VILKÅR PÅ VILLE VEGAR

i vinter snakka eg med ein barnehagelærar som hadde byrja i ny jobb på ei småbarnsavdeling. Dei første vekene i barnehagen hadde ho merka seg at denne avdelinga konsekvent berre nytta seg av eitt av uteområda. Barnehagen hadde eit rikt uteområde med fleire ulike soner og leikeplassar, som alle inviterte til mykje ulik utforsking, motoriske utfordringar og leik. Men denne småbarnsavdelinga var altså alltid ute på det same, vesle området, noko denne barnehagelæraren stussa på. Kvifor? Ein dag spurde ho om dei kanskje kunne ta med barna til eit av dei andre uteområda. Då fekk ho til svar frå den pedagogiske leiaren: «Nei, det tykkjer eg ikkje. Dei andre områda er litt større, og jo mindre område småbarna leikar på, jo lettare er det å lukta når dei har bæsj i bleia.» dette temanummeret er ei undersøking av alle dei tallause faktorane som spelar inn på kva moglegheiter barnehagebarna har for å utfalda seg i ei verd som enno er ganske ny for dei. Det er mykje kraft i den ibuande nysgjerrigheita deira og deira utforskartrong, men for at utforskinga skal kunne bli så rik som barna har behov for – og rammeplanen legg opp til – krevst det ein del i tillegg. I nummeret kan de lesa om materiale, romlege moglegheiter, pedagogisk takt, samspel og leik. Kva, korleis og på kva måtar utforskar barna i barnehagen? det er barnehagelærarane og styrarane som har det profesjonelle ansvaret som profesjonsutøvarar, og som er forplikta på eit samfunnsmandat, eit etisk verdigrunnlag og ein kunnskapsbase. Men alle som jobbar i barnehagen, skal vera profesjonelle. Det inneber at me skal ta avgjerder og utøva ein praksis med utgangspunkt i fagleg skjønn og profesjonsetikk – ikkje private ønskjer, kjensler og behov. Viss eittåringane vil krabba opp og ned på puffen for n’te gong, er det irrelevant om du tykkjer det er kjedeleg med denne gjentakinga. Då er du forplikta til å støtta barna i utforskinga og også gjere den rikare ved å tilføra nye utfordrande element. Viss ein av toåringane støtt og stadig blir ekskludert frå leiken med dei andre, er ditt eventuelle ubehag ved å ta tak i situasjonen underordna. Då inneber ansvaret ditt å stå i dette og handla til barnet sitt beste. Viss ein treåring græt seg gjennom dagen, kan du ikkje bli oppgjeven og snu deg vekk. Då må du jobba med dine eigne kjensler og ta i bruk eller tileigna deg kunnskap om kva gråten kan signalisera. Viss regnet høljar ned og fireåringane har forventningar om sølepytthopping og slushcafé etter lunsj, då speler det inga rolle om du tykkjer det er kaldt og kvir deg for å vera ute. Då er jobben din å kle deg etter vêret og bidra til spennande undersøkingar og vassleik saman med dei. Viss femåringane vil krabba rundt i skogen for å undersøkja insekt, er det underordna om du gruar deg til klesskift og garderobeopprydding etterpå. Då støttar du opp under engasjementa og hentar heller forstørringsglas og behaldarar for vidare utforsking av krypa. dette kan kanskje opplevast som strengt, men eg meiner det er heilt grunnleggjande at me barnehagetilsette går ein ekstra runde med oss sjølve når me i ein situasjon instinktivt føler for å avslå eit initiativ, seia nei til ein aktivitet eller avvisa eit forslag – anten det kjem frå barn eller kollegaer. Me må reflektera over om praksisen vår opnar eller lukkar for barns sosiale, leikande, motoriske, sanselege og estetiske utforsking av verda. Gjer me ikkje det, blir profesjonaliteten sett på spel og barnas høve for ein barnehagekvardag i eit stimulerande miljø som støttar opp om lysta deira til å leika, utforska, læra og meistra, innskrenka. Då er vilkåra for utforsking på ville vegar: vegar utan fagleg skjønn, pedagogisk refleksjon og profesjonsetiske vurderingar. i desse dagar går me inn i sommaren, og planar, personalkabalar og pedagogiske visjonar blir diskutert rundt omkring i barnehagane. Eg håpar denne utgåva av Barnehagefolk kan inspirera til utforskande praksisar, nysgjerrig pedagogikk og tilsette som stadig er på leiting etter vilkår som kan forbetrast for å vareta den ibuande leikelysta til barna.

Men sjølv om ein har all verdas leikemateriell, arkitektutforma bygningar eller fantastiske verkstadrom, trur eg utforskinga uansett blir fattig viss ikkje eitt sentralt vilkår er på plass: den profesjonelle tilsette.

Og viss toddlerane sin motoriske og leikande utfalding blir utvida på eit av dei større leikeområda på uteleikeplassen, då duger rett og slett ikkje argumentet om luktande bleier.

God lesnad!

Barndommens Gravalvor

Mennesker må selv ta ansvar for hva vi velger å tillegge verdi, men hva skjer før barn lærer at verdier er menneskeskapte?

Er det forskjell på å oppdage og å skape verdier?

Arild Julius Østrem er filosof og doktorgradsstipendiat ved OsloMet – storbyuniversitetet.

I denne spalten inviterer han oss til å se på barnehagens liv og leven med filosofiske briller.

