Skal alle gjøre det samme?

Børge Iversen og Hilde Merete Amundsen gir utgavens tema en litt uvanlig behandling med deres lekne og underfundige vekslinger.

Hilde og Børge diskuterer arbeidsfordeling og rolleforståelse ut ifra den faktiske situasjonen i dagens praksis, men tillater seg også å drømme litt om økt profesjonsstatus, mindre flat struktur og reelle fagledere med øremerkede oppgaver.

BØRGE

Nå har vel ikke barnehagelærerens profesjon så høy status i utgangspunktet, og jeg tenker at en «rettferdig» fordeling av arbeidsoppgaver ikke nødvendigvis vil bidra til å heve den statusen. For hvis flyvertinnen kan styre flyet, hva skal vi da med kapteinen?

Noen ganger liker jeg å provosere studenter og barnehagefolk. Da hender det at jeg fremfører følgende resonnement: Hvis en dag (Gud forby) hjertet mitt begynner å svikte og det blir nødvendig å gjøre et inngrep, da forventer jeg at det er kirurgen som tar den jobben, ikke sykepleieren. Ja, selv om det er kirurgens tur til å tømme oppvaskmaskinen på pauserommet, vil jeg ikke akseptere at sykepleieren fører skalpellen. Og nei, det hjelper ikke at sykepleieren har mange års erfaring på sykehuset, og kanskje enda høyere ansiennitet enn kirurgen. Hvis noen skal åpne meg opp og skjære i blodpumpa mi, skal vedkommende ha kvalifikasjonene i orden! Sånn bør det være i barnehagen også. Barnehagelæreren og assistenten skal ikke uten videre utføre samme oppgaver.

Responsen jeg får, varierer, men ikke sjelden blir jeg møtt med noe i denne duren: Nei, det kan ikke sammenliknes, det blir jo noe helt annet! Du kan ikke sammenlikne barnehagelæreren med en kirurg! Er ikke dette litt avslørende, Hilde? Hvorfor er ikke dette sammenliknbart, hva består forskjellen i? At kirurger faktisk kan noe, at de har kunnskaper og ferdigheter som ingen andre har? Ja, hva skal vi da med barnehagelærere hvis de ikke sitter med en særegen kompetanse?

Er det slik at advokatene, psykologene, kirurgen, prestene (og futene, for den saks skyld) skiller de seg fra oss barnehagelærere? At vi egentlig ikke utgjør en «ekte» profesjon? n

Du kan få sagt det, Børge, og jeg skjønner resonnementet ditt, kirurgisk presisjon er viktig og fordrer kompetanse. Men – vi skal huske på at legevitenskap ikke er det samme som samfunnsvitenskap. Vi snakker nemlig om to forskjellige paradigmer. Innen legevitenskapen, som jo er tuftet på et naturvitenskapelig paradigme, er det klart at det er behov for å utvikle prosedyrer for hvordan man skal gå frem når man for eksempel opererer et hjerte, og at disse prosedyrene er utviklet via evidensbasert forskning. For eksempel er utviklingen av koronavaksine avhengig av evidens, av hva som faktisk virker og gir den ønskelige effekten. Slik er det jo ikke i arbeidet med barn, selv om vi dessverre er vitne til en økende grad av evidensbasert forskning om hva som virker i barnehagen, men det er en annen diskusjon. Naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen er i utgangspunktet tuftet på ulike logikker eller slutningsformer. Arbeidet i barnehagen bør vel baseres mer på faglig skjønn enn på evidens, tror du ikke? Og det er vel ingen i dag som stiller spørsmål ved om barnehagelærer er en profesjon, eller er det det?

Når det gjelder spørsmålet om alle i barnehagen bør ha de samme arbeidsoppgavene, handler det kanskje heller om etikk. For hva defineres som en arbeidsoppgave? Det er vel snakk om praktisk handling knyttet til verbet å gjøre. Kan vi benevne det som performance? Og da er vi straks inne på hvordan vi utfører arbeidsoppgavene, heller enn hvilke oppgaver det er snakk om, eller hva vi forstår som arbeidsoppgaver. Jeg tenker at alle ansatte i barnehagen bør utføre de HILDE

