Fortidsvern 2-2021 by Fortidsminneforeningen

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 2 2021 (46. årgang)

NORGES STØRSTE INNEKULTURM MAGASIN

SKUDENESHAVN I ROGALAND

BYEN SOM REDDET SEG SELV

HAN ENDRET UNESCOS SYN PÅ VERDENSARV MED BANKENDE HJERTER FOR GAMLE HUS

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70. Vervepremier sendes ut hvert kvartal dersom medlemskontingenten fra den du har vervet er betalt. Huk av for ønsket vervepremie på innmeldingsskjema.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TO MEDLEMMER: Velg mellom forkle i lin, handlenett i lin eller sitteunderlag fra Røros Tweed. Produktene i naturlin er fra GOTT, Gamle Oslo tre og tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Sitteunderlag fra Røros Tweed er laget med 100 % norsk lammeull. Trykkmønsteret på alle produktene er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnesløven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ET MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. Såpene kommer i varierende dufter ut fra hvilke urter som er tilgjengelig for sesongen. Såpene er håndlaget av nonnene ved Tautra mariakloster. Her holdes klosterlivets tradisjoner i hevd. For turglade kan du velge en termos i stål med Fortidsminne foreningens logo, Urnes-løven på.

Du får vervepremie uansett hvilken medlemskategori den vervede velger.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse. Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året. Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN 2/2021

INNHOLD 4

Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Empirehus reddet i Sarpsborg

Staslige ovner i staslig hus

Sjøbu fekk eit nytt liv

Hvor god er brannsikringen?

En husmannsplass til glede

Unik og sjarmerende trehusby

Pionerverksemd i Valdres

Laftet krigsminne

Menneskerettigheter og verdensarv

Ei røykstove til inspirasjon

Når verdien endres i et rivingstruet hus

Nesten glemt og flatpakket kulturminne

104

Nye medlemmer

106

Om det stygge og det pene

68 Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300. Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde Gamle Skudeneshavn. Foto: Irene Jacobsen

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, linn@fortidsminneforeningen.no Grafisk design Storybold Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Opplag 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

RI KE

Annonsesalg Storybold randi@storybold.no Telefon: 995 20 500

Trykk 07 Media

Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no

Moderne blokker truer Hommelvik

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

FORTIDSVERN

God krefter i Nord-Torpa

MIL JØ

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

SAMSPILL PÅ FJELLGÅRD I NORD-TORPA

BUREISING OG BYGNINGSVERN

INNLANDET

Noen ganger faller brikkene lettere på plass i bygningsvernets mange puslespill. De riktige kreftene møtes til rett tid og på rett sted, og ut kommer energi og vennskap. Bureiser og småbruker Oddvar Hjørdisson og lederen for Vest-Oppland lokallag av Fortidsminne foreningen, Dag Lindbråten, drar sammen på denne måten. Det styrker foreningen, hus blir reddet og nye blir laftet opp etter gammel skikk og metode. Tekst og foto: Ivar Moe Foto fra kurs: Oddvar Hjørdisson

FORTIDSVERN

Lillehammer Nord-Torpa

DA ODDVAR HJØRDISSON overtok gården Finstad var denne låven i forfall. Dag Lindbråten skrev en profesjonell tilstandsrapport som gjorde sitt til at søknadene om pengestøtte til istandsetting kom på plass.

TO MEDLEMMER i Fortidsminne foreningens lokallag i Vest-Oppland har funnet tonen. Dag Lindbråten (t.v.) leder for Fortidsminneforeningens lokallag VestOppland og Oddvar Hjørdisson, bureiser i Nord-Torpa, samarbeider om å fremme bygningsvernet.

SMIA PÅ GÅRDEN er resultat av et av de mange vellykkede kursene på Finstad.

tter et liv med kompetanseutvikling i mediebransjen steg Oddvar Hjørdisson i 2005 ut av det kommersielle næringslivet i Oslo for å starte en økoturismebedrift i Rendalen i Østerdalen. Han hadde en vellykket reise der, og ville deretter gjennomføre en gammel drøm om å bli småbruker på en bureisningsplass, eller nybygger som det het hvis man flyttet ut av Norge for å rydde jord. Det var nettopp utflytting av ressurssterk norsk ungdom til Amerika bureisings aktiviteten i sin tid skulle demme opp mot. Den var på sitt travleste fra begynnelsen av 1900-tallet til midt på 1930-årene. Fra 1921–1936 ga staten støtte til dem som ville bryte ny jord, og rundt 30 000 bureiserbruk ble til i hele perioden. I dag er det nok bare en romantisk drøm å bli bureiser på den gamle måten for det var et slit for de familiene som ofte fikk

den dårligste og mest steinrike jorda. På Fjellgården Finstad i Nord-Torpa er Oddvar Hjørdisson likevel på god vei med kuer av gamlerasen på båsen, dølahester og lyngs hester og spælsau i sauefjøset. Alle er gamle og delvis utrydningstruede husdyrraser som var vanlige i Norge på tidlig 1900-tall. RESSURSPERSONER Gården er på 525 dekar med fjell, skog og dyrket mark og ligger 700 meter over havet. En viktig del av virksomheten på Fjellgården Finstad er lafte- og smedkurs i tillegg til kurs i en gammel byggeteknikk med grovt bygningsverk. Her har det vært ulike kurs de tre siste årene og i år er det nye kurs. Kursene har vært fulltegnet så langt, og i år er kursene et samarbeid med Vest-Oppland lokallag av Fortidsminneforeningen. Oddvar Hjørdisson forteller at ikke noe av dette hadde latt seg gjøre uten

ressurspersoner som Henning Olstad, Ole Ivar Lierhagen, Knut Olav Dokken og Håvar G. Aabol som veiledere på kursene og ikke minst inspirasjon fra Odd Arne Rudi i Vernevøla. Oddvar Hjørdisson er bare en «kunstnerisk leder». - Sett fra min side er det av stor betydning at Fortidsminneforeningen er med på dette. Logoen til foreningen er av stor betydning. Det er med på å gi kursene legitimitet. Dette er jo vinn-vinn. Jeg er sjølsagt medlem av Fortidsminneforeningen og får vervepremier jevnlig. OPPLANDSMODELLEN Da han kjøpte gården og kom hit i 2017, var låven i delvis forfall og mange hus manglet for å oppfylle bureiserens drøm. Det er her i fortellingen vår at Dag Lindbråten og Fortidsminneforeningen gjør sin inntreden. På begynnelsen av 2000-tallet jobbet

FORTIDSVERN

Dag Lindbråten i gamle Oppland fylke med å kvalitetsvurdere den innsamlede SEFRAKregistreringen. (Sekretariatet for registrering av faste kulturminne i Noreg). Han oppdaget hvor stort behov det er for rådgivning i forbindelse med verneverdige bygninger. Det førte til at han ble en av initiativtakerne til den såkalte Opplandsmodellen. Den går ut på at en huseier får besøk av en rådgiver som i løpet av en dag gjennomfører en befaring og lager en rapport med tilstandsvurdering som kan brukes til å søke pengestøtte for å sette i stand en bygning på en tradisjonell måte. - Ikke minst det å jobbe mot den frykten at det kom en offentlig ansatt var viktig. De var vant til en pekefinger som sa at de skulle gjør det sånn og slik. Men nå fikk de veiledning og rådgivning på et helt annet nivå. Det ble veldig godt mottatt. Ordningen har pågått på alle regionmuseene i gamle Oppland fylke siden 2009, mer eller mindre finansiert. Ordningen er gratis for huseieren, forteller Dag Lindbråten. - Oddvar brukte denne ordningen. Jeg laget en rapport på låven. Da hadde jeg 60 prosent stilling ved Randsfjord museum. Jeg er jo tømrermester med bygningsvernbakgrunn, så jeg har syn for hva som kan gjøres av feil og hva som kan gjøres riktig på bygninger. Det er et godt grunnlag får å kunne søke Kulturminnefondet, SMIL-midler og andre kilder, forteller Dag Lindbråten. Til låven fikk Oddvar Hjørdisson 75 000 kroner av Kulturminnefondet og 65 000 kroner av Fortidsminneforeningens innretning «Kulturminner for alle». For Dag Lindbråten og hans lokallag er kursvirksomheten på Fjellgården Finstad en velkommen aktivitet.

MEDARRANGØR - De leita litt etter aktiviteter, og jeg tok kontakt med dem, sier Oddvar Hjørdisson, opprinnelig fra Gjøvik. - Det er Oddvar som har dratt i gang disse kursene. Han tilbød oss å være med som medarrangør. Jeg vet jo hvor mye arbeid som ligger til grunn for slike kurs, med søknader og rapporteringer. Det er veldig all right å kunne være med og styrke søknadene slik at en person ikke blir stående alene. Det er veldig slitsomt å stå alene. Inntil nå har Oddvar gjort alt. Vi har lagt ut tilbudene hans på våre Facebook- sider. Jeg har dratt i gang kurs tidligere, innenfor tradisjonshåndverk, og det vet jeg er mye arbeid. På en måte er det også et solidaritetsinnhold. Vi vil være med å bidra. En annen ting er også viktig, i med Vernevøla lokallag, der er de kjempe flinke på kurs; og vi ønsket å kunne få til kurs med like høy kvalitet og med like gode instruktører. Vi trenger dette tilbudet i vår region. Ofte må vi dra over «åsen» til Valdres for å være med på kursene til Vernevøla, sier Dag Lindbråten. Dag Lindbråten mener at det er viktig å bevisstgjøre så mange som mulig rundt bygningsarv og håndverkstradisjoner i hans region, som han mener er «litt glemt». -Historisk sett ble Vest-Oppland hoppet over. Det var Valdres og Gudbrandsdalen som var gjevt. Det var de store, monumentale lafta tuna oppover i dalene som var det gjeve. Byggeskikken på vår del av Østlandet har ikke fått mye oppmerksomhet; ikke en gang Eilert Sundt skrev om den. Derfor er det viktig at vi også har en bygningsarv og en byggeskikk som vi må prøve å opprettholde. For eksempel den store røde sveitserrøsta låven, som er beskrevet av Jon Bojer Godal.

VEILEDER KNUT OLAV DOKKEN underviser Torstein Holen og Kristin Hageengen Tokerud i smedens arbeid.

FORTIDSVERN

Den er ganske spesielt for denne regionen. Jeg bor i Søndre Land, og der er det store våningshus i sveitserstil, med utskjæringer på inngangspartier og verandaer. Det sier noe om velstanden som var, men det sier like mye om den dyktige arbeidskraften som var tilgjengelig og hvor billig den var. FØDT 100 ÅR FOR SENT Det er ingen tilfeldigheter at Oddvar Hjørdisson trives med gamle håndverksfag, og ønsker å være med på å bygge opp denne kulturen. - Faren min sa at jeg var født 100 år for sent og kunne vært min egen bestefar. Han mente at jeg hadde en dragning mot gamle dager. Jeg trives godt med det, samtidig som jeg har drevet med kompetanseutvikling i det meste av mitt yrkesaktive liv, men da mot en helt annen bransje, mediebransjen. I prinsippet blir det det samme, enten du skal lære opp folk i håndverksfag eller design. Så jeg bygger på denne erfaringen når jeg organiserer kurs i tradisjonshåndverk her på gården. Det synes jeg er spennende. Jeg er vant til å deale med dem som er leverandører av kunnskap og ferdigheter, kurslederne mine, forteller Oddvar Hjørdisson. Økoturismebedriften hans i Rendalen (Spydspissen villmarksopplevelser) som var bygget opp med mange små laftede hus til overnatting, oppfylte Innovasjon Norges standard for norsk økoturisme. De hadde gjester fra store deler av verden, men veldig få nordmenn. De kom fra USA, Tyskland og Mellom-Europa. - Vi hadde hundekjøring med egen hundefører i fjellet som hovedaktivitet. Gjestene bodde i lavvo og koier i fjellet. Dette var for et kvalitetsbevisst og betalingsvillig marked,

ARNE HERREM er i farta med tømmermanns blyant.

ALF JOHAN HOFF (over) er nøye med øksa.

ALF MAGNE UNDAL (t.v.) legger sjelen sin i denne stokken. SAUENE PÅ FINSTAD (t.h.) koser seg i eget hus laftet opp av kursdeltakere.

gjerne godt voksne. Trenden er at det ikke lenger er spennende å si hvor du har vært, men det er spennende å si hva du har gjort, sier Oddvar Hjørdisson. Selv om Nord-Torpa nok kan være interessant for mange, er det aktiviteten på gården hans som er spennende. Hit kom han med en drøm, men ingen kunnskaper om tradisjonshåndverk. HOLD LÆRDOMMEN VED LIKE - Det er viktig å legge opp kursene slik at det oppleves interessant også for ungdom, både kvinner og menn. Her har jeg fortsatt noe å gå på, fortsetter han. - Vi hadde med ei kvinne på smedkurset i fjor, og det er bra, men det er et opplagt mål at flere kvinner blir med. Jeg har nå

annonsert i Fortidsvern, og det var en suksess. Denne gangen, som i 2020 er det folk på venteliste på enkelte kurs. Det er jo grenser hvor mange som kan være med. Et laftet hus er et firkantet hus. Det beste er to deltakere på hvert hjørne for at det skal bli en effektiv læring. Blir det tre på hvert hjørne blir det for mye snakking. Da står de nesten opp på hverandre, forteller han. Deltakerne på kursene hans har laget ordentlige hus, som etter hvert er blitt til smie, vognskjul, uthus og sauefjøs på Fjellgården Finstad. Siden Oddvar Hjørdisson driver gården etter bærekraftprinsipper har han kuene sine løse noen timer i uka også om vinteren. - Så da er de ute og hopper og danser i snøen. Jeg driver med REKO-salg, en

ordning hvor små matprodusenter selger maten direkte til forbruker. Kjøttet jeg selger må være godkjent av Mattilsynet, så jeg må kjøre dyra mine til et lite slakteri og en oppskjæringsbedrift. Da kan jeg selge for 4–500 kroner kiloen for biff, mens hos Nortura eller Fatland får jeg 46–47 kroner for en kilo. Men nå skal årets kursdeltakerne lafte opp et nytt kufjøs. - Drømmen min er - forstår du - å fortsatt ha noen få kuer av en gammel rase som kalles Rørosku, og et sånt fjøs som de hadde på 1900-tallet i tømmer med båser og tregulv. Mattilsynet gir tillatelse til båsfjøs frem til 2035, da er det slutt på båsfjøs. Men da er jo jeg 80 år, så da er det vel ikke så farlig, sier han med et lite smil.

FORTIDSVERN

MODERNE BLOKKER KAN STENGE INNE HISTORISK MILJØ I TRØNDELAG

SMERTEFULLT I HOMMELVIK Det gamle industrisamfunnet Hommelvik har en trehusbebyggelse som mange har jobbet hardt for å bevare for ettertiden. - Vi satte kaffen i vrangstrupen da vi så planen om moderne blokker på fem til seks etasjer mellom sentrum og fjæra, sier Astrid J. Eggen Tekst og foto: Guro Kulset Merakerås

HVOR GÅR SMERTEGRENSA? Til venstre i bildet ser vi nybyggene som kalles «Hommelvik sjøside». Dersom «Hommelvik stasjonsby» blir realisert, vil blokkbebyggelsen fortsette i halvdel av bildet. Beboerne i Hommelvik sentrum mener de vil bli stengt inne bak høye blokker og dermed miste sitt vindu mot fjorden og verden.

FORTIDSVERN

un representerer Hommelvik sentrum vel, der huseierne er vant til lange godkjenningsprosesser hvis de skal skifte vinduer eller bordkledning. Hun mener det virker urimelig at husene i bevaringssonen skal være underlagt strenge bevaringshensyn hvis miljøet likevel skal tillates rasert i form av nærliggende utbyggingsplaner. For hva vil det egentlig si å bevare et historisk bygningsmiljø? Følger du Trondheimsfjorden 25 km østover fra Trondheim, altså innover fjorden, kommer du til ei vik der elva Homla

ENGASJERT: Hommelvik sentrum vel kjemper for å unngå at historiske Hommelvik blir gjemt, glemt og havner i skyggen av de moderne blokkene som er planlagt bygd mellom sentrum og fjorden. Astrid J. Eggen sitter i velforeningens styre.

FORTIDSVERN

JOHAN NYGAARDSVOLDS GATE: I denne gata ligger blant annet arbeiderboliger som ble flyttet hit da de sto i veien for jernbanen som ble bygd i 1880-åra.

FRIOMRÅDER: Knut Erling Flataker er opptatt av at tilgang til friområder og nærhet til sjøen er kvaliteter som tilhører fellesskapet i Hommelvika. Han mener det er uheldig at utbyggingsprosjekter legges på ei tomt som fratar fellesskapet dette godet og peker på at slike områder bør være de aller siste som bygges ut.

FORTIDSVERN

renner ut i fjorden. Her ligger tettstedet Hommelvik, med 5500 innbyggere, i dag administrasjonssenter i Malvik kommune. Her finner du gode havneforhold ved en av Trondheimsfjordens få dypvannskaier. Legg til vannkraft fra Homla, så har du det som trengtes for fremvekst av et yrende industrisamfunn fra midten av 1800-tallet. Hommelvik var et sted som var verdt å satse på både for lokale jordeiere og pengesterke trondhjemmere. Her var skipsverft, bomullsspinneri, eddikkokeri, møllebruk, brennevinsdestilleri, teglverk, e-verk og jernstøperi. Med byggingen av Meråkerbanen i 1880-åra ble stedet koblet til det svenske jernbanenettet og dermed den svenske tømmerhandelen. Nå skjøt det virkelig fart. Som utskipingshavn for svensk tømmer ble Hommelvik etter hvert først og fremst ei trelastbygd, og det er ingen tilfeldighet at statuen som representerer de gamle hommelvikingen, er «Plankbærar’n». I 1890 var over en tredjedel av den yrkesaktive befolkningen her ansatt direkte i industrien, og med dette fulgte en byaktig tettbebyggelse med arbeiderboliger. EN NY KAMP Det var klare klasseskiller i gamle Hommelvik. Harde konfrontasjoner

mellom arbeidere, borgerskap og myndig heter under første verdenskrig la grunnlaget for det politiske engasjementet til bygdas store sønn, Johan Nygaardsvold. Han var anleggsslusk, sagbruksarbeider – og landets statsminister fra 1935 til 1945. Nå står folk som har rehabilitert de gamle, små arbeiderboligene i gata som ble oppkalt etter Johan Nygaardsvold sammen med eierne av den gamle overklassens store sveitservillaer i en felles velforening som heter Sentrum Vel. Og de har fått en ny kampsak: Kampen for å forhindre at historiske Hommelvik blir stengt inne og usynliggjort av moderne utbyggingsprosjekter. «Hommelvik stasjonsby» er planlagt med 350 boenheter i nær tilknytning til jernbanestasjonen og tettstedets svært populære badestrand «Stasjonsfjæra». Motstanderne mener prosjektet forsyner seg av fellesskapets friområder uten å ta hensyn til Hommelvikas identitet og sjel. Utbygger forholder seg til reguleringsplanen fra 2013, som slår fast at det kan bygges boliger i området. - Det planforslaget vi har mottatt for Hommelvik stasjonsby skal saksbehandles av administrasjonen og vil sannsynligvis bli fremmet til politisk behandling før

I OMGIVELSER MED lave trehus er Hommelvik kirke, tross sin beskjedne størrelse, et bygg som ruver. Blokker på fem eller seks etasjer bak kirka vil endre bildet dramatisk.

sommeren, opplyser kommunalsjef i Malvik kommune, Anne Irene Enge.

DETTE ER BILDER fra et Hommelvik sentrum mange i dag har glemt, eller ikke kjenner til. På bildet fra rundt 1950 ser vi flere av sentrumsbyg gene som gikk med da rivingsiveren var som størst. Den såkalte Tårngården med det gamle Samvirkelaget ble revet midt på 60-tallet.

STEDETS IDENTITET - Forslaget til utbygging ignorerer Hommelviks historiske identitet. De høye nye boligblokkene vil dominere hele sentrum og overskygge friområdene i fjæra så vel som det historiske Hommelvik, sier Astrid J. Eggen, som representerer velforeninga for 400 boenheter i sentrum. Sammen med Facebook-gruppa «Bevar Stasjonsfjæra i Hommelvik» har de samlet inn om lag 1000 underskrifter i protest mot bygge planene. Eggen bor selv i et hus som ligger i bevaringssonen i sentrum. Hun forteller at hun må søke fylkesantivaren om tillatelse for enhver endring som skal gjøres på huset, og aksepterer dette. Men nå kjemper hun og hennes meningsfeller for å øke bevisstheten om at å bevare historisk verdifull bebyggelse handler om mer enn å ta vare på de konkrete bygningene. De mener at trehusmiljøet i Hommelvik er truet av en planlagt utbygging som vil stenge utsynet til fjorden og føre til at en ny byggeskikk blir dominerende i sentrum. - Hommelvik Stasjonsby skal ikke framstå som en mur mot fjorden. Fosenalpene

FORTIDSVERN

TILPASSET NYBYGG: Gjennom bakgårdene i det gamle arbeiderstrøket skimter vi den nye ungdomsskolen, et bygg som har fått mye positiv omtale som et stedstilpasset nybygg.

FORTIDSVERN

BAKGÅRDER OG UTHUS: I bevaringssonen i Hommelvika finner vi en historisk bebyggelses struktur med både bolighus, bakgårder og uthus.

og fjorden vil fortsatt prege utsikten fra Hommelvik, forsikrer utbygger, og viser til planlagte siktlinjer gjennom bebyggelsen. - Arkitekter kan snakke om siktlinjer og høyblokker som er tilpasset stedets karakter, men det er jo å sminke liket. Jeg må nesten le gjennom tårer når jeg leser det. Er det ikke mange nok steder i Norge som har fått ødelagt identiteten sin? spør utflyttet hommelviking Eirin Hagen. Hun har fulgt utviklingen av stedet fra sidelinjen gjennom jevnlige besøk hos sin gamle mor og annen familie. Hagen er medlem i Fortidsminne foreningen og har engasjert seg i kampen mot det hun ser som en rasering av historiske Hommelvik. - KORTSLUTNING - Jeg ser hvordan den gamle trelastbygda blir skviset og endret, sier hun, og etterlyser vilje til å vurdere alternativer som gjør det mulig å bevare stedsidentiteten til et område med gammel trehusbebyggelse, selv om det skal bygges både nye veier og nye boliger. - Hadde det ikke vært en mer interessant utfordring for nyskapende arkitekter å finne en løsning med trehustun i to etasjer med boliger som er attraktive for småbarnsfamilier i stedet for å komme med høye blokker

FORTIDSVERN

SPOR AV KLASSESKILLET: To svenske brødre som flyttet sin trelastvirksomhet til Hommelvika konkur rerte etter sigende om å bygge seg det flotteste huset. Sveitservillaene deres står noen gater bortenfor de minste arbeiderboligene og bærer vitnesbyrd om klasseforskjellene i det gamle Hommelviksamfunnet.

som ikke har noe med stedets karakter å gjøre? Det må være en kortslutning å teppebombe dette området med så høye blokker og samtidig frata folk stasjonsfjæra som har vært folkeie til alle tider, sier Hagen. Knut Erling Flataker har bodd i Hommel vika hele sitt liv. Hans hjerte banker særlig for betydningen av friarealer som en del av et bomiljø. Han peker på at 2021 – 2030 er utpekt til FNs tiår for restaurering av natur.

Det holder ikke lenger å bevare natur, vi må i tillegg restaurere det som er ødelagt, for eksempel gamle industritomter som ligger brakk. - Det er særlig mangel på sjønære friareal. Jeg mener Moan bør bli et statlig friluftsområde, men skal dette skje, trenger vi politikere som greier å se forbi den kortsiktige økonomiske gevinsten det gir å selge boligtomter til utbyggere, sier Flataker.

RESTER: De fleste av de gamle byggene langs hovedveien ble revet på 60-tallet og erstattet med datidens arkitektur. Man kan derfor komme til å tenke at her er det ikke mer å ta vare på. Sentrum Vel argumenterer imidlertid med at det er desto viktigere å ivareta det som fortsatt finnes av det gamle trehusmiljøet.

Moan er navnet på ei 30 mål stor tomt mellom jernbanesporet og «Stasjonsfjæra», en lokal perle med langgrunn sandstrand. STRIDENS EPLE - Stasjonsfjæra i Hommelvik er allemannseie, og det skal den fortsatt være, u nderstreket daglig leder i utbyggingsselskapet Hommelvik Stasjonsby AS, Oddstein Rygg da planene for utbygginga ble presentert. Malvik kommune solgte tomta til private utbyggere i 2013 og den eies i dag av Hommelvik Sjøside Eiendom og Bane Nor Eiendom. Utbygger fremholder at boligene som planlegges er utformet med respekt for Hommelviks historie og at arkitekten har hentet inspirasjon fra den tradisjonelle byggeskikken i sentrum. Dette fnyser Astrid J. Eggen av. - Du tar ikke hensyn til byggetradisjonene i Hommelvik ved å legge saltak på fem-seks etasjers høye boligblokker. Med dagens planer tar de bort sjela til stedet. VIL PENDELEN SVINGE? - Vi aksepterer at Hommelvik skal vokse. Vi ligger i hovedaksen mellom Trondheim og Værnes og har en attraktiv beliggenhet for mange arbeidspendlere både til Trondheim og Stjørdal. Men hvor skal det bygges? Vi har allerede fått blokkene på det som kalles «Hommelvik sjøside» på den gamle tomta til sagbruket. Hvis vi også tillater bygging

RAMPA: Pakkhuset ved jernbanen, til høyre i dette bildet, er blitt et verdifullt samlingssted i Hommelvik. - Johan Nygaardsvold testet ut mange av sine politiske ideer på de arbeidsledige karene som satt her på rampa på 30-tallet, forteller Knut Erling Flataker. I dag er utbyggingsplaner som diskuteres på Cafe Rampa.

FORTIDSVERN

GJEMT SKATT: Den som kjører gjennom Hommelvik langs hovedveien, ser ikke det idylliske gatenettet som ligger bak «Coopen», bensinstasjonen og NAVkontoret. Men her er deler av historiske Hommelvik bevart, i det som er merket med lilla farge som bevaringssone på kommunens reguleringskart. Nå står striden om det som skal skje utenfor denne sonen.

på Moan har vi stengt for hele sentrums utsikt til fjorden, som er Hommelviks vindu ut i verden. Da har vi fratatt folk flest følelsen av nærhet til sjøen. Jeg mener kommunestyret bør gå inn og omregulere området slik at vi kan sikre det som friareal for kommende generasjoner. Så spørs det om politikerne er villige til å ta kostnaden og ubehaget ved å skifte mening, sier Flataker, som håper på at pendelen vil svinge – før det er for sent. For pendelen har svingt også tidligere. I likhet med mange andre industrisamfunn, opplevde Hommelvik nedgangstider på 1960-tallet. Det ble ikke lenger et sted med tilflytting av arbeidere, men ble snarere et sted folk pendlet fra. Økende trafikk på en E6 som gikk rett gjennom sentrum bidro til raskt forfall, og gamle særpregede bygg langs veien ble revet og erstattet med 60-tallets næringsbygg. Hommelvik sentrum ble i flere tiår nærmest betraktet som en husklynge i vegkanten på E6. Lokalhistoriker Tor Haldberg mener det hersket en «rivekultur i kommunen» på 70og 80-tallet. - Det ble revet under beina våre i Hommelvik på den tida. Folk var ikke så opptatt av å ta vare på stedets personlighet, har Haldberg uttalt til lokalavisa Stjørdalens

FORTIDSVERN

blad. Skulle man ha utvikling, måtte gamle hus ryddes av veien, det var tidens melodi. UTVIDET BEVARINGSSYN Slik hadde det seg at et sentrum med voldsomt særpreg gikk tapt før et nytt bevaringssyn rakk å få fotfeste. Historielaget Hommelviks venner ble stiftet på 80-tallet og rundt 1990 skjedde et skifte. Da var en ny E6 kommet på plass, med motorvei mellom Trondheim og Stjørdal, i en trasé som gikk utenom Hommelvik sentrum. Tidsånden heiet på bevaring. Folk begynte å se verdien i de gamle husene, se verdien i gammel stedsidentitet. Mye var allerede gått tapt, men endelig startet en diskusjon som endte med å snu folk flest sitt syn på verdien av bevaring. Kampen som i dag føres i Hommelvika kan sies å være neste nivå av denne diskusjonen. Hva vil det egentlig si å bevare et historisk miljø? Holder det å unngå riving og pusse opp enkelthus, eller krever det en mer helhetlig tenking hvis de virkelige verdiene ved et historisk miljø skal beholdes? - Vi etterlyser en reell medvirknings prosess der innbyggerinitiativet blir tatt hensyn til, sier Astrid J. Eggen, som er klar til videre kamp. Hun kvesser blyanten og venter

på at det kommer et høringsforslag som de kan sende innspill til. Gruppa som kjemper for bevaring jobber i form av leserinnlegg og samtaler med politikere som de håper å vinne over på sin side. - Utbygginga slik den er skissert i reguleringsplanen vil danne en mur mot og gjøre Hommelvik lite attraktivt gjennom at stedets særegenhet forsvinner i et bakland, sier Eirin Hagen og påpeker at bevaring for fremtida krever at vi finner utbyggingsformer som ikke overdøver og overskygger lokale og historiske kvaliteter. - Staten ved Miljødirektoratet kan gå inn og kjøpe et område for å sikre at folk kan benytte friområder i fremtida, men det forutsetter at lokalpolitikerne omregulerer området fra utbygging til grøntstruktur. Nå handler det om å våge, og ha mot og vilje til å tenke på hva kommende generasjoner har behov for og vil sette pris på, sier Knut Erling Flataker.

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern. Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Møllergata 12, 0179 Oslo www.linjeark.no post@linjeark.no / 24 20 10 56

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

Postboks 24, 1300 Sandvika Telefon: 417 99 417 Epost fagansvarlig kulturminner: Astrid.Storoy@asplanviak.no Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

TEIGEN ARKITEKTER ARKITEKT TJENESTER, BYGNINGSVERN, RÅDGIVNING.

Inkognitogaten 12. 0258 Oslo Mob: 900 69 423

FORTIDSVERN

EKTEPAR REDDET EMPIREHUS I SARPSBORG

«IKKE BÆR EN GAMMEL PLANKE UT AV DETTE HUS» Gleden over å ta vare på et gammelt hus er av og til så sterk at selv ikke det verste forfall skremmer. Kari-Anne Torstensen og Ole Henrik Thoresen har brukt mer enn 20 år av sine liv på å sette i stand sin bolig Glengsgaten 1 i Sarpsborg, et unikt hus i stram empire. Tekst og foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

GLENGSGATEN 1 i Sarpsborg er et empirehus bygget i 1830. Det er en stram, nesten militær orden på denne bygningen. Husets stod i et dramatisk forfall da dagens eiere kjøpte det i 1995. De har brukt mer enn 20 år av sine liv på å sette det i stand, så nær originalen som det var mulig.

FORTIDSVERN

OLE HENRIK THORESEN OG KARI-ANNE TORSTENSEN er ekte bygningsvernere. I dag kan de med stolhet vise frem sin bolig, som en gang var en skysstasjon ved datidens travle Glomma. I 1998 fikk de Sarpsborgs kommunes byggeskikkspris. Den prisen henger nok ikke så høyt som gleden over hva de har fått til i en riveglad by. På grunn av ønsket om redusert fare for corona-smitte var ikke Kari-Anne Torstensen til stede da vi var på besøk.

