det eneste som har forandret seg, er at jeg har fått lyst til å reise mer, og har bestemt meg for å begynne å prioritere det. Jeg har nesten ikke vært noen steder. Da jeg snakket med Mona om det, sa hun at jeg kanskje ikke burde reise alene. Men Mona er ikke mer enn noen og tjue. Det er annerledes for henne. Jeg er ganske sikker på at jeg kan oppleve mye ved å gjøre det på egen hånd. Hvis det bare er meg, trenger jeg ikke tilpasse meg. Jeg liker ikke å måtte gjøre det. Det er uansett lenge til jeg behøver å planlegge detaljer. Jeg merker bare oftere og oftere at det jeg ser i dokumentarer eller leser om i bøker eller tidsskrifter, er ting jeg har lyst til å se i virkeligheten. Jeg forandrer meg. Jeg lener meg tilbake. Jeg klarer ikke sitte i ro når jeg har vondt i ryggen. Det er nesten umulig å finne en god sittestilling.

Det spiller ingen rolle om jeg sitter i en stol eller en sofa eller på gulvet eller wherever. Det er det samme ­uansett. Jeg flytter blikket. Fjernkontrollen ligger på gulvet mellom stolen og sofaen. Det er ikke vanskeligere å se tv-en herfra enn fra sofaen. Jeg strekker meg etter kontrollen. Før jeg går, vil jeg se siste del av den dokumentaren jeg begynte på i forgårs. Det

8

Livslyst_Anne Oterholm.indd 8

09.09.2021 09:29

er nesten ingen dokumentarer jeg ikke ser to ganger lenger. Det er det samme med bøker. Gjentakelsen gjør at en får med seg ulike nivåer. Men det er ikke sånn med romaner, de kjennes liksom flate uansett.

Og det er g­ anske sikkert en av grunnene til at jeg ikke leser dem ­lenger. Det er vel ikke så uvanlig at en blir mer interessert i den faktiske virkeligheten etter hvert som en blir mer voksen heller. En vil sette seg inn i ­sammenhengene mellom de forskjellige fenomenene som finnes i v­ erden rundt en. Trond klarte ikke å forstå det. Han likte ikke at jeg begynte å bruke tid på å studere ulike dyrearter. Han påsto at det var kunstig. Å si at det andre interesserer seg for, framstår kunstig, er temmelig infantilt. Det var ikke det kunstige som gjorde at han ikke skjønte hva jeg snakket om, det var det at han ikke hadde noen interesse for biologi eller zoologi. Jeg trykker på på-knappen. Han tålte ikke forandring heller. Likevel snakket han om å få barn, at det i hvert fall var noe jeg måtte ta stilling til gans­ ­ke fort, ettersom jeg nærmet meg førti. Jeg lener meg forsiktig framover igjen. På et eller annet tidspunkt kommer jeg til å tippe over. Det er ingen tvil om at det er noe som ikke stemmer med den midtre delen av ryggen min. Eller det er både ryggen og s­ kuldrene.

Jeg skulle ha kommet meg til en lege, sånn at jeg kunne fått henvisning til en fysio­terapeut. Den eneste ­grunnen til at jeg ikke har gjort det, er at hver gang jeg står på nippet til å bestille time, kjennes det som jeg plutselig blir bedre igjen. Hvis ikke jeg må, har jeg ikke lyst til å sitte og høre på en som snakker om at

9

Livslyst_Anne Oterholm.indd 9

09.09.2021 09:29

jeg er nødt til å begynne å trene og se mindre på tv.

Jeg liker ikke å løpe, til tross for at jeg løp fortere enn alle i klassen da jeg var liten. Det var umulig å holde følge med meg hvis jeg først bestemte meg for å sette opp tempoet. Det ville ikke ha vært det samme om jeg ikke hadde hatt så lange bein. Likevel har jeg bare vært på et treningsstudio én gang, og det var ikke for å trene, men for å møte en venninne. Jeg ville ikke sagt ja om ikke det hadde vært for at det var så lenge siden jeg hadde sett henne. Jeg sto og ventet i inngangen. Etterpå sa hun at hun ikke visste at jeg ikke likte sånne etablissementer. Det er mulig hun ikke hadde fått det med seg. Hun var en av de mest ukonsentrerte menneskene jeg kjente den gangen. Snakket mer enn hun lyttet. Jeg prøver å lene meg litt bakover igjen.

