Lars Ramslie - "Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet"

ramslie. litn fugl. alt som blir gjort av kjærlighet. omsl.qxp_Layout 1 11.10.16 11.53 Side 1

Om Liten fugl. Mors bok. Sangen om skogen og kornet (2014) «en roman som skiller seg markant fra det meste av det som skrives av norsk samtidslitteratur. En uhyggelig, overskridende roman om vold forkledd som omsorg» ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN

«Ramslie har med første bok tegnet et stort lerret, for deretter å ville gå dypere inn i kjernen i de neste. Det hintes om okkultisme, om ritualer. Men mye står ubesvart ... Jeg har en sterk fornemmelse av at Liten fugl er opptakten til noe stort, voldsomt og rystende» BRYNJULF JUNG TJØNN, VG

«et bemerkelsesverdig stykke litteratur ... Indirekte og elegant avdekker Lars Ramslie et makt- og avmaktsforhold som i all sin tilsynelatende normalitet inneholder fasetter av ekte medlidenhet og omtanke, men der lysten til kontroll og maktsyke er vanskelig å undertrykke» TURID LARSEN, DAGSAVISEN

En dag på vei hjem fra skolen finner Maya en skadet fugl. Hun tar fuglen med hjem og gjemmer den i det store kottet på rommet sitt. Fuglen skal være hennes hemmelighet, helt til den har blitt frisk og hun kan overraske alle. Men det er ikke så enkelt å ha en stor hemmelighet og måtte lyve til alle rundt seg.

Forfatterportrett: Hugo Ryvik Omslagsdesign & illustrasjon: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

LARS RAMSLIE LITEN FUGL

FORLAGET OKTOBER 2016 ISBN 978-82-495-1487-8

ALT SOM BLIR GJORT AV KJÆRLIGHET

I Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet folder historien om Maya og fuglen seg ut til en særpreget og gåtefull roman om en familie hvor alle bærer på sine hemmeligheter. Ramslie skriver suggererende om ensomheten som kan oppstå mellom dem som lever tett innpå hverandre, og maner på mesterlig vis fram en underliggende uhygge.

FORLAGET OKTOBER

Lars Ramslie (f. 1974) er en av de mest markante og særpregede forfatterne i norsk samtidslitteratur.

Han debuterte i 1997 med romanen Biopsi, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Senere har han utgitt romanene Mikrokaos (1999), Destroyer (2000), Fatso (2003), Uglybugly (2004) og Liten fugl. Mors bok. Sangen om skogen og kornet (2014).

Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet er del av et større verk.

«Det er lenge sidan sist, men éin ting er som før: Du veit aldri kva du kan vente deg av ei ny Ramsliebok ... ein fascinerande roman, planlagt som den første i ei rekkje. Eg gler meg til å følgje personane vidare, sjølv om eg ikkje kan seie eg har blitt glad i nokon av dei ... Dessutan stolar eg på at når Ramslie kjem med ei bok, så har han noko på hjartet» MARTA NORHEIM, NRK P2

«dette er en fascinerende, urovekkende og original ansats til det som kan vise seg å bli et storverk» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD

«Ramslie befester sin posisjon som en høyst særpreget forfatter»

LARS RAMSLIE LITEN FUGL ALT SOM BLIR GJORT AV KJÆRLIGHET ROMAN | FORLAGET OKTOBER

GEIR VESTAD, HAMAR ARBEIDERBLAD

«Romanen er lettlest og original ... Ramslies utgivelser stiller de store spørsmålene: Hva er vold?

Hva er medlidenhet? Og hva er egentlig kjærlighet?»

ANETTE OS, FÆDRELANDSVENNEN

Liten fugl

Ramslie2_m2.indd 1

11.10.16 14.56

Ramslie2_m2.indd 2

11.10.16 14.56

l a r s r a m sl i e

Liten fugl Alt som blir gjort av kjĂŚrlighet Roman

forlaget oktober 2016

Ramslie2_m2.indd 3

11.10.16 14.56

Til Linn. Til Chris

Ramslie2_m2.indd 4

11.10.16 14.56

Just another field to plough, Just a grain of wheat, just a sack of seed to sow, and the children eat.

