Karl Ove Knausgård - "Om vinteren" by Forlaget Oktober

OM VINTEREN

KARL OVE KNAUSGÅRD Med bilder av Lars Lerin FORL AGE T OK TOBER

OM VINTEREN

K ARL OVE KNAUSG ÅRD Med bilder av Lars Lerin

FORL AGET OK TOBER

OM VINTEREN

K ARL OVE KNAUSG ÅRD Med bilder av Lars Lerin

FORL AGET OK TOBER

Brev til en ufødt datter | 2. de s e m b e r DESEMBER

Månen 23 Vann 27 Ugler 29 Vannaper 33 Den første snøen 37 Fødselsdag 41 Mynter 45 Christina 49 Stoler 51 Refleks 55 Rør 61 Rot 63 Vinterlyder 67 Julegaver 71 Julenisser 75 Gjester 79 Nesen 83 Kosedyr 87 Kulde 91 Fyrverkeri 95

Brev til en ufødt datter | 1. ja n ua r

Brev til en nyfødt datter | 29. ja n ua r

JANUAR

FEBRUAR

Snø 109 Nikolai Astrup 111 Ører 115 Björn 119 Oteren 123 Det sosiale 127 Likferden 131 Kråker 135 Grensesetting 139 Krypten 143 Vinter 147 Seksuelt begjær 151 Thomas 155 Tog 159 Georg 161 Tannbørster 165 Jeg-et 169 Atomer 173 Loke 177 Sukker 181

Hulrom 193 Samtale 197 Det lokale 201 Q-tips 205 Haner 209 Fisk 213 Støvletter 217 Livsfølelse 221 J. 225 Busser 229 Vaner 235 Hjernen 237 Sex 241 Fonner 245 Forsvinningspunkt 249 Syttitallet 253 Bål 257 Operasjon 261 Brannkummer 265 Vinduer 269

Brev til en ufødt datter | 1. ja n ua r

Brev til en nyfødt datter | 29. ja n ua r

JANUAR

FEBRUAR

Brev til en ufĂ¸dt datter

2. desember. Du har ligget i magen hele sommeren og hele høsten. Omgitt av vann og mørke har du vokst gjennom de ulike fosterstadiene, som fra utsiden ligner menneskeartens egen evolusjon, fra et prehistorisk, rekeaktig vesen, med ryggraden formet som en hale og huden over den centimeterlange kroppen så tynn at dens indre skinner tydelig gjennom – lik en av disse regnjakkene i gjennomsiktig plast, som du en gang vil få se og kanskje tenke det samme som meg om, at de har noe obskønt over seg, kanskje fordi det føles naturstridig å se igjennom hud, og en slik regnjakke er en slags hud vi tar på oss – til den første pattedyrlike formen, da ryggraden ikke lenger er det dominerende trekket, men hodet, enormt i forhold til den smale, bøyde underkroppen og de uhyre tynne, stilkeaktige bena og armene, for ikke å snakke om de nålesmale fingrene og tærne. Ansiktstrekkene er ennå ikke utviklet, øyne, nese og munn kan bare anes, omtrent som på en skulptur hvor finarbeidet gjenstår. Og slik er det vel også, bortsett fra at arbeidet ikke går utenfra og inn, men innenifra og ut: du forandrer deg selv, du vokser fram gjennom kjøttet. Slik, med vage og utydelige ansiktstrekk, så du ut i slutten av juni da vi var på ferie på Gotland, i et hus som lå langt 13

inne i skogen på Fårö, i en liten lysning blant alle furutrærne, hvor luften luktet salt og lydene fra havet suste mellom stammene. Vi badet om formiddagene, på en av de lange, smale Östersjöstrendene, spiste middag på en uterestaurant der, så på filmer i huset om kveldene. Din eldste søster var ni år da, din nesteldste søster var syv, og broren din fem, nesten seks. Det er mye styr med dem, særlig de to jentene, som er så nær i alder at de hele tiden føler at de må justere avstanden seg imellom, og bryter ut i krangler og av og til begynner å slåss, men aldri når de er på stranden, aldri når de bader, da er de sammen om alt, og slik har det alltid vært: i vannet forsvinner alle konflikter, alle problemer, der glemmer de alt omkring seg og bare leker. De er også forferdelig glad i lillebroren sin, de synes han er så søt, og sier iblant at de ville ha giftet seg med ham om han ikke hadde vært broren deres. To måneder etter det hadde han sin første skoledag, da var det slutten av august, og du lå fortsatt bitte liten i ditt mørke, hodet gigantisk i forhold til kroppen, bena som små grener, men med negler på tærne, og på de små fingrene, som du nå kunne bevege, noe du antageligvis også gjorde, stakk tommelen i munnen og suttet på den. Du hadde ikke begreper om noe, visste ikke hvor du var, eller hvem du var, men vagt, vagt måtte du ha visst at du var, siden det fantes forskjeller i tilstandene dine, for om du ikke følte noe når hånden svevde utenfor hodet, måtte du gjøre det når du puttet den i munnen, og den forskjellen, at noe er noe og noe er noe annet, må være bevissthetens utgangspunkt. Men mer enn det kan det ikke ha vært. Alle lydene som trengte inn til deg, stemmer og motordur, måkeskrik