samme oppgavene når det gjelder å stå i direkte relasjoner med barn, det være seg bistand på toalettet, påkledning, håndvask, bleieskift, måltider, dytte fart på dissa og andre oppgaver av praktisk art. Uansett stillingskategori er det viktig at ansatte møter barn som subjekter i disse relasjonene. For det å stå i relasjoner til andre mennesker er ikke noen teknisk greie, men derimot et etisk anliggende. Under en hjerteoperasjon ligger pasienten i narkose, men i barnehagen er det viktig at ansatte er ved bevissthet og puster selv, for å si det sånn. Så da, Børge, er vi inne på hvordan arbeidsoppgavene utføres, hvordan kvaliteten på relasjonene er, i hvert eneste møte med ett eller flere barn. Her har alle ansatte et ansvar. Men det er viktig å påpeke at ansatte har ulike roller i barnehagen, og at pedagogenes oppgave er å lede, og det fordrer kompetanse. Akkurat som kirurgen må ha kompetanse for å kunne operere, må pedagogen ha kunnskap om og kompetanse på ledelse, men det er forskjell på pedagogene også. De kan ha ulike stillingsinstrukser; ikke alle er ledere. Så da blir neste spørsmål hva som skal ledes, og hvordan. Hva tenker du om dette, Børge? Bør vi stille spørsmålet – om alle i barnehagen bør ha de samme arbeidsoppgavene – annerledes? n

Du har selvsagt rett i at kirurger og barnehagelærere primært henter sin kunnskap fra ulike vitenskapstradisjoner, men helt svart-hvitt er det vel ikke? Kirurgene må også bruke skjønn og etisk dømmekraft innimellom, selv om pasientene de behandler, ofte ligger i narkose. Og barnehagelærerne har bruk for noe evidensbasert kunnskap, de også, for eksempel om ernæring og barns behov for hvile. Eller nå, under pandemien: kunnskap om smittevernstiltak. Men uavhengig av hvilken «leir» vi plasserer de ulike profesjonene i – spiller det egentlig så stor rolle? Sagt vanskelig: Er det mer legitimt for de «naturvitenskapelige» profesjonene å monopolisere sine oppgaver enn for de «samfunnsvitenskapelige»? Vi kan spare det spørsmålet til en regnværsdag.

BØRGE

«Er det riktig at pedagogiske ledere skal brukes til å tømme oppvaskmaskiner og vaske bord?»

Men for å ikke gå oss helt vill i skalpeller og stetoskop: Kanskje er det lettere om vi finner andre profesjoner (som likner mer) å sammenlikne oss med. Det er jo mange andre yrkesutøvere som står i nære relasjoner til mennesker. Prester, psykologer, sykepleiere og politi, for å nevne noen. Eller enda bedre: Hva med lærere? Hvordan ser dette ut i skolen? Gjør lærerne samme oppgaver som assistentene? Det aner meg at skillene mellom yrkesgruppene er tydeligere der. Så kanskje er hele denne diskusjonen et uttrykk for et sært barnehagefenomen? Bruker lærerne, advokatene og prestene tid på dette? Hvem skal holde preken, og hvem børster støv av salmebøkene? Hvem skal prosedere, og hvem skal skifte lyspærer?

Og det får meg til å tenke på barnehagens kultur. Den skiller jo seg vesentlig fra skolen på mange områder, og heldigvis for det. La det ikke være tvil, jeg mener at vi har mye å være stolte over. For eksempel vårt vern om lekens egenverdi. Men når det kommer til organisering, struktur og ledelse, tror jeg vi har litt å gå på. Den faglige ledelsen må også prioriteres til fordel for andre arbeidsoppgaver. Og da er det vel ikke urimelig å tenke at noen oppgaver primært legges til andre yrkesgrupper? Jeg tenker her på alle praktiske gjøremål, som ikke nødvendigvis involverer barna. Kan ikke ledelsesfilosofien i barnehagene bli i overkant flat? Er det riktig at pedagogiske ledere skal brukes til å tømme oppvaskmaskiner og vaske bord? Er det god utnyttelse av ressursene? Bidrar en slik praksis til å heve kvaliteten på tilbudet i barnehagene, eller er vi bedre tjent med tydeligere skiller mellom yrkesgruppene? Jeg vet ikke om jeg overhodet svarte på det du spurte om nå, Hilde? Typisk pedagog, svarer med å stille nye spørsmål. En liten yrkesskade. n

Du stiller mange gode og vanskelige spørsmål, Børge. Kan hende er det vårt syn på barnehagekvalitet som blir utslagsgivende, og da kommer vi ikke utenom samfunnsmandatet. Barnehagens rammeplan er jo tydelig på ansattes plikter, ansvar og roller. I kapittel to står det at pedagogisk leder er gitt ansvaret for å iverksette og lede det pedagogiske arbeidet, i tråd med godt faglig skjønn. Det levnes liten tvil i rammeplanen om at barnehagelærere sitter med en særegen kompetanse, og at barnehagelærerprofesjonen er det som benevnes som en relasjonsprofesjon.

