KAST DEG UT I FORTELLINGEN SAMMEN MED

BARNA!

Når du skal fortelle for eller sammen med små barn, kan det være lurt å ta utgangspunkt i forhold som er gjenkjennelige både for barn og i dine egne minner. Det er også nyttig å øve seg på å sette ord på dine indre bilder.

a mine egne barn gikk i barnehagen, hadde vi en fortsettelsesfortelling gående i flere år. Det begynte med at vi laget noen tegninger sammen. Et av barna tegnet to figurer. Det ble de to guttene «Tiss» og «Tass». Fra disse bildene diktet jeg så en historie – når man har to gutter som skal ut på eventyr, har man et godt utgangspunkt for å lage en fortelling.

Tiss, Tass, Super Mario og Spider-Man

Tiss og Tass var alltid med oss når vi var på tur i skogen. Vi diktet og gikk. Etter hvert ble dette en aktivitet som barna inviterte sine venner med på, og tilhørerskaren vokste. Etter ei stund ble det slik at barna hadde mer presise ønsker: Fortell om den gangen Tiss og Tass var ute i skogen og gikk seg vill. Seinere ble det: Fortell om den gangen Tiss og Tass gikk seg vill, og så falt de ned i et stort hull der det bodde en underjordisk drage. Så ble det: Fortell om den gangen Tiss og Tass møtte den underjordiske dragen, og om hvordan de hadde vært hos trollmannen og fått et spesialsverd som bare snille gutter og jenter kan bruke, og om hvordan de sneik seg innpå dragen bakfra mens han sov, og stakk sverdet i halsen på dragen, og om hvordan dragen da ble til en ridder som var blitt tatt til fange av den slemme trollmannen, og forvandlet til drage. Barna opptrådte ofte selv i fortellingene, og det gjorde selvsagt også Super Mario og Spider-Man og andre kjenninger.

Til slutt hadde altså barna stort sett diktet opp og fortalt hele historien selv. Min oppgave ble å trekke trådene sammen og fylle inn. Jeg prøvde å løse motsetninger og uenigheter og fikk ansvaret for den helhetlige formen, mens barna var fantasiprodusentene. Sånt sett eide vi alle fortellinga. I barnehagen har jeg erfaring med at det er lurt å starte med mindre grupper med tre–fire barn, og også der har jeg sett at når barna opplever trygghet og lyst, kaster de seg uti fortellingens gleder.

Å øve opp sitt indre blikk

Forestillingsbildet er den indre representasjonen av faktisk eller tenkt erfaring. Noen erfaringer er sterkere enn andre og gir sterkere inntrykk. Man kan trene seg opp til å se ting for sitt «indre øye».

Det er bare hvis man selv har evnen til å se sterke indre bilder at man kan gi et godt uttrykk for dem. Når jeg skriver «se» i denne sammenhengen, er det ment som et uttrykk for så vel indre bilder av lyder som smaker, farger, handlinger og bevegelser. Alle kan øve seg på å gjenskape for sitt indre blikk situasjoner og hendelser man har opplevd. Kan du ikke mane frem det indre bildet av det du skal fortelle, blir det ikke rare formidlingen. Fortellinger – enten de har et utgangspunkt i det skrevne, litterære eller om det er egne opplevelser eller dikting – er avhengig av at du kan se dem for ditt indre øye.

Vi kan bli flinkere til å ta inn og huske opplevelser og skape indre bilder. Gjør det til en lek å beskrive andre mennesker og miljøer. Øv deg på å kunne gjenkalle opplevelser eller fornemmelser du har hatt. Du kan prøve deg frem med å forsøke å huske, så detaljert du kan, hva du gjorde i morges eller i går, eller beskrive de menneskene du møtte på vei til jobb i dag. Øv deg på å huske lukter og smaker og finne ord for disse, akkurat som vin- eller kaffesmakerne.