Huset har utrolig nok overlevd i en kommune med mange generasjoner riveglade politikere. Det ligger og lyser nederst i byens eldste gate, hvor nyere smakløs bebyggelse ligger stuet sammen langsetter som dårlige tenner.

FORTIDSVERN

ike ved, på andre siden av jernbane linjen ligger Glengshølen, en stor bakevje til Glomma. Den gangen var Glomma den store trafikkåren. Båtene kom hit, men heller ikke så mye lenger fordi Sarpefossen lå nedenfor og stengte som den også gjør i dag. Derfor ble det bygget en skysstasjon her i 1830.

PÅ ENDEN AV huset er det en inngang for gjestene. Da de kom inn kunne de se alle tre stuene innover når dørene var åpne. Begrepet for dette er « en filade» og kan nærmest oversettes med «på rekke og rad». Bildet her er tatt med de ankomne gjestenes blikk. I nærmeste stuen er veggfargen fra 1830 gjenskapt ved malingsprøver.

Her lå landingspunktet for båttrafikken. Det var stor aktvitet på Glomma, ikke minst fløting av tømmer som kom helt fra Østerdalen. Her sørget man for mat og husly til de farende frem til 1860, da huset ble garvermesterbolig. Gjennom tiden har huset hatt skiftende eiere. Den nest siste var en eldre privatperson

som ikke hadde evner til å ta vare på det. Det ble stående tomt i to-tre år fram til 1995, hvor byens løse fugler brukte det til festlokale der de kunne dyrke sin trang til å ødelegge. Men huset stod til å redde da Ole Henrik Thoresen så en salgsanonse for huset i 1995. Bygningens verdi var satt til kroner null, og tomtens verdi til 50 000. De hadde

sett at huset var opprinnelig, med hånd smidde spiker, og visste at dette er det siste huset i Sarpsborg fra denne tiden. De la inn et bud på 162 000 kroner. NESTEN FOR SENT Å REDDE HUSET Da de kom tilbake fra sommerferie i Lofoten, var de blitt eiere av et hus uten innlagt

FORTIDSVERN

vann. Innvendige dører og husets fire ovner var stjålet. Strømledningene var nærmest 100 prosent brannfarlige. Store deler av kjelleren var full av ekte hussopp. Husets søndre hjørne var gjengrodd med 20 cm jord som hadde forskjøvet seg fra overliggende terreng. Takene, som var rappet med blåleire på strå, drysset ned fra mange steder. Deler av ytterpanelet og deler av sylstokkene var råteskadet. Inne i stuene var det gjort opp bål på gulvet. Da de åpnet kjelleren og så hvor mye ekte hussopp det var, så tenkte de at det nesten var for sent å redde huset. Men murene i kjelleren er en meter tykke. Husets treverk som ikke var råteskadet er av en en utrolig kvalitet og tykkelse. De dobbelte innervinduene fant de på loftet; de utvendige stod i da huset ble kjøpt. Alle vinduene er originale fra 1830 og av beste malmfuru. De tykkeste gulvbordene er 6,7 cm tykke og telgjet med øks på undersiden. På 1970-tallet ble takhøyden senket i deler av huset, slik at det her var overkommelig å hente frem den opprinnelige takhøyden. Etter en utmattende arbeidsinnstas flyttet de inn i 1997.

HER ER BIT av ytterpanelt fra 1830, ca 3,5 cm tykt. Denne trekvaliteten er en av årsakene til at huset har overlevd så mye vettløs behandling.

DA KARI-ANNE TORSTENSEN og Ole Henrik Thoresen kjøpte empirehuset fra 1830, var det dette som møtte dem i de fleste rommene, rester av 1970-talls «oppussing» blan det med nyere hærverk.

BRUKTE ALL FRITID - Det var altfor tidlig. Jeg skjønte at jeg hadde gjort en brøler. Vi holdt på å fryse i hjel. Det var minus 2,2 grader på julaften

DETTE TAPETET ER en kopi av det opprinnelige tapet, en fransk tapet fra 1840. Den er laget på Handtryckta Tapeter i Stockholm. Utgangpunktet er en liten original tapetrest som vi ser nede mellom skapets høyre side og dørens venstre side.

FORTIDSVERN

DETTE ER ET annet klenodium som pryder dette empire-huset, en Bukkevaseovn fra Bærums Værk 1786. Alle ovnene i huset kjøpt og restaurert av Ole Henrik Thoresen.

DETTE ER EN «MEDAILLON» fra Moss Jernverk laget i 1769, og har fått en av hedersplassene i huset. Den er i tre etasjer. På jernverkene laget de ovner i to etasjer for bondestuer med lavt under taket. Ovner med tre etasjer var for byhus, og de stasligste med fire etasjer ble laget for de rikes boliger hvor det var høyt under taket.

OLE HENRIK THORESEN er blitt en pasjonert istandsetter av gamle ovner. Her er han i kjelleren sin med plater fra en såkalt Bukkevaseovn laget på Bærums Værk i1796.

i en av stuekrokene og nordavinden ulte gjennom huset. Vi hadde satt inn noen ovner, men de var altfor små. Jeg skjønner nesten ikke at vi greide å gå på jobb i disse årene vi holdt på her. Vi var ikke i familieselskap. All vår fritid gikk med til dette huset. Men det var det verdt. Vi klarte det, forteller Ole Henrik Thoresen. Han har jobbet med

sysselsettingstiltak på et sosialkontor. Hun er sykepleier. De er medlemmer av Fortidsminneforeningen. De hadde ikke råd til å sette bort jobbene, og måtte derfor gjøre det aller meste selv. På denne måten har de også opparbeidet seg 20 år med erfaring i antikvarisk tilbakeføring. For selv om det er moderne isolasjon i

bjelkelagene noen steder, så har de aller fleste istandsettingene blitt foretatt ved hjelp av antikvariske myndigheter og dyktige håndverkere. ARBEIDSINNSATSEN Hun har tatt ut mer enn 100 vindusglass, skrapet vinduene av malmfuru, lagt på

FORTIDSVERN

UTVENDIGE VINDUER ER originale med empirevinkel fra 1830. Her var yttervin duene fjernet, og ersattet md lemmer. Men Ole Henrik Thoresen fant de originae vinduene på loftet.

DETALJ FRA TAKET i kjelleren. Her ser vi den originale rappingen av blåleire og strå, som ble klasket opp. Selve bjelkelaget opp til første etasje er bare 15–16 cm tykt, og hadde bare luft som isolasjon. Eierne har fylt inn moderne isola sjonsmateriale for å få varme i huset. Tilsvarene rapping er gjennomført i et av stuetakene under istandsettingen.

HER FÅR VI et blikk inni kjelleren hvor naturlig hussopp var dominerende og lyste opp som digre speilegg da de begynte med utgraving og fjerning av råteskadde bjelkelag.

linoljekitt og stiftet vindusglassene på og fuget linoljekitt utenpå. Hun har vært fagkonsulent innendørs og fått stuene til å harmonere. Han har åpent alle gulvene, tatt ut stubbloftsleire og «sagamøle», den gamle blandingen av sagflis som de brukte som isolassjonsmateriale og deretter lagt inn nytt isoalsjonsmateriale for å få varme i huset. Han har sammen med murer bygget en ny grue på kjøkkenet og satt i stand en bakerovn i kjelleren. Den har så vid pipe at man kan klatre ned i den. Fra kjelleren bar de ut 4200 kilo med søppel etter tidligere eiere. Men dette er bare en liten del av alt arbeidet de har utføret.

- Vi kunne skrive en bok om alt vi har gjort, sier han. Da paret kjøpte huset, bodde de i et jugendhus fra 1909 som hun eide. Det var her hans interesse for gamle hus ble vekket. I dag er det istandsetting av gamle ovner som Ole Henrik Thorsen er særlig opptatt av. De fire ovnene i huset var blitt stjålet. Han måtte derfor lete etter tidsriktige ovner som var til salgs. Blant klenodiene han fant frem til er en ovn fra Moss Jernverk fra 1769 og en Bukkevaseovn fra Bærums Værk fra 1786. Dette ble begynnelsen på en hobby. Thoresen setter i stand gamle ovner og selger dem videre. Han

FORTIDSVERN

har satt sammen og montert de gamle ovnene på Torderød, herregården på Jeløya i Moss kommune. - Like etter at vi kjøpte huset ble jeg oppringt av en mann som fortalte at han hadde alle dørene som var blitt stjålet. Jeg kunne møte han i skumringen ved Tune kirke. Der traff jeg mannen med luen ned i øynene og en mumlende tale. Jeg kjøpte dørene tilbake for 3500 kroner, forteller Ole Henrik Thoresen og minnes ordene til en gammel bekjent som restaurerte et uthus i Gamlebyen i Fredrikstad: Ikke bær en gammel planke ut av dette hus.

GRUA PÅ KJØKKENET er ikke original og satt opp av Ole Henrik Thoresen godt hjulpet av en murer.

PODKAST: OM HUS OG FOLK Mathilde Sprovin fra Fortidsminneforeningen og Anette Ramstad fra Bygg og Bevar har laget podkast i en varebil! Turen gikk fra Oslo til Kirkenes. På veien har de vært innom en rekke kjente og ukjente steder og snakke med folk, ildsjeler, eiere, og håndverkere som brenner for å ta vare på gamle hus og bygninger. Du finner podkasten på iTunes, Spotify og Byggogbevar.no

FORTIDSVERN

TORDERØD HERREGÅRD PÅ JELØY I MOSS KOMMUNE

KUNST TIL Å VARME SEG PÅ Torderød gård på Jeløy i Moss kommune er en av distriktets mest staslige bygninger fra 1700-tallet. Hvordan finne fem representative, norskproduserte jernovner fra perioden 1760/70 til ca. 1830/40 som passer til de til dels storslåtte og meget krevende ovnsnisjene på denne lystgården? Den forunderlige og merkverdige historien om bortgjemte, rustrøde og forvridde ovnsdeler som reiser seg som Fugl Fønix fra asken kan du lese om her. Tekst og foto: Ole Henrik Thoresen. Artikkelforfatteren er ovnsentusiast og har satt sammen og montert de gamle ovnene på Torderød herregård i Moss kommune. Se artikkel om empirehus s. 18

BYSTYRET I MOSS bestemte for tre år siden at en omfattende restaurering av Torderød herregård og en fullstendig tilbakeføring av annen etasje etter antikvariske prinsipper, skulle være byens gave til seg selv til 300-års jubileet i 2020. Ovnene ble en utfordring, men nå skinner de i nisjene sine.

il tross for at Torderød ble fredet som kulturminne allerede i 1924, ble det bygget kontorer i de staselige stuene i 2. etasje, og salen ble delt inn med lettvegger, nytt gulv og senket tak. Alle de gamle jernovnene var forlengst demontert og fjernet, mens de påkostede ovnsnisjene heldigvis ble stående urørt.

FORTIDSVERN

Bystyret i Moss bestemte for tre år siden at en omfattende restaurering av Torderød og en fullstendig tilbakeføring av annen etasje etter antikvariske prinsipper, skulle være byens gave til seg selv til 300-års jubileet i 2020. Lettvegger ble revet, senket tak fjernet og 17 rom ble til trappehall, pulterkammer og tre stuer med den store salen i midten. Det har vært et omfattende og til dels komplisert

samarbeid med antikvariske myndigheter og landets fremste håndverkere, under kyndig ledelse av byantikvar Berit Kolden. Dagens hovedbygning på Torderød ble oppført av den ytterst velstående trelasthandleren og kjøpmannen David Chrystie d.e.(1729 - 96) I 1823 overtok hans sønnesønn, Consul David Chrystie jr. Torderød. Han lot oppføre en baldakin mot

gårdsplassen og en sidebygning i perioden 1825–30. Stuene ble smakfullt innredet med møbler i nøttetre, purpurrøde gulvtepper, speil og lysekroner. 1 1904 døde Elisa Chrystie på Torderød, og Chrystie familiens tid var dermed over på den ærverdige lystgården. Året etter var det en stor auksjon her. Møbler og inventar ble solgt og dessverre spredt for alle vinder. Fra 1907–38 eide Ingeniør Morterud gården, som da ble overtatt av familien Oppegaard, som igjen solgte Torderød til Moss Kommune i 1953. BUKKEVASEOVN FRA MOSS JERNVERK ANNO 1827 Bærum Verk støpte sin første store «Bukke vaseovn» i 1786, etter modell i tre skåret i stram klassisisme av engelskmannen Jacob Morath. Denne ovnen ble en kjempesuksess, og mange andre jernverk kopierte bukkevaseovnen mer eller mindre slavisk, men ingen nådde opp til Bærums høyreiste ovn med forbausende spinkel, men desto mer virkningsfull dekor. Vasen med bukkehoder og den evige ild på toppen peker tilbake på utgravningene i Pompeii som startet i 1748, og girlandere og bukkehoder på glatte jernflater skaper en helt spesiell virkning som peker frem mot empirens enkle og symmetriske formspråk. Nye modeller kom i 1796, 1802, 1824 og 1830. I 1820 ble Moss Jernverk kjøpt av jernverkseier Peder Anker på Bærum Verk, og bukkevaseovner ble støpt etter Bærums modell også på Moss Jernverk. Denne store ovnen datert 1827 ble funnet i en brannruin og lagret på en låve i Vestby. Platene var forvridde og til dels brent i stykker, og noen viktige deler manglet. Alle kjente ovnsrestauratører avviste oppdraget med å forsøke å få denne sterkt skadede ovnen opp og stå. Som en siste utvei kontaktet vi Holden Ulefos Jernverk som har smeltet jern siden 1657, og som fremdeles lager kopier av en 1700-talls ovn. Etter to «jernkirurgiske» behandlinger, og sveising og støping av manglende ovnsdeler kom 350–400 kg jern tilbake til Torderød, og jubelen gjallet da fugl Fønix sakte reiste seg av asken, og nå står denne ytterst sjeldne sorte juvel og skinner i spisestuens praktfulle rundbuede ovnsnisje. Undrenes tid er ikke forbi. Ovnskrakken i tre er original med bukke hoder og girlandere. Den var temmelig morken og redusert, men takket være mester snekker Per Sørnes bærer denne sjeldenheten nå flere hundre kilo jern. Største høyde er 2,10 meter, sideplatenes vekt er ca. 50 kg. For tiden kjennes ikke flere utgaver av Moss Verk 1827 i Norge. EMPIREOVN FRA NÆS JERNVERK 1807 Empireovnen på Torderød er tegnet av den danskfødte byggmester, arkitekt

«SCÆVOLA», MOSS JERNVERK ANNO 1769. Denne modellen ble skåret i treformer av bilthugger mester Henrich Bech i 1769, da han oppholdt seg på Moss Jernverk nesten hele dette året.

FORTIDSVERN

«MEDAILLON», MOSS JERNVERK ANNO 1769. De fleste ovner i Norge var på 1700-tallet i to og tre etasjer, mens fire etasjes ovner gjerne gikk til eksport til Danmark og Nord-Tyskland. Torderøds «Medaillon» i fire etasjer kan være den eneste i sitt slag i Norge.

og jernverksbestyrer på Næs Jernverk ved Tvedestrand, Heinrich Meldahl, antageligvis i 1807. Denne særegne ovnen er benevnt som «Løven» i verkets katalog utgitt i 1809. De klassiske motivene har etter alt å dømme sammenheng med Napoleons mislykkede felttog i Egypt i 1798/99, da franskmennene tydeligvis har latt seg imponere over sfinkser, løver og pyramider. I øverste etasje er det plassert en liggende qvinde med et beger i hånden; skal dette motivet forestille selveste Cleopatra med giftbegeret? Legg merke til den buede toppen som utrolig nok har form som en Napoleonshatt.

FORTIDSVERN

Høyde ca. 180 cm. på trekrakk, som var tillatt av brannvernmyndighetene til ca. 1840. For å dempe varmen nedover ble det gjerne lagt et lag med sand i bunnen på brenn kammeret. Antatt vekt ca. 250 kg. Denne ovnen stod i den store spisestuen i en altfor stor rundbuet ovnsnisje i første etasje, der den ble veid og funnet for lett. Ovnen ble fotografert, merket, demontert og flyttet en etasje opp til «grønnstuen» med en mindre ovnsnisje og der passer den som hånd i hanske. EIDSFOS VERK CA. 1830 De gamle norsk jernverks storhetsperiode

kan tidfestes til de to hundre år mellom 1630 og 1830. På slutten av 1700-tallet gjøres det en rekke nye forbedringer og oppfinnelser ved tyske og engelske jernverk som resulterer i en langt mer rasjonell drift. Støping i åpen form erstattes av lukkede former, noe som gir en langt mer presis støping av ovnsplatene, og tykkelsen på platene ble nå mye tynnere. Den tungvinte utvinning av jernet gjennom store ressurskrevende masovner som måtte fyres døgnet rundt ble nå overflødig gjennom innførelsen av ny teknologi. Det første norske jernstøperi ble Cathrineholm i Halden, etablert i 1829. De

tyskinspirerte, høye og slanke etasjeovner, hvor røyken ledes i et sinnrikt system i sikksakk oppover i etasjene gjør at ovnene blir langt mer brenselbesparende. Senklassisismen og nyrenessansens stilformer utformet av den kjente tyske arkitekt Karl Friedrich Schinkel i 1830 og 40-årene vinner innpass her hjemme, og arkitekt Christian H. Grosch og maleren Johannes Flintoe tegner ovner for de norske jernstøperiene. På Torderød står det en meget god representant for de høye, slanke tyskinspirerte ovner som første gang ble støpt i Norge ca. 1830–40. Denne praktovnen i hele fire etasjer er støpt ved Eidsfos Verk ved Hof i Vestfold, og den er utstyrt med flotte detaljer som løveføtter, et svungent og rikt dekorert brennkammer, velformede etasjeskiller og fint utsmykkede ovnsgrinder, og helt øverst som kronen på verket troner to griffer vendt mot hverandre. Største høyde er ca. 230 cm, og vekten antas å være ca. 250 kg. Denne modellen er sammen med den såkalte «ridderovnen» og noen få andre modeller en av de vakreste etasjeovner som er støpt i Norge. Avslutningsvis skal det nevnes at denne ovnen ble funnet demontert som et rustvrak i kjelleren på Torderød. Mange timers stålbørsting av rust og fjerning av gammel ovnskitt og skitt måtte til før ovnen hadde fått tilbake sin forums prakt. «MEDAILLON», MOSS JERNVERK ANNO 1769 Forvalteren på Moss Jernverk i 1787, Lars Semb, leverte samme år følgende oversikt over de ovner som støpes på Moss Jernverk: Medaljongen i to, tre og fire etasjer, Altertavlen i to og tre etasjer, Herkules i to etasjer, kahyttovner, Moses, Det danske våpen, Kongen og Dronningen, Samson, Bileam i en etasje. Ved en anledning benevner Lars Semb Medaljongen som «Medaillon». Mye tyder på at dette var den aller gjeveste av de tre ovnene i utsøkt klassisisme som Henrich Bech skar modellene til i tre i 1769, siden den var den eneste som leveres i hele 4 etasjer. Semb opplyser at selveste Prins Carl av Hessen, fra 1772 øverstkommander ende general i Norge, fikk flere 4 etasjes «Medailloner» i 1786, 17 år etter at modellen ble støpt for første gang. Det kan tenkes at en eller flere av disse praktovnene står på Gottorp slott i Slesvig eller på sommer residensen Lovisenlund i Danmark, der han tilbrakte mye av sin tid. Motivet på brennkammerets langside er et antikt romersk, krigerhode i relieff innfelt i en medaljong. Etasjeskillerne flankeres av fire karyatider, en gresk betegnelse på en kvinne fra byen Karyai i Lakonia, der kvinnene brukte en egenartet kurvformet hodepryd under ritualdansen til ære

EIDSFOS VERK CA. 1830. På Torderød står det en meget god representant for de høye, slanke tyskinspi rerte ovner som første gang ble støpt i Norge ca. 1830–40. Denne praktovnen i hele fire etasjer er støpt ved Eidsfos Verk ved Hof i Vestfold. Vi ser ovnen også slik den så ut da den ble funnet i kjelleren på Torderød.

FORTIDSVERN

for Artemis, jaktens, skogens og dyrenes gudinne. På brennkammerets bakplate står det med elegante bokstaver skrevet «Mosse Verk» med tegnet for jern i midten. Kortsideplatenes dekor er av helt spesiell interesse. De viser krigerske symboler som sverd, skjold, pilkogger og bue, og noe som kan tolkes som en fane. Nøyaktig de samme krigerske symboler finnes uthugget i sandsten utvendig på Amalienborg i København. Disse krigerske motivene har Henrich Bech tatt med seg til sitt nye land, der han skulle bli den store mester i både rokokko, Louis Seize og klassisisme. I pyramidetoppen, som utgjør 4. etasje, har eieren av Moss Jernverk i 1769, Erich Ancher, plassert sitt våpneskjold, et anker. De fleste ovner i Norge var på 1700-tallet i to og tre etasjer, mens fire etasjes ovner gjerne gikk til eksport til Danmark og Nord-Tyskland. Så vidt vi vet er Torderøds «Medaillon» i fire etasjer den eneste i sitt slag i Norge. Sideplatenes mål er 66 x 48 cm. Vekt ca. 50 kg. Største høyde ca. 195 cm, uten ovnskrakk. Totalvekt ca. 420 kg. Sammen med «Altertavlen» og «Herkules» utgjør «Medaillon» glimrende eksempler på de skjønneste Louis Seize-ovner som noensinne er skapt i Norge, i Europa, ja i hele verden! «SCÆVOLA», MOSS JERNVERK ANNO 1769 Denne modellen ble skåret i treformer av bilthuggermester Henrich Bech i 1769, da han oppholdt seg på Moss Jernverk nesten hele dette året. Både gjennom hele 1760-tallet og i 1770-årene skar Bech ovnsmodeller for norske jernverk i den mest utsøkte og viltre rokokko. Mye tyder på at jernverkseier Erich Anchers sønn, Carsten, har hatt en finger med i «Altertavlen», som muligens kan være et bestillingsverk fra København, siden praktovnen er i stram klassisisme. Motivet på den store sideplaten i brennkammeret er Gaius Mucius som brenner sin høyre hånd på et alter. Han var romersk soldat, tatt til fange da han skulle drepe den etruskiske general som ledet beleiringen av Roma i år 508 f.kr. Mucius visste at han nå ville bli henrettet, men ba om å få vise en romersk soldats mot og standhaftighet som et siste ønske. Han ba etruskerne fyre opp et bål på et alter, hvorpå han lot sin høyre hånd inn i flammene og lot hånden oppbrenne. Sagnet forteller at den etruskiske general Lars Porsenna ble så imponert at han lot Gaius Mucius, nå med tilnavnet «Scævola», dvs. Den venstrehendte, gå fritt tilbake til Roma. Han ble således en legende i levende live.

FORTIDSVERN

EMPIREOVN FRA NÆS JERNVERK 1807. «Løven», Empireovnen på Torderød, er tegnet av den dansk fødte byggmester, arkitekt og jernverksbestyrer på Næs Jernverk ved Tvedestrand, Heinrich Meldahl, trolig i 1807. På den andre bildet ser vi «Løven» like for den skal settes sammen.

Bakplaten i brennkammeret er forsynt med den patriotiske tekst: «FOR KONGEN FOR FÆDRELANDET». Under der står «Mosse Verk» med symbolet for jern i midten. I ovnsnisjenes rundbuer er det plassert allegoriske figurer som «Tapperheten», «Klokskapen» og høyere opp «Caritas» (Den forbarmede kjærlighet). Den treetasjes Mosseovnen ble støpt første gang i 1769 og var da så ultramoderne at de samme former ble brukt til ca. 1800/1805. Sideplatene måler 70 x 50 cm og veier ca. 60 kg. Full høyde på trekrakk er ca. 200 cm. Ovnens totale vekt er ca. 400 kg. I følge historiker og forsker Arne Nygård Nilssen (1899–1958) i verket Norsk Jernskulptur, er dette en av de vakreste og mest stilrene ovner som noensinne er laget i Louis Seize.

BUKKEVASEOVN FRA MOSS JERN VERK ANNO 1827. Denne store ovnen datert 1827 ble funnet i en brannruin og lagret på en låve i Vestby i Østfold. Platene var forvridde og til dels brent i stykker, og noen vik tige deler manglet. Gode håndverkere har satt den i stand.

Byantikvar Berit Kolden og kunsthistoriker Haakon Hattevig har bidratt med bæring og montering av ovnene. Per Sørnes har restaurert ovnskrakker og snekret meget gode kopier der ovnskrakker manglet, samt montert røykrør på alle ovnene. Lasse Bunæs, som restaurerer gamle ovner, har sveiset skadede ovnsplater og skaffet manglende ovns deler. Holden/Ulefos Jernverk har utført «jernkirurgisk behandling» på skjeve og forvridde ovnsplater. Uten hjelp av disse fremragende fagfolk, hadde ovnsprosjektet på Torderød ikke latt seg gjennomføre.

Vi gjør historien synlig arkeoplan.no

En av landets største leverandører av skiltløsninger for kulturminner. Utendørs og innendørs skilt av høy kvalitet. Kontakt oss for et tilbud til ditt skiltprosjekt! post@arkeoplan.no Tlf. 71 25 48 70

FORTIDSVERN

KYSTKULTURMINNE FRAM FRÅ GLØYMSLA

EIN NY VÅR FOR NILSBUA

Fjaler

VESTLAND Bergen

- Det er nesten uverkeleg å sjå den gamle bua så heil og fin att her nede på kaia, med tette veggar og ljos i vindauga. Er det ikkje fantastisk? Ei tydeleg engasjert Tone Undertun ynskjer velkomen til dampskipskaia i heimbygda Hellevik i Fjaler. Med smittande entusiasme vert skodelystne sjeler introduserte for Nilsbua; ei historisk sjøbu som takka vere rause porsjonar pågangsmot og iherdig innsats er på god veg attende til fordums prakt. Tekst og foto: Alexander Asphaug Rauboti

m Tone kan ein raskt etablere at ho er ei eldsjel med høgt energinivå. Vi møter henne som leiar for foreininga «Vener av Nilsbua» og det pågåande restaureringsarbeidet, og det er lett å forstå at ho brenn for prosjektet. For Tone har alltid vore glad i «den vakre, gamle bua» på kaia. Ho er for ung til å minnast aktiv drift der, men har likevel eit nært forhold til staden. – Nilsbua er eit kulturminne vel verd å ta vare på, som ei av svært få attståande av dei store sjøbuene langs Dalsfjorden. Bygningen ber vitne om ei tid då fjorden var hovudfartsåre og kaiene sentrale knutepunkt for folk i distriktet, fortel Tone.

KAIA I HELLEVIK 1930-åra. Nilsbua fekk noverande form etter flytting på ukjend tidspunkt tidleg på 1900-talet. Foto: Olai Schumanns Olsen, UBB.

FORTIDSVERN

EIN GRÜNDER OG EIN TIDSKAPSEL Ho legg ikkje skjul på at familiære relasjonar til Nilsbua har medverka til det sterke engasjementet ho har for kulturminnet i dag. Tone er nemleg grandniese av den siste kjøpmannen som dreiv landhandel i bygningen, og forteljingar derifrå har følgt henne frå barndomen. Likevel handlar prosjektet for henne om meir enn eigne

NILSBUA sett frå nord-vest, 2021. Endeleg nærmar fasadane seg ferdigstilling. Planen er å måle bua med linoljemåling innan sommaren.

kjensler og nostalgi. Etter å ha budd borte sidan vidaregåande flytta Tone attende til heimbygda i 2014, og som energisk gründer med verksemdsarkitekt som yrkestittel tok det ikkje lang tid før skapartrong og kreativitet bløma på gamle trakter. Trass heiltidsjobb dukka føretaket «Leonards Forlaavelse» raskt opp som ein hobbybasert attraksjon i bygda, med utgangspunkt i den gamle låven som morfar Leonard sette opp i si tid. Å bidra til positiv nærings- og bygde utvikling står sentralt for Tone, og saman med likesinna entusiastar står altså revitalisering av ein lokalhistorisk identitetsmarkør på agendaen. For ja, Nilsbua er godt synleg der ho står på Hellevik kai, og er eit naturleg blikkfang anten ein svingar seg ned den smale bygdevegen i bil eller stig i land på kaia frå eiga skute. Med få unntak er bua uendra sidan ho vart reist på noverande stad tidleg på 1900-talet. Å kome inn i det faspanelte indre av Nilsbua er som å føreta ei reise attende i tid. Frå kaia fører ei grønmåla dør inn i den gamle landhandelen, der original kjøpmannsdisk og opne trehyller bugnar av

nostalgiske varer. Benken der «gamlekarane» løyste verdsproblem er framleis på plass mellom døra og vedomnen, og på veggane lyser fargesterke reklameplakatar frå svunne tider. Innom butikken har det vore godsekspedisjon, lager og isrom for lokalt skorne isblokker pakka i sagflis, samt bustaddel med gang, stove og kjøken. I andre høgda finn ein to stover med tilstøytande soverom og eit rommeleg varelager. MINNER FRÅ LEVD LIV – OG BRÅ DØD Interiøret i båe høgdene er krydra med meir og mindre daglegdagse gjenstandar som ber vitne om levd liv på staden. Alt frå kaffikjelar til dei meir kuriøse objekta ein møter på, kan nemnast ei fletta sjukekorg med segldukskalesje. Tankane går automatisk til dei som måtte gjennom båtreisa til næraste sjukehus som korgliggjande pasient på dekk - i all slags vêr. Nokre av romma er innreidde med møblar og gjenstandar som er komne «heimatt» i samband med prosjektet, supplert av ei rekkje stemningskapande og tidstypiske ting som like gjerne kunne vore det. Informasjonstekstar og foto på veggar og

bord inviterer gjester til å bli betre kjend med historia til bua og dei som har budd og jobba på staden. Når nemninga «Nilsbua» først kom i bruk er usikkert, men namnet er i alle høve godt forankra. Tre ulike Nils står sentralt i soga om bua. Den første er sjølve godsherren på storgarden Hellevik, Nils Andreas, og som truleg fekk bygd bua ein gong kring 1870. Opphaveleg stod sjøbua berre nokre steinkast unna der ho står i dag, i «Ura», på motsett side av vika. Flytting til noverande tomt på Hellevik kai fann stad tidleg på 1900-talet. Her vart bygningen arbeidsplass og heim for kjøpmann Nils Børven, og landhandelen ein kan vitje i Nilsbua i dag skriv seg frå hans tid. Det same gjer minnet om ei grufull hending som fann stad i eine soverommet. - Systra til Børven budde ei tid saman med familien i bua. Ein dag bryggja det opp til eit heftig torevêr, og lynet slo ned i bygningen. Nilsbua kom ifrå hendinga, men på soverommet låg systra og prata i telefonen i ei jarnseng. Kombinasjonen fekk fatale følgjer, og ho omkom på staden, fortel Tone, og grøssar litt.

FORTIDSVERN

INTERIØRET I LANDHANDELEN i Nilsbua slik det såg ut då prosjeket kom i gang. Her hadde tida stått stille sidan ein skomakar forlèt lokalet som siste næringsdrivande i bua ein gong på 1960-talet.

