8 minute read
Å synliggjøre barn for hverandre
Line på to år står stille og ser ut gjennom porten. «Ser dere Line ved porten, hun ser etter mamma. Det kan være trist å savne noen», kan den ansatte si. Da synliggjøres Lines uttrykk for hele barnegruppen, og de får mulighet til å tolke og respondere.
Maria Løchen-Westerlund, barnehagelærer med master og Ingrid Helgesen, barnehagelærer med master
or at enkeltbarnet skal oppleve tilhørighet i fellesskapet, må barnehageansatte være til stede med hele seg i møte med barnet. I arbeidet med vår bacheloroppgave var dette et sentralt funn. En av informantene uttalte blant annet at større personaltetthet alene ikke nødvendigvis sikrer at alle barn blir sett, nettopp fordi det fordrer bevissthet og kompetanse hos den ansatte. Dypdykket ned i denne tematikken satte i gang eksistensielle spørsmål om individets betydning i fellesskapet. Utdanningsforskeren Gert Biesta sier at vi opplever å være uerstattelige for hverandre når den andre søker subjektet i oss, og ikke bare ser vår sosiale rolle (2014). Barn bør oppleve at andre barn og voksne søker dem, ikke bare som en av mange, men som en viktig deltager i kraft av sine perspektiver, humor og personlighet. Hvordan kan vi vite om barn har tilhørighet, blir sett og opplever å være uerstattelige i barnehagen?
Én for alle, og alle for én …? Å oppleve å få være en del av et fellesskap, å ha tilhørighet og å føle seg verdifull for andre er viktig for ethvert menneske, så også for barnehagebarn. Barnehagen er et helt unikt sted for barnefellesskapet. Det er barna som fyller avdelingene, mens de voksne er i mindretall. Personalet i barnehagen skal arbeide for barnets beste, og ivareta hvert enkelt barn som del av et større fellesskap. Et søk i rammeplanen viser at begreper som omhandler «fellesskap» og «gruppe», er nevnt betydelig oftere enn begreper som «individ» og «enkeltbarn» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Flere har argumentert for at gruppetilhørighet i stor grad handler om subjektstatus og selvrealisering (Dahle m.fl., 2016; Allardt, 1975). Det er viktig å se individet som en vesentlig del av gruppen, der alle enkeltbarna til sammen utgjør det store fellesskapet. Barns individualitet må inkluderes i arbeidet med fellesskapet. En pedagogisk leder satte ord på det slik: «Det å føle seg sett i en gruppe, det tenker jeg er like viktig som mat, drikke og søvn.» Kan rammeplanens vekting av gruppen gå på bekostning av bevisstheten om det enkelte subjektet? At individets tilhørighet er grunnleggende for fellesskapet, kommer ikke tydelig nok frem i dagens rammeplan.
Rutinesituasjoner – mer enn logistikk Mang en gang har vi hørt pedagogiske ledere, fagarbeidere og assistenter spørre seg hva som er til det beste for hvert enkelt barn, kontra hva som er
til det beste for barnegruppen. I våre intervjuer løftet informantene frem dette som en interessekonflikt. En av informantene fortalte at rammeplanens krav ikke alltid samsvarer med praksis. Hun sa for eksempel at avdelingen noen ganger må la være å gå ut om vinteren dersom det er fravær blant personalet. Dette er ikke utelukkende et ressursspørsmål om hva som er fysisk gjennomførbart, men det handler om å organisere og strukturere hverdagen slik at hvert barn føler seg ivaretatt og sett. Informanten sa blant annet at de ikke bare kan «slippe 22 barn ut i garderoben, og tenke at det går fint». Hun viste til eksempler der foresatte satte spørsmålstegn ved personalets vurdering. «Hvorfor har dere ikke vært ute i dag? Det er jo sol?» Bak disse avgjørelsene sa informanten at det ligger nøye vurderinger ut fra den aktuelle dagens rammer. «Man har jo den tida i døgnet man har, også har man det personalet man har», sa hun, og fortalte videre om hvordan det å få en hel avdeling påkledd og ut handler om så mye mer enn å få på parkdress og sko. Fravær blant personalet, eller andre utfordringer ved avdelingen, vil kunne lede til at aktiviteten må utsettes eller avlyses. De ansattes oppmerksomhet skal være rettet mot hvert enkelt barns opplevelse av garderobesituasjonen, og våre informanter vektlegger betydningen av ansatte som er «tett på». Hvordan skal personalet i barnehagen legge til rette for individets tilhørighet? Finnes det handlingsmåter og muligheter i møte med en så kompleks oppgave?
Å synliggjøre barn for hverandre Et viktig funn i vårt arbeid er at pedagogiske ledere synes å ha konkrete handlingsmåter for å bidra til barns tilhørighet. Det er interessant å se hvordan et så stort og komplekst tema kan møtes med relativt «enkle» grep. De pedagogiske lederne ga flere eksempler på de ansattes arbeid med å gjøre barn oppmerksomme på hverandre. Måltidet ble nevnt som en arena for barns lekende samspill, og toddlernes klappelek rundt bordet kan for eksempel være til stor glede for både deltagere og ansatte som observerer det hele. Informantene fortalte at noen barn kan gi signaler om at de ikke trives i denne klappeleken. Det som er til det beste for ett barn – lekende samspill – kan gå på bekostning av et annet barns beste: ro ved måltidet eller den gode samtalen med barnet ved siden av. En av informantene gav et eksempel der et barn putter fingrene i ørene mens de andre barna banker i bordet. Istedenfor å hysje eller stoppe leken, sier hun: «Ser dere det? At han sitter med fingrene i ørene? Nå ble det litt høy lyd her». På denne måten synliggjøres enkeltbarnets uttrykk for fellesskapet, og barnegruppen får mulighet til å møte individet. Seland skriver at det er en viktig oppgave å støtte barn i å utøve sensitivitet i samspillet (Seland m.fl., 2015). Vi kan tenke oss at den ansatte kan bidra til enkeltbarns opplevelse av uerstattelighet gjennom å synliggjøre barn for hverandre.
