Terje Holtet Larsen - "Angiveren"

holtet larsen. angiveren. omsl.qxp 24.08.16 15.30 Side 1

Terje Holtet Larsen (f. 1963) debuterte med romanen Sønnen i 1991. For novellesamlingen Variasjoner mottok han Gyldendals legat i 1996, og for romanen Dilettanten (2012) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris. Angiveren er Holtet Larsens tiende roman.

To menn i midten av 50-årene møtes på perrongen for vestgående linjer på Grønland T-banestasjon en søndag i juni. Den ene er forfatter, den andre er Andreas Sanner, revisor og enkemann. Begge har gått under jorden, og begge utøver en form for botsøvelse. Midt i mylderet søker de sammen.

Angiveren er den romanen Terje Holtet Larsens forfatterkarakter ikke ønsker å skrive. Med finslipte formuleringer og snirklete setningskonstruksjoner søker jeg-fortelleren tilflukt fra sin norske litterære samtid. Selv er Holtet Larsen en særegen og nådeløs humorist, som med sine svimlende romankonstruksjoner speiler tilværelsen i vårt oljevelsignede lykkeland.

terje holtet larsen | angiveren

Kjære leser, jeg vil gjerne ha sagt med det samme at jeg foretrekker å forestille meg deg som intelligent og fordomsfri, i besittelse av en velutviklet smak og tilstrekkelig dannet til å overse også mine mest iøynefallende mangler og sjenerende tilkortkommenheter uten å føle den minste fristelse til å påpeke eller kommentere dem, og dessuten som en intellektuelt leken person som har innsett at tilværelsens ubønnhørlig påkrevde alvor blir forståelig, for ikke å si overkommelig, først i det øyeblikk man endelig greier å gi slipp på de mange resirkulerte oppfatningene man måtte ha om seg selv, og våger å la alt håp om forståelse fare. Noe annet ville blitt for nedverdigende for oss begge; disse innledende bemerkningene er ment som en påminnelse om nettopp det.

Om Kjærlighet mellom intelligente menn (2014)

terje holtet larsen angiveren

«Terje Holtet Larsen går utenpå de fleste … Han har en Fløgstads vidd og vidsyn, stilistisk kan han minne om en mer soignert Solstad, og den metaspekulerende hovedpersonen er som en sulten hamsunsk svimling. Med småplukk fra forfatterens egen tekst er dette en ‹oppmuntrende frastøtende› heroisk rapport fra et liv som arter seg som en ‹evighetsmaskin på tomgang›. Det er ‹naturlig affektert›, og det er ‹i det hele tatt noe rørende menneskelig ved› den skrivesprudlende refser og ensomhetens kronikør Terje Holtet Larsen» JAN ASKELUND, STAVANGER AFTENBLAD «Den særeigne kvaliteten i romanen viser seg særleg i korleis forfattaren koplar eg-forteljarens ulike sjølvkritiske skriftemål med skildringane av det sjølvforsynte og forkvakla i det norske litterære selskap. Forfattaren skriv fram eit portrett av ein mann tilsynelatande utan hensikter. Likevel: I glipene er det mogleg å spore tekstens uønska sanningar, eit ønske om å vere i stand til å søke eit alvor i tilværet» MARGUNN VIKINGSTAD, MORGENBLADET, Årets beste bøker 2014 «Det er få som skriver en så åndfull og elegant, men også sjikanøs og, ikke minst, korrekt norsk … Det ser ikke ut til at Larsens karakterer kan oppnå noen lindring, men trøst er nettopp det hans formfullendte prosa gir leseren» BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN Om Dilettanten (2012): «kort og godt norsk samtidslitteratur av aller beste merke» AKSEL KIELLAND, BERGENS TIDENDE «En rystende god roman, rett og slett!»