og musikk, dunk, skramling, rop, må bare ha vært der, som mørket og vannet, noe du ikke skilte ut som noe eget, for det kan ikke ha vært noen forskjell mellom deg og omgivelsene dine: du var bare noe som vokste, noe som strakte seg ut. Du var mørket, du var vannet, du var skumpingen når moren din gikk i en trapp. Du var varmen, du var søvnen, du var den ørlille forskjellen som oppstod da du våknet. Men bildene fra den første skoledagen til broren din skal du få se en gang; det ene av dem henger på veggen i spisestua, de står der alle tre og smiler, på hver sin typiske måte, med hagen, grønn og blinkende i lyset fra morgensolen som bakgrunn, i sine nye skoleklær, under en blå sensommerhimmel. Dette høres idyllisk og lykkefullt ut. Og det var det også, både dagene på strendene på Fårö og den første skoledagen var gode dager. Men når du en gang leser dette, kjære du, hvis alt går som det skal og svangerskapet forløper normalt, noe jeg håper og tror, men som det ikke finnes noen garantier for, vil du vite at det ikke er slik livet ser ut, at det ikke er dager med sol og latter som er regelen, selv om de også finnes. Vi er overlatt til hverandre. Alle våre følelser og ønsker og begjær, hele vår individuelle psykologiske konstitusjon, med alle sine merkverdige krinkelkroker og harde plater, stivnet en gang tidlig i barndommen, nesten umulige å rive opp, står mot andres følelser og ønsker og begjær, og deres individuelle psykologiske konstitusjon. Selv om kroppene våre er enkle og smidige, i stand til å drikke te av det tynneste og fineste kinaporselen, og manerene våre er gode, slik at vi som oftest vet hva de ulike situasjonene

krever av oss, ligner sjelene våre dinosaurer, de er digre som hus, rører seg tungt og langsomt, men blir de redde eller sinte, er de livsfarlige, skyr ingenting for å skade eller drepe. Med det bildet vil jeg si at selv om alt kan virke tilforlatelig i det ytre, skjer det alltid helt andre ting i det indre, og i en helt annen størrelsesorden. Mens et ord i det ytre bare er et ord, som faller til marken og forsvinner, kan et ord bli til noe enormt i det indre, og det kan holde seg der i mange år. Og mens en hendelse i det ytre bare er en hendelse, ofte tilforlatelig og alltid snart overstått, kan den bli altavgjørende i det indre og skape redsel, som hemmer, eller skape bitterhet, som hemmer, eller tvert imot skape overmot, som ikke hemmer, men som kan føre til et fall som gjør det. Jeg kjenner mennesker som drikker en flaske brennevin hver dag, jeg kjenner mennesker som spiser psykofarmaka som drops, jeg kjenner mennesker som har forsøkt å ta livet sitt, en ville henge seg på loftet, men ble funnet, en annen tok en overdose i sengen og ble funnet og fraktet til sykehuset i ambulanse. Jeg kjenner mennesker som i lange perioder har vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg kjenner mennesker som har vært schizofrene, som har vært manisk depressive, som har hatt psykoser, og som ikke i det hele tatt fikser livet sitt. Jeg kjenner mennesker som er bitre og som legger skylden for sin stillstand eller nedgang på andre, gjerne i forbindelse med ting som hendte for ti eller tyve eller tretti år siden. Jeg kjenner mennesker som slår sine kjære, og jeg kjenner mennesker som finner seg i alt, fordi de ikke venter seg mer av livet. Alt dette stivnede og miserable, all denne lidelsen og alt dette meningstapet er også en del av livet, og det

