SDag ols +ad
SDag ols +ad En sann svir!
Det Norske Travselskap 150 år
Forlaget Oktober 2025
Bilde side 1: Jarlsberg, juni 1955, rekordløpet under NM for kaldblodshester. Molvin vinner, kjørt av sin trønderske gjestekusk K. Elden, foran Urdsønn, kusket av Karsten Buer.
Foto: TGN-arkiv / faksimile Våre hester
Jeg er blitt bedt om å skrive en artikkel til jubileumsboka i anledning Det Norske Travselskaps
150-årsjubileum, og det har jeg sett på som et både ærefullt og gledelig oppdrag og har selvfølgelig sagt ja takk til å forsøke meg på å løse det, vel vitende om at det ikke er lett å skulle skrive noe både lesbart og fornuftig om dette store temaet.
Mine forutsetninger for at jeg har blitt bedt om å skrive denne artikkelen og for at jeg har kunnet påta meg den, er at jeg helt fra jeg var tolv år gammel har vært oppslukt av travsporten, idet jeg fra 1953 til 1960 var tilknyttet Jarlsberg travbane, først som såkalt stafett, det vil si en som sprang rundt med resultatliste for hvert løp, og leverte dem til dommertårnet midt på banen, i hesteringen, hvor hestene, kuskene og stallpersonalet holdt til, på publikumsplasser, og til de som jobbet i totalisatoren, og til slutt, eller kanskje aller først, til det bygget der selve avviklingen av stevnet fant sted,
| 5
og hvor jeg hørte til, i hvert fall de fem første årene jeg jobbet på Jarlsberg travbane, for de tre siste årene fra 1958 til 1960 ble jeg overført til totalisatoren, hvor jeg fikk som oppgave å regne ut eventuelle odds, det vil si å regne ut hva den og den hesten ville gitt i odds for hvert eneste løp, og dem var det tolv av på hvert eneste Jarlsberg-stevne, som fant sted hvert år på denne tiden av sommerhalvåret, med sesongåpning en søndag i mai og med avslutning en av de siste søndagene i september eller i begynnelsen av oktober. Det var en hard og vanskelig jobb jeg hadde blitt satt til i totalisatoren, noen, jeg vet ikke hvem, hadde tipset totalisatorsjefen om at jeg var en kløpper med tall, og jeg må da også medgi at jeg kom rimelig godt fra denne oppgaven i årene 1958–1960. Senere i livet bevarte jeg min interesse for travsport. Uansett hvor jeg befant meg i verden, har jeg forsøkt å følge med på travsporten, med vekslende hell riktignok, for livet har fart slik med meg at jeg nå og da ikke har hatt mulighet til å følge med i denne mitt livs lidenskap, men jeg har da i hvert fall fått med meg spredte travløpsdager i både Europa og USA , jeg kan nevne at jeg har vært på San Siro i Milano, på travstevner i Øst-Berlin, og under VM i
fotball i USA kunne jeg kombinere fotballmesterskapet med i hvert fall ett travløpstevne på The Meadowlands rett utenfor New York City, og ikke minst kan jeg skryte av at da jeg bodde i Mexico våren 1986, sammen med min daværende kone, som hadde fått jobb via sin fars forretningsforbindelser i Mexico City, så abonnerte jeg på Trav og Galopp-Nytt, som ble ivrig lest og studert. Og jeg mottok det fast to ganger i uka, jeg tror jeg er den eneste i hele verden som har befunnet seg i denne misunnelsesverdige situasjonen. Men mest har jeg vært bosatt i Oslo, det har jeg mer eller mindre vært siden 1980, og jeg har i disse årene ofte vært på Bjerkebanen, ikke bare som ivrig tilskuer, men også som hesteeier i en kort periode, jeg tror jeg har sett de aller fleste Oslo Grand Prix-løpene i hvert fall siden man gikk bort fra å arrangere løpet i to heat den samme dagen, med kvalifiseringsheat først, og så en finale med de tolv beste senere på dagen. Det første Oslo Grand Prix i den nåværende formen må ha vært enten da Pamir Brodde vant i 1981, eller da E.O. Brunn vant i 1983. Men best husker jeg selvfølgelig Oslo Grand Prix i 1986, da Rex Rodney vant overlegent foran svenske Utah Bulwark. Der var jeg, i egen overstadige person.
