Merethe Lindstrøm - Vinterhest

Lindstrøm. Vinterhest.qxp 09.12.2021 17:41 Side 1

Om Fuglenes anatomi (2019)

Merethe Lindstrøm

Vinterhest

merethe lindstrøm (f. 1963) er en av våre mest anerkjente forfattere både i Norge og internasjonalt.

Hun har mottatt flere priser, bl.a. Doblougprisen og Amalie Skram-prisen. For novellesamlingen Gjestene (2007) ble hun nominert til Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og for romanen Dager i stillhetens historie (2011) ble hun tildelt både Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris. Hennes tre siste romaner, Fra vinterarkivene (2015), Nord (2017) og Fuglenes anatomi (2019), har fått svært god mottakelse også utenfor Norge.

Det er noe dypt foruroligende i alle Lindstrøms tekster. Hun viser frem skammen, sårbarheten, ensomheten, gjør den akutt og relevant. Samtidig finnes en skjev humor i detaljene, en varme og åpning mot forandring.

Et ungt par reiser til Danmark, og mens hun bare vil fortsette så langt hun kan, har han med seg kikkert og skal se på fugler. En kvinne, kanskje den samme, drar tilbake til en gård der hun hadde et slags forhold til en eldre mann, og blir tatt imot av mannens kone og barn. Novellene i denne samlingen handler om reising, om rastløshet og leting etter noe som kanskje er kjærlighet, eller en slags erstatning – ønsket om å finne et nytt sted, eller bare komme tilbake til, og forstå, det som var. Som med minnet om museumsturene på søndager da jeg-personen var barn og betraktet den stille etterligningen av liv bak glassmontrene med utstoppede dyr, før familiemiddagens langsomme, urovekkende dramaturgi.

«Det er mørkt, høstlig og vinterlig, men det åpner seg i et lys. Jeg-personen skriver smerten av seg.

Samme lysende effekt har Merethe Lindstrøms nyanserike, finslepne språk» i n g e r b e n t z ru d , d a g b la d e t «Lindstrøm skriver mesterlig om å elske en med depresjon … Fuglenes anatomi kan ha en nesten eventyrlig stemning, romanen er full av fugler, av speilinger mellom mødre, døtre, regn og lys, og tråder som binder fortellingen sammen» kr i s t i n ve g o , i n f o r mat i o n (Danmark) «Lindstrøm stadfestar at den litterære finkjensla hennar ikkje berre handlar om ei eiga evne til å skildre samspel, og disharmoni, mellom menneske, men kanskje mest av alt er knytt til ein raffinert måte å bruke litteraturen til å tenke med – at å skrive er ein måte å tenke på» ma rg u n n vi ki n g s ta d , mo rg e n b la d e t

Vinterhest Merethe Lindstrøm

«Fuglenes anatomi hører i mine øyne til blant Merethe Lindstrøms sterkeste romaner. Blant annet fordi dens uhyre enkle ytre handling er i stand til å bære en så kompleks skildring av depresjon, familie, aldring, fastlåsthet, landsbyliv, dyr, natur og omkostningene ved å være kunstner» j e p p e kro g s g a a r d c h r i s t e n s e n , kr i s t e l i g t d a g b la d (Danmark) XXXXX Om Nord (2017) «Nord er en stor og mektig roman» b j ø r n g a b r i e l s e n , d a g e n s n ær i n g s l i v «en meget vakker og intens bok, full av dystre perspektiver og framtidsutsikter. Men med et håp om at det menneskelige, kanskje det som kan kalles sjelen, tross alt har en viss overlevelsesmulighet – også under de mest grusomme og meningsløse omstendigheter» f r e d r i k wa n d ru p, d a g b la d e t

forfatterportrett: andré løyning forsidebilde: tala køber lindstrøm («Cerys», cyanotypi) omslag: mira køber lindstrøm

«En følsom og fremragende roman» j e s s t e i n p e d e r s e n , p o l i t i ke n (Danmark) 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 7 9

forla g et oktober

forlaget oktober | noveller

Lindstrøm. Vinterhest.qxp 09.12.2021 17:41 Side 1

Om Fuglenes anatomi (2019)

Merethe Lindstrøm

Vinterhest

merethe lindstrøm (f. 1963) er en av våre mest anerkjente forfattere både i Norge og internasjonalt.