Følger tv-bildene. Jeg vet ikke om denne dokumentaren er like bra andre gang en ser den. Første gang er en mest opptatt av temaet. En ser det de vil en skal se. Jeg prøver å sitte helt stille. Bare la bildene gli forbi. Det er åpenbart viktig å avdekke krypskytteri, men det kjennes som dette er skrudd sammen som en form for thriller, det vil si at det ikke nødvendigvis er sant, det som fortelles. De forsøker å gjøre det mer spennende enn det er. Alle som er med på handelen, vet tydeligvis at tv-teamet er til stede. De ser rett inn i kameraet. En av hovedmennene smiler til og med.

Jeg aker meg fram på stolen. Forsøker å puste med magen eller mellomgulvet. I bunn og grunn er kanskje problemet at hun som kommenterer, ikke inngir tillit.

Hun gestikulerer for mye. Kaster på det lange, svarte

10

Livslyst_Anne Oterholm.indd 10

09.09.2021 09:29

håret. Hun virker ikke som en som har greie på handel med horn fra neshorn. Nesten som hun er en slags skuespiller de har hentet inn. De har vært mer opptatt av utseendet enn av tenkeevne. Jeg klarer ikke se hva det var som gjorde at jeg likte den sist jeg så den. Det kan hende jeg nettopp hadde kommet hjem fra jobb.

Eller kanskje jeg satt og tenkte på Per Morten. Jeg har vært opptatt av ham hele uka. Sittet i denne stolen og spekulert på hva slags fyr han i bunn og grunn er. Jeg vet at jeg ikke klarer å gjette meg fram til det, likevel er det umulig å la være å prøve.

Jeg kommer meg opp av stolen. Ryggen blir bedre hvis jeg går en runde i rommet. Det er ikke ­nødvendig å gå ut. Jeg kan ta flere runder. Selv om jeg er på vei bort til mamma og pappa for å spise, haster det ikke.

Det er blitt en vane å somle når jeg skal dit. Hele tiden utsetter jeg det uunngåelige. Jeg går l­angsomt for ikke å komme rundt med det samme. Passerer sofaen og bokhylla. Det er få bøker i den. Jeg låner heller på biblio­teket enn å kjøpe. Jeg har ikke mange ting. Lampa i hjørnet ved siden av sofaen stikker seg ganske mye ut. Den ser ut som noe som kunne ha stått i en resepsjon på et hotell. Det er ikke jeg som har kjøpt den. To hvite kupler. Trond påsto at den var ganske dyr, likevel ville han ikke ha den med seg.

Hvis det dukker opp et loppemarked i området, skal jeg donere den. Den er en støvsamler. Jeg gidder aldri tørke over den. Jeg ser rett på epletrærne fra vinduet.

Jeg liker mye bedre å bo i rekkehus enn i blokk. Jeg ville uansett ikke hatt råd til å flytte hit hvis ikke jeg

