Hanne Ørstavik - Ti amo

Ørstavik. Ti amo. omsl.qxp_Layout 1 09.09.2020 11:37 Side 1

HØSTEN 2018 får mannen hennes en alvorlig kreftdiagnose.

Det er ikke lenge siden hun flyttet til Italia for å leve sammen med ham der. De har giftet seg, de elsker hverandre, de er så nære. Hun vet at han skal dø, legene har sagt det til henne, men vet han det egentlig selv? Døden er der hele tiden mellom dem, men er blitt noe de ikke kan snakke om.

forfatterp ortrett : Baard Henriksen omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil de s ig n

9

7 8 8 2 4 9

5 2 2 7 5 0

Om Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux (2013) «et virkelig glansnummer … kanskje den beste skildring av seksuell frustrasjon jeg har lest overhodet. Ørstavik skildrer kroppens begjær, dens ulike svekne følelser, i en utildekket og saklig prosa som gjør det umulig å verge seg. Iblant er jeg liksom der, i fortellerens kjøtt» victor malm, expressen (Sverige) Om På terrassen i mørket (2014)

ti amo

«Jeg måtte skrive denne anmeldelsen med hatt på, slik at jeg kunne ta den av meg ... Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet … Modig om kjærlighetens aller innerste, uten kompromiss» m a r i ny m o en nilsen, vg Om Over fjellet (2017) «Er Over fjellet den vakreste romanen Hanne Ørstavik har skrevet? ... For hver bok blir det stadig tydeligere hvor gjennomført sterkt og konsekvent dette forfatterskapet står. For oss som er hekta, er Over fjellet en gave – ikke noe mindre enn det» geir v esta d, h a m a r a r beid er bla d Om Roman. Milano (2019)

forlaget oktober

ti amo er en roman skrevet tett på virkeligheten. Det er en opprivende, skakende og øm roman, en roman om sorg, om ensomheten døden skaper, men også om dyp kjærlighet og om å åpne seg og ta livet til seg.

ti amo

hanne ørstavik (f. 1969) er en av vår tids mest markante og særpregede forfattere. Hun debuterte i 1994, og ti amo er hennes femtende roman. Ørstavik er belønnet med de fleste store norske litterære priser. Bøkene hennes er oversatt til mer enn 30 språk. ti amo er allerede solgt til Tyskland, Italia og Storbritannia.

H A N N E Ø R STAV I K

Jeg elsker deg. Vi sier det til hverandre hele tiden. Vi sier det, i stedet for å si noe annet. Hva skulle det andre ha vært? Du: Jeg holder på å dø. Vi: Ikke gå fra meg. Jeg: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Før: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten deg. Når du ikke er her mer. Nå: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med disse dagene, denne tiden, hvor døden er det mest synlige i alle ting. Jeg elsker deg.

Du sier det om natten når du våkner av smertene eller mellom to drømmer og strekker armen ut etter meg. Jeg sier det til deg når jeg finner skallen din som er blitt liten og rund i hånda mi nå som håret ditt nesten er borte, når jeg stryker deg litt for å forsøke å få deg til å snu deg så du slutter å snorke. Jeg elsker deg.

H A N N E Ø R STAV I K

Roman | f o r l a g e t o k t o b e r

«I dette egenrådige, modige og som regel lett gjenkjennelige forfatterskapet føyer kunstnerromanen Roman. Milano seg ledig inn … i tillegg til de eksistensielle problemstillingene inneholder teksten altså et rikt intellektuelt omland av kunst, arkitektur og film, til og med musikk. Bokens mange skildringer og sakte rytme – på det ytre plan skjer det lite – er samtidig med på å bygge et stort refleksjonsrom» kåre bulie, klassekampen

Ti amo_Hanne Ă˜rstavik.indd 2

08.09.2020 00:22

H A N N E Ă˜ R STAV I K

ti amo

Roman | F O R L A G E T O K T O B E R | 2 0 2 0

Ti amo_Hanne Ă˜rstavik.indd 3

08.09.2020 00:22

Ti amo_Hanne Ă˜rstavik.indd 4

08.09.2020 00:22

j e g e l s k e r d e g . Vi sier det til hverandre hele tiden. Vi sier det, i stedet for å si noe annet. Hva skulle det andre ha vært? Du: Jeg holder på å dø. Vi: Ikke gå fra meg. Jeg: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Før: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten deg. Når du ikke er her mer. Nå: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med disse dagene, denne tiden, hvor døden er det mest synlige i alle ting. Jeg elsker deg. Du sier det om natten når du våkner av smertene eller mellom to drømmer og strekker armen ut etter meg. Jeg sier det til deg når jeg finner skallen din som er blitt liten og rund i hånda mi nå som håret ditt nesten er borte, når jeg stryker deg litt for å forsøke å få deg til å snu deg så du slutter å snorke. Jeg elsker deg. En gang strakk jeg hånda ut og kjente huden din, la håndbaken mot ryggen din, inntil magen, låret, et eller annet sted, i løpet av natten, og det var å opprette en forbindelse, få kontakt, at noe lite og språkløst og kanskje veldig tidlig i meg selv, en nyfødt del, kunne kjenne hud og varme og synke ned, kjenne bunn i natten, komme hjem, eller 5

