Om Lengter knuser slår (2019):
«Torgersens litterære arsenal er som et kruttlager. Det skal bare en kreativ episk gnist til for å få det hele til å eksplodere» fredrik wandrup, dagbladet «Intenst og overbevisende portrett av en tid, et samfunn, et miljø og en oppvekst ... Årets roman føyer seg således nt inn i dette solide, stilsikre og spennende forfatterskapet» sigmund jensen, stavanger aftenblad «Torgersen er mesterlig i sine beskrivelser av hva det er som kan trekke en mot vold, opptøyer og ødeleggelse, gleden ved å skrelle av alt, så det står makt mot makt … Lengter knuser slår er en roman som handler om å stå sammen mens alt rundt en faller fra hverandre, om kameratskap, rus og svik. Den vekker minner om hvor frie vi tror vi er, i noen intense og ganske tø e år, før verden ubønnhørlig lukker seg igjen» jonas bals, klassekampen
«Torgersen skriver i ere lag. Han problematiserer frihet, den menneskelige autonomi, men uten å være pretensiøs ... Lengter knuser slår er igjen en imponerende, liten roman fra Torgersen. Les den som du ønsker. Ingenting er meislet i stein i Torgersens bøker» bård larsen, minerva «Sterk oppvekstroman fra Rykkinn i Bærum – som får deg til å lese nyhetene med et annet mariblikk» grydeland, aftenposten
vær stille
Bård Torgersen vær stille Roman forlaget oktober 2022
so i can see, enlighten me so i can heat, ignite me so i can teach, understand me so i can illuminate, hallucinate me martín bakero
øe aø tgh gcp hv me hml chh
1
11 jeg ville så gjerne bli religiøs. Hele jeg ville det. Trengte det. Jeg visste ikke hva religiøs innebar. Men jeg visste at jeg ville bli det. Det var like sikkert som at jeg ville puste, eller pisse, eller pule, som jeg ikke ville like sterkt lenger. Men jeg ville bli religiøs. Det ville jeg. Og jeg sier ikke det nå fordi jeg har funnet ut at det var feil. Tvert imot. Dette handler ikke om at jeg var en som ville tro, og som begynte å tro, og så angret, innså at jeg hadde gått meg bort, og angret. Jeg angrer ikke. Men jeg gikk meg bort, inn i en labyrint jeg ikke ville ut av. Jeg ba første gang om å bli frelst da jeg var fjor ten. Intenst og lenge. I to uker, hver dag. Kjære gud, ba jeg. Vær så snill og frels meg. Men det skjedde ikke.Et halvt liv gikk. Og så var jeg der igjen. En natt våknet jeg med et rykk. Veggene og gulvet var for svunnet, og jeg kjente i hele meg at jeg higet etter gud. Følelsen var så konkret, på samme måte som å være sulten eller tørst er det. Jeg klarte ikke å sovne igjen, så jeg snek meg ut av soverommet, passet på ikke å vekke kona. Ute i stua åpnet jeg verandadøra, ble stående og kikke ut på bakgården, på vinduene
12 til naboleilighetene,
forsøkte å distrahere meg selv, se for meg de forskjellige naboene bak glassrutene, men lengselen etter gud satt så sterkt i meg. Den lot seg ikke skyve vekk, ikke fortrenge.
Da sola begynte å reise seg over takene, satte jeg meg på bussen, hoppet av to holdeplasser før jeg egentlig skulle, kom meg inn i en liten kiosk hvor innehaveren sto og myste ut av vinduet, han fant fram pakka med sigaretter jeg ba om. Jeg satte meg på en benk i morgenlyset, som omhyllet alt og gjorde verden så synlig at jeg måtte lukke øynene. Jeg åpnet pakka og dro ut en sigarett, fikk dyttet den inn i munnen, fyrt opp og dratt røyken ned i lungene.
Rett framfor meg løp en hoiende jente rundt med en pinne i hånda og jaget en gutt som vinglet av gårde på en sykkel, og jeg tenkte på barna mine, hvor frie de en gang hadde vært. Gloa på sigaretten som holdt på å brenne ut, brukte jeg til å fyre opp en ny. Det var ingenting jeg kunne peke på som direkte årsak til at jeg hadde våknet denne natta. Alt annet i livet mitt kunne jeg på en eller annen måte tenke meg fram til, eller ut av, rasjonalisere. Men denne overrumplende lengselen etter gud, den kunne jeg ikke forklare. Likevel var den like tydelig som armene mine eller beina mine, som benken jeg satt på, som bakken benken sto på. Eller, jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ble svimmel da jeg satt der på benken og tenkte på gud. Da jeg hadde fått røykt meg tilfreds, gikk jeg hele veien hjem. Ringte til jobben og sa at jeg ikke følte meg vel. Etter tre dagers egenmelding kom jeg meg
til legen, som skrev ut en to ukers sykemelding. Hun var en vennlig sjel, og jeg var heldig som fikk den, for jeg var jo ikke syk. Men jeg kunne ikke få meg til å gå til høyskolen. Stå foran studentene. Si de tingene jeg brukte å si. Sitere fra den litteraturen jeg brukte å sitere fra. Jeg måtte fjerne meg fra all lar men. Kunne ikke lenger ha noe med det jeg kjente å gjøre. Jeg ville trekke meg tilbake. Det var bare sånn jeg kunne ta plass i verden.