Just another life to live Just a word to say Just another love to give And a diamond day.

– Vashti Bunyan

The black and green scarecrow was sadder than me, but now he’s resigned to his faith, ’cause life’s not unkind, he doesn’t mind.

– Syd Barrett

Ramslie2_m2.indd 5

11.10.16 14.56

Ramslie2_m2.indd 6

11.10.16 14.56

Del I: By. de tr e første dagene

Ramslie2_m2.indd 7

11.10.16 14.56

Ramslie2_m2.indd 8

11.10.16 14.56

Maya løftet opp fuglen. Hun hadde kommet småløpende mens hun sang for seg selv da hun hørte fuglen krafse, raslende hoppe et par steg frem, slippe ut to korte, hese, hvislende kremt. Den forsøkte å holde lyden tilbake i stru­ pen, hadde satt noe fast i halsen, eller var kanskje stum.

Først tvang Maya seg bare videre. Hun var allerede for sen hjem fra skolen, ikke at noen ventet på henne, tvert imot. Men hvis hun var rask nok, ville hun få en time eller to for seg selv, hvor hun kunne gjøre akkurat som hun ville. Hun ville bare løpe videre og endelig være for seg selv, men så var det noe som holdt henne igjen. Noe som lukket seg om kroppen, trengte inn i henne, et sug i brystet. Hun stoppet opp, snudde på hælen, gikk tilbake med hodet på skakke for å lytte seg frem til det stedet hvor hun først hadde hørt fuglen. Hun fikk øye på det våte, skinnende hodet, og så fikk hun endelig sett alt av den. En sort, ustø flekk mot det grønne.

De stoppet opp begge to. Maya sto helt stille. Sank ned på kne.

Hun smøg forsiktig av seg ranselen i én sakte bevegelse, firte remmen gjennom den halvt lukkede hånden. Den magre fuglekroppen skvatt fremover med et lite hopp.

Den ene vingen hang slapt ned langs siden, subbet mot bakken, og det var flere gap i halefjærene. Da den snudde 9

Ramslie2_m2.indd 9

11.10.16 14.56

på hodet med en krapp bevegelse, kom det til syne et hakk i nebbet og noe som strakte seg stramt, lik en inngrodd stropp, ut fra det ene boret. Fuglen trakk på det ene benet, så sviktet det andre, tynne benet under vekten, og krop­ pen vippet fremover, før den rakk å hente seg inn igjen, løftet det våte, skinnende brystet fra bakken. Maya satte foten frem, støttet seg til bakken med den ene hånden, og fuglen bykset videre, presset seg fremover og inn gjennom busken.

Hun forsøkte å la være å fikle med ringen på den ene ­finger­en, som hun alltid grep etter når hun var engstelig og spent, når noe gripende opptok henne på fjernsyn, når hun konsentrerte seg, hadde mye å tenke på eller hvis noen fortalte en skummel historie. En enkel, tynn ring som hadde tilhørt mormor, som ga den til mor, som ga den til Maya igjen siden Junes fingre var blitt for tykke.

Hun pleide å snurre den rundt falanksen, rundt og rundt, til noen ba henne stoppe. Hvis hun ikke stoppet selv, sprikte med fingrene og kjente det klø og stikke rastløst over hele kroppen, og det eneste som hjalp da var å gå en tur, bevege på seg, ta en pause. Hoppe strikk. Danse.

Sykle. Isteden stakk hun hendene inn i den samme busk­ veggen og fulgte etter fuglen.

Inn.