11

Livslyst_Anne Oterholm.indd 11

09.09.2021 09:29

hadde arvet penger etter farmor. Jeg brukte alt jeg fikk. Mamma sier alltid at hun har gode gener, men det var farmor som ble gammel, ikke mammas foreldre. Mormor døde da hun var seksti­sju. Jeg liker å sitte ute. Den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det den siste uka, er at det har vært for varmt. Det er over tjue grader hele natta gjennom. Gresset er blitt helt gult. Så vidt jeg har skjønt, skal det være like varmt i neste uke også. Jeg stopper opp. Ser på tv-skjermen. Det kan til og med hende det er den dramatiske væremåten som har sikret henne program­ lederjobben. Kanskje dokumentar­skaperne forsøker å tiltrekke seg et ­publikum som ikke vanligvis ser på programmer om natur og dyreliv, og så har valget av program­leder nærmest vært et forsøk på å utvide seerkretsen. Jeg følger henne med blikket. Hun har ikke på seg det samme som i den første scenen. Da gikk hun i bukser, men nå har hun skiftet til kjole. Det er omtrent umulig å skille kjøperne fra selgerne. De oppfører seg på akkurat samme måte, er kledd i nøyaktig samme type klær. Som om det er kostymer. Hvis ikke jeg hadde s­ kullet bort til mamma og pappa, ville jeg ha ­funnet fram noe annet. Det er massevis av opptak på ­boksen. Jeg hadde ikke behøvd å se f­erdig denne.

Jeg får ikke sett mer når jeg kommer hjem h ­ eller. Da måtte jeg ha utsatt daten med Per Morten. Det beste ville vært å hoppe over hele m ­ iddagen og møte ham med det samme. Jeg har bare truffet ham én gang, men jeg likte at han snakket om ting jeg ikke er vant til. Aller mest om problemstillinger i forbindelse med

12

Livslyst_Anne Oterholm.indd 12

09.09.2021 09:29

demokratibegrepet. Mamma og pappa og Kristian ville aldri ha funnet på å gjøre det. Han sa at han ikke trodde det fantes et eneste sted i verden med et ­velfungerende demokrati. Om det gjorde det, hadde ikke han hørt om det. Han hadde et annet perspektiv enn de fleste som bare har bodd i Norge, siden han hadde vokst opp i Uganda. En blir lei av folk som alltid gjentar seg selv. Han vendte tommelen rett opp for alt jeg sa om å ville reise mer. Til vanlig er jeg ikke opptatt av politikk eller nyheter på den måten det ­virket som han var, men jeg er over ­gjennomsnittet interessert i alt som lever. Han så på samfunnet som en organisme.

Jeg forsøker å puste dypere og langsommere igjen.

Det er kanskje ikke mulig å puste bort ryggsmerter, men det blir iallfall ikke verre. Jeg må ta en dusj før jeg går. Det som irriterer meg, er når folk syns de kan bestemme over tiden min. Det var det som irriterte meg med Trond også. Han ville alltid at jeg skulle bli med ham ut istedenfor å sitte og lese eller se en dokumentar på tv. En gang snakket han om at han ikke forsto hvorfor jeg ikke kunne konsentrere meg om bare ett dyr av gangen. Han var ikke i stand til å skjønne at jeg er mest opptatt av forskjellene mellom artene, det vil si at jeg vil lese om så mange arter som mulig for å få øye på variasjonene. Jo lenger en kjenner et menneske, desto tydeligere blir det at overflaten ikke stemmer overens med det som befinner seg på innsiden. I hvert fall var det sånn med Trond. Hadde det ikke vært for at Kristian og han stadig fortsetter

13

Livslyst_Anne Oterholm.indd 13

09.09.2021 09:29

å treffe hverandre, ville jeg aldri ha tenkt på ham.

Jeg skjønner ikke hvorfor Kristian liker ham. Det kan ikke være fordi han er pen. Kristian er den streiteste jeg kjenner. På et tidspunkt begynte Trond til og med å snakke om at jeg var blitt hjernevasket. Jeg tror ikke han mente det seriøst, men han kastet det ut. Det var ikke så lenge etter at jeg hadde begynt å snakke med henne jeg vasket vinduer for. Til å begynne med ­visste jeg ikke at hun var biolog, men hun sa det etter en stund. Trond mente hun var skyld i at jeg begynte å interessere meg for ting jeg ikke hadde vært interessert i tidligere. Karin sa at detektivarbeidet hun gjorde innenfor zoologien, som var hennes felt, fikk henne til å gjenoppdage hva det var å leve. At hun hadde måttet se hvor forskjellig liv var, før hun kunne forstå hva liv var. Hun sa det ikke på den måten, men det var kjernen. Vi satt på terrassen hennes flere ganger etter at jeg var ferdig med vinduene. Jeg er klar over at jeg likte henne, men det var ikke på grunn av henne jeg ble opptatt av zoologi. Og det var aldri noen fare for at jeg skulle slutte å treffe andre enn henne, sånn som Trond påsto. Jeg har alltid gjort en masse ulike ting. Jeg har aldri bare sittet og lest. Jeg dater til og med ganske ofte. Siden jeg ikke har barn, er det lett å bevege seg videre. Det er det samme for Kristian. Det er rart at ikke mamma er mer skuffet over at ingen av oss har skaffet henne barnebarn. Hun er typen en ser for seg at kunne begynne å klage over det. Men sånt sier hun ingenting om. Det er ikke samme grunn til at Kristian og jeg ikke har fått barn heller. Jeg har tatt

