Richard Ford – "Det kunne vært verre" by Forlaget Oktober

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 2

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 3

Richard Ford

DET KUNNE VĂ&#x2020; RT VER RE En Frank Bascombe-bok

Oversatt av Christian Rugstad

forlaget oktober 2016

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 4

Originalens tittel: Let me be Frank with You Copyrigt © 2014 by Richard Ford Norsk utgave © Forlaget Oktober as, Oslo 2016 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 10,5/13 pkt. hos oz Fotosats as Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2016 Papir: Munken Print Cream 80 g, bulk 1,8 isbn 978-82-495-1596-7 Første opplag, 2016 www.oktober.no Denne boka er produsert i henhold til miljøsertifisering iso 14001.

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 5

Kristina

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 6

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 7

innhold

Jeg er her 9 Det kunne vĂŚrt verre 49 Den nye normalen 83 Andres dĂ¸d 125 Takk 169

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 8

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 49

Det kunne vært verre På tirsdag leste jeg en liten sak i New York Times om hvordan det ville føles å bli slynget ut i verdensrommets vakuum. Dette sto å lese i en liten boks på venstre side i seksjonen for teknikk og vitenskap, en av disse sakene som sjelden berører den personlige, interessante siden av tilværelsen – den slags temaer en novelle av Philip K. Dick eller Ray Bradbury ville forfølge med vidtfavnende (om enn fullstendig irrelevante) moralske konsekvenser. Disse små Times-artiklene er egentlig ment å fôre mellomledere i Schwab og Ernst & Young-lærlinger på fast sultelønn med aparte temaer som får dem til å framstå som beleste for sine konkurrenter-kolleger under oppvarmingsminuttene på kontoret hver morgen, og som kanskje kan forsyne hele dagen med et tema. («Rolig nå, Gosnold, ellers kaster jeg hele markedsanalysen rett ut i det lufttomme rommet, og deg i samme slengen …» Hevede øyenbryn og flir fra pult til pult.) Det er egentlig ikke noe videre bemerkelsesverdig ved å bli kastet ut i det tomme rom. De fleste av oss ville ha mistet bevisstheten etter femten sekunder, hvilket i seg selv gjør spørsmålet om tanker og fornemmelser i den forbindelse relativt meningsløst. Artikkelforfatteren bemerket imidlertid at de sprekeste blant oss (astronauter, fijianske perledykkere) faktisk vil kunne holde seg i live og ved bevissthet så lenge som to minutter, så fremt de ikke holder pusten (det ville ikke jeg ha gjort), for da eksploderer lungene – men interessant nok ikke huden. Artikkelen var uklar når det gjaldt kvaliteten på denne bevisstheten – hva du føler og tenker i dine siste skjøre øyeblikk, omtrent den tiden jeg bruker på å pusse tennene eller (sånn føles det iblant) slå lens. Men det er ikke vanskelig å forestille seg selv 49