Hun har mottatt flere priser, bl.a. Doblougprisen og Amalie Skram-prisen. For novellesamlingen Gjestene (2007) ble hun nominert til Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og for romanen Dager i stillhetens historie (2011) ble hun tildelt både Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris. Hennes tre siste romaner, Fra vinterarkivene (2015), Nord (2017) og Fuglenes anatomi (2019), har fått svært god mottakelse også utenfor Norge.

Det er noe dypt foruroligende i alle Lindstrøms tekster. Hun viser frem skammen, sårbarheten, ensomheten, gjør den akutt og relevant. Samtidig finnes en skjev humor i detaljene, en varme og åpning mot forandring.

Et ungt par reiser til Danmark, og mens hun bare vil fortsette så langt hun kan, har han med seg kikkert og skal se på fugler. En kvinne, kanskje den samme, drar tilbake til en gård der hun hadde et slags forhold til en eldre mann, og blir tatt imot av mannens kone og barn. Novellene i denne samlingen handler om reising, om rastløshet og leting etter noe som kanskje er kjærlighet, eller en slags erstatning – ønsket om å finne et nytt sted, eller bare komme tilbake til, og forstå, det som var. Som med minnet om museumsturene på søndager da jeg-personen var barn og betraktet den stille etterligningen av liv bak glassmontrene med utstoppede dyr, før familiemiddagens langsomme, urovekkende dramaturgi.

«Det er mørkt, høstlig og vinterlig, men det åpner seg i et lys. Jeg-personen skriver smerten av seg.

Samme lysende effekt har Merethe Lindstrøms nyanserike, finslepne språk» i n g e r b e n t z ru d , d a g b la d e t «Lindstrøm skriver mesterlig om å elske en med depresjon … Fuglenes anatomi kan ha en nesten eventyrlig stemning, romanen er full av fugler, av speilinger mellom mødre, døtre, regn og lys, og tråder som binder fortellingen sammen» kr i s t i n ve g o , i n f o r mat i o n (Danmark) «Lindstrøm stadfestar at den litterære finkjensla hennar ikkje berre handlar om ei eiga evne til å skildre samspel, og disharmoni, mellom menneske, men kanskje mest av alt er knytt til ein raffinert måte å bruke litteraturen til å tenke med – at å skrive er ein måte å tenke på» ma rg u n n vi ki n g s ta d , mo rg e n b la d e t

Vinterhest Merethe Lindstrøm

«Fuglenes anatomi hører i mine øyne til blant Merethe Lindstrøms sterkeste romaner. Blant annet fordi dens uhyre enkle ytre handling er i stand til å bære en så kompleks skildring av depresjon, familie, aldring, fastlåsthet, landsbyliv, dyr, natur og omkostningene ved å være kunstner» j e p p e kro g s g a a r d c h r i s t e n s e n , kr i s t e l i g t d a g b la d (Danmark) XXXXX Om Nord (2017) «Nord er en stor og mektig roman» b j ø r n g a b r i e l s e n , d a g e n s n ær i n g s l i v «en meget vakker og intens bok, full av dystre perspektiver og framtidsutsikter. Men med et håp om at det menneskelige, kanskje det som kan kalles sjelen, tross alt har en viss overlevelsesmulighet – også under de mest grusomme og meningsløse omstendigheter» f r e d r i k wa n d ru p, d a g b la d e t

forfatterportrett: andré løyning forsidebilde: tala køber lindstrøm («Cerys», cyanotypi) omslag: mira køber lindstrøm

«En følsom og fremragende roman» j e s s t e i n p e d e r s e n , p o l i t i ke n (Danmark) 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 7 9

forla g et oktober

forlaget oktober | noveller

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 2

09.12.2021 11:06

Merethe Lindstrøm

vinterhest Noveller

forlaget oktober 2022

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 3

09.12.2021 11:06

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 4

09.12.2021 11:06

utsnitt

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 5

09.12.2021 11:06

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 6

09.12.2021 11:06

men hvis jeg tenker tilbake nå, virker det ofte som fotografiene har mye å si for hvordan jeg husker alt sammen.

Selv om de bare viser utsnitt, stoler jeg mest på dem. Et punkt, det som er i fokus, forskjellige detaljer som b ­ ekrefter tankene mine om fortiden, men små forskyvninger også: så den kjolen var faktisk rød, og det huset hadde inngang fra hagen. Eller det rommet var østvendt, sola kom inn om morgenen. Eller at jeg husker feil, at tiden har redigert vekk og føyd til, jeg har alltid hatt god hukommelse, men det er ting jeg ikke husker, ting som ble sagt. Og likevel virker det viktig, kanskje fordi jeg er eldre, fordi det har gått en del år. Jeg husker musikken som ble spilt, tekstene. Men noen områder er alltid uklare, utenfor bildene, utenfor rammene.