Ti amo_Hanne Ørstavik.indd 5

08.09.2020 00:22

fram. Jeg elsker deg. Du er ikke lenger i kroppen din, jeg vet ikke hvor du er, du vugger i morfinen, inn og ut av søvn eller dvale og vi snakker ikke om døden, jeg elsker deg, sier du til meg i stedet og strekker hånda mot meg fra senga hvor du ligger gjennom dagene, påkledd og skriver på mobilen, du skriver en roman på den lille skjermen, to–tre linjer før du duver inn i søvnen igjen, og jeg slipper taket i dørkarmen og går fram til deg og tar hånda di og ser på deg og sier, også jeg, jeg elsker deg.

«Språksvårigheter» Det är förhållandet till verkligheten det rör sig om, skriver Birgitta Trotzig på midten av 70-tallet, da er jeg seks eller syv år. Jeg så henne en gang i Göteborg da jeg var der på bokmessa, en høst for kanskje ti år siden eller mer, vi gikk fra Stadsbiblioteket mot messa begge to, hun på den andre siden av veien, i langt svart skjørt, hun haltet litt eller hadde problemer med hoftene.

Noen år senere leste jeg en notis om at hun var død.

Inför vad som verkligen, i livet, händer mig drabbas jag av tystnad. Tystnad! Stoppskylt – zongräns! Det är mig nästan fysiskt omöjligt att ens notera faktum, datum – har periodvis varit det åtminstone. Den verkliga händelsen slår ner i mig alltför tung, komplicerad, överväldigande ogripbar – och förvandlar allt tal, all direkt återgivning till ett overkligt lövprassel.

6

Ti amo_Hanne Ørstavik.indd 6

08.09.2020 00:22

Når var det det begynte. Når var det du ble syk? Var du syk allerede da vi var i Venezia i januar for snart to år siden, og du kastet opp og meldte avbud til både jobbmiddagen og foredraget du skulle holde? Tre dager etter dro vi til India, holdt cellene på å dele seg i et kaotisk vanvidd i deg allerede da, mens vi satt utpå vannet i en robåt i mørket og så likbrenningen inne på stranda i Varanasi?

Var du syk allerede da, i januar 2018? Neste gang vi merket noe, var i juni, jeg hadde vært på litteraturfestival i Århus og du møtte meg i København, vi hadde leid en Airbnb ved Islands brygge, en oppredd sovesofa og verdens minste bad, tredje etasje med en liten balkong, når vi sto der ute, kunne vi se åpningen, kanalen der vannet løper, til høyre. Vi møttes lørdagen, jeg kom med tog og du med fly, du kom først og hadde fått nøkkelen av vertinnen, overfor naboer skulle vi late som vi var venner av henne, hadde hun sagt, hun var sanger, vi lagde historier om en norsk og en italiensk musiker, jeg cellist og du fiolin. Vi møtte ingen. Dagen etter gikk vi tidlig ut og bare gikk, gjennom sentrum og opp nord for søerne, gater vi aldri hadde gått før, vi tok over mot Vesterbro og plutselig, like ved Kødbyen, måtte du holde deg fast i et hushjørne. Du kunne ikke gå et eneste skritt til. Det var umulig å forstå om du var sliten eller om du hadde vondt, du var nesten sint. Vi tok en taxi tilbake til leiligheten.

7

Ti amo_Hanne Ørstavik.indd 7

08.09.2020 00:22

Vi spiste ute på den lille balkongen alle tre kveldene.

Du hadde ikke krefter til å gå ut, lete etter et sted. Vi syntes det var fint sånn. Om natten satt du framoverbøyd i senga fordi det gjorde så vondt i ryggen. Jeg vet ikke hvor mye du sov. Om du sov sånn. Jeg våknet gjennom natten og da satt du sånn, bøyd framover. Men nå husker jeg at det var sånn før det også.

Det var sånn to uker før, da vi var på vinfestival i Bordeaux. Du hadde vært på den festivalen for mange år siden med en venn og du hadde så lyst til å dra dit igjen, med meg. Gå med et vinglass i snor rundt halsen og stanse ved stasjoner og prøve forskjellig vin og skylle glasset i en fontene før vi gikk videre. Vi dro til B ­ ordeaux før jeg skulle på festivalen i Danmark.