Om å fortelle med barn

En voksen kan sammen med barn legge til rette for å skape en felles historie på forskjellige måter. Slike kollektivhistorier kan skape en fin sosial relasjon og være med på å utvikle kreativitet og fortellerlyst. Som sagt er det en fin aktivitet når vi er på tur, og får mange impulser fra det vi ser og opplever rundt oss. Litteratur, rekvisitter, gjenstander eller kostymer kan være andre impulser til fortellinger. Det viktigste er å se publikum an og å legge opp til noe man tror tenner gruppa. Det er for eksempel mer sannsynlig at en gjeng gutter vil tenne på en action-historie enn en mor-og-far-og-barnhistorie.

Det gjelder å komme i gang, og en historie kan egentlig starte med hva som helst. Det er imidlertid nyttig, hvis man er utrent, å ta utgangspunkt i noe virkelig eller kjent. Det kan være en hendelse du husker, en figur eller et miljø. Men husk at barn har sans for det absurde og surrealistiske: Hvis du tilfeldigvis har vært hos tannlegen, kan det være et utgangspunkt for å fortelle om hvordan det føles å sitte i en slik stol som kan styres i alle retninger. Og da er veien kort til å lage en fortelling om å dra en tur med en flyvende stol. Vi holdt på i lang tid med fortellinger om den flygende barnehagen, som landet på de utroligste steder. De gangene vi ikke hadde annet å starte med, begynte vi med hva fortellinga skulle hete. Har du først en tittel, kan du alltids lage en fortelling.

Forskjellige slags bilder kan være fine å fabulere over. Still spørsmål om hva som skjer her, om hva som har skjedd, og om hva som vil skje. Dersom det ikke er mennesker på bildene, kan man befolke dem og gi personene liv. Rekvisitter kan bli i fokus i en fortelling på den måten at man forteller om hvordan den enkelte gjenstanden har en avgjørende betydning i fortellinga. For eksempel: «Denne nøkkelen her, den åpner det hemmelige skrinet».

Få barna i gang

Mange barn er usikre og har vanskelig for å komme på noe å fortelle. En måte å arbeide med sjenerte eller usikre barn på kan være å stille spørsmål av typen:

Ansatt: Var du selv med i fortellingen?

Barnet: Ja.

Ansatt: Var det for lenge siden, eller var det nylig?

Barnet: I går.

Ansatt: Var du inne eller ute?

Barnet: Ute.

Ansatt: Var det i byen, eller kanskje det var i skogen?

Barnet: Nei, det var på sjøen.

Ansatt: Var du i båt, kanskje?

Barnet: Ja.

Ansatt: Var det noen andre der? (og så videre)

Slik skaper den ansatte og barnet en fortelling sammen, og da gjelder det, uten for lange mellomrom, å gjenfortelle slik at fortellingen sitter, og at deltakeren gradvis får kontroll over fortellingen, og kan føle at det er hennes egen.

Noen huskeregler

– Ta fortellingen nært til barna. Det vil si at du skaper en intim atmosfære, og at du bruker et ordvalg og skaper forestillingsbilder som små barn har forutsetning for å kjenne som sine egne.

– Gjør fortellingen kort og enkel, spesielt for små barn. Man trenger trening for å følge en lang intrige. Det kreves evne til konsentrasjon, og ofte gir vi oss ut på fortellinger som små barn ikke har forutsetninger til å følge. Velg heller korte fortellinger med en lineær utvikling som gir barn en følelse av å være med hele veien.

– Prøv å holde deg til en utviklingslinje, vær parat til å ta uventede veier, men prøv likevel å komme tilbake til hovedhandlingen.

– Stimuler sansene deres til å føle, lukte, berøre og lytte og forestille seg bilder. Dette gjelder både underveis mens du forteller, og som en generell rettesnor for historiearbeid med små barn.

– Beskriv figurene og sammenhengen de opptrer i, og skap identifikasjonsfigurer. Få barna til å kjenne og forstå figurenes følelser. Prøv å skape en følelsesmessig klangbunn for at fortellingen skal berøre.

– Ta hensyn til de yngste av dem du forteller for. Det får du igjen for selv ved at de følger med, og ikke forstyrrer de eldre. Lag heller situasjoner for de litt eldre der du utfordrer deres evner og modningsnivå.

