Ting du kan røre av Sara Li Sensrud

TING DU KAN

ting du kan røre

Arkhilokhos, fragment, ca. 650 f.Kr.

TRYGT I MUNNEN SOM EN FISK I EN PELIKAN

Du står lent mot husveggen med håndflatene på de solvarme plankene. Beina dine er lange, og knærne liksom bulkete. Men stemmen kommer ut av ingenting: Det sterke sollyset har viska ut huet ditt, munnen din.

Ja, sier den hodeløse kroppen.

JA !

Vi hører latteren din nede i gresset, men vi ser deg ikke. Det vi ser, er noe som faller gjennom lufta. Et dødt insekt. Eller aske? Eller en slags refleksjon av sollyset som får det til å ligne et dødt insekt eller aske.

Du lar døra stå på vidt gap bak deg når du løper inn i huset for å hente noe (et glass saft, eller en kopp sukker til rabarbraen?): døråpninga som ei svart kiste midt i bildet. Som om også huset veit at det er ei grav.

Midt på dagen er sola så sterk at det eneste vi ser, er ei hvit flate. Det svir i øya.

Når du trer fram for oss på denne måten, har blodet akkurat begynt å dryppe ut mellom beina dine. Du er ikke et barn, ikke en voksen, men en slags merkelig formbar og samtidig allerede forma størrelse. Du har tanker om å være grenseløs, om å gå opp i, synke inn i. Du har steder i deg like surklende som myr.

Vi har sett deg helt fra begynnelsen, men det er først i det siste du har begynt å få øye på deg sjøl. Det synes på hele deg, sånn det har syntes på alle i denne slekta til alle tider. Det er noe i blikket, noe som går i stykker samtidig som vi får evnen til å se. Sånn alt framskritt ødelegger. Til slutt er det bare ødeleggelsen som synes, men det er lenge til ennå. Du skal knoppe og briste, knoppe og briste i mange år ennå.

Skal vi sammenligne deg med en sommerdag?

Hvis ikke, vinter.

Du sitter/ligger/står i gresset. Det er det eneste du gjør disse ukene, når du ikke er på skolen. Du løper inn i huset og kommer tilbake med brød, med syltetøy, med et gammalt teppe du brer ut under tuntreet. Du sitter på teppet med et glass saft i hånda, og blikket ditt treffer det lyse blikket til gutten som sitter overfor deg. En underlig pirrende frykt: Tenk om ansiktet ditt revner! Teppet er gult med hvite blomster, og det loer. Du ruller små baller av ull mellom fingra. Når du kikker opp igjen, ser du rett inn i øya hans. Han har sittet sånn hele tida, blikket hans er det modigste du har møtt. Men det stemmer ikke, det merker du i det samme du har tenkt det. Det er ikke mot, det du ser, men noe annet. En slags dumhet i fjeset? Som om han ikke kan la være å se litt for rett på deg. Som om han ikke veit åssen han skal gjømme seg, liksom.

Du skal kjenne alt for første gang.

Hvor skal vi begynne?

Du skal våkne midt på natta og kjenne redselen for at han skal forsvinne, han også. Men du veit ikke om også, du trur det er bare deg, at akkurat du er utstyrt med et hjerte som krymper seg akkurat sånn ved tanken på at et menneske ikke skal komme til deg mer. Du skal komme til deg sjøl midt på dagen og kjenne lettelsen over at han ikke har forsvunnet. Orda hans på telefonen: Skal jeg komme til deg? Du kan ikke tru at noe hjerte noen gang har hamra sånn ved synet av ei setning. Du skriver tilbake så fort du klarer, for du har ikke lært deg å vente ennå. Du har ikke skjønt hvilken luksus det er å hvile i en annens utstrakthet for én gangs skyld. Du har ikke skjønt at utstraktheten er noe konstant, at det er i den du skal finnes. Du har tanker om deg sjøl som en slags kile av tetthet. Eller kjegle? En slags konsentrasjon av noe håndfast noe, som en ting man kan røre. Som en ting han kan røre?

JA, skriver du. JA!

Ordet du har begynt å bruke, som åpner alt. JA som får alt til å skje. Kan det være så enkelt?

