MELLOM HIMMEL OG JORD

Barns åndsfrihet og en åndelig dimensjon kan ha stor betydning for deres opplevelser av omsorg, tilhørighet og deltakelse i barnehagen. Men da må personalet våge å utfordre sin egen frykt for å si eller gjøre feil.

rammeplanen står det at det skal være plass til en åndelig dimensjon i barnehagen som utgangspunkt for dialog og respekt for mangfold, og at barnets åndsfrihet skal anerkjennes (Kunnskapsdepartementet, 2017). Åndelig dimensjon og åndsfrihet er kanskje ukjente begreper å bruke i barnehagesammenheng, men hvis vi forstår dem ut ifra verdibegreper som anerkjennelse og respekt, blir det raskt mer gjenkjennelig. Ifølge Berit Bae kan anerkjennelse defineres som å være ekspert på sin egen opplevelse, og respekt kan innebære å se barnet på nytt (1988, s. 214). Anerkjennelse og respekt for barns åndsfrihet kan altså være å lytte «på nytt» og være åpen for hva som gir mening for barnet selv.

Åndelig dimensjon og åndsfrihet

«Når bestemoren min døde, så kom hun til himmelen» sier Agnes, men Johannes svarer raskt: «Nei, når man dør, så kommer man til Paradis». Agnes ser lenge på Johannes og sier etter en stund: «Bestemor kan ikke veien til paradis, så hun er i himmelen».

Barnets opplevelse av å bli ivaretatt, forstått og respektert som den det er, også sine erfaringer og fortellinger, har stor betydning. Vi antar at dette er en selvfølge for alle som jobber i og med barnehage. Men hvordan åpner eller lukker vi for åndelige dimensjoner i samtaler og møter?

Den åndelige dimensjonen kan omfatte en persons grunnleggende verdier, tanker om hva som gir livet mening, og religiøse eller ikke-religiøse verdensbilder. Det inkluderer også oppfatninger om hva som skjer etter døden. Vi har begge jobbet mange år i barnehagen, og vi har møtt mange barn som har opplevd å miste noen, og har hatt fortellinger om døden og hva som skjer etterpå. Livet og døden er essensielle krefter som drar i oss alle, også barn. Dette kan skape fantastiske muligheter for spennende dialoger hvis vi våger å dvele ved livets hemmeligheter og mysterier uten å vite svaret. Å kunne bli med på barnas tankereiser der de prøver ut sine egne levde narrativer i barnehagen, er faktisk en gave vi ikke kan takke nei til.

Å utforske åndelighet er et vågestykke

I et helhetlig menneskesyn ser vi menneskets fysiske, psykiske, sosiale og åndelige dimensjon som en helhet. Vi mennesker har åndelige behov og navigerer etter det som gir livet mening og innhold. I FNs menneskerettigheter er vår åndsfrihet beskrevet og innebærer ytringsfrihet, religionsfrihet, informasjonsfrihet og tankefrihet. Det åndelige kan beskrive noe eller noen som er knyttet til eller påvirker menneskets indre liv, og dette kan invitere til spennende samtaler med barna. Men gjør barnehageansatte og barnehagelærerutdannere det?

Tør vi å stille spørsmål og utforske åndelige dimensjoner – det vi ikke ser eller har kontroll på? Kanskje vi synes spørsmålene er lettere å forholde seg til når de kommer i form av filosofiske samtaler der vi oppfordrer barna til å undre seg. Men vi er muligens reddere for svarene når det gjelder barnas åndelige erfaringer? Kanskje vi også frykter døden og ikke vil snakke om det?

Åndsfrihet og åndelig dimensjon utfordrer oss. Men det kan også åpne opp for å sette bevegelser i tanker, holdninger, handlinger, kunnskaper, erfaringer og opplevelser for både barn og ansatte. Ved å være nysgjerrig på hva åndelige dimensjoner i barnehagen kan være, utfordrer vi våre tanker om dimensjoner av verdensbilder, tro, overbevisning, erfaringer og opplevelser som i stor grad er en del av barnas private sfære. Kulturer, tradisjoner og religioner handler ikke bare om barnas foreldre, men er også en del av barnas sammensatte identiteter. I mange barnehager er jul i ferd med å få et nissebudskap, og påsken har blitt en hyllest til kyllingen – antakelig for ikke å støte noen i barnehagens fellesskap. I beste mening kan inkluderingsaspektet skyve vekk åndelige dimensjoner og erfaringer ved markeringer.

Tro, religion og livssyn kan ofte blitt sett på som privat i vårt sekulariserte samfunn, men vi mener at det vi mennesker er opptatt av, «tyter» ut av oss – også barn. I barnehagen kan det råde misforståtte holdninger om at «vi norske» har kultur og tradisjoner, mens det er «de fra andre kulturer» som er religiøse. Dette kan forsterke frykten for å stille feil spørsmål og gi gale svar fordi vi ikke kan nok om «de andres» tro og religion. Hvis vi våger å være likeverdige samtalepartnere med barn der ingen av oss kjenner verken spørsmålene eller svarene, kan nye potensialer åpne seg opp – og også en mulighet for å ikke tro på noe som helst.

