Å LEKE SEG INN I OG UT AV BØKENES VERDEN

Det finnes lite forskning på formidling av bildebøker for barn i alderen ett–tre år i barnehagen, til tross for det fellesskapet som samvær om bøker kan gi.

vordan kan bøker inspirere til lek, og hvordan kan lek engasjere til lesestunder med de yngste barna? En nyere studie antyder at det leses lite på småbarnsavdelinger, og at innholdet i bøkene i liten grad ses i sammenheng med hendelser i barnehagehverdagen (Dybvik et al., 2022). I vår siste bok De yngste som lesere. Litteraturen og leken (utgis i april 2023, red.anm.) studerer vi både hva småbarnslitteratur er, og hvem småbarnsleseren er. Vi diskuterer leken som motiv i småbarnsbildebøkene, men også hvordan lesestundene kan gjøres lekne i et didaktisk perspektiv. Vi kaller det «lesing som vi-lek». Når høytleseren tilrettelegger for lekne inn- og utganger av lesestundene, vil barn ofte være med, og de kan gi uttrykk for leseglede. Det er viktig for oss å poengtere at vi ikke vurderer selve lesestunden som lek, men vi ser at mulighetene for å leke seg inn i og ut av lesestundene er mange.

Hva er småbarnsbildebøker?

Den danske barnebokforskeren Nina Christensen identifiserer tre typer typiske plott i småbarnsbildebøker (2010). Den første og enkleste er den minimale fortellingen, en fortelling som strekker seg langs en tidsakse, men som ikke har dramatiske vendinger. Den andre fortellingen er det hun omtaler som en minimal konflikt. Her møter barneleseren ett eller flere mindre dilemma, men det rokker ikke ved hovedpersonens utvikling. Den tredje fortellingen har både konflikt og karakterutvikling.

Christensens materiale viser at bøker for de yngste med både konflikt og karakterutvikling har blitt vanligere. Det betyr at det litterære barnet utvikler seg og viser sterke følelser av både positiv og negativ art. Denne utviklingen kan bidra til leserens muligheter til å bygge identitet, ifølge henne (2010). Andre forskere har pekt på at det finnes et noe større handlingsrom for det litterære barnet i noen småbarnsbildebøker hvor nettopp koblinger til leken synes å være avgjørende. (Kiil, 2013; Dybvik, 2022).

Litteraturen og leken

Det kan være en gjensidighet mellom litteraturen og leken. En bok kan gi inspirasjon til leken, og leken kan være en arena for å bearbeide det litterære universet. Selv om vi i denne artikkelen vektlegger det didaktiske, er det vesentlig å nevne at leken også er motiv i mange bøker: for eksempel å gjemme seg, fange noe eller noen, falle eller kle seg ut. Småbarns oppmerksomhet er flyktig, samtidig som ønsket om å dele et samvær er stort. Gjennom å skape nysgjerrighet, gjenkjennelse og kanskje førlek som starten på en lesestund er sannsynligheten for å holde på barnas oppmerksomhet over litt tid til stede. En førlek innebærer at det gjennom lek etableres et felles fokus som har sammenheng med og inspirerer til boka (Alfheim & Fodstad, 2014, s. 32). Det betyr ikke at bøker alltid skal lekes. Av og til er det fint for barnet å krype opp i et fang eller sette seg ved siden av en omsorgsperson som leser. Det kan være både nok og viktig i seg selv. Barn trenger frihet til å kunne gå litt til og fra en lesestund. Likevel mener vi lesing i småbarnsalderen kan være avgjørende for leseglede både her og nå og senere, og gjennom å skape noen ritualer kan flere barn bli værende i lesestunden over tid. Vi vil presentere fire småbarnsbildebøker og gi noen forslag til aktiviteter og leker som kan ramme inn lesestunden. Forslagene kan brukes fritt og som en idébank, og vi definerer verken hva som er lek eller aktiviteter, eller hva som kan være innganger til eller utganger fra en lesestund. Ritualene må skapes av dere som leser sammen. Barnas reaksjoner, innspill og interesser vil bidra til hvordan dere danner og utvikler «lesing som vi-lek». Det er også viktig å nevne at barnas responser og kommunikasjon i stor grad er kroppslig, og dermed trenger de å få bevege seg, ta på og å gjøre. Høytleseren kan slik la barna bli deltagende i lesestundene og vi-leken med både lyder, ord, blikk, hopping, klapping og andre kroppslige uttrykk. Barnas kropps lige kommunikasjon vil både kunne tolkes og møtes av dere som leser. seg selv skapes en atmosfære av et hjem, og illustrasjonene tillater et kaos. Flere av oppslagene har klær hengende og liggende, tilsynelatende som et vanlig småbarnshjem, og disse tilbyr Vesle valgmuligheter i påkledningssituasjonen. For høytleseren kan det dessuten være gjenkjennende og humoristisk å se sokker i ulike fasonger og størrelser prege badegulvet i glad kombinasjon med en lekefisk og en tøffel.

Hvordan kan det gjøres?

Vesle finner Stores (storesøsterens) strømpebukse, som etter flere forsøk ender som hodeplagg. Når Store leter etter strømpebuksa, står det i verbalteksten at «Vesle sier ingenting», mens illustrasjonen viser Vesle gjemt bak en stor grønnplante og et bord med et par tekrus, en bok og et par lekefigurer. Til høyre i bildet ser vi den litt irriterte Store. Oppslaget gir inntrykk av det litterære barnets handlekraft og bidrar til det humoristiske tilsnittet. Slik skapes også en fornemmelse av en hverdagsmorgen i en familie. Vesle finner dessuten flere plagg: Bamses genser (som er litt liten), et par store sokker og mammas skjørt (det er enkelt å ta på). Han jobber hardt med å få på seg sin egen bukse, men det prosjektet gir han opp. I siste oppslag er Vesles familie på vei, trolig til jobb, skole og barnehage, og barnehagegutten Vesle har kledd seg selv i strømpebukse på hodet, genseren til Bamse og mors skjørt. Han høster skryt fra hele familien.