– Ta direkte kontakt, snakk til dem, spør dem, la dem være med på sanger, regler, utrop og ritualer. Ikke gi fra deg styringa, men av og til trenger barna å røre seg eller slippe ut litt damp. Noen barn er lett antennelige, mens andre trenger hjelp til å formulere seg.

– Forhold deg til signaler fra ungene når det er nødvendig. Noen tilrop eller tilsnakkelser fra barna må følges opp. Det kan gjøres fort og effektivt, uten at du innlater deg på en lengre dialog med et barn. Ikke avvis barn på en brysk måte, men ikke la deg selv terrorisere heller.

– Se alle barna. Arranger rommet slik at alle ser deg, og du ser alle.

Om å fortelle om sitt eget liv

En barnehageansatt som tør å dele noe av sin andre tilværelse – den utenfor barnehagen – har alt å vinne når det gjelder barns oppmerksomhet og interesse. Hendelser i ditt eget liv kan bli fortellinger. Når jeg forteller historier fra min barndom, er det først og fremst en stemning og et miljø som sitter i hukommelsen min. Fortida er full av enkeltbilder og mindre av fiks ferdige historier. Sånn sett er vi svært forskjellige. Noen forteller lange og detaljerte fortellinger fra da de var fire år, mens andre ikke får til å fortelle om noe fra i fjor. Jeg sier da, noe spissformulert, at jeg har selv et noe omtrentlig forhold til sannheten. Den gode historien er viktigere enn å være 100 prosent sannferdig hvis målet er å fortelle en god historie. Det er opp til hver enkelt å bestemme hvor sann man føler at historien må være, og på hvilken måte den må være sann. Man kan kanskje koste på seg å gjøre tilhørerne oppmerksom på det i en sammenheng hvis man opplever det som nødvendig. Fotoalbum er rene skattkamre for å komme på historier. Bla i gamle album hvis det finnes. Lag historier der bildene danner en kobling inn til fortellingen. Å ta utgangspunkt i fotografier der man selv opptrer, har fungert svært godt for mange. Det setter i gang tankene og minnene om spesielle situasjoner og hendelser. Det er ikke alltid at man kjenner til historier som er knyttet til disse bildene, men de gir holdepunkter for å tenke om deg selv i fortid og til i neste omgang å dikte og gi muntlig form til minnene.

Hvordan få i gang din egen minnebank?

Det kan være en begynnelse å lage en tidslinje over viktige eller spesielle opplevelser og la den være en måte å reflektere på – over hva som er meningsfullt, viktig eller verdifullt i ditt eget liv. Slike spørsmål kan være nyttig å stille seg for å få hukommelsen i gang.

– Hva var yndlingsretten din da du var liten?

Å gjenkalle smaken og lukten setter i gang en rekke assosiasjoner og gir oss mange minner. Det er også lett å huske handlinger som nærmest ble ritualer, som hvordan vi satt rundt bordet, hvordan maten ble servert, om mor var hjemme og ordnet opp, eller om det var stress og bråk. Hvordan hadde du det med frihet og tvang når det gjaldt mat?

– Hva hendte den første skoledagen?

Mange husker denne dagen spesielt. Et slikt tidsskille var ofte forbundet med spenning og usikkerhet. Mange har også gode minner fra denne dagen. Finnes det bilder? Hva husker foreldrene dine?

– Hva var godt med de gode gamle dagene?

Hva gir deg de beste, varmeste følelsene når du tenker på din barndom? Er det en spesiell opplevelse, er det et hus, er det et menneske? Hvilke episoder får det deg til å tenke på?

– Hva var din første betalte jobb? Gikk du med avisa? Hadde du sommerjobb med å male gjerde, eller arbeidet du sammen med fremmede voksne? Hva slags ansvar hadde du?

– Når og hvordan lærte du å sykle? Eller gå på ski eller skøyter eller noe annet du lærte deg å mestre. Var det forbundet med fare og spenning? Gikk det bra eller ikke?