ARNE HUGO STØLAN, VG

Forfatterportrett: Baard Henriksen Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

FORLAGET OKTOBER 2016 | ISBN 978-82-495-1713-8

forlaget oktober

roman

|

f orlag et

okto ber

«ei bok du bare vil skal vare og vare» CATHRINE KRØGER, DAGBLADET

angiveren

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 1

23.08.2016 18.28

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 2

23.08.2016 18.28

Terje Holtet Larsen

angiveren Roman

forlaget oktober 2016

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 3

23.08.2016 18.28

terje holtet larsen Angiveren © Forlaget Oktober as, Oslo 2016 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Garamond Pro 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2016 Første opplag, 2016 isbn: 978-82-495-1713-8 www.oktober.no av terje holtet larsen Sønnen. Roman, 1991 Kastanjetid. Roman, 1992 Akkurat som et ekorn. Noveller, 1993 Variasjoner. Noveller, 1995 Beundrerens tålmodighet. Roman, 1997 Sander. Roman, 1998 Forestillingen. Roman, 2001 Peer Gynt-versjonen. Roman, 2003 Fra et mislykket forsvinningsnummer. Fortellinger, 2004 Home is where you die, sier Mr. Saunders. Roman, 2008 Dilettanten. Roman, 2012 Kjærlighet mellom intelligente menn. Roman, 2014

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 4

23.08.2016 18.28

kjære leser 1, jeg vil gjerne ha sagt med det samme at jeg foretrekker å forestille meg deg som intelligent og fordomsfri, i besittelse av en forholdsvis velutviklet smak og tilstrekkelig dannet til å overse også mine mest iøynefallende mangler og sjenerende tilkortkommenheter uten å føle den minste fristelse til å påpeke eller kommentere dem, og dess­ uten som en intellektuelt leken person som har innsett at tilværelsens ubønnhørlig påkrevde alvor blir forståelig, for ikke å si overkommelig, først i det øyeblikket man endelig greier å gi slipp på de mange resirkulerte oppfatningene man måtte ha om seg selv, og våger å la alt håp om forståelse fare. Noe annet ville blitt for nedverdigende for oss begge; disse innledende bemerkningene er ment som en påminnelse om nettopp det.

1 «Det å lese er inntil videre en aktivitet som følger etter det å skrive: mer resignert, mer dannet, mer intellektuell.»

Denne vakre og fremfor alt innsiktsfulle setningen, formulert av den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges, som for øvrig ble oppfattet som notorisk belest og langt mer fortrolig med for lengst svunne eller oppdiktede kulturers litterære tradisjoner enn sin egen personlige tilværelses mest banale forventninger, noe som sammen med hans antiperonistiske innstilling skulle komme til å påføre ham flere ydmykelser, og hvis fordekte, for ikke å

5

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 5

23.08.2016 18.28

si ­fordømt sofistikerte, måte å fortelle en historie på forhåpentligvis aldri vil slutte å forundre meg, og som gjør det å lese Borges’ mystiske, mytiske eller metafysiske fabler fulle av speil og labyrinter til det samme som å utsette seg selv for en litterær defenestrasjon, en opplevelse jeg ved flere anledninger forgjeves har forsøkt å gi uttrykk for i mitt eget forfatterskap ved å la vinduet få en metaforisk betydning, er å finne i forordet til første utgave av Nederdrektighetens verdenshistorie, utgitt i 1935. Jeg liker den så godt at jeg denne gangen­ikke greide å avstå fra fristelsen til å benytte meg av en fotnote. Det skal innrømmes at bruken av fotnoter er noe jeg vanligvis opplever som temmelig pretensiøst, med mindre det er gjort med stil og vidd og en viss innforstått litterær selvironi. Med andre ord en krevende sjanger. Forhåpentligvis kan fotnoten i dette tilfellet forsvares som et desperat forsøk på å være vittig, det vil si som en bønn om latter. For ikke å si som en ufrivillig bekjennelse.