Boka har mange kvaliteter som en småbarnsbildebok, og mange barn og familier kan kjenne seg igjen i hverdagslivets både små stressituasjoner og små gleder.

Lekne inn- og utganger til lesestunden

Kort om boka

Vesle vil også kle på seg selv

Hannah Mileman og

Nora Dåsnes

Aschehoug, 2022

Boka er kartonert og vitner om en småbarnsbildebok i både form og uttrykk. Den handler om en del av hverdagen vår: å kle på seg. I Vesle vil også kle på

• Legg boka nederst i en kasse med klær. Det må gjerne være en strømpebukse der, og kanskje et ballerinaskjørt, slik som i boka. Ellers er store sko, hansker og fargerike sjal og vesker morsomt for de små å ta på og av.

• Kle på dukker og bamser. Dette er en lek i seg selv som barna er godt kjent med.

• Lek at dere skal kle dere for å gå på jobb, sånn som foreldrene til Vesle skal. Eller lek at dere skal gå til skolen, slik som Store er på vei til.

• Les boka før dere skal kle dere for utetid, og bruk den som inspirasjon til å la barna kle på seg selv.

Kort om boka

Julia gjemmer seg

Eva Eriksson og Lisa Moroni

Omnipax, 2016

I denne boka er det gjemsel som er leken. Julia gjemmer seg, og mamma leter. Hun finner Julia bak gardinet etter å ha sett etter henne under bordet og i skapet først. Deretter gjemmer mamma seg, og Julia leter flere steder og glemmer seg litt bort også. Da minnes hun om leken ved at mamma sier «pip, pip». Julia finner mamma under dyna i senga, og hun kryper også inn dit. Der blir de først funnet av Soda (hunden), og så kommer pappa inn til dem også. Det finnes flere bøker om Julia, og det finnes mange småbarnsbøker om å gjemme seg. Hvis boka og leken blir populær, kan du finne fram flere bøker om gjemsel eller flere bøker om Julia.

Lekne inn- og utganger til lesestunden

• Lekelementer kan eventuelt legges i en eske der det er redd opp som en seng til to (eller flere) kosedyr eller andre leker som kan gjemmes og finnes.

• Gjem gjerne to kosedyr, som barna kan finne. Det i seg selv kan være nok. Kanskje leter dere etter en av kollegaene dine? Du kjenner barna og rommene i din barnehage best. Kanskje kan også noen av barna gjemme seg? Og kanskje forsvinner boka om Julia en dag, og dere må lete etter den …?

• La barna gjemme seg under et pledd mens dere for eksempel synger sanger om kroppen. Så kan de stikke ut en hånd, en fot, en finger, ei tå eller et bustehode mer eller mindre i takt med det dere synger om.

Kort om boka

Åh

Chris Haughton Fortellerforlaget, 2015

Denne boka er humoristisk og handler om hunden Fido, som er hjemme alene, og som skal oppføre seg bra. «Jeg håper i hvert fall at jeg klarer å oppføre meg bra, tenker Fido», og leseren aner nok at det kan bli vanskelig. Han spiser en kake, jager en katt og graver i jorda i blomsterpottene. Hver gang noe nytt dukker opp, stilles spørsmålet: «Hva vil Fido gjøre?». Når hundeeier Fiffen kommer hjem og ser en rasert leilighet, ser vi en tårevåt Fido i kombinasjon med verbalteksten «Hva vil Fido gjøre?» Han ber om forlatelse og gir bort favorittleken sin til Fiffen. De bestemmer seg for å gå tur, og ute ser Fido en kake, men han går rett forbi. Han ser deilig jord å grave i, men han går rett forbi. Han overrasker en katt ved å gå rett forbi denne også. Men så lukter han noe veldig interessant: en søppelbøtte.

«Fido ELSKER å grave i søppel mer enn noe annet. Hva vil Fido gjøre?» Det får vi ikke svar på, men avslutningsvis ser vi en årvåken Fido med spørsmålet «Fido?» skrevet over. Ansiktsuttrykkene til Fido er uttrykksfulle og bidrar til det humoristiske ved boka, sammen med det repetitive, men samtidig overraskende i handlingsutviklingen. Hundens utforskertrang kan sammenlignes med det lille barnets, og barnet kan identifisere seg med hunden. Hva er egentlig rett eller galt å gjøre i ulike situasjoner?

Lekne inn- og utganger til lesestunden

• Leke at barna er hunder som er hjemme alene – hva finner de på da?

• Lage små hundehus av pappesker som barna kan krype inn i og ut av, og der kosedyrene også kan få bo.

• Gjøre ting vi (helst) ikke skal gjøre. Du kjenner reglene i barnehagen best – er det lov å hoppe i vann uten strømper eller sko, smake på snøen, klatre høyt i et tre, ha stor fart på dissa eller springe så fort etter hverandre at noen ganske sikkert vil falle?

• Være små hunder som skal på tur (kan fungere fint i overgangen fra innetid til utetid).

Økonomi for småtasser

Jonathan Litton og Thomas Elliott (ill.)

