BLI KJENT MED SKAPERNE!

Det finnes en stor gjeng med fantasifulle, kreative og dyktige bildebokforfattere og ­illustratører her til lands. De skaper bildebøkene som leses og samtales om ute i barnehagene. La oss bli litt bedre kjent med noen av dem!

1. Hvilket forhold har du til bildebøker og barnelitteratur fra din egen barndom?

2. Hvorfor ønsker du å skape bildebøker for de yngste blant oss?

3. Hvilken betydning tror du bildeboka og fortellinger kan ha i barnehagen?

4. Har du én bildebok du vil anbefale til leserne av Barnehagefolk?

henvende meg til dem som er aller best på leking, nemlig de små!

1. Jeg vokste opp i et hjem med lite bøker, men fant tidlig veien til biblioteket og bøkene litt på egen hånd. Der leste jeg særlig de vakre bildebøkene til Elsa Beskow og Beatrix Potter og Disney-bøker! Favorittene var Dumbo, Pinocchio, Hiawatha og Pablo pingvinen. Jeg var altså lite interessert i livsmestring og pedagogiske bøker, men desto mer opptatt av å besøke en annen virkelighet og drømme meg bort i alt det vakre jeg så i bøkene. Det var særlig tegningene som tiltrakk meg, og jeg startet ganske tidlig med systematisk å lære meg tegnefaget. Jeg ville bli Beatrix Potter, liksom.

2. Jeg lager nok bøker mest for min egen del fordi jeg fortsatt liker å fantasere meg inn i de rareste fortellinger, og kanskje ikke er like opptatt av å rekonstruere virkeligheten. Det er vel det å få være i leken som fortsatt tiltrekker meg, og da er det mest naturlig å

3. Jeg tror bildebøker kan brukes til nesten hva som helst. Mangfoldet er stort, og mulighetene for hva man gjøre med utgangspunkt i en god bildebok, er nærmest uendelig. Kanskje er opplevelsen av å sitte i et fang og være i boka sammen det viktigste, eller det å klare å lese bildene og gå på jakt i tegningene. Eller det kan være den bokstavlige fortellingen som setter i gang noe hos barnet. Jeg tror at i vår tid er nettopp det varige og håndfaste med boka helt vesentlig. Den er ikke flyktig, som en film på YouTube eller et spill på iPaden. Boka er den samme hver gang, den endrer seg ikke, og den er der og venter på deg til neste gang. Det er noe trygt og fint i det!

4. Av mine egne tror jeg at jeg vil slå et slag for Ulf er uvel, som er skrevet av Rebecca Wexelsen og illustrert av meg, og som kom i 2020. Der har både Rebecca og jeg lekt oss ganske mye, for å si det sånn!

Widar Aspeli, forfatter

1. Jeg husker ikke bildebøker slik vi kjenner dem nå, men tegneserieblader i mange format. Bildene var og er viktige historiefortellere. Et sterkt litteraturminne er trappa opp til, og inn på, barnebiblioteket. En dedikert bibliotekar forstod hva jeg var moden for å møte og lese. Hun viste meg veien inn til fortelling, fantasi og fabulering.

2. Bildeboka er ei bro for samlesing. Lesinga er relasjon og oppdagelse (uten den snusfornuftige R-en, som reduserer det til oppdragelse). For å ha de ordene vi trenger for å få sagt det vi vil og trenger å si, må vi begynne å samle tidlig. Bøker kan være oppdagelsesreiser med gjenkjennelse og referanse til klassiske fortellinger. Som forfatter er håpet å åpne for undring og språklig lek, som i boka mi En, to og et tre og Alle tre i skogen, illustrert av Nora Brech. En tredje bok i serien, Tre seiler av sted, planlegges til høsten.

3. Fortellinger i alle former er en skattekiste. Variasjoner i form, stemme og perspektiv er en nødvendighet. Bildeboka trenger ikke lading og kan leses igjen og igjen. Det gir gjenkjennelse og trygghet. De ansatte må vite hva som finnes av bildebøker, og ha sitt eget repertoar med fortellinger, ikke minst for å gi inspirasjon til lek. Rolleleken er en kollektiv fortelling der flere forteller det samme samtidig. Bildeboka er også en inngang til og døråpner for visuell kunst.