Du kom til verden for tolv, snart tretten år sia, på ei seng i et rom med utsikt til et plommetre. Mora di grein da du blei født. Mora di griner ikke nå, hu ligger på ei feltseng i stua. Du har for lengst slutta å prøve å få mora di til å le. Du har slutta å prøve å lokke henne med deg ut i skauen, til vannet, til et sted der solstrålene kan røre ved kroppen deres varme som menneskefingre. Du har ikke fortalt om gutten med de lyse øya, han som har kommet til deg hver dag de siste ukene. Hva er vitsen med å fortelle noe til en som uansett skal dø?

Han har et navn: Murad. Som det menneskebarnet han er, er han blitt tildelt et navn å lystre. Og i likhet med alle av menneskeslekt er det til slutt bare navnet som skal ligge igjen etter ham. Som et ødelagt leketøy.

Foran Murad løfter du hånda til ansiktet på en bestemt måte. Du drar langfingeren over overleppa, langs underleppa, som om du ringer inn stedet der det skal skje. Stedet der kroppen åpner seg for verden. Du veit ikke sjøl at du gjør det. På den måten veit vi mer om deg enn du veit sjøl. Vi veit også dette: at du har lyst til å ta ham inn i deg den veien. Du vil ta ham i munnen som en bit brød med plommesyltetøy. Du veit ikke at det mora di brukte å tenke er nesten likt, at dere ligner hverandre på måter ingen ville finne på å si høyt. Holde hverandre i munnen som drops, tenkte mora di. Suge og love hverandre aldri å forsvinne, men bli mellom kinnposene sånn. Trygt i munnen som en fisk i en pelikan.

Du rekker ham glasset med saft og følger den skvulpende røde smaken over tunga hans og nedover i halsen. Det som ikke kan nevnes, er varmt der. Hørbart i munnen.

Det er ikke helt sant at øya hans er lyse, for de er så mørke. Og likevel er øya hans de lyseste øya du noen gang har sett. Nei: lysende! Som om noe sto i brann bak dem som kaster skinn ut gjennom øyeåpningene.

For oss er det vanskelig å avgjøre hva som er nye bilder på det tunet og hva som er se-rester. Alt går igjen. Blikkene går igjen. Og lengslene. De nyutsprungne kroppene.

Du strekker armene over huet, og konturen av brystene dine kommer til syne under genseren. Vi husker åssen det er å ha så ny kropp. Vi husker hvor fremmed det føles, at det vokser ut nye deler på en. Hvor stolt man kan kjenne seg. Men også beskjemma. Effekten det har på andre, hvor pirrende den er. Men også truende.

Å nettopp ha vært et barn. Å aldri ha tenkt på seg sjøl sånn: oppstykka. Og så plutselig kjenne åssen blikkene sirkler en inn i biter. Som om man ikke hang sammen lenger.

Også gestene går igjen. Mer enn noe er det vel gestene som går igjen. Henda dine er aldri bare dine.

En ettermiddag Murad ikke kommer som avtalt: det voldsomme slaget i lufta da han til slutt står foran deg. Som om du ønska å kløyve den i to, lufta, og med den, Murad. Brutaliteten i slaget, som om hånda di tok ordre fra en fremmed vilje. Som om mora di hadde stått forsteina på tunet alle disse åra mens du vokste deg stor nok til å ta over de herjende slektskroppene. Som om det vi kaller utvikling, ikke er noe annet enn gamle øyeblikk som raser gjennom oss.

Når Murad går hjem, går du inn til mora di. Hver kveld sitter du på sengekanten ved sida av blomstene. Du plukker nye blomster hele tida og setter dem oppe ved huet. Som selskap? Hu er blitt så lik ei plante, mora di, at hu framkaller medlidenhet hos en blomsterbukett.

Jeg har ei vakker mor, hvisker du til mora di.

Som en blomst nesten

Men det er ikke sant. Mora di er ikke vakker mer. Fjeset hennes henger, som om huden har begynt å herme plagga som skal henge igjen etter henne i skapet. Eller som om fjeset bare ikke veit åssen det skal oppføre seg lenger nå som det snart skal pakkes inn i jord. Døden kler ikke mora di like godt som den kledde den vakre mannen. Du ville sett det, du også, hadde du sett faren din den gangen. Hadde embryoer kunnet se. Du har øya til mora di. Du ville visst å gjenkjenne en dødsvakker mann når du så ham.