Solum bokvennen, 2021

Det finnes seks bøker i serien «Grunnkurs for småtasser». Vi har valgt boka Økonomi for småtasser med litt blandete følelser – både fordi den har et tydelig læringsformål, og fordi den er nokså komplisert for de yngste barna. Til tross for dette selges den i kartonert utgave, og målgruppa er barn fra null til tre år. Når vi tar den med her, er det av to hovedgrunner. For det første åpner den for å leke med yrker utover de mest kjente eller lekbare ettersom jobber knyttet til økonomi, ofte er kontorjobber. Mange foreldre jobber på et kontor. Da er det ikke alltid like lett for barna å skjønne hva foreldrene gjør på jobb. Med utgangspunktet i denne boka kan barna leke at de er på kontoret og går i møter. Det finnes noen strukturer i hva barn leker ut. En avhandling som handler om vennskapsrelasjoner, viser at i den nordlige delen av Trøndelag leker barn oftere jordbrukslek (for eksempel med traktorer) enn i andre deler av landet (Aasebø, 2002). Barna leker virkeligheten de ser hos foreldrene. Vi tror derfor boka kan egne seg som rolleleksinspirasjon og muliggjøre de yrkene som i stor grad handler om møter, selv om den sikter litt høyt i begrepsvalget. Det andre vi verdsetter ved boka, er mangfoldet av etnisitet, både blant de barnlige og voksne karakterene, og som det er lite av i norskproduserte småbarnsbildebøker.

Kort om boka

I denne boka får barna høre om økonomi og handel. Den viser til utviklingen fra at mennesker byttet til seg ting de trengte, illustrert med husdyr som byttes mot tekstiler, til at vi i dag bruker penger, kort, datamaskiner og telefoner for å betale for varer. Det forklares helt enkelt at handel er å kjøpe og selge ting, og at også land kjøper og selger ting. I nest siste oppslag er det illustrert ulike grafer og mange voksne som jobber på kontor. Det står: «Økonomer bruker ofte grafer for å følge med på forandringer». Det siste oppslaget illustrerer en lærer og et barn der læreren viser til en graf i form av en klaff som illustrerer ulike frukter, etterfulgt av spørsmålet: «Kanskje du er en liten økonom?»

Lekne inn- og utganger til lesestunden

• Legg gjerne lekelementer i en stresskoffert, for eksempel penger, klosser (til å lage grafer med), slips, sko (kanskje også med høye hæler), kuleramme, leketelefoner og annet teknisk utstyr.

• Dette er ei bok som kan inspirere til den tidlige rolleleken og til å leke ut ulike yrker. Samtidig er handel helt sentralt, og butikkleken er lett å skape i barnehagen som en form for byttelek. På NAFOs nettsider finner du for eksempel filmen Skal vi leke butikk? Barnehagebarna i denne filmen er i alderen tre–seks år, men filmen kan likevel gi inspirasjon til butikklek for de yngste. Det vi spesielt vil rette oppmerksomheten mot i denne filmen, er at foreldrene har bidratt med emballasje fra mat de spiser hjemme. At foreldrene tar med tomme bokser, kartonger, glass og annen emballasje hjemmefra, bidrar trolig til et mangfold av butikkingredienser, slik at emballasjen blir representativ for kostholdet til barna. Barnehagens kosthold er gjerne vestlig inspirert, og det samme er lekematen. Det vestlige kjøkkenet er imidlertid ikke en fullgod representasjon for alle barna.

• Når det gjelder lek med yrker, kan dere gjerne la dere inspirere av det barnas foreldre jobber med, for foreldrene er viktige rollemodeller og inspirasjon til lekens imitasjon av voksenverdenen. Barna kan gå på kontoret, skrive på datamaskiner, telle, sortere klosser, biler eller annet, og en liten tavle kan inngå i «kontorlandskapet».

• Dere kan også lage helt enkel statistikk som ledd i rolleleken. Dette er ikke helt lett, så du må gjerne starte i det små med bare noen få barn. Kanskje blir det også mer en sorteringslek, men her må du bare følge barna og se hva som skjer. Bruk gjerne det siste oppslaget med klaffegrafen i boka som inspirasjon. Statistikken kan være om så mangt, for eksempel:

• Hvilke frukter spiste barna til lunsjen i barnehagen? Legg én kloss per barn og den frukten de spiste. Hvilken frukt spiste barna samlet mest av, og hvilken minst? Bruk gjerne lekefrukter som du legger ved siden av klossene som symboliserer denne frukten.

• Hvordan reiste barna til barnehagen? Kom de gående, i vogn, på sykkel, i bil, buss, trikk, traktor, fly, flygende teppe eller båt? Bruk lekekjøretøy og klosser til å illustrere. For de aller yngste barna er det kanskje nok med alternativene vogn, sykkel og bil, men dette er også avhengig av barnehagens beliggenhet.

Småbarnsbildeboka i barnehagen

Vi oppfordrer til å bruke bildebøker aktivt sammen med barna og å skape ritualer som er gjenkjennbare, morsomme og trygge. Innenfor disse ritualene er det gjerne godt med rom til at barna får benytte sin handlekraft. Her gis de muligheter til å utforske og utfordre. Ved å leke seg inn i og ut av lesestundene er mulighetene mange for å la barna repetere og imitere – for å leke. Det handler om å knytte noen sammenhenger mellom litteraturen og leken i barnehagen. Vi kaller det «lesing som vi-lek». n

Referanser

Aasebø, T.S. (2002). «...og så kan du være dama til Batman». I Årboka. Litteratur for barn og unge, 80–83.

Alfheim, I. & Fodstad, C.D. (2014). Skal vi leke en bok? Universitetsforlaget.

Alfheim, I. & Fodstad, C. (2023). De yngste som lesere. Litteraturen og leken. Universitetsforlaget.

Christensen, N. (2010). Fiktion for begyndere: Narrative forløb og karakterer i nordiske billedbøger for små børn. Barnelitterært forskningstidsskrift, 1(1). https://doi.org/10.3402/blft.v1i0.5627

Dybvik, H. (2022). Å tisse uten bleie: Det litterære barnets handlingsrom i tre småbarnsbøker med tissing som motiv. Barnelitterært forskningstidsskrift, 13(1), 1–13. https://doi.org/10.18261/blft.13.1.10

Dybvik, H., Fodstad, C. & Jæger, H. (2022). Gripes mulighetene? Om lesestunder for de yngste i barnehagen. Nordisk barnehageforskning, 19(3), 42–58.