Personalets berøringsangst

Vi sitter ved matbordet og diskuterer hvem av oss (barna og personalet) som kan eller ikke kan spise leverpostei. Jeg sier at jeg kan spise det. Da sier et av barna: «Da er du kristen!» Jeg svarer: «Jeg er ikke noe». Barna ser forvirret på hverandre og tilbake på meg og sier: «Du må jo være noe!»

Ser vi mot forskning, opplever vi at det blir flere og flere studier på religion i barnehagesammenheng, både nasjonalt og internasjonalt. Samtidig viser nordisk forskning oss at selv om religion anses som relevant i barnehagen, anses verdenssyn eller livssyn, som vi kaller det, som «noe annet». Dette blir ikke løftet fram og snakket om i særlig stor grad av personalet (Raivio et al., 2022). Kanskje både barnehageansatte og barnehagelærerutdannere er redd for å snakke om det vi ikke har kjennskap til eller nok kunnskap om? Norsk forskning viser at kristendommen er mest framtredende i barnehager her til lands, og i den svenske forskningen viser det seg at det også er utfordringer med å skulle markere kristne høytider fordi personalet opplever at de ikke har nok kunnskap. Igjen kommer personalets berøringsangst til syne. Hva er det vi er så redd for?

Å gi åndelig omsorg

Den åndelige dimensjonen i barnehagen og barns åndsfrihet handler om mer enn å legge til rette for filosofiske samtaler. Det handler om noe mye større. Det kan innebære å delta i barns eksistensielle spørsmål, deres behov og ressurser og å lytte til det som gir livet mening i deres liv. Vi har møtt mange barn som har fortellinger om tro, døden, livet og om det vi ikke ser og kjenner til. Men vi vet også at vi ikke alltid har møtt barna med den åpenheten de trenger for å oppleve omsorg og mestring. I beste mening, men samtidig i frykt for å svare feil, har vi i slike situasjoner ikke klart å gi barna åndelig omsorg. Da har vi også sviktet vårt etiske ansvar overfor dem fordi vi har vært mer opptatt av å svare i form av lært kunnskap enn med åpenhet og undring.

Imran står og ser ut av vinkevinduet i barnehagen. Mens moren hennes går mot bilen, og Imran venter på at moren skal snu seg for å vinke, ser Imran mot noen fugler som tripper ute på kanten av sandkassa. Hun peker på dem og spør meg: «Tror fugler på Allah?»

Løgstrup skriver at for sjelefredens skyld er det heldig at vi ikke har noen anelse om hva vi har hatt i våre hender av andre menneskers livsmot eller livsglede, og omsorgsetikken oppfordrer oss til å gjøre etiske overveielser med utgangspunkt i den enkelte interaksjonen slik den utspiller seg her og nå (Løgstrup, 1956, s. 37). Barn trenger sensitiv oppmerksomhet. Ved å gi støtte og verdi til alle barnas fortellinger viser vi omsorgsfulle holdninger og handlinger – en form for omsorg der alles kunnskapsbaser anerkjennes (Zachrisen, 2020).

Tilhørighet og deltakelse

Kalkman mener at det er essensielt for barn å ha delte interesser og erfaringer når de søker fellesskap og tilhørighet (Kalkman, 2018, s. 187). Kan en åndelig dimensjon åpne opp for flere perspektiver og invitere flere barn inn i fellesskapene i barnehagen? Giæver (2017) har gjort funn i sin forskning om at barnehagelærere tenderer til å oppfatte religion som en privatsak, og at denne personlige oppfatningen kan bidra til at religion eller religiøse spørsmål blir tabu. Ved å avvise barns betraktinger som påtrengende fantasier om ting vi ikke kjenner eller til og med tenker er feil, kan vi begrense barnas sjanser til å delta med sine egne erfaringer. Avvisninger kan med dette også påvirke barns verdi i fellesskapene i barnehagen. I nyere litteratur knyttet til barnehage og religion, skriver Nornes-Nymark og Bergersen at personalet har en viktig rolle for å legge premisser for en flerkulturell praksis, og har stor makt til å definere hva miljøet skal ivareta og synliggjøre (Nornes-Nymark & Bergersen, 2021, s. 167). Samtidig viser annen forskning hvordan personalet lager strategier for hvordan man ikke skal møte barns eksistensielle spørsmål (Hansen, 2021). Hvis barnehageansatte undergraver åndelige dimensjoner og barns åndsfrihet, risikerer vi at barns mulighet til å delta i og ytre seg i demokratiske prosesser blir innskrenket.