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 50

seile av gårde i boblehjelmen mens du forsøker å forstå hva som skjer, og ikke ønsker å kaste bort dine siste dyrebare sekunder ved å gi etter for meningsløs panikk. Likeledes vil du antagelig interessere deg for omgivelsene – stjernene, planetene, den fjerne Jordens grønne og blå skive, det underlige synet av moderskipet som fjerner seg, hvitt og stålblankt, med flagget malt på snuten – selve rommets dragende avgrunn. Du ville med andre ord ha forsøkt å leve ditt siste, korte tidsspenn på en så god måte som du aldri før har forestilt deg. Men jeg kan også tenke meg at disse to minuttene kan fortone seg som en svært lang tid å være levende. (Jeg må si at en stor del av det jeg leser og ser på tv for tiden, synes å ha som mål å skysse meg ut fra den menneskelige scenen så smertefritt og ekspeditt som mulig – ved å gjøre det ukjente mindre brysomt. Skjønt den kjensgjerning at ting tar slutt er ofte det mest interessante ved dem – ettersom det meste ikke synes å ta slutt raskt nok.) Idet jeg svingte inn oppkjørselen min i Wilson Lane ti dager før jul, så jeg en ukjent kvinne stå på trammen min. Hun sto vendt mot døren og hadde antagelig nettopp ringt på, for hun sto slik den står (vi har stått sånn alle sammen) som har all rett til å være der når en fremmed åpner døren – og om ikke all rett, så i det minste nok til ikke å bli møtt med uforbeholden fiendtlighet. Kvinnen var svart og kledd i en knall rød julekåpe og svarte, blanke støvletter. I hånden bar hun en stor båt av en veske som sto til alderen hennes – som jeg, bakfra, anslo til å være rundt femtifem. På hodet hadde hun en grønn lue, julete også den, som hun hadde dratt ned over ørene som en slags klokkehatt, noe en ung kvinne aldri ville ha gått med. Jeg gikk umiddelbart ut fra at hun var et menighetsmedlem som samlet inn skylddonasjoner for Sunrise Tabernacle borte i den vesle kontingenten av svarte som fortsatt holdt stand her i Haddam, på den andre siden av kirkegården. I de senere årene er disse nette trevillaene blitt rekolonisert av nicaraguanere og honduranere, som tar seg av hagearbeidet, takreparasjonene og mange av innbruddene i Haddam Township, om de ikke 50

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 51

driver «meksikanske» restauranter, hvor ungene deres gjør lekser ved dunkelt opplyste bord innerst i lokalet i håp om å komme inn på Stanford og Columbia. Disse husene er nylig blitt gjenstand for kraftige skatteøkninger som eierne enten ikke kan eller er for smarte til å betale. Følgelig er husene blitt tilgjengelige for en ny bølge av hvite unge ektepar som har to jobber, som aldri er hjemme, som ikke ville drømme om å skaffe seg barn, og som er stolte av å bo i et «rotekte» strøk istedenfor i et trivielt rekkehus hvor alt fungerer, men der ingenting har «sjel». Noen få negre har klart å bite seg fast her. Etter at vi pakket sakene våre i The Shore for åtte år siden og flyttet tilbake til Haddam og inn i det grønne strøket med alle presidentgatene, det «hvite nabolaget», som grovt sett er av samme årgang som det helsvarte nasjonalarvstrøket, har Sally og jeg havnet på «lister» over folk som har vanskelig for å si nei til Tanzaniamisjonen og andre prisverdige geskjefter. Dessuten tilhører vi den typen ønskverdige hvite som ikke dukker smilende opp i deres kirke på søndagen og later som om vi «hører til, ettersom vi alle egentlig er like under huden». Det er vi antagelig ikke. Da jeg fikk se den svarte kvinnen utenfor døren min, hadde snøen begynt å dale ned over oppkjørselen. På himmelen forsøkte en blek, kjølig sol å skinne, og i løpet av en time ville snøen forvandles til slapsete dammer på fortauet. New Jersey er berømt for sine meteorologiske særheter og sitt vinglete vær, så her kjeder vi oss aldri – med eller uten orkaner. Hver uke tar jeg turen til vår lokale radiostasjon, hvor jeg leser for de blinde, og det var derfra jeg nå var på vei hjem. Denne høsten har jeg lest Naipauls Ankomsts gåte (tretti minutter er alt vi orker, de og jeg), og boken er på mange måter som skapt for å bli lyttet til i mørket en kald og grå årstid. Naipaul er åpenbart en arrig og utrivelig person, men han kan måle seg med de beste når det gjelder å kaste hansken og øse galle over verdens skavanker. Brevene jeg får fra de blinde, forteller meg at de er forbannet på de samme tingene som han er forbannet på – at feil mennesker får alt, at idioter får ture fram, at feil skip seiler inn til feil havn. Fortvilelse mistolket som 51

