Ha2013 nr15

Vil HiNT bryte med Høgskoleavisa?

Ledelsen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag ønsker å avslutte samarbeidet med Høgskoleavisa fra 1.7. neste år.

Da saken kom opp i styret den 5. desember, ble den utsatt inntil videre.

Se side 3 og 7

Trives best ute

Er dirigenten nødvendig, da?

Kai Lennert Johansen og Laila Grendahl ved musikklinja på HiNT forsøker å forklare Høgskoleavisa hvorfor dirigenten er nødvendig.

Sidene 10 og 11

De er barnehagelærerstudenter og snart ferdig med tre år på friluftslinja ved DMMH. Møt Lise Hagen, Jørgen Fagerland og Anita Røyseland i serien 2 timer med 3 studenter.

Sidene 8 og 9

Da stormen kom Trondheimsforfatteren Fartein Horgar og kona skulle seile fra Inverness til Norge. Værmeldinga var feil, og de havnet midt i stormen.

Likevel tok Horgar bilder.

Se sidene 14 - 17

Bokomtaler

Sidene 19 - 21

Høgskoleavisa ønsker leserne en riktig god jul!

Norge P.P.

Årgang 15 Nr. 15 17. desember 2013

2

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Nora Marie Bransfjell Alder: 58 år Utdannelse: Lærerutdanning fra HiNT og en rekke universitetskurs Yrke: Høgskolelærer ved Avdeling for lærerutdanning på HiNT Familie: Særboer, en sønn og to barnebarn

Fem korte – Hvilket annet yrke ville du helst hatt?

– Jeg vet ikke om jeg ville hatt noe annet yrke. Da jeg var lita sa onkelen min at jeg kom til å bli lærerinne.

Jeg har alltid vært glad i skole.

– Hva leser du?

– Alt. Det blir mye faglitteratur, og så liker jeg å lese aviser, jeg er interessert i nyheter og sport.

Og jeg prøver å lese alt som kommer ut av litteratur på sørsamisk.

– Hvilken hobby har du?

– Jeg liker å sy, men det blir aldri tid til det, så jeg har nok ingen hobby.

– Favorittferie?

– Å oppleve nye fjellområder.

Når vi er på bilferie kjører vi alle fjellovergangene og tar de avsidesliggende veiene.

– Hva ser du helst på TV? Dokumentarer, naturporgram, debatter og krim.

Jobber for samisk utdanningsløp Nora Marie Bransfjell opplevde fornorskingen og var selv 20 år før hun begynte å lære det sørsamiske skriftspråket.

Fra sametinget ønsker hun å jobbe for et sammenhengende samisk språkutdanningsløp fra barnehage til universitet.

Andrea Hegdahl Tiltnes – For de samiske studentene er lærerutdanningen på HiNT en norsk lærerutdanning med litt samisk i. Jeg skulle ønske at det i framtida blir en samisk utdanning hvor man putter litt av det norske inn. Med samisk pedagogikk, samisk filosofi og samiske fag i bunn. Jeg skulle ønske at det fantes et sammenhengende samisk språkutdanningsløp fra barnehage til høgskoler og universiteter, svarer Nora Marie Bransfjell på spørsmål om hvilke ambisjoner hun har i Sametinget.

Høgskolelæreren fra HiNT har vært mer eller mindre politisk aktiv hele livet, og på 80-tallet var hun med og kjempet for opprettelsen av Sametinget. I høst ble hun selv valgt inn for første gang.

Hun har vært innom noen ganger som vararepresentant tidligere, og det var det hun hadde tenkt å bli i denne omgang også, men så vant partiet hennes – Norske samers riksforbund (NSR) – valget, og førstekandidat Thomas Åhrén ble sametingsråd. Dermed rykket hun inn som fast representant.

At skole og utdanning er en sak hun trekker fram som viktig for henne i Sametinget, er ikke så

rart. Da hun var liten leide familien en leilighet i en skolebygning.

Den gang startet barna på skolen da de var sju år, men lille Nora fikk lov til å sitte på bakerste benk og observere allerede fra hun var seks. Der hadde hun ark og tegneblyanter og fulgte nøye med på hva som foregikk. Hun likte å lese og lære og søkte alltid kunnskap.

– Du kommer nok til å bli lærerinne, sa onkelen.

Men da hun skulle ta utdanning selv, ble hun barnepleier.

Målet var å bli barnevernspedagog. Bransfjell er interessert i mennesker, og opptatt av å bli kjent med folk og få kjennskap til historien til ulike skjebner. Denne interessen var nok motivasjonen for ønsket om å bli barnevernspedagog, men underveis havnet hun i stedet på forkurs til lærerutdanning i Karasjok. Forkurset kvalifiserte til lærerutdanningen i Alta, men sønnen ville begynne på sameskolen i Snåsa, og Bransfjell undersøkte om hun kunne ta utdanningen på Levanger i stedet.

Forkurset fra Karasjok forutsatte at hun tok samisk som fag, og hun og sju medstudenter ble de første til å ta sørsamisk på HiNT. Etter utdanninga jobbet hun i mange år på sameskolen i Snåsa før hun

kom tilbake til Levanger som høgskolelærer i 1994.

et avslappa forhold til tid, smiler hun.

Bransfjell har reindriftsbakgrunn på begge sider i familien, og er vokst opp i Stordalen i Meråker.