4. Det finnes så mange gode bildebøker at alle kan finne noe for seg. Hva enkeltbarnet foretrekker, varierer over tid og fra barn til barn. De ansatte må velge ut ifra sin kunnskap om barna. Skal jeg velge en (tidløs) bildebok, må det bli Til Huttetuenes Land av Maurice Sendak, utgitt i 2001.

1. Jeg føler meg heldig som hadde foreldre som leste med meg. Verden er et kaotisk sted for en som er liten. Bildebøker kunne forklare det uforståelige, med eller uten ord. En bok jeg husker spesielt godt, er Hando Kjendo søndag av Tore Renberg fra 1999. Kjendo er liten, rund, rød og pratsom. Hando er lang og grønn og må gråte hver gang han snakker. Vennskapet, melankolien og de poetiske, men morbide tegningene fengsler meg fremdeles!

2. Lesing, som alt annet, er en egenskap som må øves frem. Og mestrer man lesing tidlig, er det mye som blir lettere senere i livet. Empati og vennskap, lek og fantasi, skolegang og språk. Derfor vil jeg gjerne at selv de minste skal ha tilgang på god litteratur.

3. Barn i dag blir utsatt for mange inntrykk. Verden har blitt veldig visuell. Det er ikke noe som kommer til å endre seg, og derfor tror jeg bildeboka blir enda viktigere fremover.

4. Det er utrolig mange bøker jeg kunne snakket varmt om! Likevel vil jeg gjerne anbefale den første bildeboka jeg lagde med den dyktige illustratøren og forfatteren Nora Dåsnes. Vesle vil også bake fra 2021 er den første i en serie på nå fire bøker, hvor vi følger ham gjennom store og små dilemmaer. Den uttrykksfulle streken, de sterke fargene og gjentakelsene gjør Vesle til en gjenkjennelig figur for de minste. Boka passer fint til høytlesing, men er laget i papp, så de små også kan få lese selv. For å gjøre selv, det er viktig!

– BARNEHAGEN KAN VÆRE EN JUNGEL AV BLOMSTRENDE

Opplevelser

Illustratøren Svein Nyhus (61) har tegnet siden han kunne holde i en blyant, er proppfull av ideer og synes det er en gave å få lage bildebøker. Hvem er mannen bak alle de forunderlige bildene og merkverdige karakterene?

jennom en årrekke har Svein Nyhus illustrert og forfattet en rekke bildebøker for barn og unge. I nesten tjue år har han skapt magiske verdener og fantastiske historier sammen med sin kone, Gro Dahle – bøker som både er mye brukt og mye diskutert ute i barnehagene. Det er nok ikke en overdrivelse å si at flere av hans bøker er med på å prege mange barns litterære barndom.

– Aller først, Svein: Kan du si noe om hvilket forhold du hadde til bildebøker og litteratur i din egen barndom?

– Jeg vokste opp i en arbeiderklassefamilie uten bøker og akademisk ballast. Men vi var fire gutter, vi hadde TV med svenskeantenne, Skipper’n etter Sportsrevyen og en pappeske full av Donald-blader og Tempo. Jeg hadde i tillegg en like tegneglad tvillingbror, nok billigpapir på rull og morelltrær å klatre i.

Serafin, cowboyer og andre verdenskrig

Han forteller at skolebiblioteket ble som et skattkammer der bøker med bilder ble viktigst for han. Han nevner Barna i det blå, illustrert av svenske Ulf Löfgren, Philippe Fix’ overdådig detaljerte bildebøker om Serafin og leseboka om Fi-fi og Fo-fo og beskriver disse som fascinerende annerledes enn Disney.

– De var dessuten mye gøyere og friskere enn Reidar Johan Berles dekor i Thorbjørn Egners lesebøker, legger han til.

– Da vi ble større, lånte tvillingbroren min, Egil, og jeg haugevis av illustrerte bøker om cowboyer, historiske drakter og andre verdenskrig. Vi kikka og tegna etter det vi så. Lesekondisen og oppmerksomheten min er fortsatt pinlig dårlig, men jeg har likevel stor sans for bøker. Og jeg har blitt ekspert på bilder.