Jeg tillater meg å legge til at defenestrasjon i fremmedordbøker og leksika gjerne er beskrevet som en nedverdigende henrettelsesmetode. Offeret kastes­ ut av et høytliggende vindu og gis på den måten en æreløs død. Begrepet forbindes særlig med byen Praha og noen berømte tilfeller som fant sted på 1400- og 1600-tallet. Det eneste kjente eksempelet fra litteraturens verden er den italienske forfatteren Gabriele D’Annunzio, Oscar Wildes og Marcel Prousts likemann som litterær flanør og dandy, som ble utsatt for en defenest­­ rasjon i 1922. Han overlevde nedverdigelsen, men ble kraftig kvestet og pådro seg varige mén. Mordforsøket var riktignok snarere politisk enn litte­rært motivert, i en tid da fascistene hadde fått på seg støvlene og var begynt å marsjere, ideologisk inspirert av blant andre D’Annunzio, som i motsetning til de to nevnte var en mann som dessuten nærte militære ambisjoner og faktisk satte disse ambisjonene ut i livet, men når man lever av å tære på seg selv, sin følsomhet og vissheten om sine begrensninger, og ikke har annet å stole på enn sine kunstneriske instinkter, blir det av vesentlig betydning at man er i stand til å holde på stilen, for på den måten å gi seg selv og sine estetiske idiosynkrasier en ytre form, så å si; man må sørge for en viss utilgjengelighet, gi sin egen skikkelse en slags beskyttende ytre begrensning. En forfatter er med andre ord ingenting uten sin følsomme forfengelighet, og det var sannsynligvis nettopp den som i D’Annunzios tilfelle fikk en knekk.

Wilde fikk oppleve noe tilsvarende da den engelske domstolen fant ham skyldig i perversiteter etter å ha holdt frem Bildet av Dorian Gray som avgjør­ ende bevis: Opphavsmannen til en så pervers roman måtte selv være pervers.

Allerede på de første sidene av romanen gjør Wilde det klart at han nærmest koketterende innbyr til en slik lesning, sannsynligvis for å utfordre samtidens historisk-biografiske lesemåte og litteraturkritikk. Med sine suksesskomedier for scenen hadde han sannsynligvis lenge moret seg med å skrive litteratur den viktorianske londonsosieteten, anført av sin samtids kritikere, forvekslet med den offentlige oppfatningen forfatteren med sine opptredener, sin livsstil­

6

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 6

23.08.2016 18.28

og sine kostymer hadde sørget for å skape av seg selv, i en subtil form for maske­rade eller iscenesettelse. Domstolen gjorde imidlertid noe Wilde overhodet ikke var forberedt på, den tok hans formuleringskunst bokstavelig, tok ham på ordet, så å si, og leste romanen nærmest som et angiverskrift, hvorpå den benyttet anledningen til å statuere et eksempel til skrekk og advarsel ved å dømme ham, som den første etter at forbudet mot homofil praksis var blitt innført fem år tidligere, til to års hardt straffarbeid. Så mye for Wildes egen påstand i romanens forord om at all kunst er fullstendig unyttig. Den hardtslående irske frihetskjemperen ble heller aldri den samme. Borges skulle aldri gi slipp på sin tvil om at Wildes latterlig overdrevne epigrammatiske stil, utelukkende egnet til å imponere leserne, virkelig kunne være alvorlig ment.