Jeg husker godt reisene. Haiketuren i Ardennene da alle bare snakket om Arthur Rimbaud og oppveksten hans i Charleville-­Mézières, Ardennene der det var så vakkert.

Eller den italienske pateren som laget stuing til oss, var det auberginer og squash, i hvert fall lokale grønnsaker, og vi spiste i et rom der det bare fantes stearinlys, i en liten by som het Saluzzo eller Saluzzi. Ofte er det detaljer som fester seg, ikke de store begivenhetene da vi sa til hverandre 7

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 7

09.12.2021 11:06

dette må vi huske. Men så har jeg bildene, og selv i bildene er det ofte detaljer, ting i utkanten som blir uklare. Jeg husker våren 1986 etter Tsjernobyl, da vi kjørte ut av Vest-­ Berlin. En b ­ iltur med kameratene til den tyske kjæresten min, jeg husker ikke hvorfor vi dro den gangen, kanskje vi bare hadde lyst på en reise. Jeg husker at vi kjørte fra ­Berlin, jeg hadde lånt en fiolett dongerijakke, jeg ser den på bildene, men husker ikke hvem jeg hadde lånt den av, jeg ser at jeg har en sovepose som jeg brukte i bilen, og en kurv som ligner en litt sammenklemt stråhatt. Det er et sted der kjæresten min og de andre går ut for å tisse, og jeg kan se at de står på ulike steder i terrenget, ikke på rekke, men med ansiktet vendt bort fra hverandre, prøver sikkert å glemme at de andre er der, det finnes et foto av dette også, og fotografiet gjør s­ elvfølgelig alt enklere, og de neste bildene fra denne turen viser et lite hus i Vest-Tyskland, et sted ganske langt ute på landet.

Jeg husker at vi gikk ned til den lokale ølstua på dette lille stedet for å få oss noe å drikke, at vi alle gikk, men at jeg var trøtt, bilturen hadde vært slitsom, jeg snakket med Kolja og med fotografen som het Ralf, mens kjæresten min og Dirk var opptatt med å spille biljard sammen med han som jobbet på gården. Flere lokale folk kom inn, for det meste menn, men noen kvinner også, jeg vet jo ikke om de var fra stedet, men de snakket i hvert fall en lokal dialekt. En av dem ville vite mer om Skandinavia, fortell meg om Skandinavia, sa han, maste, fortell fortell, til jeg løy og sa jeg er ikke norsk engang, jeg vet ikke noe om Skandinavia. Det tynnet seg ut mellom dem senere på kvelden. Vi hadde drukket en del. Og så ville jeg legge meg, og Kolja ville også tilbake til huset. Vi gikk sammen opp de lange bakkene, langs en hekk og forbi et dueslag der duene satt på vagler og kurret, og et 8

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 8

09.12.2021 11:06

sted åpnet han en grind og vi gikk inn og oppdaget at vi kom til huset fra en annen kant enn vi hadde gått ut. Vi drakk et glass gin på rommet hans, han hadde fått med seg en flaske, jeg aner ikke hvordan, kanskje han hadde hatt den med seg fra byen, og så gikk vi og la oss. Han la seg til å sove i den smale alkoven, og jeg i senga for å vente på kjæresten min, Timmi, som selvfølgelig ikke kom på mange timer, jeg vet ikke når han kom.

Det finnes ikke noen fotografier av dette, bare fragmenter av minnebilder, grusveien, dueslaget, grinda, den mørke hagen og innhegningen der de holdt høner på gården. Et mosaikkmotiv i det lille gangvinduet, glasset med gin, men andre ting, som ansiktet til Kolja, husker jeg ikke så klart lenger. Ikke fra den natta i hvert fall, men fra forskjellige fotografier før og etter, der han enten ler eller vifter vekk ­fotografen, ser ned eller prøver å holde hendene opp foran ansiktet, han likte ikke å bli tatt bilde av. Det samme gjelder Ralf, jeg synes jeg burde huske Ralf tydeligere, ingen av oss var så flinke som ham med kamera. Men han er ikke med på mange bilder. Jeg husker det gammeldagse toalettet der man måtte trekke i en tynn kjetting med et trehåndtak i enden.