Korvidt den gamle og rustne jarnsenga på lageret i Nilsbua er eit uhyggjeleg minne om denne episoden tør ikkje Tone å svare på, og det er kanskje like bra. Tredje – og så langt siste – Nils i Nilsbua var på plass like etter krigen. Saman med kona Laura dreiv Nils Lone den gamle landhandelen fram til midten av 1950-talet. Då stod nytt hus med moderne butikklokale klart til innflytting rett i nærleiken. Ein æra med landhandel i Nilsbua var over, men med skomakarverkstad i gamlebutikken, losjerande familie og aktiv skipsekspedisjon var det framleis ljos i bua på kaia.

FRÅ STILLSTAND OG STORMFULLT VENDEPUNKT Enn så lenge. I 1972 la siste båt i fast rute frå Hellevik kai. Ny bilveg hadde erstatta fjorden som hovudbindeledd mellom bygda og omverda, og dagane der transport og kommunikasjon var diktert av rutetabellane til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane var talde. Dette sette ein brå stoppar for kaia som sosial møtestad til fastlagde tider. Utan rutegåande gods- og passasjerbåtar å ekspedere hadde ikkje lenger den alderdommelege Nilsbua nokon praktisk funksjon. Bak låste dører fraus tida. Bua glei inn i reine tornerosesømnen, og

etter fire tiår utan bruk og vedlikehald hadde tidstanna sett sitt dystre preg på bygningen. Med samtlege vindauge attspikra, vêrslitne veggliv og kvelande vegetasjon på alle kantar såg framtida mørk ut for Nilsbua. I 2015 mobiliserte lokale krefter med Tone i spissen for å vekkje liv att i den tidlegare samlingsstaden på kaia. Kulturminnefagleg kompetanse vart kopla inn, og fylkes kommunen fann bua verneverdig med stor kulturhistorisk verdi. Synfaringar konkluderte med at sjøbua stod til å redde. Med redningsaksjon i siktet såg lukka ut til å snu for Nilsbua. Så, i 2016, blæs det opp til orkan

Nilsbua er eit kulturminne vel verd å ta vare på, som ei av svært få attståande av dei store sjøbuene langs Dalsfjorden. NORDVEGGEN TIL NILSBUA før restaureringsprosjektet kom i gang. Samtlege vindauge var attspikra, og vegetasjon stramma grepet om bygningen frå alle retningar.

FORTIDSVERN

langs vestlandskysten. Uvêret testa den slitne sjøbua til bristepunktet, og framtidsplanane hang med eitt i ein tynn tråd. Særleg på taket gjorde kraftige vindkast vondt langt verre. Store hol gav vått vestlandsklima fritt leide til indre strók, og gavlen med det karakteristiske vindehuset mot fjorden var nær ved å skilje lag frå resten av bygningskroppen. Men det som like gjerne kunne markert slutten for Nilsbua forserte istaden planane om å redde ho for framtida. - Tilstanden var plutseleg overhengjande kritisk, så her galdt det å handle raskt. Ein ny vinter hadde sannsynlegvis gjort ende på bua, seier Tone.

JENSBUA KYSTKULTURSENTER er eit aktivt bygningsvernsenter knappe ti minutt køyring frå Nilsbua, og fungerer som base for tradisjonshandverkar Ove Losnegård (t.h.), Asle Espeseth og tidvis agronom og skribent Siri Helle. Her er gjengen i full sving med restaurering av ei ytterdør frå eit historisk hus i Gulen.

PÅ LAGERET i andre høgda kjem ein over ei sjukekorg som tidlegare frakta pasientar til sjukehus.

TIL SIKRINGPROSJEKT OG SJØBUFESTIVAL Med sikringsmidlar i boks kunne arbeidet byrje. Tradisjonshandverkar og båtbyggjar Ove Losnegård fekk det omfattande oppdraget med å bringje Nilsbua attende på rett kjøl. Saman med Asle Espeseth og Siri Helle har han base i Jensbua; den andre av dei to store sjøbuene i området, knappe ti minutt køyring innover fjorden. Sidan 1992 har den gamle bøkkarverkstaden og sildekassefabrikken frå 1920 bore tilnamnet Kystkultursenter, med ny bruk som aktiv arena for fartøy- og bygningsvern og sosiale stunder. Nilsbuaprosjektet er med andre ord i godt selskap, og bygningen i gode hender. Ove, Asle og Siri tykkjer det er meiningsfullt å kunne bidra til å gje særprega kulturminne som Nilsbua ei framtid, og slik leggje til rette for levande kulturmiljø i eigen fjord. Sterkt samfunnsengasjement og ynskje om å styrkje Dalsfjorden som destinasjon og sambindande ledd mellom spreidde grender gav Ove ideen til det som vart Sjøbufestivalen i 2018. Med tettpakka program over tre dagar var det stor aktivitet i bygdene på båe

DETALJ FRÅ SØRVEGGEN. Minst mogleg originalt materiale er skifta ut. Der dette har vore naudsynt er nye materialar av lokalt saga furu av god kvalitet nytta.

FORTIDSVERN

TONE UNDERTUN omtalar gjerne seg sjølv som «håplaus nostalgikar», og har teke vare på det ho har funne av historisk materiale i bua. Her med eit postkort med motiv frå Hellevik.

sider av fjorden. Veteranbåten MS «Atløy» frå 1931 frakta festivaldeltakande passasjerar mellom ulikarta arrangement i beste tradisjon, og på kaiene var det stor stemning og folkerike tilstandar «nett som i gamledagar». Hellevik kai var ikkje noko unntak, og trass regn og surt vêr var det høgtidsstemning i lufta då lokalrutebåten endeleg hadde funne vegen attende til bygda. Igjen var Nilsbua eit samlingspunkt for lokale og tilreisande. Inne venta rykande varm suppe, fersk bakst og kaffi, som saman med lunande pledd kompenserte for manglande vindauge og til dels holete ytterveggar. Luftige forhold har ikkje vore til hinder for å introdusere Nilsbua for skodelystne. Tone poengterer at det har vore viktig å invitere folk

FORTIDSVERN

inn frå første stund, for slik å skape merksemd kring prosjektet og engasjement for bygningen. I byrjinga stråla ikkje akkurat bua «Ope hus» til dei som fann vegen ned til kaia. – Eg hugsar at vi hanka inn fleire som var sikre på at dei hadde køyrd feil då vi heldt ope dei første gongene. Mange har derimot fått seg ei aha-oppleving når dei har kome inn i bua og sett kor intakt interiøret faktisk er. Men ingen regel utan unntak, humrar Tone, og kastar eit blitt mot det eine hjørnet lengst bak i landhandelen. Eit pent dandert tekstil skjular brorparten av eit relativt stort hol i himlinga, omkransa av tydeleg roteskadd panel. – Vi har ingen forklaringsproblem om folk lurer på kva inntekter frå sal av kaffi, bakst eller anna i landhandelen går til. Her er

enno hol å fylle pengar i – bokstaveleg tala. Men du verda, kor det har kome seg sidan vi byrja her. Heile vindauge og ytterveggar er verkeleg ein milepæl, seier Tone oppglødd, og rosar innsatsen til dyktige handverkarar, dugnadsgjeng og andre bidragsytarar. AVGJERANDE FOR PROSJEKTET Tilskot frå Fjaler kommune og bygningsverninstansar som Kulturminnefondet og Kulturminner for alle har vore avgjerande for prosjektet, som elles er finansiert av private midlar, gåver og arrangementsinntekter. Ein kan trygt konkludere med at mykje og godt arbeid er utførd på og kring Nilsbua gjennom dei fem siste åra. Neste delprosjekt på istandsetjingsfronten er det sekundære tilbygget,

eller «skuten», på sørsida av bua. Denne vart i si tid reist for å gje ly til båtar og anna utstyr, og er tiltenkt ny bruk som funksjonelt servicebygg for publikum. Slik vert forholda lagde godt til rette for auka og fleksibel bruk av Nilsbua, utan å måtte ty til nemneverdige inngrep i sjølve bygningen. Etter intensivt arbeid med fasadane i vinter er det lett å sjå at nokon meiner alvor med å gje kulturminnet ei framtid. Nyhøvla kledning og restaurerte, kvitmåla vindaugs rammer er iaugefallande prov på dette, og står førebels i klar kontrast til originale bygningsdelar som framleis held mål. Lappeteppet av nytt og gamalt synleggjer den antikvariske tilnærminga til bygningen, med minst mogleg utskifting som førande prinsipp. Planen er å binde eksteriøret saman til eit saumlaust heile ved hjelp av linoljemåling innan sommaren. Med raude veggar, dører og listverk i grønt og kvitmåla vindauge vil Nilsbua framstå rimeleg nøyaktig slik ho gjorde i sine velmaktsdagar i første helvta av 1900-talet, og atter vere ei innbydande ramme for liv og røre i bygda. Det er vår i lufta på kaia i Hellevik, og det på fleire vis. Vi gler oss!

VETERANBÅTEN MS «ATLØY» på veg frå Hellevik kai under Sjøbufestivalen i Dalsfjorden i 2018. Med lokalrutebåten på plass var det stor stemning i bygda.

Kulturminnefondets tilskuddsordninger Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Rullende og bevegelige kulturminner

Fagseminar

Sikringstiltak

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no. Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

FORTIDSVERN

GAMLE TREHUSMILJØ I NORGE ER UNIKE I VERDEN

HVOR STÅR VI I BRANNIKRINGEN AV VERNEVERDIG TETT TREHUSBEBYGGELSE?

TREHUSMILJØENE ER MANGFOLDIGE og har ulike branntekniske utfordringer. På Havråtunet var det naturen og ikke en byplan som bestemte plasseringen av bygningene.

FORTIDSVERN

Hvert år starter nærmere 80 branner i verneverdig tett trehusbebyggelse. Mange begrenses raskt og forblir små branntilløp, noen blir katastrofale og gir dype inntrykk. De siste 20 årene er arbeidet med å brannsikre trehusmiljøene gradvis intensivert og i dag har nærmere 70 prosent av disse miljøene en egen brannsikringsplan. Arbeidet har gitt mye ny kunnskap og stadig tas nye tiltak og teknologi i bruk. Tekst: Martin Kristoffersen, branningeniør i COWI. Foto: Cowi

mfanget og mangfoldet av gamle trehusmiljø i Norge er unikt i verden. Fra gamle fiskebruk i Henningsvær til smale veiter i Trondheim og Sørlandets hvitmalte byer som perler på en snor. Trehusmiljøene har både likhetstrekk og ulikheter. Noen er bygget etter moderne byplaner, som Trehusbyen Levanger, mens andre er nærmest helt uten gater og struktur, som øysamfunnet Grip eller klyngetunet Havrå. Det gir mange ulike branntekniske utfordringer. Brannsikring av trehusmiljøene har pågått siden bybranner oppsto som fenomen. Folk var avhengig av ild for

matlaging, oppvarming og belysning. Man samlet seg gjerne rundt ilden og drakk ildens skål. Ilden var dog både tjener og herre. I middelalderens byer sto tjærebredde hus tett i tett, men til tross for at uaktsomhet ble strengt straffet og vektere patruljerte gatene, var byene stadig herjet av brann. MURTVANG Fra middelalderen og fram til murtvang ble innført, etter brannen i Ålesund i 1904, kom det fra tid til annen nye tiltak mot storbrann. Nye byplaner, bredere gater og begrensinger på etasjer og areal hjalp. Sent på 1800-tallet ble

FORTIDSVERN

VERDENSARVEN PÅ RØROS var tidlig ute med både termisk kamera, bybranndeteksjon og skjærslokker.

brannvesenet profesjonalisert i flere byer og det legges vannledninger i stål som kan levere trykk. Likevel, mellom 1767 og 1904 kjenner vi til 100 bybranner i 32 ulike byer. Allerede fra mellomkrigstiden var flere trehusmiljø preget av forfall, og etter bomb ing og nedbrenning av flere trebyer under annen verdenskrig, særlig i nord, gjorde saneringspolitikken seg for alvor gjeld ende utover 50 og 60-tallet. Dette innebar ambisjoner om å fjerne mindreverdige bygg til fordel for ordnede trafikkforhold og mer hensiktsmessig bebyggelse. Fra slutten av 60-tallet vokser det imidlertid fram allianser mellom antikvariske myndigheter, beboere, studenter og andre grupper som utfordret den modernistiske byplanleggingen. Et nytt syn på den gamle bebyggelsen begynner å spire. Da Røros i 1980 ble registrert i UNESCOSs liste over verdens kultur- og naturarv begynte også tanken om bybrannsikring også å ta form. Brannsikringsprosjekter på Røros og i Risør på sent 80-tall var en sped begynnelse, men forble et frempek til den mer omfattende brannsikringen vi ser i dag.

BRANNEN PÅ MØLLENBERG i 2019 som oppdaget av en forbipasserende spredde seg raskt til hulrom i konstruksjonen.

START MED EN BRANNSIKRINGSPLAN Start med en brannsikringsplan er Riksantikvarens budskap. Men blir brannsikringsplanene brukt og har de vært et godt verktøy for sikring av trehusmiljøene? I en brannsikringsplan kartlegges trehusbebyggel-

sen og ulike tiltak for å forebygge, detektere, begrense og bekjempe en bybrann vurderes og anbefales. Rundt år 2000 hadde ingen av de verneverdige trehusmiljøene en helhetlig brannsikringsplan. Kort etter årtusenskiftet blir det imidlertid laget brannsikringsplaner

FORTIDSVERN

for både Røros, Gamle Stavanger og fiske været Grip og i dag er nærmere 70 prosent av trehusmiljøene dekket. Hensikten med planene er den samme, å hindre omfattende bybranner, men innholdet i planene har utviklet seg i takt med ny kunnskap og teknologi.

DETTE ER ET termisk kamera montert i Bergen. Den høyre skjermen viser bilder fra det termiske kameraet, og med skjermen til venstre styrer man hva man vil se, med en joy stick.

Erfaring fra branner er en viktig kilde til kunnskap. Ofte er det slik at de mest alvorlige brannene også gir mest kunnskap. Brannen i Lærdal i 2014 er ett eksempel. Der fikk vi blant annet mer kunnskap om hvordan vær og klima påvirker brann. Det var nemlig ikke bare den sterke vinden som var avgjørende. I flere dager før brannen blåste det fra fjellene rundt Lærdal og ned i bygda. Kald fjelluft ble varmet opp da den blåste ned i dalføre og ytterligere varmet opp inne i husene. Dette gjorde at luftfuktigheten inne ble svært lav og gjorde trehusene om til tørre vedkubber. Både Lærdalsbrannen og internasjonal forskning har gitt kunnskap om hvordan bygninger antennes utenfra og hvordan bygningsskallet kan beskyttes bedre mot brann. En utvikling synes å være at brannsikringsplanene har blitt mer omfattende. De første brannsikringsplanene hadde fokus på tekniske tiltak mot brannspredning. Etter hvert har man gått mot en mer helhetlig tilnærming med fokus på forebyggende tiltak. Å unngå brann er jo det beste, men det fins fallgruver. Effekten av brannforebygging er ikke lett å måle. Dermed er det vanskelig å vite hvilke tiltak man bør fokusere på. I sum må man si at brannsikringsplanene har hatt stor betydning. Vi vet med sikkerhet at anbefalte tiltak har reddet store kultur historiske verdier fra brann. Det finnes

imidlertid forbedringspotensial. Det er lett å tenke at alle tiltak er gode tiltak. Planer kan imidlertid bli for omfattende og det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne. Riktig prioritering er derfor viktig. De beste tiltakene er de som blir gjennomført. BRANNFOREBYGGING HAR BLITT VIKTIGERE Den beste måten å hindre bybrann på er ikke å slokke brann før den blir stor – det er å hindre at brann starter. Men er det mulig å hindre alle branner? Strategien er logisk, dersom brann ikke oppstår vil heller ikke bybrann oppstå. Brann som oppstår, men effektivt begrenses til ett eller to bygg betyr likevel at helheten i trehusmiljøet gradvis viskes ut.

Mange brannforebyggende tiltak er anbefalt i tette trehusmiljø, men det er vanskelig å se resultatet av forebygging. Undersøkelser fra helsesektoren samt trafikksikkerhet viser at det er svært vanskelig å måle effekten av selv langvarige og målrettede holdnings kampanjer. Hvor mange branner et bestemt tiltak avverget er nærmest umulig å si. I forbindelse med masteroppgaven «brannsikring av tette trehusmiljø» ved Høyskolen på Vestlandet, ble gjennomførte tiltak i tette trehusmiljø kartlagt og erfaring med disse ble samlet. Omentrent 150 brannforebyggende tiltak ble her registrert som gjennomført i Norge. Sammenlignet med andre tekniske tiltak ga de forebyggende tiltakene lite erfaring, nettopp fordi det er vanskelig å se effekten. Noen viktige erfaringer gikk imidlertid igjen.

FORTIDSVERN

Dersom man sender ut generell brannforebyggende informasjon eller inviterer til folkemøter ser vi at det er lettest å treffe de som allerede gjør det meste riktig; de mer risikoutsatte gruppene uteblir. Brannforebyggende tilsyn pekte seg ut som et godt tiltak. Dette innebærer at brannvesenet, i kraft av lokal forskrift, inspiserer brannsikkerheten i vanlige boligbygg. Slik kan brannvesenet sjekke om bygget oppfyller forskriftskravene og samtidig møte beboere ansikt til ansikt. Arbeidet er imidlertid ressurskrevende, og man må jobbe lang siktig. I Trondheim har brannvesenet arbeidet systematisk med dette. Her har man sett at tilsynene ofte følges opp av fysiske tiltak som hever brannsikkerheten både for beboer og trehusmiljøet som helhet. Et nytt forebyggende tiltak som aktualiserer seg ut fra brannstatistikken er komfyrvakt. Disse består av en sensor og strømbryter som kutter strømmen til komfyren ved fare for brann. I nye bygg er dette et krav, mens i eldre trehus vil det bare gjelde når det legges opp ny kurs til komfyren. Statistisk sett er kjøkken og komfyr den vanligste brannkilden i Norske hjem og gamle trehus er intet unntak. NY TEKNOLOGI VARSLER BRANN VESENET DIREKTE I et vanlig hjem er røykvarsleren det viktigste tiltaket for å sikre liv og helse. At folk kommer seg i sikkerhet, er det viktigste. For å hindre at brann sprer seg i tett trehusbebyggelse er det imidlertid ikke nok at beboere blir varslet. Hva om ingen er hjemme?

VERNEVERDIG TREHUSBEBYGGELSE finner vi fra Lindesnes til Sør-Varanger, men bombing og nedbrenning under krigen gikk hardt ut over NordNorge. I tett trehusbebyggelse kan brann spre seg både som strålevarme, flammekast, flyvebranner eller via vegetasjon og annet brennbart som plasseres mellom bygningene.

FORTIDSVERN

Når brann bryter ut, øker skadepotensiale raskt. Få minutter kan skille brann som begrenses til ett rom og brann som sprer seg til nabobygg. Ser man på de mest alvorlige brannene i tette trehusmiljø er påfallende mange av disse varslet av en nabo eller tilfeldig forbipasserende. Deteksjon som varsler brannvesenet direkte, kan derfor være avgjørende. TERMISK KAMERA SER BRANNEN Termisk kamera eller branndeteksjonskamera fanger i motsetning til vanlige kamera, ikke synlig lys, men infrarød stråling. Varmestrålingen fra en brann fanges derfor enkelt opp på lang avstand. Slike kamera er brukt i et titalls trehusmiljø i Norge. En fordel med termiske kamera er at man kan overvåke et stort område med relativt lite utstyr. Dersom brann oppstår utvendig og innenfor kamerats synsfelt detekteres selv små flammer raskt. Når man i tillegg monterer et vanlig optisk kamera med zoom kan brannvesenet, i tillegg til tidlig varsling, få øyne på stedet og kan avklare situasjonen før mannskap kommer fram. Erfaring med branndeteksjonskamera er blandet, men i hovedsak positive. 110sentralene viser til stabil drift og lite problemer med nedetid, men også mange unødige alarmer. Dette fører dog som oftest ikke til unødige utrykning fordi situasjonen lar seg avklare med vanlig optisk kamera. Hvorfor er ikke alle tette trehusmiljø overvåket med termiske kamera kan man spørre seg.

Teknologien har imidlertid flere begrensinger man må være oppmerksom på. Den viktigste utfordringen med termiske kamera er å oppnå god sikt. Karakteristisk for trehusmiljøene er at bygninger står tett og dette danner mange blindsoner for kameraet. Trange gater, smug og bakgårder faller ofte utenfor kameraets synsfelt. For å oppnå god dekning er man derfor avhengig av strategisk høye punkter og flere kamera montert fra 2–3 ulike vinkler. Likevel vil det være bindsoner. Uten gunstig plassering ender man opp med å bare se hustak. Det må også presiseres at termiske kamera raskt fanger opp utvendig brann mens de fleste branner starter innvendig. Dermed er brannen potensielt omfattende før den fanges opp av kamera. Rask varsling av brann som starter innvendig krever andre løsninger. BYBRANNDETEKSJON SIKRER TIDLIG SLOKKEINNSATS Den viktigste utfordringen for å hindre store branner i tett trehusbebyggelse er å sørge for tidlig varsling av innvendig brann. Et ordinært brannalarmanlegg løser i utgangspunktet dette enkelt, men mange av bygningene har ikke krav om et slikt anlegg, bare vanlige røykvarslere. I et verneverdig trehusmiljø er ikke hensikten først og fremst å beskytte det enkelte byggverket, men bebyggelsen som helhet. Det har dermed ofte blitt opp til kommunene å sette inn tiltak. I byer som Røros og Kongsvinger han man løst dette med noe man kaller for bybranndeteksjon. Bare på

EKSEMPLER PÅ HULROM som brannen kan spre seg til i eldre trehus.

konstruksjonen. Det gjør at man mister kontroll på hvor brannen er og om man har kontroll. Ubegrensede mengder vann hjelper lite når brannen er skjult. Røykdykkere må skjære seg inn og rive bygningsdeler for å komme til. Da tilføres oksygen og brannen kan blusse opp. Men brannvesenet har et hemmelig våpen, skjæreslokkeren. En skjæreslokker fungerer nesten som en høytrykkspyler, men vannstrålen er så sterk at den kan skjære seg gjennom både treverk og stål. Dersom brannvesenet skjærer seg gjennom en gavlvegg spyler skjæreslokkeren med så høyt trykk at den fyller et stort loft med vanntåke som senker temperaturen. På denne måten kan brannmannskapene slokke innvendig brann uten å gå inn i bygget. Et annet effektivt våpen er slokkeskum. Tradisjonelt har skum blitt brukt av industriog flyplassbrannvesen fordi det egner seg til slokking av drivstoffbranner. De siste årene har skum også blitt mer vanlig som utstyr på kommunale brannbiler. Ved å blande skumvæske med vann brukes vannet mer effektivt. Skummet kleber seg til tak og vegger og danner en kjølende hinne. Dermed kan skum brukes både til å slokke brannen direkte, men også til å beskytte nabobygg mot varmestråling og gnister. Under branner i Lærdal i 2014 ble Avinors brannbil fra Haukåsen flyplass satt inn for å skumlegge nabobygg som sto i fare for å bli antent. Skummet festet seg godt til huset og bidro til at flyvebranner ikke antente huset.

GRIMSTAD SENTRUM er preget av trange smug og bakgårder der brann er vanskelig å oppdage, men lett kan spre seg.

Røros er det installert over 1200 detektorer som varsler brannvesenet direkte. Bybranndeteksjon er en enklere form for brannalarmanlegg, ofte med trådløse detektorer, slik at installasjon er enkel og gir lite inngrep i bygget. Ved detektert brann sendes alarm via en mellomsentral til brannvesenet som kan rykke ut før brannen blir stor. Bybranndeteksjon kan vi med sikkerhet si har reddet store kulturhistoriske verdier. Det finnes flere titalls kjente tilfeller der brannvesenet har rykket ut til tett trehusbebyggelse og slokket brann i startfasen. Men tiltaket har sine utfordringer. Som med alt teknisk utstyr kan det oppstå feil og det er behov for jevnlig oppfølging og vedlikehold. Med bybranndeteksjon ser vi at det kreves kontinuerlig oppfølging. Man har sett tilfeller der utstyr er anskaffet og montert, men der man har resignert fordi oppfølging i driftsfasen var for krevende. Utvikling både innen detektorteknologien og batterilevetid vil forhåpentligvis gjøre

at stadig flere trehusmiljø vil få pålitelig innvendig branndeteksjon. NYE SLOKKEMIDLER OG TEKNIKKER På formiddagen den 7. desember i 2002 ble Trondheim rystet av brannen i Nordre gate. Det var vindstille og brannen startet et steinkast fra brannstasjonen. Likevel gikk et helt kvartal med trehusbebyggelse tapt. Dette var viktige kulturminner i Trondheim og det er uttalt at en del av byens sjel gikk tapt i brannen. Brannen ble en katalysator for sikring av trehusbebyggelse fordi den satte sterke følelser i sving. Den ble også gransket nøye, noe som ga viktige lærepunkter. I granskningsrapporten ble det påpekt at brannvesenet ikke hadde egnede verktøy for å angripe brannen. I 2021 har imidlertid brannvesenet flere nye verktøy som ville kommet godt med. Den største utfordringen brannvesenet står ovenfor når flammene får feste i gamle trehus er at brannen går inn i hulrom i

EIER OG BEBOER ER FØRSTELINJE MOT BRANN Det er spesielt for verneverdig tett trehusbebyggelse at kommuner og brannvesen tar såpass mye ansvar for brannsikring som de gjør. Det er nemlig en nasjonal interesse at vi bevarer så mye som mulig av disse kulturminnene. Det fritar imidlertid ikke eiere og beboere for sitt eget ansvar. Alle bygningseiere er ansvarlig for at eget bygg tilfredsstiller forskrift om brannforebygging. Det er blant annet her man finner krav om at alle boliger som minimum skal ha røykvarslere og brannslokkingsapparat. Det stilles også krav om at alle bygg skal ha samme nivå av brannsikkerhet som følger av byggeforskriften av 1985. Alt dette er viktige for den totale brannsikkerheten, men i tette trehusmiljø ser vi også at andre enkle tiltak kan bidra til å forsinke brannspredning mellom bygninger. Da COWI utarbeidet brannsikringsplan for Levanger i 2017 ble samtlige trehus analysert med hensyn til brannspredningspotensiale. Det ble konstatert at mange bygninger var velholdte uten tydelige svakheter, men registreringen ga to viktige læringspunkter: Noen få enkeltbygninger i særlig dårlig forfatning, utgjorde risiko for omkring liggende bygninger.

FORTIDSVERN

ENKELTE TREHUSMILJØ SOM her på Sør Gjæslingan ligger værhardt til og langt fra nærmeste brannstasjon. Da er det ekstra viktig at brannsikringsplanen er god.

Normalt og enkelt vedlikehold av bygninger vil bidra til å forsinke brannspredning mellom bygninger. Eksempler på dette er utbedring av løse takstein, maling av fasade, utbedring av skadet panel, eller rengjøring av takrenner. De siste årene har vi dratt nytte av internasjonal forskning på brannspredning mellom skog og bebyggelse. Spesielt i USA er dette nå et stort problem. Ny kunnskap om hvordan gnister spres med vinden og samles opp av tak og fasader er høyst relevant for tett trehusbebyggelse i Norge. Vi kan se på alle de utvendige bygnings delene som et brannskall. Når et hus antennes utenfra, vil brannen finne letteste vei gjennom skallet og inn. Svakeste punkt kan være lufting under takutstikk, under panel, andre lufteventiler eller gamle vinduer. Det finnes nå brannsikre lufteventiler som relativt lett og usynlig kan monteres i tak og fasader, men også enkelt vedlikehold vil forebygge svakheter i brannskallet. I eksemplet fra Levanger fant COWI i enkelte tilfeller at skader på takstein kombinert med tørr vegetasjon i takrenner ville være svakeste punkt i brannskallet. I en lignende kartlegging av et kvartal på Møllenberg i Trondheim fant vi eksempel på at skadet panel utgjorde et svakt punkt mellom to bygg. Brannen vil da lett finne vei inn i hulrom bak kledning og slokking vil være vanskelig.

FORTIDSVERN

Alminnelig ryddighet rundt egen bolig bidrar faktisk også til brannsikkerheten. Dette kaller vi brannhygiene. Tørr vegetasjon, avfall eller annet brannbart materiale vil antenne lettere enn bygningen og står dette inntil en fasade sprer det brannen videre. BÅDE ENKLE TILTAK OG NY TEKNOLOGI BLIR VIKTIG Det er stort engasjement rundt brannsikring av verneverdig trehusbebyggelse og det gjør inntrykk når kulturminner går tapt. Planer og tiltak til tross, gamle trehus fortsetter å brenne. Med dagens brannstatistikk vil 1 av 4 bygg i verneverdig trehusbebyggelse oppleve et branntilløp før år 2100. Mange av disse vil være små branntilløp, men noen vil bli store og mange bygg vil gå tapt. Brannsikringen må derfor forbedres. Ny kunnskap og teknologi har stadig vist seg nyttig for brannsikring av trehusmiljø og utviklingen går raskere nå enn før. Tiltak som ble innført på 1800-tallet er fortsatt viktig, men bare de siste 10–15 årene har nye tiltak som bybranndeteksjon og skjæreslokkeren blitt vanlig. I årene framover blir det viktig at flere bygg får enkel og pålitelig branndeteksjon. Tiltak som kan redusere antall branner knyttet til elektrisk utstyr blir også viktig. Allerede utgjør branner knyttet til komfyr og elektronikk majoriteten, og vi vet at biler, sykler og mye annet kommer til

å hente strømmen sin fra gamle trehus. Brannvesenets biler går også på batteri i framtiden og disse får gradvis nytt utstyr som blir nyttig i verneverdig trehusbebyggelse. Slokkespyd montert på en hydraulisk arm, som kan skytes inn på loft og slokke brann med høyt vanntrykk er et spennende eksempel på dette. Historisk har store bybranner oppstått under værforhold som vi med dagens kunnskap og teknologi relativt enkelt kan forutse. Ved å forutse kombinasjon av vind og lav luftfuktighet over flere dager som tørker ut trekonstruksjoner kan vi både tilpasse beredskapen og varsle befolkningen. Dette gjør vi allerede i dag med skogbranner. Ny teknologi har vist seg viktig, men fortsatt finnes det lavthengende frukt i form av enkle men viktige tiltak. Man ser for eksempel at uklare rammebetingelser gjør arbeidet unødig komplisert. Skillet mellom eiers ansvar og kommunens ansvar er ikke like åpenbart i et kulturlandskap som i den vanlige bebyggelsen. Kommunens plikter oppleves uklart og bidrar til at arbeidet prioriteres ulikt. Klargjøring og bevisstgjøring rundt regelverket vil hjelpe mot dette. Trehusmiljø som oppleves viktige for kommunen prioriteres gjerne høyere. Framsnakking og formidling av kulturminneverdien trehusmiljøene innehar, ikke bare de største og mest kjente, vil derfor kunne gi økt motivasjon og vilje til brannsikring.

EN UTVENDIG BRANNSLANGEPOST kan brukes av bebo ere ved brann, men er også et symbol på brannfaren i område.

BYGNINGER SOM BRENNER erstattes unntaksvis av replikaer, men langt oftere av ny arkitek tur eller forblir et arr i bebyggelsen. Som i Kabelvåg der den snart 30 år gamle branntomten står ledig. Foto av Håkon Brun (øverst) og Inger Lise Teigstad (nederst)

Et annet enkelt, men sannsynligvis effektivt tiltak vil være økt kunnskapsdeling. Kommunene jobber i dag mye hver for seg med brannsikring og de har ulike metoder og prioriteringer. Det fokuseres ofte på hva andre har gjennomført eller har planer om,

ikke på hva effekten var eller hvordan tiltaket fungerte i praksis. En fallgruve er å se på brannsikring som noe man kan kjøpe eller et prosjekt som kan gjennomføres, mens det i realiteten er en kontinuerlig prosess.