finnes overalt, men det er ikke så lett å se, ikke bare fordi det har sitt utgangspunkt i det indre livet, men også fordi de fleste forsøker å skjule det, og fordi det er så vondt å innrømme: livet skulle jo være lyst, livet skulle jo være lett, livet skulle jo være barn som løper leende bortover stranden i vannkanten, som står og smiler til et kamera på den første skoledagen, breddfulle av forventning og spenning. Å følge barnet sitt til skolen den første dagen, som vi forhåpentligvis en dag skal gjøre med deg, er et minneverdig øyeblikk for foreldrene, men også hjerteskjærende, for der inne, hvor de skal tilbringe de fleste dagene de neste femten årene, må de klare seg selv. Det er først og fremst det de skal lære, tenker jeg, å være sammen med andre – for kunnskapen i seg selv er ikke så viktig, den får de med seg før eller siden uansett. For noen år siden hadde en av søstrene dine det vanskelig, jeg så det, men kunne ikke gjøre noe med det. Det var noen jenter hun gjerne ville være sammen med. Av og til lekte de med henne, da var hun fylt av glede, av og til lekte de ikke med henne, da gikk hun for seg selv i skolegården, satt alene på biblioteket og leste i det store friminuttet. Jeg kunne ikke gjøre noen ting. Jeg kunne snakke med henne, men for det første ville hun ikke snakke om det, for det andre, hva kunne jeg si som kunne hjelpe? At hun var uendelig fin, uendelig vakker, og at dette bare var en ubetydelig episode helt i begynnelsen av et liv, som kom til å folde seg ut på rike måter hun selv og ikke vi heller kunne overskue? Det hjalp ikke at jeg syntes hun var fin, hvis de ikke gjorde det. Det hjalp ikke at jeg syntes hun var morsom og smart, hvis de ikke gjorde

det. En kveld var vi ute og gikk sammen, hun og jeg, og da lurte hun på om vi ikke kunne flytte. Jeg spurte hvor. Australia, sa hun. Jeg tenkte, det er så langt vekk som det går an å komme. Jeg spurte hvorfor Australia? Hun sa at der hadde de skoleuniformer. Hvorfor vil du ha skoleuniform? sa jeg. Fordi da går alle i det samme, sa hun. Hvorfor er det viktig? sa jeg. Fordi ingen sier at klærne mine er fine når jeg har nye klær, sa hun. De sier det til alle andre når de har nye klær. Er ikke klærne mine fine? sa hun og så på meg. Jo, sa jeg og så bort, for øynene mine var blanke. Du har jo kjempefine klær, jo. Vanskeligheter venter deg også. Men det er langt dit! Nå er det desember, det er tre måneder igjen til du skal bli født, og så følger det noen år hvor du er helt avhengig av oss, og lever i en slags symbiose, til den augustdagen kommer da vi sender også deg til din første skoledag. Når du leser dette, har den allerede vært for mange år siden og er ett av dine mange minner. I går var det et kraftig temperaturfall, utpå kvelden ble det minusgrader, alle vanndammer frøs til is, og rutene på bilen var riflete av rim. Før jeg la meg, stod jeg ute på gårdsplassen og kikket opp på himmelen, den var helt klar, og full av stjerner. Da jeg kom inn, lå Linda på ryggen i sengen, med magen halvt blottet. Hun sparket nettopp, sa hun. «Hun», det er deg. Kanskje hun gjør det igjen? Jeg så på magen, og da, bare noen sekunder senere, så jeg hvordan den et kort øyeblikk bulte ut, det var som en liten krusning gikk over den, omtrent som vannet kruser seg når et havdyr beveger seg like under overflaten. Det var foten din, som fra innsiden sparket opp mot taket. Hadde du blitt født nå, 18

ville du ha kunnet overlevd, selv om marginene ville ha vært små. Du drømmer når du sover, og du kjenner igjen de ulike lydene du hører. Du har kanskje begynt å ane noe om verden utenfor, og hadde du hatt evnen til å reflektere, ville du nok ha antatt at verden bestod av et lite, mørkt rom, fylt med vann, som du svevde i, og at alt utenfor var rent auditivt og bestod av lyder av alle slag. At det var universet, og at du var alene i det. Og kanskje er det slik her ute også, at vi er alene i et stort, svart rom fylt med stjerner og planeter, og at det utenfor rommet finnes lyder, likesom fra et enda større rom, som vi aldri vil kunne trenge inn i, men bare, med tiden, og kanskje helt fra kanten av universet, vil kunne høre lydene fra. Det er merkelig at du finnes, men at du ikke vet noen ting om hvordan verden ser ut. Det er merkelig at det finnes en første gang man ser himmelen, en første gang man ser solen, en første gang man kjenner luften mot huden. Det er merkelig at det finnes en første gang man ser et ansikt, et tre, en lampe, en pyjamas, en sko. I mitt liv hender det nesten aldri lenger. Men snart gjør det det. Om bare noen måneder vil jeg se deg for første gang.