Klosett, het det.

Og så soverommet, søvn og en skarp, brå overgang til sol da jeg våknet og så at kjæresten min sov i stolen ved vinduet, at buksa hans var åpen og han hadde kanskje prøvd å ta den av seg, men sovnet før han klarte det, det så jeg jo ikke, men da han våknet seinere og tok den av seg, ertet jeg ham fordi underbuksa var snudd bak fram. Det var vinduet og hønene i solskinnet og bondekona som gikk rundt med walkman på ørene i hønsegården.

En voksduk på frokostbordet, kaffe med ettersmak av oppvaskvann fra koppen, trusene mine småfuktige, jeg 9

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 9

09.12.2021 11:06

vasket dem alltid om kvelden, hengte dem opp på en line eller kleshenger eller hva som helst jeg fant. Bonden og kona slapp ut en geit som ikke ville gå, men sto sta på plassen, brekte, brekte, og tunet badet i sola, tunet med hønene som kaklet og den lille geita og kona som ga den en smekk på bakenden.

Men fotografiene fra den natta viser oss alle sammen nede på ølstua. Vi sitter ved det lange trebordet, der er kjæresten min, Timmi, og Dirk, Kolja og Daniel. Og gårdsgutten. Vi skåler, Ralf tar som vanlig bildene. Bortsett fra det gårdsgutten tar, for der ser jeg Ralf også.

Først er jeg med på bildene, Kolja også, men seinere er det bilder uten oss. Da må vi allerede ha gått for å få litt søvn.

Det er noen andre med guttene og folk fra gruppen av lokale, to av kvinnene er med, men så er det bilder uten jentene. De har nok gått hjem. Den lille gjengen med menn som er igjen, har det gøy, de spiller biljard, dart, og så er de ute og vandrer med armene rundt skuldrene på hverandre, som brødre, selv om de ikke er godt kjent, selv om noen av dem nettopp har truffet hverandre og neppe har så mye til felles, de har med seg ølglass, en har flaske. Nå er det vanskelig å si hvor de er, hvor de går. Og her er det plutselig noen bilder av fotografen, ikke av dem, og gårdsgutten er ikke med på noen av disse, er det han som tar denne serien med bilder som ikke er særlig gode. Flere av dem er enten bare lyse striper eller helt svarte. Men noen er ganske klare med blits, der øynene er det eneste påfallende, urovekkende, fremmede, de ligner øynene til katter eller ulver i mørket. Et par bilder er tydeligere, men ikke enklere.

Her er det et foto som jeg ikke forstår, et påtrengende blitslys der kjæresten min ligger med naken overkropp, men det er uttrykket hans som forvirrer meg, jeg vet ikke 10

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 10

09.12.2021 11:06

helt hva det er, sover han, er han våken, er det et fredstegn fingrene hans danner ved bukselinningen, og står det ikke noen ved siden av, en mørk linje, eller er det kanten på en kommode, et nattbord.

For hvilket rom er det her, jeg husker ikke noe av det, en sofa eller seng som liksom danner rammen rundt kroppen hans. Det er også følelsen av noe annet, er det noen der som ikke har vært med på de andre, noen som har blandet seg inn.

Det er flere bilder av Timmi, av at han sitter oppreist mot en annen, armen rundt skuldrene, men ikke kameratslig, ikke som brødre, et bilde med et helt annet uttrykk, fremdeles av kjæresten min, men hva er det som er synlig her, sinne, smerte kanskje, er det en slåsskamp, den uroen med blits og mørke, ansiktene deres, og det som ligner ­vibrerende lys. Men siden det er tatt i brøkdelen av et sekund, hvordan kan jeg vite at jeg forstår det riktig, på det neste virker det som om han sover.

Skifte til dagslys, det er morgen: bilder av oss som går langs en grusvei med bartrær og gamle furutrær. Fotografier av oss, av meg, vi går tur i et område som jeg vet ikke lå langt fra gården der vi bodde, vi hadde kjørt ut av byen i kjølig vårvær, og nå, dagen etter, var det sommer, et sånt skifte der sommeren kommer over natta. Kjæresten min hadde skalle­bank, de andre også, Ralf som hadde trodd kameraet var borte, men fikk det tilbake da han gikk ned i landsbyen, han hadde vært full, men noen hadde tatt vare på det. Kanskje gårdshjelpen, jeg vet ikke. Han klaget over at apparatet hans hadde fått en skrape på linsa, men han tok disse bildene likevel, jeg tror bare han var glad for å ha fått det tilbake. Jeg hadde lyst på en lengre tur, men vi oppdaget et sted der vi strakte oss ut i gresset.