Adnan på snart tre år har akkurat begynt i barnehagen. Han er fortsatt utrygg, men på samme tid er han også tillitsfull. Han snakker urdu med en assistent på avdelingen og svitsjer over til norsk når han prater med den pedagogiske lederen. Samtalen dreier seg om mat og hva Adnan har med i matpakka. Pedagogisk leder spør om han har salami på brødskiva. Adnan ser alvorlig på pedagogisk leder og utbryter: «Nei, jeg kan ikke spise gris. Da kommer jeg ikke til jannah.»

Hvordan personalet møter slike utsagn, mener vi blir avgjørende for barnets opplevelse av tro.

Gud, Allah, Altet og Ingenting

Kong Harald utrykte sine forståelser av hvem nordmenn er, i sin ukonvensjonelle tale sommeren 2016 (Det Norske Kongehuset, 2016). Han sa blant annet at nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Med dette åpnet han opp kategorien nordmenn til noe mer mangfoldig. Barnehagen er en miniatyr av samfunnet i sin helhet, og der finnes det også uendelige variasjoner på liv og livssyn. Dette kan være berikende i et fellesskap hvis vi sammen utvider horisonter og perspektiver i møte med hverandre. Da må menneskene som er der, tillate dette og utvikle et språk for sine egne erfaringer. Har vi språk for barns åndelige erfaringer? Hvordan legger vi til rette for en åndelig dimensjon? Vi trenger å undersøke hvilke fortellinger som får verdi i barnehagene. Det finnes mange flere fortellinger enn de om fjellnatur og «det gode livet» med røde kinn og ski på beina. Å lytte til og gjøre plass for alle barnas fortellinger og erfaringer fra kjøpesentre, sykehus, psykisk sykdom, koranskole, liv uten kjøtt, tro og bønn om mirakler og paradis – det er en del av omsorgsutøvelsen.

En gutt kommer mot meg med nye lakksko og sier: «Se, jeg har fått nye møtesko til å ha på gudstjeneste!»

Barna kommer til barnehagen med ulike forutsetninger, erfaringer og fortellinger, og det er ifølge Giæver (2017) i stor grad opp til personalet om barna ønsker å fortelle om seg selv, og om de opplever at dette har verdi. Det er derfor av stor betydning hvem sine historier vi lytter til. For å være åpen for hva åndelig dimensjon og barns åndsfrihet kan være og bli i barnehagen, bør personalet møte barns undringer – her og nå – og våge å stille seg undrende, nysgjerrig og undersøkende sammen med dem. Først da vi kan stille oss spørsmålet: Er det mer mellom himmel og jord enn en filosofisk samtale kan romme? n

Referanser

Bae, B. (1988). Voksnes definisjonsmakt og barns selvopplevelse. Norsk pedagogisk tidsskrift, 4, 212–227. Det Norske Kongehuset (2016, 01.09). Hagefest i Slottsparken: Velkomsttale. H.M. Kongens tale under Kongeparets hagefest i Slottsparken 1. september 2016. Det Norske Kongehuset. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=137662&sek=26947

Giæver, K. (2017). Om å ta barnas religiøsitet på alvor –religion og profesjonsutøvelse i barnehagen. I O. Hovdelien (red.), Minoritetsreligoner i barnehagen (s. 45–65). Fagbokforlaget.

Hansen, O.H.H. (2021). Religion, rammeplan og rettigheter. I K.J. Horringmo & K.T. Rosland (red.), Fagdidaktikk for SRLE. Barnehagens fagområder, kunnskapsgrunnlag og arbeidsmåter (s. 41–53). Cappelen Damm Akademisk.

Kalkman, K. (2018). Inkludering av nyankomne barn i barnehagen-spenningsfeltet mellom tilhørighet, likeverd, solidaritet og makt. I V. Glaser, K.H. Moen, S. Mørreaunet & F. Søbstad (red.), Barnehagens grunnsteiner. Formålet med barnehagen (s. 180–190, 2. utg.). Universitetsforlaget.

Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen. Innhold og oppgaver. Utdanningsdirektoratet.

Løgstrup, K. (1956). Den etiske fordring. KLIM.

Nornes-Nymark, M. & Bergersen, A. (2021). Å være ein fleirkulturell barnehage- moglegheiter og utfordringar i kvardagspraksisar. I H.C. Hofslindsengen & S. Bøyum (red.), Barnehagelærerrollen. Mangfold, mestring og læring (s. 151–167).Universitetsforlaget.

Raivio, M., Skaremyr, E. & Kuusisto, A. (2022). Caring for Worldviews in Early Childhood Education: Theoretical and Analytical Tool for Socially Sustainable Communities of Care. Sustainability, 14(7), 3815. https:// doi.org/10.3390/su14073815

Zachrisen, B. (2020). Omsorg i en kulturell kontekst. Kultursensitiv omsorg i barnehagen. Universitetsforlaget.