Artikkelforfatteren er utdannet brann ingeniør ved Høyskole på Vestlandet. Han har spesialisert seg på brannsikkerhet i tett trehusbebyggelse, og har skrevet masteroppgaven «Brannsikring i norske trehusmiljø».

WIBO LINOLJE MALING

tradisjon for fremtiden

Leverandør av kvalitetsprodukter for utvendig og innvendig maling. www.miljomal.as • E-post: post@miljomal.as • Telefon: 99482244 • Østerdalsgata 1K, 0658 Oslo

FORTIDSVERN

LIV JORUNN OG RUNE BALTO STRØNES BRENNER FOR BYGNINGSVERN, GAMLE HÅNDVERKSTRADISJONER OG KULTURFORMIDLING

SETTER I STAND 270 ÅR GAMMEL HUSMANNSPLASS Historien starter første juledag for tre år siden. Denne dagen var Liv Jorunn (43) og Rune (41) Balto Strønes ute og gikk i den lave vintersola. Målet med turen var å se om de kunne finne spor av den gamle husmannsplassen Åserenga også kalt «Opp og Ned», som de hadde hørt om, men aldri besøkt. Husmannsplassen fant de, med hus som til og med delvis stod oppreist. Tekst og foto: Karen Gjermundrød Historiske bilder og prosessbilder: privat

aket på halve husmannsstua hadde ramla inn og lå på kjøkkengulvet. Bakre delen lå flat oppå kammerset. På tross av dette var mye av tømmeret i veggene mulig å berge. Over stua og gangen stod hele takkonstruksjonen, forteller Rune Balto Strønes. Husmannsplassen som ble fraflytta i 1931 hadde fremdeles oppredde halmsenger inne. - Det bar preg av at en grevling hadde kost seg skikkelig på innsida, men ellers var stua helt urørt, forteller Liv Jorunn Balto Strønes. OPPDAGELSESFERD Rune har vært på oppdagelsesferder i falleferdige hus siden han var nysgjerrig guttunge. I dag er det en del av jobben hans i firmaet Strønes Snekkerverksted AS, som han har drevet siden 2000. - Vi tok turen på loftet på sida som fortsatt stod, og der var det blant annet ei flott himmelseng. Vi ble umiddelbart veldig betatt

FORTIDSVERN

av plassen og området rundt. Det var utrolig at husmannsstua var så autentisk som den var, forteller Rune, som også er styreleder i Trøgstad Bygdemuseum. Han er opptatt av å ivareta håndverkstradisjonene, som er en viktig del av vår immaterielle kulturarv. - Vi må tørre å være litt norskkulturelle! Det er mye norsk kultur som det er viktig at vi tar vare på, påpeker Balto Strønes. Husmannsstua på Opp og Ned er av den bygningstypen som i sin tid kanskje var mest utbredt på Sør-Østlandet. Denne typen bygg fra slutten av 1700-tallet finnes det få igjen av i sin opprinnelige form. - Vi fleiper med at dette er som en Ford Sierra, sier Rune. De var overalt, hvem var det som ikke hadde en hvit Ford Sierra? Men hvor er de i dag? På Opp og Ned er det svalgang på halve lengderetningen på forsida, med storstua lokalisert på innsida av denne.

DETTE VINDUET er smykket i bygget! Det er det eldste vinduet, og det som var i dårligst forfatning før restaurering. Vinduene er malt med linoljemaling i sine originale farger; blått utvendig, og oker innvendig. Kjøkkenvinduet er mye mindre og med sine tolv blåste fargede glass, er det nesten magisk å titte ut på tunet gjennom dette, konstaterer bygningsvernerne Rune og Liv Jorunn Balto Strønes.

– DET ER VIKTIG for oss å vise at det er gjennomfør bart å sette i stand et kulturminne, selv om det både er totalt falleferdig og det ser håpløst ut, sier Rune og Liv Jorunn Balto Strønes.

FORTIDSVERN

FAKTA • Hovedhuset på husmannsplassen er på rundt 70 kvadratmeter og er et laftet svalgangshus. • Opprinnelsen er trolig fra sent 1700-tall. Husmannsplassen ble fraflyttet i 193l • Husmannsplassen er Sefrakregistrert, og har stor verneverdi.

FORTIDSVERN

NATUREN var i ferd med å ta stedet tilbake og var totalt gjengrodd av kratt da Rune og Liv Jorunn overtok.

Kjøkkenet ligger inn til venstre fra svalgangen, med kammers på baksida. - Første vanlige ombyggingen på denne hustypen var at takkonstruksjonen ble fjernet og det kom soverom oppe med sveitserøst på taket og perlestaffpanel på utsida. Ombygging nummer to var da badet kom på 60–70-tallet. Da fikk mange tilbygg enten på enden, eller enda verre - en firkanta klatt foran svalgangen. At denne husmannsstua var intakt i sin opprinnelige form er ganske unikt, understreker Balto Strønes. ISTANDSETTING I etterkant av romjulsutflukten spurte ekteparet eieren om å få komme på en kaffekopp og snakke om det var mulig å gjøre noe med stua på Opp og Ned. En måned senere fikk de tilbud om å kjøpe stedet. Fylkesmannen godkjente fradelinga, og fylkeskonservatoren ble også involvert. - Jeg husker han sa at dette var et prosjekt han ikke ville anbefale alle å gå på, smiler Balto Strønes. Første skritt var å berge stua, det vil si å plukke den ned. Noe sikringstiltak der den stod var ikke gjennomførbart. Alt av panel, brystning og vinduer ble nummerert og systematisert.

FORTIDSVERN

HUSMANNSSTUA ble tatt ned før de satte den opp igjen. På en del av tomta dyrket de poteter og jordskokk i fjor sommer. - Vi har lyst å holde på her, og at flere skal få ta del i det. Vi har venner som har hatt sine egne rader med poteter her, sier Liv Jorunn.

Grunnmuren lå i leira, og ble tatt opp før grunnen ble pukket opp og den originale muren reist på nytt. - Firmaet Stokk & Stein tok tømmerkassa med seg til laftehallen sin i Lom. Så stua har vært en tur i Gudbrandsdalen og blitt restaurert og stabla opp i sin helhet før vi fikk den tilbake og satte den opp her, forteller

Rune. - Vi gjenreiste stua fra mandag til onsdag, minnes han. Støtte fra Norsk Kulturminnefond, Fortidsminneforeningens Kulturminner for alle, og tilskudd fra Fylkeskommunen har gjort prosjektet gjennomførbart. - Vi har søkt og fått støtte, hvis ikke hadde ikke dette vært mulig. Og det er nettopp det

vi vil vise med prosjektet - at det faktisk er mulig, legger han til. MED HJERTE FOR BYGNINGSVERN OG KULTURFORMIDLING - For oss handler dette mye om kulturformid ling. Rune er ekstremt opptatt av alt som handler om håndverk, bygningsdeler, sammenføyninger, treverk og spiker og alt det der, og for min del handler det mer om levd liv og historien bak, forteller Liv Jorunn, som til daglig er lærer. Når alt står ferdig ønsker ekteparet å formidle nettopp historien, og at stedet skal fungere som en kulisse for å vise i praksis et snev av hvordan man gjorde det før. Området og husmannsplassen er et ynda turmål spesielt for folk fra Askim, noe som gir ekstra mening i å ta vare på stedet som kulturminne. - Turgåerne er nysgjerrige, mange har fulgt med på forfallet og nå på vår prosess, sier Balto Strønes. Formidlingen har i høyeste grad startet. I snart to år har det engasjerte ekteparet drevet kursvirksomhet kombinert med istandsetting. De har holdt kurs i restaurering av vinduer med Roger Studsrud og Rune Balto Strønes, antikvarisk istandsetting

I snart to år har det engasjerte ekteparet drevet kursvirksomhet kombinert med istandsetting.

LÅVEN HAR RAST, men skal på sikt også settes i stand. Av vekster på tomta finnes det en gammel rosebusk, noen gamle stikkelsbærbusker og noen blå stauder som har klart å karre seg opp ved brønnen. Drømmen er å anlegge en husmannshage.

FORTIDSVERN

DETTE ER SJØLPELLA MÅSA. Vi plukka bælmange påsar, var det 50? ler Liv Jorunn Balto Strønes.

DE BLÅ MERKENE på stokkene er nummererin gen som ble brukt for å sette sammen tømmer kassa slik den var.

FORTIDSVERN

NOE AV DEN opprinnelige konstruksjonen gikk tapt da den var i dårlig forfatning. Rune har demontert flere hus, og er alltid på jakt etter materialer som kan gjenbrukes på en god måte. Mange av takåsene og bordene i undertaket er fra et tilsvarende hus på en gård i nærområdet som heter Sammerud.

HER HAR TØMMERKASSA kommet tilbake fra laftehallen i Lom.

Å lese spor, se og lære hva de har gjort før oss, og helst formidle det videre er det vi virkelig brenner for.

av eksteriør med Vegard Røhme og kurs i muring av bakerovn med Tore Granmo. - Hva er det spor av? Hva kan vi tillate oss, og hva kan vi ikke tillate oss? er spørsmål vi stiller oss underveis. Vi kunne ikke umiddelbart se om det hadde vært noen bakerovn her. Da kunne vi heller ikke ta oss friheten og sette det inn heller, forteller Liv Jorunn Balto Strønes. Da hele huset var borte, og det skulle graves i forbindelse med grunnarbeidene dukker det opp et spor. - Plutselig kommer den originale døra til baksteovnen til syne. Det var et spesielt øyeblikk. Nesten som å se Føniks stige opp av asken. Der hadde vi tillatelsen vår, smiler Liv Jorunn Balto Strønes. Den opprinnelige peisen var murt opp i ubrent leire, som er en lokal tradisjon. Med store taklekkasjer og en sammenrast pipe hadde hele ovnen kollapset. - Å lese spor, se og lære hva de har gjort før oss, og helst formidle det videre er det vi virkelig brenner for. Det var også en del møbler i husmannsstua, og de har tatt vare på alt det gikk an å ta vare på. – Fritidsproblemer har vi ikke, konstaterer Liv Jorunn smilende.

TAKSTEINEN på ene sida er original, mens resten er fra et annet gammelt bygg. - Det å bygge en historie, samtidig som du får formidlet kunnskap er så inspirerende. Da svulmer lærerhjertet, ler Liv Jorunn.

FORTIDSVERN

- DET VAR SÅ GØY med kurs. Seks begeistra menn var med og alle hadde en drøm om å lage en baksteovn hjemme hos seg selv, forteller Liv Jorunn Balto Strønes. Fra venstre: instruktør Tore Granmo, Henrik Sand, Terje Lecander, Anders Gravdahl, Roar Schie og Jan Gjestang.

KONTINENTAL HUSMANNSHAGE? Bak husmannsstua er det spor etter en gammel hage. Historien forteller at den var et praktanlegg i glansdagene, ifølge det som er viderefortalt. - Den har en veldig fascinerende formasjon, med to ringer som ligner et åttetall. Sirklene er tydelige, men det at det har vært noe spennende er noe du føler mer enn å se med det blotte øyet, sier Rune. Hagen strekker seg helt fra huset og bort til veien, og er en ganske stor parsell. - Vi er nysgjerrige på dette åttetallet. Dette er en enkel husmannsplass, men er det sånn at denne hagen var inspirert av hagen til Wilse i Spydeberg? Han hadde en prydhage som er rekonstruert nå. Den var igjen inspirert av Versailles og franske hager, men fylt med nyttevekster, forteller han. Jacob Nicolai Wilse var sogneprest Spydeberg sent på 1700-tallet og prøvde å lære bøndene i området hvordan de kunne dyrke nyttevekster for å få en variasjon i kostholdet.

FORTIDSVERN

HER VAR DET bare en haug. Fundamentet er det samme. Profiler fant de etter hvert. Små biter er alt Rune har trengt for å rekonstruere den. De har også sett på andre peiser i området for å kunne mure opp en etterligning.

- Drømmen er å skape en helhet med bygningene og hagen her på Åserenga. Vi drømmer om en hagearkeologisk undersøk else av parsellen bak huset. Her er det ingen som har rotet i jorda på 90 år, så det kunne være moro å få dokumentert hva som finnes av spor etter frø og planterester i bakken. Hva hadde de på et så lite sted? undrer Liv Jorunn Balto Strønes.

GOD FOTODOKUMENTASJON Underveis i prosessen har det dukket opp flere bilder og historier fra folk som har tatt kontakt. Tidlig i prosessen ble kontakten med den lokale fotoklubben Digitalkameratene og fotografene Yngvar H. Evensen og John Olav Vestli etablert. De har et bankende hjerte for gamle hus, og har reist land og strand rundt og

dokumentert steder som naturen prøver å ta tilbake. Det passet perfekt med vårt prosjekt, sier Liv Jorunn. FORFALL FASCINERER DIGITALKAMERATENE. - Det ideelle for oss er å komme til et forlatt sted der det er som å ta en tidsreise 70 år tilbake i tid i det vi lukker opp døra. Kaffekoppen er forlatt, men du kjenner nesten kaffelukta, og kaffekjelen står der fortsatt. Da kan vi holde på i timevis, forteller John Olav Vestli. Yngvar Evensen har dokumentert husmannsplassen Opp og Ned siden 2006. Da det begynte å skje ting der tre år tilbake fikk han nesten sjokk. - Jeg gikk tur i Åsermarka en dag, og plutselig ser jeg en stor gravemaskin og at hele huset var revet. Jeg holdt på å dette i bakken, og husker jeg tenkte at dette kan jo umulig være lov. Men så var det jo i trygge hender. Det går i riktig retning nå, smiler Evensen.

ET KONKRET ARRANGEMENT på trappene er fotoutstilling på tunet og i stua, i samarbeid med Digitalkameratene, Yngvar H. Evensen og John Olav Vestli.

Vi i Digitalkameratene har en stor forkjærlighet for det forfalne motivet. Det kan være byg ninger, kjøretøy og annet. Fraflyttede og forlatte bygninger står igjen mange steder i vår land. Digitalkameratene ønsker å dokumentere og fotografere disse før de er borte for alltid. Hvis naturen og tidens tann har tæret så mye på bygningsmassen, slik at dører og vinduer står åpent, så går vi forsiktig inn og tar bilder av det som er igjen. Bygninger som er i så dårlig forfatning, at det rett og slett er en stor risiko for ras/skade hvis man går inn, får stå i fred. Digitalkameratene vil påpeke at vi aldri bryter oss inn i noen bygninger. Vi rører aldri noe eller tar med noe fra våre lokasjoner. Vi respekterer den historie som ligger der og vi ønsker å dokumentere denne så langt det lar seg gjøre igjennom bilder. Yngvar H. Evensen og John Olav Vestli www.digitalkameratene.com

Riksantikvarens kulturminnepris 2021 Prisen blir delt ut til personar, organisasjonar eller miljø som har gjort ein særleg innsats for: > bevaring og/eller restaurering av kulturminne > formidling av kulturminne, nasjonalt eller regionalt > bruk/gjenbruk og vedlikehald av kulturminne Prisen består av eit kunstverk, diplom og kr. 25.000. Vi håpar mange nyttar høve til å nominera gode kandidatar. Meir informasjon og nominasjonsskjema finn du på Riksantikvarens nettside. Nominasjonsfrist: 30. juni 2021 Spørsmål? Kontakt Riksantikvaren v/Gunvor Haustveit, e-post: gha@ra.no

FORTIDSVERN

NORNESHUSET sto opprinnelig i Riga i Latvia, og ble gjenreist som kombinert bolighus og sjøhus i Skudeneshavn rundt 1830. Det ble tatt med som returlast fra sildefarten. Som det eneste huset i byen har dette spor for skyve skodder ved vinduene, viser kommunean tikvar i Karmøy Ane Steingildra Alvestad.

FORTIDSVERN

SKUDENESHAVN ER UNIKT I ALLE DETALJER

ROGALAND Skudeneshavn Stavanger

LOKALT ENGASJEMENT BLE BYENS REDNING I Gamle Skudeneshavn er nesten ingenting forandret siden slutten av 1800-talet. Bevisstheten om den kulturhistoriske verdien av det unike bymiljøet har alltid vært stor. Likevel tok det nesten hundre år fra det første forslaget om freding kom, til Gamle Skudeneshavn endelig ble fredet i 2018. I mellomtiden har innbyggerne selv sikret at den unike trehusbyen har blitt tatt vare på. Tekst: Ellen Tveit, styreleder i Haugalandet lokallag, Fortidsminneforeningen Foto: Irene Jacobsen

en hvite empirebyen ligger lengst sør på Karmøy, langs en kyststripe der sildefisket har vært grunnleggende for fremveksten av de fleste byer og småsteder. Men bare i Skudeneshavn er et komplett kystbymiljø bevart, ned til minste detalj. Dette er unikt også i nasjonal sammenheng. Det sterke lokale engasjementet er selve grunnlaget for at kulturmiljøet har blitt bevart også i tider da andre byer ble renovert og sanert i stor stil. Foreningen Gamle Skudeneshavn ble etablert på 1960-tallet, og har som formål å bevare den gamle bydelen som kulturminne. Da det første formelle vernet kom i 1976, og senere fredningen i 2018, var mye av forarbeidet alt gjort. Beboerforeningen ble belønnet med Riks antikvarens kulturminnepris samme år. SILDE- OG SJØFARTSBY Rundt 1700 var Skudeneshavn et lite strandsted med noen titalls fastboende. Men utover 1700-tallet kom silda til områdene rundt Sør-Karmøy, og den økende aktiviteten førte med seg nye innbyggere og næringer knyttet til fiske, skipsfart og handel. Flere av innbyggerne satset etter hvert på eksport av sild i egne båter, og dette la grunnlaget for en stor seilflåte. I løpet av 1800-tallet forandret Skudeneshavn seg fra å være en

I STEDET FOR å tilpasse den gamle hovedgata til moderne trafikk, ble de fleste virksomhetene flyttet til en nye bydel. Dermed kunne mange hus beholde trappen rett ut i gata. Reinertsenhuset (t.v.) er eid av Foreningen Gamle Skudeneshavn. Her er det kafé og overnattingsplass. Huset har er formet etter den trange tomten.

liten uthavn til å bli en selvstendig småby av både regional og nasjonal betydning. De få bygningene som sto på stedet fra før ble revet, og de fleste bygningene som er

bevart i dag er bygd i perioden 1835 til 1865. Den nye byen vokste fram på en smal stripe land mellom sjøen og Havnafjellet. Nærmest sjøen ligger sjøhus og sjøtun, bak dem

FORTIDSVERN

GAMLE SKUDENESHAVNS mest fotograferte hus, Vaskehuset, er formet etter terrenget. Topografien har vært styrende for utformingen av byen. Bak husrekka langs Søragadå ligger trivelige hager oppover den bratte fjellveggen.

FORTIDSVERN

DAGFINN SKOGLAND og Anne Helene Falnes Skogland har brukt 17 år på å restaurere huset i Søragadå 44. Dagfinn har selv restaurert alle vinduene i huset. Det tok ham nesten 700 arbeidstimer.

boliger og butikker. Boligene på oppsiden av Søragadå ligger klemt inn mot den bratte fjellveggen, og er formet etter terrenget. Siden Gamle Skudeneshavn i motsetning til de fleste andre tette trehusbyene aldri har vært herjet av noen storbrann, er miljøet helhetlig og autentisk fra den perioden byen ble etablert. Både listverk, dører og kledning er originalt på de fleste husene. Den framsynte ordføreren O.M. Wikre, og arkitektene Valdemar S. Hansteen og sønnen Hans Jacob Hansteen har spilt viktige roller i vernehistorien. Hansteen jr. gav i 1975 ut boken «Hus og innbyggere i Gamle Skudeneshavn», som fortsatt blir referert til som «Bibelen». AKTIV BEBOERFORENING Helge E. Risdal er oppvokst i Skudeneshavn. Han kjøpte det gamle apoteket og flyttet hjem i 2007. Han tror mye av årsaken til at det

FORTIDSVERN

gamle bysentrumet har blitt så godt bevart, er at en heller enn å sanere og moderniserte den selvgrodde og tette bebyggelsen, flyttet virksomhetene til et område nord for gamlebyen. Risdal representerer Fortidsminne foreningen i styret for Foreningen Gamle Skudeneshavn, som har arbeidet med vern av byen i over 50 år. I starten som en særdeles velstående forening, på grunn av en aksjepost som ble overført av ordfører O. M. Wikre rett før kommunene på Karmøy ble slått sammen i 1965. Wikre var sammen med huseierne initiativtaker til opprettelse av foreningen tidlig på 1960-tallet, og han drev holdningsskapende arbeid om verdien av å vedlikeholde eiendommene. – Avkastningen av aksjene ble brukt til oppgraderinger og vedlikehold. Det første foreningen gjorde var å restaurere alle takene i byen, forteller Risdal. Senere sank verdien av aksjene, og foreningen gikk tom for penger. I dag

blir aktiviteten drevet av tilskuddsmidler og dugnadsinnsats. Men de er direkte og indirekte involvert i det meste som skjer i byen. Foreningen er høringspart for vernemyndighetene, og samarbeider aktivt med kommunen om praktiske oppgaver som brannvern og søppelhåndtering. De fordeler også en pott med kommunale tilskuddsmidler, og alle byggesaker går via foreningen. - Vi har et godt samarbeid med både kommuneantikvaren og fylkeskommunen, sier Risdal, og trekker særlig fram det viktige brannsikringsarbeidet. Foreningen legger også til rette for hus eiernes eget arbeid med å ta vare på bygning ene. De eier Reinertsenhuset i Søragadå, og to sjøhus i den særpregede sjøhusrekka i Piren. Reinertsenhuset blir brukt til overnatting og kafédrift, mens sjøhusene rommer maskinverksted og boder. Verkstedet er fritt

SJØHUSREKKEN I PIREN var midlertidig fredet før kulturmiljøfredningen i 2018. Sammen med de særpregede sjøtunene, som består av sjøhus og bolig, er dette blant de eldste bygningene i byen. Foreningen Gamle Skudeneshavn eier de to ytterste sjøhusene, som egentlig er én bygning med to-mønt tak. Her har de verksted med godt utstyr som blir brukt av både huseiere og håndverkere. (Foto: Helge Edvar Risdal)

tilgjengelig for medlemmene i foreningen, og blir også leid ut til håndverkere som utfører arbeid i byen. Her er det blant annet profesjonelt utstyr til å lage listverk og kledning. Foreningen disponerer også et kommunalt lokale som blir brukt som lager for gamle bygningsdeler. VERDIFULL SJØHUSREKKE Sjøhusrekka med verkstedlokalet består av fem store sjøhus der kommunen eier tre og beboerforeningen to. I tråd med den opprinnelige bruken ligger sjøhusene direkte til sjøen, uten kai i forkant. Den tidligere eieren ønsket selv at foreningen skulle overta sjøhusene. Kjøpet ble gjort mulig ved hjelp av et spleiselag mellom Foreningen Gamle Skudeneshavn og andre lokale organisasjoner. - Vi har brukt mye penger på restaurering og er totalt avhengige av tilskuddsmidler,

sier Helge Risdal. Sjøhusene har blant annet fått sprinkleranlegg til en million kroner. Riksantikvaren og Rogaland fylkeskommune har støttet det utvendige arbeidet, som de langt på vei er i mål med. Til det innvendige arbeidet har det vært vanskeligere å få støtte. Arbeidet blir gjort på dugnad. Neste prosjekt nå er å skifte ut hovedbjelken mellom sjøhusene, som egentlig er ett bygg med to tak. Arbeidet var godt i gang i 2020, men ble satt på vent da koronaen kom. I løpet av fredningsprosessen har Risdal representert Gamle Skudeneshavn på ulike samlinger med andre kulturmiljø fra hele landet. Som «ny» var han spent på hva andre hadde gjort og hvordan de organiserte arbeidet lokalt. - Det viste seg at vi lå langt foran de andre. Det fikk også delegasjonen fra Riksantikvaren merke da de kom for å holde folkemøte om fredningen. Andre steder

har de blitt kjeppjaget, her ble de møtt med stående applaus, forteller han. HÅNDKRAFT Tømrer Mangor Bårdsen bruker en stor del av arbeidstiden sin på prosjekt i Gamle Skudeneshavn. Alt som lærling forsto han at arbeid med nye hus ikke var noe for ham. Da han etablerte egen bedrift håpte han å kunne jobbe med restaurering i alle fall halvparten av tida. Nå er de tre mann i fullt arbeid, og selv jobber han med fredete og verneverdige bygg omtrent nitti prosent av tiden. Arbeidet i fredningsområdet setter han pris på. – Du slipper å forsvare hvorfor arbeidet skal gjøres på tradisjonelt vis. Det er så innarbeidet at det er ikke noe å diskutere, sier han. Bårdsen er ett av rundt 40 medlemmer i Håndkraft – Forum for tradisjonshåndverk på Haugalandet. Hovedtyngden av medlemmene hører til i Karmøy kommune.

FORTIDSVERN

TEGLTAKENE SÆRPREGER BYEN i en del av landet der skifertak ellers er dominerende. De fleste ble restaurert på slutten av 1960-tallet, etter at Foreningen Gamle Skudeneshavn kjøpte inn et stort parti teglpanner til medlemmene. På grunn av den storstilte utskiftingen er få av takene i byen originale, men restaureringen ble gjort i tråd med tradisjonen.

FORTIDSVERN

Organisasjonen har holdt på siden 1996, da den ble etablert etter et kurs for håndverkere i distriktet. IKKE REN TURISTBY Dagfinn Skogland og Anne Helene Falnes Skogland er pensjonister og bor i Bergen, men er ofte i Skudeneshavn. De har overtatt huset i Søragadå fra Anne Helenes beste foreldre. Her drev oldefaren kobbersmie med opptil 16 ansatte i kjelleren. De laget blant annet metalldeler til tåkelurene som ble produsert av O.C. Hansens Tåkelurfabrikk ved dampskipskaien. På loftet kunne fiskerne

leie husvære i sesongen. Opptil 20 mann lå «flolagt» på flatseng til 25 øre natta. Dagfinn har selv restaurert alle vinduene i huset etter å ha vært på kurs hos Fortidsminne foreningen i Bergen. Siden arbeidet ikke ble gjort av en godkjent håndverker, fikk han ikke tilskudd. Mens vinduene mot gata var til restaurering, satte han opp plakater med dikt i vindusåpningene. Budskapet var alt det som gjør Skudeneshavn til et fredingsverdig kulturmiljø i dag, er gjort fordi innbyggerne selv har hatt vilje til å ta vare på byen. - Kommunen markedsfører den idylliske byen og folk kommer i hundrevis for å se på

de velholdte husene. Men vi som eier husene får lite igjen. Slik sett har vi blitt stemoderlig behandlet fra kommunen sin side, selv om samarbeidet med dem ellers er godt, sier Skogland, som er spent på om fredningen på sikt vil bedre disse forholdene. Selv om Skudeneshavn er et populært turistmål, har byen flere bein å stå på. Det finnes fortsatt flere industribedrifter, og aktive fiskere. Innbyggerne er lokalpatriotiske og hjemmekjære, og mange velger å flytte hjem og bli fastboende som pensjonister. Ekteparet håper Skudeneshavn ikke blir en ren turistby i framtida.

DET SOM I DAG er museet Mælandsgården omfatter blant annet en boligdel fra 1818, og et autentisk butikklokale fra 1843. - Gjenstandene hører til i lokalmiljøet og viser rommene slik de var da den siste beboeren, Agnes Mæland, bodde her, forteller konservator Ørjan Baugstø Iversen.

FORTIDSVERN

– INDUSTRIHALLEN i bakgrunnen står i sterk kontrast til det gamle bymiljøet, men fyller en viktig oppgave til beste for gamlebyen: To varmesøkende kamera på taket holder oppsyn med byen døgnet rundt og har direkte varsling til brannvesenet. I bakgrunnen skimtes Geitungen fyr fra 1924, som også er fredet.

FLERE STEDER langs Søragadå kan en se fargetrapper på vegger og dører. Kommunen arbeider med å lage en fargepalett på bakgrunn av en rapport fra malerikonservator(?) Jon Brænne. Undersøkelsene viser at byen ikke alltid har vært hvit som nå. Særlig sandfarger har vært mye brukt, etter forbildene som var murhus i empirestil. Inngangspartiene har mørkere farger. Døren til det gamle apoteket har spor av ådringsmalt imitasjon av både eik og mahogni.

- Før reiste en på dannelsesreise for å se nye steder slik de var. Nå blir stedene tilpasset slik turistene vil ha det, sier Anne Helene.

PÅ BYGNINGSDELLAGERET ligger stabler med takpanner og rad på rad med gamle dører og vinduer som kan hentes etter behov. Det meste kommer fra Skudeneshavn og nærområdet. En huseier fant den originale ytterdøra til huset sitt på lageret. I tillegg til de gamle bygningsdelene har lageret plass til tilhenger, varselskilt og rullestillas som kommunen har kjøpt inn til fri bruk for eierne i sine restaureringsprosjekter.

MUSEET I MÆLANDSGÅRDEN Mælandsgården er blant de eldste bygning ene i Skudeneshavn, og museet og gir et mangfoldig og autentisk innblikk i framveksten til byen. Gården omfatter bolighus med butikk og postkontor, og sjøhus med lager og pakkhus, til sammen 1800 kvadratmeter. Museet er i kommunal eie, og blir drevet som et samarbeid mellom kommunen og Skudenes historielag. Det er historielaget som har skaffet alt av møbler og utstyr til innredning av bygningene. Konservator Ørjan Baugstø Iversen er en entusiastisk formidler av museets og byens historie. De siste årene har en stadig økende del av gjestene vært cruiseturister. - Vi får ofte skryt av at utstillingene er «very well curated». De ble laget av frivillige på 1980-tallet og har knapt vært forandret siden. De treffer publikum godt, og fungerer som bare det, forteller han. – Skudenesbuen har vært rause og gitt verdifulle gjenstander og møbler til museet. Dette er vår kollektive arv, museet dokumenterer den faktiske historien om Skudeneshavn og folket som har levd her.

FORTIDSVERN

DE FLESTE HUSENE på Korneliusholmen er nye, men nøye tilpasset det fredete bymiljøet.

Museet dokumenterer også de mange håndverkene som har preget byen. I sjøhuset er det blant annet bøkkerverksted. På det meste hadde byen over 20 bøkkere, som produserte tønner til de mange sildesalteriene i byen. Materialene kom fra Ryfylke, for på Karmøy var det ingen skog – bare lynghei, forteller Hans Magnus Hillesland, som representerer Skudenes Historielag. Baugstø Iversen er opptatt av at innbygg erne skal ha noe igjen for at horder av turister inntar byen. Derfor blir en del av inntektene fra besøkene kanalisert inn i egne arrangement for lokalbefolkningen. Det setter innbyggerne pris på. Mange er likevel skeptiske til om turismen bidrar til beste for byen i særlig grad. Cruiseturistene legger lite penger igjen, og mange butikker har måttet legge ned de siste årene.

DET ER ET tett samarbeid mellom Foreningen Gamle Skudeneshavn, håndverkere og offentlige myndigheter. Den første jobben håndverker Mangor Bårdsen (t.h.) hadde i Skudneshavn, var å restaurere vinduene i sjøhuset bak dem. Både håndverkere og huseiere bruker verkstedet i et av de andre sjøhusene, forteller Helge Edvar Risdal (t.v.)