11

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 11

09.12.2021 11:06

Det er en hytte vi finner denne formiddagen, jeg poserer med kjolen løftet opp som om jeg skal danse en slags flamenco, Dirk skjærer grimaser og holder opp hendene med hestehov eller er det løvetann stikkende ut mellom fing­rene som store gule smykkesteiner.

Vi snakket ikke om turen seinere, vi pleide ikke å snakke om ting den gangen, vi ventet alltid på det neste som skulle skje, den neste festen, turen; Ralf, fotografen, hadde tatt toget tidligere, og det var bare oss andre som kjørte ­tilbake til Berlin, den vante sjekken gjennom østdelen, før vi kunne fortsette inn i Vest-Berlin, til Kreuzberg, til gata der vi bodde.

Ralf hadde fått fremkalt bildene nesten gratis hos en venn som hadde en liten fotobutikk. Jeg spurte om jeg kunne få kopier av dem han hadde tatt under turen, jeg ville ha noen av kjæresten min og meg, jeg hadde begynt å mistenke at forholdet ikke kom til å vare så lenge, vi kranglet hele tiden, og jeg hadde allerede begynt å tenke på tingene mellom oss, de fleste tingene vi hadde sammen, fotografier, dager med vennene våre, nettene, som minner. Jeg trodde Ralf ville sende meg ett eller to, det var noen bilder jeg visste han hadde tatt tidligere den våren, men han sendte meg en svær bunke. På de få som var tatt tidligere, må det fortsatt ha vært vinter, for vi hadde luer og skuffet den løse snøen fra biltak for å kaste på hverandre. Og så var det alle bildene fra turen. Jeg tror ikke engang han hadde sett gjennom dem, da jeg spurte sa han at jeg skulle ta dem, men at jeg kom til å skjønne at de ikke var særlig gode. Han var opptatt, holdt på med å pakke, han var på vei til Nederland der han skulle begynne på en skole.

Først tenkte jeg ikke over det, jeg bladde igjennom bunken med fotografier, men uten å se noe spesielt, kanskje det var sånn med Ralf også. Men så kikket jeg igjen, en natt jeg 12

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 12

09.12.2021 11:06

sto opp fordi katten mjauet og jeg slapp den inn fra gata, og du vet hvordan man om natta ser ting annerledes enn om dagen, jeg prøvde å spørre Timmi, jeg prøvde å snakke oss inn på området med bildene, men han var avvisende, han ville ikke snakke eller sa bare at han ante ikke, jeg tror virkelig ikke han husket mye av det. Han hadde vært så full.

Jeg viste ham ikke de bildene tatt om natta, de jeg ikke forsto. Som du ikke viser et offer bilder av skadene, jeg husker jeg tenkte det, men kanskje jeg tok feil. Jeg lurer fortsatt på hvorfor alle disse bildene ble sendt til meg, om Ralf bare så fort igjennom dem, og hvis han likevel så noe, tenkte at disse må andre ta ansvar for. Han hadde jo også vært med, selv om han kanskje ikke tok fotografiene. Eller om han ønsket å kvitte seg med dem, med det de viser. Men hva viser de? Hva er det som skjer, hvorfor har Timmi tatt av seg på overkroppen, har han gjort det selv, eller har noen gjort det for ham, hvorfor er bukselinningen åpen. Og uttrykket hans, det som virker som smerte, er det egentlig et smil, ler han. Innbiller jeg meg at det er noe annet her. Bildene viser egentlig ikke noe, det er bare sammen de virker truende, og kanskje bare hvis man ser dem sammen og tenker på den varme kvelden, hvor mye alle hadde drukket, på den lille gjengen som kom inn på ølstua, de fremmede, og at det er noen andre som tar bildene. Det er da man ikke kan la være å tenke, eller jeg kan ikke la være å tenke på hva det er jeg ikke ser.