| 7
Men apropos store opplevelser, allerede på min første dag på travbanen på Jarlsberg en julidag i 1953 opplevde jeg det helt store, større for meg enn det var for de som opplevde selveste Big Noon på Bjerke for nøyaktig 82 år siden i det herrens år 1942: Jeg opplevde at det svenske fenomenet Frances Bulwark gjestet Norge, og det på Jarlsberg travbane, nøyaktig den samme dagen jeg begynte som stafett på akkurat denne travbanen, og der hun startet fra 1640 meter, altså med 40 meter tillegg på den samlede norske elite, satte hun rett og slett ny europarekord, både for hingster og hopper, altså ny europarekord for alle europeiske travere med 1.16,7, og jeg var til stede, og glemmer det aldri. I det hele tatt, det skjedde mye uforglemmelig på Jarlsberg travbane i disse tidlige 1950-årene, omkring 1953, da jeg var på alle stevner i sesongen fra begynnelsen av mai til begynnelsen av oktober. I 1955, for eksempel, ble Norgesmesterskapet arrangert der. Vi er altså på Jarlsberg travbane, hele tiden med mitt Jarlsberg-blikk på tilværelsen, noe annet finnes ikke, jeg har aldri vært på Bjerke, ikke på Drammen, ikke på Momarken, men på Klosterskogen, da jeg kjente en skolekamerat, helt fra vi
Frances Bulwark, fotografert på Jarlsberg den dagen den satte europarekord med 1.16,7 (v), på min første arbeidsdag som stafett, 11. juli 1953.
Foto: TGN-arkiv / faksimile Våre hester
gikk på folkeskolen sammen, foreldrene hans var ofte på travbanen og spilte, og jeg var ofte med ham, ikke på Jarlsberg, der hadde jeg jo en fritidsjobb, og hadde ikke tid til å være sammen med ham da, men på Klosterskogen hadde jeg rett som det var vært sammen med ham og foreldrene hans. Faren drev et stort transportfirma, med enorme og lange lastebiler, og de kjørte ofte langt, ja helt til Sør-Italia, til og med. Kameraten min var en attpåklatt, som vi sa, og hadde fire brødre, tre av dem bodde i Sandefjord og jobbet for faren, to av dem på kontoret de hadde, og den yngste kjørte også en av firmaets lastebiler, sammen med en ledsager når de skulle til Italia, da kjørte de i ett strekk, fram og tilbake. Min kamerat hjalp også til selv om han var skolegutt, og ganske mye nå som han var i 15–16-årsalderen. Både på Klosterskogen og på Jarlsberg spilte foreldrene mye, de tre brødrene hans også, de var alle rammet av travbasillen, og da familien eide én eller to hester selv, blant annet Olympic Champion, som ble en elitetraver, var det hest døgnet rundt for den familien. Og som venn av den aller yngste av dem ble jeg godt kjent med familien, ikke minst fordi den yngste av de andre brødrene, som var ni år eldre enn min venn,
|
og kjente min bror, de var like gamle og hadde gått i samme klasse på folkeskolen, ikke nølte med å ta meg med i den travgale eierfamilien i en av deres mindre hverdagslige lastebiler, når de var på Jarlsberg eller Klosterskogen. At de var på Bjerke og spilte, var også en selvfølge, men dit kom jo aldri jeg, Bjerke hadde jeg bare hørt og lest om i Trav og Galopp-Nytt, som jeg jo leste to ganger i uka fra perm til perm. Når foreldrene var på Klosterskogen eller Jarlsberg, spilte de alt de var gode for, i løp etter løp (det var før V5-en var innført, lenge før). Så skjedde altså dette til slutt: Mora sa at dette var siste gang hun satte sine ben på en travbane, for nå var det en saga blott, og faren smilte bredt og sa seg så enig, så enig, men likevel.
