LEKENDE LITTERATURFORMIDLING MED DE YNGSTE

Slipp barna fri i litteraturformidlingen, og la dem sanse og leke seg inn i bøkene med hele kroppen.

Sitter ikke de yngste i ro i samlingsstunden, enda du har valgt en god bok å formidle? I stedet for å tenke at barna da må trene på lytteevnen sin, kan det være at personalet først trenger å hente frem sin. Barnas uro forteller åpenbart noe om at formidlingsformen ikke treffer dem. Våg heller å lage en tripptrappstol-fri samling, hvor barna får bruke kroppen sin til å være i litteraturen med hele seg.

En stund der vi samles

De yngste barnas kroppslige væren i verden kan kollidere med et tradisjonelt syn på hvordan en samlingsstund skal se ut. Da sitter barna gjerne i halvsirkel, og personalet byr på en miks av sanger, fortellinger og tema. Høytlesning fra bildebøker har også vært vanlig mange steder. Denne formen for samling har en nokså formell profil. Det krever en viss lydighet fra barna og fordrer at personalet holder kontroll og bestemmer regien. Slipper man løs barnas kroppslige autonomi og utforskertrang, kan det velte hele planen. Men hvem bestemmer egentlig hva en samlingsstund er og kan være? Du finner den ikke definert verken i barnehageloven eller rammeplanen. Hvordan formen på samlingen skal være, er helt opp til personalet og det de tenker at barna trenger. En samlingsstund kan helt enkelt være en stund der vi samles om noe som gir barna glede og mening. Vi kan samles om et stykke musikk og et papirdekket rom med en haug fettfarger eller tre inn i et sanselig landskap med materiell som vekker nysgjerrighet, utfordrer forskertrangen og hjelper barn og personale til å leke sammen. Det er befriende å kunne løse opp i den stramme regien slik at barnas spontane reaksjoner og ytringer får større rom.

Å få oppleve en bok med hele seg

En multisanselig, lekinspirert samling passer utmerket til å gi barn litterære opplevelser. Da forbereder man et rom med materiell som kan assosieres med en bok, og lekes med av en gruppe med barn. Stemningen, nøkkelordene og hovedpersonene fra boka gjøres håndterlige for barna – bokstavelig talt. Materiellet skal invitere barna til å gjøre noe sammen som de liker, som å helle og tømme, flytte på, sanse, gjemme seg i, stable, åpne eller lukke. Et eksempel kan være en haug av lekemat, treboller, sleiver og mange sultne lekelarver av papprør. Her kan barna kokkelere, servere, benevne og oppleve den lille larven Aldrimett av Eric Carle (1972) med hele seg.

De som trives i Bø og Bæ (Landström & Landström, 1996) sitt univers, vil smile gjenkjennende idet man trer inn i et rom med hvite stoffer, en haug med luer og votter, snøkrystaller i papir og mange kålhoder som lar seg trille omkring og pakkes ut og inn i hvitt silkepapir. La viften blåse papirsnøen, og se rommet bli fylt av begeistring. Hvis to av de ansatte i tillegg kler seg enkelt ut som Bø og Bæ, kan barna snakke med dem, leke og bli riktig godt kjent med hovedpersonene. I en multisanselig samling kan man legge til stemning i rommet ved å bruke en lydkulisse i form av musikk eller naturlyder. Smart lyssetting som juletrelys, spotlights eller en film fra projektor kan gjøre helhetsopplevelsen komplett. Når man ser at barnas interesse for installasjonen dabber av, kan man avslutte og vinke «takk for nå».

Inviter gjerne til samme lekende møte flere ganger, slik at barna opplever gjenkjennelsesglede og gjør nye oppdagelser for hver gang. Det er også lurt å gjenta opplevelsen hvis man har en barnegruppe som oppleves å være for stor til rommet. Blir opplevelsen større med færre barn om gangen? Gjenta invitasjonen i flere omganger.

En litterær kube

Mange barnehager har anskaffet seg en kube. De passer svært godt som sentrum i en multisanselig og lekende litterær samlingsstund. Heng den opp og fyll den med materiell som kan assosieres med en utvalgt bok. La barna komme til kuben og improvisere med det de finner. De som liker hattebøkene til Jon Klassen (2012, 2013, 2017), kan fylle kuben med hatter, speil og bilder fra bøkene. De som vil leke seg inn i Hervé Tullets (2011, 2014, 2015, 2017, 2022) bøker om hoppende, rullende, trillende prikker og streker i gult, blått og rødt, kan fylle kuben med åpent materiell som samstemmer med boka. Da roper rommet «Kom og lek en bok med oss!»

