Sluke verden hel
Marte Mesna
FORLAGET OKTOBER 2024
marte mesna Sluke verden hel
© Forlaget Oktober as , Oslo 2024
Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
Satt med Minion Pro 11/14 pkt.
av Mona Persdatter Bekkevad
Papir: 70 g Holmen
Book Cream 2,0
Trykk og innbinding: ScandBook ab , 2024
Første opplag, 2024
isbn: 978-82-495-2786-1
www.oktober.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Ensomhet er en uhyggelig sykdom. I sine alvorligste former er den dødelig. Om ingen lytter, må man skape i det minste en illusjon av fellesskap ved å formulere seg.
– Olof Lagercrantz
det skjer etter at bussen har kjørt forbi Tøyen og snøen i gatene har gått fra kornete gråhvit til sørgelig slaps. Det var bare ti minutter siden jeg hadde løpt nedover Normannsgata i snødrev for å rekke å møte Stine til avtalt tid. Hun sto og ventet på holdeplassen med skulderveske og rødt skjerf. Stine klemmer meg alltid og sier noe utstudert og referanseløst ut av det blå når vi møtes, denne gangen sa hun: «Kaptein Miriam! Fint å se deg!» i samme øyeblikk som bussen stoppet foran oss og vi kunne stige på. Bussen durer halvfull og i høyt tempo oppover Finnmarksgata og forbi Tøyenparken. I lomma ved de midtre dørene står to unge gutter med digre treningsbager, og en mann i førtiårene med oppbrettet lue og hodetelefoner leser på en Kindle, han står selv om det er mange ledige seter. Og så står fyren i boblejakke der, han som gjør at det skjer. Han står framoverbøyd og holder seg fast i seteryggen foran. Hodet både henger og rykker samtidig, som om han faller i søvn, våkner, faller i søvn og våkner. Ved siden av meg sitter Stine og taster på mobilen. Det har begynt å snø igjen, eller sludde. Idet bussen stopper på holdeplassen i Helgesens gate, rykker boblejakkefyren voldsomt til, tar seg tilsynelatende sammen og lunter med raske, korte skritt ut av bussen. Han blir stående og se seg forvirret rundt ute på det slapsete fortauet før han virrer inn på bussen igjen
og sier «faen». Han har hodet senket, men banner likevel så høyt og langtrukkent at vi tydelig hører ham. Da bussen lukker dørene og kjører igjen, roper han faen mye høyere, deretter du skulle si fra! Du lovte å si fra! mot sjåføren langt der framme. Han brøler noe usammenhengende og sparker hardt i setet han nettopp hang over. Lufta på bussen er plutselig tett av folk som får med seg alt og samtidig glor ned på mobilskjermene. Ute snør det hektisk, her inne er folk dypt konsentrerte om å unngå det underpriviligerte raseriets skuddlinje. Nå roper han er det så jævlig vanskelig! Og så skjer det; plutselig skjer det jeg visste skulle skje og som jeg aldri hadde trodd skulle skje: Jeg ser opp, og som på kommando roper han hva faen er det du glor på, han vakler ustøtt, og i neste øyeblikk er han over meg. Han lukter urin og dårlig ånde og fortapt menneske og noe annet, noe halvveis råttent, alt som ble feil, og jeg får en flat hånd presset mot kinnet før bussen gjør en sving og hele kroppen hans er enda tyngre over meg. Han famler samtidig i lufta med armene, og trykket letter, og jeg rekker å tenke at det er over og at han skal forsvinne vekk fra meg. Men så forsvinner han ikke, han fortsetter å være der, faller enda mer over meg og alt blir verre og bare fortsetter, han famler enda mer aggressivt og roper jævla heks, di jævla heks! Jeg skimter bakhodene til passasjerene lenger fram i bussen, hvorfor skjer dette, tenker jeg, det hadde jeg aldri trodd, men klart det skjer, for jeg så på ham. Jeg skulle ikke sett på ham, for da fanget han det opp, han fanget opp det jeg skulle visst kunne skje, jeg skulle visst at det kunne skje. De andre passasjerene sitter helt stille, unaturlig stille, som om de har vendt seg bort og stivnet. Jeg ser de unge guttene som har satt seg oppå treningsbagene sine
langs veggen i midtlomma på bussen nå, de ser rett fram, ut gjennom glassruta i bussdørene. Så ser jeg ikke noe mer, for mannen kjører en albue mot kinnet mitt, han gjør det fordi han prøver å reise seg, men hodet mitt dyttes mot vinduet, og han roper heks! Flytt deg, da! Heks! enda høyere. Jeg hører Stine rope «Men hallo-o, gi deg da!», og jeg klarer å vri ansiktet mitt vekk så jeg kan åpne øynene igjen, alt ser kornete ut.
