Saltseien – tradisjon og framtid Av Arnstein Brekke Salten var et viktig område for saltseien, og ganske sikkert det viktigste, på grunn av omfang og bredde i fangst og bruk. Og Givær var det viktigste fiskeværet. Givær er kjent som allmenning for Salten. I perioder var det opptil flere hundre fiskere i Givær på sommerfiske etter sei. Sommerfisket foregikk enten med søkkenot, eller «hiling» og «dræging», det vil si med snøre, helst fra stang. Største fangstmengden i Givær ble tatt med not. Det kunne være store fangster som ble tatt i land. Det var mest sei til sjølforsyning som ble fisket her. Seien ble noen ganger hengt til tørrsei, men mest ble den saltet i tønner. Dette er slik tradisjonsbærere har fortalt om perioden fra andre halvdel av 1800-tallet og fram til etterkrigstida. I Givær og ellers i Salten kalles den for saltsei, og gammelsei, eller «spikkjsei» - altså speket sei. Ble den saltet med gammelsalt, gjenbrukt salt, ble den kalt gammelsalta sei. Navnet raudsei eller rødsei brukes også, og dette er en betegnelse fra Helgeland som er kommet til Salten i nyere tid. Tilberedning, legging, lagring og modningstid følger for øvrig en bestemt framgangsmåte som er felles for Salten og Helgeland : Fisken skal ha en bestemt størrelse (1-1.5 kilo sløyd vekt), den skal ikke bløgges eller vaskes, den legges i tretønner og skal modnes minst et halvt, helst ett år før den er «moden» eller «god». Det er ulike tradisjoner mellom Salten og Helgeland når det gjelder fangsttidspunkt. I Salten er det avgjørende at raudåta er til stede i sjøen, i fiskemagen og dermed i tønna. Raudåta er i hovedsak til stede på forsommeren. På Ytre Helgeland er det eksempler på at det er viktig at raudåta ikke er til stede; den gir fisken en smak som ikke er ønsket. I Salten ble det fisket på forsommeren, mens den på (deler av) Ytre Helgeland ble fisket på høsten, "Seisjau" i Valvær på Helgeland, om lag 1935. Bildet viser arbeidet med å gjøre seien klar for salting. Seien ble først ristskrapet, skjellskrapet, med et stålbørst-lignende redskap. Rista må bort slik at saltet trekker lettere inn i fisken. Så måtte fisken sløyes, ved at innvollene tas ut, og så skulle den flekkes. Dette var fire operasjoner fordelt på fire mann. I forkanten på bildet ser vi to som arbeider sammen. Kvinnen til høyre utfører ristskraping, mens mannen til venstre utfører sløying og flekking. Personene på bildet er: Bjarne Arntsen fra Myken. og Eline Hansen fra Rødøya. Opplysninger og utlån av bildet ved Bernt Arntsen, Rødøy.
20