Vi to, min gamle skolekamerat, som nå gikk på handelsgym oppe i høyden over byens sentrum, og jeg, som gikk på realskolen, møttes etter skoletid, i hvert fall to ganger i uka, sammen med to andre travfrelste unggutter ved Narvesen-kiosken på byens jernbanestasjon for å kjøpe Trav og GaloppNytt, som vi ikke kunne være foruten. Den tredje av oss var han som hadde blitt ansatt sammen med meg på Jarlsberg travbane og som hadde fått det ærefulle verv å stå der hvor hestene startet, uansett
| 11
hvor det var, i hesteringen eller ved start, og vaie med et stort rødt flagg hver gang det ble tutet i høyttalerne for omstart, og det var rett som det var, den gang. Denne vennen hadde begynt på skolen seks år gammel, det skulle min andre venn også, han med de hestegale foreldrene og eldre brødrene, men han hadde ikke kommet gjennom nåløyet, og var blitt erklært altfor umoden til å begynne på skolen, fordi han på et spørsmål fra skolepsykologen som hadde intervjuet ham, sa at hesten spiste brød, noe som i og for seg var sant hva angår de hestene han hadde sett i bakgården hjemme hos seg, der sto de vitterlig og spiste brødskalker, det hadde han selv sett. Men tilbake til den vennen som var erklært for skolemoden, han var i likhet med meg sønn av en enke, men faren hans hadde dødd da han var seks år, han hadde vært tannlege, og hadde dødd under et sykkelritt, hvor han hadde fulgt lederbilen som fulgte rytterne, og stupt om plutselig midt under rittet, til stor oppstandelse, og sorg. Min venn hadde mistet faren sin, mens min far levde stadig, men var mye syk og døde like etter, vi var altså begge i sorg på denne tiden, men vi holdt oss oppe på grunn av travbasillen, som vi begge var blitt bitt
av og som gjorde tilværelsen til å holde ut, så mye at vi likevel glemte våre sorger og så lyst på tilværelsen så langt det rakk og var mulig, og det var det. Min venn med det store røde flagget fra travbanen gikk ett år over meg på skolen, inntil vi begynte på gymnasiet, da gikk han på engelsklinja og jeg på reallinja, dessverre strøk han så det suste i 3. eller 4. gym, og dro deretter til sjøs som telegrafistassistent, og ble værende til sjøs til han giftet seg. Men nå var han 15–16 år, og hadde møtt, i likhet med meg, vår tredje venn, kameraten som hadde blitt erklært umoden av en skolepsykolog da han var seks år, og nå sto vi alle på jernbanestasjonen og ventet på vår fjerde venn ved Narvesenkiosken. Og da han kom, utvekslet vi våre unge livs altoppslukende erfaringer, deriblant vår lidenskap for trav. Vår fjerde venn gikk også på handelsgym, ett eller to år over vår tredje venn, og han også var sønn i en hestefamilie. Faren var en kjent entreprenør i vår by, drev med gravemaskiner, og var samtidig hesteeier. Han eide også flere hester som var i trening i Sverige, på Åby i Göteborg eller på Jägersro lenger syd, ved Kattegat, jeg tror han hadde hester i trening begge steder. Vår fjerde venn gikk altså på handelsgymnasiet, men kom senere i
| 13
livet til å gå inn i farens gravemaskinfirma, etter hvert som partner, i likhet med sin eldre bror, og de to brødrene fortsatte med sin interesse for hester.
