Å VÆRE INNI FORTELLINGEN

Når fortelleren gjør historien til sin egen og er åpen for barnas responser, kan alle involverte komme seg på innsiden av fortellingen – sammen.

an jeg komme inni historien? Treåringen Jon har hørt en fortelling om et flyvende akebrett, og lysten til å prøve ut denne fantastiske farkosten som suser gjennom lufta, er så sterk at han nå lurer på hvordan han kan komme på innsiden, inni fortellingen. «Ja, altså... Gjennom fantasien din, så er du jo liksom inni historien», svarer jeg. Dette er åpenbart ikke et tilfredsstillende svar. «Nei, jeg mener, kan vi gå inn i historien, være inne i den, være der?»

Spørsmålet til Jon vekker følelser i meg som jeg kan kjenne igjen fra da jeg var barn. Jeg kan huske lysten til å være så liten at jeg fikk plass til å komme inn i dukkehuset. Jeg kan huske ønsket om å ligge i den bittelille sengen, gå opp trappen med de små trinnene og spise av det knøttlille serviset. I leken fantaserte jeg om at det var mulig. Og når jeg hørte fortellinger, ble den samme lengselen vekket. Jeg fantaserte om at jeg var helten i historien, at det var jeg som reddet byen min fra den store, ildsprutende dragen. Det var jeg som var Pippi: så sterk at jeg kunne løfte hesten min, så rik at jeg kunne kjøpe godteri til alle. Jeg levde meg inn i det helten i fortellingen gjorde, og fikk beundrende blikk. I leken og fortellingen utforsket jeg mulighetene og grensene mellom fantasi og virkelighet.

Siden 1996 har jeg jobbet som forteller og har hatt glede av å formidle eventyr og historier til barn i barnehager og skoler. I disse møtene har det falt seg naturlig at de har fortalt meg et og annet også.

Kroppslig utforsking

Det å komme seg på innsiden og kjenne fantasien i kroppen er et premiss for lek og fortelling. Eksempler på dette utspiller seg stadig vekk i barnehagen. Wilhelm på to og et halvt år har funnet seg en gul lekebuss som han vil gå inn i. Han har en liten kropp, men bussen er mye mindre. Det er som om den gule bussen med den lille døra og det lille rattet, som kan skimtes bak de små bussvinduene, roper på han. Jeg sitter og ser på forsøkene han gjør for å komme seg inn i bussen, og synes jeg kan kjenne igjen utprøvingen hans fra mine egne forsøk i barndommen. Han har så lyst og utfordrer de fysiske mulighetene. I fantasien er han kan hende allerede inne i bussen, kanskje han sitter ved rattet? Det er nesten så det går, det må da gå? Han stikker prøvende en liten tå inn i den åpne bussdøra, men det er ikke fysisk mulig. Han angriper bussen på ulike vis og fra ulike vinkler, men bussen fortsetter å være mindre enn han. Til slutt setter han seg oppå taket av bussen med et ben på hver side og kjører av sted. Hva som er mulig i de ulike situasjonene vi havner i, er noe som må utforskes; «kan jeg komme meg inn i den lille bussen?» eller «kan jeg komme meg inn i fortellingen?»

Utforskingen kan forstås som et samspill med verden og med «de andre». Gjennom vår sansemessige kontakt med verden lagres et kroppslig repertoar, en slags «bank» av sanselige erfaringer. Det er disse erfaringene vi bruker når vi former og deler fortellinger. Jon har sikkert kjent på vinden i ansiktet når han har kjørt akebrett i full fart nedover en snøkledd bakke, og Wilhelm har sikkert fått noen erfaringer av å kjøre buss i «den virkelige verden». Disse, og andre, sanselige erfaringer kan de trekke veksler på i møte med fantaseringen. Gjennom å fortelle deler jeg noe av meg selv. Jeg setter i spill mine erfaringer, opplevelser og holdninger. Med kroppen forstår vi andre mennesker, og gjennom kroppen gjør vi oss forstått (MerleauPonty, 1994). Forståelsen av andre og forståelsen av en fortalt historie er ikke bare en intellektuell fortolkning, men en måte å lytte på – en kroppslig gjenkjennelse som setter sansemessige erfaringer i sving. Det å fortelle og lytte er prosesser som er dypt forankret i kroppen. Fortelling og fantasering kan ses som gjenbruk av tidligere erfaringer, satt sammen på nye måter (Ricoeur, 1984).