Og gjennom alt det kornete ser jeg fyren med Kindle våkne til og ta av seg hodetelefonene. Med resolutt blikk tar han to lange skritt fram og griper fyren om den ene skulderen, og han sier: «Hei, hei, hei, hei, hei, hei! Nå tar vi det med ro!» Og han klarer, fortsatt med Kindlen i den ene hånden og hodetelefonene rundt nakken, å buksere mannen vekk fra meg. Tyngden fra kroppen hans forsvinner, lukta av urin letter, og i samme øyeblikk stopper bussen på Carl Berners plass, og Kindle-helten får skjøvet mannen nesten elegant ut døra.
Det er over like plutselig som det skjedde. Pulsen min dundrer hardt og høyt, omgivelsene ser både lynskarpe og fjerne ut samtidig, hendene skjelver så mye at jeg ikke klarer å løfte dem. Den fortettede stemningen på bussen erstattes av en nesten pinlig stillhet – som om folk skammer seg over å ha blitt redde på bussen i hovedstaden en fredag formiddag i desember, i verdens fredeligste land. Eller kanskje omvendt: Som om folk finner det naturlig straks å gli tilbake til sine private sfærer med tankerekker og mobilskjermer, men er usikre på om situasjonen krever en overgang, en form for respekt for det inntrufne. Stine stryker meg hardt over ryggen som om hun vil vekke meg fra koma, mens hun roper: «Herregud! Går det bra med
deg? For en fyr! Shit!» Kindle-mannen bøyer seg fram og ser oppmerksomt og alvorlig på meg, og sier: «Gikk det bra? Fint,» før han går tilbake til samme sted som han sto tidligere. Han inntar samme positur, konsentrert lesende i oppreist stilling, bussen svinger. Ei jente på kanskje tjuefem år ikledd hvit dunjakke reiser seg fra plassen sin og går bort til ham, hun sier: «Så utrolig fint at du reagerte. Tusen takk for at du grep inn.» Jeg klarer ikke forholde meg til det selvfornøyde og «sivilt mot»-bevisste i den unge jentas gest, og det at hun overhodet ikke ser på meg engang, for det piper i ørene, og hendene mine pulserer av en dunkende nummenhet, og det er ikke plass til alt dette noe sted. «Herregud,» mumler Stine, fortsatt med referanse til rusmisbrukeren, men liksom på vei ut av det. Og bussen kjører videre i stillhet over et gråhvitt Torshov. Stine ser tankefullt ut av vinduet, det hele er over og redusert til en ikke helt uvanlig hendelse på bussen i Oslo, en slags Lillebjørn Nilsen-strofe om de mange skjulte skjebners by. Da vi nærmer oss Sagene, begynner Stine å dra lærveska sakte opp fra gulvet foran føttene og legge reima over skulderen. Hun tar på seg vottene, lener seg over midtgangen og trykker på knappen, alt er som normalt. Men jeg vet ikke om jeg klarer å reise meg. Hendene mine vil ikke slutte å riste. Jeg er kvalm og forestiller meg hvordan det vil være å spy på det kalde toalettet på Café Elefanten.
Bussen forsvinner mot Ullevål. Fortauet er dekket av slaps, Gråbeinsletta er full av folk midt på blanke formiddagen, både hastige forbipasserende og folk som står ved juletresalget og markedsbodene. Jeg klarer å stå oppreist, lyden er skrudd av på innsiden av meg, og en hel barnehageavdeling skråler forbi oss på fortauet. En flokk
skapninger på én meters høyde med gule vester over Reima-dressene, hånd i hånd, to og to. Stine har tatt av seg den ene votten og taster på telefonen sin, nå legger hun telefonen i lomma og drar votten på seg igjen, og først deretter ser hun på meg. Hun utbryter: «Men herregud, du er helt hvit i trynet! Går det bra med deg?» Hun går helt bort til meg og ser overrasket på ansiktet mitt, men jeg sier ikke noe. Jeg vet at jeg ikke klarer å snakke uten å skjelve i stemmen, og jeg orker ikke høre min egen skjelvende stemme, og nå gir Stine meg en klem. Det skal ikke mer til. Gråten løsner og lever sitt eget liv gjennom hele kroppen og kommer ut i form av ukontrollerte hulk, jeg hører Stine si: «Men i all verden?» mens hun stryker meg over ryggen. Tårene renner, jeg finner tilbake til pusten, og nå klarer jeg å si noe, jeg vil forklare: «Unnskyld. Det sitter fortsatt i kroppen.» Jeg trekker meg tilbake og tørker meg under øynene med vantene, Stine stryker meg over armen. Deretter ser hun på meg mens hun ler litt, omsorgsfullt, men likevel som om jeg er rar eller noe, hun har en ømhet i blikket. «Er du klar for arbeidsøkt?» sier hun med et smil, hun høres ut som en peppende gymlærer. Så legger hun til: «Han var jo bare en gæren stakkar, liksom,» som om hun tror det handlet om at jeg tok hele opptrinnet personlig.
