gunstein bakke
VANN OG VÅKNE DYR
Vann og våkne dyr
Gunstein Bakke
Vann og våkne dyr
dikt | forla G et okto B er 2025
En gang var lyset et ubeskrivelig sjokk å bli presset ut i
Jeg husker det ikke, slik jeg også våkner av å drømme at jeg dør, instinktivt
skifte av dimensjon, en redning som til forveksling ligner det jeg flykter fra
Også å leve er for stort til å bli husket selv om livet er svevende og smått
Det som er ferdig, fester seg som linse til kroppen på en fisk,
en muskel like ved overflaten
Måken flyr lavt over vannet med fisken som skygge mens fisken i sin flukt spenner opp et himmelsk seil
Skygge blir kropp når overflaten brytes og seil rammer skrog som en bombe av lys; et minne kommer for nær og løser seg opp Jeg fylles av havet som forsvinner under meg
Kunne også si: jeg blir husket, hver gang jeg våkner er jeg glad for det. Riktignok har jeg, på minners vis, forandret meg, men noe er det som ikke vil eller kan
gi slipp, kanskje handler det om å eltes, avgi næring, hendelser i mørke. Ved stillstand lyser lampene rødt, en viss form for venting kan bare stamme fra rovdyr
Å leve er ikke vanskelig, sier hysen, husk bare at det ikke egentlig er du selv som gjør det –inne i kroppen svømmer den rundt, drar sporden likesælt over solar plexus, jeg blir levd, vi leves, er det noe liv roper attenåringen ut over parkeringsplassen –ved atlasvirvelen faller et skjell av og blir liggende, et ufremkalt bilde, en kapsel, en av mange måter å bære verden på
Også du er biprodukter, sideveis forskyvninger, lyse punkter på et legemlig mørke med nattas form, der øynene omdannes til svømmeblærer
og du svever og synker mot en nær, ufattelig grense, hysen piler av sted og blir borte i en grotte: lukten av svidd himmel gjennom et bilvindu
Ute ved kysten svømmer fisken i kalksteinsbris, en fjetret strømning der den glemmer seg selv og stirrer ut av fjellet som om tiden står still
Omtrent like uforstående og innbitt skimter jeg meg selv i steinen i hånden før kastet lar den smutte ti–tolv ganger utover
helt til også det størknede havet lar seg vekke til liv
Med dypvannskamera, vet oljeingeniøren, oppstår et problem når fiskene trekkes mot lyset og stimler sammen ved linsen som om lys liksom fordrer kropp, selv på tusen meters dyp? – en buktende bukett av finner, lepper, øyne, sporder, skjell i livets rush Så liten forskjell mellom det å ville ha og ville bli, en ugjennomtrengelig gjensidighet
Iblant passerer en og annen som vil gjøre seg til for kameraet, vender seg mot det og viser seg frem som spradebrasmer, badelanger, skolestlapser tungetvistere og flottenflabber
Staseligst av alle er likevel ueren ikke punktert i en fiskedisk, men rød, skinnende og kritisk truet som enhver sann majestet
Havet skaper noe det kan omslutte – det som menes med selv? også om seismiske tokt maler opp iboende bevegelsesmønstre – anguilliform, ostraciiform, rajiform – det trenger ikke engang være bevegelse: en gang ble jeg gjenkjent på hvordan jeg stod pal i en trapp, støpt i tidens buktende løp, om ikke et eget søkk i løpet, en inngrodd funksjonsfeil: den nå i hundre år ubevegelige kvastfinnefisken kikker frem fra en hule – visdom og dårskap lar seg knapt skille – lader for evigheten samme om alt er forbi
Gjedda, en beinfisk som scorer lavt på sosiale ferdigheter, har en rausere individualitet enn meg, en omgjengelighet som ikke lar seg skille fra terror. I kjøttet stritter og stråler hundretalls bein, ettersom kaos er det innerste prinsippet – eller er det fordi enhver katastrofe lar seg sluke av en fisk? At noe alltid vil innlemme, svømme større, finne ny orden så snart kaos har spilt ut sine kort? Dorskhet og blodtørst over verden, kart og skjeletter, en gammel kvinne nynner gjennomsiktig på en regle. Jeg står med stål på kjøkkenet og studerer beinene: en snøstorm visker ut skillet mellom sentrum og periferi, ingen finner lenger veien hjem. Men det er naturlig å gå i sirkel, og hjemløsheten er endemisk
Mitt første minne, lik et støvkorn på øyet, er en mann som ror på et lite vann
Han vil ikke bli sett, heller ikke gå i land
Jeg torturerer ham med blikket mitt, kan ikke for det, kan ikke gi ham fred
Jeg vet jeg har vært en annen, men det er ikke ham
Kanskje fødte han meg, jeg våkner iallfall av dråper som glir av et stort, grønt blad,
tyngden i et tøystykke som blir vått
Og hva er vel dagen, kan en si, om ikke øyenvippenes iherdige manngard mot mørket
Men uten vannet finnes han ikke
Skifte mellom fast og flytende skyte ut av en hånd som pil forsvinne i et hjerte av stein
Det ulevelige, på alle kanter krever det levelige som sjikt
Nede mot dammen, en krets av opplyste ansikter: skinnet kommer verken fra ilden eller vannet og ansiktene tilhører dyr, en gang utvalgt, til arken, for å være det de var og bli flere: nå er de her for å dra tilbake i skinnet som kommer fra tiden selv og vannet
er det siste de blir sett i
ISBN 978-82-495-2960-5
isbn 978-82-495-2960-5
9 788249 529605