Det skal være så skummelt at vi hakker tenner Fortellinger kan oppstå i ulike situasjoner i lek og i samspill. Det kan være en fortelling som bare dukker opp der og da, eller en tilrettelagt, muntlig fortelling med en stor barnegruppe, hvor jeg forteller en fortelling på min måte. Å sitte sammen i ring og dele en fortelling kan være en svært sterk og samlende opplevelse. Vi reiser sammen i tid og rom. Fortellingen jeg forteller, blir det ikke noe av om ingen hører på, for det å lytte og det å fortelle er uløselig knyttet sammen. Vi trenger hverandre, ellers kommer vi oss ikke inn i fortellingen. Fortellingen hører fellesskapet til (Aspeli, 1996; Olaussen, 2015).

I møte med en gruppe fire–femåringer fikk jeg i bestilling å fortelle en skummel historie. «Blir dere ikke redde, da?» spør jeg. «Nei, vi holder hverandre i hendene!» «Ok, men jeg kan ikke fortelle så skummelt at jeg ikke får sove», sier jeg. «Det skal være så skummelt at vi hakker tenner», roper en av de modigste.

Sammen våger vi oss inn i mørket; vi holder hender og begir oss i vei. Når vi sitter slik, side om side, har vi tilgang på hverandre. Jeg, som forteller historien, kan bruke øynene og ørene og justere fortellingen i takt med ansiktene til barna. Jeg ser uttrykket i øynene til hun som synes det blir for skummelt, og legger inn et lite komisk element for å ta av litt av spenningen. Jeg har ikke som mål at de skal begynne å hakke tenner av skrekk der de sitter i den lille ringen, men jeg skjønner hva de mener når de ber om det. Jeg oppfatter at de ønsker å bli tatt på alvor. De ber om noe ordentlig, en skikkelig historie, ikke en historie for «småunger». Forståelsen av hva som kjennetegner en god historie, utvikles etter hvert som man hører fortellinger. Barn har også forståelse av fortellingens kvalitet – hva som er en god og hva som er en dårlig fortelling. Jeg har også på samvittigheten å «servere» dårlige fortellinger.

Avslørt, veid og funnet for lett

Jeg hadde blitt overtalt til å fortelle «enda en historie». Problemet var at jeg ikke hadde den store fortellerlysten, og det preget fortellingen. Jeg sauset sammen en vassen fortelling om en løve som ikke hadde en venn. Jeg fortalte at denne løven var så trist, så trist, men han dro ut i verden likevel. Etter en stund traff løven et lite pinnsvin. Det viste seg at pinnsvinet heller ikke hadde noen venner. De to kikket på hverandre og fant ut at de, til tross for sine mange ulikheter, godt kunne være venner. Så ruslet de hjem, lykkelige over å ha fått en ny venn. Snipp snapp snute. Da kom protesten. Treåringen Sigurd utbrøt: «Det der var ikke en ordentlig forstorie, den var... Den var...», han lette etter ord som beskrev det han akkurat hadde hørt: «…den var lav!»

Karakteren var gitt med et knusende blikk. Historien holdt ikke mål. Jeg var helt enig. Det var en dårlig historie – en halvhjertet historie smurt sammen i farta for å bli fort ferdig og for å slippe unna. Fortellingen manglet en intrige, den hadde ingen motstand, den var uinteressant og dvask. Fortelleren var avslørt, veid og funnet for lett. Lytteren var ung, men hadde likevel utviklet en forståelse for hvordan en fortelling som vekker de gode følelsene, kan være bygd opp. Han hadde en slags «sense of story» (Applebee, 2009). Av og til kan en jo slippe unna med en slik «lav» historie som ikke er en ordentlig historie, men det er synd å gjøre det til en vane.

Å gjøre en innsats

Mulighetene til å gi barn noe ordentlig, noe å tygge på, ligger der, rett foran nesa på oss. Min erfaring er at barn har et sug etter komplekse, spennende fortellinger med mange lag. De lengter etter utfordringer og hører gjerne fortellinger som krever noe av dem. Utfordringen med disse fortellingene er at de også krever noe av den som skal fortelle dem. Det krever en innsats av barnehagelæreren om en skal lære seg en fortelling slik at en kan fortelle den på sin måte. Det tar tid å finne en fortelling en har lyst til å fortelle til barna. Det tar tid å øve på den og finne de riktige ordene. Det tar tid å finne nyansene i ansiktsuttrykkene som følger med karakterene i fortellingen. Men det er mange muligheter i fortellingen som åpner seg, hvis du gjør en slik innsats (Aspeli, 1996).

