Nora Szentiványi - "Leiligheten"

I en liten leilighet i Budapest i 1970 pakker et ungt par livet sitt sammen. Alt de får med seg er spedbarnet sitt og en koffert. Barnets mormor blir igjen alene.

Leiligheten er en roman om en flukt, om å leve adskilt fra de aller nærmeste, om dem som dro og den som ble igjen.

Nora Szentiványi | Leiligheten forlaget oktober

forlaget oktober 2016 isbn 978-82-495-1705-3

Leiligheten_o_korr1.indd 1

Nora Szentiványi

Leiligheten

Nora Szentiványi er født i 1969 i Budapest og oppvokst i Gøteborg.

Hun har bodd i Norge siden 1997.

Leiligheten er hennes første bok.

ro m an

forlage t ok t ob e r

omslagsillustrasjoner: guri guri henriksen omslag: johanne hjorthol

08.09.16 14.28

Leiligheten

Nora Szentivรกnyi

Leiligheten rom a n

for l aget ok tober

2016

Leiligheten © Forlaget Oktober as, Oslo 2016 nor a szen t i vá n y i

Bokomslag: Johanne Hjorthol Omslagsillustrasjoner: Guri Guri Henriksen Satt med Perpetua 11/15 Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2016 Første opplag, 2016 isbn 978-82-495-1705-3

www.oktober.no Denne boken er produsert i henhold til miljøsertifisering iso 14001

L ei l igh et en er a lt for l i t en for de fire som bor der, selv om en av dem som bor der er liten. Gjennom ytterdøren kommer man inn i en gang. Det er ikke mye plass til å henge av seg ytter­ tøy, bare en liten nisje til venstre for døren. Her kan man også sette sko og vesker.

Like til høyre er kjøkkenet. Det er ingen dør dit, til det er plassen for liten. Isteden er det en slags trekkspilldør som man kan skyve for mot den verste osen.

Inne i kjøkkenet står et veldig lite bord inntil veggen på venstre side. Det er et kvadratisk bord i blågrå respatex. Bare to personer kan sitte her og spise. De må sitte midt imot hver­ andre, inntil veggen. Eller tre, faktisk; når man trekker frem krakken som står under bordet, er det plass til en tredje person.

Det står én krakk på hver side av bordet, og én under. Men det er bare tallerkenene som får plass på bordet. Maten tar man på komfyren. Men det er ikke noe problem, for man rekker bort til komfyren når man sitter ved bordet.

Kjøkkenbenken er på høyre side. En gasskomfyr, en liten benkeplate og en oppvaskkum. Over og under kjøkken­benken er det skap. Lyseblå skap med skyvedører oppe og vanlige skap­ dører nede. Det er umulig å åpne de nederste dørene d­ ersom

7

det sitter en tredje person ved bordet. Denne personen kan lene seg mot kjøkkenbenken når hun sitter ved ­bordet, men det kan ikke være en altfor tykk person, det er det ikke plass til.

Ved siden av komfyren, på den bortre veggen, er det et lite vindu. Vinduet har gitter for å beskytte mot innbrudd, for leilig­heten er i første etasje. Alle vinduene i leiligheten har git­ ter. Hvitmalte jern­gitter. Det er antakelig ingen kunst å sage gjennom dem hvis man virkelig vil inn, men gitrene gir likevel en viss følelse av trygghet for dem som bor her.

Den venstre veggen i kjøkkenet har ingen skap og ingen hyl­ ler, men veggen slutter i en liten dør, og innenfor den døren er spiskammeret. Her er det noenlunde svalt også i de varmeste sommer­månedene. Her inne står gullet. Rekker og rader med krukker og flasker fra m ­ ange år­ganger tilbake. Enkelte sorter syltetøy blir bare bedre av å modnes. Det er plomme­marmelade her som er mørkebrun, nesten svart. Og det er aprikossyltetøy i hele fargeskalaen fra mykt gyllengult til mørkerødt og varmt rødbrunt. Og her ligger den søte vinen i sine flasker. Og så brennevinet, naturligvis.