Proust, verdenslitteraturens mest berømte astmatiker, ble forskånet for slike opplevelser. Det var sykdommen som tvang ham til å oppgi karrieren som flanør og sosietetsyndling. Han døde i sin seng, der han i søvnløse netter,­bak tildekkede vinduer, i ensomhet hadde dyrket sin forfengelighet ved å skrive romanverket På sporet av den tapte tid, utformet som sitt alter egos memoarer, hva man kunne kalle en forfalsket selvbiografi, eller en maskes bekjennelser, ført i pennen av den bind for bind aldrende og stadig mer tilbaketrukne skjønnånden som helt siden ungdommen hadde gjort hva han kunne for å unngå å bli konfrontert med den vedvarende mis­tanken om sitt talents begrensninger, men som nå, med stadig flere døde og sterkt svekkede blant sine venner, ikke lenger våget å vente og var tvunget til endelig å gjøre sitt liv og den tiden han hadde opplevd som sin, til litteratur, i håp om å redde det hele fra den nådeløse glemselen, innledet med disse ordene: «Lenge gikk jeg tidlig til sengs.» Han brukte resten av sitt liv på å formulere setninger som langt overskred hans egen evne til å puste, nærmest for å demonstrere for verden at litteratur er skrift, ikke pust. Senere skulle Anaïs Nin, i sin berømte dagbok, full av beundring og nokså treffende, beskrive Prousts romanverk som en sykelig hang til å gjenoppvekke fortiden. I den delen av verket som bærer tittelen «Sodoma og Gomorra», vies for øvrig Wildes skjebne en viss oppmerksomhet av analytisk art som en del av et lengre­resonnement.

Det bør være nevnt at Borges’ forfatterskap mer eksplisitt enn noe annet eksemplifiserer hvordan det å skrive er en aktivitet som følger etter det å lese, snarere enn omvendt. Det innledende Borges-sitatet kan derfor muligens minne om et typisk borgesiansk paradoks som det under andre omstendigheter ville ha vært verdt å forfølge. Jeg akter imidlertid ikke å gjenta meg selv flere ganger. Jeg har bestemt meg for at det etter dette for mitt vedkommende får være slutt på denne dilettantkomedien, og vil derfor være tvunget til å søke andre, men ikke nødvendigvis mindre eksentriske, litterære forbilder.

Quod erat demonstrandum!

Eller noe i den stilen, får jeg vel legge til. Man ønsker som sagt ikke å fremstå som pretensiøs.

7

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 7

23.08.2016 18.28

Tilsvarende er det mulig å tenke på romanen som en foretrukket sjanger for smigrende løgner og medrivende fantasier av det realistisk-sentimentale slaget, der den beste, det vil si det mest innfallsrike, fartsfylte og uforutsigbare overflødighets­ hornet av en fortelling, vanligvis vinner lesernes, den litterære offentlighetens og dermed skjebnens, noe som i dette tilfellet vil si den nådeløst ufeilbarlige litteraturhistoriens, gunst.

Men det burde også være mulig å tenke på romanen som et marginalisert overlevelsessted, kanskje det siste, for sannheter, hemmelige eller uhåndgripelige sannheter av det slaget som ikke lar seg innsirkle eller formulere noe annet sted enn i en roman, i en romans språk og de sammenhengene dette språket­er i stand til å skape. Eller i det minste halvsannheter.­ Mye tyder på at mine forestillinger om romanen, som utmerket godt lar seg betrakte som mitt halmstrå i tilvær­ elsen, samt det forhold at jeg er så latterlig lettrørt, dessuten så ømskinnet, nærtagende er kanskje et bedre ord, så overdrevent nærtagende at jeg finner det nødvendig å beskytte meg selv bak en maske som vanligvis blir oppfattet som det upåvirkelige ansiktet til en kynisk ironiker, plasserer meg i selskap med den sistnevnte kategoriens til enhver tid fortapte forfattere. Det får så være. Det finnes verre skjebner.

Jeg skriver ganske enkelt fordi det er en syssel som vanligvis gjør det litt lettere å utholde sitt eget selskap og litt lettere å unngå omverdenens. Jeg vil tro at jeg søker en slags frihet, et hvilested, et forsvinningspunkt. Det skal så usannsynlig lite til før jeg lammes av min manglende evne til å ta noe som helst inn over meg og forsvinner inn i mitt eget ingenting, hjelpeløst overlatt til alle mine utilstrekkeligheter. Jeg skulle ønske at jeg hadde en forklaring på denne lammelsen, men det har jeg ikke.