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 52

sinnsro og fatning. Det er dessuten bedre å lytte til Naipaul og meg alene hjemme enn å delta i en eller annen lesesirkel der medlemmene drikker seg fulle på pinot grigio og går i strupen på hverandre fordi de er uenige om hvorvidt den eller den «antihelten» minner dem om deres eks-mann Herb eller ikke. Mange lyttere sier at de legger seg til å sove med en følelse av triumf etter å ha hørt meg lese min tilmålte halvtime. Tvers over gaten hadde naboen min, Mack Bittick, fortsatt «vi gir oss ikke romney ryan»-plakaten sin plantet i hagen, selv om laget hans hadde tapt valget for lengst. Den sto ved siden av et til salgs-skilt, som om de to betydde det samme. Han er ingeniør og tidligere spesialsoldat i Navy seal, og mistet jobben i et selskap i Jamesburg som produserer rørledningsutstyr. Han får digre kredittkortregninger og befinner seg på fallittens rand. Hos Mack vaier Stars and Stripes på flaggstangen dag og natt, og han er en av disse brå og barske typene som ivrer for hjemmeundervisning, lagrer hermetikk, ikke gir driks og sverger til det frie markedet, i tillegg til at han ikke kan fordra å betale avgifter på noe som helst («Det er en helsikes skatt på det vi burde få gratis gjennom vår jævla fødselsrett …») og misliker immigranter. Han er også en sertifisert skrulling som vil at ufødte barn skal ha stemmerett, førerkort og eget håndvåpen, slik at de kan beskytte ham når revolusjonen banker på. Han er alltid ivrig etter å suge den gamle meglerhjernen min tom, og fritter meg uavlatelig ut om markedstendenser og prisstrategier og hvordan han kan gjøre huset sitt mer tiltalende på billigst mulig måte, slik at han kan maksimere gevinsten og samtidig krympe eiendomsskatten. Jeg gjør mitt ytterste for å formidle mine verste meglerråd: Du må aldri forhandle; du må kreve din pris og be alle som mukker om å drite og dra; du må ikke bruke en cent på overfladiske forskjønnelser (huset ditt skal virke «bebodd»); du må ikke opptre vennlig overfor potensielle kjøpere (da blir de mistenksomme); du skal la Tea-Partybrosjyrene og våpenkatalogene bli liggende på salongbordet (de fleste boligkjøpere er allerede enig med deg). Han vet selvfølgelig at jeg stemte på Obama, som han mener burde sitte bak lås og slå. 52

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 53

Da den svarte kvinnen i den røde kåpen forsto at ingen ville åpne, og hørte at en bil kom knasende inn i den snødekte oppkjørselen, snudde hun seg. Hun slo opp et stort velkomstsmil mot den som var på vei, og vinket forsiktig for å forsikre meg om at alt var vel – ingen gjemte seg i buskene med innbruddsverktøy, rede til å kyle en murstein med et håndkle rundt inn gjennom et vindu på baksiden. Svarte må hele tiden forsøke å opptre som normale mennesker, det er den tunge byrden de er påtvunget. Det er ikke rart at de hater oss. Også jeg ville ha hatet oss. Jeg var sikker på at Mack Bittick betraktet henne gjennom en sprekk i gardinene. Et øyeblikk trodde jeg at kvinnen var Parlance Parker – den voksne datteren til Pauline, hushjelpen vi hadde den gang vi bodde i Hoving Road, på vestsiden av Haddam, for evigheter siden, da jeg fortsatt var gift med min første kone, barna var små og jeg gjorde et mislykket forsøk på å skrive en roman. Pauline drev det store Tudor-huset vårt som en militærleir – hun inspiserte barna, unnlot å gå i veien for Ann, kjeftet på meg fordi jeg ikke hadde en ordentlig jobb og satt og røykte på baktrappen som en drillsersjant. Vi kom fra Mississippi begge to, og fordi vi nå befant oss «nordpå», kunne hun tillate seg å behandle meg nedlatende ettersom jeg hadde gitt avkall på enhver rett til å behandle henne som et undermenneske. Pauline fikk hjernesvulst og døde for tretti år siden. Men datteren hennes Parlance gjenkjente meg en lørdag formiddag i Shop ’n Save, og slynget armene rundt meg som om jeg var en dypt savnet slektning. Siden den gang har hun vært på døren min to ganger for å «slutte sirkelen», fortelle meg hvor høyt moren hennes elsket oss alle sammen, høre nytt om barna (som hun aldri har kjent) og i det store og hele gjenforenes med en tapt del av livet som hun tror jeg har nøkkelen til. Jeg steg ut av bilen og iførte meg mitt eget vennlige «jeg forstår at du antagelig ikke raner meg»-smil. Kvinnen var ikke Parlance. Noe sa meg at hun heller ikke var en av damene fra Sunrise-tabernaklet. Men hun var noen. Det så jeg. «Hei!» sang jeg med min mest julejublende røst. «Jeg går ut fra at det er Sally du er kommet for å prate med.» Det var 53