14

Livslyst_Anne Oterholm.indd 14

09.09.2021 09:29

abort en gang. For meg er det helt utenkelig å sette et barn til verden. Men jeg tror at for Kristian er det mest praktisk. Han bruker all tid på å utvikle firmaet sitt. Det betyr ikke at han ikke fint ville ha overlevd om en han var sammen med, hadde fått en unge. Han ville ikke vært hovedomsorgspersonen uansett.

Jeg beveger meg langsomt bort til sofaen igjen. Jeg la meg for seint i går egentlig. Enkelte trenger mer søvn enn andre. Det er ikke ofte jeg drikker vin når jeg spiser alene heller. Tre glass. Jeg dumper ned på sofaen.

Den står litt lenger inn i rommet enn ­stolen. Men det er ikke mer enn en meter mellom dem. Jeg strammer leppene. Gjør dem til to streker. Slapper dem av igjen.

Puster gjennom nesa. Jeg skulle innom en restaurant og bestille takeaway, men så ble jeg ­sittende og snakke med dem som jobbet der. Det var ingen av de andre gjestene jeg kunne tenkt meg å k ­ onversere. Men en av kelnerne fortalte om hvordan de gikk fram for å skaffe de aller beste råvarene. Det eneste hun syntes var vanskelig, var å måtte stå opp så tidlig om morgenen. Det ville hun helst ha sluppet. Hun sa at det var to generasjoner som drev stedet. For ikke lenge siden hadde det vært tre. Når jeg handler, tar jeg som regel det første og beste som ligger foran meg. Det er fordi jeg har så høy forbrenning. Jeg blir ­svimmel når jeg er sulten. Det kjennes som situasjonen er akutt med en gang. Jeg klarer ikke vente. Alle er misunnelige for at jeg ikke legger på meg, men noen ganger er det upraktisk. Jeg trykker en finger mot nesa. Det er vanskelig å få nesa til å bli helt flat, selv om overleppa

15

Livslyst_Anne Oterholm.indd 15

09.09.2021 09:29

berører nesetippen. Det er forskjell på neser. Min er litt hard. Jeg vet ikke om det er genetisk. Jeg tror Kristians er ganske lik min. Jeg har virkelig ­mindre og mindre lyst til å gå bort der og spise middag før jeg skal treffe Per Morten. Det kommer til å bli altfor seint før vi kan treffes. Kanskje syns han ikke det er så ille om vi ikke kan møtes før ni, men for meg ville det vært mye bedre om det hadde vært en time tidligere. Samtidig gidder jeg ikke at mamma skal bli sur for at jeg avlyser middagen. Hun kommer til å snakke om at det er evig­heter siden jeg har vært der. Det er en stund siden, men ikke evigheter. Hun er en overdrivelsens mester. Jeg tror ikke Per Morten tenkte at han burde vært ferdig med å studere, selv om han var godt over tretti. Trettiseks om tre uker, var det han sa. Han var mer interessert i å lære enn i å skaffe seg en grad. Mamma sa en gang at det virket som jeg ble tiltrukket av mennesker og ting jeg ikke liker, men hun hadde ingen eksempler. Hadde hun truffet Per ­Morten, ville ikke han vært en mulighet heller. Det handler om at verken hun eller pappa egentlig kjenner meg. De har aldri gjort det. Jeg er for forskjellig fra dem. Kristian er likere. Han ­syntes ikke det var rart å skulle bli ­revisor som mamma. Det kunne jeg aldri ha blitt, selv om jeg kanskje ikke skulle ha begynt på lærerskolen. Jeg hadde ikke lyst til noe spesielt. Jeg mislikte ikke å gå der, men jeg tenkte aldri at jeg kom til å være lærer resten av livet. Jeg er ikke så glad i barn. Mamma gjentar stadig at hun ikke kan skjønne hva som motiverer meg, likevel trives jeg mye bedre