Vi hadde bestilt rom på et lite tostjerners hotell, det hadde vinduer på to sider og det ene var ut mot en park, franske vinduer ned til gulvet, og heller ikke kveldene i Bordeaux gikk vi ut og spiste, du som er så glad i det, vi ble på rommet med vin og ost og brød og couscoussalater fra supermarkedet. Du hadde bare ikke krefter. Om natten hadde du vondt. Du sa ikke så mye om det.

For meg var det noe som skjedde utover våren 2018.

Det var som om flammen ble skrudd ned. Det var mindre energi, og jeg trodde det hadde å gjøre med oss. At nå var det på vei ned, at det å leve sammen med 8

Ti amo_Hanne Ørstavik.indd 8

08.09.2020 00:22

deg, som jeg hadde kommet til Milano for å gjøre, skulle bli sånn. Skulle bli mer og mer sånn, at det bare ikke var mer. Lite energi, bare. Liten ­intensitet.

Jeg var sjalu på smertene dine. Utover sommeren ble de sterkere. Om natten kunne du vandre rundt i den store mørke leiligheten og klynke og jamre. Jeg tenkte aldri at du var ordentlig syk. Jeg tenkte at det var en smerte fra en fortrengning. Du var ikke glad i meg mer, du ville egentlig ikke livet vårt. Og så var du bare ikke i stand til å erkjenne det og si det. Tenkte jeg. Noen ganger tenkte jeg at det var en annen. Det måtte være en annen som var blitt den du rettet begjæret ditt mot. For det var så lite, og så uklart, det som kom fram til meg.

Da vi reiste til Venezia igjen i august, til leiligheten på Giudecca som forlaget leier, var smertene dine så sterke den første natten at vi ble redde begge to. Om morgenen ringte jeg pappa i Oslo, en gang har han vært sykepleier, han sa vi burde dra på sykehuset og få det sjekket ut. Det var det vi trengte å høre, vi dro med en gang. Redselen da vi sto inntil hverandre på vaporettoen, hvordan vi hoppet av på Zattere og løp fram til Accademia og over den lange høye broen over Canal Grande og gjennom gatene framover, forbi Miracoli-kirka og fram til San Giovanni-plassen ved Fondamente Nuove der sykehuset er, det må være det 9

Ti amo_Hanne Ørstavik.indd 9

08.09.2020 00:22

vakreste sykehuset i verden. Inn gjennom gangene, redselen. Lete etter legevakten, langt inne gjennom korridorer og bakenfor et gårdsrom med planter og trær og katter, til slutt inn i et venterom med blå plaststoler og kølapper og da du kom ut igjen etter regist­ reringen og vi så opp på den elektroniske innkallings­ tavlen, var det en rød prikk ved siden av ditt nummer.

Få var røde, de fleste var grønne eller gule, det ble fort tydelig at de måtte vente lenger. Vi skjønte at rødt var alarm og emergency.

Så tok de deg inn og jeg fikk ikke være med. Hva gjorde jeg de timene? Jeg husker de skarpe skiftene mellom lys og skygge, varmen og løvedekorasjonen på sykehusveggen, løven er malt med et illusorisk p ­ erspektiv bak seg, som om det er en dybde der, at rommet fortsetter videre innover, men det er bare flatt, bare veggen. Gikk der og snufset og hang rundt i skyggen ved inngangen, gikk inn og så ut igjen. Akkurat den plassen der sykehuset ligger, har jeg vært på så mange ganger, i forskjellige årstider, gjennom så mange år, hele den tiden forlagets leilighet var i Castello-området som er like ved. Gått forbi løven på veggen, sett på perspektivet, aldri gått inn. Og nå var plutselig sykehuset i Venezia aktuelt og relevant og akutt for meg.

Det var der inne de skulle finne ut om deg. Du som jeg hører sammen med. Du som gjør natten og mørket til vårt sted i den store senga, et sted der jeg kan røre ved deg, kjenne at du fins, være trygg. Du som er 10

Ti amo_Hanne Ørstavik.indd 10

08.09.2020 00:22

hanne ørstavik ti amo © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Garamond Pro 11,5/14,5 av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 gr Munken Print Cream. Bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2275-0 www.oktober.no

av hanne ørstavik Roman. Milano. Roman (2019) Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap. Essays (2018) Over fjellet. Roman (2017) På terrassen i mørket. Roman (2014) Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux. Roman (2013) Hyenene. Roman (2011) 48 rue Defacqz. Roman (2009) Der alt er klart. Sammen med Pierre Duba (2008) I morgen skal det være åpent for alle. Lesestykke (2007) kallet – romanen. Roman (2006) Presten. Roman (2004) Uke 43. Roman (2002) Tiden det tar. Roman (2000) Like sant som jeg er virkelig. Roman (1999) Kjærlighet. Roman (1997) Entropi. Roman (1995) Hakk. Roman (1994)

Ti amo_Hanne Ørstavik.indd 95

10.09.2020 17:56