Jeg husker best turen tilbake, at vi kjørte inn i øst, inn i vest igjen. Vi hørte en gammel låt, T. Rex’ Jeepster. En innspilt kassett, du måtte spole tilbake eller ta den ut og snu den, noen ganger kunne du høre at den ble spolt framover fordi man hoppet over spor. Jeg satt i baksetet, så ut på åkerlandet, 13

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 13

09.12.2021 11:06

jordene, korte sekvenser av en lang film mens vi for forbi, lyttet intenst til sangteksten, det var vanen min da, det var en vane vi hadde alle sammen, vi kunne gjengi disse låtene når som helst hvis noen hadde spurt, messet dem fram som del av et sakrament, jeg kan dem fortsatt, alle tekstene, men jeg vet ikke lenger om de dekker eller klargjør noe, akkurat som fotografiene fra den turen, fra natta og morgenen etter, jeg vet ikke hva jeg skal bruke dem til.

Vinterhest_Merethe Lindstrøm.indd 14

09.12.2021 11:06

Lindstrøm. Vinterhest.qxp 09.12.2021 17:41 Side 1

Om Fuglenes anatomi (2019)

Merethe Lindstrøm

Vinterhest

merethe lindstrøm (f. 1963) er en av våre mest anerkjente forfattere både i Norge og internasjonalt.

Hun har mottatt flere priser, bl.a. Doblougprisen og Amalie Skram-prisen. For novellesamlingen Gjestene (2007) ble hun nominert til Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og for romanen Dager i stillhetens historie (2011) ble hun tildelt både Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris. Hennes tre siste romaner, Fra vinterarkivene (2015), Nord (2017) og Fuglenes anatomi (2019), har fått svært god mottakelse også utenfor Norge.

Det er noe dypt foruroligende i alle Lindstrøms tekster. Hun viser frem skammen, sårbarheten, ensomheten, gjør den akutt og relevant. Samtidig finnes en skjev humor i detaljene, en varme og åpning mot forandring.

Et ungt par reiser til Danmark, og mens hun bare vil fortsette så langt hun kan, har han med seg kikkert og skal se på fugler. En kvinne, kanskje den samme, drar tilbake til en gård der hun hadde et slags forhold til en eldre mann, og blir tatt imot av mannens kone og barn. Novellene i denne samlingen handler om reising, om rastløshet og leting etter noe som kanskje er kjærlighet, eller en slags erstatning – ønsket om å finne et nytt sted, eller bare komme tilbake til, og forstå, det som var. Som med minnet om museumsturene på søndager da jeg-personen var barn og betraktet den stille etterligningen av liv bak glassmontrene med utstoppede dyr, før familiemiddagens langsomme, urovekkende dramaturgi.

«Det er mørkt, høstlig og vinterlig, men det åpner seg i et lys. Jeg-personen skriver smerten av seg.

Samme lysende effekt har Merethe Lindstrøms nyanserike, finslepne språk» i n g e r b e n t z ru d , d a g b la d e t «Lindstrøm skriver mesterlig om å elske en med depresjon … Fuglenes anatomi kan ha en nesten eventyrlig stemning, romanen er full av fugler, av speilinger mellom mødre, døtre, regn og lys, og tråder som binder fortellingen sammen» kr i s t i n ve g o , i n f o r mat i o n (Danmark) «Lindstrøm stadfestar at den litterære finkjensla hennar ikkje berre handlar om ei eiga evne til å skildre samspel, og disharmoni, mellom menneske, men kanskje mest av alt er knytt til ein raffinert måte å bruke litteraturen til å tenke med – at å skrive er ein måte å tenke på» ma rg u n n vi ki n g s ta d , mo rg e n b la d e t

Vinterhest Merethe Lindstrøm

«Fuglenes anatomi hører i mine øyne til blant Merethe Lindstrøms sterkeste romaner. Blant annet fordi dens uhyre enkle ytre handling er i stand til å bære en så kompleks skildring av depresjon, familie, aldring, fastlåsthet, landsbyliv, dyr, natur og omkostningene ved å være kunstner» j e p p e kro g s g a a r d c h r i s t e n s e n , kr i s t e l i g t d a g b la d (Danmark) XXXXX Om Nord (2017) «Nord er en stor og mektig roman» b j ø r n g a b r i e l s e n , d a g e n s n ær i n g s l i v «en meget vakker og intens bok, full av dystre perspektiver og framtidsutsikter. Men med et håp om at det menneskelige, kanskje det som kan kalles sjelen, tross alt har en viss overlevelsesmulighet – også under de mest grusomme og meningsløse omstendigheter» f r e d r i k wa n d ru p, d a g b la d e t

forfatterportrett: andré løyning forsidebilde: tala køber lindstrøm («Cerys», cyanotypi) omslag: mira køber lindstrøm

