Alf van der Hagen – "Leseren. En samtale med Henning Hagerup"

alf van der hagen

Leseren En samtale med Henning Hagerup forlaget oktober

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 2

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 3

alf van der hagen

Leseren En samtale med Henning Hagerup

FORLAGET OKTOBER 2016

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 4

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 5

inn h o ld

7 11 39 81 123 147 195 223 243 263 297 325

Innledning Sommerparadis Anoreksi og dannelse Rus og dekonstruksjon Bohemenes konge Ă…rets kritiker Lost in translation All makt til fantasien Sykdom Ecce homo HĂĽpet er hellig Etterord

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 6

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 7

| 7 inn le d n i n g

j e g v i l l e i k k e ha vært det mennesket jeg er, hvis ikke jeg var en leser. Heller ikke ville jeg hatt samme forståelse for andre mennesker. Jeg sier ikke at det trenger å være slik for alle, men slik er det for meg. Jeg lærer kolossalt mye av å forholde meg til klassikerne og til det fortidige, for litteraturen har jo en relevans langt hinsides samtiden. Første gang jeg leste Homer, var jeg femten år gammel, det var om våren, og jeg ble både sjokkert og dypt fascinert over hvor gjenkjennelig og fremmed dette var på én gang. Jeg leste om mennesker som tenker og føler slik vi gjør i dag, og samtidig forholder seg til helt andre koder enn dem vi selv kjenner til. På samme måte synes jeg det var befriende å lese Dante og Shakespeare og Cervantes. De ga meg andre perspektiver på tilværelsen enn dem jeg umiddelbart selv hadde. Jeg fikk et annet blikk på verden. En annen verden dukket opp.

Hva er det litteraturen gjør med en leser?

At den gjør oss til bedre mennesker, er kanskje å ta kraftig i.

Men den sørger for å holde noe levende i oss, en refleksjonsevne og en følelsesmessig tilstedeværelse i verden. Det er noe

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 8

8|

van der h ag en: les eren

helt eget med å lukke seg inne i en bok. Du sitter der for deg selv, det er en merkelig situasjon, tenk deg det: Å lese inni seg.

Du husker kanskje Augustins beskrivelse av Ambrosius, der han satt med bokrullen foran seg uten at det kom en lyd over leppene hans. Dette skjedde for mer enn 1600 år siden og er det første dokumenterte eksempelet på innenatlesning. I antikken praktiserte man jo høytlesning. Augustin og de andre vennene hans skjønte ingenting. De kunne se at Ambrosius var fordypet i teksten, men hvorfor kom det ikke en lyd? Der og da ble en ny type inderlighet født, og den må vi for all del ikke miste.

Er det derfor du gjerne beskjeftiger deg med litterære klassikere?

Naturligvis gjør jeg det fordi de er store stilister, men først og fremst fordi de gir oss verdifulle innsikter på tvers av århundrene. De viser at vi ikke på noen måte er de første menneskene i verden, slik vi har en tendens til å tenke om oss selv. De viser at folk tenkte og følte som oss også før i tiden. Ja, mange av fortidens forfattere kan ta innersvingen på oss, både intellektuelt og stilistisk. Mister vi forbindelsen til fortiden og historien, står vi i fare for å miste vesentlige innsikter i vår egen menneskelighet og vår egen kultur. Jeg vil si det på den måten.

Blir du stadig mer kresen som leser?

Nei. Jeg vet at en del lesere sier de blir mer og mer kritiske og ekskluderende med årene. De opplever at mye av den litteraturen de før har likt, liksom blir skrelt vekk, og så sitter de igjen med en liten kjerne. Noen sier at de nesten ikke leser noe nytt etter en viss alder. T.S. Eliot hevdet at de fleste dikt vokser man fra. Det der tror jeg ikke noe på. For meg er det motsatt. Jeg vil heller si at litteraturen åpner nye erkjennelsesområder jo mer jeg leser. Som kritiker har jeg heller ikke noe

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 9

i nnledni ng

| 9

ønske om å lage et strengt litterært hierarki. Det er mange rom i litteraturens hus, og jeg synes faktisk veldig mye er viktig.

Eller hva var det Prøysen sa? Det er mange rom i Vårherres hus, og de fleste er i kjelleren.