Opp gjennom årene kom de til å eie flere hester, jeg traff hans eldre bror for et par år siden, og da var han like opptatt av trav som før, og sikkert i stand til å gjøre det stort og meningsfylt som hesteeier. Men nå er vi i slutten av 1950-årene, og jeg som skriver dette, skriver dette av én grunn: for å opplyse et tema, som ligger meg på hjertet: det at man i travsporten finner et virkelig klasseløst samfunn. Dette har jeg uttrykt i flere (?) intervjuer med Trav og Galopp-Nytt, ja, det må være der jeg har utbasunert det, for i portrettintervjuer i andre aviser og publikasjoner kan jeg nok nå og da ha nevnt min interesse for og kjærlighet til travsporten, men da har det aldri skjedd at det har kommet på trykk, og det fordi vedkommende journalist har ment å beskytte meg mot meg selv, det har altså vært godt ment, og jeg må bare ta det til etterretning. Men har jeg virkelig ment at man i travsporten finner det sanne klasseløse samfunn? Jeg har påstått det, og jeg står inne for det. Det vil si, jeg har ofte angret på at jeg har sagt det, og spurt meg selv om jeg ikke i det minste kunne problematisere påstanden. Og
Steggbest, kjørt av sin eier, oppdretter og alltid kusk Eilif Schou. Ukjent dato, sannsynligvis tatt i Sverige, der Steggbest ofte startet og vant!
Foto: TGN-arkiv
det kunne jeg vel, det er jo den minste kunst, for meg, men hver gang jeg kommer så langt, så kan jeg det ikke likevel. For jeg angrer ikke: I travets verden hersker det et sant klasseløst samfunn. Det er jo det jeg hevder når jeg legger slik vekt på de fire kameratene som fant hverandre i travsporten på slutten av 1950-tallet. De symboliserer og underbygger det jeg mener. Og hvis jeg ikke hadde ment det, ville jeg aldri ha kunnet skrive det. Ikke tale om.
dag solstad (f. ) er en av Nordens mest betydelige forfattere. Han har fått Kritikerprisen tre ganger, og i mottok han Nordisk råds litteraturpris for Roman 1987. Han har også mottatt blant annet
Doblougprisen, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen, Brages hederspris og Svenska Akademiens nordiska pris. Bøkene hans er oversatt til nærmere språk, og han har begeistret lesere som Lydia Davis, Peter Handke, Geoff Dyer, Haruki Murakami og James Wood.
Forsidefoto: Jens Protector. Foto: TGN -arkiv Omslag: Egil Haraldsen | EXIL DESIGN
Adept er den vakreste rødhårete hingst jeg har sett. Og så suveren den var. Den visste hva den var verdt. I hesteringen på Jarlsberg foran det Skandinavisk Grand Prix den skulle delta i, dette var sannsynligvis i 1957, framførte den et triumferende vrinsk, som lød så høyt at jeg aldri har hørt maken! Ennå lyder det for mitt øre og vil lyde der så lenge jeg er i bevissthet om at jeg er i live.
Tolv år gammel får Dag Solstad jobb med å løpe med resultatlister ved Jarlsberg travbane, og blir med det bitt av travbasillen.
I En sann svir! følger vi Solstads lidenskap for sporten, der han mener å finne det sanne klasseløse samfunn.
Vi tas med på oppturene og nedturene til legendariske hester som Frances Bulwark, Steggbest, Sugarcane Hanover, Gentle Star, Jens og Leif Protector, Toyota Moulin og Rex Rodney, med slektstavler og rundetider, kusker og eiere. Vi blir vitne til hans første kyss og er med til en takterrasse i Sorrento der han mange år senere skriver Professor Andersens natt.
Som ingen andre får Dag Solstad travsporten til å fremstå som en kunstart, skildret med smittende kjærlighet og entusiasme. Dette er boka for alle dem som elsker trav, og for dem som trodde de aldri ville la seg oppsluke av sporten.