Vårt innledende eksempel om Line viser hvordan man kan gjøre barn synlige for hverandre og inkludere barnegruppen i enkeltbarns sårbare situasjoner. Kanskje er det gjenkjennbart i barnehagefeltet at man ofte har et ønske om, og en streben etter, å kunne tilby barna tid en-til-en med den ansatte, isolert fra resten av barnegruppen. Det å se barnegruppen som helhet, og å forstå barnegruppen som ressurs i sårbare situasjoner, vil kunne ha betydning for barns opplevelse av fellesskapet og deres rolle i det. Barn deler livsverden og vil på denne måten kunne gjenkjenne og anerkjenne følelser og uttrykk hos hverandre, selv om de står i ulike livssituasjoner.
Å ivareta hvert enkelt barn som del av et større fellesskap er en viktig oppgave for personalet, men
det er også en oppgave for barnefellesskapet. Den ansattes synliggjøring av enkeltbarns behov og uttrykk er en måte å bidra til, støtte opp om og berike barn-barn-relasjonen og barns rolle som omsorgsgivere for hverandre. Det å løfte frem barnegruppen i barnehagehverdagens små møtepunkter mellom enkeltbarn vil kunne øke barnas bevissthet om hverandre og fellesskapet de er en del av. Det er godt å bli møtt på sine uttrykk, og det er godt å få rom til å ivareta andre, for både barn og ansatte. Personalet i barnehagen skulle i visse situasjoner kanskje ønske at de hadde større mulighet til å møte barn en-til-en, men de må også være oppmerksomme på barn-barn-relasjonen. En pedagogisk leder fortalte hvordan barn-barn-relasjonen kan få betydning for barns opplevelse av uerstattelighet i fellesskapet. Hun uttaler at det handler om å «hjelpe dem, veilede dem til å se hverandre og vise hverandre omsorg».
Å synliggjøre barn for hverandre ser ut til å være en handlingsmåte for å fremme subjektstatus og opplevelse av uerstattelighet. Å sette ord på og ta tak i barns uttrykk kan være et utgangspunkt for interessefellesskap, og dette arbeidet kan styrke følelsen av tilhørighet i barnegruppen. Rammeplanen, slik den står i dag, kan bidra til forståelse for gruppens betydning, men etter vårt skjønn er den ikke tydelig nok på hvor viktig barn-barnrelasjonen er i storgruppen. Personalet i hver enkelt barnehage må utforske hvordan de kan bidra til å fremme både individualitet og gruppetilhørighet på en dynamisk måte.
Våre funn viser at personalet har gode måter å møte dette ansvaret på. Det er ikke slik at vi sikkert kan vite om barn opplever å være uerstattelige for hverandre, men det å synliggjøre barn for hverandre kan være virkningsfullt. Uerstatteligheten er en abstrakt og eksistensiell opplevelse hos barna. Vi
kan ikke se at det skjer; det må være opp til den enkelte å tolke og definere betydningen. En av de pedagogiske lederne ga uttrykk for at barna selv skaper og opprettholder samspillet, og at det er viktig at de ansatte ikke avbryter samhandlingen. Dette utviser en anerkjennelse av barns møter med hverandre, og deres mulighet for opplevelse av uerstattelighet. Når personalet bistår barn i å uttrykke seg til gruppen, utøver de sensitivitet og anerkjennelse av at barn-barn-relasjonen er viktig – og kanskje noe mer – enn ansatt-barn-relasjonen. Vi oppfordrer praksisfeltet til å bidra inn i samtalen: Hvordan arbeider barnehagen med barns opplevelse av tilhørighet og uerstattelighet i barnefellesskapet? Vi frykter at viktig kunnskap forblir taus. Det trengs en konkretisering av rammeplanen, og det må stilles tydeligere krav til hvordan profesjonen skal arbeide for enkeltbarnet i gruppen. Ansvaret kan ikke overlates til den enkelte pedagog. Rammeplanen gir uforholdsmessig stort rom for tolkning av et arbeid som er helt grunnleggende for barns livskvalitet. n Kilder
Allardt, E. (1975). Att Ha, Att Älska, Att Vara: Om välfärd i Norden. Argos. Biesta, G. J. J. (2014). Utdanningens vidunderlige risiko.
Fagbokforlaget. Dahle, H. F., Eide, B., Winger, N. & Wolf, K. D. (2016).
Livskvalitet for de yngste barna i barnehagen. I T.
Gulpinar, L. Hernes & N. Winger (Red.). Blikk fra barnehagen (s. 43–67). Fagbokforlaget. Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen: Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Udir. www.udir.no/rammeplan Løchen-Westerlund, M & Helgesen, I. (2021). «... som det mennesket du egentlig er.»: Hvordan kan pedagogisk leder bidra til de yngste barnas opplevelse av uerstattelighet og tilhørighet i toddlerfellesskapet? [Bacheloroppgave]. Universitetet i Sørøst-Norge. https://hdl.handle.net/11250/2767196 Seland, M., Sandsæter, E.B. & Bratterud, Å. (2015).
One-to three-year-old children’s experiences of subjective wellbeing in day care. Contemporary Issues in Early Childhood, 16(1) 70–83. https://doi. org/10.1177/1463949114567272