– Når var din første flytur? Eller båt- eller togtur eller din første bilferie. Eller kanskje det slett ikke var den første, men bare den du husker best, fordi det skjedde noe eller du har spesielle minner fra den.

– Hva likte du å samle på?

Pokemonkort? Eller skjell og fine steiner fra fjæra? Kanskje var det fotballbilder? Hvem samlet du sammen med, og hvor hadde du samlingen? Lekte dere med samlingen, eller var den en dyrebar skatt i ei skoeske?

– Hva og med hvem lekte du når du var liten?

Å tenke på de menneskene du har opplevd noe sammen med, kan sette deg på tanker om episoder dere opplevde sammen.

– Hva dagdrømte du om?

Skulle du bli flyver, eller så du for deg at du kunne fly? Eller var det å bo i et hull under et stort tre? Hva er ditt favorittsted på jorda?

– Og hva var det som gjorde det, tror du? Man velger altså av sitt eget stofftilfang og former sine egne opplevelser i en historieform. Gjennom å fortelle ditt eget liv gir du tilhørerne et glimt inn til deg selv som menneske med erfaringer og opplevelser som ligner på tilhørernes egne. Hvis du kan gi disse fortellingene en form og en dramaturgi – det

Det var en gang en mann av Fazli-stammen som bodde i byen Kaukaban i Jemen. Han hadde tidligere vært nomade, men nå hadde han i mange år bodd i byen og ernært seg som kjøpmann. Han var rik, men hans hustru døde da de begge var unge, og vennene hans maste om at han skulle gifte seg igjen. Til slutt gav han etter og giftet seg med en ung pike som var så fager som stjernen Kanopus når den står opp over Det indiske hav. Han gjorde i stand en stor bryllupsfest og ba både slekt og venner, prester og hellige tiggere. Det ble servert fem forskjellige retter ris og fem forskjellige sorter drikke og dessuten bakverk med valnøtter og mandler, og helstekte kamelføll ble båret rundt. Alle spiste og drakk godt, og bruden ble ført sju ganger omkring i sine sju brudekjoler. Til slutt kom de for å hente brudgommen og føre ham til bruden. Abu Hassan reiste seg langsomt og verdig; men han hadde spist og drukket godt, og idet han rettet seg opp, slapp han en brakende fjert. Gjestene skyndte seg å snakke høyt med hverandre og lot som om de ikke hadde hørt noen ting, men i Abu Hassans hjerte var det blitt tent en fortærende ild. Han sa at han var nødt til å gå avsides. Men straks han var kommet utenfor, salet han hesten sin og red av sted i nattens mulm og mørke.

En tid senere kom han til Lahei, der han fant et skip som skulle til India. Han ble med og kom til Kalkutta, hvor han traff mange arabere. De førte ham til kongen, og denne fikk tillit til ham og gjorde ham til høvding for sin livvakt. I ti år levde han her og hadde det godt på alle måter; men så ble han grepet av hjemlengsel og var som en elskende som ikke kunne leve uten sin elskede. Han dro av sted uten å ta avskjed med kongen og kom til Makala i Hadramaut. Her kledde han seg som munk og fortsatte til Kaukaban.

Etter en lang og anstrengende vandring nådde han endelig åskammen ved sin hjemby. Mens han stod der og så med tårefylte øyne utover hjembyen, tenkte han: Kanskje kommer de til å kjenne meg igjen! Jeg tror det er best at jeg vandrer rundt i utkanten litt først og hører hva de snakker om. Gud give at de ikke husker min historie lenger!

I sju dager og sju netter gikk han omkring og lyttet, og så hendte det at han satt ved døren til en fattig hytte og hørte en ung pikestemme som spurte: Mor, på hvilken dag ble jeg født? Det er en som skal spå meg og må vite det!

Og moren svarte:

Du ble født den natten Abu Hassan slapp fjerten!

Ikke før hadde han hørt dette før han reiste seg og flyktet, og han tenkte ved seg selv: Sannelig, denne fjerten har skapt tidsregning og vil bli husket til evig tid!