Du har jo selv vært dypt nede i kjelleren i løpet av en alvorlig kreftsykdom. Har du fortsatt overskudd til å lese bøker som ren fornøyelse og adspredelse?

Ja, det er litteraturen som har holdt meg gående disse siste årene. Jeg har aldri vært så sliten før, det skyldes ettervirkninger av sykdommen, men også stress og press fra alle kanter. Jeg får ikke lest så mye som jeg skulle ønske, men jeg forsøker i alle fall å ha et aktivt forhold til de fremmedspråkene jeg kan. Hvis man vil lære et språk og kjenne det innenfra, er den beste måten å lese dikt på det språket. Jeg lærte meg fransk ved å lese Baudelaire og latin ved å oversette Catullus. Jeg lærte spansk gjennom å lese spanske dikt, og i det siste har det gått mye i italiensk poesi. Jeg håper å få leve noen år til og lære nye språk.

Hvorfor vil du gjerne lære flere språk?

For i det hele tatt å holde hodet i orden. Det har alltid slått meg som underlig at vi oppfordres til all verdens anstrengelser når det gjelder å holde fysikken i orden, men nevner man at det også gjelder å holde hjernen i form, blir man sett på som en snobb og elitist. Dette er viktig, altså. Jeg har sett eksempler på folk som ikke klarer det og plutselig stuper utfor.

Hva sa du egentlig nå?

Jeg har min egen far i tankene. Han drakk som en svamp.

Selv er jeg heller ikke helt god. For fars del gikk det i mye sprit, og i lange perioder leste han nesten ingenting utenom kriminalromaner. Det tror jeg bidro til at det gikk raskere utfor med ham. Han ble alkoholdement.

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 10

10 |

van d er h ag en : les eren

Din far var altså Helge Hagerup, eldste sønn av Inger Hagerup og forfatter av romaner, dikt og skuespill. Hvorfor ble du selv kritiker og essayist, og ikke skjønnlitterær forfatter?

Er det ikke nok skjønnlitterære forfattere i min familie, da? Som ung opponerte jeg mot ideen om å bli forfatter. Alle regnet med at jeg skulle bli det. «Du heter jo Hagerup, da må du vel selv begynne å skrive skjønnlitteratur?» Nei, så faen, tenkte jeg. Du må gjøre noe helt annet. Jeg lurte på å begynne med musikk, eller billedkunst. Jeg laget mye tegneserier. Men etter hvert skjønte jeg at det var litteratur jeg skulle drive med.

Selv om jeg har skrevet både dikt og spøkelseshistorier, har jeg forstått at min begavelse ligger nærmere å skrive en essayistisk, reflekterende sakprosa heller enn skjønnlitteratur.

De fleste av dine litterære essays er samlet i bøkene Vinternotater (1998) og Metafysisk skrapjern (2015). Hva er den brennende nødvendigheten bak disse essayene?

Livet mitt er litteratur, det dreier seg om litteratur. Den brennende nødvendighet er å si noe om kunsten og virkeligheten. Kunsten og livet. Litteraturen og livet, om hvorfor litteraturen er viktig for livet. Det er det som er mitt anliggende. Og hele tiden er det en god del metafysiske spørsmål involvert.

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 11

| 11 ka pi t t e l 1

Sommerparadis vi var en litterær familie. Hjemme var det bøker overalt, og forfattere og andre boklige mennesker kom innom hele tiden.

Familien Hagerup hadde på den tiden to forfattere: farmor Inger og faren min Helge. Etter hvert debuterte onkel Klaus, og farfaren min skrev også noen barnebøker. Bøker var en så innlysende del av min tilværelse at jeg regnet med at jeg ville gjøre noe helt annet når jeg ble stor. Egentlig hadde jeg lyst til å bli serietegner, det var et format som fascinerte meg enormt, helt fra jeg oppdaget Donald, Asterix, Tintin, Blueberry. Men også Lynvingen og Supermann. Tenk at man kunne kombinere tekst og tegninger på den måten! Jeg laget tegneserier fra jeg var fem–seks år og holdt på med det ganske jevnt til jeg var i begynnelsen av tyveårene. Det var alle mulige slags serier. Jeg laget superserier og humorserier. Jeg laget serier om overnaturlige fenomener og mystiske tildragelser. Krimserier. Alt man kunne finne på, egentlig.

Hvorfor satset du ikke videre på tegneserier?