Eriksson, E. & Moroni, L. (2016). Julia gjemmer seg. Omnipax.

Haughton, C. (2015). Ah nei, Fido! Fortellerforlaget.

Kiil, H. (2013). «Kom så går vi inn og snoker» – om serielitteratur og høytlesing for de minste. Norsk barnebokinstitutt. https://barnebokinstituttet.no/uncategorized/kom-sa-gar-vi-inn-og-snoker-om-serielitteratur-og-hoytlesning-for-de-minste/

Litton, J. & Elliott, T. (ill.) (2021). Økonomi for småtasser. Solum bokvennen.

Mileman, H. & Dåsnes, N. (ill.) (2022). Vesle vil også kle på seg selv. Aschehoug.

Nettressurs med 430 sanger

Nytt repertoar på korarti.no

- 20 nye sanger

«ORDENE ER FANGER I HODET TIL BOJ»

Barneperspektivet på familievold i Sinna Mann

Det er tjue år siden Sinna Mann av Gro Dahle og Svein Nyhus ble utgitt første gang, men bildeboka er stadig like aktuell.

sentrum av boka står gutten Boj, som forsøker å forstå, unngå og etter hvert fortelle om fars vold mot mor. Boj strever med å sette ord på sine traumatiske erfaringer, der omsorgsgiveren også er overgriper. I teksten nærmer språket seg det vonde gjennom omskrivinger, maniske repetisjoner og i siste instans bortfall av språk. I bildene er Madonna og barnet det motivet som i særlig grad synliggjør voldens skadevirkninger på Boj og familien.

Et samfunn med berøringsangst

Familievold er et globalt folkehelseproblem. Sinna Mann er skrevet på oppdrag fra stiftelsen Alternativ til Vold, og Gro Dahle skrev boka med utgangspunkt i barns egenerfarte fortellinger om familievold. Til tross for at denne typen vold de senere årene har blitt satt på dagsordenen, står altfor mange barn stemmeløse tilbake. Vi lever stadig i et samfunn som lider av berøringsangst. «Du ser det ikke før du tror det», sier tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen (2015) i et kampskrift der hun tar et oppgjør med tabukulturen. Mange av bildebøkene til Gro Dahle og Svein Nyhus konfronterer nettopp tabukulturer. I ord og bilder forteller de om det unevnelige, som incest, depresjon eller omsorgssvikt.

Artikkelen er basert på et essay med samme tittel, som ble publisert i antologien På tværs af Norden. Nye tendenser i børne- og ungdomslitteratur med nedslag i forskning og formidling, København: Nordisk Ministerråd 2019.

Fortellingen om Boj og Sinna Mann har truffet mange barn og voksne. Boka er solgt til tretten land, er blitt danseteater i Malmø, opera i København og figurteater i Montreal. Sinna Mann har også blitt en prisvinnende animasjonsfilm, som sammen med bildeboka finnes på høgskolepensum og i nasjonale som kommunale handlingsplaner mot vold. Filmen ble vist på FN-konferansen «Women’s empowerment» i New York i 2016. Den store utbredelsen til tross: Sinna Mann er stadig kontroversiell. Tabuer skremmer, og etter min erfaring gjelder dette særlig voksne som vil beskytte barn mot antatt skadelige inntrykk. Barnelitteraturen defineres nettopp av voksnes idéer om hvilke fortellinger barn tåler. I så måte tøyer Sinna Mann barnelitteraturens grense.

Vi vet at barn har fortalt om overgrep i hjemmet i kjølvannet av Sinna Mann (Aschjem, 2016). Dette er viktig, men skaper også bekymring. Hva gjør vi med de voldsutsatte barnas fortellinger? Og tåler egentlig små barn uten disse erfaringene å høre om familievold uten å bli vettskremte? Forfatteren og illustratøren fikk tilsendt en bokomtale av Sinna Mann, skrevet av skoleeleven Fredrik, som utvider perspektivet på barneleseren: «Den var kjedeli. Fordi jeg liker mer voldlie ting» (Nyhus, 2011).

Formidling av ondskap til barn

Så mye om boka og virkeligheten. I avhandlingen min undersøker jeg hvordan barnelitteraturen formidler ondskap til unge lesere. Jeg er opptatt av fortellergrepene og barneperspektivet i bøkene – ikke de reelle barneleserne. Her vil jeg trekke frem tekst- og bildesitater fra Sinna Mann for å vise hvordan bildeboka gir stemme til Boj.

«Det er noe i stua. Det er Pappa. Det er noe i huset. Det er Pappa. Boj kjenner noe stramme. Boj får vondt i hendene sine. Og hjertet til Boj begynner å løpe. Det løper om kapp med Boj inne i Boj.»

(sinna mann, side 7)

Sinna Mann setter søkelys på familievold ved å bruke en klassisk fortellingsstruktur som samtidig demonstrerer et dominant mønster for vold i nære relasjoner. «Voldsspiralen» (Heltne & Steinsvåg, 2011, s. 152) betegner en gjentakende syklus med spenningsfase, voldsfase og reparasjonsfase. Sitatet over viser hvordan spenningsfasen arter seg for Boj. Sønnen skanner farens kroppsspråk og sinnstilstand uavlatelig, noe som bekrefter Pappas fysiske og mentale dominans i hjemmet. Det er ikke nødvendigvis det Pappa sier, men snarere fraværet av tale som foruroliger Boj. Tausheten blir en trigger for Bojs traumatiske minner, noe som skaper angst og alarmberedskap, manifestert som kroppslige reaksjoner.