Videre står det at rammeplanens øvrige kapitler inneholder plikter for barnehagens personale og omfatter alle som arbeider i barnehagen. Akkurat det synes jeg det er verdt å understreke. Alle i personalgruppa har ansvaret for å implementere rammeplanen. Men hvordan? Én side ved dette er måten ting blir gjort på. Bleieskift, for eksempel, kan foregå som noe som må gjøres unna, men også som en gyllen anledning til samspill med barnet, til å skape unike øyeblikk. Dette er hverdagslige situasjoner som handler om både omsorg, lek, læring og danning, spør du meg. Det er liksom ikke bare å ha et barn på fanget – dette barnet krever også et blikkfang, for å si det sånn. En annen side er forholdet til og samarbeidet med kolleger og foresatte og ikke minst eksterne aktører. Den pedagogiske lederen er i første rekke en motivator, og dette fordrer gode dialogiske evner og en solid kunnskapsbase.

Men, du? Det er jo ganske forstemmende at ansatte i barnehagen skal måtte ta jobben som kjøkkenassistenter og vaktmestere. Dette stjeler tid fra samværet og samspillet med barn. Vi må være nær barna for å kunne oppfylle HILDE

samfunnsmandatet. Og når det gjelder barnehagebasert kompetanseutvikling, det vi også benevner som prosessuelt pedagogisk utviklingsarbeid, som barnehagene jo er pålagt, så er det en forutsetning at alle må med for at dette skal lykkes. Barnehagen skal være en lærende organisasjon, noe som må ledes. Så her skiller arbeidsoppgavenes art seg.

Jeg tenker vel at pedagogene kanskje først og fremst har ansvaret for dialogen, jeg, Børge. Det å skape gode dialoger som inviterer til refleksjon og ettertanke, og som baner veien for nye muligheter for barns trivsel. Det tror jeg er en vei til barnehagekvalitet. n

Jeg synes du beskriver pedagogenes ansvar og oppgaver på en god måte. Begreper som dialog, refleksjon, ledelse og skjønn klinger godt i mine pedagogører. Og ja, dette er arbeidsoppgaver som åpenbart må ligge hos barnehagelærerne. Det er, som du sier, en særegen kompetanse som bare de har. Og da blir det viktig at de får anvende denne kompetansen, og at den blir verdsatt i barnehagene. Uten god faglig ledelse blir det vanskelig å levendegjøre rammeplanens intensjoner.

Her er det også verd å minne om at barnehagelærerne fortsatt er i mindretall. Det er mange ufaglærte som jobber i norske barnehager. Dette understreker behovet for faglig refleksjon. Kanskje kan vi si at barnehagelærerne – i tillegg til å arbeide med barna – også må drive «utdanning» eller opplæring av ufaglærte. Dette er selvsagt tidkrevende, og da må man prioritere. Hva er god utnyttelse av barnehagelærerens ressurser? Det er også en tendens til at stadig flere arbeidsoppgaver dyttes nedover i organisasjonen. Pedagogiske ledere gjør mer «styreroppgaver» av det administrative, noe som igjen fører til at fagarbeidere og assistenter må gjøre mer av pedagogenes oppgaver. Jeg vet av egen erfaring hvor frustrerende det kan være å kjenne på at tiden blir spist opp av administrative oppgaver. Konsekvensen er mindre tid med barna og til faglig utviklingsarbeid.

Vet du hva, Hilde, la meg være konstruktiv for en gangs skyld! Jeg tar til orde for at det ansettes faglige ledere i barnehagene. Og da mener jeg reelle fagledere: pedagoger med ansvar for faglig utvikling, som kun jobber med fag i praksis, og som er fritatt for alle praktiske og administrative oppgaver. Når jeg først er i gang, vil jeg at disse faglige lederne (gjerne med masterutdanning) ikke regnes inn i den såkalte grunnbemanningen. En person som er til stede på avdelingene, «øremerket» akkurat dette formålet, med egen instruks om å drive faglig utviklingsarbeid. En som stiller spørsmål, veileder og bidrar med faglig påfyll når det trengs. Det er vel en god ide? Ja da, alt koster penger – men det er lov å drømme. n

BØRGE