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 54

ingen grunn til å tro det. Det var bare det eneste jeg kom på som lød noenlunde naturlig. Sally var i South Mantoloking, der hun bisto sørgende orkanofre – noe hun har gjort i ukevis. Kvinnen gikk ned fra trappen, stadig smilende. Jeg frøs allerede i cordfløyelsbuksene, pologenseren og den tynne, korte fritidsjakken – kledd for de blinde, ikke for vinter. «Mitt navn er Charlotte Pines, mister Bascombe,» sa kvinnen med et strålende smil. «Vi kjenner hverandre ikke.» «Bare hyggelig,» sa jeg idet jeg vandret over plenen mens snøflakene dalte ned. Den hvite skorpen av marengs på det fortsatt grønne gresset var i ferd med å smelte. Temperaturen lå like over frysepunktet. Charlotte Pines var en middels høy og frodig kvinne med et blankt, dukkepent ansikt og en lød så skimrende i sine nyanser av brunt, svart og rødbrunt at enhver, mann eller kvinne, måtte ønske å være svart, i det minste et par timer hver dag. En bemidlet kvinne, det kunne alle se. Jeg var ganske sikker på at den røde kåpen med den svarte pelskraven måtte være sydd av kasjmir, og de svarte støvlettene var heller ikke billige. Da jeg kom nærmere, stadig med et dumt smil om munnen, tok hun av seg en av skinnhanskene, strakte fram hånden og klemte min i et overraskende fast jeg-har-styringen-grep. Jeg følte meg som en skolegutt som støter på overlæreren sin på Walmart og håndhilser på en voksen for første gang. «Nå er jeg fryktelig freidig, mister Bascombe.» «Alle tiders,» sa jeg. «Jeg liker freidighet.» Av en eller annen grunn var jeg åndeløs. «Jeg har nettopp lest for de blinde. Sally er borte i Mantoloking.» Jeg hadde Naipaul under armen. Charlotte Pines var en kvinne i slutten av femtiårene. Snøen la seg på det friserte håret hennes, den tredjedelen som ikke var dekket av luen. Stemmen hennes var klar og tydelig. Antagelig hadde hun nettopp steget ut av en stilig Lincoln med privatsjåfør, som nå ventet diskré et stykke nede i kvartalet. Jeg tok en rask kikk nedover Wilson, men så ingenting. Jeg trodde jeg så en svak blafring i Mr. og Mrs. Bitticks stuegardiner. Svarte menneske er ikke så ofte på besøk i nabolaget vårt, bortsett fra for å lese 54