Fra ledende til lekende voksenrolle Voksenrollen i en lekinspirert, litterær samling må være langt mer improviserende enn man kan være i en formell samling. Man kan lene seg mer tilbake og slippe barna til, men ikke være passiv. Det er i samhandlingen der og da at den egentlige kvaliteten skapes. Ideen er at barna kan fritt ta for seg av det de ser, mens personalet setter ord på det barna tar i, og det de gjør sammen. De ansatte kan delta ved å imitere det barna gjør, og komme med egne innspill til hvordan materiellet kan utforskes ytterligere. Her kan også språket leve i samtalene som oppstår. Gjenta og gjengi gjerne ord og utrykk fra boka, slik at barna får spillerom til å koble erfaringer og assosiasjoner til disse. Neste gang dere ser i boka, har barna gjort seg erfaringer som kan gjøre leseropplevelsen enda større.

Frydefulle fantasisprang

Rammeplan for barnehagen har en sterk demokratisk profil hvor barn blir forstått som subjekt, med rett til å bli sett, hørt og lyttet til. Barnas meninger, interesser og behov skal ha en avgjørende betydning for den pedagogikken som utføres. Å lytte til barn handler om mer enn å høre hva de sier og utrykker med kroppen. Det er ikke nok å bare registrere deres ytringer; man må ta konsekvensen av det de faktisk forteller. Sier de med kroppslig motstand at samlingsstunden blir for ensformig, mener jeg at man må endre den. I en samling med færre formelle krav til å sitte i ro og følge den ansattes plan blir det også større plass og takhøyde til å være barn. Å åpne for større grad av lekenhet er en riktig vei å gå fordi det er den retningen barna selv ville gått i. Når barna får velge hva de vil bruke sin egen tid på, velger de ofte lek – det er deres viktigste uttrykksform. I lek finner de dessuten begeistring, glede, mening og frydefulle fantasisprang. Målene med å gi litteraturen en plass i barnehagen er de samme: at barna skal bli begeistret for bøker, oppleve språkglede, bli styrket i sin fantasi, finne mening og gjøre seg nye erfaringer. Når man våger å nærme seg litteraturen på en lekende måte, åpnes bøkenes verden bokstavelig for barna. Da blir det bokbad på småbarns vis. n

Referanser

Carle, E. (1972). Den lille larven Aldrimett. Gyldendal norsk forlag.

Klassen. J. (2012). Jeg vil ha tilbake hatten min. Mangschou.

Klassen, J. (2013). Dette er ikke min hatt. Mangschou.

Klassen, J. (2017). Vi fant en hatt. Mangschou.

Landström, L. & Landström, O. (1996). Bø og Bæ i vinden. Det norske samlaget.

Tullet, H. (2011). En bok. Mangschou.

Tullet, H. (2014). Trykk her! Mangschou.

Tullet, H. (2015). Farger. Mangschou.

Tullet, H. (2017). Kom og lek! Mangschou.

Tullet, H. (2022). En bok som lager lyd. Mangschou.

«SOM OM NOEN HAR

TEGNET ET DIKT»

Anita Berge, masterstudent

e er så lavmælte at de dessverre lett går under radaren vår. Men ordløse bildebøker har vært en viktig del av bildebokverdenene både i og utenfor Europa siden midten av 1960-tallet (Wiesner, 2021). «Ordløs», eller «tekstløs», som også brukes, peker på hva disse bøkene mangler, nemlig bokstaver satt sammen til meningsbærende enheter. Jeg velger å bruke begrepet «stillebøker» for å beskrive dem. I dette ordet ligger ikke bare fravær av tekst, det favner også det disse bøkene i stedet har: taushetens makt og mulighetene som oppstår når vi navigerer uten teksten som kompass.

Små eksplosjoner av glede

Bøkene består, med unntak av tittelen, utelukkende av bilder. Å orientere seg i dette nye landskapet av farger, former og tegn krever både tid og tålmodighet. Men friheten fra ord åpner også for små eksplosjoner av glede, spennende estetiske møter og muligheten til å få uttrykt det ord ikke kan beskrive.