8

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 8

23.08.2016 18.28

Hangen til formuleringer kan muligens også forklares med at jeg stadig forsøker å finne ut av hvem jeg burde ha vært, eller ønsker å være, for å få en fasong på hvordan jeg skal forholde meg til omverdenen, som jeg for øvrig opplever­som stadig mer infantilt navlebeskuende og banalt oppmerksomhetskrevende; og for å anskueliggjøre min selvinnsikt kan jeg godt legge til at denne umodenheten sannsynligvis er det eneste jeg har til felles med den.

Med dette mener jeg å si at alt som ikke er sant i den foreliggende romanen, eller i det minste halvsant, burde ha vært det. Og omvendt, naturligvis. Men ikke spør hva som er hva. Jeg vet da faen, som det heter. Så er det sagt. * Andreas Sanner, som skulle komme til å fremstå som denne romanens hovedperson og anstøtssten, må ha befunnet seg et sted omtrent i midten av femtiårene. Han hadde med andre ord nådd en viss alder, og med alderen fulgte en nagende forutanelse om at det eneste som ventet ham i resten av dette livet, var stadig mer av den skikkelsen han allerede så altfor godt kjente som seg selv, og tilsvarende mindre av alt som kunne ha gjort en flukt unødvendig. Årene, ikke bare dagene, var begynt å ligne hverandre, og på et eller annet tidspunkt hadde han innsett hva slags mann han risikerte å bli hvis han valgte å bli værende i den tilværelsen han befant seg i, og han ønsket ikke å ende opp som en sånn mann. Han ønsket ikke å våkne en morgen, kreke seg ut på badet for å tømme blæren og der betrakte sitt eget søvndrukne ansikt i toalettspeilet, bare for å oppdage 9

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 9

23.08.2016 18.28

at han var blitt en resignert, halvgammel tulling som drakk mer enn han burde, mest av alt fordi han trengte å unnslippe seg selv, og som på t-banen på vei til og fra kontoret hver morgen og ettermiddag mer enn gjerne henga seg til ynkelig forutsigbare fantasier, for eksempel om helt unge kvinner.

Derfor hadde han bestemt seg for å utføre et forsvinnings­ nummer, utsette seg selv for en planlagt og kontrollert av­vikling, eller hva jeg måtte foretrekke å kalle det, og når han endelig var forsvunnet, eller avviklet, ville han snart bli glemt, strøket fra omverdenens hukommelse som et ube­ hagelig minne ingen ønsket å vekke til live.

Han ønsket ganske enkelt ikke å bli husket, han så ingen grunn til å etterlate seg spor.

Jeg var full av sympati for hans beslutning. Det burde stå ethvert menneske fritt å avgjøre hvorvidt det ønsker å gjøre seg bemerket eller ikke, og å forholde seg til tilværelsen deretter, uten å være så fordømt opptatt av sitt ettermæle; Andreas Sanner ønsket å sørge for at han ble glemt, og han mente å vite hvordan han skulle gå frem for å slippe fri fra den store hukommelsens klister.

Men han hadde innsett at han trengte hjelp fra en som meg; han var en tallenes mann, han trengte min evne til å formulere setninger. Og så skulle altså tilfeldighetene sørge for å plassere oss på samme sted til samme tid.

Det kunne i utgangspunktet vanskelig ha passet bedre.

Jeg for min del var motvillig i ferd med å innse at den selvpålagte botsøvelsen jeg på dette tidspunktet fremdeles var opptatt med å utføre, og det så samvittighetsfullt som mulig, likevel ikke ville ha den virkningen jeg i det lengste hadde håpet på.