Etter å ha jobbet snart 20 år ved HiNT har hun fremdeles folkeregistrert adresse i Meråker.

– Jeg bor her, og Levanger er et fint sted. Særlig om våren, men jeg vil aldri bli levangsbygg, sier hun.

Hun føler at hun hører til i områder fra Snåsa i nord til Femund, hvor de har reinen om vinteren, i sør. Men det er fjellbygda Stordalen som er hjemme.

– Vi samer er kanskje ekstra knyttet til heimområdet vårt, sier hun.

Til tross for årevis side ved side og sammen i Norge, så mener Bransfjell at det er grunnleggende forskjeller på samer og nordmenn.

Bransfjell opplever at interessen for det samiske er økende.

Stadig flere foreldre ønsker at barna skal bli tospråklige, og barn er interesserte i sin samiske bakgrunn. Hun er også glad for at unge samer engasjerer seg politisk, og synes det er viktig å støtte opp om dette engasjementet. Likevel er hun stadig bekymret for både det sørsamiske språket, og kulturen.

– Vi er få, og det er avgjørende at vi får beholde våre områder for å kunne overleve som folk, sier hun.

Så nå må hun bare stå på for sørsamiske interesser på Sametinget de neste fire årene.

– Du var jo med på å ta initiativ til Sametinget, er det blitt det dere håpet at det skulle bli?

– Jeg vet ikke helt. Akkurat det skulle jeg ønske at det ble forsket på. Om Sametinget svarer til de forventningene vi hadde og har til det. Men jeg synes vi skal passe på at det ikke blir oppfattet som kun et fagorgan. Sametinget er vårt øverste politiske organ, og skal også trekke de store linjene.

– Kulturen er ulik, og forskjellen er nok størst i dette med å se helheten, hvordan alt henger i hop, også mentalt. Om man driver en reinflokk til ett sted, så må man tenke over konsekvensene. Om man sier noe stygt til et barn, så vil det få konsekvenser, vi ser alt i en større sammenheng. Og så har vi

3

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Synspunkt

■

Skjebnetid for Høgskoleavisa

Synspunkt er en kommentatorspalte hvor meningen som uttrykkes står for forfatterens egen regning.

Einar Myrenget Redaktør i Høgskoleavisa

Rektor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag ville i det siste høgskolestyremøtet avslutte den årlige bevilgningen til Høgskoleavisa med virkning fra 1. juli neste år. Det ville i praksis bety nedlegging av avisa fra samme dato.

Nå gikk det ikke slik. Flere av høgskolestyrets medlemmer tok til motmæle både fordi de ønsket å beholde avisa, og fordi de syntes saken var for dårlig utredet fra ledelsens side. Saken ble derfor utsatt til et senere møte.

Noe som anføres mot Høgskoleavisa er at den ikke er flinkest i klassen på nettet, på de elektroniske medier. Ja, det er sant.

Høgskoleavisas ressurser er begrenset til to og en halv stilling, hvorav den ene også er fullt opptatt med andre grafiske oppdrag for eksterne kunder, noe som naturligvis subsidierer Høgskoleavisas ordinære drift og gjør det mulig å gi ut avisa. Resten av oppmerksomheten skal deles på de tre høgskolene i Trøndelag, i tillegg til det praktiske som følger med å sy sammen en avis.

Da Høgskoleavisa startet for 15 år siden, var det i form av et tilbud til de tre trønderske høgskolene HiST, HiNT og Dronning Mauds Minne Høgskole. Tilbudet gikk ut på at høgskolene måtte betale en del av det avisdriften koster, mot at de samme høgskolene fikk en egen avis og redaksjon som var genuint interessert i å dekke aktivitetene, folkene og miljøene på de tre høgskolene. Ett krav var imidlertid absolutt – en slik avis måtte redigeres etter Redaktørplakaten og være fullstendig fri. Om redaksjonen hadde gått med på å la seg styre, ville avisa bare blitt enda et offisielt talerør for høgskolen.

I framlegget fra rektor til styremøtet står det at HiNT-studentene er misfornøyd med at avisa ikke bringer nok relevant studentstoff, og at den ofte stiller studentene i et negativt lys. Dette siste må vi ærlig talt innrømme at vi ikke forstår og derfor ikke kan kommentere. At vi ikke bringer nok relevant stoff kan sikkert være riktig, men Høgskoleavisa har aldri tatt mål av seg til å være en ren studentavis slik Under Dusken er i Trondheim.

På den annen side hevder vi hardnakket at vi ofte bringer intervju med studenter som vi håper kan være både opplysende og interessant for andre studenter – og for alle andre lesere.

Så vidt vites var det ingen andre av de over 25 norske statlige høgskolene som holdt seg med en fri avis den gangen. Og sånn har det vært i 15 år – det er bare HiST, HiNT og DMMH som holder seg med en fri avis.Vi mener det tjener de tre høgskolene til ære.

At saken ble utsatt i høgskolestyremøtet den 5. desember, betyr at den kommer opp i styret igjen når ledelsen har utredet saken bedre. Det er mulig det kommer et forslag om å erstatte Høgskoleavisa med en nettside. Vi tror ikke en slik nettside blant hundretusener andre vil bli lest og brukt på samme måte som Høgskoleavisa blir i dag – både internt i høgskolene og andre steder i landet.

