«ambisiøs og dypt gripende»
«kombinasjonen av samfunnssatire og en inngående skildring av tap og sorg er stilistisk ambisiøs og samtidig dypt gripende»
kirkus reviews
«Otsukas prosa er både mektig og dempet. Hun ramser opp, ja, nesten messer fram lister som først virker beskjedne og hverdagslige, helt til du kommer til slutten av avsnittet og plutselig sitter der forbløffet over hva hun har fått til, og med detaljer så vakre at du får klump i halsen»
rachel khong, the new york times book review
«En gang i tiåret får vi en ny bok av Otsuka ... Og det er helt greit om Otsuka ikke skriver en ny bok på mange år. For denne her kan nytes lenge og leses om igjen mange ganger»
becky meloan, the washington post
Om Buddha på loftet (2014):
«Koret av stemmer fornyer den historiske romanen på særdeles levende vis og gir innsikt i skjebner som jeg ikke har kjent til»
anne cathrine straume, nrk p2, årets beste bøker 2014
«Strålende om japanske kvinner som kom som bruder til ukjente menn i California på 1920-tallet. En imponerende fortalt kollektiv historie som gir innsikt i en viktig del av amerikansk historie»
brita strand rangnes, stavanger aftenblad, årets beste bøker 2014
«Denne romanen er sterk som få! Den er et mesterstykke både på grunn av historien den forteller, og ikke minst for måten det gjøres på»
valerie kubens, fædrelandsvennen
julie otsuka Svømmerne
Originalens tittel: The Swimmers
Copyright © 2022 by Julie Otsuka, Inc.
Norsk utgave: © Forlaget Oktober as , Oslo 2023
Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
Satt med Minion Pro 11,5/15,5 pkt.
Av Mona Persdatter Bekkevad
Papir: 70 g Holmen Book Cream, 2,0
Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2023
Første opplag, 2023
En tidligere versjon av «Diem Perdidi» stod på trykk i Granta
27. oktober 2011 (granta.com)
isbn : 978-82-495-2602-4
www.oktober.no
av julie otsuka på forlaget oktober
Buddha på loftet, roman, 2014
Til Andy
Bassenget ligger dypt under bakken, i et digert hulelignende lokale, flere meter under byens gater. Noen av oss kommer hit fordi vi er skadet og må helbredes. Våre lidelser er tallrike: Vi er plattfot, har dårlig rygg, knust hjerte, brustne drømmer, angst, melankoli, manglende livsglede – de vanlige plagene på bakkeplan. Andre blant oss er ansatt på høyskolen i nærheten og liker å ta lunsjpausen der nede, i vannet, langt borte fra kollegaers og dataskjermers stirrende blikk. Noen av oss er her for å slippe vekk, om så bare for en time, fra skuffende ekteskap på land. Mange av oss bor her i strøket og er simpelthen glade i å svømme. En av oss – Alice, en pensjonert laboratorietekniker med demens i tidlig stadium – kommer hit fordi hun alltid har gjort det. Og selv om hun kanskje ikke husker koden til låsen på garderobeskapet, eller hvor hun la fra seg håndkleet, vet hun godt hva hun har å gjøre så snart hun er i vannet. Svømmetakene hennes er lange og myke, frasparket sterkt, hodet klart. «Der oppe»,
sier hun, «er jeg bare én av mange gamle damer. Men her nede, i bassenget, her er jeg meg selv.»
De fleste dager kan vi legge bekymringene våre fra oss på land når vi er i bassenget. Mislykkede malere blir elegante brystsvømmere. Akademikere på korttidskontrakter skjærer gjennom vannet som haier, så raskt at det tar pusten fra en. Den nyskilte hr- sjefen griper tak i et falmet, rødt isoporbrett og sparker ustraffet fra seg. Den nedbemannede reklamemannen flyter på rygg som en oter, stirrer opp på skyene i det blåmalte taket og tenker, for første gang den dagen, på ingenting. La det fare. De bekymrede slutter å bekymre seg. Sørgende enker legger sorgen til side. Arbeidsløse skuespillere som oppe i dagen har mistet drivkraften, glir uanstrengt bortover i hurtigbanen, omsider i sitt rette element. Jeg er på plass! Og for en stakket stund føler vi oss hjemme i verden. Det dårlige humøret letter, tics forsvinner, minner vekkes til live, migrenen avtar, og sakte, sakte, tar stemmene i hodet til å stilne, mens vi svømmer tak for tak, lengde etter lengde. Og når vi har gjort oss ferdig med dagens etappe, heiser vi oss opp fra bassenget, dryppende, oppfrisket og med gjenvunnet balanse, klare til å møte nok en dag på land.