10

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 10

23.08.2016 18.28

Hensikten hadde vært å få tømt hodet for alle ubrukelige erfaringer, innfall og forestillinger som hadde hopet seg opp i løpet av det siste halvannet året, kvitte meg med alt jeg ikke lenger ønsket å huske, og da i særlig grad alt som kunne minne meg på min egen tarvelige løsmunnethet. Jeg forsøkte å overbevise meg selv om at min tvillingsøster ville ha tilgitt meg for å ha avslørt ikke bare hennes eksistens, men også hennes navn. * Du er født til noe annet, kunne hun si, min tvillingsøster, du er født et annet sted; og jeg skjønte aldri hva hun mente, det vil si, jeg hadde en mistanke om hva hun mente, men jeg ønsket ikke å skjønne hvordan jeg kunne være født til noe annet enn henne, hvordan tyve minutter skulle kunne ha noen som helst betydning.

Jeg ønsket ikke å skjønne hvorfor hun fant det nødvendig å si det hun sa, for jeg visste at det hun sa var ment som en forklaring på hvorfor vi før eller senere ville forsvinne i hver vår retning og miste hverandre av syne, og at det måtte bli sånn fordi jeg var den jeg var, samtidig som vi begge visste at det måtte bli sånn fordi hun var den hun var. Tyve minutter var mer enn nok til å skille to menneskers skjebner fra hverandre, også to som våre, som om det skulle være noe som sto skrevet i stjernene.

Jeg var aldri i tvil om at hun var den mest begavede av oss, samtidig som jeg så at hun foretrakk å bruke denne begavelsen mot seg selv. Det var som om hun fant det nødvendig å gi seg selv en motstand hun umulig kunne overvinne.

Jeg hadde lovet aldri å nevne henne, ikke med et eneste ord, ikke til noen. Det var et løfte som hun på sin barnslige, 11

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 11

23.08.2016 18.28

overdrevent høytidelige måte fikk meg til å avgi. Vi må ha vært atten eller nitten, det var med andre ord det siste året vi tilbrakte under samme tak før det ble klart for alle at hun trengte å bli tatt hånd om. Hvis hun hadde ønsket å gi meg en forklaring, ville hun ha gjort det uoppfordret, men hun tok for gitt at jeg skjønte hvorfor. Den forklaringen jeg liker best, er at hun ønsket å gi meg en hemmelighet å bære på.

Ikke bare sladder, men en virkelig hemmelighet.

Jeg hadde vist henne noen av diktene jeg skrev, og det var ingenting ved dem som kunne få henne til å tro at jeg en dag ville komme til å skrive om henne. Jeg kjente ingen andre som skrev dikt eller leste bøker eller på noen måte interesserte seg for litteratur, det fantes ingen slike mennesker i min, eller vår, oppvekst, så jeg aner ikke hvor min egen interesse kom fra, eller hvordan jeg fikk det for meg at det skulle finnes en mening i å formulere setninger. Men hun visste tydeligvis at jeg en gang ville komme til å utgi meg for å være forfatter, og hun trengte et løfte.

Du vet hvordan det er med oss, kunne hun si, eller du burde vite det. Vi klarer aldri å tenke på noe som ufra­vikelig viktig, uansett hva det måtte være. Jeg har alltid vært sånn, og du har alltid vært sånn. Vi greier ikke å oppleve noe som avgjørende eller betydningsfullt. Vi hører hjemme blant dem som når de tilbys en enestående mulighet, kanskje gidder­å gripe denne muligheten, og kanskje ikke. Innerst inne gir vi egentlig faen.

Og jeg: Ja vel.

Det er ikke noe vi har valgt, det er bare sånn vi er. Vi er født med en likegyldighet i blodet, kunne hun si.

Og jeg: Ja vel.

12

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 12

23.08.2016 18.28

Det er vår styrke og vår svakhet, kunne hun si. Det er vår måte å overleve på. For vi vet at vi uansett aldri vil finne den hemmelige veien som ville ha kunnet lede oss til menneskenes fellesskap. Vi har hverandre, men det er alt. Innerst inne gir vi egentlig faen. Og det vet du like godt som jeg.