16

Livslyst_Anne Oterholm.indd 16

09.09.2021 09:29

som rengjøringsmedarbeider. Jeg trekker til meg sofaputa. Forsøker å legge den opp på sofaryggen, sånn at jeg kan støtte nakken mot den. Det er vanskelig å få den til å ligge som den skal. Den flytter på seg. Jeg kunne i hvert fall aldri ha holdt på med tall. Kristian og mamma snakker bestandig om bunnlinjer og kunder. De prøver å få det til å virke som de er mest opptatt av revisjon og ikke av selve forretningsvirksomheten, men det er ikke sant. De er ikke tallknusere. De liker å organisere.

Livslyst_Anne Oterholm.indd 17

09.09.2021 09:29

Oterholm. Livslyst. omsl.qxp_Layout 1 07.09.2021 11:41 Side 1

Om Løgnhals (2018) «et nesten skremmende portrett av et ungt menneske uten forankring i eget følelsesliv» Turid Larsen, Dagsavisen

A N N E O T E R H O L M (f. 1964) debuterte i 1995 med romanen ikke noe annet enn det du vil. For den mottok hun Bokklubben Nye Bøkers pris Årets debutant. I 1999 fikk hun Tanums kvinnestipend, og i 2010 Aschehougprisen. Hun ble nominert til Brageprisen for Liljekonvallpiken (2015). Hennes forrige roman, Løgnhals (2018), fikk svært mange gode anmeldelser.

Oterholms romaner likner ingen andres. De er kompromissløse undersøkelser av det tilsynelatende, av ambivalens, av hva ensomhet er, eller av menneskets grunnleggende livsvilkår. Livslyst er hennes tiende roman.

Vi blir fød t, vi lever, vi dør. For dyrene gjelder det å reprodusere seg; for Åsta har barn aldri vært en del av planen. Hun tenker at hun skal fortsette å befinne seg i det øyeblikket hun faktisk befinner seg i, resten av livet. Åsta er høy og tynn og alltid sulten. Hun er utdannet lærer, men trives bedre i jobben som rengjøringsmedarbeider, det er variert arbeid i private hjem, og kollegaene er greie nok. Hun dater en del, men bruker mye av fritiden på å se dokumentarer om temaer som opptar henne, særlig om emner innenfor biologien. Åsta bor i et rekkehus i nærheten av foreldrene.

Faren tror på en Gud som skal dømme levende og døde, mens moren setter sin lit til økonomiske investeringer. Broren Kristian er revisor med eget firma, Åsta skjønner ikke at han kan interessere seg for noe av det han gjør.

Så er det dette som er livet? Eller er det bare sånn Åsta vil det skal være?