«En følsom og fremragende roman» j e s s t e i n p e d e r s e n , p o l i t i ke n (Danmark) 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 7 9

forla g et oktober

forlaget oktober | noveller

Lindstrøm. Vinterhest.qxp 09.12.2021 17:41 Side 1

Om Fuglenes anatomi (2019)

Merethe Lindstrøm

Vinterhest

merethe lindstrøm (f. 1963) er en av våre mest anerkjente forfattere både i Norge og internasjonalt.

Hun har mottatt flere priser, bl.a. Doblougprisen og Amalie Skram-prisen. For novellesamlingen Gjestene (2007) ble hun nominert til Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og for romanen Dager i stillhetens historie (2011) ble hun tildelt både Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris. Hennes tre siste romaner, Fra vinterarkivene (2015), Nord (2017) og Fuglenes anatomi (2019), har fått svært god mottakelse også utenfor Norge.

Det er noe dypt foruroligende i alle Lindstrøms tekster. Hun viser frem skammen, sårbarheten, ensomheten, gjør den akutt og relevant. Samtidig finnes en skjev humor i detaljene, en varme og åpning mot forandring.

Et ungt par reiser til Danmark, og mens hun bare vil fortsette så langt hun kan, har han med seg kikkert og skal se på fugler. En kvinne, kanskje den samme, drar tilbake til en gård der hun hadde et slags forhold til en eldre mann, og blir tatt imot av mannens kone og barn. Novellene i denne samlingen handler om reising, om rastløshet og leting etter noe som kanskje er kjærlighet, eller en slags erstatning – ønsket om å finne et nytt sted, eller bare komme tilbake til, og forstå, det som var. Som med minnet om museumsturene på søndager da jeg-personen var barn og betraktet den stille etterligningen av liv bak glassmontrene med utstoppede dyr, før familiemiddagens langsomme, urovekkende dramaturgi.

«Det er mørkt, høstlig og vinterlig, men det åpner seg i et lys. Jeg-personen skriver smerten av seg.

Samme lysende effekt har Merethe Lindstrøms nyanserike, finslepne språk» i n g e r b e n t z ru d , d a g b la d e t «Lindstrøm skriver mesterlig om å elske en med depresjon … Fuglenes anatomi kan ha en nesten eventyrlig stemning, romanen er full av fugler, av speilinger mellom mødre, døtre, regn og lys, og tråder som binder fortellingen sammen» kr i s t i n ve g o , i n f o r mat i o n (Danmark) «Lindstrøm stadfestar at den litterære finkjensla hennar ikkje berre handlar om ei eiga evne til å skildre samspel, og disharmoni, mellom menneske, men kanskje mest av alt er knytt til ein raffinert måte å bruke litteraturen til å tenke med – at å skrive er ein måte å tenke på» ma rg u n n vi ki n g s ta d , mo rg e n b la d e t

Vinterhest Merethe Lindstrøm

«Fuglenes anatomi hører i mine øyne til blant Merethe Lindstrøms sterkeste romaner. Blant annet fordi dens uhyre enkle ytre handling er i stand til å bære en så kompleks skildring av depresjon, familie, aldring, fastlåsthet, landsbyliv, dyr, natur og omkostningene ved å være kunstner» j e p p e kro g s g a a r d c h r i s t e n s e n , kr i s t e l i g t d a g b la d (Danmark) XXXXX Om Nord (2017) «Nord er en stor og mektig roman» b j ø r n g a b r i e l s e n , d a g e n s n ær i n g s l i v «en meget vakker og intens bok, full av dystre perspektiver og framtidsutsikter. Men med et håp om at det menneskelige, kanskje det som kan kalles sjelen, tross alt har en viss overlevelsesmulighet – også under de mest grusomme og meningsløse omstendigheter» f r e d r i k wa n d ru p, d a g b la d e t

forfatterportrett: andré løyning forsidebilde: tala køber lindstrøm («Cerys», cyanotypi) omslag: mira køber lindstrøm

«En følsom og fremragende roman» j e s s t e i n p e d e r s e n , p o l i t i ke n (Danmark) 9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 7 9

forla g et oktober

forlaget oktober | noveller