«Bildeboka kan avgrenses formelt, som ei bok hvor tekst og bilder skaper en fortelling sammen, og hvor hvert oppslag har ett eller flere bilder […] Samspillet mellom tekst og bilder slik at det går opp i en høyere enhet, kalles ikonotekst» (Haugen,

2022). Denne beskrivelsen fra Store Norske Leksikon stemmer nok godt med den vanlige oppfatningen av en bildebok: Den skal inneholde tekst på et eller flere gitte språk, bildene skal på en eller måte høre til teksten, og disse to elementene skal spille sammen. Stillebøkene bryter med forventningene både voksne og barn har til hva en bildebok skal være. Dette er ikke uten utfordringer. Da illustratøren Shaun Tan mottok The New South Wales Premier’s Literary Award for sitt ordløse mesterverk The Arrival, var det første gang en stillebok ble tildelt denne æren. Tradisjonen tro var det satt av tid i programmet til at han skulle lese boken høyt, noe som var veldig fort gjort, siden teksten bare består av de to ordene i tittelen. Tan løste oppgaven ved å be publikum om å «snakke litt seg imellom» for å fylle tiden, til allmenn munterhet (Hunter, 2011, s. 10). En mer alvorlig utfordring er at stillebøkene ikke alltid klarer å vekke nok oppmerksomhet der det betyr noe. I Norge er de nesten ikke-eksisterende. En liten håndfull er gitt ut med norske titler, men hele det fantastiske utvalget av stillebøker som finnes i resten verden, er ellers så godt som usynlig både hos norske forlag og bokhandlere. En tur til biblioteket hjelper heller ikke, for bibliotekenes innkjøpsordninger favner bare norske utgivelser, noe som fører til at de fleste stillebøker ironisk nok blir utelukket på grunn av ordene i tittelen – som ofte ikke blir oversatt.

Den første stilleboken jeg hadde gleden av å lese, var Wave av Suzy Lee (2008). Lee vant H.C. Andersen-prisen i 2022 og er kjent som en kunstner som virkelig utnytter bokformatet til fulle. I essayet The Border Trilogy (2018) skriver hun 175 sider bare om sin kreative bruk av midtfolden («gropen» som oppstår mellom to bildeboksider) i trilogien som Wave er en del av. Bokens illustrasjoner er holdt i svart, grått og blått med røffe kullstiftstreker av en jente og fem måker som møter myke akvareller av bølgene og havet. «Kunst som kan bli vist hvor som helst, som små eksplosjoner av glede», uttrykker hun (2018, s. 89), men en mor i barnehagen beskrev essensen av boken enda bedre: «Det er som om noen har tegnet et dikt!» På overflaten er det en enkel fortelling: Jenten leker med bølgen på stranden, mens fem måker speiler handlingene hennes. Men Lee har på mesterlig vis legemliggjort fantasiens kraft: Jenten trenger gjennom virkelighetens lydmur og inn i fantasiens verden. Denne verdenen blir med henne tilbake, for ingen kan komme helt uberørt ut fra et slikt møte. Jeg har prøvd å forestille meg boken med tekst, men jeg kan ikke tenke meg at selv den dyktigste forfatter kunne gjort noe annet enn å forflate det sprell levende og lekende universet Lee har skapt. Wave gjorde det lett å se potensialet stillebøker kan ha i barnehagen – og kanskje spesielt i den barnehagen der jeg er styrer: en barnehage med over 24 språk fordelt på 70 barn. Fordi stillebøkene ikke «tilhører» et bestemt språk, gir de friheten til å kunne leses av alle barn, ansatte og foreldre.