Neste dør i gangen, på høyre side, bare femten centimeter fra åpningen til kjøkkenet, er toalettdøren. Det er bare plass til selve toalettet, og over det henger skylleanordningen. Man drar i en snor for å trekke ned. Selve toalettskålen er så underlig ut­ formet at det skal være ganske god fart på vannet for at alt skal bli med første gang man trekker ned. Hvis man ikke får det til, må man tålmodig stå og vente til cisternen har sluttet å sildre og man kan trekke i snoren igjen.

Etter toalettdøren er døren til badet. Badet er også mini­ malt, men her er i alle fall plass til et lite badekar på tvers, og en håndvask. Når man har vært på do, må man altså gå ut i ­gangen

8

og inn på badet for å vaske hendene. På veggen ved siden av håndvasken henger varmtvannsberederen. Den går på gass, og hver gang man skrur på varmtvannskranen tennes gass­f lammen i en liten eksplosjon som lett kan få en til å s­ kvette om man ikke er vant med den.

Under varmtvannsberederen står det nå for tiden en liten vaskemaskin. Den mates fra toppen, og man må trekke den frem for å kunne legge i klærne. Den er veldig liten, det er bare plass til litt tøy om gangen. Hvordan vasker hun laken? Hun driver vel ikke fremdeles og vasker laken for hånd? Står hun bøyd over badekaret med armene ned i det varme vannet? Jeg husker den bevegelsen, den man gjør når man vrir vannet ut av store laken. Man er to personer, den ene vrir den ene veien og den andre vrir den andre veien, slik at det blir en lang pølse som vannet siler ut av. Deretter skal det skylles, og etter skyllingen gjentar man prosedyren for å få ut alt vannet. Man må skylle flere ganger og vri ut vannet mellom hver omgang. Jeg husker hendene som vrir. De gamle hendene med den tykke huden.

Fingrene litt klumpete og stive. Har hun gikt? Jeg tror ikke hun har gikt. Hendene er bare trøtte. Leddene er trøtte. De vil ikke føye seg lenger. Hun strever med å bøye fingrene rundt det våte tøyet, og langsomt rette dem ut igjen. Hvordan gjør hun dette når hun er alene? Hun har alltid vært alene. Hun har alltid klart dette på egen hånd. Men når vi var på besøk, kunne vi hjelpe henne med det.

Når vasken er ferdig, henger hun den opp over badekaret.

Det er høyt under taket, og hun har en tørkeanordning som kan heises ned for formålet. Snoren er festet i en krok i veggen.

Når man har hengt opp vasken, heiser man alt sammen opp under taket, slik at man får plass til å stå oppreist i badekaret

9

selv om vasken henger til tørk. Men dersom det er laken som henger der, henger de ganske langt ned. Jeg husker den følelsen; de våte, nyvaskede laknene mot ansiktet når jeg klatrer opp i badekaret. Duften av det våte tøyet.

Det er kanskje like greit at jeg sier det med det samme: Jeg liker ikke å være her. Jeg liker ikke dette landet. Jeg liker ikke menneskene, det landet har gjort med dem. Det landet har gjort dem til. Og det de har gjort med landet. Kan man si det på den måten? Det finnes et land. Mennesker har bodd her i uminne­ lige tider. Det enorme slettelandskapet som er så fruktbart. Det gunstige klimaet. Den eneste trusselen er tørken. De milevide slettene som skifter i gult og brunt.

I de varmeste timene på sensommeren forlater hun ikke leilig­heten. Hun sitter i leiligheten i varmen og holder ut. Æren­ dene sine gjør hun tidlig på morgenen. Allerede ved syvtiden tar hun på seg skoene, tar av seg forklekjolen som hun går med over klærne når hun er hjemme, tar handlenettet sitt og går mot sentrum.