Når jeg snakker om å gjøre en innsats for å lære seg en fortelling, tenker jeg ikke på å lære seg å fortelle Bukkene Bruse. Jeg vil våge å påstå at alle, både barn og ansatte i barnehagen, kan fortelle Bukkene Bruse om de blir spurt. Det er et fantastisk eventyr med tydelige karakterer, forutsigbar spenningsoppbygning og med et klart vendepunkt. Det er et eventyr som er artig å fortelle, og ettersom «alle» kan det, brukes det flittig av store og små. Når en forteller dette kjente eventyret, kan en kjenne på nettopp fordelene med å fortelle en historie på sin egen måte og med sine egne ord. Gjennom å fortelle historien uten noe å støtte seg til er oppmerksomheten til den som forteller og de som blir fortalt for, vendt mot hverandre. Det kan være en svært sterk opplevelse av å være sammen om noe, både for den som forteller, og for de som lytter. Så, fortell gjerne Bukkene Bruse, men ikke la det bli med bare det eventyret! Utfordre deg selv og dine kollegaer på å lære deg flere fortellinger som du kan ha på repertoaret. Eventyrsamlingene til Asbjørnsen og Moe og Brødrene Grimm er fortsatt et skattkammer av fortellinger. Disse eventyrene har en struktur som har blitt til i en muntlig tradisjon, og egner seg derfor godt som utgangspunkt for den som vil fortelle på sin måte. Lær deg strukturen i eventyret utenat og bruk dine egne ord.

Fortellinger med mange lag

De aller fleste fortellinger innenfor en muntlig fortellerkultur har vandret, «overlevd» og bærer med seg kunnskap fra de som har levd før oss. En muntlig fortelling er underholdende og artig, og ofte er det nok. Men fortellingene rommer mye mer. De kan si oss noe om hvem vi er eller kan være, og gi kunnskap om og innsikt i andre kulturer, om andre levesett og verdier. Når jeg forteller, fargelegger jeg fortellingen og avslører også noe om hvem jeg er og hvilke verdier jeg bærer med meg. Hvordan jeg ordlegger meg, og hvilket uttrykk jeg har i stemmen og kroppen min, sier mye om hvilke holdninger jeg har til de ulike karakterene i fortellingen, eller hva jeg synes om det som skjer i den (Olaussen, 2006). Slik «innvevd» informasjon får barna med seg, og på denne måten vil dine verdier være med på å forme barnas oppfatning av hva som er gode eller mindre gode praksiser.

Det er ikke bare en fortelling som formidles, men også en forståelsesramme. En fortelling har mange lag og ulike mulige perspektiver og tolkningsmuligheter som kan åpnes opp eller lukkes. Om man klarer ivareta et mangfold i formidlingen, vil fortellingen ha potensial til å åpne flere mulige perspektiver for lytteren. Etter å ha fortalt eventyr og fortellinger for barn i barnehager og skoler gjennom flere år har jeg erfart hvordan barna leser sine egne erfaringer inn i det de hører. Fortellingen synes å bli et redskap for barna til å utforske ulike sider ved livet som ikke nødvendigvis er så lett å sette ord på. Gjennom å få en forståelse av strukturen i fortellingen og å møte de komplekse lagene som utgjør fortellingen, kan den åpne opp tematikker for barna, men hele tida på en armlengdes avstand. Det er jo ikke oss selv, men eventyret vi snakker om. En lang og innholdsrik fortelling med noen ukjente ord virker heller ikke å være et problem så lenge fortellingen er spennende og helheten gir mening. Hvis det legges godt til rette i barnehagen, kan fellesskapet og fortellingen folde seg ut (Horn, 2005; Aspeli, 1996). Det er et rom der det ikke er den ansatte som bestemmer hva barna skal se for seg, eller hvilke perspektiver som skal være viktige.