Ramslie2_m2.indd 10

11.10.16 14.56

m e l lom sp i l l

Tidligere på dagen var det kommet en overraskende snøbyge som la seg tykt over nabolaget enda de ikke hadde sett snø på ukesvis. Maya sto opp. Kikket ut av soveromsvinduet med søvnhovne øyne, kvelte et gjesp og la den ene foten over den andre. Snøkjerringene drev gjennom luften som store, frynsete, fjær. La seg tung og våt, nesten med noe blått i seg, over hagen og kledde gre­ nene på treet utenfor vinduet. Pakket inn knoppene. Hun vendte seg vekk fra det forunderlige skarpe, og liksom hånlige, lyset. Studerte sørgmodig den grønne kjolen hun hadde lagt frem over stolen kvelden i forveien. Så gikk hun bort til sengen på valne føtter og lot seg falle pladask, med magen først, ned i det hvite sengetøyet. Det føltes som om noen drev gjøn med henne, så utgjort urettferdig.

Nesten så hun kunne høre en stemme bak henne hviske, blåse henne kaldt bak øret, full av hån og hes latter. Mest av alt ønsket hun bare å legge seg til å sove igjen. Bare la dagen passere, for så å late som om den aldri fant sted.

Men straks sto mor over sengen og ba henne gjøre seg klar for skolen, hun ville ikke høre noen protester. Maya skulle nok se at snøen forsvant like snart som den var kommet.

Uten å finne trøst i mors løfte, brettet hun likevel kjolen pent sammen og la den forsiktig ned i bunnen av sekken.

Om så bare for å trosse vinteren, den uvelkomne gjesten.

Så tok hun på seg den tykke genseren hun hadde lagt 11

Ramslie2_m2.indd 11

11.10.16 14.56

vekk noen få dager i forveien, lukket ermet i hånden og tredde armen inn i den altfor trange regnfrakken og trakk på seg støvlene før hun tråkket mutt ut i snødrevet, lot føttene synke ned i den dype snøen. Med lite annet å glede seg til enn at dagen skulle være over så snart som mulig.

Storesøsteren tok henne igjen og fulgte henne et stykke, før hun ble lei, sukket oppgitt over Mayas subbing og isteden satte opp farten og løp noen andre i møte der fremme.

Danset over en snøfonn i tynne strømper, lette sko.

Da Maya trådde ut av stien som ledet bort fra nabolaget, oppdaget hun de andre ungene, småløpende og basende i snøen, og allerede i gang med å kaste snøballer langs veien og uti grøftekantene. Iført lue og votter, fulle av latter og lek som om det skulle være første snøfall, første vinterdag.

Bare Maya ruslet videre med rolige skritt, hendene stukket dypt ned i lommene på frakken, beveget seg som en for­ siktig katt, steg for steg, gjennom den hvite grusomheten.

Og så snart hun sto ved porten til skolegården, stoppet hun opp. Ventet med å trå inn på plassen med senket hode, sukket, telte inne i seg. Hvorpå dagens første snøball, akkurat som forventet, altså til liten eller ingen overraskelse, traff henne i skulderen før hun kom til fem.

Uten engang å ta hendene opp fra lommene, bry seg om å forsøke å finne ut hvem det var som kastet, lot hun bare snøklatten skli av frakken før hun trådde inn, gikk med strake skritt bort til overbygget fremfor klasserommet og stilte seg med ryggen mot mursteinsveggen.

Det uventede væromslaget forble selvfølgelig det store samtaleemnet i skolegården, under oppstillingen og i klasse­rommet. De andre ungene snakket om snøens utallige 12

Ramslie2_m2.indd 12

11.10.16 14.56

muligheter, hvor det var mest, hvor de kunne dra etter skole­tid for å få mest ut av gaven. Noen håpte til og med at det skulle vare lenge, gjerne helt til sommeren. I korridoren la Maya merke til hvordan hun kunne lukte kinnene til de andre barna. Hun luktet rødmen, hvert eneste lille utpust, idet hun passerte dem på vei inn i klasserommet. Det fikk henne til å tenke på jord. På kjøtt. Gjær. Løv og tomme søppelspann.