Kjæresten ble redningen

Svein likte seg på skolen og syntes mye var interessant, men begynte etter hvert på Kunst- og håndverkskolen i Oslo. Da han var ferdig der, jobbet han mye med humoristiske avistegninger.

– Så balla det på seg. Bokstavelig talt! Mitt første tegneoppdrag for et bokforlag var å dekorere en badeball med figurer fra NRK-serien «Sesam Stasjon».

Siden ble det puslespill, fargelegging – og bildebøker. Broren til Svein, Egil Nyhus, er karikaturtegner og kanskje mest kjent for barnehagefolk som illustratøren av Kaptein Sabeltann-bøkene. Svein forteller at han så opp til broren og gjerne ville være like flink som han, men beskriver seg selv som «nokså håpløs». Kjæresten hans, Gro Dahle, ble redningen.

– Hun oppmuntra meg til å våge mer. Da ble det ikke bare kommersiell underholdning og oppskriftsmessig, men et friere uttrykk: mer alvor og eksperimentering.

Bildeboka trenger ikke lades opp

Vi lever i en tid hvor barn får stimuli og inntrykk fra alle mulige kanter hele tida. Skjermene har for lengst gjort sitt inntog både hjemme, i barnehagen og i skolen. En kan lure på om en fysisk bildebok i det hele tatt kan konkurrere om barnas oppmerksomhet når fristelsene står i kø bak skjermspareren.

– Hva tenker du at bildeboka kan tilby?

– Fysiske papirbøker kan skape ro og konsentrasjon. De kan bli samlingspunkter: små ankerfester i en urolig hverdag, noe å «holde seg fast» i. Noe kjent og trygt. Historier på papir er stillfarne, men kan være oaser for tanker, fantasi og dagdrømmer, uten tidsfrister, stress og presentasjonskrav. Og de trenger ikke lades opp. Bøker trenger bare et øye eller et øre, litt lys og litt tid. Hvis iPaden er som et vindu, er boka et skrin, utdyper han.

– «Padden» er en glassflate mellom oss og den travle verden. Forlokkende og fascinerende, ja vel, men likevel en digital verden som er utenfor, litt avstengt, litt kjølig og forvirrende retningsløs i all «sveiping» og «skrålling» på små flater. Boka kan du åpne og lukke i den virkelige verdenen med lukter og berøring. Den er en ting som bare er hva den er, et konkret holdepunkt, en trofast venn vi kan komme tilbake til. Samtidig kan boka på magisk vis gi store og små opplevelser og være et lys som viser vei inn til oppdagelser og flere virkeligheter.

Kreativ og personlig formidling

Svein løfter frem betydningen av selv å kunne styre tempoet i lesningen, og at det kan skje mye fint i samværet mellom barnet og den voksne når man leser bøker sammen. Han beskriver bokopplevelsen som en fellesopplevelse av å dele øyeblikk, nærhet og samtaler – enten det skjer i en gruppe, i armkroken eller på sengekanten.

– Da blir den voksne fortelleren kjempeviktig, som en følgesvenn og veiviser. En som kan tilpasse seg kommentarer og spørsmål og se an situasjonen der og da. Formidlerne kan variere stemmen, gjenta ord og skrive om, gjerne kreativt og anarkistisk, de kan bevege seg, peke, gestikulere og gjøre opplevelsen rikere og mer nyansert.

Noen er selvsagt mer utadvendte «skuespillere» enn andre, påpeker han.

– Men jeg tror alle varianter av personlig formidling har sin fordeler.

I bøkene sine ønsker han derfor særlig å inspirere til samtaler og undring med tekster der det er mer punkter og påstander enn tradisjonell handling. Og mange spørsmål. Her nevner han som eksempler de litt filosofiske bøkene Verden har ingen hjørner, Jeg! og Sånt som er. I Sånt som er er det en figur som samler på alle slags ting i en koffert. Historien kan fremstå litt merkverdig og er illustrert med plansjer av gjenstander og fenomener i ulike kategorier. I disse finnes det mye man kan snakke om.