Det legges merke til i hele landet. Vi, og for så vidt også ledelsen ved de tre høgskolene, har fått mange tilbakemeldinger på at avisa leses både av politikere og andre beslutningstakere – og ikke minst ved de andre høgskolene i Norge som får avisa. (Vi henviser ubeskjedent nok til leserinnlegget på side 22 i dagens avis).

Det betyr at det er ingen andre norske høgskoler (eller universiteter) som når ut til kolleger og fagfeller på samme måte som de tre trønderske høgskolene. Det tror vi er en verdi i seg selv som vanskelig kan overvurderes.

Høgskoleavisa i Trøndelag Gunnerus gt. 1 7012 Trondheim Tlf: 73 55 92 32 E-post: hogskoleavisa@hit.hist.no www.hogskoleavisa.no TRYKK: Nr1Adressa-Trykk Orkanger AS

Dette er riktignok et særdeles subjektivt synspunkt, og naturligvis står det høgskolestyret fritt å avslutte samarbeidet med Høgskoleavisa hvis de ikke lenger ser seg tjent med den. Det har ligget i kortene i 15 år. Men styret bør stille seg følgende spørsmål: Er vi fortsatt interessert i en fri og uavhengig avis som på et profesjonelt grunnlag kan følge Høgskolen i NordTrøndelag?

Høgskoleavisa er en redaksjonelt og politisk uavhengig avis for Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Dronning Mauds Minne Høgskole. Høgskoleavisa redigeres etter Redaktørplakaten.

Redaktør Einar Myrenget tlf. 73 55 92 32 e-post: einar.myrenget@hit.hist.no

Journalist Andrea Hegdahl Tiltnes tlf. 73 55 92 36 e-post: andreati@hist.no

Typograf Hege Pedersen tlf. 73 55 92 34 e-post: hege.pedersen@hit.hist.no

4

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Kamp om ledig styreplass Reidun Larsen har gjort sin tjenestetid i styret for Dronning Mauds Minne, og det ble strid om hvem som skal erstate henne i siste styremøte på høgskolen.

Einar Myrenget Dronning Mauds Minne er i motsetning til HiST og HiNT en privat høgskole eid av en stiftelse. Bak stiftelsen står store deler av kristen-Norge, slik som Biskopen i Nidaros, Normisjon, Diakonissehuset Lovisenberg og IKO – Kirkelig pedagogisk senter. Styreleder Reidun Larsen, som har representert Diakonissehuset Lovisenberg, går nå ut av styret og det må velges en erstatter. Lovisenberg har i et brev til DMMH gjort det klart at de ikke lenger er interessert i en styreplass. Det ble derfor opp til de resterende styremedlemmer å velge en ny representant.

De ansatte med Ranveig Lorentzen i spissen, foreslo å finne en representant fra en annen høgskole eller et universitetet som forsker eller underviser i fag som er beslektet med det Dronning Maud driver med. De eksterne

Styremøtene på Dronning Mauds Minne foregår i verdige og stillfarne former. Her bestemmes styresammensetningen etter at Reidun Larsens tid som styreleder er over. Fra venstre Hans Jørgen Leksen (rektor uten stemmerett), Haftor Skjelstad, fungerende styreleder, sekretær Karen Usland, Øystein Flø, Rolf Nøtvik Jakobsen og Svein Egil Vestre, alle fra Biskopen i Nidaros, deretter Ranveig Lorentzen og Jan Ketil Torgersen fra de ansatte og studentrepresentantene Lise Homlund og Morten Telle.

medlemmene, ledet av fungerende styreleder Haftor Skjelstad, ønsket at Reidun Larsen blir erstattet med en annen representant

for kristen-Norge, nærmere bestemt fra Kirkerådet. I tillegg har DMMH tidligere foreslått at Biskopen i Nidaros reduserer sine

representanter fra tre til to, og at Kirkerådet i stedet får én av dem. Nå, da høgskolestyremøtet var over, fikk altså Kirkerådet to,

Biskopen i Nidaros to, IKO én, de ansatte to og studentene to.

Med fungerende styreleders dobbeltstemme.

Bekymret for for mye førstekompetanse Under styremøtet ved barnehagelærerutdanninga Dronning Mauds Minne, ble det uttrykt bekymring over at høgskolen etter hvert kan få for mange ansatte med førstekompetanse.

Einar Myrenget – Førstekompetanse er dyrt, og er det egentlig sikkert at vi trenger så mye av det, spurte den nye rektoren, Hans Jørgen Leksen, sitt styre.

I dag er det om lag 40 prosent av staben ved Dronning Mauds Minne som har førstekompetanse, at man altså enten er førsteamanuensis, førstelektor, professor eller dosent. I skolens måldokumenter er det en ambisjon om at så mange som 70 - 75 prosent av staben skal ha førstekompetanse.

Dette målet kan nås ved at man enten ansetter folk med slik kompetanse, eller at ansatte ved skolen dyktiggjør seg slik at de kan få denne kompetansen. Men med kompetanseheving, følger også et kraftig lønnshopp.

– Det er frustrerende at dette er noe som nesten ikke er til å styre, sa Svein Egil Vestre, tidligere leder av høgskolestyret og nå styrerepresentant for biskopen i Nidaros. – Problemet er at det ikke nødvendigvis er høgskolestyrets ambisjoner som gjenspeiles her, men at automatikken har tatt overhånd. Har man gjort en viss mengde vitenskapelig arbeid, kan man søke opprykk, uten at høgskolestyret kan påvirke det gjennom beslutninger.