14 mamma og pappa ligger i hver sin grav på hver sin kirkegård. Jeg gikk og snakket med sogneprestene i begge kirkene. Den ene presten minnet meg om faren min. Han var glad i klokker, i kjelleren hadde han en stor samling, for det meste lommeur, han ga meg et av dem. Det hadde gravert lokk og kunne åpnes fra begge sider. Det han var mest opptatt av, var å vise meg hvordan urverket fungerte, tannhjul som passet inn i andre tannhjul, fjæra som utløste kraften som fikk viserne til å dreie rundt. Dette er et flott bilde på verden, sa han. Mer komplisert er den ikke. Han ble lam i den venstre hånda noen år senere, da en av pistolene han også samlet på, avfyrte et skudd av seg selv, det var i hvert fall det hanMensa.
at han skøyt seg selv i hånda med vilje, er jeg sikker på. Mamma og han hadde levd i åpent ekteskap i årevis, og mamma hadde et forhold som ble fastere og fastere, med en mann som var tolv år yngre enn henne, en høy svenske, og pappa hadde alltid hatt komplekser for at han var to centimeter lavere enn mamma, som hun bestandig rettet til tre.
Pappa var rett og slett redd for at mamma skulle gå fra ham, det hadde skjedd en gang tidligere. Med en mann som var lavere enn pappa. Akkurat da det forholdet holdt på å bli litt for alvorlig, krasjet pappa med bilen, inn i et tre på en landevei nede ved Kristiansand, og ble kjørt til sykehuset med to brukne bein. Da kom mamma tilbake og ga ham all sin elsk, og i mange måneder etter ulykken var det bare de to. Men skuddet gjennom hånda hjalp ham ikke. Bare noen dager etter at «ulykken» skjedde, forlot mamma ham. Til alle stores overraskelse flyttet hun ikke inn med svensken, men ble boende alene. Pappa fikk seg en ny kjæreste, som var enda høy ere enn mamma, hun holdt alltid pappa i den lamme hånda, og når de gikk sammen, så han ut som han kunne vært sønnen hennes. Likevel, eller nettopp derfor, kledde de hverandre. Hun var et flott menneske. Full av omsorg og humor og kjærlighet, det var ingen av oss barna som mottok nyheten om at hun hadde fått dødelig kreft med lett hjerte. Og vi ble alle gledelig overrasket over at mamma flyttet hjem igjen for å ta seg av pappa i tiden mens hun lå og døde, til etter begravelsen. Både pappa og mamma hadde liksom vært så frie. Gjort som de ville. Det var de stolte av. Likevel klarte jeg ikke annet enn å synes at livet deres hadde vært så stusslig. Tafatt. Litt som jeg begynte å tenke at mitt eget liv var nå. Ja, jeg ble så vemodig når jeg tenkte på dem. Et ektepar som hadde ligget med hvem de ville, frie til å dele raust av kjønnsorganet. Jeg tror de ønsket at vi barna skulle se det som et
15
Likevel skinte det tydelig gjennom at de syntes det var en bragd å ha gitt hverandre den friheten. Selv om de forsøkte å skjule det, var det ikke vanskelig å se at de var sårbare, fordi de alltid følte seg usikre, alltid følte seg forlatt. Jo, det var stusslig. Som sol lyset en sen dag i november. En matt form for liv. Et lys som nesten ikke er i stand til å trenge gjennom den tynneste form for dis. Pappas siste kjæreste, hun som fikk kreft, brakte noe skikkelig inn i livet til både ham og mamma. Ugjen kalleligheten. En fullstendig grense. En slutt. Og et mysterium, i form av en svak, men kjærlighetsfull stemme, et vennlig og forståelsesfullt blikk. Omsorg for alle hun skulle forlate.