Og jeg: Ja vel. * Helt uten forvarsel kunne hun forsvinne inn i seg selv. Det kunne gå et helt døgn uten at det var mulig å oppnå kontakt med henne. Hver gang hun forsvant, var det noe vesentlig som forsvant sammen med henne, alt vi var sammen om å vite, alt som kunne kalles sannheten om oss begge, alle våre uuttalte hemmeligheter, alt det i meg som ikke fantes uten henne. Når hun forsvant inn i seg selv, ble jeg stående igjen på utsiden som den eneste som kjente disse hemmelighetene, og dermed den eneste som visste hvem jeg var eller ønsket å være.

Det var tydeligvis sånn hun ønsket seg det, og det må ha vært derfor hun stadig vekk fikk det for seg å forsvinne: for at jeg skulle få oppleve meg selv som den eneste, få oppleve hva det vil si å savne seg selv, eller halvparten av seg selv. Det eneste jeg kunne håpe på, var at hun ikke hadde bestemt seg for å forsvinne for godt, at hun før eller senere ville vende tilbake, at det ville vise seg å ha vært enda et mislykket forsvinningsnummer.

Hun pleide å si at hun var blitt hentet.

Hentet?

Ja. Av hvem?

Ingen. Bare hentet.

13

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 13

23.08.2016 18.28

* Jeg hadde alltid tenkt på henne som min lillesøster, selv om vi var tvillinger. Tyve minutter skilte oss. To vinterbarn.

Jeg ble født ti minutter før midnatt, hun ti minutter over.

Jeg aner ikke hvorfor hun ventet så lenge, men det var som om hun nølte med å komme til verden. Dermed ble vi altså ikke født samme dag, selv om vi var tvillinger, vi ble tildelt hver vår fødselsdato. Hver eneste fødselsdag, først min og dagen etter hennes, måtte vi forklare dette for en eller annen.

Det ble en vane, men det var ingen som helt skjønte det, til tross for at forklaringen var så enkel som den kunne bli. Vi var altså tvillinger, ja, men nei, vi var ikke født samme dag.

Dette var hennes fødselsdag, ikke min. Min fødselsdag var i går. Tvillinger, men ikke født samtidig, og sånn sett kunne man kanskje hevde at det var noe som skilte oss. Fødsels­ attestene talte sitt tydelige språk.

Faktisk ble vi født i hvert vårt stjernetegn, hun i Fiskene, jeg i Vannmannen, og enkelte, som for eksempel vår mor og alle hennes venninner, viste seg å være veldig opptatt av akkurat det, de mente det var forklaringen på de så åpenbart ulike kreftene som drev oss i så vidt forskjellige retninger. Vi skjønte ikke hva de mente. For oss spilte det ingen rolle hva stjernene påsto. Vi visste det vi trengte å vite. Vi hadde vår egen stjerne.

Vi fikk bestandig høre hvor like vi var. Selv var vi ikke i stand til å se det. Vi kunne stå ved siden av hverandre foran speilet og granske ansiktene våre, jeg først mitt og så hennes, og hun først sitt eget og så mitt. Hun ristet på hodet, og jeg gjorde det samme, før vi begge brøt ut i nøyaktig den samme latteren.

14

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 14

23.08.2016 18.28

Det var som om vi visste at vi ville være uatskillelige, uansett hva som skjedde. Tyve minutter spilte ingen rolle. Ni måneder hadde vi tilbrakt sammen i en verden som var bare vår. Egentlig hadde vi aldri forlatt den verdenen. Vi befant oss fremdeles i en verden som besto utelukkende av oss to.

Hennes blod hadde helt naturlig strømmet igjennom mine vener og arterier, mitt blod like naturlig igjennom hennes.

Vi behøvde ikke å ligne hverandre.­Vi var hverandre.

Jeg skulle ofte komme til å tenke at hun levde mitt liv og jeg hennes, som om det hadde funnet sted en slags forveksling. *

15

Angiveren_Terje Holtet Larsen.indd 15

23.08.2016 18.28