Allerede i halv fire-tiden skumrer det utenfor kafévinduet. Jeg sitter foran laptopskjermen på femte timen, jeg takket ja til det store oppdraget likevel og fikk det i innboksen umiddelbart. Stine har for lengst gått hjem. Hun og jeg har hatt kafékontor sammen ved akkurat dette bordet
fem dager i strekk nå; jeg har hatt en jevn strøm med oversetteroppdrag, hun har jobbet med søknader til Fritt Ord, Bergesenstiftelsen og et fond jeg ikke fikk med meg navnet på. Stine går for å være uvanlig flink med søknader.
Jeg bytter segment med tabulatortasten, skriver noe som nesten fungerer, sletter litt, omformulerer. Tekstene beskriver ulike spillelistekanaler fra en musikkstrømmetjeneste jeg aldri har hørt navnet på. Jeg skumper hardt borti den halvfulle kaffekoppen da jeg beveger hånden, den kalde kaffen skvulper så den mørke randen på innsiden av koppen kommer til syne. Det støkker til i magen et øyeblikk før koppen blir stående stille igjen. Neste helg skal jeg bli med Stine på lanseringsfesten for en ny kulturpodkast hun har vært løst involvert i, men nå tenker jeg: Lanseringsfester er alltid kjedelig.
Jeg trykker på tabulatortasten igjen. Oppdraget virker merkelig, nesten som en misforståelse; jeg blir redd byrået skal innse feilen og avbryte prosjektet mens jeg er underveis. Det blir mørkere, trafikken øker rundt holdeplassen rett utenfor, busser kommer og går. Jeg strekker meg på stolen og ser ut på Sagene, det har stoppet å sludde igjen, halsen brenner. Det er lang kø ved juletresalget nå. På plassen utenfor kirken står det brennende fakler og en gatebukk, den store kirkedøra er vidåpen. Glade nordmenn haster forbi, hit og dit i skumringen, de tar tidlig helg. Det er kokepunktet før juleferien mens folk fortsatt har masse å gjøre, Oslos rushtid er på sitt mest intense, julelys skimrer gjennom den fuktige lufta. Jeg hviler øynene på en buss som venter på å få navigert seg ut av busslomma, bussen er full av folk som står som sild i tønne med luer og vesker og innadvendte ansikter i det gule lyset, bussen rykker slik
at hele forsamlingen rykker, det ser pussig ut. Jeg ser på skjermen igjen og jobber meg effektivt nedover, segment for segment.
Klokka sju pakker jeg sammen, nikker adjø til mannen bak disken, alltid den samme mannen. Døra til Elefanten er knirkete og har en bjelle som plinger idet jeg dytter den opp, på døra henger en julekrans av kristtorn, mannen bak disken er innehaveren og tillater matpakke, så jeg nikker alltid adjø når jeg går. Men i morgen, tenker jeg idet den kalde og rå lufta slår imot meg og jeg tråkker ut på fortauet overfor Gråbeinsletta, i morgen vil jeg heller ha arbeidsøkt i hjemligere trakter på Café Rose. Det lukter eksos og granbar, og jeg lurer på hvorfor folkemylderet på fortauet ikke avgir mer varme, halsen føles bar og utsatt. I dag har jeg oversatt 8000 ord, så mye har jeg aldri klart på en dag før. Det normale sies å være 2000 ord per dag. Fengende fraser og meningsløse vendinger synger i hodet, jeg både gleder og gruer meg til å fortsette i morgen. Logge meg på, laste filene inn i programvaren, drikke masse kaffe, flyte inn i tekstene, dra inn tusenvis av fakturerbare ord. Jeg krysser gata foran den opplyste kirken og skvetter av en bil som tuter, jeg bestemmer meg for å gå hele veien hjem.