Stillebøkenes magi er imidlertid også deres utfordring: Det viste seg å være nesten umulig å velge egnede bøker til en norsk barnehage kun basert på titler og et par eksempelbilder på nett. Ved hjelp av Google fant jeg noen lister («The 100 best wordless picture books!»), men ofte var de virkelige mesterverkene utelatt fordi de ikke nødvendigvis har titler på engelsk. Flere av bøkene bommet på målgruppen, og bildespråket ble enfoldig der jeg ønsket mangfold. Etter mange dyre feilkjøp gikk det opp for meg at disse bøkene, med sin vekt på det visuelle, måtte jeg rett og slett se for å kunne velge. Denne erkjennelsen førte meg til en av Europas utposter: øyen Lampedusa helt syd i Italia. Der har organisasjonen International Board on Books for Young People (IBBY) bygget et barnebibliotek som rommer verdens største samling av stillebøker. Lampedusa er fjernt fra resten av Europa på mange måter. Øyen er geografisk plassert i Afrika, hele ni timer med båt fra nærmeste europeiske fastlandspunkt, som er Sicilia. De 6000 innbyggerne føler seg nok litt forlatt av fastlands-Europa. Det har for eksempel ikke blitt født noen barn på Lampedusa siden slutten av sekstitallet fordi grunnleggende infrastruktur som sykehus og helsevesen ikke er på plass. Lampedusa utenfor turistsesongen er milelangt fra bildet av «det gode liv» i Italia med deilig mat og masse kultur. All mat og drikke må leveres med båt fra fastlandet, og selv om barna på Lampedusa har friheten til å løpe hvor de vil i det lille samfunnet, har øyen verken kulturtilbud eller andre fritidsaktiviteter å tilby. Kanskje nettopp derfor er biblioteket svært godt besøkt. Barna løper innom der for å lese, leke, tegne og prate. I dette mylderet av små og store tilbragte jeg mange timer hver dag med å pløye gjennom hver eneste bok i stilleboksamlingen, med stadige hyggelige avbrytelser i form av anbefalinger: «Denne! Du MÅ ha den! Jeg bare elsker denne!» Jeg fotograferer, noterer ISBNnumre og stikkord og har etter en drøy uke en ønskeliste mye lengre enn mitt kommunale budsjett noensinne vil kunne dekke. Vi klarer likevel å skrape sammen til et solid utvalg bøker som litt etter litt dukker opp i barnehagens postkasse, og endelig har vi en stilleboksamling. Det viser seg å være den enkle delen av jobben.

«Der kastet jeg bort ti dollar»

«No words, really?!!» utbryter «Margaret M.» i kommentarfeltet på nettstedet Amazon og gir Aaron Beckers prisbelønte, ordløse mesterverk Journey terningkast én. Hun er ikke den eneste: «Det var ikke klart at denne boken ikke har noen ord […] Der kastet jeg bort ti dollar, for barna mine forventet å lese boken, ikke bare se på bildene og måtte fantasere frem hele historien», raser en annen leser, som kaller seg «TP». Det er lett å trekke på smilebåndet av slikt, men de sinte bokkjøperne har et poeng: Det å lese stillebøker med barn er biblioteca ibby per ragazzi e ragazze er et barnebibliotek stiftet av International Board on Books for Young people (IBBY). Biblioteket, som huser verdens største samling stillebøker, ligger i hovedgaten på øyen Lampedusa. Lampedusa er, på grunn av sin geografiske nærhet til Libya, er et av Europas travleste mottakspunkt for flyktninger. Biblioteket er åpent for både fastboende og flyktninger året rundt. Én uke i året, utenfor turistsesongen, arrangeres IbbyCamp, der bibliotekarer, forfattere, illustratører, fortellere og kunstnere fra hele verden møtes for å jobbe som frivillige, fordype seg i stillebøkene og dele erfaringer. Alle deltakere bidrar med en forestilling, en workshop eller et kurs for fastboende barn, flyktninger, lærerne på øyen og/eller hverandre. utfordrende. Leser du en vanlig bildebok med tekst, går du i kjent terreng. Selv om akkurat den stien du går på, er ny, er den opptråkket, og du vet at den vil føre deg dit dere skal. Barna kan gjerne bestemme tempoet, ta en ekstra sving, kanskje til og med gå litt baklengs, men det er du som voksen som har det kartet teksten utgjør, og derfor er den udiskutable turlederen. En ordløs bildebok snur maktforholdet opp ned. Her er det ikke noe kart, og det er hele poenget – det er ingen «riktig» historie dere skal finne frem til. Illustratør Shaun Tan beskriver det å skape ordløse narrativer som å skape et ekstra rom i sjelen: bygge et par vegger, sette inn litt møbler og invitere leseren inn som en anonym gjest uten å ha noen anelse om hvordan besøket vil bli (Tan i Arizpe et al., 2014). «I en stillebok er alle historier sanne», sier Deborah Soria (2022), grunnlegger av biblioteket på Lampedusa, og legger til: «Som formidler må du klare å finne plass til alle tolkningene som dukker opp.»

Men du må, du er jo en voksen!