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 12

12 |

van d er h ag en : les eren

På syttitallet, før folk som Steffen Kverneland og Christopher Nielsen, ble tegneserier sett på som mindreverdig. Enten skulle man lage skikkelig billedkunst som malerier, tegninger eller bokillustrasjoner, eller man kunne skrive dikt og romaner. Det skulle være én av delene, ikke den blandingsformen som tegneseriene er.

Fortell om hvordan du begynte å lage tegneserier som barn!

De baserte seg på en egen verden som broren min Espen og jeg diktet opp sammen. Det startet da vi var i Italia i 1966, det året jeg skulle begynne på skolen. Det er gud hjelpe meg nå femti år siden. Jeg tror vi dro dit ganske tidlig i juni, for jeg fikk fri fra barnehagen. Vi bodde noen dager i Sorrento før vi reiste ut til Ischia, det var Bjørneboe-familien som hadde tipset oss om den øya. Der leide vi en leilighet ved sjøen. Disse sommermånedene virket som en uendelighet av tid. Jeg lærte en del italiensk der nede av å lese Paperino-blader, de italienske Donald-bladene. Men også lommeparløren, jeg husker en deprimerende dialog derfra, en samtale på toget: «Min venn føler seg dessverre ganske dårlig, er det en lege i nærheten?» Så fortsetter det: «Han blir stadig verre, kommer ikke legen snart?»

Til slutt: «Han dør.» Den dialogen var for nifs til at jeg lærte den utenat.

Du var altså syv år gammel?

Og Espen tre og et halvt.

Hva slags verden diktet dere opp den sommeren?

Det var et sommerparadis. En blanding av Ischia og det norske Sørlandet. Et deilig sted å være, med andre ord. Vrimleøya kalte vi det, og vi befolket denne øya med ulike skikkelser som alle fikk navn og en livshistorie. Vi la grunnlaget den sommeren og utviklet tegneserieuniverset gjennom mange år

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 13

so mmer par adi s

| 13

som en felles intern referanse, som gikk i arv til de yngre søsknene våre. Denne Vrimleøya var en verden bebodd av menneskelignende dyr, tydelig inspirert av Donald Duck, en tegneserie vi forholdt oss til fra vi var helt små. Foreldrene mine samlet på Donald Duck, de hadde mange årganger. Jeg fikk nok bladene litt for tidlig, du vet hva små barn gjør når de får papir i hendene. River det i stykker, stapper det i munnen. I dag oversetter jeg jo Donald, så det er blitt en kontinuitet i dette.

Hva liker du best med Donald Duck-historiene?

De beste historiene der er uttrykk for en fantastisk fabulerende evne. Du blir tatt inn i et eventyrland. Du lærer også mye om mytologi og historie, og i tillegg er historiene veldig spennende, særlig disse lengre fortsettelsesfortellingene til Carl Barks.

Jeg kan huske elleville ekspedisjoner til fjerne strøk.

Ja, det var Donald som satte i gang min reisetrang. Den har jeg riktignok ikke fått gjort veldig mye ut av, men Barks var ikke stort bedre selv. Han var nitti år første gang han var i utlandet.

Har du tatt vare på tegneseriene som du og broren din laget?

Jeg har i alle fall noen av dem liggende, men det meste er forsvunnet under flyttinger. Særlig én flytting. Da ble en del ting liggende igjen på loftet, og jeg fikk aldri somlet meg til å hente dem. Massevis av noter og sanger og en del tegneserier, pluss gamle brev fra faren min. Det jeg hadde av egne dikt, forsvant nok også da.

Men Henning, hva sier det om deg?

Det sier vel litt om min evne til å rote noe helt avsindig. Da jeg endelig fikk somlet meg av gårde for å hente tingene, var gårdeieren i ferd med å pusse opp hele gården. Innmaten i

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 14

14 |

van d er h ag en : les eren

huset var fjernet, og alt som hadde ligget igjen på loftet, var blitt kastet. Det endte vel i en eller annen ovn på Grønmo eller gudene vet hvor.

Hva tenkte du da?

Nei, da var jeg lei meg. Og det er jeg fremdeles. Vi hadde dette fantasiuniverset med oss i mange år, og har det kanskje fortsatt. Det begynte med at Espen krabbet rundt på gulvet i leiligheten på Ischia og agerte hund, en cocker spaniel, som jeg skulle gi navn til. Jeg kalte den for Homs, etter noen skikkelser hos Tove Jansson, der dukket det opp sånne homser. Det uttrykket var ikke innarbeidet i norsk på den tiden, og en homs i Tove Janssons verden var noe ganske annet enn en homse er nå.