Bojs kappløpende hjerte

Bildeboka formidler barneperspektivet på familievold gjennom et poetisk språk. Vi finner gjentakelser på et overordnet nivå når fortellingen følger voldsspiralens repetitive skjema, men også på ord- og setningsnivå, der gjentakelsene fokuserer og forsterker betydningen. Samtidig som repetisjonene skaper en insisterende rytme, settes også betydningen i spill, noe som i siste instans peker mot språklig kollaps. Bojs indre liv, preget av fortvilelse og krise, formidles i et svært bilderikt språk, der traumene kommer til uttrykk gjennom avspaltede, selvstendige manifestasjoner bortenfor guttens bevisste kontroll. Med Bojs kappløpende hjerte og besjelingen av andre kroppsdeler illustreres hvordan traumene overvelder og overtar organiseringen av Bojs tanker og kropp.

«Det brenner i gangen. Sinna Mann brenner i gangen. Mamma blafrer i flammene. Lille Mamma blir så liten. Unnskyld, Mamma, unnskyld, unnskyld, lille Mamma.» (sinna mann, side 14)

Brann er det sentrale motivet i både teksten og bildet under voldsfasen. I teksten er brannen et bilde på vold og lidelse, mens bildet viser konkret Pappas vold mot Mamma, forsterket av visuelle motiver som en flammefarget bakgrunn og noe som ligner en enorm, knyttet neve av glødende kull, plassert over Boj i fosterstilling. Brannen beskriver familievoldens intensitet og destruktivitet. Motivet forfølges videre inn i reparasjonsfasen, som en påminnelse om volden i form av «sot og aske» (Sinna Mann, side 15 og 19).

Bojs kroppsspråk og bønn om tilgivelse for Pappas vold, i tillegg til at han bønnfaller Pappa om å stoppe volden, intensiverer barnets posisjon som et uskyldig offer. Et sterkt emosjonelt ladet språk, preget av billedlig omskriving, gjentakelser og en stakkato rytme, gjenspeiler den prekære konflikten mellom barnets psykologiske handlingssystemer for tilknytning og forsvar (Nijenhuis et al., 2006). Boj håndterer konflikten ved å skille skarpt mellom Pappa og Sinna Mann. En slik oppsplitting av farsfiguren i en positiv og en negativ del blir Bojs overlevelsesstrategi når omsorgsgiveren også er overgriper. Pappa er et universelt, relasjonelt begrep som knyttes til barnets mannlige omsorgsgiver. En viktig oppgave for

Det er noe i stua. Det er Pappa. Det er noe huset. Det er omsorgspersonene er å hjelpe barnet med affektregulering. I Sinna Mann er det tvert imot Boj og Mamma som forgjeves forsøker å berolige Pappa, som stadig er i sin egen aggressive affekts vold. I språket fremkommer splittelsen ved benevnelsen «Sinna Mann», en omskrivning Boj bruker, basert på farens dominante, illevarslende karaktertrekk og en distanserende, upersonlig benevnelse av hankjønn.

Pappa. Boj kjenner noe stramme. Boj får vondt i hendene sine.

Og hjertet til Boj begynner å løpe. Det løper om kapp med Boj inne i Boj.

Mamma tar Boj på fanget. Mamma sier noe med munnen sin. Hysj, Mamma, hysj, ikke la munnen din snakke. Mamma holder Boj foran seg på fanget. Det skjelver i beinet til Boj. For Pappa sitter stolen og trekker gardinene for i øynene. Stenger i ansiktet med tette lokk.

Hvorfor er Pappa sånn? tenker Boj. Er det noe jeg har gjort?

Er det noe jeg har sagt? tenker Boj og kryper sammen inne Boj. Er Pappa rolig nå? Er Pappa glad? Er Pappa sint?

Jeg er ikke sint, sier Pappa. Ikke si at jeg er sint når jeg ikke er sint, sier han. Det første er stemmen, den lille tonen stemmen. Den lille taggen. Stemmen strammer seg og strammer seg. Og det blir hengelåser på stemmen og skarpe kanter. Jeg er ikke sint, sier Pappa. Men bak stemmen til Pappa er det en lukket dør. Og bak døra bak stemmen er det en mørk kjeller. Og nede i kjelleren er det noen som venter. En krum rygg. En svart muskel. En nakke.

Mamma holder Boj hardt fast på fanget. Hun stryker og stryker Boj med hender som stryker og stryker. Og Boj hører klokka slå hundre slag.

Benektelse og taushet

«Og Boj må ikke snakke om det. Må ikke se, ikke si, ikke høre. For det er hemmelig hemmelig, og vi har det så fint, så fint. Det sier Mamma. Så fint, så fint.» (sinna mann, side 23)

Boj og Mamma er i Pappas vold. Samtidig synliggjør bildeboka flere former for avhengighet, lojalitet og maktmekanismer innenfor familien som vanskeliggjør bruddet med voldsspiralen. Til tross for at Mamma ønsker å beskytte barnet sitt, er det hun som understreker betydningen av å holde familievolden skjult. Når Mamma forsøker å skjerme Boj fra volden, men samtidig benekter den, mislykkes også hun som omsorgsgiver nettopp ved en manglende evne til å regulere, berolige og gjøre barnets erfaringer meningsfulle. Dersom omsorgsgiveren benekter traumet eller forbyr barnet å snakke om det, forsterkes de negative effektene av traumet (Nijenhuis et al., 2006). Mammas insistering på taushet for å opprettholde bildet av en lykkelig familie understreker at Boj er ganske alene om å håndtere sine traumatiske erfaringer, som i sin tur forsterker følelsen av å være fanget i familiens vold.