Før vi startet stillebokprosjektet i barnehagen, laget personalgruppen noen felles kjøreregler: Vi skulle ikke bruke disse kunstverkene instrumentelt og ikke forminske dem til å være verktøy for å utvide barnas vokabular. Det skulle ikke være noe press på å snakke verken norsk eller morsmål, og vi ønsket ingen lukkede spørsmål av typen «Hvilken farge har den? Hvor mange ekorn ser du på den siden? Kan du si hva det eller det heter?» Vi ville se bøkene som estetiske muligheter og møtepunkt. Når vi jobber med flerspråklige barn, fokuserer vi ofte på utviklingen av norsk vokabular, men disse bøkene gir oss en unnskyldning for stillhet. De gir plass til det nonverbale og dermed også en mulighet til å ta en pause fra ordenes konstante vekt og autoritet (Arizpe, 2013). Utover disse kjørereglene gav vi hverandre full frihet til å prøve oss frem med bøkene, og vi ville gi akkurat den samme friheten til barna. De skulle få frihet til å nærme seg boken slik de syntes var best. De fleste ansatte opplevde at det var utfordrende å skulle oppgi kontrollen. Barnas reaksjoner på det å få kontroll var mer varierte. Noen av barna frydet seg over å kunne utforske fritt, mens andre ble frustrerte: «Skal du ikke lese?» spurte en gutt. «Vel, boken har ingen ord…», begynte jeg, hvorpå han parerte: «Men du må, du er jo en voksen!»

Det var kanskje fordi alle i personalet hadde funnet minst én bok de forelsket seg pladask i, at vi ikke ga opp. Og etter hvert som ukene og månedene gikk, fant vi de nye veiene sammen. Den viktigste nøkkelen er tid. Tid til å krysse disse nye, visuelle landskapene og virkelig utforske terrenget på den måten det faller naturlig (Terrusi, 2017). Vi må ha tid til å lese den samme boken om og om igjen, til å bla tilbake til første side, så frem, så tilbake igjen, for å finne en tråd i den handlingen barnet ser utspille seg. Noen barn gleder seg over stillheten, over pausen fra alle ordene som ellers omgir dem i barnehagen. De bruker den ansatte ved siden av seg som en taus følgesvenn som de innimellom kan veksle noen blikk med. Andre vil kommunisere med lydeffekter eller sang eller samtale på morsmålet sitt, norsk eller «YouTube-engelsk». Jeg har opplevd barn som spontant har reist seg opp og danset hele boken for meg, mens andre finner frem kosedyr eller duplofigurer og dramatiserer den for seg selv eller for et publikum. Og mange tegner, så klart – bøkenes rike billedspråk er naturlig nok inspirerende til å skape egne visuelle uttrykk. I de ordløse bildebøkene blir bildespråket strukket til bristepunktet, mener Arizpe (2013) og minner oss om at disse bøkene også trenger alfabeter for å bli forstått. De krever tid til å trene øyet, til å øve oss opp på å møte kunst og til å bli flinke til å tolke visuell grammatikk.

Synlighet til de usynlige

Kanskje er desorienteringen mange opplever i møte med disse nye, visuelle landskapene, en av grunnene til at så mange stillebøker har dette som tema. Det å bevege seg i nye og ukjente verdener appellerer naturlig nok til kunstnere, men temaet kan også gi gjenklang hos andre grupper, som reisende, flyktninger og barn – mennesker som av ulike grunner ofte opplever desorientering, usikkerhet og spenning i livene sine, og som bærer på erfaringer og følelser det er vanskelig å sette ord på. Dette er også en mulighet stillebøkene byr oss: «å gi stemme til det usigelige og synlighet til de usynlige» (Duckels & Jaques, 2019, s. 1).

Stillebøker blir mye brukt i arbeidet med flyktninger, både barn og voksne. 35 000 flyktninger ankom Lampedusa bare i 2021, på det meste 800 mennesker om dagen (InfoMigrants, 2021). De fleste kommer fra Libya, og mange kom som passasjerer i altfor overfylte, skrøpelige båter. Bare den uken jeg var der, omkom fem barn på veien over havet. Det ble arrangert en minnestund, og bildet av de fire små kistene etset seg inn i hukommelsen min. Det var fem dødsfall, men bare fire kister. Det femte barnet, et spedbarn, glapp ut av foreldrenes hender på sjøen. Om kvelden sjekker jeg norske nettaviser: sport, kjendisnytt og vintips. Disse dødsfallene er ikke nyhetssaker; det er noe vi har akseptert at bare er sånn, uke etter uke, år etter år. Jeg ringer mannen min fra hotellrommet, men merker at ordene svikter meg. Jeg har ikke noe verbalt språk for sinnet, sorgen og skammen jeg føler. Noen opplevelser må man ha levd for å forstå fullt ut. Men sterke bøker som Issa Watanabes Migrants (2019), tidligere nevnte Shaun Tans The Arrival (2006) og The Paper Boat av Thao Lam (2020) kan kanskje være med på å skape en grunnleggende forståelse og en empati vi i dag ser ut til å ha mistet.