Rektor Hans Jørgen Leksen lovte at han senere fremmer en sak for styret hvor ambisjonene som DMMH har i dag, bør justeres ned.

Høgskolestyret vedtok også å søke NOKUT om få opprette en mastergradutdanning i barnehage-

Både rektor Hans-Jørgen Leksen (t.v.) og styremedlem Svein Egil Vestre mener det kan bli for mye av det gode.

ledelse. Høgskolen tar sikte på å sende søknaden før 1. februar neste år, og DMMH vil tilby to ulike mastergrader. Den ene retter seg mot ansatte som har hatt

lederansvar i en barnehage i minst tre år, og denne skal gi 90 studiepoeng. Dette studiet er et deltidsstudium. Den andre graden retter seg mot studenter som har gjort

ferdig bachelorgrad som barnehagelærer, og som kan gå direkte over på en toårig mastergradutdanning. Denne utdanningen gir 120 studiepoeng.

5

HĂ˜GSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Bli trainee i Sør-Trøndelag!

Vi kan tilby traineestillinger i 3 ulike traineeordninger: 1. Kysttrainee Osen, Roan, Ă…fjord, Rissa, Bjugn, Ă˜rland, Agdenes, Hitra, Frøya, Hemne og Snillfjord 2. Fjelltrainee RørosomrĂĽdet 3. Nasjonalparkhagen Oppdal, Rennebu og Midtre Gauldal

Fjelltrainee pĂĽ ĂĽret ta kontakt for ĂĽ se om det finnes ledige 4. t 63 96 Du kan nĂĽr som hels munike.as eller 934 m ko @ rd ga n te en t ntak trainee-stillinger. Ko ! pĂĽ din yrkeskarriere n te ar st i t he ig ul m ulike En unik isasjon bestĂĽende av an rg so m le ed m en ne Fjelltrainee er lingen vil bli ett av di til es ne ai ltr el Fj r. te virksomhe 'en. sterkeste kort pĂĽ CV

o .n e e in a r t ll je .f w w w dal

al -

ppd O i e e n i Bli tra

Gaul e r t d i M uRenneb

Vi vil i løpet av vinteren/vüren 2014 besøke de fleste av utdanningsstedene ved HiST og HiNT. Vi er ogsü til stede pü Trøndelagsdagen pü Clarion Hotell og Congress, Brattøra den 13. januar.

Der vil vi fortelle dere litt mer om hva det vil si ĂĽ jobbe som trainee, hvilke muligheter som finnes og hvordan dere kan bli trainee i et av vĂĽre arbeidsomrĂĽder.

Fjelltrainee

6

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Husleia må betales Høgskolen i SørTrøndelag har fått en bevilgningsøkning på over 70 millioner kroner sammenlignet med fjoråret. Samtidig øker husleieutgiftene med 12 millioner.

Einar Myrenget HiST har fått 842 millioner kroner på neste års budsjett, mens årets var på 771 millioner. Det representerer en økning på 8,35 prosent. Økningen skyldes i hovedsak at det er opprettet mange nye studieplasser, og at grunnskolelærerutdanninga har fått en kategori som gir bedre uttelling. Studiepoengproduksjonen var også bra i 2011 og 2012, noe som gir en uttelling for 2014 med hele 26 millioner kroner.

Nybygget koster

Samtidig øker utgiftene. Det nye bygget i Elgeseter gate som skal huse Handelshøyskolen, fører til at husleia øker fra 116 millioner i 2013, til 128 millioner neste år.

Det er en økning på 12 millioner, som må tas fra både sentraladministrasjonens drift, og alle fagavdelingene. Avdelingene må dekke 60 prosent av dette beløpet, men administrasjonen (fellesfunksjonene) må stå for 40 prosent, noe som representerer 4,9 millioner kroner. Nedskjæringene på avdelingene fordeler seg på denne måten: Avdeling for teknologi – 1,9 millioner, Avdeling for helseog sosialfag – 1,2 millioner, Avdeling for lærer- og tolkeutdanning – 1,8 millioner, Handelshøyskolen – 850.000 kroner, Avdeling for sykepleierutdanning 1 million, AITeL – 486.000.

Betenkt

På det siste høgskolestyremøtet før jul, tok representanten Hans Marius Eikseth opp spørsmålet om HiST hadde valgt riktig modell, når man nå har forpliktet seg til å leie nybygget i Elgeseter gate for Handelshøyskolen i mange år framover.

– Vi bør spørre oss om vi ønsker å gjøre det på denne måten framover. Ser vi til NTNU, har de på sin side ingen slike avtaler med private. De lar Statsbygg bygge, og dermed tar Statsbygg risikoen. Slik

Styremedlem Wenche Malmedal i samtale med styreleder Kari Kjenndalen i en pause.

vi har gjort det, er det vi som tar risikoen. Heldigvis er det Statsbygg som står bak det nye teknobygget som kommer på Kalvskinnet. Der løper HiST ingen risiko.

Men om lærerutdanningas flytting til Kalvskinnet skal finansieres på samme måte som Elgeseter gate,

blir jeg mer i tvil. Er vi villig til å ta denne risikoen? Når vi ser at overskridelsene må tas fra resten av høgskolens budsjett?