«Kjære Kongen, skriver Boj. Pappa slår, skriver Boj. Er det min skyld? skriver Boj. Hilsen Boj, skriver Boj.» (sinna mann, side 30)

Sinna Mann er vitnesbyrdlitteratur. Sentralt i denne litteraturen står en etisk forpliktelse til å vitne om overgrep for å forhindre at det skjer igjen (Agamben, 2002; Felman & Laub, 1992; Lothe et al., 2012). Samtidig er offerets mulighet til å fortelle i mange tilfeller svært begrenset som følge av traumatisering, noe som i bildeboka er knyttet til offerets/vitnets alder (barn), overgrepenes art (fars vold mot mor), omfang (gjentakende grov vold) og kontekst (i hjemmet). Først etter møtet med hunden med de store, myke ørene makter Boj å fortelle om familievolden, noe som både illustrerer lytterens avgjørende betydning for vitnemålet og Bojs manglende tillit til menneskene rundt seg. Etter utallige oppfordringer fra guttens hjelpere, nok et eksempel på besjeling i form av talende dyr, planter og værfenomener, skriver Boj et brev til Kongen. Vitnesbyrdet er vendepunktet i fortellingen, språklig markert ved å være fritt for bilder og omskrivinger som ellers karakteriserer teksten. I det konsise brevet er subjektet og handlingen gjentatt fire ganger. Gjentakelsene understreker at det er barnet selv som overvinner vitnesbyrdets særlige utfordring, ved å fortelle og dermed fullbyrde dets etiske imperativ, i skrift, mediet som er emblematisk for vitnesbyrdlitteraturen (Skyggebjerg, 2011).

«Pappa vil klappe Sinna Mann over ryggen. Pappa vil trøste bittelille Pappaliten som alltid er på gråten. Pappa vil holde dem i hånden, ta dem på fanget.» (sinna mann, side 35)

Pappas rehabilitering består i å komme i kontakt med sine egne følelser og ubearbeidede erfaringer, representert ved at Pappa har Sinna Mann og Pappaliten på fanget. Barnet på moras fang er et urmotiv (Neumann, 2015) som knyttes til omsorg og godhet, et hyppig motiv i kommersielle bilder så vel som i kunsthistoriens utallige gjengivelser av Madonna og barnet. Tradisjonelt har motivet stått i skarp kontrast til alle former for ondskap (Lothe, 2009). Utviklingen av motivet synes å bevege seg fra en overveiende religiøs til en mer universell moderlighet (Higonnet, 1998).

Stakkars Pappa, sier Mamma og tar den hvite silken fram og binder hvite silkeskjerf rundt hendene til Pappa. De røde hendene til Pappa. De store hendene til Pappa.

Hvor gjør det vondt? spør Mamma.

Der og der og der og der, sier Pappa og gråter og gråter. Og Mamma binder de hvite silkeskjerfene sine alle stedene der det gjør vondt.

Pappa er en svamp som har sugd opp hele havet.

Hold rundt meg, gråter Pappaliten og lekker fra alle sprekker. Og Boj må trøste Pappa og smake på Pappalitens salte tårer.

Skal bare være snill, sier Pappa. Lover det, sier Pappa og sprekker opp i tusen millioner tårer. Og alle må holde rundt Pappa, for ellers renner Pappa bort. Hver eneste bølge i havet gråter. Gråter og gråter. Kan ikke se noe under vann. Salte havet er svart og mange, mange hundre meter dypere enn dypt.

Min påstand er at illustrasjonene i Sinna Mann setter i spill motivet med Madonna og barnet (Bjorvand, 2010) i en reforhandling av relasjonen mellom barn og voksen. Motivets utvikling i Sinna Mann, som jeg vil skissere under, innebærer en revisjon av familierelasjonene med vekt på det skjulte og fortrengte. Allerede på bildebokas bakside, som gjerne leses før fortellingen, finner vi et markert fravær av et trygt fang. Boj befinner seg under en tom stol, hvor han synes å gjemme seg mens han holder fast i stolbenet. Som et dyr i bur understreker motivet følelsen av fangenskap og maktesløshet.

Madonna og barnet – fravær av et trygt fang På side 7 i boka er det tilsynelatende et tradisjonelt Madonna og barn-motiv som blir fremstilt, med Boj på Mammas fang. Hennes omsluttende armer og lutende rygg røper imidlertid engstelse for

Pappas gryende sinne. Motivet synes å understreke uskyld og ydmykhet i et forsøk på å minimere det potensielt provoserende – nærmest som et spenningsdempende iscenesatt Madonna og barnettablå i en frysreaksjon på fare.

På side 21 finner vi en mundus inversus-variant av motivet. Pappa sitter på Bojs fang og krever trøst av ofrene for hans gjentatte voldsutbrudd. Likheten med Madonna og barnet synliggjør det absurde i at Pappa insisterer på rollen som offer, med stripete fangedrakt, som sønnen. Boj tildeles et urimelig omsorgsansvar for sin far, som illustreres av Pappa som et abnormt barn hvis fysiske størrelse truer med å knuse sin lille omsorgsgiver.

På side 25 nekter Boj å sitte på Mammas fang. Madonna uten barn kan bety barnets vekst og løsrivelse fra mor, naturlig i livssyklusen, men her er dette et symptom på en annen syklus, den alt annet enn naturgitte voldsspiralen, som barnet overlates ansvaret for å bryte ut av. Gjennom å bryte tausheten blir Boj barnelitteraturens Superhelt, det superkompetente barnet som mot alle odds og med magisk hjelp fra planter, dyr og selveste Kongen overvinner sin nærmest allmektige fader. Motivet Madonna og barnet har holdt Boj fast i en symbiose med mor, bundet sammen av traumeskapt frykt og taushet. Tomrommet på mors fang blir et markert fravær, et tegn på opprøret mot fangenskapet i voldsspiralen, av å være i fars, men også mors vold, av å være gissel som brukes i iscenesettelsen av uskyld, riktignok alltid forgjeves. Fanget gir lite trøst og langt mindre beskyttelse mot voldens ringvirkninger, og med barnets avvisning og fravær representerer Madonna uten barn både et moder- og et fadermord, det første skrittet mot løsrivelse fra en svært destruktiv familiestruktur.