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 55

av måleren eller reparere et eller annet. Dette at Charlotte Pines simpelthen hadde dukket opp, ga meg uansett en intens følelse av velvære, som om hun hadde gjort meg en uventet tjeneste. «Jeg har aldri truffet din kone,» sa Charlotte Pines. I fortidens fjerne dager hadde hun vært litt av et formfullendt stykke. Det var tydelig, selv i den dyre, røde kåpen. Nå hadde hun utviklet seg til en verdig, bydende panafrikansk skjønnhet. «Jeg er sikker på at du ville synes hun er alle tiders,» sa jeg. «Det tviler jeg ikke på,» sa Charlotte Pines, og så gikk hun rett på sak: «Jeg er her av en helt spesiell grunn, Mr. Bascombe.» Hun ble liksom strammere i ryggen og rettere i skuldrene, som om et forventet øyeblikk nå var kommet. «Kom med det,» sa jeg. Jeg sa nesten Jeg er lutter øre, ord jeg aldri har uttalt i hele mitt liv. «Jeg er vokst opp i huset ditt, mister Bascombe.» Charlotte Pines sto rank i ryggen. Men så var det som om hun mistet motet. Hun smilte, men et annerledes smil, et smil som rommet bønn og beklagelse, som om hun var en av tabernakeldamene og jeg hadde sagt noe fornærmende eller ufint. Hun snudde seg og så opp mot inngangsdøren, som om den omsider var blitt åpnet. Nakken hennes var fortsatt glatt, men kort, slik at den fikk henne til å bevege skuldrene en anelse stivt. Alt ved henne hadde med ett forandret seg. «Det ser selvfølgelig helt annerledes ut nå.» Hun anstrengte seg for å holde på den lette og hyggelige tonen. «Det var i sekstiårene. Det virker så mye mindre nå.» Smilet hennes lyste opp idet hun vendte blikket mot meg igjen. «Du har stelt pent med det. Det er finere enn det var.» «Vel, det er alle tiders, det også,» sa jeg. Jeg hadde så langt proklamert at noe var alle tiders tre ganger, selv om sånne følelsesladde gjenvisitter som den Charlotte Pines nå foretok, aldri kan være alle tiders. «Ambivalent bekreftende.» «Bittersøt og opprørende.» «Hjerteskjærende og trist.» Mange mulige kandidater. Men neppe alle tiders. Men jeg ville bare la henne forstå at ingenting av dette var dårlig nytt. Ikke for meg. Det var godt nytt, i den forstand at det ga oss – vi to, kalde her sammen – en alle tiders ny kontakt som ikke trengte å strekke seg lenger enn til hagen min, men 55

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 56

som kunne gjøre det. Det var sånn det var meningen at ting alltid skulle ordne seg. Det skjer stadig at tidligere beboere banker på døren til sitt gamle hjem, og jeg har selv opplevd det flere ganger. I 1800tallets Haddam skjedde det antagelig aldri. Men i 2000-tallets Haddam skjer det – her hvor folk selger og kjøper hus som firehjulstrekkere, og hvor oppgang følger krakk så uoppslitelig at meglere ofte lar til salgs-skiltet bli liggende i garasjen, og hvor du kan tenkes å kjøre en tur til apoteket for å kjøpe Titralac og når du kommer hjem, har du betalt et solid depositum på huset i nederlandsk kolonistil du har hatt et godt øye til, bare fordi du kjørte forbi og så din meglervenn Bert komme ut av døren med et prospekt i hånden. Ingen ønsker å bli værende noe sted. Det er artsendringer på gang. Stedet der du bodde og som du bragte din brud hjem til, der du lærte barna dine å sykle i oppkjørselen, der din gamle mor flyttet inn etter at faren din døde, for så å dø selv, og der du først merket den underlig prikkende følelsen i venstre hånd da du holdt New York Review opp under lampen – det stedet ligger nå kanskje bare to hus bortenfor huset der du bor for tiden (men ikke ønsker å bo), uten egentlig å ha tenkt noe videre på at du har bodd der, til du en dag bestemmer deg for å ta en titt. I årenes løp har minst fire tidligere eiere/beboere besøkt husene jeg har bodd i. Og hver gang har jeg slått døren opp så snart jeg var sikker på at de ikke var ute etter å selge meg en gravferdsforsikring og jeg hadde snappet til meg lommeboken fra bordet i gangen. Jeg har bare bistått som museumsvakt og latt dem vandre rundt i rommene mens de brummer noe om en vegg der det tidligere ikke var noen eller minnes lukten i det gamle badeværelset søndag morgen før kirketid. Sånn holder de på til de får orden på det hele og er klare til å gå. Det tar vanligvis ti minutter – mer kreves ikke for å bekrefte seksti års eksistens. Som regel er det folk over femti som banker på. Er du yngre, har du allerede lagret alt på smarttelefonen din. Og det er vel det minste man kan gjøre for andre mennesker, nemlig å hjelpe dem til å få orden på deres egen fortelling. Hvis jeg ikke tar feil, er det det vi alle lengter etter. 56