Hun tok imot alt. Både pappa og mamma satt og gråt ved sykesenga hennes. Ikke så mye for henne, som for seg selv. Men de gråt ikke på en egoistisk og selvopptatt måte. De gråt fordi de levde, fordi de innså at de ikke visste hvordan de skulle leve. At de aldri egentlig hadde visst det. De gråt over all sin lettsindige og tomme latter. Men mest av alt gråt de fordi gråten i seg selv var så deilig, altoppslukende, større enn dem begge. De gråt over å være en del av det tidløse, for å koble seg på kollektivet av grå tende, som strekker seg gjennom alt, alle tider, fra begynnelsen til slutten. De gråt over å føle seg uen delig små, og dermed betydningsfulle. Jeg er så glad for at de fikk oppleve det i noen timer, i de ukene. Hva mer kan man egentlig ønske for sine foreldre?
16 ideal. Det var aldri noen av dem som sa det rett ut.
Det var bare jeg av oss tre som hørte hva den døende sa. Hun snakket med så lav stemme, og både pappa og mamma var så langt inne i gråten at de ikke var i stand til å lytte. – Gråten høres ut som en elv, sa den døende. – Det føles godt å skulle forlate alt. Ikke fordi jeg har hatt et dårlig liv. Det har jeg ikke, tvert imot. Jeg har vært så nedsunket i lykke. Det er så deilig å kjenne livet slippeSånntaket.låden døende og mumlet. Det var som om hun allerede hadde sluppet taket i kroppen. Det var som om hun allerede lå og svevde i lufta noen centimeter over seg selv. Bare ventet på å slippe helt fri. Men hun var ikke utålmodig. Nei, det virket som hun virkelig nøyt å ligge slik i mellomtilstanden, halvveis fremdeles her, halvveis et annet sted. Klart at opplevelsen med den døende, mamma og pappa var med på å dytte meg i riktig retning, skape denne trangen i meg til å bevege meg mot gud.
At de i hvert fall, før det er for sent, før de selv dør, får oppleve noe de aldri har vært i nærheten av, og aldri kommer til å være i nærheten av igjen. For det er ikke sånn at selv om du har opplevd noe som snur opp ned på alt, så klarer du å holde på det, ta det med deg videre. Som oftest forsvinner det igjen, like hurtig og brått som det dukket opp.
17
Noen uker etter at jeg våknet den natta, kom den eldste sønnen min på besøk. Jeg hadde lagd en kjøtt gryte jeg vet han er ekstra glad i, med store biter
18 saftig biff. Jeg sparte aldri på noe når barna mine kom. Og jeg sa til ham at jeg hadde begynt å røyke, at det sikkert var femten år siden jeg hadde røyket sist, og at det var det beste jeg hadde gjort på veldig lenge. Han begynte å le. Noen ganger er det best å fortelle sannheten hvis du ikke vil bli trodd. Løgnen gjør folk ofte mistenksomme, og før du vet ordet av det, har de funnet ut hva som egentlig er sant, og du må forsvare noe som i deres øyne er usannsynlig, og de jager deg fra skanse til skanse, og du havner i en krig du ikke har ønsket deg. Jeg var så dum å nevne for noen at jeg lengtet etter å bli religiøs. Folk ble lett så sinte når jeg snakket om gud. De sa at gud er sånn og sånn og sånn og sånn, og at det ikke er bra at gud er sånn og sånn og sånn og sånn. Og jeg sa at jeg ikke forsto noe av det de sa. At jeg ikke ante noe om hvordan gud er. Og at det kunne umulig de vite heller. De hadde ikke engang forsøkt å finne gud. Nesten aldri hadde jeg fulgt intuisjonen min, nesten aldri hadde jeg våget å begi meg helt ut i noe jeg ikke visste hva var. Da jeg våknet den natta, ville jeg gjøre det umulige mulig. Og det var det umu lige jeg begynte å bevege meg mot. Men selvfølgelig hadde jeg tilbakefall, jeg sluttet å røyke i en periode, forsøkte å slutte å tenke på gud. Jeg kunne fremde les stå i klasserommet og få glede av å si til studen tene at a leder videre til b og b videre til c. Jeg syn tes fremdeles at det var viktig å premiere de som gjorde noe riktig, og ikke premiere de som gjorde feil. Jeg syntes fremdeles, endog på et subtilt nivå,
19 nærmest utilgjengelig for meg selv, at det å gjøre feil var umoralsk. Jeg brukte mye tid på å føle meg bedre enn noen, og dårligere enn andre. Jeg lyttet til sladder i kantina. Jeg baksnakket selv også. Men alltid på en forsiktig måte. Jeg ville ikke oppfattes som utidig eller vulgær. Men gradvis skjedde det en forandring med meg. I undervisningen begynte jeg å oppfordre studen tene til å tie stille, ikke si et ord. Jeg sa det til dem på en ordentlig måte, med lav og vennlig stemme. Mange av dem tok meg til å begynne med ikke på alvor. De flirte av meg, og jeg lot dem le. Men da de var ferdige og igjen så bort på meg, for å se etter signaler om hva de skulle gjøre, sa jeg det like venn lig på nytt. Kan dere ikke bare holde kjeft? Selv satte jeg meg ned på en stol, la hendene på lårene og festet blikket i et punkt foran meg på gulvet, så satt jeg helt stille, uten å bevege meg. Og studentene så på meg. Først begynte de selvfølgelig å fnise og flire igjen, så begynte de å prate til hverandre, først høyt, så lavere, og til slutt døde praten helt ut, og de sank inn i en anstrengt ro, som også, etter mange nok minutter, ble uanstrengt, i hvert fall hos noen, og det var disse noen jeg var interessert i. Jeg hadde ikke noe personlig imot de anstrengte, men jeg kunne ikke la dem bestemme hva som skulle skje eller ikke skje. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble sittende sånn helt stille, jeg sjekket aldri klokka, men det må ofte ha vært i langt over en time. Det var aldri noen av studentene som avbrøyt meg, ikke de uanstrengte og ikke de anstrengte. Men de
sistnevnte sendte inn klager til skolens ledelse, og jeg måtte komme i møte med instituttleder, og etter hvert dekanen og prorektor for å forsvare meg. Og så lukket jeg munnen. Smilte og lukket øynene, men ikke helt, for poenget mitt var ikke på noen måte å stenge verden ute.