Boj. Men når Boj tenker på Pappa, snurper halsen seg sammen. For hele tiden må Boj passe på. Ikke søle. Ikke snakke. Ikke stå i veien. For tenk om det skjer igjen.

Sinna Mann sitter på lur og tygger i kjøttet til Pappa. Sinna Mann venter i hånden. Boj merker det på Mamma. Musklene muskler seg. Knoklene knokler seg. Nakken nakker seg. Alt strammer. Og når som helst kan Sinna Mann komme ut av ryggen til Pappa.

Illustrasjonene mot slutten av boka, på side 34 og 35, fremstår som betegnende for Madonna og barnet-motivets revisjon sett fra et teologisk (Jervell, 1996) og et kjønnsteoretisk (Van Buren, 1989) perspektiv. I utgangspunktet kan motivet minne om Jesus og barna, altså at mannen eller barnet som voksen har tatt Madonnaens plass, stadig med konnotasjoner knyttet til barnets uskyld, noe som her imidlertid settes i spill. Betingelsene for frelse fremstår verken som en nådegave eller som et resultat av tukt i arvesyndens navn; snarere handler motivet om fedrenes synder i betydningen relasjonsskade og sosial arv. Det tradisjonelle motivet har fått et umiskjennelig psykoanalytisk preg, der Madonna og barnet er skjøvet til side til fordel for en billedlig fremstilling av en terapisituasjon med søkelys på barnet i den voksne. Dersom barnet kan identifiseres som psykoanalysens primære fortolkningsnøkkel, forklarer Pappalitens vonde erfaringer patologien hos Sinna Mann. Som i bilder av Madonna og barnet står barnet fortsatt i sentrum i side 34 og 35. Barnets betydning er stadig knyttet til hva det skal bli – ikke som frelser for menneskeheten, men som en fase med avgjørende betydning både for det enkelte menneskets liv og dets relasjoner til andre. Slik sett er Sinna Mann en bok om den voldelige mannens erkjennelse av sin rolle i videreføringen av et svært destruktivt familiemønster, der uskylden, enten det er sønnens eller Pappalitens, står sentralt i å «vekke» overgripere som tilskuere både i og utenfor fiksjonsuniverset.

Mamma blir en stol i hjørnet. Hun vil ta Boj på fanget. Men Boj vil ikke sitte. Boj vil ut. Skoene roper utålmodig ved døra. Ut ut ut. Skoene vil løpe av sted med ham.

Lås opp døra, Mamma! Men Mamma klarer ikke, orker ikke. Finner ikke nøkler. Fins ikke nøkler.

Dørene er åpne, Boj, sier Mamma. Bare løp ut og lek, sier Mamma. Men dørene er ikke åpne.

Dørene er lukket lang vei. Hele Boj er lukket av tusen dører. Og Mamma finner ikke nøklene. For Mamma har ikke noen nøkler å finne. Boj må åpne døra sjøl. Låse opp låsen i låsen. Åpne døra i døra. Og døra bak døra døra. For Boj må komme seg ut. Ut ut ut. Boj må komme seg ut. Kom deg ut, Boj. Kom deg vekk. Se, døra er åpen!

Når enden er god?

Det uskyldige barnet bærer bokas sentrale idé og er en sterk appell for sosial endring. Samtidig forutsetter fortellingen om Boj forestillinger om et og sy sammen lappene. Og Pappa skal tråkke ned hele den lange, lange trappa til Sinna Mann og bli kjent med ham. Høre på Sinna Mann og bli venn med ham. Og se at bak Sinna Mann står en gammel Sinna Mann, en sinna surmuggen subbegubbe som Pappa også må snakke med. kompetent barn på flere plan. Ikke bare er vendepunktet i Sinna Mann, fra traumer og taushet til fortelling og endring, Bojs fortjeneste. Også bildebokas unge lesere forventes å kunne takle en sterk fortelling om familievold – med en åpen slutt – som imidlertid forutsetter at leseren oppfatter tempusendringen i verbalteksten. De fire siste sidene av boka domineres av verb i futurum, som uttrykker fremtid, og dermed står det åpent om den harmoniske avslutningen på historien realiseres. Bildene kan ikke uttrykke et slikt håp med forbehold; derfor synes det i illustrasjonene som om pappa er godt inne i terapiens kritiske endringsarbeid. For Boj og den oppmerksomme leseren, derimot, er det langt fra fastslått at det ender godt. I Sinna Mann velges en realistisk, men potensielt skremmende eksistensiell usikkerhet fremfor barnelitteraturens tradisjonelt lykkelige slutt.

«Boj skal få løpe med hunden og glemme seg helt bort og bare være Boj Boj Boj hele dagen lang.»