Og der de andre barna virket så over seg av begeistring at de knapt klarte å sitte stille på stolene, ble Maya sittende taus og skule ut av vinduet mens hun blåste på fingrene sine. Hun følte seg så alene, og på en forunderlig måte nesten ansvarlig for det hele. Som om det var noe hun hadde gjort galt for å fortjene denne straffen.

Først utpå dagen gikk snøfallet over i regn. De andre kom med skuffede utrop, reiste seg fra pultene og løp frem til vinduet. Etter siste frikvarter sto det en halvreist snøborg ute på plassen. Nå rakte et par av guttene hendene i været og tagg læreren om å få holde en avstemning. Om å få slippe ut tidligere dersom de alle skyndte seg med å bli ferdig med oppgaven.

Maya smilte plutselig bredt og fornøyd, for langt der borte, der hvor byen lå, kunne hun så vidt skimte sola som endelig kikket frem igjen. Hun husket mors løfte, tenkte på kjolen i sekken og knep lurt igjen det ene øyet.

Rettet opp ryggen. Men så la hun merke til at læreren kikket bort på henne. Hun senket blikket, krummet seg sammen og gjemte bort smilet. Tok frem viskelæret og strøk ut de to siste besvarelsene.

13

Ramslie2_m2.indd 13

11.10.16 14.56

Det ble likevel ingen avstemning, isteden ble læreren nokså streng, og snart fylte Maya på ny inn besvarelsene, gikk som den siste ut av klasserommet med de andre langt der foran, med én eneste tanke i hodet. Å komme seg hjem.

Men nå var det der hun sto. Halvveis inn i hekken. Med fuglen like foran seg. Kanskje var den sulten. Kanskje kunne hun lokke den frem hvis hun ga den litt å spise.

Hun hadde jo noen skorper igjen i nistepakka hvis det var det som måtte til.

Hun ble stående helt rolig for ikke å skremme den opp igjen.

Og bortsett fra bilene som av og til skar gjennom søle­ pyttene på veien bak dem, de klukkende takrennene i den sorte, store villaen bakenfor hekken, regndråpene som fortsatt falt over bladene, rant av trærne i den skyggefulle hagen, liksom gnistret rundt dem, knitret og sprakte i de aller siste flekkene med snø, hjerteslagene som pumpet og pumpet ustanselig, trykket lik en tykk finger mot øregan­ gen, var det nå blitt nesten helt, helt stille rundt dem.

Der satt hun og så på fuglen. Hun kjente det stikke i leg­ gene. Et lite øyeblikk bekymret hun seg for at noen skulle se dem og hva de eventuelt måtte si eller tenke om henne.

Som kunne være så dum å sitte der på huk over en forkom­ men fugl som tydeligvis ikke ville vite av henne engang.

Som bare ville at hun skulle gå videre. Engstelig. Og redd.

Noen ville sikkert si at det var naturens gang. Og at hun nettopp derfor skulle la den være. Andre ville kanskje si at 14

Ramslie2_m2.indd 14

11.10.16 14.56

fuglen hadde egen familie. Og at hun skulle la den være.

At den kanskje til og med fortjente det. Og at hun skulle la den være. Andre ville si at den nok ville lege seg selv, om den bare fant et sted å gjemme seg slik at den fikk tilstrekkelig ro og hvile. Og om den ville bli frisk eller dø, ja om den døde, ble spist av en katt eller en rev, var det bare akkurat slik det skulle være. I verste fall kunne hun risikere å gjøre en vond situasjon verre, skulle hun klare å fange den.

På et øyeblikk, som en pil i flukt, flimret alt dette gjennom henne. Så hadde hun kjent på skammen for siste gang.

Sluttet å forhandle med alt dette som anga medliden­ hetens pris. Lot alt fare. Kvidde seg ikke lenger, men brød seg utelukkende om det vesle livet som forsøkte å skjule seg inne i hekken. Satt helt stille mens hun kjente at det stakk i leggene. Som om det var kjærligheten selv, i all sin prakt, som åpenbarte seg for henne der inne.