Jeg ble avskjediget, selvfølgelig ble jeg det, etter en rekke advarsler, for at alt skulle være juridisk holdbart. I perioden før oppsigelsen ble jeg permit tert. Jeg leide en parkeringsplass rett overfor skolen, plasserte en campingvogn der, og i den gjennomførte jeg veiledninger med de av studentene som følte de hadde fått utbytte av den nye undervisningen. De var ikke mange, men de var trofaste, og det var mye på grunn av dem at jeg ikke bare trakk meg med én gang, men ble stående i det de kalte konflikten. Jeg var ikke interessert i å krige, nei, jeg forsøkte ikke å presse dem på samme måte som de presset meg. Ofte kunne jeg se kollegaer stå og se ned på vogna fra vinduer i skolebygningen. Jeg hadde ikke proble mer med å forestille meg hva de tenkte eller sa: at jeg hadde mistet det, ikke forsto hva jeg drev med. De håpet sikkert på at jeg skulle snu, og gjennom det bevise at valgene mine var feil, og at deres var riktige. Men jeg ville ikke gi meg, kunne ikke gjøre retrett. Det ville vært uansvarlig. Og uansvarlig var det jeg minst av alt ville være.
Bård Torgersen (f. 1967) er musiker, poet og forfatter. Torgersen har stått bak ere musikalske prosjekter i grenselandet mellom musikk og litteratur og har opptrådt i Norge, Europa og Japan. I 2005 debuterte han med romanen Alt skal vekk og etablerte seg som en markant litterær stemme. Han har gitt ut åtte diktsamlinger, og hans forrige roman, Lengter knuser slår, utkom til stor jubel fra anmelderne i 2019. Vær stille er Bård Torgersens niende roma forfatterportrett:n.
david b.torch marius engh
omslag:
forlagetukjente.oktober 2022
Hovedpersonen
Jeg ville så gjerne bli religiøs. Hele jeg ville det. Trengte det. Jeg visste ikke hva religiøs innebar. Men jeg visste at jeg ville bli det. Det var like sikkert som at jeg ville puste, eller pisse, eller pule, som jeg ikke ville like sterkt lenger. Men jeg ville bli religiøs. Det ville jeg. Og jeg sier ikke det nå fordi jeg har funnet ut at det var feil. Tvert imot. Dette handler ikke om at jeg var en som ville tro, og som begynte å tro, og så angret, innså at jeg hadde gått meg bort, og angret. Jeg angrer ikke. Men jeg gikk meg bort, inn i en labyrint jeg ikke ville ut av.
i Vær stille er lærer, har en kone og tre barn som han er glad i, men en dag våkner han brått midt på natta. Veggene og gulvet på soverommet er forsvunnet. Et halvt liv har gått, og den uroen og tomheten som fylte ham da han var 14, er kommet tilbake, sammen med en sterk religiøs lengsel. Det får store konsekvenser for mannen, som bestemmer seg for å forlate alt han har, for å lete etter gud. Etter å ha bedt studentene sine om å holde kjeft og følgelig blitt avskjediget som underviser, ytter han inn i en camping vogn i et stort skogsområde. Målet er å leve et kontemplativt liv i taushet, og så, steg for steg, la den verdenen han kjenner, forsvinne.
Med Vær stille har Bård Torgersen skrevet en forunderlig og eventyrlig roman om å tørre å sette alt på spill og å følge sin intuisjon helt inn i det