Hun handler aldri for mange dager av gangen. Hun klarer uansett ikke å bære så mye, og hun vil at alt skal være ferskt. Og hun har ingenting imot denne morgenturen, selv om hun blir stadig dårligere til bens. Hun går langsomt nå. Forrige vinter gled hun og slo seg, da kom hun seg ikke ut på to måneder. Det var verre for henne. Disse morgenturene gjør henne godt.

Hun går til bakeren og slakteren. Hun kjøper alltid det bil­ ligste hun kan finne. Alt er blitt så dyrt. Hun kan huske hva et kilo sukker kostet etter krigen, og når hun sammenligner, er det nesten uutholdelig dyrt. Hvordan kan man ha råd til å

10

koke syltetøy når et kilo sukker koster så mye? Men hun koker syltetøy likevel. Hun får alltid så mye frukt, folk kommer med frukt til henne, hun kan ikke gjøre annet enn å koke syltetøy på den. Selv om det ikke er noen som spiser det lenger. Men når de kommer på besøk, får de selvsagt så mange krukker som de bare kan bære. De elsker syltetøyet hennes, og de får alltid de beste krukkene. Hun tenker på dem når hun står og koker syltetøyet. Hun vet hvor godt de liker det. Men hun vet aldri når de kommer på besøk neste gang, slik at hun kan gi dem sylte­ tøyet. Nå for tiden har de også begynt å reise med disse billige flyselskapene som ikke lar dem ha med seg så mange kilo. Og de skal jo ha av vinen også. Og brennevinet. Men hun har sluttet med brennevin.

Hele den venstre veggen i gangen består av skap. Også kjøle­ skapet står her, innebygd i et av skapene. Dette er alt som finnes av skapplass i leiligheten. Rett frem er døren til sove­rommet, og til venstre, etter skapene, er åpningen til stuen.

Soverommet er lite. Det rommer to senger i vinkel, og en stor kommode og en stol. Det er alt. Det ligger et teppe på ­g ulvet, og på veggene over sengene løper veggteppene i de ­typiske tradisjonelle mønstrene. Det henger en liten bokhylle på veggen over en av sengene. Det står ti–tolv bøker i den, og noen porselensfigurer. Et askebeger står igjen fra tiden da ­Mekanikeren bodde her. Det er kanskje det eneste sporet etter ham. Kanskje det ikke engang er etter ham, kanskje aske­begeret var her lenge før han flyttet inn. Kanskje askebegeret minner om lykkeligere tider, da det kom andre røykere til leilig­heten.

Jeg vet om en røyker som besøkte henne. En gang i uken, på

11

søndager, kom han på besøk. Han var veldig punktlig og veldig pyntelig. En liten, vennlig mann. Men det var ikke lykkelige ­tider. De bare lettet hverandres sorg litt. Hjalp hverandre å ­holde ut.

Slik har leilig­heten vært befolket: Først var det tre personer. En mann, en kvinne og datteren deres. Hun ble deres eneste barn.

I noen år levde de sammen i leiligheten, og så flyttet mannen ut. De skilte seg. Det var uvanlig på den tiden, det var et stort fall å leve som skilt, og vanske­lig å være enslig mor. Det må ha kostet. Hun må ha tenkt gjennom det og kommet frem til at prisen var verdt å betale. Av en eller annen grunn var ekte­ skapet uutholdelig.

Da han hadde flyttet ut, var hun alene med datteren i leilig­ heten. Det gikk sikkert bra mens datteren var liten pike, men hun vokste jo til. Det må ha blitt ganske trangt. Bare ett sove­ rom og en stue. Sov begge på soverommet, eller sov en av dem i stuen? Hvordan de enn løste det, må det ha vært ganske trangt.

Det var neppe aktuelt med elskere, for eksempel.

Jenta ble tenåring og traff en ung mann. Hun var kanskje nitten år da hun traff ham. Hun flyttet inn hos ham, i den store leiligheten der han bodde sammen med faren sin. Det må ha vært bedre plass der. Det jeg ikke forstår er hvorfor de flyttet tilbake etter at de hadde fått babyen. Tilbake til den lille leilig­ heten. Var det fordi moren hennes kunne hjelpe dem med jenta?