Der oppe, over oss, er det skogbranner, smogalarmer, historisk tørke, papirstopp i printeren, lærerstreik,
opprør, revolusjoner, glohete dager som aldri synes å ta slutt (Voldsom hetebølge har lagt seg som en kuppel over hele usa s vestkyst), men her nede, i bassenget, er det alltid behagelige tjuesju grader. Fuktigheten ligger på sekstifem prosent. Sikten er god. Banene ryddige og rolige. Åpningstidene er, om enn korte, lange nok for vårt behov. Noen av oss kommer hit like etter at de har våknet, med rent håndkle over skulderen og svømmebriller i hånda, klare for sitt bad klokka åtte. Andre blant oss kommer sent om ettermiddagen, etter jobb, når det fortsatt er solfylt og lyst, og så, når vi kommer opp igjen, er det kveld. Trafikken er lettere. Gravemaskinene har tiet. Fuglene har fløyet. Og vi er takknemlige over nok en gang å ha unngått skumringstimen. Det er den eneste tiden på døgnet jeg ikke orker å være alene. Noen av oss kommer trofast til bassenget fem dager i uka og får dårlig samvittighet om vi skulker så mye som en dag. Noen av oss kommer klokka tolv hver mandag, onsdag og fredag. En av oss kommer en halvtime før stengetid, og innen hun har fått på seg badedrakten og kommet seg ned i vannet, er det på tide å komme seg opp. En annen av oss er døende av parkinson og kommer bare når han kan. Hvis jeg er her, betyr det at jeg har en god dag.
Bassengets regler, om enn uuttalte, overholdes av alle (vi er våre egne beste håndhevere): ingen løping, ingen
roping, ingen barn. Kun sirkelsvømming (mot klokka, alltid til høyre for den svartmalte bunnlinjen). Plaster må fjernes. Ingen som ikke har tatt den obligatoriske tominuttersdusjen (varmt vann, såpe) i garderoben, har adgang i bassenget. Ingen med uforklarlige utslett eller åpne sår har adgang i bassenget (de menstruerende blant oss imidlertid unntatt). Gjester har adgang (ikke mer enn én gjest per medlem per gang) for et symbolsk beløp. Bikini er tillatt, men oppmuntres ikke. Badehette er påkrevd. Mobiltelefon er forbudt. Alle må til enhver tid følge anbefalt bassengetikette. Hvis du ikke klarer å holde tritt, skal du stoppe når du kommer til enden av banen for å slippe svømmeren bak deg forbi. Hvis du vil svømme forbi noen, skal du klappe dem på foten for å advare dem. Hvis du skulle komme til å skumpe borti en annen svømmer, skal du sjekke at det gikk bra. Du skal være grei med Alice. Adlyde badevakta. Se deg jevnlig om til begge sider. Og så må du selvfølgelig huske å puste.
I vårt «virkelige liv» oppe i dagen er vi hundepassere, transvestitter og tvangsstrikkere (Bare én omgang til), vi overspiser og underpresterer, vi er skaphamstrere, annenrangs poeter, diltende ektefeller, tvillinger, veganere, vi er «mamma», vi er en middelmådig motedesigner, en innvandrer uten papirer, en nonne, en danske, en politi, en skuespiller som bare spiller politi
på tv («Officer Mahoney»), en vinner av Green Cardlotteriet, en som to ganger har vært nominert til æresbevisningen Årets lærer, en go-spiller på den nasjonale rankinglisten, tre karer som heter George (fotterapeuten George; George, nevø av den vanærede finansmannen og George, tidligere weltervektsbokser og innehaver av Golden Glove), to Roser (Rose og hun andre Rose), en Ida, en Alice, en selverklært Ingen (Ikke bry dere om meg), et tidligere sds -medlem, to tidligere straffedømte; vi er misbrukere, vi er berettigede, vi er befestede, vi er utsolgt fra forlaget, vi har uflaks (Jeg har visst nettopp serokonvertert); vi befinner oss i skumringstimen av middelmådige eiendomsmeglerkarrierer, i midten av lange og uthalte skilsmisser (Vi er nå i år sju), vi er ufruktbare, i vår beste alder, stivnet i gammel tralt; vi har det travelt, er symptomfrie, er i tredje uke av cellegiftkuren, i dyp og uforsonlig fortvilelse (Du venner deg aldri til det) – men her nedenunder, i bassenget, er det bare én ting som skiller oss: om vi svømmer i hurtig, middels eller sakte bane.