Arkivutdanning utsatt

Den nye Solbergregjeringa har vedtatt å trekke etablering av et

nytt sentralarkiv på Tynset. Dermed faller også bevilgningen til oppstart av et nytt arkivstudium ved HiST bort. Fungerende rektor Arnulf Omdal ser på dette som en utsettelse, og regner med at saken kommer tilbake i et senere budsjett.

Ny Avdeling for næring utredes Ønsker du å høre hvilken karriere du kan få hos oss?

Ta kontakt med Anders Vinje på tlf. 982 37 064

Prorektor Hanne Solheim Hansen ble i det siste styremøtet ved HiNT utnevnt til midlertidig dekan ved Avdeling for Landbruk og IT på Steinkjer etter Rolf Wensbakk.

Einar Myrenget Bakgrunnen for den midlertidige utnevnelsen er at høgskolen ikke ønsker å ansette en ny dekan før det er avklart om avdelingsstrukturen endres. I det samme styremøtet fikk høgskoleledelsen grønt lys for å utrede en sammenslåing av de to avdelingene på Steinkjer i en ny Avdeling for Næring. De to avdelingene, Avdeling for økonomi, organisasjon og ledelse (ØOL) og Landbruk og IT (LIT) skal gå sammen i en arbeidsgruppe for å foreslå én eller flere modeller for en ny avdeling med tanke på oppstart den 1. august neste år.

Trafikklærerutdanninga spesiell

Vi leverer produkter og tjenester innen et bredt utvalg områder.

Derimot har det kommet mange motforestillinger fra Trafikklærerutdanninga på Stjørdal mot å bli en del av en ny Avdeling for næring. Det skal derfor nedsettes en egen arbeidsgruppe som skal utrede fordeler og ulemper ved ulike former for organisasjonstilknytning. Det erkjennes at Trafikklærerutdanninga i dag har en viss ulikhet med resten av HiNT både med hensyn til kultur og faglig særpreg. På den annen side er dette en styrke for avdelin-

Prorektor ved HiNT, og nå også dekan, Hanne Solheim Hansen.

gen alene, og det er derfor viktig at den faglige egenarten fortsatt ivaretas om TLU blir en del av en større avdeling.

Mindre topptung

Om HiNT velger å gå fra fem til tre avdelinger, vil dette gjøre organisasjonen mindre topptung. NTNU har for eksempel sju dekaner, mens Høgskolen i Oslo og Akershus med 18.000 studenter har fire. I styremøtet ble rektor gitt fullmakt til å oppnevne disse arbeidsgruppene i samarbeid med fagmiljøene.

7

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Vil HiNT bryte med Høgskoleavisa?

Ledelsen ved Høgskolen i NordTrøndelag ønsker å avslutte samarbeidet med Høgskoleavisa, og vil kutte støtten med virkning fra 1. juli neste år. I et styremøte den 5. desember ble saken utsatt etter en kort debatt.

Einar Myrenget Det var i forbindelse med budsjettet for 2014 at saken kom opp, og ledelsen mener at kostnaden nå har blitt så stor og at avisas informasjonsverdi er såpass begrenset, at man ønsker å stoppe støtten etter første halvår 2014. En viktig grunn til at ledelsen foreslår å kutte støtten, er et brev Studentorganisasjonen ved HiNT har skrevet til høgskolen, hvor man ber om at avtalen med avisa sies opp, og at man «heller benytter midlene mer hensiktsmessig og til forbedring av høgskolens informasjons- og kommunikasjonsarbeid internt og eksternt».

Beløpet som Høgskoleavisa har søkt om fra HiNT for 2014 er 520.000 kroner. Høgskoleavisa har søkt Høgskolen i Sør-Trøndelag om 945.000 og Dronning Mauds Minne om 154.000. Begge disse er innvilget. I tillegg kommer at Høgskoleavisa er innvilget såkalt fri stasjon av HiST, det vil si at HiST holder Høgskoleavisa med infrastruktur, det meste av utstyr etc.

HiNT-ledelsen ved rektor Steinar Nebb innstilte på å avslutte samarbeidet med Høgskoleavisa fra neste sommer, men styret valgte å utsette saken.

sjonskanal til ansatte og studenter».

For og imot

Skarp studentkritikk

I saksframlegget til det siste høgskolestyremøtet på HiNT, ble det referert til at studentene ikke synes særlig om avisa. Sitat fra sakspapirene: «Dette begrunnet de med at de ikke opplever Høgskoleavisa som et medium, positivt for HiNT og HiNT-studenten.

De opplevde at HiNT får lite spalteplass og at evt. redaksjonelle oppslag fra HiNT i hovedsak har negativ vinkling. De opplevde at alt for ofte ble HiNT og HiNT-studenten satt i et negativt lys – og dermed tjente lite som bla. rekrutteringskanal for nye studenter.

Studentorganisasjonen har tro på at HiNT får større utbytte av å benytte tilskuddet gjennom bruk av interne informasjonsarbeidere.

De ga også uttrykk for å være interessert i et samarbeid med administrasjonen i HiNT for å etablere et produkt/kanal som kunne erstatte Høgskoleavisa som informa-

I sakspapirene til styremøtet den 5. desember, hadde administrasjonen laget en liste med for- og motargumenter. Vi sakser fra sakspapirene: 1) Argumenter FOR Høgskoleavisa

• En avis som redigeres etter redaktørplakaten.