FORTIDSVERN

BADEHUSET Men det oppstår også nye virksomheter. Mor og datter Anita og Sofie Midbø åpnet kafe og gavekrambu i det restaurerte grindbygget «Badehuset» for fire år siden. De driver også konsertlokale og pub i et av sjøhusene. Det siste året har vært krevende, men de ser fram til den nye sesongen som starter snart. Grindbygg er sjeldne i dette miljøet. Begeistringen var derfor stor da det ble «oppdaget» et så stort grindverksbygg midt inne i byen. Da arbeidet startet var bygget i dårlig forfatning. I samarbeid med kommunen og håndverkerforeningen Håndkraft ble det først satt i gang et oppmålingskurs for håndverk erne, og senere et kurs i grindkonstruksjon. Hele bygget ble tatt ned og puslet opp

igjen, og råtne deler ble skiftet ut. Mangor Bårdsen var prosjektleder for arbeidet, som også var støttet av Riksantikvaren og Kulturminnefondet. - LETT Å VÆRE STRENG En dag i uken har kommuneantikvar Ane Steingildra Alvestad og kulturvernkonsulent Rune Johnsen kontordag i Mælandsgården. De har lav terskel og åpen dør til kontoret. – Det er lett å være streng når bevisstheten er så sterk som her. Det er gjort så mye godt arbeid i forkant at det er veldig kjekt for oss å ha disse rollene. Vi har et nært samarbeid med foreningen og innbyggerne. Også internt i kommunen har vi et godt samarbeid med blant annet byggesaksavdelingen og driftsavdelingen, noe som letter arbeidet, sier hun. Blant de viktigste oppgavene til kommunen er brannsikringsarbeidet. En brannsikringsgruppe med representanter for beboerne og alle aktuelle sektorer i kommunen har vært aktiv siden 1995. De arbeider for å finne gode løsninger som sikrer både sikkerheten og vernehensyn. For å unngå kravet om stige trinn på tak, gir de tilskudd til feieluke på loft. Brannbiler og utstyr er spesialtilpasset for å komme fram i de trange gatene. Neste prosjekt er å vurdere muligheten for felles brannvarslingsanlegg som kommunen er ansvarlig for. Det fredete kulturmiljøet er delt inn i to soner. Sone A omfatter rundt 130 hus i Gamle Skudeneshavn, og byparken fra rundt

TÅKELURFABRIKKEN med byste av oppfinner O. C. Hansen. Hansen tok verdenspatent på tåkeluren i 1881. «Hansaluren» eller «Skudeluren” ble solgt over hele verden, fram til produksjonen ble lagt ned på 1960-tallet. Den har varslet alt fra skodde på sjøen til sandstorm i Sahara.

1900, mens sone B er den nyere bydelen Havn. Sammen utgjør de en helhet med hvert sitt karakteristiske uttrykk. Alle tiltak som ikke er vedlikehold er søknadspliktige. De to bydelene er fredet etter samme lovverk, men i sone B er det i større grad mulig å få dispensasjon fra fredningsbestemmelsene. Også utenfor fredningsområdet har byen store verneverdier. Noe av dette er vernet etter

Plan- og bygningsloven. Kombinasjonen kan by på byråkratiske utfordringer, men fredningen har full tilslutning fra innbyggerne. - Da Riksantikvaren kom var det rene hallelujastemningen. Det var strenge regler fra før, og fra Foreningen Gamle Skudeneshavn sin side var frykten bare at det skulle bli mindre strengt, forteller Alvestad.

Vi utarbeider tilstandsrapporter og restaurerer gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus, hytter og anneks i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no post@stokkstein.no

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER «DAMÅ I PARKEN» er en kopi av den originale gallionsfiguren som opprinnelig sto et annet sted i parken. Hun er en av 11 fortellere som kan møtes gjennom korte filmsnutter i appen «Tilbakeblikk», som gir innblikk i livet slik det har vært levd i byen.

Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

HALLDIS AALVIK THUNE – EI FØREGANGSKVINNE I BYGNINGSVERNET

DIFOR STARTA HO VERNE-VØLA Korleis var det å vere frivillig og arbeide med dugnadar i Fortidsminneforeininga for 30–40 år sidan? Halldis Aalvik Thune, i dag ei spek dame på 85, fortel her om si røynd frå tida da ho var første leiar i Verne-Vøla, foreininga sitt lokallag i Valdres. I livet har ho vore sjukepleiar og oppfinnar. Ho har mellomfag i etnologi og grunnfag i historie. Artikkelen vert skrivi i 2015, og vert da publisert i årboka til historielaget i Vang i Valdres.

FORTIDSVERN

DETTE ER FAMILIE STØLEN til Halldis Aalvik Thune i Smådalen i Valdres, før og etter dei sette han i stand. I denne artikkelen skriv ho mellom anna om kor viktig det er å teke vare på dei mange truga stølane. Foto: Privat

HER ER DEN stadig aktive Halldis Aalvik Thune på dugnad på Skeie gard i Valdres i 2020, saman med den yngste deltakaren på dugnaden, Even Grønbrekk Fuglesteg. Her arbeider han saman med Halldis Aalvik Thune med å klyppe ned bringebær og brennesle rundt husa. Foto: Nina Espeseth Grønbrekk

INNLANDET Valdres

Tekst: Halldis Aalvik Thune

g er beden om å skriva litt om det og då må eg gå langt attende i tid. Fyrste gongen eg var på veg oppover mot Vang i Valdres i juni 1959, vart eg så glad i det fine Valdreslandskapet, men ikkje minst forundra og glad over å sjå alle dei sermerkte og fine tømra bygningane, som låg så lagleg til i landskapet i tun etter tun langs vegen. Det var mest som eit eventyr, for det kjendest som om eg var kom 100 år attende i soga, – og det likte eg. For heime i Hardanger var alle hus bordkledde, også dei som måtte vera av eldre dato, grunna det ofte regntunge Vestlandsveret, tenkte eg. Då eg kom inn på tunet på garden Tune i Vang, så låg den gamle låven, det tømra fjøset, det serprega loftet frå 1702 i ein fin samanheng med den fint tømra gamlebygningen i to etasjar, frå 1845 der, i rad og rekkje som eit

Fagernes

fint perleband ikring tunet, med utsyn mot Grindadn og Vangsmjøse. Eg vart «bergteken». Etterkvart såg eg og at det var mange slike fine tun i Valdres bygdene. Difor var det så vondt å sjå at så mange gamle, fine bustadhus, driftsbygningar og stølshus seig i kne. Men kunne eg gjera noko med det og kva, spurde eg meg sjølv. Og på eit ark eg har liggjande, finn eg desse orda nedskrivne: «Evne til å sjå oppgåver. Inspirasjon til å gjere noko med dei, – finne ei løysing. Motivasjon og tiltakslyst: Eg vil – Eg kan – Eg må – Og eg vågar! Difor Verne-Vola, Valdres». VerneVøla vart så skipa i samarbeid med Valdres Folkemuseum 19. mai 1980, som eit lokallag av Fortidsminneforeningen. DEN FYRSTE ARBEIDSOPPGÅVA Lagsbladet Verne-Vøla starta eg i 1980 med

Lillehammer

to nr. det året, og alt frå nr. 1 støtta fleire oss med annonser. Frå og med 1981 vart det gjeve ut fire nr. i året. Dagleg leiar ved Valdres Folkemuseum, Torbjørn Eggen, peika på at istandsetjing av steinbua ved Galdeberg måtte høva som den fyrste arbeidsoppgåva for Verne-Vøla, og slik vart det. Denne dugnaden har eg skrive om i lagsbladet Verne-Vøla nr 1/1980 og i Tidsskrift for Valdres Historielag si årbok 1981. Med på dugnaden var Torbjørn Eggen og to sers flinke handverkarar frå museet, Ottar Sæther og Anders Bakken og eg, som leiar av Verne-Vøla. På Valdres Folkemuseum var det ein kopi av denne steinbua. Og det må ha vore i

FORTIDSVERN

denne steinbua at Aasmund Olavsson Vinje sat, då fekaren Ola fortalde han soga om Lenda frå Land. Eg minnest kor stort inntrykk forteljinga om Lenda og folen hennar gjorde på meg, då eg las det i leseboka mi heime i Hardanger. Og no var eg i steinbua, «saman med Vinje!» – På kort tid vart det mange medlemer i Verne-Vøla, med 30 i 1980 og 32 nye i året etter, og i lagsbladet Verne-Vøla nr 1/1985, ser eg at medlemstalet er 94, fordelt på dei seks Valdreskommunane. Fjorten av dei budde utanfor Valdres og 12 var berre direkte medlemer av Verne-Vøla. Lagsbladet Verne-Vøla vart send ut til medlemene med fire nr. i året til ein pris på 20 kr. ME MÅ HA RESTAR AV FORTIDA Etterkvart skreiv mange av medlemene i Verne-Vøla i bladet vårt og alt i nr. 2/80 skreiv Borghild Dahle om «Grønolen i Øystre Slidre. Ei forteljing om den gamle garden og folka der», og Astrid Aabjørsbråten skreiv om «Aabjøra Mølle». Og båe skreiv mykje i Verne-Vøla framover. Astrid Aabjørsbråten skreiv mellom anna dette i nr. 2/81: «På seminaret i

EG VART «BERGTEKEN». Etterkvart såg eg og at det var mange slike fine tun i Valdresbygdene, fortel Halldis Aalvik Thune. Her er Ringestadtunet.

FORTIDSVERN

HALLDIS AALVIK THUNE kjem frå Hardanger, men har budd eit liv på garden Midtre Thune i Valdres. Den garden kjem frå familien til mannen hennar. Buret er frå 1702. Foto: Privat

DET VART MANGE dugnader og prosjekt som Verne-Vøla fekk i stand desse 10 åra frå starten i 1980–1999. Bildet er frå Sørre Kvam.

Folkelivsgransking på museet nyleg, høyrde me: «At skal me ha kunnskap om fortida, må me ha restar av den.» Og dette seier oss i grunnen kva me har å gjera. Men mange har lite forståing for dette arbeidet, noko me alle kjenner til. Og ikkje alt kan reddast, men det må vera lov å vona at Verne-Vøla ved sitt arbeid framover kan vera med på å snu dette synet, når det gjeld å ta vare på vår felles kulturarv.» Den 22. juni i 1981 laga Verne-Vøla eit lite høyrespel i Organisasjonsradioen. Og i nr. 2/81 i Verne-Vøla, skreiv eg: «Dagen skal feirast med dugnad på Krøssjordhaugen i Aurdal.» Den fyrste dugnaden der hadde me 26. mai 1981 i samarbeid med museet. Det måtte leggjast nytt tak på loftet, men det ville ikkje tåla eit tungt torvtak, så løysinga vart Icopal over bordtak og med kreosot-impregnert taktekkjing over. Mønsåsen måtte og skiftast ut. Men kva ville dette kosta og korleis skulle me få frakta den dit? Og vidare skreiv eg: «Det eg no skal fortelja er mest som eit eventyr! Fram med telefonkatalogen og eg hadde Fagernes Sagbruk og Høvleri på linja. Jau, me skulle nok ha fått mønsås, om dei berre hadde hatt. Men me skulle få materialar til drengestova

Susen, når den tid kom. Neste telefon til Tingnes Sag og Høvleri, der Knut Møller lova meg mønsås, mest før eg fekk spurt om det. Han hadde ikkje ein på seks meter inne, men det skulle nok lata seg ordna. GLAD OG TAKKSAM Og då eg ein dag seinare skulle innom for å tala om dette, kom eg ved vanvare til Tisleia Sag og Høvleri og fekk med ein gong lovnad om hjelp til materialar, når me måtte trengja det. Knut Møller ved Tingnes Sag og Høvleri, lova å skaffa den seksmeter lange mønsåsen og frakta den til Krøssjordhaugen til dugnaden den 22. juni. Eg vart so glad og takksam, på Verne-Vøla sine vegne, at eg ikkje retteleg visste korleis eg skulle få takka han. No var det berre att å skaffa Icopal og kreosotimpregnerte bord, til taket på 3 x 6 (x 2) meter. Bete-Beitski A/S, som skulle ta til med produksjon av hytter i Hedalen, innan året er omme, lova oss tak til under halv pris, saman med den spikaren som må til, tilkøyrt til Krøssjordhaugen. Og etter ein rask telefon til Fjeldhammer Bruk A/S, er me lova ca 250 m2 Icopal, mest nok til å tekkja halve Valdres! Alt gratis og

fritt tilkøyrt Valdres Folkemuseum. Kom ikkje å sei at det ikkje nyttar! Det var fantastisk å møta so mykje velvilje og interesse for vernearbeidet vårt. Det er opp til oss å syna at me er denne tilliten verdig, og det gjer me/du ved å møta fram til dugnaden på Krøssjordhaugen i Åbjør, i halvfem-tida den 22. juni. Ta med arbeidslyst, godt humør og nistepakke. Kaffi kokar me på staden. Alle er velkomne, også dei som ikkje er medlemer. Me har arbeid nok til alle, og plass til fleire medlemer. Dugnaden tek til med kaffi-kvild, medan me høyrer på Verne-Vøla sitt program i lokalradioen! Vel møtt!» Og i lagsbladet vårt nr.3/81, kan ein lesa om Verne-Vøla sitt torvtak-lotteri. OBERSTLØYNTNANT ROEN VAR VILJUG Neste dugnad vart skipa 17. august 1981 for å flytta skysshuset Susen, som me hadde kjøpt for kr 1800, til Valdres Folkemuseum. Av B.A.Grimelands fond fekk me kr 15.000 til dette arbeidet. Etter å ha undersøkt om det var mogeleg å få flytta huset heilt, noko som ikkje gjekk, vart det teke kontakt med Vestoppland HV-distrikt og oberstløyntnant Roen sa seg straks viljug til å hjelpa oss

FORTIDSVERN

DETTE ER SKEIE-TUNET. Her var det mange dugnadar i regi av Verne-Vøla.

med det. Og no står Susen på museet og fortel si soge om farne tider. I Verne-Vøla skreiv Magne Hovda om boka Gamle Trehus av Tore Drange, Hans Olaf Aanensen og Jon Brenne, der ein kan finne kunnskap om reparasjon og vedlikehald av gamle trehus, med mange arbeidsbeskrivingar og illustrasjonar. Magne hadde stor interesse for dette og var sers dyktig i slikt arbeid. Han vart redaktør av Verne-Vøla frå nr. 2/83. I 1981 vart det skipa til eit «Seminar i Folkelivsgransking» og i 1982 eit seminar om «Stølsdrift i Valdres. Norsk stølsdrift i nordisk samanheng», med utsendingar frå Riksantikvarane i Finland, Sverige, Frankrike og Noreg. På stølsdriftseminaret var det 64 deltakarar og i ein Stølsrapport vart foredraga samla. GODT OG LÆRERIKT SAMARBEID Det vart mange dugnader og prosjekt som Verne-Vøla fekk i stand desse 10 åra frå starten i 1980–1990, der mange ivrige og

FORTIDSVERN

kunnskapsrike folk møtte opp. Verne-Vøla hadde eit svært godt og lærerikt samarbeid med Valdres Folkemuseum i alle desse åra og museumsstyrar Rolf Karlberg har sett opp denne oversikta over kva Verne-Vøla har gjort: 1: 1981 Dugnad på Krøssjordhaugen i Aurdal. 2: 1981 Torvtak-lotteri. 3: 1981 Verne-Vøla i Organisasjons radioen.(10 av 111 søkjarar vart plukka ut.) 4. 1981 Seminar i Folkelivsgransking på Valdres Folkemuseum og Ringerike museum. 5: 1981 Flytting og bevaring av skysshuset Susen til Valdres Folkemuseum. 6: 1982 Norsk Stølsdrift i Nordisk samanheng. Stølsseminar med utgjeving av ein Stølsrapport. Stans av riving av sel i statsallmenningar.

7: 1983 Støls-Fæbod gjestehelg med vitjing av stølsbrukarar frå Kløvsjø i Sverige. 8: 1984 Stølsdugnad i Strø. 9: 1985 Dugnadshelg på Beitohaugen i Beito. 10: 1985 Istandsetjing av gamle bygningar i Ringestadtunet. 11: 1986 Dugnad på Sørre Kvam i Vang. 12: 1987 Dugnad på Nie garden i Robøle. 13: 1988 Dugnad på Raa i Vestre Slidre. 14: 1988 Dugnad i Øystese/Steinsdalen i Hardanger på gamle troskykkjer. 15: 1989 Dugnad på tre stølar i Etnedal. 16: 1990 Dugnad på Skeietunet i Vang. 17: 1990 Stiftinga Skeietunet. I årsmeldinga for Verne-Vøla 1982, står det mellom anna: «Året 1982 må trygt kunna seiast å vera eit merkjeår for Verne-Vøla. Søkjeljoset vart sett på stølane og stølsdrifta, bygnings- og kulturminnevernet, vedrørande

DETTE ER SUSEN; eit is-hus tilknytta skysstasjonen Frydenlund i Aurdal i Nord-Aurdal kommune. Det vart flytta til Valdres Folkemuseum. Foto: Anne Marit Noraker

desse, no og i framtida. Riving av gamle stølshus i Statsallmenningar, som var ei av årsakene til at leiaren tok initiativet til Stølsseminaret, vart lova stoppa i eit foredrag underdirektør i direktoratet for Statens skoger, Aasmund Ørbeck-Nilssen, helt på avslutningsdagen for Stølsseminaret 15. august 1982. Seminaret vart halde på Valdres Folkemuseum, med synfaringar til stølar i Vestre Slidre, Øystre Slidre og Nord-Aurdal. Miljøverndepartementet løyvde kr 10.000 til seminaret! I tilknyting til stølsseminaret, tok leiaren opp to saker: Nye forskrifter til fjellova, ved det Kongelige Landbruksdepartementet og skattereglar for vedlikehald og istandsetjing av stølshus ved Det Kongelige Finans- og Tolldepartement. Nye forskrifter kom under arbeid og i dom frå Høgsterett av 17. november 1982 mellom Arne Ulfsnes, om fjerning av hus på setervollen på Hynnai i Øyer

Statsallmenning, og Staten ved Landbruks departementet, tapte staten. Ein skulle tru at denne domen vil få fylgjer når det gjeld saka om skattereglar for vedlikehald og istand setjing av stølshus. Det har rådd ulik praksis vedrørande skattereglane for vedlikehald og istandsetjing av stølshus. Dette har Det Kongelige Finans- og Tolldepartement lova å retta på, ved ei brei orientering. Stølshusa er driftsbygningar og dei bør kunna fylgja garden som driftsbygningar, sjølv om bruken av stølen tek ei anna driftsform enn i tidlegare tider. «Heime i Hardanger sa dei: «Ein gard utan støl er lønalaus», og det same kunne ein vel trygt seia om gardane i Valdres og. «I Verne-Vøla nr 2/82, skreiv eg:» Stølane våre- eit bygningsmiljø i fare. I Valdres er stølsdrifta enno i full drift på dei fleste gardane som driv med mjølkeproduksjon. Nye sel vert sette opp og dei gamle sett i stand og haldne vedlike. KONFLIKTSITUASJON Men når det gjeld oppsetjing av nye sel i statsålmenning, har ein kome i ein konflikt situasjon med staten, som krev at gardbrukaren skal riva det gamle selet om han finn det naudsynt å setja opp eit nytt sel i tillegg til det gamle. Dette er ein svært uheldig praksis. Staten har i dag i gang registrering av gamle bygningar av alle slag, over heile landet. Og slik «byggjer» ein med den eine handa og «riv» med den andre. På 1800-talet var staten med på å riva dei gamle stavkyrkjene våre. No er staten med på å riva gamle sel i fjellet! Ein gong hadde me

2–3000 stavkyrkjer. No har me 28 att. Kor mange stølsbygningar vil me ha att når det nye århundret tek til? I dag er det stølshusa det gjeld. Jordbruksteljingane fortel at i 1939 hadde me om lag 26.000 stølar i drift. Dette talet heldt seg bra fram til 1949, med 22.000, men frå 1959 var det nede i halvparten, med berre 13.700. I dei neste ti-åra skulle dette talet koma til å verta halvvert for kvart nytt ti-år, med 6.100 i 1969 og 3.066 i 1979. I Valdres, som er eit av dei største stølsområda våre, hadde ein 660 stølar i drift i 1981 og av desse låg 200 i statsålmenning. I 1979 hadde ein 710 stølar i drift i Valdres, så her er det ein nedgang på 50 stølar på to år. Når bygningar ikkje er i bruk forfell dei ofte fort. Og dette problemet, saman med rivinga av stølshus, mellom anna, vil VerneVøla, i samarbeid med Valdres Folkemuseum, setja søkjeljoset på ved eit stølsseminar på Valdres Folkemuseum den 13–15 august i år. (1982) Stølsbygningane er «Stavkyrkjene» våre i fjellet!! «Eg minnest tida i Verne-Vøla med stor glede og takksemd og vil difor retta ei stor takk til alle som var med og ytte sitt både i dugnads- og lagsarbeid. Takk og for all økonomisk stønad. Hus er originale. Lat oss ta vare på dei slik Heimar er originale Slik som menneske Som bur i dei er det Det gjer livet rikare for oss alle.»

FORTIDSVERN

BYGNINGEN var i dårlig stand og et stort renoveringsarbeid var nødvendig dersom den skulle reddes.

TRØNDELAG

Gjevsjøen

Trondheim

VAKTLISTE fra Operasjon Rype som ble funnet under demontering av bygningen.

FORTIDSVERN

Operasjon Rype var US Army sin første kombinerte ski- og fallskjermoperasjon. Det er fortsatt den eneste.

HOVEDKVARTER FOR AMERIKANSKE FALLSKJERMSTYRKER

DUGNAD FOR LAFTET KRIGSMINNE Våren 1945 var Gjefsjøen fjellgård i Snåsa base for Operasjon Rype. Nå restaureres bygningen som var hovedkvarter for operasjonen. Tekst: Lars Bugge Aarset. Artikkelforfatteren har vært mangeårig soldat i Innsatsstyrke Rype, og er nå presse og informasjonsoffiser i HV12. Foto: Lars Bugge Aarset og OSS Gjefsjøen

FORTIDSVERN

DEMONTERING av hovedkvarteret til Operasjon Rype på Gjefsjøen fjellgård april 2018.

ygningen som ble brukt som hovedkvarter for Operasjon Rype ble etter hvert i svært dårlig forfatning etter å ha stått tom i mange år. Tidligere sjef for HV-12 Ebbe Deraas tok derfor initiativ til å redde det historiske bygget og sammen med andre gode krefter ble organisasjonen OSS Gjefsjøen etablert med Ebbe Deraas som styreleder og med blant andre tidligere Forsvarssjef Harald Sunde i styret. OSS Gjefsjøen har en god kobling mot OSS Society i USA og ikke minst med veteranorganisasjonene til spesial styrkene. Våren 2018 startet det ambisiøse prosjektet med å restaurere bygget. Ikke bare var bygget i svært dårlig stand, men Gjefsjøen fjellgård er også en av fire fjellgårder i Snåsa som mangler

FORTIDSVERN

veiforbindelse og en av to som også er i drift. Til fots eller på ski er det en 6–7 timers tur inn til Gjefsjøen. Alternativet er båtskyss over fra Bjørkedet på svensk side av Gjevsjøen mens scooter er det beste alternativet på vinterstid. Under ledelse av OSS Gjefsjøen er det gjennomført dugnadsarbeide til en verdi så langt over en million kroner. Arbeidet startet våren og sommeren 2018 da bygningen og tømmerkassen ble demontert. Deretter ble tømmeret kjørt til bygds med snøscooter vinteren 2020. Hos tømrerbedriften Øverbygg på Snåsa ble tømmerkassen satt opp igjen innendørs og de delene som ikke kunne reddes ble byttet ut. Vinteren 2020 ble så tømmeret fraktet tilbake til Gjefsjøen på snøscooter før det tidkrevende

dugnadsarbeidet med å sette bygningen opp igjen kunne starte. Tømmerkassen er nå kommet opp igjen på ny grunnmur og de originale materialene gjenbrukes i den grad det er mulig slik at bygget skal kunne ivaretas i den originale fremtoning fra da Operasjon Rype ble gjennomført. - Det er et krevende prosjekt med betydelige logistikkutfordringer. Samtidig er det svært tilfredsstillende å se resultatet av godt samarbeid der mange gode krefter trekker i samme retning, sier Ebbe Deraas. Restaureringen startet i mai 2018 og er planlagt ferdigstilt i løpet av 2021. OPERASJON RYPE, VAR KODENAVNET Rype var kodenavnet på den amerikanske fallskjermstyrken, the Norwegian

TØMMERKASSEN BLE FRAKTET til Øverbygg AS i Snåsa der den ble montert innendørs. Delene som var for skadet ble skiftet ut.

Gjefsjøen fjellgård er en av fire fjellgårder i Snåsa som mangler veiforbindelse og en av to som også er i drift.

Operations Group (NORSO), som ble droppet i Snåsafjella 24. mars 1945 og hadde hovedkvarter på Gjefsjøen fjellgård. Gården ble derfor en sentral plass i de siste krigsmånedene i 1945 i forbindelse med Operasjon Rype. Operasjonen hadde som mål å sabotere jernbanen for å forsinke de tyske troppenes tilbaketrekning til kontinentet. For å få inn nødvendig utstyr til aksjonene ble det sendt fly fra England og Skottland. Styrken tilhørte organisasjonen The Office of Strategic Services (OSS), forløperen til U.S. Central Intelligence Agency (CIA) og ble ledet av senere CIA-sjef William Colby. Soldatene var rekruttert fra 99th Battalion (Separate) US Army, en bataljon som var opprettet i 1942 for å drive geriljaaksjoner bak fiendens linjer. Rype var den eneste

UNDER ET AV toktene styrtet et fly på Plukkutjønnfjellet som ligger nordvest for Gjefsjøen. Alle de 12 ombord omkom. På stedet der flyet styrtet ble det i 1949 reist en minnebauta. Få dager før frigjøringen kom det en tysk patrulje til Gjefsjøen. Det kom til trefninger mellom tyskerne og sabotørene og alle de fem tyske soldatene ble drept.

FORTIDSVERN

TØMMERKASSEN ble satt opp igjen på dugnad sommeren 2020. (Foto: Lars Bugge Aarset)

EBBE DERAAS LEDER restaureringsprosjektet. Her sammen med Nils Christian Gjefsjø som er eier og driver av Gjefsjøen fjellgård.

FORTIDSVERN

amerikanskledete landoperasjon på norsk jord under andre verdenskrig. Styrken i Snåsafjella var hovedsakelig norskamerikanere og hadde base på Gjefsjøen Fjellgård ved Gjevsjøen. Det var en krevende jobb sette inn, forsterke og forsyne disse gruppene fra lufta. Flyene måtte operere på kanten av sin rekkevidde og navigere under utfordrende vinterforhold. Et av disse flyene krasjet med en fjelltopp og alle 12 ombord omkom. Forsterket av norske motstandsfolk og personell fra Operasjon Woodlark sprengte de Tangen bru sør for Snåsa,15. april. Den 23. april sprengte de 2,5 km med jernbane i Lurudalen, nord for Snåsa. Om aksjonene var av betydning for slutten av krigen er historikere uenige om, men operasjonene står likevel som en menneskelig og militær bragd i frihetens tjeneste. Som eneste amerikanskledete landoperasjon på norsk jord har Operasjon Rype stor betydning for det norsk-amerikanske militære samarbeidet.

UNDER LEDELSE AV OSS Gjefsjøen er det gjennomført dugnadsarbeide til en verdi så langt over en million kroner.

Trygg rehabilitering med Mycoteam! Sopp, råte, fukt, mugg eller insekter? Mistanke om asbest?

I 2005 ble Heimevernets innsatsstyrker opprettet, og disse fikk navn etter ulike operasjoner fra andre verdenskrig. Trøndelag Heimevernsdistrikt 12 sin Innsatsstyrke har fått navnet Rype. LAGER OPERASJON RYPE-AKEVITT TIL HVS 75-ÅRSJUBILEUM Som del av prosjektet OSS Gjefsjøen lanseres nå «Gjefsjøakevitt - Operasjon Rype 1945». Akevitten produseres i samarbeid med den prisbelønte akevittprodusenten Svein Berfjord på Inderøy Brenneri og er basert på lokale urter og planter sanket på Gjefsjøen. - Dette er det mest spennende prosjektet jeg har vært med på det siste året sier Jim Andre Stene i Trøndelag Sankeri som ellers leverer bærekraftige, spiselige ville vekster og mat til restaurantbransjen. Etiketten er designet av kunstner Heidi Holje og originale kart fra Operasjon Rype er brukt som designelement der også sabotørenes marsjruter er tegnet inn. - Det passer godt å lansere akevitten nå i 2021 når både hovedkvarteret etter planen skal stå ferdig og Heimevernet i tillegg feirer 75-årsjubileum sier Ebbe Deraas.

Vi jobber etter antikvariske prinsipper for mest og best mulig bevaring av originale materialer og varige løsninger for utbedring. Du får nøytrale råd fra uavhengige spesialister uten økonomisk interesse i sanering. Bruk oss på befaring før du går i gang eller send prøver til oss.

Telefon: 469 75 500 Børrestuveien 3, Pb 5 Blindern, 0313 Oslo post@mycoteam.no

Følg oss på:

www.mycoteam.no

Mycoteam_14160_Annonse Fortidsvern 89,5x256,5_v10.indd 1

FORTIDSVERN 08.08.2019 15:10

Jeg så hvordan lokalsamfunn mistet eierskap til egen kulturarv i det store verdensarv maskineriet. Amund Sinding-Larsen

AMUND SINDING-LARSEN har i nærmere 50 år engasjert seg i det vi i dag kjenner som «verdensarv», et konsept han mener er både verdifullt og problematisk. Foto: Trond Rødsmoen

FORTIDSVERN

AMUND SINDING-LARSEN HEDRET MED INTERNASJONAL KULTURMINNEPRIS

– VERDENSARVEN MÅ HA MENNESKET I SENTRUM I Verdensarvkonvensjonen fra 1972 beskrives kulturarven og naturarvens betydning for menneskeheten. Men menneskerettighetene, de nevnes ikke. Dette bestemte arkitekten Amund Sinding-Larsen seg for å gjøre noe med. Tekst: Trond Rødsmoen

erdensarven som konsept er fabelaktig, ikke bare det å bevare de mest enestående eksemplene på menneskelig aktivitet, men også som bidrag til fred og forsoning. Samtidig er verdensarvens suksess et problem. Stedene markedsføres hardt og belastningen på mange av dem er stor, sier Amund Sinding-Larsen. Vi sitter hjemme hos arkitekten og kulturarvrådgiveren på Blommenholm i Bærum og anledningen er at han i 2020 ble tildelt det internasjonale kultur minnevernets gjeveste pris. Nyheten ble offentliggjort i en pressemelding fra ICOMOS Norge 18. desember i fjor, men druknet i førjulsinnspurt og korona. For første gang hadde en nordmann – ja, den første fra Norden, faktisk – vunnet Piero Gazzola-prisen. Utmerkelsen har vært delt ut hvert tredje år i siden 1979, i forbindelse med den internasjonale ICOMOSkongressen som går av stabelen med samme frekvens. 16. desember i fjor, to dager før pressemeldingen, skulle rundt 1500 delegater fra hele verden ha vært samlet i Sydney i Australia. Grunnet pandemien ble det ikke sånn. Delegatene satt hjemme på Zoom, det gjorde også årets prismottaker. Nyheten om prisen hadde Sinding-Larsen selv fått på epost dagen før, og etter flotte ord om begrunnelsen for tildelingen, taler og hans egen takketale ble det ganske stille.