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 57

«Mister Bascombe, jeg kunne vel ikke …» Charlotte Pines kastet nok et raskt blikk på huset mitt før hun så på meg igjen og smilte sitt nye, spake smil. «… Jeg kunne vel ikke få ta en titt?» Tørre snøfnugg la seg på kinnene hennes, på kåpeskuldrene og de svarte, blanke støvlettene. Håret mitt var antagelig hvitt nå. Vi var et pent par. Men i samme sekund gikk det et støt av svimmelhet gjennom meg – dette er noe jeg får behandling for, og som kanskje, kanskje ikke, skyldes nakkeproblemene. Verden krenger med ett – og jeg kan gå i bakken. Men hvis jeg allerede sitter, kan det være ganske behagelig, som et øyeblikks behagelig døs en lørdag ettermiddag på sensommeren når du har drukket et glass kald Stolichnaya og The Yanks er på tv. På nattbordet mitt har jeg ark på ark med illustrerte øvelser som skal kompensere for disse episodene. «Anfallet» på plenen suste inn og suste ut, som en flaggermus flagrende forbi et vindu i skumringen. Disse øyeblikkene er varselsignaler, det vet man. «Ja, for all del. Selvfølgelig kan du det.» Dette nærmest ropte jeg, som i et forsøk på ikke å fremstå som utilregnelig. Charlotte Pines kikket usikkert bort på meg, på nippet, sannsynligvis, til å spørre: «Er alt i orden med deg?» (Frykteligere ord kan ikke ytres i den moderne verden.) «Kom,» sa jeg, fortsatt for høyt, og grep den lubne armen hennes slik en åttiåring ville ha gjort det. Sammen stavret vi mot trappen, som nå var dekket av den lumske snøen. «Forsiktig her,» sa jeg, like mye til meg selv som til henne. «Det er veldig snilt av deg,» sa Charlotte Pines nesten uhørlig der hun lot seg slepe med. «Jeg håper ikke det er ubeleilig …» «Det er ikke ubeleilig,» sa jeg. «På ingen måte. Su casa es mi casa …» Jeg sa det motsatte av det jeg mente å si. Det er ikke så uvanlig lenger. Den store tv-en, som jeg hadde latt stå på da jeg dro for å lese for de blinde, brølte inne fra stuen da jeg åpnet ytterdøren. På skjermen satt en kjøttfull, tønneformet mann i kamuflasjeutstyr – med ansiktet innsmurt med maling – i en rullestol, kamuflert den også, og fyrte av en morderisk, kortløpet rifle 57