Vi trenger bøker som kan uttrykke det usigelige for alle som har sterke opplevelser i bagasjen: bøker med bilder som kanskje kan begynne å beskrive noe, åpne en dialog. «Det finnes ikke ord som gir mening til flyktningtragedien, de ordløse bøkene ber oss derfor innstendig om å forme våre egne», skriver Duckels og Jacques og utdyper at når vi fjerner verbalspråket, fjerner vi også den retorikken av hysteri og intoleranse som omslutter krisen (2019, s. 23). På Lampedusa er det lille biblioteket med stillebøkene tenkt som et møtepunkt mellom flyktningene og de fastboende. Her er stillebøkene et redskap for å skape forståelse på en øy der presset og konfliktpotensialet er stort, men medmenneskeligheten likevel skinner sterkt.

Stillhet er en eksistensiell mulighet, som – brukt riktig – har dimensjoner som kan sette i gang barns drømmer og evne til å fantasere. Dette er kritiske ressurser hvis menneskeheten skal designe en bedre fremtid (Terrusi, 2017). «Det er som om de ordløse bøkene sier: ‘Jeg bare viser deg det, jeg. Sånn at du kan føle det’», skriver Lee (2018, s. 140). Jeg tror stillebøkene har potensial til å fylle litt av menneskenes behov for å kommunisere over ulike grenser, både landlige, språklige og aldersmessige. n

Referanser

Arizpe, E. (2013). Meaning-making from wordless (or nearly wordless) picturebooks: what educational research expects and what readers have to say. Cambridge Journal of Education, 43(2), 163–176. https://doi.org/10.1080/0305764X.2013.767879

Becker, A. (2014). Journey. Walker books.

Duckels, G. & Jaques, Z. (2019). Visualizing the Voiceless and Seeing the Unspeakable: Understanding International Wordless Picturebooks about Refugees. Jeunesse: Young People, Texts,Cultures, 11(2), 124–150. https://doi.org/10.17863/CAM.46713

Haugen, O.M. (2022, 28. januar). Bildebøker i Store norske leksikon. https://snl.no/bildeb%C3%B8ker

Hunter, L. (2011). The artist as narrator: Shaun Tan’s wondrous worlds. Bookbird: A Journal of International Children’s Literature, 49(4), 10–16. https://doi. org/10.1353/bkb.2011.0066

InfoMigrants (2021, 28. desember). Record 35,000 migrant arrivals to Lampedusa in 2021. https://www.infomigrants.net/en/post/37488/record-35000-migrant-arrivals-to-lampedusa-in-2021

Lam, T. (2020). The Paper Boat. Owlkidsboks.

Lee, S. (2018). The Border Trilogy. Corraini Edizioni. Lee, S. (2008). Wave. Chronicle Books LLC

Soria, D. (2022). Wordless picturebooks. Personlig kommunikasjon (workshop). Biblioteca per ragazze e ragazzi, Lampedusa.

Tan, S. (2014). The Arrival. Hatchette Australia. Tan, S. (2014). Foreword. I E. Arizpe, T. Colomer & C.M. Martínez-Roldán (red.), Visual Journeys through wordless narratives. Bloomsbury.

Terrusi, M. (2017). Silent Books. Wonder, Silence and Other Metamorphosis in Wordless Picture Books. Proceedings, 1(9), 879. https://doi.org/10.3390/ proceedings1090879

Wiesner, D. (2021, 20. juli). Louder than words. A history of wordless storytelling. https://www.carlemuseum.org/explore-art/story-board/louder-words-history-wordless-storytelling

Watanabe, I. (2021). Migrants. Gecko Press. Amazon-reviews er hentet fra: https://www. amazon.com/product-reviews/0763660531/ ref=acr_dp_hist_1?ie=UTF8&filterByStar=one_ star&reviewerType=all_reviews#reviews-filter-bar