I rommet som oppstår mellom oss når vi deler en fortelling, skaper vi noe nytt sammen. Alle som er med, kan bli utfordret og kan måtte komme til å justere sine oppfatninger og erfaringer. Reaksjoner på fortellingen og responsen barna har gitt når jeg har fortalt, har også åpnet nye sider i historier for meg. I en fortelling begynte barna å le av noe jeg ikke oppdaget at var morsomt, før barnas latter brøt en ny vei i fortellingen for meg. I en annen fortelling kjente jeg på dybden i fortellingen først i møte med barn som bar med seg vonde og vanskelige erfaringer. Deres alvor i møte med fortellingen forandret mitt perspektiv.

Er vi der?

Fortellingen krever noe av oss – både av den som forteller, og den som lytter. Muntlig fortelling og lytting utfordrer oss til å sette sammen våre egne erfaringer og vårt sanselige materiale på nye måter. Når vi forteller for barn, gis de mulighet til å se og oppdage nye perspektiver på verden og seg selv. Jeg kan ikke skryte av å «åpne opp nye verdener» hver gang jeg forteller for barn. Av og til får jeg høre at fortellingen er «lav», at den ikke er spennende, eller at «den har vi hørt før». Det hører med. Men noen ganger oppstår det øyeblikk der vi oppdager noe i fellesskap. Kanskje ser vi hverandre på nye måter eller kommer inn i landskap som åpner noe i oss. En gang jeg fortalte Hans og Grete, og vi nærmet oss pepperkakehuset, utbrøt en jente overrasket: «Jammen, her har jeg vært før!» Kanskje smeltet bildene hun dannet seg i fantasien, sammen med bilder hun hadde sett for seg en annen gang hun hadde hørt dette eventyret. Formuleringen hennes sier noe om hva som kan skje med oss når vi hører en fortelling – vi «er» der – inni fortellingen, eller vi kommer oss inn i den gule bussen. Vi er der – sammen. n

Referanser

Applebee, A.N. (2009). A sense of story. Theory into Practice, 16(5), 342–347.

Aspeli, V. (1996). Fortell! Fortell! Fortelling som drivkraft i lek og samspill. Pedagogisk forum.

Horn, G. (2005). Alene med publikum. Tell forlag. Merleau-Ponty, M. (1994). Kroppens fenomenologi. Oversatt til dansk ved Bjørn Nake. Pax Forlag.

Olaussen, I.O., (2006). Fortellerens perspektiv.

Drama, 4.

Olaussen, I.O. (2015). Fortellingen som dreiepunkt for barns uttrykk. I A. Hammer & G. Strømsø (red.), Drama og skapende prosesser i barnehagen (s. 67–83). Fagbokforlaget.

Ricoeur, P. (1984). Time and Narrative I (orig. Temps et Récit I, 1983). University of Chicago Press.

har du lyst til å bli god på fortelling i barnehagen?

1. Begynn med å velge deg en fortelling du liker selv, eller som du likte da du var barn.

2. Les godt gjennom fortellingen og merk deg hvem som er med, og hvor handlingen foregår.

3. Bruk tid på å visualisere fortellingen. Når du forteller, er det viktig å fokusere på at det er de indre bildene som skal formidles. Se for deg det du forteller. Tenk at du skal forsøke å lage like «gode» bilder i fantasien.

4. Lær deg strukturen i fortellingen, og bruk dine egne ord.

5. Prøv å fortelle fortellingen uten manus for noen barn eller en kollega. Når du har fortalt den; gå tilbake til teksten og se om det var vesentlige momenter du glemte.

6. Fortell med dine egne ord, og ikke fall for fristelsen til å «pugge» teksten. Når en forteller for barn, er det en fordel å kunne regulere fortellingen i takt med barnas reaksjon. La strukturen i fortellingen være fast, og forhold deg improviserende.

7. Hvis fortellingen har spesielle replikker eller formuleringer, kan de være fine å kunne, som: «Nå har jeg gått langt og lengre enn langt…» Dette krydrer fortellingen.

8. Bruk blikket til å ta inn barna når du forteller.

9. Varier stemmen, både i volum og klang. Det fargelegger fortellingen. Når du lar karakterer i fortellingen få en replikk (som «Nå kommer jeg og tar deg»), kommer karakterene tydelig frem, og fortellingen blir mer spennende.

10. Etter hvert kan du også jobbe med kroppsspråk. Eksperimenter med ulike fysiske uttrykk for ulike karakterer.

11. Prøv ut, og ikke gi deg om fortellingen ikke svinger den første gangen du forteller den. Det kan ta litt tid før du får den innunder huden.

12. Gjentakelser gjør susen, så tilby din fortelling til naboavdelingen eller -basen.