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 58

med et enormt kikkertsikte. Ut av munningen på det svarte geværet, som hvilte på en gaffelformet kjepp, kom en uhyggelig kule farende med kurs for en gigantisk elgokse som befant seg omtrent to tusen meter unna i et jomfruelig, ljomende, Valhalllignende fjellandskap. BOOM! Hele fjellet – pluss stuen min og den hvelvende himmelen over den – skalv, for så å bli dørgende stille etter det fryktelige braket. BOOM! Igjen det voldsomme smellet. Solen ble svart, skred løsnet, små skogsdyr ved fjerne fjellbekker løftet vaktsomt blikket mot himmelen. Elgen – som gresset i ro og mak mens den tenkte på det elger tenker på – begynte plutselig å skjelve i knærne, som om samtlige kroppsdeler deler sviktet på samme tid. Så, i nøyaktig ett sekund, løftet den hodet svakt, som om den hadde hørt noe (det hadde den), og veltet som en bowlingkjegle i støvet som kulen hadde virvlet opp etter å ha gått tvers gjennom den som om den var laget av smør. «Johooo, johooo! Johooo!» hoiet en mannsstemme utenfor bildet. «Fy flate, fly flate!» «Jeg er en livsfarlig jævel,» sa skarpskytteren i rullestolen (jeg kunne lese på munnen hans) med riflen hvilende på de følelsesløse knærne. Han snudde seg mot hoieren med et stort, vilt glis i det feite kamuflasjefjeset. «Det blir ikke bedre enn dette, eller hva, Arlo? Gjør det vel? Å, herre Jesus …» Jeg slengte Naipaul-boken i sofaen, grep fjernkontrollen og slo av. Før jeg dro, hadde jeg sett på fotballnyhetene i håp om at The Giants hadde tilstrekkelig med skadefrie folk til å ha en sjanse mot The Falcons på søndag. De hadde ikke det, ikke en snøballs sjanse i helvete. Etter det øredøvende tv-rabalderet ble det intergalaktisk tyst i det indre av huset. Helt stille, som i et rom voktet av et sikkerhetskamera – et hemmelig kikkhull for en fremmeds hemmelige hensikter. Jeg har det med å se meg selv som en «skikkelse» i en heis, sett gjennom den kornete linsen til nettopp et slikt skjult kamera. Stille. Åndsfraværende. Anonym. Jeg står 58

Prosjekt1_Layout 1.Ford.qxd 16.12.15 15:56 Side 59

og venter på etasjen min, og idet døren glir opp, kommer en maskert mann inn før jeg rekker å gå ut. Han skriker til meg eller slår meg eller skyter meg på kloss hold. (Jeg ser for mye tv.) Hodekrymperne på Mayo – hvor jeg jevnlig får prostataen min sjekket – ville ha holdt en bankett på dette. Det er en side ved dette lille dramaet som ikke setter meg i et flatterende lys, det innser jeg – det gjør meg ikke til en man ville ha satt til å drive en barnehage, eller et hjem for herreløse hunder, for den saks skyld. Men burde ikke vårt komplekse mentale bilde av oss selv i det minste delvis romme et slikt uhildet blikk? Ikke bare bildet som smiler skjevt tilbake fra barberspeilet, men den enslige vandreren fanget i et glimt i butikkvinduet, med slunkne skuldre, vikende hårfeste, overlappende halsflesk, bøyd som i sterk vind – jabbende nedover gaten for å kjøpe usa Today? Er den personen kanskje ikke verdt et minimum av oppmerksomhet? Om vi nå ikke gir ham et rungende hurra, bør vi da ikke i det minste lette litt på hatten for ham? Jeg deler ikke alle mine funderinger med Sally, som ville ha ledd seg halvt fordervet hvis hun kjente til alle mine innerste tanker. «Gode Gud,» sa Charlotte Pines bak meg i den lille entreen. Det stille husets opphavlige selv sluttet seg brått rundt henne på alle kanter, og det på en måte som enhver ville oppleve som skremmende. Det er en skam at vi ikke utsetter oss for flere uventede øyeblikk. De gjør livet mindre substansløst, får det til å føles mer bevaringsverdig. Forstedene er angivelig der ingenting skjer, slik Auden sa om poesien, som ikke får noe til å skje; de utgjør et overbefolket pseudolandskap som døser i sin egen uvirksomhet, en sjelden gang ristet våkne av «en Columbine» eller «en Oklahoma City» eller en tornado som minner oss på hva som virkelig er virkelig. Men det skjer mye i forstedene – på samme måte som en vanndråpe plassert under et elektronmikroskop avdekker sivilisasjoner fylt av historier, skjebner og en overveldende følelse av her og nå. «Vel. Ja. Gode Gud, gode Gud,» fortsatte Charlotte Pines idet den ekstra ytterdøren av glass gled igjen bak henne og lot snøen utenfor lyse inn om kring henne. «Jeg vet ikke hva jeg skal si.» 59