De som svømmer i hurtigbanen, er bassengets alfamennesker. De er overspente og aggressive med suveren tro på egne svømmetak. De tar seg utmerket ut i badetøy. Anatomisk sett er de gjerne mesomorfe med den ekstra kiloen som gir bedre flyteevne. De har
brede skuldre og lang overkropp, og de er like mange kvinner som menn. Når de sparker fra, syder og virvler det i vannet. Det beste er å holde seg på avstand. De er ektefødte atleter velsignet med både rytme og fart, og har en usedvanlig fornemmelse for vann som resten av oss mangler.
De i midten er tydelig mer avslappet enn sine hurtige medsvømmere. De kommer i alle størrelser og fasonger, og har for lengst gitt opp ethvert håp de må ha hatt om en gang å svømme i en hurtigere og bedre bane. Det kommer aldri til å skje, hvor hardt de enn prøver, og det vet de. Ikke desto mindre vil en av dem en gang imellom få en plutselig raptus med rasende fraspark, en brå og ufrivillig vindmøllekamp med armer og bein, som om de et øyeblikk trodde de kunne trosse sin skjebne. Øyeblikket varer aldri lenge. Snart trøtner beina, svømmetakene blir kortere, albuene slappe og lungene begynner å verke, og etter en lengde eller to vender de tilbake til sin vante hverdagstakt. Det er bare sånn det er, sier de til seg selv. Og så svømmer de vennlig og elskverdig – Bare kødda! – videre.
Folkene i sakte bane er gjerne eldre menn som nylig har gått av med pensjon, kvinner eldre enn førtini, aquasteppere, vannjoggere, tilreisende økonomer fra framvoksende innlandsnasjoner i den tredje verden
som først nå lærer seg å svømme (Det er akkurat som med bilkjøringen deres), og en og annet pasient på rehabilitering. Vær grei med dem. Ikke ta noe for gitt. De kan ha mange grunner for å være her: leddgikt, isjias, søvnløshet, en splitter ny titanhofte, vonde føtter etter et langt liv med å trampe på tørt land. «Mor sa at jeg aldri skulle gå med høyhælte sko!» Bassenget er deres tilfluktssted, deres reservat, det eneste stedet på denne jord hvor de kan slippe smertene; for det er bare der nede, i vannet, at symptomene begynner å avta. Straks jeg får øye på den malte svarte linjen, føler jeg meg bedre.
Oppe i dagen er mange av oss uskjønne og keitete, og har saktnet farten med årene. De ekstra kiloene har meldt sin ankomst, vi har begynt å slippe taket, og kråkeføttene brer seg lydløst, men ubønnhørlig i ansiktet, som sprekker i en frontrute. Men der nede, i bassenget, finner vi tilbake til vårt gamle, ungdommelige selv. Grå hår forsvinner under mørkeblå badehetter. Panner glattes ut. Halting opphører. Kulemagede menn med akk-og-ve-knær på land, duver elegant opp og ned mens de vannjogger i knalloransje svømmebelter. Kvinner i xxl- størrelser, for lengst forbi livets vår, blir myke og smidige i vannet; de glinser som delfiner i figurformende, slankende badedrakter. Mager flates ut. Byster løftes opp. For lengst forsvunne midjer
gjenoppstår. Der var den, jo! Selv den trinneste blant oss manøvrerer sitt majestetiske volum bortover banen så lett og grasiøst at man skulle tro hun var det statelige skipet Queen Mary. Denne kroppen er som skapt for å flyte! Og de av oss som på land vanligvis sørger over sigende ansiktstrekk – For hvert år som går, blir det vanskeligere ikke å tape ansikt – glir uforstyrrelig gjennom vannet, i trygg forvissning om at vi ikke er mer enn en uskarp klatt i sidesynet gjennom de forbisvømmendes duggete, fargede svømmebriller.