DESEMBER

Månen

Månen, dette enorme fjellet som langt der ute følger med jorden på dens ferd rundt solen, er det eneste himmellegemet i vår umiddelbare nærhet. Vi ser den om kvelden og natten, da den reflekterer lyset fra solen, som er skjult for oss, slik at månen virker selvlysende og tilsynelatende råder grunnen alene der oppe. Av og til ser den ut til å være langt borte, som en liten, fjern kule, av og til kommer den nærmere, og henger noen ganger som en stor, lysende skive rett over tretoppene, lik et skip som nærmer seg havnen. Med det blotte øye kan man se at overflaten er ujevn; noen partier er lyse, andre mørke. Før teleskopet ble oppfunnet, trodde man at de mørke feltene var hav. Andre var av den oppfatning at de var skoger. Nå vet vi at skyggene der oppe er enorme sletter av lava, som en gang trengte opp fra månens indre og fylte kraterne på overflaten før den størknet. Retter man et teleskop mot månen, ser man at den er helt livløs og gold og består av støv og steiner, som et enormt sandtak. Ikke engang litt vind rusker opp iblant; på månen hersker stillheten, ubevegeligheten, som et evig bilde på en verden før livet, eller på en verden etter livet. Er det slik det er å dø? Er det dette som venter oss? Det er nok det. På jorden, omgitt av det bugnende, 23

kravlende og flygende livet, får døden noe forsonende ved seg, som om også den er en del av alt som gror og vokser, at det er inn i dét vi forsvinner når vi dør. Men det er en illusjon, en fantasi, en drøm. Det interstellare ingenting, det absolutt tomme og absolutt svarte, med den evige og uendelige ensomheten det innebærer, som månen, gjennom å ligne på jorden, gjør det mulig å fatte i glimt, er det som venter oss. Månen er det dødes øye, blind henger den der, indifferent til oss og vårt, disse bølgene av liv som stiger og synker på jorden langt der nede under den. Men det behøvde ikke å ha vært slik, for månen er så nærme at man kan reise til den herfra, som en slags fjerntliggende øy. To dager tar turen dit. Og en gang befant månen seg ekstremt mye nærmere. Nå er den drøye tre hundre tusen kilometer fra oss; da den kom til, var den bare tyve tusen kilometer unna. Den må ha vært gigantisk på himmelen. Når vi vet hva slags merkverdige vesener som har blitt skapt på jorden fra urtiden og til nå, med de underligste særtrekk for å bemøte de ulike fysiske forutsetningene i miljøet, skulle det ikke store forskyvningen til før det kunne ha dukket opp noen skapninger som var utrustet med de nødvendige egenskapene for å forsere den korte avstanden i rommet, slik livet på jorden alltid har forsert avstandene til selv de mest fjerntliggende øyer, og på den måten ført livet dit. Kjerringrokken, denne primi tive urtidsplanten, kunne det ikke tenkes at dens sneller utviklet en snurring som kunne ta dem opp gjennom atmosfæren og langsomt drive dem gjennom rommet, for noen uker senere å lande mykt i støvet på månen? Eller manetene, skulle ikke de kunne ha forlatt havet 24

og svevet som klokker i luften? Luftfisker, skulle det være mer merkverdig enn selvlysende, blinde dyphavsfisker? For ikke å snakke om fuglene. Da ville livet på månen ha minnet om det på jorden, men likevel vært annerledes, som en slags radikal versjon av Galapagos, og månens fugler, nesten vektløse, oksygenuavhengige, ville kunne ha kommet i svermer over jorden, synlige som små prikker langt, langt der oppe, som sakte vokste seg større, og som gled med sine enorme, papirtynne vinger over markene, skimrende i lyset fra månen, dette for den tidens menneskers arnested for det hellige og det fryktelige.