Det var hattifnatter og homser?

Og miser og filifjonker. Rundt denne hunden Homs begynte vi etterpå å bygge en hel verden. Det kom inn en masse andre skikkelse. Politimester Flodo Bast, en flodhest. Og grisen Grisomteia. Jeg tror vi må ha hatt et par hundre til slutt, vi satte navn på alle sammen. Hjemme hadde Espen og jeg et stort rom, og der tok vi frem disse figurene og lekte med dem utover hele gulvet. Med årene kom også vår lillesøster Linde inn i dette. Vi tok hver vår rolle. Espen var en dvergflodhest som het Båi Bast, Linde var en and som het Somp Gabin. Og jeg var eselet Marius Eslo, han var en selvrettferdig gærning og ganske dum. Gjorde alt mulig tull. Forholdt seg til en motlogikk hele tiden, gjorde det stikk motsatte av det han skulle i alle situasjoner.

Men han var ikke slem?

Nei, ikke slem. Slett ikke. Bare litt eksentrisk. Disse navnene ble som en kode oss imellom. Vi kunne tiltale hverandre med

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 15

so mmer par adi s

| 15

Somp, Båi og Marius. Senere kom lillebrødrene våre, Bendik og Simen, med. Vi satte dem inn i dette, laget historier, tegneserier, brettspill og rollespill. Det ble en barne- og familietradisjon. Hovedsaken var ikke hvem som vant eller tapte, men alt som skjedde underveis.

Hva slags spill?

Forskjellige eventyrspill hvor man trekker kort og kaster terning. Jeg husker et stort tyverispill, hvor det gjaldt å få med seg så mye tyvegods som mulig i mål. I et annet spill jobbet man i flyttebyrå og fikk ulike snuskete oppdrag der man måtte gjøre ganske lysskye ting. Alt ble avgjort med terning, ikke sant, du kunne kaste terning og få vite at «du prøver å utnytte lasten til egen fordel», den typen ting.

Din farmor, Inger Hagerup, skrev en lang rekke populære barnevers: «Så rart», «Lille persille», «Det bor en gammel baker». Disse ble du vel flasket opp på?

Til å begynne med syntes jeg noen av de diktene var nokså nifse, jeg hadde følelsen av at det foregikk skumle ting i den verdenen hun mante frem. Samtidig ble jeg jo veldig fascinert, særlig av diktet om denne bakeren som sitter og gråter på sin bitte lille øy fordi ingen kommer i land der. Paul René Gauguin illustrerte det diktet med en tegning der den stakkars bakeren sitter mutters alene og gråter mens han hiver et wienerbrød inn i munnen. Diktet sluttet slik: Det var en gammel baker på en bitte liten øy.

Han åt for mange kaker med krem og syltetøy.

van der hagen leseren mat.qxp_van der hagen leseren mat 29.11.16 16.19 Side 16

16 |

van d er h ag en : les eren

Forleden dag så satt han død midt i en haug av wienerbrød.

Og nå bor ingen baker på en bitte liten øy.

Beundret du henne? Var du stolt av at Inger Hagerup var din farmor?

Ja, jøss, jeg syntes det var gjevt. Tenk at jeg hadde en farmor som alle visste hvem var! Diktene hennes sto jo i lesebøkene våre. Men jeg beundret også min far. Han hadde en type ro som jeg satte veldig stor pris på. Han laget et flott og forseggjort dukketeater til meg, typisk nok av en kasse fra Vinmonopolet, og med figurer hentet fra Tove Janssons bøker og fortellingene til Carl Barks. Det var utstyrt med en fallem som skulle sende den pedantiske hemulen fra Farlig midtsommer ned i kjelleren.

Han laget også pil og bue til Espen og meg når vi lekte indianere. Far var veldig til stede for oss to i vår tidlige oppvekst, jeg blir nesten forbauset når jeg tenker på det. Utover på syttitallet ble jo denne lekne og tilstedeværende siden ved ham borte, jeg var den av oss barna som fikk se mest til den. Det er rart å tenke på at han degenererte så kraftig som han gjorde.