Simone de Beauvoir er kanskje mest kjent som en av de viktigste tenkerne i moderne feministisk teori, men hun var også en betydningsfull forfatter innenfor den filosofiske retningen som kalles eksistensialismen. I en av tekstene hennes, Tvetydighetens etikk, hvor hun diskuterer forholdet mellom frihet og ansvar, påstår hun at det er en stor ulykke for mennesker at vi starter livet som barn. For å forklare hva de Beauvoir mener med denne provoserende påstanden, må vi først forstå et annet begrep hun introduserer: gravalvor. En av grunntesene i eksistensialismen er at moral og identitet har sitt utspring i mennesket. Konsepter som «godt» og «ondt» eller identiteter som «norsk», «kelner» eller «lesehest» er ikke noe vi kan gå ut og lete etter i verden. De er som de er fordi vi mennesker velger å oppføre oss på bestemte måter. Sjøl konsepter som kan virke mer naturlige, som identiteter som «mann» og «kvinne», er egentlig bare beskrivelser av den situasjonen vi befinner oss i. Det er opp til oss å bestemme hvilken verdi vi vil tillegge dem, og hva vi vil at de skal bety. de Beauvoirs argument er filosofisk, og hun er ikke opptatt av når eller hvordan barn forstår at de voksne ikke har tilgang på absolutte verdier som de sjøl bare må lære. Hennes poeng er dette: Fordi vi lærer om verdier før vi får ansvaret for å være med og utforme dem, skjønner vi ikke umiddelbart at de nettopp er utforma av mennesker som oss sjøl.

En del av det å være et menneske er å ta ansvar for hva vi ønsker å tillegge verdi, og å handle deretter. Dette gir oss på den ene sida en stor grad av frihet: Ingenting er satt i stein bare fordi noen andre har sagt at det skal være sånn. Men på den andre sida er det et tungt ansvar: Vi kan ikke si at vi gjør som vi gjør bare fordi alle andre gjør det. Du står likevel ansvarlig for det du gjør og den du er.

Barn, derimot, lever ifølge de Beauvoir i det hun kaller «gravalvorets verden». Det betyr ikke at de går rundt og er alvorlige hele tida, men at verden er alvorlig. Verdiene oppfattes som å være absolutte ting. Moralske konsepter og menneskers identitet er like absolutte som steiner og trær. I en gravalvorlig verden er det å finne ut hva som er de rette verdiene, bare et spørsmål om å oppdage verdier som allerede finnes «der ute». Å finne ut hvem man er, er for eksempel bare en øvelse i å oppdage hvilke former for identiteter som finnes, og se hvilke av dem som passer på meg.

Gravalvoret kan til og med være ganske behagelig. Vi har vel alle innimellom stått overfor verdivurderinger vi skulle ønske at noen andre kunne ta for oss. Det er en grunn til at så mange filmer og bøker inneholder karakterer som har en absolutt identitet; når protagonisten er et sympatisk og godt menneske, og antagonisten er stygg, sur og ondskapsfull, kan det være en deilig flukt fra en virkelighet som er langt mer innvikla.

Derfor er barn som ennå ikke har ansvaret for verdiene, på en måte «metafysisk privilegert», ifølge de Beauvoir. De har en mer begrensa frihet, siden de ennå ikke kan være med på å endre verdiene i verden. Samtidig står de fritt til å sette seg mål og utføre prosjekter uten å bli tynget ned av ansvaret for verden.

Som sagt er ikke dette noe de Beauvoir har kommet fram til gjennom observasjoner. Når eller hvordan vår forståelse av verdier utvikler seg, er vanskelig å svare på. Sannsynligvis vil det også være forskjellig for hvert menneske. For de som arbeider med barn, kan det likevel være verdt å reflektere over. Evnen til å reflektere kritisk over verdier er en viktig del av det å vokse opp. Som voksne har vi ansvar for våre egne valg og vurderinger. Vi kan ikke «sette bort» vurderingene og si at vi bare gjør sånn vi får beskjed om. Likevel er dette et ubehagelig ansvar. Når vi først har skjønt at andre mennesker heller ikke har en dypere innsikt i rett og galt, slipper vi aldri unna. Vi kan aldri lenger lene oss tilbake og stole på at andre sitter på de de enkle svarene. Verden er komplisert, og det å vite dét er ikke alltid en god følelse.

Kan vi ta med oss noe fra de Beauvoirs provoserende påstand om menneskets ulykke ved å være barn inn i våre pedagogiske diskusjoner? Sjøl om vi kanskje ikke er enig i hennes dystre framstilling av barndommens plass i menneskelivet, kan beskrivelsen av en gravalvorlig verden likevel være nyttig for oss. På et tidspunkt må vi alle få ansvar for våre egne verdivurderinger. At «alle andre» gjør det eller at en autoritet mener det, kan ikke stå som vårt eneste forsvar for hvorfor vi handler som vi gjør. Samtidig er ikke dette et ansvar vi bare kan lempe i fanget på noen – alt på én gang. Når man akkurat har begynt å oppdage at det finnes verdier, har man knapt forutsetning for å gjøre en sjølstendig vurdering av hvilke verdier en kan stå inne for som riktige. Det er dessuten viktig å huske hvor ubehagelig dette ansvaret kan være.

Å rasere gravalvoret er like dramatisk som det er nødvendig. På et tidspunkt må barn lære at det ikke finnes noen absolutte verdier, men at de som mennesker kan være med på å endre hvordan de sjøl og andre ser på verden. Samtidig er ansvaret som følger med denne friheten, noe som må porsjoneres ut med sensitivitet. For de som arbeider med barn, kan det være lurt å være bevisst på dette. n

Søk råvarestøtte av Fiskesprell!