Folk å passe seg for: aggressive tellekantsvømmere, målbevisste treskeverk, uaktsomme ryggsvømmere, undervannssmygere, middelaldrende menn som ikke kan dy seg, men må akselerere akkurat idet de blir tatt igjen av en kvinne, klengere, banefascister, armveivere, ankelrykkere, sjekkekunstneren (nei, dette er ikke et sånt basseng), kikkeren (i livet over bakken en velansett barne-tv-vert, men her mest kjent for sine kjappe baneskift – kjønnsmoden, ny kvinnelig svømmer i bane fire! – og «tilfeldige» undervannssammenstøt: Uff da, sorry, altså!), kvinnen i bane fire med de brede, overdrevne armtakene (for mye yoga), og den tidligere ol -medaljisten (to sølv på hundre meter medley stafett; en bronse, hundre meter rygg) som nå går andreåret på medisinstudiet og virker helt annerledes i virkeligheten enn hun var på tv. «Jeg trodde hun var
større», er det skuffede refrenget som ofte kan høres etter at hun uannonsert har dukket opp. Det er ikke ofte man ser noen med ol -medaljer. Hun kommer ned, hun stuper uti, hun svømmer – makelig, bedagelig, tilsynelatende helt uanstrengt, enda hvert av svømmetakene hennes fører henne minst tre ganger så langt som ett av våre – og så vender hun tilbake til livet ovenpå. Forstyrr henne ikke. Ikke be henne om autografen. Hun er vår Garbo, og hun holder seg helst for seg selv.
Noen medlemmer av fellesskapet vårt vil du støte på i garderoben, men aldri i selve bassenget: hun med tanntråden, som så nidkjært renser tennene (damegarderoben, midterste vask, dukker opp tre ganger om dagen, sikkert som banken), dopapirtyven (herregarderoben, én gang i uka, tar aldri mer enn han trenger), speileren («Ser jeg ok ut?» spør personen, og da må du entusiastisk svare: «Ja, strålende!»), han som barberer seg så metodisk (som noen ganger bruker hele morgenen på å fjerne hver eneste skjeggstubb fra ansiktet), den kraftige kvinnen med umake kjippkjapper, som setter sjøbein i dusjen og blir stående der i flere timer med øynene lukket og hodet kastet bakover mens hun iherdig og hektisk såper seg inn, som om dette er den eneste muligheten hun har til noensinne å bli ren. De er harmløse. De har sine grunner
til å være her, akkurat som oss. Ikke bli urolig av at de er her. Ikke gjør narr av dem. Gå utenom dem om du kan. For de har kommet hit i årevis uten å skape problemer for oss, og å gripe inn mot dem nå vil bare bringe ulykke i banene.
julie otsuka (f.1962) er oppvokst i California med japanskættede foreldre og bor i New York. Hun debuterte i 2002 med romanen When the Emperor Was Divine. Otsukas andre roman, Buddha på loftet (2011, norsk utgave 2014), ble tildelt pen / Faulkner Award for Fiction og Prix Femina étranger og var kortlistet til National Book Award, Los Angels Times Book Prize og den internasjonale impac -prisen. Romanene hennes utgis i mer enn 20 land.
forfatterportrett : Jean-Luc Bertini
omslag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
omslagsfoto: getty images
I et basseng flere meter under bakken finner en gruppe hobbysvømmere fred fra hverdagens larm. Her svømmer de i sine faste baner, i sitt vante tempo, med myke armtak og sterke fraspark. Helt til det en dag oppdages en uforklarlig og ugjenkallelig sprekk i bassenggulvet.
En av svømmerne er Alice, en eldre kvinne som bor et sted hun ikke gjenkjenner som hjemme. Hun klamrer seg til minnene om livet hun har levd: om mannen hun elsket, barnet hun mistet, dagene i japansk-amerikansk interneringsleir under andre verdenskrig. Samtidig forsøker hennes voksne datter å nærme seg moren før hun forsvinner inn i glemselen for godt.
Svømmerne er en roman om mødre og døtre, tap og erindring – og om å være langt hjemmefra, på så uendelig mange måter.