Det er isolert sett et gode at vi har midler til å finansiere en «fri avis».

En fri avis kan stille kritiske spørsmål om bruken av offentlige midler – noe som er et gode. Det er i lys av dette i seg selv ikke noe argument at vi reagerer på vinklingen på noen av artiklene i HA. • Internpleie og interninformasjon Det er et gode at ansatte kan lese om sine kolleger i sin egen organisasjon og ved HiST og DMMH. • Mulig omdømmemessig effekt i eksterne miljø Det har vært fremmet som et argu-

ment at beslutningstakere (både i Trøndelag og Oslo) leser avisen.

• Seniortiltak HiNT-pensjonister har fra 2012 mottatt avisen.

1) Argumenter MOT Høgskoleavisa

• Stor kostnad HiNT bes om å støtte Høgskoleavisa med 520.000 i 2014. Beløpet er stort, særlig da vi anser at Høgskoleavisa har lav nytte studentrekrutteringsmessig.

• Misfornøyde studenter Studentene har gjennom studentorganisasjonen, gitt klar tilbakemelding om at de opplever at HA ikke tjener til HiNT-studentenes beste – og da heller ikke til HiNTs beste.

• Lav andregangsverdi Nyhetsstoff er ferskvare. Det betyr at en nyhet har desidert høyest verdi den dagen noe skjer, eller kort tid etterpå. Med 16 årlige utgivelser er HA en avis som gis ut hver 14. dag, andre deler av året går det lenger mellom hver utgivelse. Slik sett er mye av stoffet

«gammelt nytt», rent journalistisk.

• Ingen medbestemmelse HA redigeres etter redaktørplakaten. Det betyr at det er redaktøren som bestemmer hva som står i avisen. Selv om HA har en slik ordning (som kan være et for-argument) så er det betenkelig at HiNT ikke har styreposisjon i HA. Det er styret som bestemmer hvilken strategi avisen skal ha (unntatt det rent redaksjonelle).

• Manglende leserundersøkelser Det er viktig for medier å kunne vise til leserundersøkelser, altså hvor mange som leser mediet, og hvor hyppig mediet leses. HA har ikke fremlagt for HiNT noen slik leserundersøkelse.

• Manglende vilje til å lage en god nett-løsning HiNT har forsøkt å få Høgskoleavisa til å lage gode digitale løsninger, uten å lykkes.

Ansatte uenig

Saken om videre støtte til Høgskoleavisa har også blitt behandlet i et såkalt IDF-møte, et møte hvor

tjenestemannsorganisasjonene møter ledelsen, og der hadde de ansattes representanter følgende merknad.

• Ansatte opplever Høgskoleavisa positivt, og ser gjerne at avtalen forlenges. Det er viktig med den uavhengighet som avisa representerer, og vi gjenkjenner ikke mye av den kritikken som framkommer.

• Dette er ikke en nyhetsavis ala VG. Her skal vi i ro og mak lære litt om andres arbeid og aktuelle saker på de forskjellige skolene.

Avisa er aldri ment å tjene som en aktiv aktør i studentrekruttering.

Avisa er med på å synliggjøre oss alle eksternt – også utenom Trøndelag.

• Eventuelle midler fra en innsparing på denne posten bør studentrettes. Med dette menes at midler herfra bør knyttes opp mot digitalt informasjons- og rekrutteringsarbeid gjerne utarbeidet og utført av studentene selv.

Se også kommentarartikkel på side 3

8

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Naturen som klasserom Fort snart tre år siden kom de til Trondheim fra Hedmark, Nordland og Aust-Agder.

Nå er det like før de kan kalle seg barnehagelærere etter tre år ved Dronning Mauds Minne.

Einar Myrenget Lise Hagen (27) kommer fra Koppang i Østerdalen, Jørgen Fagerland (23) fra Brønnøysund og Anita Røyseland (23) er fra Arendal. Sammen med et tjuetall andre studenter fra hele landet har de snart fullført sin treårige bachelorutdanning ved barnehagelærerutdanninga på Dalen i Trondheim.

Lise, Jørgen og Anita har tatt spesialiseringa som kalles Natur- og friluftsprofil, og de gleder seg slett ikke til den dagen studietida i Trondheim er over.

– Vi er en gjeng som har blitt veldig sammensveiset, og det blir sårt å skulle skilles fra hverandre til sommeren, når skolen er ferdig, sier Lise.

Det er ulike grunner til at de tre søkte til Trondheim og til barnehagelærerutdanning. Jørgen hadde jobbet litt i barnehage i hjembyen, og det var styreren i barnehagen som anbefalte ham å søke Dronning Maud – hun hadde nemlig selv gått der. Det som overrasket Jørgen mest da han stilte første dag på skolen, var at det var mer intimt og oversiktlig enn han hadde fryktet.

– Vi kom i en klasse, det var ingen masseforelesninger i store saler. Litt sånn som på videregående. Det gjorde det mye lettere å få venner, folk som man ble kjent med etter kort tid.