LOKALSAMFUNNENES RETTIGHETER Når du som den 14. i rekken vinner kulturminnevernets «Nobelpris» har du åpenbart utrettet noe stort. Og det er derfor jeg er her denne dagen rett før påske, i et påbygg bak villaen faren han tegnet på 1950-tallet, i et kontor med stabler av flyttekasser påskrevet Lhasa, Tibet, Zanzibar og andre eksotiske steder. Men først: Organisasjonen ICOMOS – International Council on Monuments and Sites – er rådgiver for UNESCO i spørsmål om kulturarv og spesielt om verdensarv; sammen med IUCN for natur og ICCROM for konkrete bevaringssaker. En sentral oppgave er å vurdere nye kandidater til FN-organets verdensarvliste. Piero Gazzola-prisen, innstiftet i 1979 til minne om en av ICOMOS’ grunnleggere og første president, gis til et individuelt ICOMOS-medlem eller en gruppe medlemmer som særlig har utmerket seg i arbeidet for kulturarven. Og det har Amund Sinding-Larsen. I pressemeldingen i desember het det: «Amund Sinding-Larsen får prisen for arbeidet med å fremme, utvide og berike ICOMOS’ metoder for å bevare verdens kulturarv gjennom fire tiår. Gjennom sitt omfattende arbeid i hele Europa, Amerika, Afrika og AMUND SINDING-LARSEN i Baktapur i Nepal i 1998, på en rundreise Asia, fikk han en dyp forståelse av med arkitektstudenter fra Norge. Bygningen er ikke fredet, men et behovet for å vurdere og respektere eksempel på hvordan byggeskikk preges av samfunns- og eiendoms forhold. Her er lave etasjer, stadige påbygg, med plass til storfamilien. de lenge ignorerte rettighetene til Foto. Privat Verdensarvens lokalsamfunn,

FORTIDSVERN

DET ER MER enn 20 år siden Amund Sinding-Larsen sist besøkte Yemens hovedstad Sanaa. Her var han med på å sette istand det som ble gamlebyens første bygningsvernsenter. Foto. Privat

Norge var en pionér. Vi så tidlig en sammenheng mellom kulturarv og lokal samfunns bygging. Amund Sinding-Larsen

Foto: Trond Rødsmoen

religiøse og kulturelle minoriteter, urfolk, lokale forvaltere og enkeltmennesker. Med bravur, overbevisning og utholdenhet var han talsmann for en rettighetsbasert tilnærming i ICOMOS. Han opprettet, ledet og sikret den kontinuerlige økonomiske støtten til prosessen ‘Our Common Dignity Initiative’, som kjempet for integrering av menneskerettigheter i ICOMOS’ arbeid med Verdensarven.» Omformulert slik Sinding-Larsen selv beskriver det: – Jeg så hvordan lokalsamfunn mistet eierskap til egen kulturarv i det store

FORTIDSVERN

verdensarvmaskineriet og innså nødvendigheten av å sette mennesket i sentrum av kulturarvarbeidet. Denne dreiningen påvirker i stor grad hvordan vi vedtar nye verdensarv steder – og hvordan vi skal forvalte dem. Dette berører sterkt sentralt i UNESCO hvordan verdensarvarbeidet vil utvikle seg videre. TRE GENERASJONER ARKITEKTER Arkitekt Amund Sinding-Larsen er arvelig belastet: Farfaren var arkitekten Holger Sinding-Larsen (1869–1938), særlig kjent

for arbeider med Akershus Festning og som tegnet blant mye annet Universitets biblioteket, Holmenkollen kapell, Vålerenga kirke og Botanisk og Zoologisk museum på Tøyen. Han var også en kulturminneverner og deltok i «palassrevolusjonen» i Fortidsminneforeningen; de store omveltningene i foreningens styre for drøyt hundre år siden da arkitektene fikk en sterkere rolle på bekostning av arkeologene. Amunds far, Knut Martens Sinding-Larsen (1903–1977), ble også arkitekt. Som riksarkitekt fikk han en viktig rolle nasjonalt, men da

han kjempet for å bevare Empirekvartalet i Oslo røk han uklar med Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli som ønsket å rive for å bygge det moderne Norge: Høyblokka og etter hvert Y-blokka. Amund ble født i 1944 og vokste opp i krysningspunktet mellom arkitekturmiljø og kulturarvmiljø, i den første villaen tegnet av Arne Korsmo, i et «heltehjem» etter krigen. «Riksantikvarmiljøet» var en del av oppveksten og sin første sommerjobb i gymnastiden hadde han i Gamle Oslo, der han fikk delta i de arkeologiske utgravningene av Maria-kirken, ledet av Håkon og Sigrid Christie. Senere ble det mer slikt, som utgravningene av Halsnøy Kloster og Kaupanger stavkirke, begge ledet av Hans-Emil Lidèn, professor ved universitetet i Bergen, samt en rekke oppmålinger av historiske bygninger omkring i landet. INTERNASJONALE OPPDRAG Utdannelsen tok han i England, der han traff sin norske kone Tove (Tove Nossen, 1945–2017), og de sammen skapte seg et liv i London. – De femti årene jeg fikk sammen med vakre og meget begavede Tove er jeg dypt takknemlig for, sier Sinding-Larsen. Han arbeidet for flere store arkitekt firmaer og det var slik han etter hvert fikk internasjonale oppdrag knyttet til UNESCO og ILO. Men det var et prosjekt i regi av Norad i Øst-Afrika som ble starten på det arbeidet som skulle engasjere ham gjennom fire tiår og lede frem til fjorårets pristildeling. En katalysator for dette var hans kontakt og gode venn riksantikvar Stephan TschudiMadsen (1923–2007). Kulturarv var tidlig på 1980-talllet tatt inn som en ny dimensjon i Norads utviklingsstrategi: Bistandsbudsjettet

dekket nå også prosjekter i lokalmiljøet som skulle sikre sosial utvikling gjennom bevaring. – Norge var en pionér på dette området. Vi så tidlig en sammenheng mellom kultur arv og lokal samfunnsbygging lenge før Verdensbanken og andre store organisasjoner så det samme, sier Sinding-Larsen. – I Stein byen (Stonetown) på Zanzibar hadde UNESCO allerede engasjert seg, men de hadde en tendens til å fly inn eksperter, som fortalte hvordan det skulle gjøres og så dro de ut igjen. Det ble evalueringer og tykke rapporter, men lite ble gjort. I 1982 startet vi noen prosjekter i Norad-regi som i første rekke handlet om å bistå lokale krefter som ikke hadde særlig erfaring med bevaring. Det vi gjorde var å få satt av penger i bistandsbudsjettet og redde bygninger. Samtidig bidro vi til å heve lokal kompetanse, noe som igjen skapte utvikling. På Zanzibar, i Bagamoyo, slavehandelens arnested på kysten av Tanzania, i Lamu i Kenya; alle disse stedene var vi i gang tidlig med å gi penger til prosjektene som skulle drives frem av de lokale myndighetene; lokale krefter bestemte hvilke bygninger som skulle settes i stand, forteller Sinding-Larsen. Han fortsatte som rådgiver for Riks antikvaren og Norad i tilknytning til verdensarvprosjekter i en årrekke, og etter Afrika gikk turen til Jemen, et av de fattigste områdene i verden. I samarbeid med en nyopprettet organisasjon som skulle ta vare på hovedstaden Sanaas gamleby fikk de satt i gang det første prosjektet, igjen med bistandsmidler: Et gammelt ’matlagerhus’ (Samsarah al-Nahas), som ferdig istandsatt ble det første opplæringssenteret for

bygningsbevaring i Sanaa – med verksteder for tradisjonshåndverk. TIL LHASA I TIBET Det var nok fortsatt en utpreget ovenfra og ned-holdning innen det internasjonale kulturminnevernet, det hadde Sinding-Larsen erfart gjennom flere år. Og det var da arbeidet brakte ham til Tibet i Kina, til den historiske hovedstaden Lhasa, at han med større tydelighet så hva som manglet i UNESCOs tilnærming til verdensarven. Da hadde han også fått anledning til det han beskriver som et meget stimulerende og lærerikt samarbeid med det faglig dyktige Aga Khan-miljøet, i Nord-Pakistan (Hunza og Baltistan) og i Afghanistan. – I Lhasa var den opprinnelige befolkingen delvis skiftet ut, og nå var kineserne i flertall. Da jeg for alvor ble oppmerksom på denne utviklingen tenkte jeg at det måtte gå an å bidra til å åpne flere øyne. Jeg begynte å forstå at veldig mange lokalsamfunn hadde svært få rettigheter eller krav på å kunne få bo i sine gamle bygninger og byer, særlig de stedene som var blitt en del av verdensarven. En slik utvikling, der lokalbefolkningen mister kontakten med sin egen kulturarv, står i grell kontrast til verdensarvens honnørord og popularitet. – Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv fra 1972 – den vi i korthet kaller Verdensarvkonvensjonen – har lenge vært den mest populære og mest undertegnede konvensjonen i UNESCO, kanskje med unntak av Barnekonvensjonen. Men det paradoksale er at Verdensarvkonvensjonen ikke nevner menneskerettigheter, og det er den eneste konvensjonen som ikke gjør det, sier Sinding-Larsen.

TANZANIA HAR VALGT å bevare også spor etter kolonitidens byggeskikk, som en viktig del av landets historie. Her fra øya Zanzibar. Foto. Privat LOKALE HÅNDVERKERE i Lamu, slavehandelens arnested ved kysten i Tanzania.

Foto. Privat

FORTIDSVERN

EN RETTIGHETSBASERT TANKEGANG Som leder for ICOMOS Norge begynte Sinding-Larsen i 2007 å arbeide for å etablere «Our Common Dignity Initative», en tilnærming til kulturarv som vektlegger lokalsamfunnets eierskap til kulturminnene, forankret i begreper som identitet, respekt, gjensidighet og forståelse for kulturer. Målet var ikke å endre Verdensarv konvensjonens ordlyd – det ville være en

nærmest umulig oppgave – men å få en rettighetsbasert tankegang etablert i The operational guidelines - retningslinjene for hvordan konvensjonen skal praktiseres. Men heller ikke dette var noen enkel sak å få igjennom i UNESCO-systemet. Tanker om lokalt eierskap til verdensarven hadde liten forankring i ICOMOS-systemet internasjonalt på midten av 2000-tallet, og det hele begynte med Sinding-Larsens

GANDEN KLOSTERBY utenfor Lhasa i Tibet, et av utallige hellige steder i regionen.

initiativ fra ICOMOS Norge som ganske raskt førte til et av de første og et meget nært samarbeid mellom alle tre ’Verdens arv-rådgiverne’ – ICOMOS, IUCN og ICCROM. – Første skritt var en nasjonal konferanse i Norge i 2006, der temaet var «Kulturarv – Konflikt eller samarbeid?». Arrangementet trakk flere hundre fagfolk, og blant temaene var Norges håndtering av verdensarvproblematikk, samiske området og deres kulturarv og lokalsamfunnets spillerom i land der vi var involvert. Det ble heftige diskusjoner, mye var politisk betent. Men jeg tror det var bra å få løftet på den dynen, det ble en åpning for å etter hvert få med oss ICOMOS i andre land, sier Sinding-Larsen. – Krevende oppgaver gjør det alltid nødvendig å samle gode og forskjelllige hoder – det vil si individer fra forskjellige fagfelt. Slik også her. Derfor ble Menneskeretts instituttet ved Juridisk fakultet (UiO) og Den Norske Helsingforskomiteen trukket inn i første fase som var så godt støttet av Den norske kommisjonen for UNESCO. Hver gang ICOMOS møttes internasjonalt og UNESCOs Verdensarvkomite møttes, fikk nordmannen anledning til stå på agendaen, og hver gang la han frem argumentasjon for hvorfor det var så viktig å endre tilnærmingen fra ovenfra og ned til nedenfra og opp i kulturarvarbeidet.

Foto. Privat

PILEGRIMER PÅ VEI til Drepung klosterby. I mengden ses arkitekt Lars Roede, en kjent skikkelse for mange i Fortidsminneforeningen.

FORTIDSVERN

Foto. Privat

VERDENSARVEN POTALA-PALASSET i gamle Lhasa er en av de helligste stedene i Tibet, men bærer i dag stadig mer preg av å være et turistmål.

I dag er disse nye tankene del av retningslinjene, ikke bare med referanse til menneske rettighetene, men også i det beslektede begrepet rights-based approach, rettighetsbasert tilnærming. Dette er ikke kun en anbefaling, men et krav i slikt internasjonalt arbeid i dag. Verdensarven tilhører lokal befolkningen og deres meninger og behov skal tas hensyn til. LIVSVERKET OLD LHASA Amund Sinding-Larsen sier han egentlig aldri har vært veldig opptatt av hus. Det som

har opptatt ham er steder – hvordan de er blitt som de er, og hva de betyr for menneskene som lever der. Sånn sett er han kanskje like mye sosialantropolog som arkitekt. Og ingen av stedene han har vært og virket har hatt en større innvirkning på ham enn den historiske hovedstaden i Tibet, Lhasa. Her var han med som rådgiver for å etablere et omfattende akademisk samarbeid mellom norske universiteter og akademiske miljøer i Tibet på 1990-tallet. Hans eget forskningsarbeid resulterte i bokverket The Lhasa Atlas – Traditional Tibetan

Foto. Privat

Architecture and Townscape, der han sammen med den danske forskeren Knud Larsen dokumenterte det historiske Lhasa, med detaljerte kart, beskrivelser og oppmålinger av bygningene. Boken kom ut på engelsk i 2001, mens en kombinert kinesisk-tibetansk utgave kom ut to år etter. Verket er å finne i biblioteker og universiteter over hele Kina. Etter dette fortsatte han sitt mer akademisk rettete forskningsprosjekt på endringer i Lhasa’s byrom og byform i perioden 1995–2005. – Og her ligger nok mye av ’livsverket’ mitt, i Lhasa, også som grunnlag for

Det ble heftige diskusjoner, mye var politisk betent. Men jeg tror det var bra å få løftet på den dynen.

THE LHASA ATLAS av Amund Sinding-Larsen og Knud Larsen ble gitt ut i 2001, og gir den mest komplette presentasjonen av den gamle tibetanske hovedstadens bygningsarv.

Amund Sinding-Larsen

Foto: Trond Rødsmoen

FORTIDSVERN

HER RESTAURERES hellige gjenstander i Jokhang-tempelet i Lhasa.

Foto. Privat

VERDENSARVEN ER FOR VELLYKKET Det er store spørsmål å ta stilling til: Skal vi bevare for å stoppe utviklingen, eller skal verdensarven være en del av utviklingen? Skal ikke de som er tilknyttet disse stedene få den utviklingen mange andre opplever? Og skal de ikke kunne få den utviklingen

hellige stedene. Nå er denne strømmen redusert til noen hundre sjeler i uken. – Mens turistene, de står i kø: Kom og betal! Når verdensarven går fra å være brukssteder av betydning for identitet og forankring til mest å være inntektsskapende museer –vel, det er en trist utvikling.

LEVENDE STEDER BLIR MUSEER Verdensarven Lhasa har han besøkt rundt 30 ganger, og forteller at han alltid vært mest opptatt av kombinasjonen verdensarv objektene og livet, tradisjonene, tilgangen til bygningene og bruken av dem muliggjør. Og han ser nettopp denne tibetanske byen som et eksempel på at verdensarvstatus kan være skadelig. – En negativ utvikling begynte ganske umiddelbart etter innskrivingen av Jokhangtempelet og Potala-palasset på listen – en innskriving jeg som rådgiver var sterkt imot. Etter å ha vært og fortsatt vil være et av de aller helligste steder for millioner av tibetanere, så er disse nå blitt museer. Munkene er blitt vaktmestere. Den åndelige kunnskapen, forståelsen av egen kultur, har ikke akkurat blitt oppmuntret av kinesiske myndigheter, sier Sinding-Larsen. Han forteller at for kun noen tiår siden reiste titusenvis av pilegrimer i måneder på uframkommelige veier for å oppsøke disse

JOKHANG-TEMPELET I LHASA vil nok alltid være et livsmål for tibetanske buddhister – tusenvis hver uke. Men deres besøkstid begrenses.

FORTIDSVERN

Foto. Privat

arbeidet med rettighetsproblematikken i verdensarv, sier Amund Sinding-Larsen og legger en hånd på bøkene på sofaen ved siden av seg. – Det høres skikkelig pompøst ut, men det er også sant, for det er jo det jeg har brukt så mye av tiden min på. Og på hundrevis av andre prosjekter.

Noen ganger tenker jeg at vi burde avvikle hele verdensarv listen. Amund Sinding-Larsen

Foto: Trond Rødsmoen

samtidig som de tar med seg kulturarven sin som en levende del av tilværelsen? – Noen ganger tenker jeg at vi burde avvikle hele verdensarvlisten. Den ble en suksess, la oss nå legge den ned og heller finne på noen annet, sier mannen som selv har brukt store deler av sitt yrkesliv nettopp på verdensarv. Det er en spissformulering, men en som han målbar fra talerstolen under et UNESCO-møte i Paris for ti år siden. Forslaget falt steindødt til jorden, men han mener noe grunnleggende med det han sa. Verdensarvlisten har vist seg å være for vellykket. Den er blitt et mål i seg selv, et kvalitetsstempel og en markedsførings logo som kan bidra til å tappe kulturminnet for innhold. – Verdensarv er i tillegg blitt et veldig politisert fenomen. Nå kan det i en del tilfeller handle mer om å komme med på listen enn å gjøre noe for å utvikle objektet eller området på lokalbefolkningens premisser. Denne politiseringen har åpenbare grunner; stater og regioner ønsker å løfte frem sin kultur og sin historiske arv, kulturskatter som representerer landet. Men blir det mindre politisering når vi nå, med en rettighetsbasert tilnærming, løfter frem urfolks, minoriteters og enkeltindividers tilknytning? – Et veldig godt spørsmål. Politikk er alle steder, og det ville være uhyre naivt å hevde at man kunne få til noe annet. Fra starten var det fagpersonene som styrte i verdensarvsammenheng, som Stephan (Tschudi-Madsen) fra Norge som sammen med kunnskapsrike ’Stephaner’ fra alle de andre landene satt og bestemte. Så kom ambassadørene på banen. Dette skiftet skjedde på 1990-tallet, med mange primadonnaer i ICOMOS-møtene, en galakse av stolte italienske ambassadører,

eller franske, eller noen annet, som forlangte å få ordet og beholde det. Møtene ble annerledes, kanskje var det en god ting, det ble en romsligere debatt, men det ble også tung trading når verdensarvstedene skulle velges. EN KREVENDE OG LANG PROSESS Åtte ganger har Verdensarvrådet valgt en norsk kandidat til den eksklusive listen. Den første av disse var Urnes stavkirke (sammen med Bryggen i Bergen) i 1979, som nå etter mer enn 40 år skal få sitt eget verdensarv senter. Sinding-Larsen har vært på Urnes mange ganger, men ønsker ikke å mene noe om planene; til det kjenner han dem ikke nok. – Verdensarvstatus kan endre et sted voldsomt. Det finnes eksempler på hvordan stedet blir en kulisse, der lokalbefolkningen forvandles til guider og kler seg i tradisjonelle kostymer. Det samme tror han ikke vil skje med lille Ornes, men det er store utfordringer når et slikt senter skal bidra til lokal utvikling. – Urnes ligger i et unikt kulturlandskap: å skape en bærekraftig utvikling som gagner hele distriktet rundt er en krevende og lang prosess. Norge har åtte verdensarvsteder i dag. Hvordan vil et niende bli vurdert, sammenlignet med de første? – Da Røros ble nominert besto saksdokumentene av noen veldig enkle fremstillinger, to maskinskrevne ark. Hva er det, hvor ligger det, hvorfor syns vi det er bra? I dag er slike kandidaturer blitt en industri. Rapporter i tykke bind om hvorfor. Før innskrivingen av Røros var det en begrenset diskusjon, eller knapt nok det, om den eldre bebyggelsen og

de sentrale aksene – og uten at lokalmiljøet fikk anledning til å delta. Veldig lite om kontekst, liv og virke, historien og menneskene. Kanskje litt om landbruk og bergverksdrift, men selvfølgelig ingenting om det samiske bidraget. I dag har vi fått øyene opp for en helt annen sosialantropologisk kontekst og forståelse av hva et sted er og hvem verdens arven også må komme til gode, nemlig lokalbefolkningen. Les mer om det planlagte besøkssenteret for verdensarven Urnes stavkirke på www.urnesstavkirke.no

URNES STAVKIRKE har vært på verdensarvlisten siden 1979. Om få år skal det bygges et verdens arvsenter i bygda Ornes, der kulturlandskapet blir en viktig del av opplevelsen. Foto: Dronegutta

FORTIDSVERN

TIL INSPIRASJON FOR ANDRE PENSJONISTER

TIL SLUTT BLE DET FEST VED STOVA I LUSTER «Røykestova er den siste i sitt slag i Skjolden, ja kanskje i heile Luster» ? Ja, dette var Simon Pages egne ord til meg da jeg var innom garden hans i juli 2013 for å kjøpe jordbær. Dette ga støtet til noe som neste sommer, skulle føre til unike sosiale opplevelser. Beretningen som følger her i bilder og skrift er laget med håp om at den kan være til inspirasjon for andre pensjonister. Tekst: Trygve Martinussen, pensjonert sivilingeniør og medlem av Fortidsminneforeningen Foto: Privat - dugnadsaktørene

å Gulbrandsgarden hos Simon Page fattet jeg nysgjerrig interesse for et stabbur med stort behov for vedlikehold. Simon sukket tungt: «Eg har so mange bygningar å ta vare på». Han tok meg med til tørkestova, bortgjemt og nedgrodd nedunder vegen som fører opp i Mørkridsdalen. Oppildnet av gjennomført restaurering året i forveien av et stølshus i Luster, lovte jeg ham hjelp der og da, - og det skal tilføyes, til senere betenkelig ettertanke – hva har jeg sagt? Bygdeboka beretter at fem av husa på garden som da sto i tunet på Øvre Bolstad, ble pålagt flyttet i 1880-åra. Det ene av disse fem var tørkestova. Det gikk klart fram under arbeidet at enkelte av stokkene var gjenbruksmaterialer og det er derfor god grunn til å anta at disse kan være fra 1700-tallet. TILSTAND Det klassiske dilemma: Hvor går grensen for råte? Hvor ofte skjer det vel ikke at fyrstikkesken har vært løsningen i stedet for møysommelig arbeid? Dette er et tema med mange aspekter. Noen vil nok stusse over at det ikke ble skiftet en større andel av «lurvete» stokker, tilsynelatende «råtne». Medtatt yte (splintved) fører alt for ofte til forhastet

FORTIDSVERN

Luster

VESTLAND Bergen

konklusjon «råte» med etterfølgende vraking. Våre bedømmelser i dette tilfellet om fortsatt bruk eller ikke, måtte vi gjøre ut fra hensynet til økonomi og tid til rådighet. Vanlige kriterier ellers er estetikk, historikk, om det er en bærende konstruksjon, framtidig mulig fuktbelastning m fl.. «RØYKESTOVA» Det vesle huset benevnes vanligst i bygda som røykestova, men er utvilsomt primært oppført som «turkestove». Tørking gjaldt det livsnødvendige behovet for ivaretaking

DENNE STOVA i Luster, bygget både for tørking og røyking, ble reddet av aktive pensjonister. Et av høydepunktene var fri servering av tre ureiste pølsevarian ter, dansk æbleflesk, bløtkake og kaffe. Interesserte og forundrede møtte opp: Hva har foregått her og hva er dette?

av korn. Bakgrunnen kan muligens gå så langt tilbake som til Gulatinglovens påbud til bøndene om å produsere øl, i flg. Halvard Johan Bolstad i Skjolden. Med Sunnmøre Røykeri som kilde heter det at tørkestover ble nytta til tørking av korn og malt, og til røyking av spekemat og fisk. Konstruksjonen med bruken av store mengder stein, i både ovnskonstruksjonen og de tjukke hyllene, syner at tørking er formålet, steinmassene akkumulerer- og holder lenge på varmen. Eneste vitneminne jeg har kunnet få fra den eldre generasjon i Skjolden om bruken her, er Per Hauges (1949–2018) utsagn om «at det var oppstyr blant gutungane då det vart fyrt opp for å røyka sild om hausten» (på 1950talet). Andre i den godt voksne generasjon kan ikke minnes å ha sett stova i bruk. Både røyking og tørking setter krav til lufting. I førstnevnte tilfelle krav til tett rom, mens ved tørking av korn er noe av kunsten for «fyrbøteren» å kvitte seg med røyken ved å lufte uten å tape for mye varme. Dette fordi røyksmak på matkorn antakeligvis gir uønsket kvalitet. Luftingen skjer ved lufte åpninger oppunder mønet i begge gavlveggene. Åpningene er ca 15x15 cm store og luftingen reguleres ved koniske, hengslede plugger som tjente som spjeld. De originale hengslene er dessverre gått tapt.

Ovnen er uten skorstein. Brennkammeret har bunn lavere enn golvnivå og går i hele ovnens dybde, ca 1,4 m innover. Det ligger tilsynelatende lang tids erfaring med utformingen av ovnen og huset, kfr. detaljene i front av ovnen med åpning for luftinntak i frontmurveggen over fyråpningen. HVORDAN GRIPE AN? En ting er å erklære at kulturminnebevaring er viktig og interessant, en annen ting er gjennomføring. Med erfaring fra året før med berging av et stølshus sammen med entusiastiske venner, en times avstand fra bilvei ved grensa til Breheimen, var jeg inderlig godt klar over hvor viktig nitid planlegging er. Bilveg til døra var den store forskjellen her, men likt for begge prosjektene var forutsetning om tilreisendes hjelp. Venner må få beskjed tidlig om tidspunkt, og man må ha noenlunde bindende tilbakemelding på om hvor lenge den enkelte vil bistå. Vinterstid ble brukt til budsjettering og planlegging. Simon sto som søker og fikk positivt svar på søknaden om SMIL-midler. For å ivareta den sosiale delen ble program for arbeidet og tenkt innvielsesfest utarbeidet og distribuert, til både potensielt aktive medvirkende, og også til kategorien

Trygve Martinussen (1944) - Oslo/Luster - er pensjonert sivilingeniør bygg med røtter- og husmannsplass som fritidsbolig i Luster. Han har som pensjonist, sammen med spreke venner, hatt stor glede av å gjennomføre berging/restaurering av 4 forskjellige landbruksrelaterte bygninger i kommunen. Han er nå styreleder i «Stiftinga Wittgenstein i Skjolden» og han var prosjektleder i arbeidet med å tilbakeføre huset til filosofen Ludwig Wittgenstein, noe stiftinga gjennomførte i 2017–2019.

FORTIDSVERN

TEGNINGEN synliggjør det store omfanget av stein som er brukt for å akkumulere varmen. Ovnen er 1,4 m dyp og med luftinntak over fyringsåpningen. Det var ikke spor etter eventuell opprinnelig dør i fronten.

med en legning mer vinklet mot uforplikt ende opplevelser. Begge kategorier stilte opp til stor hygge og nytte. Avgjørende for den håndtverksmessige riktige kvalitet og rasjonell framdrift var det å ha med en innleid fagmann. Sivilingeniør Håkon Skrindo, som har funnet større glede av lafting enn av «pc-ing», var garantisten for dette. Han driver laftefirma på Gol. Han kjente derfor den lystige og tidvis lett mobbende tonen i gjengen og kunne også tilfredsstille kunnskapshungeren i hos amatørene.

FERDIGSTILLING I OKTOBER Etter å ha pustet ut etter den mest krevende delen av jobben i juni ble ferdigstillingen utført i oktober. Programmet for den sosiale delen hadde da også blitt så vidt godt kjent at beredskapen oppsto svært styrket. Velkjent fra tidligere var også Lusters unike muligheter for natur- og kulturopplevelser, og ved siden av felles måltider og kveldssamvær som dugnadsstuntet medførte,var oppmøte lysten på topp. Planene om egen pølse produksjon, røyking og innvielsesfestligheter skjerpet appetitten ytterligere.

TILSTANDEN PÅ SYDGAVL var dårlig. Den måtte totalfornyes.

ORIGINALTAKET var 1¼ toms plank, 5–7 lag med bjørkenever, 3–4 tommer med jord og originalt, steinheller, men i siste tid bølgeblikk. Det sies at bjørkeneveren – uten noe tegn til råte - i sin tid ble importert fra Russland.

FORTIDSVERN

Ryktet om at det skulle innvies nye fødevareproduksjonslokaler spredte seg helt til Roskilde. Min gode venn, kjøtteknologen Dan Poulsen, som har drevet produkt utvikling world wide, ville ikke unnvære denne anledningen. Han stilte opp med oksekjøtt, spekk, bacon, krydder, svinetarm og hjemmeproduserte spekepølser, mens Karsten Jacobsen kom fra Fyn med tørret oksekjøtt. Uten tilliten til at mine venner ville ta tak denne gangen også, hadde ikke dette blitt gjennomført. Dette gjelder primært Terje

HER SER VI viderefø ringen av arbeidene i oktober med supplering på taket med grunn mursplast og tunge iso lasjonsmatter, dette som underlag for jordtorv tatt på stedet. Terje Lium og Reidar Mågerø er i gang med montering av bjørkeneveren som pynt i nedre kant av taket. Neveren hadde Terje Lium prisverdig egenhen dig flekket. Vidar Hovde klargjør markisolasjonen som fuktkonserverende underlag for jord/torv.

Lium (Bærum), Karsten Jacobsen (Fyn) og Johannes Øygarden (Oslolustring) som sammen med undertegnede sto for 90 prosent av dugnadstimene. Like avgjørende har vært Håkon Skrindos innleide faglige og særdeles effektive laftearbeid. For øvrig har Gudleik Hovland gjort gode tjenester og Asle Hauge og Per Hauge hjalp til med kjærkommen traktorbistand. Og til slutt, gaven jeg mottok i etterkant for videreformidling til Simon Page: kunstferdig utført treskrud. Dette ble tekstet på engelsk i tro på at den beskjedne stova kunne være

en attraksjon for gårdsturismen som Monica og Simon Pages hadde som mål, rettet mot cruisepassasjerer som i normale tider har en dags landgang i Skjolden. INNVIELSE OG BRUK I PRAKSIS Prosjektet ble markert fullført ved demonstrasjon av bruk. Simon Page ga hjortekjøtt, 2 lam og en halv lama til dugnadsgjengen som råstoff til en omfattende pølse produksjon. Teamet hadde intern kompetanse i form av fagutdannet kjøtteknolog Dan Poulsen fra Roskilde og egen konditor

Reidar Mågerø fra Bærum for produksjon av festmenyen. Forberedelser og gjennomføring av arrangementet er tema for egen beretning utover denne artikkels budskap. Men resepter for lokalt produsert mat til eierne, festdeltakerne og til menyen for de nye eierne av Skjolden Hotel ble demonstrert til stor begeistring og oppmøte, dekket ved avisomtale og lokalradio.

FOLK I SKJOLDEN har alltid niste med på tur! Her ingeniørene Johannes Øygarden og Karsten Jacobsen underveis til den fullførte røykestova for røyking av festmaten.

