AV TALE MED
ANERKJENT ANNERLEDES Kunstikonet Yoko Ono liker Bjørn Hatterud så godt at hun har gitt ham privat audiens flere ganger. Uten funksjonsnedsettelsen hadde kulturskribenten kanskje jobbet på postkontoret i Brumunddal. TEKST OG FOTO IVAR KVISTUM
H
adde vi ikke hatt avvikere, ville vi vært huleboere fremdeles. Jeg har ikke lyst til å være som alle andre. Jeg vil ikke gå i takt. Bjørn Hatterud strever seg opp vindeltrappen til kontoret sitt i en nedlagt tekstilfabrikk ved bredden av Alnaelva i Groroddalen i Oslo. Tidligere denne dagen har han vært på ortopedisk verksted for å få tilpasset et par nye sko. Som alltid føler han seg dårlig etter slike ærend. Han er uggen i kroppen og får frysninger. Det er som om kroppen blir minnet på sin egen smerte, fra et utall opera sjoner, innleggelser, gips og skinner. Han ble født med klumpfot og en form for ryggmargsbrokk. Oppveksten var preget av smertefulle undersøkelser og behandlinger. Det sitter i ennå. – Folk som meg, vi som lever med store skader, er på en måte i et slags mørke. Vi har opplevd å få kroppene våre tingliggjort som et skittent pro blemområde. Avmakten du føler ved ikke å ha kontroll over egen kropp, er veldig traumatiserende. Hver gang jeg er på MR eller en annen undersøkelse, føler jeg meg dårlig etterpå. Det er en respons på alt det kroppen har vært utsatt for tidligere.
22
HANDIKAPNYTT 01/19
Ut av skammen For det er sjelden slik at det «bare» er noe galt med kroppen, isolert og uten forbindelse til tankene og følelsene. – All smertefølelse i kroppen blir lagret i hjernen og kan utløses igjen, for eksempel når du opplever stress, forklarer Hatterud. Det er i hvert fall slik han har det selv, og han tror bestemt ikke han er alene om det. Bjørn Hatterud snakker om den ofte tabubelagte sammenhengen mellom den fysiske smerten og den mentale byrden som gjør livet vanskeli gere for mange funksjonshemmede. De sosiale følgene kan være store. Dette er et tema han vil ha fram i lyset og ut av skamskyggen. – Jeg kunne se det på noen av dem som satt der på venterommet til ortopediverkstedet sammen med meg. De utstrålte skam. Vi må finne måter å unngå at kroppene våre blir skambe lagt. Vi må finne en form for sjølaksept. Da må vi tillate oss å prate om traume ne, om ubehaget. Jeg er sikker på at en del av mine egne traumer hadde vært mindre om det hadde vært rom for å snakke om disse tingene. Men selv om han vil ha mer åpenhet om kroppen, betyr ikke det at Hatterud vil frata omgivelsene ansvaret for de mange barrierene som gjør det vanske lig å leve med funksjonsnedsettelser.
AVTALE MED BJØRN HATTERUD (41) Kulturskribent, kunstkritiker, kurator og musiker Aktuell fordi: Har gitt ut boka «Mot normalt» om seg selv og sitt eget liv som funksjonshemmet.
– Absolutt ikke. Jeg er helt for den sosiale modellen og alt det der. Det er vindeltrappen opp hit som gjør at funksjonsnedsettelsen blir et problem