Barnehagens barnejungel og gratis godteri – Hva mener du kjennetegner god kulturformidling til barn i barnehagealder?

– Noe av det viktigste er å være uredd. Man må tørre å møte verden med et åpent sinn. Der kan voksne lære mye av små barn, som nysgjerrig og fordomsfritt griper etter det meste.

Svein forteller at han ofte sammenligner forholdet til bøker og fortellinger med forholdet til mat og musikk, og sier at det viktigste er å åpne sansene.

– Vi trenger ikke være eksperter eller forstå alt for å ha glede av noe. Men vi må våge å åpne opp og ta en bit. Og det er lov, ja, helt greit, å spytte ut det vi ikke liker.

Alle impulser og sanseopplevelser blir såkorn i små og store sinn, sier han og utdyper at noen fester seg og slår rot, mens andre ikke gjør det.

– Nye inntrykk bygger nye synapser og tankebaner i hjernen. Vi vokser, utvikler oss, blir rikere og sterkere. Der og da i øyeblikket, men også i fortsettelsen. For alt setter spor, og kultur er ikke det verste. Såkornene blir en åkerlapp, en hage, en jungel. Ja, barnehagen kan være en barnejungel av blomstrende opplevelser, som danner nye frø og nye såkorn som spres videre og spirer i unge sinn.

Den fantasifulle illustratøren og forfatteren poengterer at formidlingen er minst like viktig som verket, og at iver smitter. Han prøver også å si noe til den voksne når han lager bøker: gi dem noen detaljer de kan lure på, eller en tekstlinje der de kan forandre stemmen sin når de leser høyt.

– Bildebokopplevelsen blir til i møtet mellom leser, forfatter og tegner. Opplesninger som skjer i virkeligheten, er vanligvis også langsommere og mer langdryge enn raske underholdningsprodukter på nettet. Der er det en tsunami av perfekt produserte fristelser og forlystelser i høyt tempo. Det er gratis godteri hele døgnet. Vi blir overfora og overmette, men er fortsatt sultne.

Mellomrom og eksistensiell tisseglede Svein legger til at informasjon og underholdning på nett selvsagt også er fantastisk, men mener det trengs mer i et variert «kosthold».

– For eksempel turer, pauser og samtaler. Og bildebøker.

Mange kan bli rastløse, slitne og uoppmerksomme av mediemaset, sier han. Da blir rolig formidling en deilig pause. Det er også trening i utholdenhet og konsentrasjon.

– Virkelighetens verden er faktisk både rikere og mer høyoppløst enn det mobilen prøver å innbille oss. Tilværelsen består også av stillheter og mellomrom. Sår som klør, tårer som smaker, kjærtegn som kiler, fornemmelser, forventning, gruing, lengting, alle sekunder og millimetre, evigheter og lysår som hører med til den utrolige opplevelsen det er å være i levende live.

Nettopp den sanselige og kroppslige tilstedeværelsen i øyeblikket formidler han i den nyeste boka, Steder å tisse, fra 2021. Det er en bildebok om en gutt som tisser, tenker og drømmer seg bort. Svein sier at det ikke er en alvorlig og vanskelig bok, men en bok som bygger på hans egen eksistensielle glede over fredelige tissepauser.

– For jeg er sjøl en urolig mann som går meg vill i alt det som er gøy på nettet.

Både sammenheng og overraskelser Jeg blir nysgjerrig på hvordan den erfarne tegneren jobber når han skal lage illustrasjoner. Hvordan går han frem; hvordan oppstår en idé?

– Jeg har så mange ideer at det er et problem. Det er vanskelig å fullføre bokprosjekter fordi det stadig kommer nye innfall.

Han forteller at teksten og hovedideen vanligvis kommer først, enten den er hans egen eller andres, og forklarer at han, som illustratør, må bestemme hva bildene skal vise, og hvor i teksten leseren skal bla om.

– Det bør være både sammenheng og overraskelser. Jeg drodler ideer, former figurer og plasserer elementer utover i boka, omtrent som en designer planlegger rommene i et hus og møblerer dem. Jeg tegner stadig mer nøyaktige utkast og til sist originaltegninger i farger.