Lise fra Koppang skiller seg litt ut, fordi hun allerede hadde jobbet i en barnehage på Østlandet i seks år før hun søkte DMMH. Etter hvert fant hun ut at hun var moden for å ta mer ansvar, og at hun burde utdanne seg i det yrket hun trivdes i. Dessuten har hun en mor som har gått på Dronning Maud, så det var egentlig ganske enkelt å velge skole.

Utgangspunktet for Anita var at hun ønsket å jobbe med mennesker. Samtidig er hun over gjennomsnittet opptatt av natur og friluftsliv, og etter noen søk på nettet, fant hun den utdanningen hun lette etter – nemlig friluftslinja på Dronning Maud.

tene kjent med hverandre ganske raskt, men skolen hadde også andre metoder.

– Vi ble plassert i ring i klasserommet og vi måtte presentere oss for hverandre.

Hver basisgruppe fikk i oppdrag å framføre for de andre et tablå eller et kort stykke. De ferske studentene måtte også ned på kne og spille elefant for de andre, noe som kom en smule overraskende.

– Hvordan føles det å krabbe rundt som elefant foran en menge andre ungdommer, Jørgen?

– Litt uvant, flirer han. Men det er samtidig et av poengene. Det var kanskje ikke bare behagelig, men vi har godt av å strekke oss litt, og pushe våre egne grenser. Den dagen vi er ferdig på skolen og skal ut i barnehagen, er det vi som skal lære barna å pushe sine egne grenser.

Ut i naturen

De ferske studentene hadde ikke vært lenge på skolen før de dro på sin første tur.

Og siden har det bare fortsatt. Til fjells, i fjære, overnatting i telt i skogen og i fjæra.

En tredagers sykkeltur på Fosen. Alt sammen med læreren.

– Det er klart vi blir sammensveiset og kjenner hverandres grenser. Men når vi er på tur, er det ikke en utflukt. Det er undervisning hele tida, og mantraet til læreren er at vi «må hell på» – altså holde på med noe, være i aktivitet. Det er også viktig å ta med seg inn i barnehagen, at vi skal være aktiv hele tida, ikke bare stå å betrakte det som skjer, forteller Lise.

I førsteåret var det dans og drama, fysisk fostring, forming, naturfag og pedagogikk som sto på programmet. Teorien som de fikk på skolebenken ble omsatt i praksis når de var ute, og det var ingen prøver eller eksamener det første semesteret. Derimot måtte studentene ut i praksis allerede før jul det første året. For noen av de ferske studentene var dette et første møte med barnehagen, og noen få fant etter hvert ut at yrket ikke var noe for dem. De andre fortsatte desto mer entusiastisk.

Pushe grenser

Det første som skjedde da de nybakte studentene møtte opp, var at klassen ble samlet. Deretter ble de delt inn i basisgrupper på fire-fem studenter i hver. Slik ble studen-

Mye veiledning

I andreåret ble det mer teori. Både norsk og samfunnsfag, i tillegg til matte. Skjønt matte får vi ikke kalle det, det heter matematikk,

understreker studentene, som presiserer at en matte er noe helt annet, det er et stykke tøy, et teppe som man legger på gulvet.

Kanskje vi kan kalle det regning i stedet?

– Nei, det går ikke. Når vi snakker om matematikk, snakker vi ikke om å trekke fra og legge sammen. Vi snakker om romforståelse, om vinkler, om geometri. Det er det vi skal lære barna, det er de som skal få en forståelse av hvordan ting er skrudd sammen, understreker Anita.

Men også i andreåret var det seks ukers praksis ute i barnehagene. I løpet av disse ukene får studenten en egen praksisveileder som jobber i barnehagen, og som setter av én time to ganger i uka til personlig veiledning. Skolen selv kommer også på besøk, men ikke mer enn én gang i første- og andreåret. Studentene tok også over en hel barnehage i ei uke, noe som de mener det ligger mye læring i. I andreåret var det eksamener i alle fag. Det er også verdt å merke seg at det er obligatorisk oppmøte i alle fag, hele studieløpet gjennom.

I andreåret benyttet Jørgen og Lise anledningen til å ta deler av studieåret utenlands. Jørgen dro til Danmark, til Hjørring på Jylland. Lise reiste til Slovakia. Begge hadde praksis i barnehage, i tillegg til undervisning der de dro. Ingen av dem dro alene – man er minst to når man drar på utenlandsopphold.

Vist tillit

Det tredje og siste året består av mye det samme som i andreåret, men studentene opplever at de nå er mye mer selvstendige.

Når en tur skal planlegges, er det studentene som sørger for det.

– Det er nå vi får øve på det vi har lært.

Da vi begynte opplevde vi å bli styrt ganske mye, mens vi nå får mer spillerom. Det er ikke lenge til vi er ferdige, og da får vi et stort ansvar ute sammen med ungene, mener Jørgen.

Lise understreker at barnehagelærerjobben er et veldig praktisk yrke, og at det ligger aller mest læring i praksisperiodene ute i barnehagene. Samtidig skulle hun ønske at studentene fikk anledning til å ta over flere barnehager. Da har studentene hele ansvaret, mens det faste personalet gjerne er bortreist på kurs. Nå står jula for døra, og

når studentene er tilbake på nyåret må de velge et tema å skrive sin avslutningsoppgave om. Hverken Lise, Jørgen eller Anita har endelig bestemt seg – eller så vil de ikke fortelle det til oss.

– Så hva har vært det vanskeligste på de tre årene?