Da jeg låser meg inn hjemme, viser klokka på dabradioen at den er 19:56. Jeg kjenner et rykk av glede over hvor ryddig det er. Ikke en lyd fra etasjen over. Noe er feil. Ja, det må definitivt være en feil i kommunikasjonen, tenker jeg. Jeg går ut på kjøkkenet og tapper vann i vannkokeren. Spillelistematerialet skal helt sikkert ikke oversettes til norsk, byrået må ha misforstått kunden. I kjøkkenvinduet har jeg plassert en elektrisk adventsstake av den triangelformede typen med sju lys, jeg er ingen avviker.
Bruksområdet til tekstene er uklart, så jeg har problemer med å avgjøre om jeg skal lokalisere populærkulturelle referanser. Jeg skrur på radioen, vannkokeren suser svakt. «Hvordan var du som barn?» sier programlederstemmen på radioen, det blå displayet viser at det er radioprogrammet Drivkraft som snakker med en profilert forsvarsadvokat. Jeg tar den oransje keramikkoppen ut av skapet. Oppdraget er dessuten på nesten hundre tusen ord, det er unormalt stort og virker rart. «Jeg var glad i systemer, men egentlig ganske middelmådig,» sier forsvarsadvokaten, brusingen fra vannkokeren øker så drastisk at programlederens nysgjerrige oppfølging drukner i lyden. Jeg legger en pose kamillete i koppen, vannkokeren stopper med et knepp. Det er en fin og antagelig relativt dyr vannkoker i børstet stål som jeg fikk av mamma for tre år siden, det var det siste året vi ga hverandre julegaver. «Har du endret syn på folk opp gjennom årene?» sier programlederen. «Jeg har i hvert fall innsett at alle kan begå drap,» forteller forsvarsadvokaten. Jeg skrur av radioen, tar med tekoppen ut i stua, setter meg ytterst på lenestolen og ser at det snør ute, gatelyktene lyser opp snøfillene i regelmessige triangler. Jeg lurer oppriktig på hvorfor forsvarsadvokaten tror at han kan vite dette om alle mennesker. Jeg setter tekoppen fra meg på bordet og løfter opp telefonen i stedet.
To tekstmeldinger har kommet inn. I hele kveld har jeg gått med en murrende følelse av at noe kommer til å skje. Den ene meldingen er fra Stine som spør om jeg vil være med på Elefanten for å jobbe i morgen også, men det er uaktuelt siden jeg har bestemt meg for Café Rose. Den andre meldingen er fra en ukjent avsender, et nummer jeg ikke har noe navn lagret på. Den begynner med Jeg har
tenkt … Jeg skynder meg å slukke skjermen uten å åpne meldingen, men det er for sent, jeg kommer til å svare, jeg vil svare, det er min oppgave å svare, og jeg gleder meg til å svare, men jeg skal ikke svare, nei, jeg skal ikke.
Jeg går bort til stuevinduet, radiatoren er varm, det har blitt kaldere ute, snøen faller tett, en bil kjører forbi, hjertet dundrer. Jeg prøver å holde hendene rolig mot vinduskarmen. Helt plutselig slår formiddagens hendelse på bussen inn i magen, ikke som noe glemt, men noe som har ligget der hele tiden og ventet. Et digert søkk av noe fuktig og fortvilet åpner seg inni meg og suger alt inn, alt blir øm kvalme, alt slenges rundt, jeg slipper ikke unna, jeg har alltid visst at jeg ikke slipper unna. Jeg lukker øynene og tenker på sommer, isen som heter Gullpinne, ferskvann som fordamper på svaberg, raketter og farger og kruttlukt på nyttårsaften, lukta av sol og skogbunn, sommer og sol, sommer og sol, sommer og sol. Jeg åpner øynene. Telefonen ligger på stuebordet trygt utenfor rekkevidde.
Jeg ser adventsstakene i vinduene på den andre siden av gata, nede på veien krysser en mann fotgjengerfeltet i mørket, en ung jente i refleksvest jogger gjennom snøværet på fortauet, en kvinne går tur med en hund, de ser bitte små og fjerne ut, alle sammen. Jeg vet at den delen i hjernen som heter amygdala, ikke skiller mellom nye og gamle følelser, jeg vet at alt som har hendt en, eksisterer side om side, og sånn sett finnes ikke tid. *