Det stakk i tærne, verket i anklene. Men Maya ble likevel sittende på huk, helt stille. Hun trakk pusten tynt og for­ siktig, som en katt, mens hun tok av seg regnfrakken, i én smidig bevegelse, lot den seile over skulderen for lettere å kunne røre på kroppen. Så smuglet hun den grønne kjolen ut av sekken.

Sto helt stille.

Ventet.

Fuglen bikket på hodet. Så blunket den dovent med øy­ nene. Akkurat som når Maya var sent oppe og øynene begynte å glippe. Da styrtet hun endelig frem med kjolen 15

Ramslie2_m2.indd 15

11.10.16 14.56

foran seg. Presset seg gjennom hekken, la det grønne stof­ fet over og rundt fuglen der den løp i ring på haltende ben.

Maya løftet opp fuglen. I lyset skinte de mørke fjærene i alle regnbuens farger, først et skjær av grønt, så rødt, gult, blått, etterhvert som hun vendte på den. Det minnet om bensin, oljeflekker. Drivende over pytter, blandet med grus. På parkeringsplasser. I oppkjørselen hjemme. Fuglen strakte hals og åpnet nebbet, men det eneste som kom ut av strupen var den samme hissende, hviskende lyden.

Så hørte Maya den ene kråka krakse. Like etter den andre.

Straks den tredje. Hun kikket rundt seg, men kunne først ikke se dem noe sted før hun lot blikket følge den tykke trestammen, opp i den sorte, nakne trekrona som strakte seg utover hagen. Først når hun sto med haken løftet helt opp i været, oppdaget hun den første kråkekroppen mot den mørke bakgrunnen. Like etter den andre. Og til slutt den tredje, deretter flere kråker enn hun kunne telle. De hadde sittet der urørlig, uten et knyst. Nå kikket de ned på henne som om hun ikke hadde noe der å gjøre. Så stupte den ene kråkekroppen fra en grein til en annen.

Like etter flyttet enda en kråke på seg.

Maya pakket fuglen raskt inn i kjolen, la den ned i ran­ selen, og med ranselen på magen og det vuggende fugle­ hodet stikkende opp fra munnen på sekken, skyndet hun seg hjemover. Hun var allerede sent ute og hadde mye å rekke før de andre kom hjem fra arbeid og oppgaver som var langt mer krevende og betydningsfulle enn hennes.

16

Ramslie2_m2.indd 16

11.10.16 14.56

Først da hun var kommet et stykke fra hekken, like før hun nådde undergangen hun ellers forsøkte å gå rundt eller skynde seg igjennom, hørte hun hele kråkeflokken komme til live oppe i den sprikende trekronen.

Hun løp. Lukket øynene og åpnet dem ikke før hun var kommet seg gjennom undergangen. Alt hun kunne høre var sine egne hjerteslag, sin egen pust, føttene som falt inn og ut av rytmen. Danset. Snublet. En lys, trillende bekk som bare lot seg falle, strakte og snodde seg, rant, sang gjennom det brått oppvåknende landskapet.

Hun hørte det ule i det fjerne, snart kjentes det som om hun løp om kapp med toget på vei ut av solgløtten, det langstrakte, blå himmelgapet var i ferd med å lukke seg igjen, forsvinne bak de mørkegrå revnene som kom rul­ lende inn fra der byen lå langt bakenfor, full av hemmelig­ heter. Løp med den mørke brenningen i ryggen, til lyden av den tunge metallkjempen som sakket farten, fløytet på ny, det hvinte fra skinnene i svingen, så krenget den tilbake, rettet seg opp og skar seg gjennom den svaiende skogen, inn i ventende åkre og enger.

Slik kom fuglen endelig i hus.

Ramslie2_m2.indd 17

11.10.16 14.56