«Anne Oterholm er overlegent god til å skape truverdige stemmer … Finst det mange som Oliver, fleire enn før? Det er grunn til å tru at utviklinga går den vegen, og dette presise portrettet gir fleire inngangar til å reflektere over årsakene. Det gjer Løgnhals til ein viktig roman» Merete Røsvik, Klassekampen «Anne Oterholm [har] skrive ein tankevekkjande roman om ein norsk Holden Caulfield, eit nytt bidrag til journalen over den mystiske folkegruppa Dei unge vaksne, og ho har gjort det utan flørt, men med saft og kraft og ungdommeleg snert» Odd W. Surén, Dag o g Tid «Kontrollert om det mest ubehagelege av alle vesen: Den unge mannen utan fullt utvikla empati» Maria Horvei, Klassekampen Årets beste bøker 2018

Om Liljekonvallpiken (2015) «En av høstens sterkeste romaner» Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad «Det er ubehageleg, og det er morosamt på ein skrudd måte» Margunn Vikingstad, Morgenbladet Årets beste bøker 2015 «Denne romanens uforstandige og lite tiltalende forteller er en utfordring å forholde seg til, men gjør den også til et dypt originalt verk» Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen Årets beste bøker 2015

Forfatterp ortrett: Pernille Marie Walvik O m s l ag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il design 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 8 6

Oterholm. Livslyst. omsl.qxp_Layout 1 07.09.2021 11:41 Side 1

Om Løgnhals (2018) «et nesten skremmende portrett av et ungt menneske uten forankring i eget følelsesliv» Turid Larsen, Dagsavisen

A N N E O T E R H O L M (f. 1964) debuterte i 1995 med romanen ikke noe annet enn det du vil. For den mottok hun Bokklubben Nye Bøkers pris Årets debutant. I 1999 fikk hun Tanums kvinnestipend, og i 2010 Aschehougprisen. Hun ble nominert til Brageprisen for Liljekonvallpiken (2015). Hennes forrige roman, Løgnhals (2018), fikk svært mange gode anmeldelser.

Oterholms romaner likner ingen andres. De er kompromissløse undersøkelser av det tilsynelatende, av ambivalens, av hva ensomhet er, eller av menneskets grunnleggende livsvilkår. Livslyst er hennes tiende roman.

Vi blir fød t, vi lever, vi dør. For dyrene gjelder det å reprodusere seg; for Åsta har barn aldri vært en del av planen. Hun tenker at hun skal fortsette å befinne seg i det øyeblikket hun faktisk befinner seg i, resten av livet. Åsta er høy og tynn og alltid sulten. Hun er utdannet lærer, men trives bedre i jobben som rengjøringsmedarbeider, det er variert arbeid i private hjem, og kollegaene er greie nok. Hun dater en del, men bruker mye av fritiden på å se dokumentarer om temaer som opptar henne, særlig om emner innenfor biologien. Åsta bor i et rekkehus i nærheten av foreldrene.

Faren tror på en Gud som skal dømme levende og døde, mens moren setter sin lit til økonomiske investeringer. Broren Kristian er revisor med eget firma, Åsta skjønner ikke at han kan interessere seg for noe av det han gjør.

Så er det dette som er livet? Eller er det bare sånn Åsta vil det skal være?

«Anne Oterholm er overlegent god til å skape truverdige stemmer … Finst det mange som Oliver, fleire enn før? Det er grunn til å tru at utviklinga går den vegen, og dette presise portrettet gir fleire inngangar til å reflektere over årsakene. Det gjer Løgnhals til ein viktig roman» Merete Røsvik, Klassekampen «Anne Oterholm [har] skrive ein tankevekkjande roman om ein norsk Holden Caulfield, eit nytt bidrag til journalen over den mystiske folkegruppa Dei unge vaksne, og ho har gjort det utan flørt, men med saft og kraft og ungdommeleg snert» Odd W. Surén, Dag o g Tid «Kontrollert om det mest ubehagelege av alle vesen: Den unge mannen utan fullt utvikla empati» Maria Horvei, Klassekampen Årets beste bøker 2018

Om Liljekonvallpiken (2015) «En av høstens sterkeste romaner» Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad «Det er ubehageleg, og det er morosamt på ein skrudd måte» Margunn Vikingstad, Morgenbladet Årets beste bøker 2015 «Denne romanens uforstandige og lite tiltalende forteller er en utfordring å forholde seg til, men gjør den også til et dypt originalt verk» Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen Årets beste bøker 2015

Forfatterp ortrett: Pernille Marie Walvik O m s l ag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il design 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 8 6