AVGJØRENDE FOR DEN imponerende framdriften var å ha med Håkon Skrindo til laftearbeidet. Han driver egen virk somhet Stav og Laft AS i Hallingdal.

Beretningen om dette prosjektet og utløsningen av den sosiale kontakt som ga varige gode minner bør inspirere andre. Finansiering er tilgjengelig fra ulike hold, i dette tilfellet gjennomført kun med SMIL-midler med en total kostnad på kr 41.950,- eks. mva. og med 276 dugnadstimer.

FORTIDSVERN

BYGÅRD MED SKIFTENDE VERDI

BÅDE USLEPEN DIAMANT OG RØNNE De siste årene har en eldre, fraflyttet og rivningsutsatt bygård i Mo i Rana i Nordland vakt debatt lokalt. Vallagården ble bygd i 1939/1940 som kombinert bolig og forretningsgård. I 2002 ble bygningen ført opp i kommunens verneplan. Bygården gikk deretter fra å være ansett som verneverdig til ønsket tatt ut av verneplanen og revet, for så å få forbli på planen, og dermed ansett som bevaringsverdig igjen. Tekst: Ann Kristin Klausen Foto: Ann Kristin Klausen hvis ikke merket på annen måte

o i Rana ligger i bunnen av Ranfjorden omgitt av gammelt gårdslandskap, skog og fjell. Sommeren 1939 igangsatte ekteparet (Edvard) Tønder Valla og Lovise Valla bygging av et større hus i byen. De bodde på Tønders slektsgård Nergarden på Valla i Korgen i nabokommunen Hemnes. Tønder hadde overtatt Nergarden, etablert sagbruk på gården og vært med på å starte en margarinfabrikk i bygda Finneidfjord. Etter hvert solgte Tønder og Lovise aksjene i margarinfabrikken og brukte pengene til å bygge bygården i Mo med leiligheter og lokaler for butikk. Planer om et jernverk på Mo verserte, og Valla ville være i forkant. Tomta på Mo lå landlig til nedenfor prestegården, omgitt av åkre og potetland. Materialene kom fra Vallasaga. Der ble også dører, vinduer og trapper produsert. 10. oktober 1940 okkuperte tyskerne huset. De brukte bygningen til kontorer, bokhandel og lager. På slutten av okkupasjonstida bodde 23 telefondamer som jobbet med dekoding i bygningen. I etterkrigstida inneholdt Vallagården forskjellige forretninger som bygningsvarer, frukt, grønt og blomster, elektronikk og elektriker, biler, kjøkkenutstyr, lamper, kontorutstyr, helsekost og frisørsalong. Øvre deler av huset var bolig, først og fremst for flere hushold i familien Valla. Tønder og Lovise Valla hadde sju barn, og flere av disse med familier og etterkommere bodde i bygården. Familien dreiv også mesteparten av forretningene. Etter hvert ble rommene stort sett leid ut, boligdelen som hybler.

FORTIDSVERN

I denne artikkelen beskriver historiker Ann Kristin Klausen prosessen rundt Vallagården i Mo i Rana, hvor hun viser fram hvilke milepeler som var knyttet til verdiendringene. Ble bygningen materielt sett forandret? Kom ny kunnskap fram? Hvilke argumenter ble brukt, av hvilke aktører? Artikkelen handler overordnet om hvordan vi tilskriver kulturminner verdier, og hvordan disse verdiene ikke er statiske, men under forandring.

Mo i Rana gjennomgikk i etterkrigstida en rivende utvikling med etablering av det statlige jernverket, som hadde driftsstart i 1955. Befolkningstallet økte kraftig. Bebyggelsen ble endret med oppbygging av forretningsgårder, blokkbebyggelse, tettere boligløsninger og veier. Gammelt jordbruksland ble bebygd og eldre trebebyggelse revet til fordel for nyere, større og mer moderne bygg. Snart sto Vallagården midt i kjernen av den stadig voksende byen. PÅ VERNEPLANEN I mai 2000 vedtok kommunestyret i Rana at en ny kommunedelplan for kulturminner, bygninger og andre anlegg skulle lages. Da Rana kommunestyre vedtok verneplanen 25. juni 2002 besto lista av 57 verneobjekter, hvorav Vallagården var én av seks bygninger i kategorien bynære bolighus. Planen var ikke juridisk bindene ved f.eks. rivnings- eller endringssøknader. Reguleringsplaner etter

plan- og bygningsloven måtte utarbeides etter hvert slik at verneobjektene ble regulert til spesialområde bevaring. Prosedyrer for saksbehandling for innspill som angikk objektene ble angitt, og også hvilke aktører som skulle involveres og når dette skulle skje. Da verneplanen ble vedtatt i 2002 var forretningsvirksomheten i Vallagården opphørt, men bygningskomplekset hadde fortsatt beboere i form av eiere og leieboere. Eiendommen eides ennå av familien Valla, fordelt på mange medlemmer. En av Tønder og Lovises sønner, Arne og hans kone Else kjøpte ut de fleste andre i familien. I 2007 var oppkjøpet gjennomført. Sameiet Vallagården ble å bestå av medlemmer i denne familiegrenen. SKADET OG FRAFLYTTET På nabotomta til Vallagården begynte arkitekt Stein Hamre og Hamrekilden AS i 2009 bygginga av to boligblokker, kalt Oasen. Da tomta ble gravd ut fikk flere av nabobyggene skader. På Vallagården oppsto setningsskader med sprekker i grunnmuren, skjeve gulv, sprekker i pipen og dører og vinduer som ikke kunne lukkes og låses på grunn av skjevhetene. Sameiet avviklet fra sommeren 2011 utleievirksomheten til studenter og skoleelever. Den siste beboeren flyttet ut i 2012. Bygningsrapporter og takst anslo kostnadene for istandsetting til 2,5–3 millioner. Forsikringsselskapet erkjente at setnings skadene var en direkte følge av utbyggingen. I 2013 fikk eierne erstatning for skadene. AVKLARING OM EVENTUELL RIVNING 17. juni 2015 sendte sameiet Vallagården

NORDLAND

Bodø

Mo i Rana

MAJA SÆTERMO (T.V.)OG RAGNHILD ARNESEN, begge i Fortidsminneforeningens Rana Lokallag, poengterte i 2015 i Rana Blad at Vallagården var en av de best bevarte bygningene i verneplanen. I planens intensjon lå at gården skulle bevares selv om den ikke hadde et juridisk vern. Foto: Øyvind Bratt, Rana Blad

et brev til kommunen og ba om avklaring på hvordan en fremtidig rivesøknad for bygningen ville bli behandlet. De ville selge eiendommen på grunn av skadene, men helst uten at det fulgte med vern på kjøpet. Dette året annonserte de også eiendommen til salgs. En kjøper ville gjennomføre handel, forutsatt at bygningen ikke var hemmet av verneregler. Kommunens administrasjon sendte i begynnelsen av september 2015 saken videre til fylkeskommunen med en anmodning om uttalelse fra antikvarisk myndighet, siden Vallagården sto i verneplanen. Rana

Museum og Rana lokallag av Fortidsminne foreningen fikk kopi. Maja Sætermo, leder i Fortidsminneforeningens lokallag forteller: «Vallagården hadde vært tema i Fortids minneforeningen i mange år før saken startet i 2015. Det var et hus vi hadde på rødlista vår. Fortidsminneforeningen har jo rett til å uttale seg i saker om kulturhistoriske bygg, og vi pleier å uttale oss. Så vi kontaktet politikere, sendte brev og e-post der vi skreiv hva vi mente om saken, som man kan gjøre som borgere. Vi påpekte at det var et viktig bygg, et godt bevart eksempel på en eldre

bygård, med forretning og bolig. Det vistes i arkitekturen med inngang på hjørnet og forretningsvinduene, kjempetypisk for sin tid. Vi har ingen andre bygårder av denne størrelsen igjen i Rana, og med en sånn bakgård. Den er absolutt det siste vi har igjen.» Fortidsminneforeningen kontaktet lokalavisa. 16. november 2015 trykte Rana Blad en artikkel med overskriften «Eierne av denne gården ønsker tillatelse til å rive bygget. Det får disse damene til å steile». Damene var Ragnhild Arnesen og Maja Sætermo fra Fortidsminneforeningens lokallag. De

FORTIDSVERN

VALLAGÅRDEN ER EN bygård fra 1939/1940, som har vakt debatt i Mo i Rana de siste årene. Skal den bevares eller rives?

poengterte at Vallagården var en av de best bevarte bygningene i verneplanen. I planens intensjon lå at gården skulle bevares selv om den ikke hadde et juridisk vern. Rana Blad tilkjennega gjennom redaktørens leder 17. november 2015 et tydelig standpunkt om at eierne måtte få rive bygården. «Skal Rana vokse med mange tusen innbyggere må det åpnes for at mulige verneverdige bygg blir revet.», het det i lederen. Hovedargumentet for rivning var byggets dårlige forfatning på grunn av setningsskadene. Avisa mente i tillegg det var uavklart om bygget hadde vern, og om den burde ha det. Det handlet om prioritering, byutvikling kontra vern. Avisa hadde også intervjuet en byggeleder som mente bevaring ble altfor dyrt. «Verneplaner går ikke ut på dato på samme måte som servelat og leverpostei». Dette var overskriften i et leserinnlegg fra Vigleik Haga i Rana Blad 24. november 2015. Den tidligere kultursjefen i Rana påpekte flere alvorlige faktafeil i avisas leder 17. november. Vallagården var nemlig vernet, selv om redaktøren påsto det motsatte. Kommunestyret vedtok oppstart av utarbeidelse av reguleringsplan med sikte på å avklare vernespørsmålet tilknyttet eiendommen. Varsel om planoppstart for detaljregulering av Vallagården ble sendt ut i slutten september 2017. I februar 2018 kom planbeskrivelsen og tilhørende reguleringsbestemmelser ut på offentlig ettersyn og høring, med frist for innspill 6. april 2018. Hele eiendommen var foreslått regulert til

FORTIDSVERN

hensynssone for kulturmiljø. Det innebar at bygningen ikke kunne rives, men innvendig kunne den tilpasses nye behov og bygges om. Plankontoret hadde vektlagt uttalelser fra fylkeskommunen, museet og fortidsminneforeningen, og deres argumenter om byggets kulturhistoriske verdi. TO LOKALAVISER OG EN POLITISK SNUOPERASJON Vallagården fikk bred dekning i lokale media. Rana Blad hadde lenge vært kommunens eneste lokalavis, men 17. oktober 2017 ble nettavisa Ranano.no etablert. Journalist Ann Kristin Kjærnli jobbet i Rana Blad da Vallagården kom opp i media i 2015. Siden ble hun journalist hos konkurrenten Ranano.no. Hun har dermed dekket Valla gården for begge avisene, i forskjellige tidsrom. Redaktøren i Rana Blad hadde gått ut på lederplass høsten 2015 og sagt ‘riv det’. Ann Kristin Kjærnli sier: «Da er det vanskelig som journalist og dekke den saken, når det frontes på lederplass at dette skal vi rive. Da er det tatt et klart standpunkt.» Med forbehold om at hun ikke var ansatt i Ranano.no på det tidspunktet, forteller Ann Kristin Kjærnli at da Ranano.no ble etablert, bestemte redaksjonen seg ganske tidlig for at de syntes dekninga i Rana Blad var litt ensidig. De var nysgjerrige på bygget, og de ønsket å stille endel spørsmål som ikke var besvart, dekke saken bredt med forskjellige innfallsvinkler og mer informasjon. Vallagården vakte stor interesse blant leserne. «Nå som vi kan måle alt på nett ser vi at det

er stor interesse for tema. Det er godt stoff, og sikkert mange grunner til det. For det første dreier det seg om en historisk bygård, som mange husker og har et forhold til. Så er det et boligprosjekt midt i byen. Det har med byen vår å gjøre, hvem vi er. Noen hevder ‘riv skiten’, eller som det heter ‘stygt, men sterkt’. Få opp noe helt og nytt. Andre mener at det er en viktig del av historien vår, en bit av hvem vi er. Hvis vi river den, sier det også noe om hvem vi er. Skal vi bli en betongby med bare nye bygg? Når vi legger artiklene ut, kommer mange kommentarer og sterke meninger. Det er et enormt engasjement, med skikkelig høye lesertall, og det synes jeg er flott. Det er flott at folk bryr seg, poengterer Ann Kristin Kjærnli. 3. mai 2018 behandlet kommunens MPRutvalg (utvalg for miljø, plan og ressurs), saken om Vallagården. I forkant gjennomførtes en befaring. Arnhild Valla representerte sameiet, og viste rundt i barndomshjemmet. Politikerne i MPR-utvalget deltok sammen med representanter for fylkeskommunen, museet og journalister. Både Ranano.no og Rana Blad trykte flere artikler og bildeserier fra befaringen. STEMTE MOT FLERTALLET På MPR-utvalgets møte seinere samme dag stemte flertallet mot administrasjonens innstilling om at Vallagården skulle vernes, dette på grunn av bygårdens «bygningstekniske tilstand». Flertallet besto av de åtte representantene fra Ap, H og Frp. Mens de tre representantene fra SP, V og SV stemte for

vern. Johan Petter Røssvoll, Senterpartiets eneste representant i MPR-utvalget den gang, forklarer hvorfor han stemte mot flertallet. «Vi har ikke akkurat fart fint med den gamle trehusbebyggelsen i sentrum av Mo. Det rives bare, og så klemmer man opp en firkantet murkloss. Jeg leste litt om historien til bygget, og den var ganske spesiell. Det er et signalbygg på sett og vis. Vi var og så på det, og så var det en utbygger som så det likt å sette i gang. Da hadde jeg ingen betenkeligheter. Men det er klart, det å ta vare på gamle hus er et forskrekkelig arbeid, og så må politikerne ville den utviklinga.» Vedtaket skulle behandles i kommunestyret 15. mai. I mellomtiden kom ulike synspunkt fram i media. Venstres representant fikk trykt et leserinnlegg i begge avisene hvor han mente en eventuell rivning ville være en skandale. De ansatte ved museet i Rana framhevet blant annet at vern høyner verdi, også økonomisk. Hedda Hiller, journalist i Ranano.no hadde en fyldig dekning av bygårdens historie. Hennes kollega Kenneth Johan Gabrielsen skreiv en kommentar hvor han tydelig vektla bygårdens verneverdier og faginstansenes synspunkter som tilsa vern. I en annen artikkel var Geir Lorentsen, daglig leder i firmaet Tre og betong, intervjuet. Firmaet sto klar til å kjøpe eiendommen under forutsetning av at bygningen ble tatt ut av verneplanen. Da kunne de sanere den og sette opp boligbygg på tomta. Med norske håndverkere, norske lønninger og norsk lovverk var det eneste økonomisk forsvarlige å ta den ut av verneplanen. Det dreide seg ikke bare om setningsskadene. Hele huset måtte totalrenoveres. USLEPEN DIAMANT OG RØNNE Deretter meldte en kjøper seg. Vedkommende ønsket å kjøpe huset innenfor verneplanen, men ville være anonym av hensyn til prosessen. Ranano.no og Fortidsminneforeningen kjente identiteten til vedkommende. 15. mai 2018 vedtok kommunestyret reguleringsplanen (sak 50/18). I møtet betegnet politikerne Vallagården som alt fra en uslepen diamant til ei rønne. Rådmannens innstilling om bevaring ble vedtatt mot ni stemmer. Arbeiderpartiets representanter hadde endret mening siden MPR-utvalgets behandling av saken. Jan Erik Arnøy var gruppeleder i Rana Arbeiderparti i forrige periode, og den som la inn forslag om at Vallagården burde tas ut av verneplanen. «Det er et hus som er en del av Rana. Gården ville ha stått fint i dag hvis ikke nabobygget hadde brukt den type pæling som gjorde at grunnmuren sprakk. Tilstanden til bygget er for dårlig. I dag ser vi at det går ikke å renovere den, dessverre.» Jimmy Losvik (Ap) var én av politikerne i MPR-utvalget. På spørsmål om hvorfor partiet snudde i saken svarer han at det skyldtes en intern uenighet, hvor partiets synspunkt ble endret etter et medlemsmøte.

HVEM SOM HELST kan få overta og gjøre istandsettingsarbeidet ferdig, men vi er ikke i stand til det, sier Roger Håkonsen i firmaet Zar som nå eier Vallagården. Han mener den eneste måten å ta vare på Vallagården på er å bygge en kopi.

VALLAGÅRDEN ER EN markør for en annen tid i Mo i Rana

«Vi var en stor gruppe i AP, med seks representanter i MPR-utvalget, og forskjellige meninger. Da vi behandlet saken før møtet i utvalget var det likt stemmetall, men leder har dobbeltstemme. Utgangspunktet i Arbeiderpartiet er at vi stemmer i samla flokk. Vi taler med en stemme.» Dermed stemte Arbeiderpartiets representanter i MPR-utvalget for at Vallagården ikke skulle vernes. Men før kommunestyret kaltes det inn til medlemsmøte. Der vedtok flertallet å følge administrasjonens innstilling. Selv ønsket Jimmy Losvik at Vallagården skulle bevares. «Det var sterke argumenter på begge sider. Det som var viktigst for meg var at bygget var spesielt, ett av de siste store trehusene i sentrum. Det har stor verdi at byen skal utvikles og fornyes, men også at

man tar vare på noen bygg og noen trekk i arkitekturen.» Blant dem i Arbeiderpartiet som ville beholde Vallagården på verneplanen var Mona Wangberg Simonsen. Hun forteller om partiets snuoperasjon: «Jan Erik (Arnøy) og jeg var uenige. Vi innkalte derfor til et ekstraordinært medlemsmøte for å ta debatten. Der møtte sakkyndige innen næringsutvikling, og ansatte fra kommunen. Seksjonsleder fra bygg holdt et innlegg. Så fikk jeg flertall med en stemme. Det var bare på håret at det gikk, men det var en demokratisk prosess og beslutning. Mona Wangberg Simonsen husker at hun syntes det var trist hvis Vallagården skulle ut av verneplanen. «Man risikerte at de som kjøpte den reiv den. Jeg tenkte at det var mye

FORTIDSVERN

DET DREIER SEG ikke bare om setningsskader. Hele huset må renoveres.

historie i forhold til Rana, en historie som sto i ferd med å raderes ut. Den eneste måten å bevare Vallagården på var at den var inne i verneplanen.» EIENDOMSUTVIKLER KJØPER VALLAGÅRDEN Maja Sætermo i Fortidsminneforeningen i Rana tror at selve eksistensen av en kjøper kan ha bidratt til at noen av politikerne snudde i saken og gikk inn for vern. «Vi opplevde at det som vippa saken var kjennskap til det med kjøperen.» I tillegg skimtet hun en ny politisk holdning på kommunestyremøtet. «Det var argumenter både for og imot vern, og fremkom tydelig at politikerne hadde satt seg godt inn i saken. Det som ble sagt når det gjaldt å ta vare på Vallagården, var for meg uvant og nye takter fra politisk hold. Politikerne argumenterte for at bevaringsverdiene også var framtidsrettet for Mo i Rana som by. Det var ikke kun å bygge nytt og stort, men også viktig å ha med oss det gamle inn i framtida.» Den potensielle kjøperen var anonym. Da Vallagården ble lagt ut for salg våren 2018 oppsto en budrunde. AS Zar eiendom kjøpte Vallagården for fem millioner. Roger Håkonsen, styreleder og eier av Zar eiendom, forklarer hvorfor de kjøpte Vallagården: «Det var et veldig artig bygg, det største trehuset i Rana, totalt 1100 kvadratmeter, med en lang og interessant historie. Uttrykket på bygget og byggeskikken var også spesiell. Vi likte det godt, og skjønte hvorfor det var vernet. Vi kjøpte det kanskje litt i blinda, men tanken var å pusse det opp.» Selskapet planla å

FORTIDSVERN

bygge leiligheter innvendig og legge disse ut for salg. Vallagården skulle totalrenoveres. Tanken arkitektur på Hemnesberget tegnet en rehabilitert versjon med tillatte balkonger og takterrasser på baksiden og et moderne garasjebygg i forlengelsen. Den brede mediedekningen fortsatte. Avisene tok kontakt med Zar eiendom for å få nyheter om prosjektet. Artiklene dreide seg om planene, utfordringene, hvor lang tid renoveringen var antatt å ta, dialogen med vernemyndighetene, hva som kunne bevares og hva som måtte skiftes ut. Tegningene til Robin Söderkvist i Tanken arkitektur ble presentert, størrelse og pris på leilighetene anslått, likedan de totale kostander for renoveringen, som stadig økte. Høsten 2019 hadde Rana Blad en artikkel med overskriften «Det er snart bare skallet igjen av Vallagården». Inventar og innredning var revet ut. Det hadde blitt mer jobb med bygget enn antatt. I januar 2020 skreiv Rana Blad at oppgraderingen av Vallagården trolig ville bli dobbelt så dyr som først antatt. MBA Entreprenør hadde byggeoppdraget. De jobbet med å finne ulike løsninger, for hvis de ikke klarte det av økonomiske grunner ville ikke Vallagården bli renovert. «DET ER IKKE MULIG Å BERGE VALLAGÅRDEN» Dette var overskriften i Ranano.no 10. februar 2021. MBA Entreprenør hadde foretatt undersøkelser og skaffet en rapport fra Multiconsult som gjaldt grunnforhold og fundamentering. Konklusjonen ble at

Vallagårdens forfatning var så dårlig at MBA frarådet videre arbeid. Tidligere anslag på 15–20 millioner, hadde økt til ca. 40 millioner kr. eks mva. I innlegget Ranano.no la ut om dette på Facebook kom en rekke reaksjoner, blant annet 40 kommentarer som forfektet varierende syn. Noen mente bygget måtte rives. Det var ikke fint, i for dårlig stand, passet ikke inn i nabolaget, ble for dyrt å reparere, var ikke vernet, ikke noe å ta vare på, for seint å bevare det, bare å brenne, eller å skaffe gravemaskin, rive skiten og få opp et praktbygg. Andre syntes byen ble ødelagt når alle gamle bygg forsvant. Det var et flott bygg. Tomta var gull verdt for utbyggerne. Man fikk de rapportene man ønsket seg. Selvsagt kunne bygges reddes. Det dreide seg om kostnader. Vallagården var dessuten vernet, regulert til bevaring, og med i verneplanen fra 2002. 19. februar 2021 hadde Ranano.no en oppfølging av saken, hvor det kom fram at Zar eiendom ønsket å rive bygården, for så å bygge en kopi med samme form på tomta. De nye tegningene inkluderte balkonger på den siden som vendte mot gaten, og de seks leilighetene var nå blitt til åtte. Zar eiendom har siden sett på muligheten for endring av reguleringsplanen, hatt møte med kommunen og fylkeskommunen og fått oppfordring fra fylkeskommunen om å sammenlikne verneverdien med kostnadene for rehabilitering. En innleid sivilarkitekt utfører sammenlikningen. Roger Håkonsen forteller: «Setningsskadene har vi retta opp, så den er ikke skjev mer, men det var bare 1 % av

problemet. Alt det gamle må skiftes. Det er råtna opp, og med et enormt vedlikeholdsetterslep. Det eneste som blir igjen er planken, en slags tømring, som huset er bygd opp av. I den opprinnelige tegningen, da vi skulle spille på lag med bygget og ikke rive, ble løsningene vanskelige og dårlige for arkitekten fordi du hele tiden måtte ta hensyn.» LITT NAIV Erkjennelsen av at prosjektet deres ikke var gjennomførbart kom gradvis, og rapporten fra MBA bekreftet det. «Vi var kanskje litt naiv, og burde ha forstått det da vi kjøpte det, men da vi forsto hva dette ville koste, visste vi at ingen ville få det til økonomisk. Det går ikke an å gå i banken å låne 50 millioner, om jeg så hadde villet det. Det hadde vært artig å få det til, men det er uløselig. Hvem som helst kan få overta og gjøre det ferdig, men vi er ikke i stand til det.», fastslår Roger

Håkonsen. Han mener den eneste måten å ta vare på Vallagården på er å bygge en kopi. «Det er den måten det går an å bevare uttrykket og situasjonen på. Nå har vi fått tegnet opp en kopi etter de gamle tegningene, men nytt. På framsida er forskjellen balkonger, ellers er det omtrent ingen forskjell.» Han anslår at en kopi vil koste omtrent halvparten av renovering av den originale bygningen. Maja Sætermo i Fortidsminneforeningen i Rana syntes den nye utviklingen i saken om Vallagården er nedslående. «Først og fremst synes jeg det er veldig synd, og overraskende. Jeg har ikke lest rapporten fra MBA, og kan ikke uttale meg om den, men i slike prosjekter er det svært viktig å ha inne folk med erfaring fra eldre bygg. Det er ikke et nytt hus.» Hun avslutter: «Det har ikke vært noen stemning politisk for å ta vare på det gamle i byen vår. Det har vært sett på som noe bakstreversk. Men vi ser at folk er

SKALLET PÅ DEN gamle forretningsgården står fortsatt, men innvendig er det meste revet.

engasjert, og at mange ønsker at det gamle blir bevart. Det reageres når eldre bygg blir revet. Byutvikling angår oss alle, men er i liten grad en del av den offentlige debatten. Når det skal bygges nytt kommer utbygger gjerne med fantastiske tegninger, perspektivtegninger og ferdige planer fra A til Å. Det er rett og slett vanskelig å si nei, vanskelig å se at det finnes alternativ. Kulturminner er ikke-fornybare ressurser. I vår tid med satsning på bærekraftig gjenbruk er ingenting mer riktig enn å transformere de gamle byggene vi har.» DYRT OG DÅRLIG ELLER HISTORISK VIKTIG Vallagårdens verneverdi ble truet da bygningen fikk skader, og eierne ønsket å selge. De materielle ødeleggelsene gjorde at bygningen tapte verdi. Rivning var ikke oppe som et alternativ før skadene skjedde. Nå Vallagården først ble satt på dagsorden var argumentene i hovedsak av en av to kategorier, de som syntes Vallagården var bevaringsverdig og de som mente det ikke var noe å ta vare på og kunne rives. Aktørene i debatten rundt Vallagården har ulike forskjellige verdisyn, utgangspunkt, ønsker og mål. Det gjenspeiles i argument ene. Politikerne har stått på hver sin side, avhengig av parti, men også med uenigheter innad, i hvert fall i Arbeiderpartiet. Også lokalavisene har inntatt forskjellige standpunkt, særlig i en tidlig fase av debatten. Faginstanser innen historie, vern og kulturarv har argumentert for bevaring. Ved å følge prosessen over tid har jeg belyst en endring av synspunktene. Forståelsen av Vallagården er dreid over mot bevaring. Det er også resultatet etter at politikerne hadde tatt sine beslutninger, og bygningen er blitt regulert til bevaring og værende i verneplanen. Men prosessen rundt Vallagården er ikke avsluttet. Den gamle bygården står fortsatt i en by med press på arealene. Kilder - Rana Blad - www. rana.kommune.no - Ranano.no - Ketil Ryssdal Vern av bygninger og bymiljø- et stort problem. Årbok for Rana, 2008. - Arnhild Valla. Historien om Vallagården. Årbok for Rana, 2019. - David Øverli. Vernede bygninger i Mo og tettbebyggelsen omkring. Årbok for Rana, 2019 Intervju med Maja Sætermo 15. februar 2021, Jimmy Losvik 17 mars 2021, Mona Wangberg Simonsen 17. mars 2021, Jan Erik Arnøy 17. mars 2021, Johan Petter Røssvoll 17. mars 2021, Ann Kristin Kjærnli 23. mars 2021 og Roger Håkonsen 23. mars 2021.

OM MYE ANNET må skiftes ut i Vallagården, så står brannmurene godt.

FORTIDSVERN

EKSERSERHUSET I BERGEN SKULLE GJENREISES

LIGGER FORTSATT PÅ LAGER... Det første monumentet til den første kjente europeer som landet i Nord-Amerika, Leiv Eiriksson skyldes en veldedighetskonsert der Ole Bull, Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson opptrådte sammen for første og eneste gang. Det skjedde i Ekserserhuset i Bergen - ett av de første kulturhusene i Norge. Tekst: David M. Lovret, styreleder i GJEVE (Gjenreis Ekserserhuset venneforeningen)

ygningen var også en arena for skaperne av det norske flagget og den norske nasjonalsangen. Bygget ble demontert i 2001 under betingelsen om snarlig gjenreising. Forpliktelsen for gjenreising ligger i dag hos eieren Sparebanken Vest som eier tomten bygningen stod på. I et tiår har krefter i lokalmiljøet ønsket å gjenskape et lavterskel kulturhus som Ekserserhuset historisk sett har vært: Et enkelt bygg i empire stil med et enestående stort rom. Ekserserhusets nære nabo i Bergen var Den Nationale Scene, landets viktigste teater i midten av 1800-tallet. Den Nationale Scene holdt til i Det gamle Teateret som ble bygget i 1800 bare 60 meter unna Ekserserhuset. Sammen skapte disse kulturinstitusjoner et miljø som skulle til for at Ekserserhuset i Bergen kunne bli et første kulturhus. Generalmajor Lowzow ved Bergenhus festning var initiativtaker til Ekserserhuset. Han skrev til Stiftamtmannen i Bergen at han etter å ha kommet til Bergen, hadde tenkt på et ekserserhus. Han mente huset måtte plasseres ved Bergens paradeplass på Engen på tomten som skulle bli Ekserserhusets tilholdssted i 180 år. Tomteeieren Enkemadam Bredahl krevde en ublue Priis av 5000 riksdaler. Lowzow fortsatte likevel å overbevise statsapparatet om behovet for et ekserserhus. I 1813 sto ingeniør ved Bergenhus festning, Hans Jørgen Wetlesen, for utkastet som lå til grunn for husets endelige utforming. Lowzows argumentasjoner vant ikke frem i de trange årene rundt Napoleonskrigene da festninger nær grensen mot øst ble prioritert.

FORTIDSVERN

I 2001 BLE Ekserser bygningen i Bergen demon tert,og lagt på lager på den betingelsen at grunneieren skulle sette bygningen opp igjen et annet sted. Fremdeles ligger dette unike kulturiminne på lager. (Innfelt bilde) Foto: Marius Hauge

SLIK SÅ HUSET ut året før det ble demontert. Bygningen hadde en grunn flate på 460 kvadratmeter.

Året 1812 var et uår både værmessig og økonomisk. Regnværet om sommeren var det verste i manns minne, alt før årets legendariske vinter som rammet Napoleon i Moskva. Samme året var det den høyeste inflasjonen i norsk historie. I 1815 kom Hans Jørgen Wetlesen på Stortinget der han ble formann i komiteen for militærsaker i den nye norske nasjonen. I 1819 ble midler oversendt fra Christiania til fru Bredahl for å bekoste de 500 speciedaler som tomten nå kostet. Året etter fraktet fanger fra Bergenhus festning stein fra Sydneshaugen i Bergen sentrum ned Sydneskleiven med hest og slede til tomten. Deretter la de grunnmuren. Mer enn halvparten av Ekserserhuset består av takverket, fordi eksersisene forutsatte at det ikke var søyler midt i interiøret. Støtte til det store taket ble fordelt ut mot ytterveggene. Takvekten ble jevnt fordelt til ytterveggene på langsidene ved støtte av 15 meter lange hanebjelker. Midt i byggeprosessen krevde brannvesenet at huset skulle ha et halv-valmtak og slik ble det. Den siste byggedag med full arbeidsstyrke var den 27. oktober 1821 og man regner med at Ekserserhuset sto ferdig i november samme år. Deretter ble huset i noen år brukt til sitt opprinnelige formål, soldatøvelser som i liten grad ble registrert for ettertiden. Rollen som kulturhus kom til syne allerede den 3. februar 1826 da Eidsvollmannen og skaperen av det norske flagget, Fredrik Meltzer, skrev et innlegg i sin dagbok at han da var på en hesteoppvisning i Ekserserhuset. I det militære huset kan hende at Meltzer så det norske flagget han skapte samme året

ET HISTORISK FOTO fra Ekserhusets glanstid, den gangen det var en kulturens storstue i Bergen ved siden av Den Naionale Scene.