Det må ha vært det.

Nå var de fire i leiligheten. I et år levde de sammen, de fire i ­leiligheten.

H u n bl e født i 1926. Alt jeg vet om barndommen hennes er at moren døde da hun bare var en småpike. Kanskje da hun var åtte–ni år. Kanskje tidligere. Kort tid etter at moren døde fikk hun en stemor. Hun fikk ikke gå mange år på skolen. Hun gikk seks år på skolen, og etter det måtte hun begynne å arbeide. Ste­ moren satte henne i arbeid. Hun var tretten år da hun begynte å arbeide, det husker jeg at hun har sagt. Hun fikk en søster som var fjorten år yngre. En halvsøster. Hun måtte passe søsteren sin og hun måtte hjelpe til med å forsørge familien. Hun har fortalt meg at hennes far var en snill mann, men at han var svak.

Han protesterte aldri mot hvordan stemoren behandlet hans eldste datter. En ensom pike i en hard verden. Hun har fortalt meg at hun ble slått. Stemoren slo henne. Kanskje tvang hun også mannen til å pryle datteren. Kanskje det bare er slik hun vil huske det: At han var en snill, men svak mann som gjorde som hans nye kone sa. Det er hennes måte å holde ut de minnene på. Da hun var sytten år, rømte hun. Dette er alt jeg vet om de årene. Det jeg også vet er at hun hatet stemoren sin.

Jeg har møtt stemoren. Hun var en svært gammel dame da.

Hun satt i sofaen i stuen i leiligheten. Jeg husker henne som en gammel padde. Hvorfor hun ville treffe meg, er ubegripelig.

13

Etter alle de årene. Holdt de fortsatt kontakten? Snakket de om oss? Jeg fikk en følelse av at hun ville vise seg frem for meg.

Som for å markere at hun også hadde en rettmessig plass i det hele. Som en urmoder. Hun er død for lenge siden nå. Ingen har fortalt meg det, men hun må jo være død. Hennes død har gått så ubemerket hen at vi ikke engang har nevnt den for hverandre.

I hvert fall har ingen nevnt den for meg.

Hun rømte, men hvor hun tok veien har jeg ingen anelse om. Men hun giftet seg tidlig. Hun fikk datteren sin i 1946. Da var hun altså tjue år. Det er mulig at de giftet seg fordi hun ble gravid, men hun må uansett ha truffet ham senest da hun var nitten. Det er mulig at jeg tar feil av årene. Jeg må spørre henne om dette. Kanskje hun ikke rømte som syttenåring, kanskje det var som nittenåring, kanskje var det ikke før hun traff en mann at hun kunne bli fri fra hjemmet. Hvor skulle hun ha rømt.

Det er krig i landet disse årene. Man må huske krigen. Hun er tretten år da krigen bryter ut i Europa. Sytten da tyskerne okkuperer landet. Hele ungdommen hennes er preget av kri­ gen. Kanskje til og med graviditeten hennes henger sammen med krigen. Kanskje hun ble gravid under de yre dagene da man feiret freden. Kanskje det til og med var på grunn av freden at det kunne skje. Var det slik, som et stort karneval, en lykkerus da hva som helst kunne skje, da kjærligheten flommet og barn ble til?

Stuen åpner seg til venstre fra gangen. Her er ingen dør, bare en åpning. Når man står i døråpningen, har man en kakkel­ovn på høyre side. Langs hele den venstre veggen står en skjenk, med skap nederst og vitrineskap øverst. Her står fin­glassene og det

14

finere porselenet, vaser og porselens­figurer, og ­fotografiene.

Fotografiene. Det er altfor fĂĽ fotografier. Hun burde ha hatt flere. Jeg burde ha sendt henne fotografier. Av meg. Av barna.

Hun har bedt meg flere ganger om fotografier av barna.