(sinna mann, side 36)

I Sinna Mann taler det poetiske språket på vegne av barnet i en utfordring av samfunnets etablerte

Pappa vil klappe Sinna Mann over ryggen. Pappa vil trøste bittelille Pappaliten som alltid er på gråten. Pappa vil holde dem i hånden, ta dem på fanget. Sinna Mann og bittelille Pappaliten og Subbegubben skal sitte sammen med Pappa på gresset under trærne og skyene og himmelen i Slottsparken til Kongen og fortelle hverandre historier og trøste hverandre. Og da skal Sinna Mann ikke være farlig og innestengt mer. For Pappa skal holde ham i hånden og passe på. Og Pappaliten skal ikke være trist mer. For Pappa klapper ham over ryggen. Og ordene skal flagre og fly som tynne sommerfugler og tykke humler. Og ordene skal få krype som maur og marihøner. Og da skal Pappa bli hel igjen. Det skal jammen bli deilig, sier Pappa og puster ut stor pust. Og Mamma smiler, puster og smiler. familiefortellinger, dominert av språket og livsforståelsen til pater familias. Poesien synliggjør hvordan traumene presser barnet mot verbalspråkets grense. Heller ikke morsfiguren går fri, noe som særlig uttrykkes i illustrasjonenes reforhandling av motivet med Madonna og barnet. Fra tro gjengivelse via kritisk utforsking synes Madonna og barnet til slutt å bli kastet ut med badevannet. Motivet tematiserer spenninger knyttet til det sakrale versus sekulære, samt til ambivalente forestillinger om barnets uskyld versus kompetanse. Dersom fromhet, taushet og uskyld er essensen i det tradisjonelle motivet, kan motivets dekonstruksjon være frigjørende for barnet. Å insistere på barnets uskyld betyr i denne sammenhengen å definere det som maktesløst, jamfør Bojs opplevelse av motivet som et fengsel – som opprettholder og opprettholdes av Sinna Manns allmakt.

På et nivå synes fremstillingene av Pappa / Sinna Mann og Madonna og barnet som et angrep på uskylden i den hellige familie og barndommens paradis, primært for å vekke leseren og mane til refleksjon og handling når det gjelder familievold i en

Kongen sier at Boj kan komme og besøke forløser av erkjennelse og endring som tillater barnet å være barn. Også for virkelighetens små vitner til vold virker Boj forløsende for deres egen fortelling, kan familieterapeut Øivind Aschjem fortelle. Dermed er det kanskje frelserskikkelsen som likevel best betegner barnets rolle i Sinna Mann. n

Pappa så ofte han vil. Da kan Pappa løfte Boj opp i sola og rulle rulle rundt og rundt med Boj i gresset. Og treet skal synge med greinene sine i vinden. Og Kongen skal nikke og smile. Og damen nabohuset skal kikke ut av vinduet gjennom brillene sine og se at nå har Boj det fint. Og den store hvite hunden ved gjerdet skal logre og bjeffe og hoppe og danse og le. Ha ha hi hi.

Boj skal få løpe med hunden og glemme seg helt bort og bare være Boj Boj Boj hele dagen lang. Klatre i treet, huske på greinene, huske og hoppe. For det er noen under treet. Det er noen som kan passe på. Noen som er trygg. Det er Pappa. For Pappa tar imot Boj når Boj hopper. Pappa tar imot gutten sin. Og Pappa sier: Godt gjort, Boj.

Alle dører på vidt gap. Sol og pust og vind håret. Stjerner i munnen. Ha ha hi hi. Hi hi.

Referanser

Agamben, G. (2002). Remnants of Auschwitz. the Witness and the Archive. Zone Books.

Aschjem, Ø. (2016). Upublisert intervju ved forfatter, Oslo, 11. mai 2016.

Bjorvand, A.-M. (2010). «Do Sons Inherit the Sins of their Fathers? An Analysis of the Picturebook Angry Man». I T. Colomer, B. Kümmerling-Meibauer & C. Silva-Diaz (red.), New Directions in Picturebook Research. Routledge.

Dahle, G. & Nyhus, S. (2003). Sinna Mann. Cappelen. Felman, S. & Laub, D. (1992). Testimony. Crisis of Witnessing in Literature, Psychoanalysis, and History Routledge.

Heltne, U. & Steinsvåg, P.Ø. (2011). «Sikkerhetsarbeid – en integrert del av hjelpearbeidet». I U. Heltne & P.Ø. Steinsvåg (red.), Barn som lever med vold i familien. Universitetsforlaget.

Higonnet, A. (1998). Pictures of Innocence. The History and Crisis of Ideal Childhood. Thames and Hudson.

Jervell, J. (1996). Jomfru Maria. Fra jødepike til himmeldronning. Gyldendal.

Lothe, J. (2009). «Forteljing, vitnesbyrd, fiksjon: Narrative presentasjonsformer av Holocaust». I Det Norske Videnskaps-Akademis Årbok 2008. Novus forlag.

Lothe, J., Suleiman, S.R. & Phelan, J. (2012). After Testimony. The Ethics and Aesthetics of Holocaust Narrative for the Future. The Ohio State University Press.

Neumann, E. (2015). The Great Mother. An Analysis of the Archetype. Princeton University Press.

Nijenhuis, E.R.S, van der Hart, O. & Steele, K. (2006). «Traumerelatert strukturell Dissosiasjon av personligheten. Teoretisk forståelse og begrepsavklaring». I T. Anstorp, K. Benum & M. Jakobsen (red.), Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittede jeg. Universitetsforlaget.

Nyhus, S. (2011). «Overraskende leseranmeldelse av Sinna Mann», 29.04.2011: https://sveinnyhus.blogspot. com/2011/04/billedbokskolen-54-overraskende.html

Skyggebjerg, A.K. (2011). «Vidnesbyrdlitteratur for børn. Skildringen af ekstreme barndomsoplevelser og overgreb i aktuelle danske børnebøger». I B. Markussen, K.B. Nilsen & S. Slettan (red.), Navigasjoner i barne- og ungdomslitteraturen. Festskrift til Rolf Romøren. Portal. Thorkildsen, I.M. (2015). Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns Rettigheter. Vigmostad og Bjørke.

Van Buren, J.S. (1989). The Modernist Madonna. Semiotics of the Maternal Metaphor. Indiana University Press.