Ekserserhuset ble ferdigstilt. Ekserserhuset i Bergen er det største av de fem ekserserhusene i Norge og således er det tilrettelagt for store produksjoner. I 1844 kom teaterproduksjonen Napoleon eller de 100 dager med ca. 100 skuespillere. Ole Bull etablerte Den Nationale Scene i 1850 og året etter inviterte han Ibsen til Bergen for å gi teateret innhold. Han bodde på baksiden av Det Gamle Teateret i seks år, men Ibsen skrev da for borgerskapet med abonnementer på Den Nationale Scene snarere enn folkekulturen i Ekserserhuset med sverdsluking, linedansing, kunstridning og akrobat- og tryllekunst. Den Nationale Scene ble opprettet som en reaksjon mot utenlandske, særlig danske, teatergrupper som dominerte teaterlivet i Norge på midten av 1800-tallet. Men også Ekserserhuset fikk en rolle under demringen av den norske gullalder i andre halvdel av 1800-tallet. Året Ibsen kom til Bergen hadde Arbeiderforeningen sitt første store møte i Ekserserhuset. Etter revolusjonsårene 1848–49 ble Ekserserhuset en støpeskje for å forme arbeiderklassen i en mindre radikal utforming. Arbeiderforeningen var en antiradikal forgjenger til andre politiske partier. Ole Bull sin bror Edvard, kjøpte grunnen rundt Ekserserhuset i 1860, og han bodde da nesten vegg-i-vegg med Ekserserhuset i et hus rett over gaten til Det Gamle Teateret. Edvard Bull var musikklærer og han kunne ha hatt mer bruk for et øvingslokale enn en ordentlig musikksal. I så fall var Ekserserhuset tilpasset for det. I 1909 kjøpte Den Nationale Scene Ekserserhuset. En ny etasje ble lagt på

hanebjelkene, dette for lagring av teaterrekvisita. Dermed var takhøyden mer enn halvert, slik at man ikke lenger kunne oppleve kulturhusets takhøyde. Med unntak av ett bilde, finnes det praktisk talt ingen fotografier av Ekserserhusets indre rom fra 1800-tallet. Ikke et nålevende menneske husker hvordan Ekserserhusets høye indre rom så ut. Til tross for sin sentrale plassering, var Ekserserhuset ellers lite synlig, fordi huset lå gjemt midt i et kvartal med bygninger på alle sider. Bergen bystyre vedtok i 1999 at en eiendomsutvikler kunne fjerne Ekserserhuset i 2001 på den betingelsen at huset snarlig skulle bli gjenreist på en tomt i nærheten. I 20 år frem mot 2021 har ennå ikke denne forpliktelsen blitt oppfylt. I 2012 lagde den nyopprettete Gjenreis Ekserserhuset venneforeningen (GJEVE) et 92 siders kompendium «Ekserserhuset - en kommunal farse» bestående av avisartikler fra Bergens Tidende som beskriver det bysantinske glemselsspillet om Ekserserhuset. Kompendiet viser at frem til 2007 ble et kritisk søkelys satt på eiendomsutvikleren som var ansvarlig for gjenreising av Ekserserhuset. Ansvaret for Ekserserhusets gjenreising ble samme året overført til Sparebanken Vest da banken kjøpte tomten til og rundt Ekserserhuset. Det var da pressens kritiske søkelys sloknet og siden har ingenting skjedd.

FORTIDSVERN

...FORSLAG TIL GJENREISING For mange Bergensere er Ekserserhuset en ukjent bygning. Bygningen som gjennom tidene har stått som vert for mange historiske evenementer er montert ned og bortglemt. Bergens eldste kulturhus har alle muligheter til å bli en ny scene for byens kulturelle evenementer samtidig som byen får tilbake en viktig brikke i byens historie. Tekst: Elise Wiklund, arkitekt

kserserhuset ble oppført rundt 1820 som militær treningshall på Engen i Bergen. Hallen var en trebygning som var 31 m lang, 16 m bred og med en høyde på 11,5. Bygningen hadde en grunnflate på 460 m². For å klare det store spennet hadde man tilføyet trekonstruksjonen en tverrbjelke. Denne bjelken bar oppe det halvvalmete taket. Med hjelp av den spesielle konstruksjonen kunne man fordele tyngden på de bærende ytterveggene. Konstruksjonen var unik for sin tid og ga mulighet for store spennvidder uten å bruke støttepillarer. Bygningen hadde opprinnelig vinduer på begge langsidene, men i 1874 ble disse erstattet av takvinduer. Bygningen ble anonymisert, da den ble bygget inn i kvartalet på tre av de fire fasadene. En konformt gårdsplass ledet menneskene inn til hovedinngangen. Den relasjonen som bygningen hadde med bymiljøet, kunne nå bare oppleves fra innsiden. Det store rommet i bygningen hadde plass til ca. 1000 mennesker og var godt egnet til store evenementer. En viktig hendelse i bygningens historie er fra 1873. På dette tidspunktet ble det holdt en minnestund for Leif Eriksson i hallen.

100

FORTIDSVERN

Edvard Grieg og Ole Bull holdt en konsert sammen. Dette er den første og den eneste gangen de spilte sammen. I løpet av 1800-tallet avtok de militære aktivitetene i området rundt Engen. De ble erstattet av kulturelle virksomheter. Fram til 1927 var bygningen også brukt som trimhall av Borgervæpningen i Bergen. Etter 1927 ble bygningen brukt av forskjellige foreninger som lokale for sammenkomster, demonstrasjoner og sportsevenementer. Bygningen ble også brukt i mange år av Dramatiske foreningen som lager av sceneutstyr. I løpet av 1980- og 1990-tallet ble eiendommene i kvartalet rundt bygningen kjøpt opp og ble stående ubrukt og til forfall. I 2000 fattet kommunen vedtak om at bygningsmassen i kvartalet skulle rives. Dette innbefattet også Ekserserhuset som ble demontert og lagret. I og med at bygningen har en høy kulturhistorisk verdi forlangte kommunen at bygningen skulle gjenreises i samme område. Ekserserhusets gjenreising er fortsatt et aktuelt spørsmål da bygningen har en høy kulturhistorisk verdi som Bergens første kulturhus. Hallen har også en sterk militærhistorisk kobling til Engen og det er

derfor ønskelig at bygningen skal gjenreises i samme område. Bygningen har i tillegg en høy arkitekturhistorisk verdi med tanke på bygningens konstruksjonsteknikk i tre. Da bygningen i lang tid har vært brukt som scene for forskjellige typer av arrangementer, er bygningen også assosiert med en rekke viktige evenementer og personer. NYTT FORSLAG TIL GJENREISING I forbindelse med at bygningen har en sterk tilknytning til området rundt Engen bør den om mulig gjenreises i samme område. Jeg, som mange andre, er av den mening at den beste plasseringen per dags dato er den vakante tomta mellom Baneveien og Nøstegaten som eies av kommunen. Nylig fattet bystyret et formelt vedtak om at bygningen skal gjenoppbygges på den aktuelle plassen. Den nye plasseringen blir i tilknytting til Norges eldste bevarte trehusrekke, der den eldste delen er fra 1600-tallet, et småskala trehuskvartal likt det som en gang omsluttet Ekserserhuset. På den andre siden av Baneveien ligger Sentralbadet fra 1960. Bygningen planlegges for øyeblikket bygd om og brukes

ARTIKKELFORFATTEREN ELISE WIKLUND ER ARKITEKT. Opprinnelig tekst og billedmateriale er produsert i løpet av høsten 2016 da artikkelforfatteren var utvekslingsstudent ved Bergens Arkitektskole. Hun tok eksamen fra Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i 2019, og driver i dag sitt eget arkitektkontor i Sverige rettet mot tradisjonell arkitektur og restaurering. Artikkelen er oversatt fra svensk av Hans Johnsson, som blant annet har vært leder for Fortidsminneforeningens avdeling Hedmark. I skrivende stund er det seks ulike forslag for gjenreising av Ekserserhuset: Mannsåker forslaget fra 2009, - Bjørge forslaget fra 2009, - Wiklund forslaget fra 2016, GJEVE/Nøstesmauet forslaget fra 2017, - CUBUS forslaget fra 2019 og - Iversen for slaget fra 2020 I grove trekk går de ulike forslagene ut på hvordan tilleggsfunksjoner til Ekserserhuset på ulikt vis kan bygges rundt Ekserserhuset.

for scenekunst for Carte Blanche, Norges nasjonale scene for samtidsdans og BIT Teatergarasjen. Her fins store muligheter for å koble sammen virksomhetene - et nytt kulturhus ved siden av Bergens eldste. Den beste løsningen ville være at bygningen ble en ny scene for kulturelle evenementer og at huset kunne besøkes og oppleves av allmennheten. Bygningens største verdi er dens trekonstruksjon som i sin tid klarte store spennvidder. Det stor rommet bør være så fleksibelt som mulig slik at det kan brukes til forskjellige typer av virksomheter. Man bør se på mulighetene for å bygge en kjeller under Ekserserhuset. På denne måten kan selve bygningen brukes maksimalt for virksomheten og man kan bruke kjelleren til toaletter, tekniske rom og til oppbevaring. Bygningen lå opprinnelig innbygget mellom mindre bygninger uten vinduer. I mitt forslag oppføres Ekserserhuset i midten av kvartalet ved Baneveien, omgitt av mindre trebygninger med hovedinngang på den ene gavlveggen. Jeg mener at i og med at det bare er konstruksjonen som er bevart, er det interiøret som bør løftes fram. Da alle fasader, gulv, og tak må lages på nytt, fins det store muligheter for moderne tillegg. Bygningens konstruksjon har vært lagret i over 20 år. Det er derfor uklart hva slags teknisk tilstand den er i. For å klare virksomhetenes krav på ventilasjon og oppvarming samt for å forsterke konstruksjonen, kan en mulig løsning være å etablere en bærende KL-konstruksjon som både isolerer og støtter originalkonstruksjonen. Taket tekkes med tegltakstein lik den opprinnelige og fasadene kles med liggende panel av tre. Avhengig av hva slags virksomhet Ekserserhuset skal brukes til, bør bygningen kompletteres med publikumsrettet deler samt deler for personell og varemottak. I mitt forslag har jeg plassert et åpent publikumsrettet tilbygg langs Baneveien og

Komediebakken, samt et tilsluttet tilbygg på baksiden av Ekserserhuset mot Håkonsgaten for funksjonaliteten. Tilbyggene på bygningen bør underordne seg Ekserserhuset. Både hva gjelder volum og estetikk. I og med at bygningen omgis av et flertall av bygninger fra forskjellige desennier, er det en utfordring å finne et uttrykk som harmonerer med omgivelsene. Ettersom det er Ekserserhuset som bør være i fokus, har jeg valgt å gi de publikumsrettede tilbyggene en innglasset fasade, slik at man kan se virksomheten og samtidig se den opprinnelige fasadestrukturen. Vindusinndelingen refererer til Sentralbadets fasade. I mitt forslag forlenges konstruksjonen fra Ekserserhuset med de samme dimensjonene i tre i tilbyggene. Da hallen gjenoppbygges i midten av kvartalet, vil det store rommet mangle dagslys. Glassveggene i tilbygget vil komme til å bidra til kontrasten mellom det store mørke rommet og det mindre dagslysopplyste rommet. Det publikumsrettede tilbygget kan oppleves som et utstillingsvindu der rommet bak også kan brukes som galleri til forskjellige utstillinger som kunst eller fotografier.

For at bygningen skal kunne brukes til forskjellige kulturevenementer, er det en mulighet å bygge en mobil scene i hallen. På baksiden legges det til rom for artister og scenerekvisita. De eldre bygningene på tomta er nylig renovert, og det hadde vært ønskelig å knytte noen av dem an til programmet. I mitt forslag har to av bygningene tiltenkt personalet eller artistene. Ved en konsert er det plass til over 500 sittende tilskuere. Med så mange i et lokale kreves det flere nødutganger enn de som var der til å begynne med. Gårdsplassen mellom Ekserserhuset og nabohusene blir derfor ubebygget. Dette er en plass med potensiale for uteservering eller innglassing. Plassen fungerer i dag som varemottak og bør derfor ikke bebygges. Den store vinsten med å gjenoppbygge Ekserserhuset er å gi byen en ny arena for kulturelle evenementer, samtidig som man løfter fram et stykke historie som for mange bergensere er bortglemt. Det er et komplisert prosjekt med mange involverte aktører som må bli enige, men i mine øyne kan en gjenreising av Ekserserhuset bare tilføre Bergen som kulturby positive verdier.

ARKITEKT OG ARTIKKELFORFATTER Elise Wiklunds forslag til hvordan Ekserserhuset kan gjenreises.

FORTIDSVERN

101

ENDA ET BLIKK PÅ BARONENS GEMAKKER Foto: Forsvarsbygg

I artikkelen om Rosendal slott i Hardanger «Nytt blikk på baronens gemakker», i Fortidsvern 1/2021, var to illustrasjoner, referert til i teksten, falt ut. De to, Hans Sagers maleri av Rosendal fra 1705 og Vincent Segelckes opptegning fra 1786 presenteres her.

n viktig korrektur var også falt ut på s. 35 under «1662–1927 Viktige årstall og endringer». Riktig tekst under årene 1811–37 (siste del) er: 1820-årene: Eikeportene til gårdsrommet antatt skiftet ut med jernporter. 1827: Ny «bequemmelighet» (avtrede) innredet utenfor Stattholderkammeret (fra Rosencrones opptegn). Kommentar: Hopstock/Tschudi-Madsen hevdet at klaskedoene lengst vest på sørveggen ble fjernet i 1820. Undertegnede tror det beror på en misforståelse. Rosenkrones opptegning «tilmuret et kammer» i 1820 kan i stedet ha dreid seg om gjenmuring av en lønndør som det er funnet spor av mellom det opprinnelige baronens sovekammer og det senere pompeianske værelset. Doene utenfor tidligere «Mayor kammeret» og «Sengekammeret» ble trolig fjernet senere, mest sannsynlig da soverommene ble omgjort til stuer (Den Røde Sal, Grønnestuen) fra midten av 1800-tallet. Etter at artikkelen sto på trykk, har forfatteren fått korrigert opplysninger omkring ovnene (basert på NIKUs rapporter) fra jernverks- og ovnshistoriker Ulf Hamran. Jernovnen i Stattholderrommet med årstallet 1685, trolig flyttet fra tidligere «Spiisesal» i enden av Vestre fløy, regnes ikke som landet eldste. Dette er trolig en ovn, skåret og støpt i 1632 på ukjent jernverk. Det finnes også bevart ovner, formgitt av den såkalte Fossum (verk)-mesteren, fra 1630- og 40årene. Den figurformede ovnen i Den Gule Sal forestiller Ceres, den romerske gudinne for kornavl og fruktbarhet. Det er her bevart omkring 15 slike ovner fra Næs jernverk som i sin tid var Norges dyreste ovn. Takk til Ulf Hamran fra forfatteren!

FORVALTER SEGELCKES OPPTEGNING av Slottet Rosendal med hagen i 1786. Nederst til venstre ses 2. etasje med Den store sal eller Storesalen som fylte hele Østre fløy. Den lille sal eller Spiisesalen lengst nord i Vestre fløy var fortsatt ikke bygd om og gikk lenger mot sør.

HANS SAGERS MALERI av Rosendal fra 1705 henger over den marmorerte barokktrappen i midten av Søndre fløy. Foto Forsvarsbygg

Britt-Alice Hjelmeland

Kilde: Arne Nygård-Nilssen doktorgradsarbeid om «Norsk Jernskultpur» 1944, nytrykket ved Næs Jernverkmuseum i 1998

102

FORTIDSVERN

JERNOVNEN I STATTHOLDERROMMET med årstallet 1685, trolig flyttet fra tidligere «Spiisesal» i enden av Vestre fløy, regnes ikke som landet eldste. Dette er trolig en ovn, skåret og støpt i 1632 på ukjent jernverk. Foto: Forsvarsbygg

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Anne Marit Noraker Telefon: 91103969 oppland@fortidsminneforeningen.no

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Bianca Wessel Telefon: 936 58 859 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

AGDER Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: agder@fortidsminneforeningen.no Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn Aust-Agder

ROGALAND Leder: Stina Ekelund Erlandsen Telefon: 91905106 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND Styreleder: Lars-Jørgen Dahl E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Bjørnafjorden Lysøens Venner

SOGN OG FJORDANE Styreleder: Trude Knutzen Knagenhjelm Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

MØRE OG ROMSDAL Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

NORDLAND Leder: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

TROMS Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart? Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder. Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

103

NYE MEDLEMMER

Flagget til topps for

Lysøen Venner I dette nummeret av Fortidsvern heiser vi flagget til topps for Lysøens Venner. Aldri noen gang i Fortidsminneforeningens lange historie har så mange mennesker meldt seg inn fra et så av avgrenset geografisk område på en gang. Det skjedde i mars i år da 96 medlemmer av Lysøens Venner ble meldt inn i vår forening. Det som var Lysøens Venner er nå blitt en lokallag i Fortidsminneforeningens avdeling Hordaland. Lysøen er Ole Bulls hjem på Lysekloster i Hordaland. Eiendommen ble Fortidsminneforeningens eie i 1973 da Ole Bulls datterdatter Sylvea Bull Curtis ga Lysøen til Hordaland avdeling av Fortidsminneforeningen. BUSKERUD Åsmund Stormoen Martina Bergh Svedahl Marte Lerberg Kopstad Inger Væringsstad

DEN TRØNDERSKE AVDELING Per Helge Røstvold Nils-Rune Torrissen Vegard G. H Røstad Joseph Carter Øyvind Holm Anders Gunleiksrud Sindre Moltu Maria Konstanse Bruun Anne Camilla Vaalund Iver Johnsen susana Castelejo Johanna Rosenlund Marit By Marianne Heiene Ingeborg Flornes Geir Olav Knappe Espen Aursand Halvard Hvitstein Liv Aursand Astrid Eva Høye Prytz Terje Adde Tore Wiik Siri Aursand Thea Holter Sola Wenche Fahsing

HEDMARK Veronika Johnsen Erik Jernberg Sven Pettersen Ellen Gjerstadberget Turid Espelund Haugen

104

FORTIDSVERN

Sven Arne Sandom Terje skogly Even Finsrud Søre Trysil Historielag Tore Lahn Norunn Solli Ragnhild NyhusDe ni no

HORDALAND JCS AS Cato Pisani Danielsen Tove Haugsbø Stian Nyheim Lene Seim Reinert Jakob Sandvik Laila Beate Stabell Christian Dahl Gaute Rdf. Risholt Thor Bernhard Tobiassen Lisbeth Hag Ingunn Bognøy og Geir Jonassen Jørn Nilsen Stig Jensen Maria Bos Vivian Davidsen Ranveig Laastad Turid Iden Daniel.gunnarsen@gmail.com Berit Høgheim Annlaug Drange Steinsland Brit og Stein Bjørlykke Marit Berge Endresen Mari Lyssand Christin Åkvåg Duesund Øyvind Nedrebø Søren Lorentz Greve Eli Margrethe Midtkandal Tore Rogne Egil Gade Greve og

Astrid Kolderiup Greve Elisabeth Norstrand Elin Ritland Egil Greve Svend Håkan Sundberg og Gerd Kvale Frode Søviknes Ingrid Kryvi Per Harald Haugen Marianne Eikner Torleif Gundesø Elisabeth Saltnes Dagfinn Bach Tommy I. Hansen Randi Elisabeth Dalhaug Jan og Grethe N. Drange Jan Gaassand Katrine Vibe Terje J. og Anne Lise F. Mikkelsen, Steinar Bøe Harald Haugland Cissel Mikalsen Bente Holmgren Reidun Engelsen Camilla og Bjørn Kuhnle Britt Margetts Nils Tore Skogland Agnete Djupvik Brandt-Hansen Roar Christiansen Arne og Sigrid Monsen Terje Søviknes John Widar Storlid Cecilie Boge Leif Fjellvang Kari Aarbakke Åse Otteren Ellingsen Finn Totland Olea Smith-Kaland Charlotte Sterner Trond Sivertsen

Nina H. Ingebrigtsen og Børge A.Rosenberg Øystein Nordvik Kjersti Krokeide Katrine Haugland Familien Tom Arne Olsen Åse Elin Tjeldnes Eldbjørg Hjertholm Trygve Amundsen Linn Kjerland og Andreas Grieg Wenche og Torgeir Færøy Dag Sunnanå Arne Skogedal Bjørg Sandvik Ragnhild Eide Per Ivar Bøe Stein og Elsa Klakegg Ole Christian Bråten Monica Vittrup Hagen Marie Bruarøy Leonard Corneliussen Anders Bringsli Jostein Bøe Åse Løkeland Sonja og Pål Skotheim Inger Berit Bøyum Jelena Malceva Arild Ulvestad Jarle Boge Jon B. Hammarstrøm Lisbeth Lunde Axelsen Karin og Jan Birkeland Familien Bård Bjerkestrand Irmelin og Sjur Nordal Knud Lorentzen Jørgen Frønsdal

MØRE OG ROMSDAL Bodil Børset Martin Trønsdal Bjørn Wiig

NORDLAND Karin Harriet Pedersen

OPPLAND Endre Slettum Werner Sveum Sigbjørn Lindbråten Trond S. Raddum Mona Markeng Geir Wiik Arne Ingar Granlund Robert Williamsen Kari-Elin Solberg Saglien

OSLO-AKERSHUS Karen Telle Thomsen Åse Bergheim Benjamin Barbier Jarle Tollefsrud Erlend Skjeseth Anne Hilde Røsvik Solveig Barrat Erstad Ingunn lien gundersen Harriet Mellquist Kari Heidenreich Raa Olav J. Sandveen Jonas Kaldhussæter Grepperud Snekkerservice Nikolai Ravn Aarskog Andreas paulsen Sindre Heldal Nicolai Grøndahl Knut Sogstad Guro Aandahl Petter A. Roald Trond Leistad Johan McWilliam Christian Dege Andrea Regine Meyer Sven Meyer

LYSØEN ER ET viktig historisk monument i Norge. Nå er Lysøens Venner blitt et eget lokallag av Fortidsminneforeningens avdeling Hordaland. Foto: Fortidsminneforeningen Claes Friis Thofte Oskar Ødegaard Øyvind Bøhren Anneli Sande Live Bressendorf Lindseth Marianne Moltke-Hansen Tom Sydhagen Terje K. Kjeldstad

SOGN OG FJORDANE

VESTFOLD

Margaret Nygaard Vigdis Tonning Arnvid Hovland

Vidar Lund Iversen Adrian Møyland Hanne Jackwitz Henry Noss Gundersen Laila Heidi Riis Stavenjord Janne Friele Heian

ROGALAND

TROMS

Geir Magnussen Jarle Valle Elin Hegreberg Anders Rødstøl Snefrid Ausen Kristen Rønnevik Sverre Christoffer Guldberg Engøyholmen Kystkultursenter

TELEMARK Chase Alexander Jordal Inge Gundersen

Almut Prahl Lars Jørgen Høe Agder Petter Svindland Marit Økstad Ida Pettersen Marthe Leiddal Riseplass

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør! 

ØSTFOLD Gunn Irene Thelin Rolv Atle Bråten Trude Hallerud Jan Gunnar Lerkerød Lars Andreassen Robert Iversen Stian M. Eriksen Robert Iversen

VERV NY M E DLE M E ME OG FÅ NY R E FLOT T E VERVE PREMIER !*

* Se mer informasjon på side 2.

Verv noen du kjenner og velg deg en hyggelig takk for innsatsen. For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70.

FORTIDSVERN

105

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Mange mener at det har lite for seg å diskutere hva som er stygt og pent. Men stemmer det? Jeg har blitt mer og mer i tvil.

OM STYGT OG PENT

åren 2021 har facebook-gruppen «Arkitekturopprøret Norge» vokst seg stor og talefør. Det er en bevegelse med utspring i Sverige og med en etablert avlegger i Danmark. Den målbærer protester mot stygge kassebygg, den latterliggjør signalbygg som det nye Munchmuseet og den kontrasterer modernisme med det den omtaler som «klassisk arkitektur». Engasjementet er stort, det er mye humor og tidvis brukes det utestemme. Når jeg skriver dette har det nettopp vært innslag om opprøret i en rekke nyhetsmedier, bevegelsen diskuteres på Stortinget og er i vinden som aldri før. På mange vis minner «Arkitekturopprøret» om massemobiliseringen rundt Y-blokka i fjor vår. Det er litt paradoksalt, for mange av medlemmene i Arkitekturopprøret nærer et intenst hat nettopp til senmodernismen og Erling Viksjøs betongbyggeri. Arkitektur opprøret er antimodernistisk. Jeg tror mange av Fortidsminneforeningens medlemmer deler skepsisen til «moderne kassebygg»,

106

FORTIDSVERN

selv om ikke alle mener vi dermed skal bygge i historiske stilarter. Andre vil påpeke at også modernismen er en historisk stilart; den første utstillingen med «kassebygg» fant sted for nesten hundre år siden, Weissenhof siedlung i Stuttgart i 1927. Jeg tror en av grunnene til at opprøret er så følelsesladet er at antimodernisme i mange kretser ikke er helt stuerent. Det betraktes ofte som sentimentalt, uopplyst og reaksjonært. Enkelte kritikere mumler til og med om en sammen heng mellom «klassisk arkitektur» og autoritære regimer. Det er ganske drøyt, for det er ikke mer suspekt å foretrekke klassisk arkitektur enn å foretrekke klassisk musikk. Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup har kommentert Arkitektur opprøret, blant annet ved å si at det er fint med debatt om arkitektur og byplanlegging, men at diskusjon om «stygg» og «pen» arkitektur «i beste fall er et sidespor» (Nettavisen 2. april 2021). En ganske typisk diplomatisk uttalelse, og kanskje ikke ulikt det mange av Fortidsverns lesere ville kommet med, meg selv inkludert.

Jeg er kunsthistoriker av utdanning og yrke, og i teorien burde altså stygt og pent-diskusjoner være faglig hjemmebane for meg. Men det betyr ikke at jeg synes det er enkelt, snare tvert imot. For å være ærlig synes jeg heller ikke at den delen av kunsthistoriefaget, estetisk teori (eller jakten på allmenne regler for hva som er vakkert), er så spennende. Det er jo nettopp forskjellene i smak og stil som gjør kunst interessant. Og smak og stil varierer, ikke bare over tid og i rom, men med kultur- og klassetilhørighet. Hva vi synes er stygt og pent kan altså avhenge av hva slags utdannelse vi har, hvor foreldrene våre kommer fra, hva vennene våre liker. Hvem tør da å sette seg til doms over hva som er pent eller stygt? Men hva om vi snakker om arkitektur litt mer som vi snakker om mat? De fleste

FORTIDSMINNEFORENINGENS MEDLEMMER deler skepsisen til «moderne kasse bygg», selv om ikke alle mener vi dermed skal bygge i historiske stilarter. Andre vil påpeke at også modernismen er en historisk stilart; den første utstillingen med «kasse bygg» fant sted for nesten hundre år siden, Weissenhofsiedlung (bildet) i Stuttgart i 1927, skriver styreleder Margrethe C. Stang. Foto: From Wikimedia Commons

av oss har ting vi liker å spise, og ting vi styrer unna. Lutefisk! Tofu! Hvit sjokolade! Brannfaklene er mange. Likevel klarer de fleste av oss å diskutere smak og behag over lunsjbordet på jobb og med venner på byen uten å bli uvenner. Vi stoler på vår egen smak, men vi forventer ikke at alle skal like nøyaktig det samme. Avisene anmelder restauranter, rangerer viner, kaffe og julebrus. Vi har et språk å snakke om mat og drikke med. Hvis vi kan diskutere hvilken julebrus som smaker best, må vi da kunne snakke om arkitektur? For mens de fleste av oss selv kan velge hva vi har i glasset og på tallerkenen, er vi stort sett prisgitt andres smak når det gjelder bygningene som omgir oss. Det betyr at den offentlige samtalen om bygninger er langt viktigere enn restaurantanmeldelsene i lørdagsavisene. Målet bør ikke være å

komme frem til en felles norm for hva som er god arkitektur, men at vi som samfunn blir flinkere til å prate om bygninger – gamle og nye, stygge og pene. Og vi kan godt starte med å ta utgangspunkt i hva vi selv liker og ikke liker. Det er ikke farlig, og det trenger ikke være noen avsporing. Det er dette som er så fint med Arkitekturopprøret. Facebookgruppen inviterer til en dialog om arkitektur der de fleste kan delta. Ingen stiller krav om studiepoeng i estetisk teori, det er bare å slenge seg med. Det er bred bevegelse, med mer enn 11.000 følgere i skrivende stund. Samtalen har riktignok preg av en oss-mot-røkla-holdning som til tider kan bikke over mot ekkokammer, ikke ulikt andre opprør for eller mot vindmøller, bompenger og Y-blokker. Det ligger kanskje i sakens natur.

Når debatten koker, har fagfolkene et særlig ansvar når de skal svare. Jeg tenker på mine egne, kunst- og arkitekturhistorikerne, men jeg tenker særlig på arkitektene og de som utdanner dem. De må kunne snakke om arbeidet sitt på en måte som inviterer til dialog og bruke ord som opplyser, ikke tilslører. De må forklare de faglige valgene sine på en pedagogisk måte, og lytte til kritikken fra blant annet Arkitekturopprøret, selv om jeg kan forstå at mange av utfallene mot «arkitektstanden» kan være tunge å svelge. For hvis resultatet er at flere engasjerer seg i arkitektur og stedsutvikling og flere bryr seg om hvordan husene vi lever i ser ut, er det faktisk arkitektene som på sikt kan bli de store vinnerne.

FORTIDSVERN

107

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

KULTUR & NATUR

Hopperstad stavkirke, Sogn og Fjordane

OPPLEV KULTURARVEN I SOMMER! Fortidsminneneforeningen eier noen av Norges mest verdifulle kulturskatter i noen av landets vakreste områder. Legg ferieturen innom våre historiske besøkseiendommer; som medlem kommer du i tillegg gratis inn! For sesong, åpningstider og aktiviteter i området: www.fortidsminneforeningen.no/museum

Nore stavkirke, Viken

Steinvikholm slott, Trøndelag

Kvernes stavkirke, Møre og Romsdal

Fortidsminneforeningen ble stiftet i 1844 og har siden arbeidet for bevaring av landets kulturminner. I dag eier vi 43 historiske eiendommer, blant dem åtte stavkirker, og er et av landets største friluftsmuseer. Vi arbeider for en bærekraftig besøksvirksomhet, der attraksjonene våre skal være en positiv kraft i lokalsamfunnet. Som besøkende og som medlem i Fortidsminneforeningen støtter du arbeidet for å sikre Norges kulturarv.

Fortidsvern 2-2021

Articles inside

Media