Illustrasjonsarbeidet kan bli veldig omfattende, forteller Svein. Selv synes han at den sprudlende idéfasen aller først er gøy, og at den analytiske bearbeidinga etterpå er mer krevende. Han tegner også ofte mer, eller noe annet, enn det manuset i boka forteller om direkte, og slik blir bøkene veldig innholdsrike.

– Jeg liker at det er stort rom for tolkning. At leseren kan være med på å føle, lure, gjette og å lage sin egen opplevelse. Derfor legger jeg ofte inn noe ubestemmelig som skal sette fantasien i sving. Hvor fører trappa? Hvor passer nøkkelen? Hvem er det bak maska? Nysgjerrighet er en fin drivkraft.

Hvis budskapet blir overtydelig, og bilder og ord bare er det de viser, blir historien kjedelig, mener han. Alle som har lest hans bøker, kan nok skjønne hva han mener; de består ofte av antydninger og tvetydigheter som gjør at vi dikter videre.

– På den måten blir boka rikere og større enn seg sjøl og mer intelligent og fantasifull enn det forfatteren og illustratøren hadde planlagt.

Leken og uansvarlig, seriøs og analytisk Mange av Svein Nyhus’ illustrasjoner har noe lekent over seg. Hvilket forhold har han til det å leke selv?

– Jeg er ganske leken. Som barn likte jeg å fantasere på tegnepapiret og kle meg ut som en tøff kriger, for eksempel. Jeg skravler fortsatt mye, prøver å være morsom og klok i en salig blanding. Det skyldes både medfødt kreativitet og dårlig impulskontroll. Men vi er alle sammensatte. Sjøl er jeg både leken og uansvarlig, seriøs og analytisk. For virkeligheten er uendelig komplisert. Han elsker blandingen av kontraster og nyanser og forteller at han vil at tekster og bilder skal være en kakemiks av både det ene og det andre: av viktig og uviktig, fint og dumt, søtt og surt, komedie og tragedie. Som livet selv.

Særlig liker jeg leken i alvoret og alvoret i leken. Som hos små barn. Når de leker, er de på jobb. Hver dag er et arbeid for å finne seg til rette, finne frem, finne ut av det hele og finne seg sjøl. Barns lek er like viktig for overlevelsen og like respektabel som de voksnes lånesøknader, oppussingsprosjekter, fotball-VM og danseprogrammer. Lekenheten er tegn på liv. Jeg føler at barn er mennesker i en slags opprinnelig tilstand. De virker nesten mer ekte enn voksne. Som det sosiale og nysgjerrige dyret jeg er, blir jeg både rørt og inspirert i møte med unger. Noen ganger voksne også. Men når jeg ser barn, får jeg lyst til trampe og hinke og rulle meg rundt og leke orm på bakken og kile og grynte og tøyse. Men jeg gjør det ikke.

Fra spøk til alvor og tilbake igjen

Flere av bøkene Svein har vært med på å lage, har alvorlig tematikk og tar også opp ting det kanskje fortsatt er litt tabu å snakke om, som familievold og psykisk sykdom.

– Hvorfor tenker du at dette er noe barn bør ha tilgang på gjennom bildebøker?

– Kunst og kultur kan avspeile livet som det er, men også utvide og berike det. I Norge i dag er det et enormt mangfold av bildebøker, både i antall titler og når det gjelder typer og temaer. Det meste er uhøytidelig, underholdende, spennende og morsomt. Noe er lærerikt, og noe er alvorlig. Personlig tror jeg vi kan fortelle hva som helst til alle. Det handler bare om måten det gjøres på. Bildebøker passer til både spøk og alvor, sier han og mener at skjønnlitteratur fanger opplevelser bedre enn faktabøker og brosjyrer. Det kan være lettere å forholde seg til egne problemer gjennom fortellinger om andre, og slik mener illustratøren at skjønnlitteratur kan ha terapeutisk virkning.

– Historier som vekker følelser, påvirker oss sterkere, de berører og beveger. Oppdiktede fortellinger kan til og med oppleves som sannere enn fakta, tall og statistikk. De kan bekrefte, støtte og trøste den som leser.