Han dro tilbake til India og levde i frivillig landflyktighet resten av sitt liv

Fra Tusen og én natt, oversatt av Waldemar Brøgger, LibriArte, Oslo 1986 vil si en dramatisk oppbygging og utvikling som fanger tilhøreren – har du et nesten utømmelig stofftilfang. Alle har opplevd mye forskjellig. Det gjelder å finne en god form og stole på sitt eget uttrykk.

Om å fortelle for barn

Dette er en fortelling fra Tusen og én natt som jeg har fortalt utallige ganger til barnehagebarn, ungdomsskoleelever, voksne og til og med på eldresenter. Stort sett med bra suksess. Det virker som om mange kan finne sine identifikasjonselementer – enten å slippe en fjert eller bare å føle seg eksponert på en uheldig måte. Her er tragedie og komedie og litt spenning i en bra blanding. Men det er vanskelig å lære utenat, tenker mange. Jo, men det blir lettere med litt teknikk. Det er ikke feigt å øve! Først og fremst gjelder det å finne historier du føler for, og som du liker selv. Hvis du får lyst til å fortelle den, spør deg selv hvorfor. Hva kan være ditt hovedfokus? Det er et godt utgangspunkt når man skal starte som forteller.

Den første gangen jeg leste fortellingen om Abu Hassan, syntes jeg den var morsom, men også tragisk. Kanskje kjente jeg meg litt igjen fra da jeg var liten selv, og var redd for at noen skulle le av meg.

Den andre gangen jeg leste den, ønsket jeg å bli kjent med figurene i fortellingen. Jeg så Abu Hassan som en liten, litt beskjeden fyr, men også med mye stolthet. Jeg så for meg hvordan han var kledd, og hvordan omgivelsene var der han var. Hvordan så bryllupet ut, og bruden?

Den tredje gangen jeg leste den, prøvde jeg å finne nøkkelord og sentrale setninger og bli kjent med språktonen i fortellingen. Jeg laget ei liste med de passasjene som bringer fortellingen videre, eller som er helt nødvendige for forståelsen av handlingen. Så prøvde jeg å se fortellingen som en kjede av bilder, som stillbilder fra en film eller som en serie tegneseriebilder.

Få oversikt over fortellingen

Ikke prøv å lære deg fortellinger utenat. Da ender du oftest opp med å gjenfortelle mekanisk i stedet for å være til stede selv på din egen personlige måte i fortellingen. Skaff deg oversikt over og forståelse for fortellingens dramaturgi: Hvordan begynner fortellingen? På hvilket tidspunkt kan vi si at innledningen eller introduksjonen tetner til, slik at vi kommer inn i fortellingen? Når begynner den første konflikten som fører oss fremover mot slutten? Hvilke elementer blir så brukt for å trappe opp konflikten? Legg merke til hvordan handlingene starter, og hvordan de utvikler seg. Avslør vendepunktene, de sentrale øyeblikkene der fortellingen får ny informasjon og ny energi. Se etter hvordan handlingene gjentar seg, slik de ofte gjør i for eksempel folkeeventyr.

Prøv å avsløre fortellingens stil. Er det ord, vendinger eller handlinger som bringer assosiasjoner i bestemte retninger, og som du ønsker å ta vare på? Vurderer du å flytte fortellingen fra det opprinnelige miljøet og til et annet, og hvilke stilistiske konsekvenser får det da? Knytter du den opprinnelige fortellingen til dagsaktuelle forhold eller gjenkjennbare forhold for barna? Når jeg har fortalt fortellingen om Abu Hassans fjert for større barn, har jeg gjerne knyttet til noen setninger om å ha toleranse for forskjellighet og å tåle at andre ler litt av deg.

Det er kanskje nettopp det som er det største hinderet: at vi er redde for å eksponere oss for andre voksne, eller at våre fortellinger ikke blir bra nok. Hvis det er tilfellet, må vi gi hverandre tid, rom og velvilje. n