Svein forteller at hans kone, Gro Dahle, har sagt at hun ikke tenker på leseren når hun skriver for voksne, men at hun vil bruke barnebøkene til noe viktig. Som illustratør prøver han å gjøre poengene hennes forståelige, men også håndterbare for følsomme sinn, forklarer han.

– Samtidig har vi begge forsøkt å ikke bli så tydelige at det blir kjedelig. Programerklæringer, informasjon og pedagogikk er nyttig, men kan bli fattig og uinteressant i en bildebok.

Sinna Mann er en av disse alvorlige «allalderbøkene» han har lagd sammen med henne. Boka handler om familievold, hvor barneperspektivet er veldig fremtredende gjennom fremstillingen av gutten Boj. I denne utgaven av Barnehagefolk gjør Kjersti Lersbryggen Mørk en analyse av Sinna Mann, og der kan dere lese mer om boka (side 48).

– Det er selvsagt ikke den mest interessante og mest perfekte bildeboka. Men den har vært overraskende viktig og fått stor betydning som samtaleåpner. Kanskje nettopp fordi den kunstneriske formen har fått lesere til å føle og mene noe?

Det barna kanskje aldri møter hjemme Det er forresten viktig å understreke at bildebøker ikke bare er for små barn, påpeker han.

– Gro pleier å si at bildebøker slett ikke er barnelitteratur. Ofte sammenligner hun også sjangeren mer med teater og kunstgallerier enn med vanlig litteratur. Bokutvalget er enormt, og alle bidragene, bitene og brikkene virker sammen. Og fordi det også er andre bøker, trenger vi ikke ta alle mulige hensyn, men kan leke og forske og se hva som skjer.

– Hvilken betydning tror du bildebøker kan ha i barnehagen og i det pedagogiske arbeidet?

– Jeg tror det er viktig at barnehager og skoler viser frem fremmede og uvante ting, sånt som barna kanskje aldri møter hjemme. Den hektiske populærkulturen smaker godt, men rare, stillestående bilder, stillferdige papirbøker og langsomme kulturopplevelser utvider menyen.

Illustratøren anbefaler

– Helt til slutt: Har du en bildebok du vil anbefale for leserne av Barnehagefolk?

Svein trekker frem de fem pekebøkene sine om Lars. Det er bøker med tydelige bilder, enkle tekster med gjentakelser og spørsmål som kan få i gang samtaler. Samme gjennomgangsfigur skaper hyggelig gjenkjennelse, sier han.

– I boka Skal vi leke?, som kom i 2016, har jeg gått enda lenger i dialogen med leseren. Bildene er superenkle strektegninger av figuren Butti, som klatrer og kiler og spør om en klem. Småoppgavene skal gjøre figuren like levende som en ekte fantasivenn og boka til et leketøy. Jeg vil vekke sanser og kropp og gjøre lesestunden til en hyggelig tullelek for barnet og den som leser.

– Forresten: Da Skal vi leke? ble oversatt til spansk, skjedde det noe interessant. Det kreative forlaget gjorde bruksboka bedre med enkle grep; på spansk kom boka i en mye større utgave enn min norske original. De breie og høye sidene skapte en vegg som omslutta barnet, og en egen virkelighet å synke inn i. Et par år seinere utga det samme forlaget boka på nytt, men da i en liten versjon i solid papp. Den er lett å holde og bla i for små hender og mulig å tørke av for sikkel og syltetøy.

Begge disse spanske variantene hadde større bruksverdi enn det han kaller hans «gjennomsnittlige» bok, forklarer han.

– Det var gøy å se! Sammen gjorde vi opplevelsen rikere. Tjente vi penger på det? Nei, oversettelser er vanligvis bare kulturutveksling. Men vi deltok i dette fellesprosjektet der alle bidrar bare ved å være til. Med våre små og store prosjekter, vårt blotte nærvær, med bilder og bøker som bygger verden og tilværelsen her og nå. Sånt som gjør livet rikere for alle. n svein nyhus er illustratør og barnebokforfatter. Han har jobbet frilans siden 1986, har tegnet for aviser og de senere årene har han skrevet og illustrert en rekke bildebøker. Sammen med forfatteren Gro Dahle har han laget mange «allalderbøker» med psykologiske og symbolske motiver.