– For meg var det å finne studentrollen.

Jeg hadde vært i arbeidslivet i seks år, og var helt ute av lesninga, forteller Lise, som skryter av medstudentene og lærerne for at det likevel gikk greit å bli student igjen.

Formet av skolen

Skryter av skolen og lærerne gjør også Jørgen og Anita, som mener at de tre årene på Dronning Maud har forandret dem som mennesker. Dessuten mener de studiet har gitt dem en trygghet, ikke minst i forhold til andre mennesker.

– Når vi kjøres så hardt og utfordres på våre egne grenser i starten, blir vi veldig godt kjent med hverandres styrker og svakheter, og ingen har noe å skjule for hverandre. Det er det samme med lærerne. De har ikke inntatt en opphøyd posisjon i forhold til oss studenter. Det betyr at de har vært lett å spørre, lett å omgås med, sier Jørgen.

– Studiet har formet oss.Vi har vokst inn i rollen som barnehagelærere i løpet av disse årene, understreker Lise.

– Er det vanskelig å si noe kritisk om skolen og studiet?

Det er åpenbart at de tre må tenke seg grundig om.

– Det er et problem at det er for trangt her, det er for mange studenter i forhold til plassen. Det har til tider vært et problem.

– Men det blir det vel en råd med når nybygget kommer?

– Ja, men det får ikke vi oppleve.

– Hva er det mest negative dere som studenter har opplevd?

– Det har ikke inntrådt ennå. Det blir å skilles etter tre fantastiske år. Vi gruer oss allerede, sier Anita, Jørgen og Lise som er ferdig utdannet til sommeren.

9

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

I dag:

Barnehagelærerutdanningen ved DMMH – Natur og friluftsliv

fakta:

Dronning Mauds Minne Høgskole • DMMH er en privat stiftelse som eies av kristen-Norge, men som er omtrent fullfinansiert av staten for å drive barnehagelærerutdanning.

• Studentene er delt inn i skoleklasser, og hver høst tar DMMH opp 5 klasser i den såkalte hovedmodellen.

• Studentene på dette treårige bachelorstudiet må velge spesialisering det siste studieåret.

• I tillegg tas det opp to klasser på hovedmodellen som deltidsstudium over fire år.

• Det tas videre opp en klasse kalt Mangfoldslinja, en klasse på Kunstfaglig linje og en klasse på Natur og Friluftsliv.

• I utgangspunktet er det om lag 35 studenter i hver klasse, både på hovedmodellen og de spesialiserte linjene.

Aktive studenter: Friluftsstudentene ved Dronning Mauds Minne er høyt og lavt under hele studiet.

I klatreveggen står Lise Hagen, passet på av Anita Røyseland og Jørgen Fagerland.

10

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Hva gjør en Det nærmer seg slutten på musikkstykket.

Hele symfoniorkesteret er med.

Paukene tordner, messinginstrumentalistene blåser av full hals, de mange fiolinistene spiller som om noen er etter dem.

Salen er fylt av lyd.

Og på det lille podiet på scenen står en mann i kjole og hvitt.

Han fekter og hopper og svetter så vi lurer på når hjerteinfarktet slår til.

Det er da vi lurer på hva han egentlig gjør. Dirigenten altså.

Krzysztof Urbanski (polsk, født 1982) er sjefsdirigent for Trondheim Symfoniorkester og for Indianapolis Symphony Orchestra i USA. Han gikk ut fra Fryderyk Chopin musikkkonservatorium i 2007.

Foto: Joanna Urbánska / TSO

Einar Myrenget Verdenshistorien kjenner mange berømte dirigenter, tenk bare på Herbert von Karajan. I Trondheim er navnet nå Krystof Urbanski, up and coming og bare så vidt fylt 30 år. Sannsynligvis har vi bare sett starten på en lysende dirigentkarriere. Vi som ikke har greie på sånt, har i alle fall lagt merke til at dirigenten styrer sine tropper med håndbevegelser, med et nikk, en hodebevegelse, et blikk, et utfall. Altså behøves han. Kanskje han til og med spiller en viktig rolle?

Hvem vet?

Jo, musikkutdanninga på Høgskolen i Nord-Trøndelag vet. Dosent Kai Lennert Johansen og høgskolelektor Laila Grendahl burde i alle fall vite det. Begge underviser i

dirigering ved musikkutdanninga, og blir litt overrasket av det naive spørsmålet: Hva gjør egentlig en dirigent?

– Dirigenten er sjefen, han eller hun er øverstkommanderende for orkesteret, korpset eller koret. Det er dirigenten som bestemmer hvordan orkesteret skal spille, og det gjør han ved å signalisere til musikerne hvordan et gitt stykke skal spilles, sier Kai Lennert Johansen.

– Men alle musikerne har noter, de vet hva som skal spilles når.

– Alle har noter, og de vet hva som skal spilles, men det er dirigenten som dirigerer dem, som bestemmer hvordan det skal spilles – høyt tempo, lavt, sakte, en gruppe instrumenter høyere enn andre, f.eks. I motsetning til musikerne, som har sine egne

noter til sitt eget instrument, har dirigenten notene til alle. Det kalles et partitur, og dette bruker dirigenten lang tid på å studere før den første prøven. Nå til dags er det ofte slik at dirigentene kan stykkene utenat.

– Dirigenten har oversikten, han vet hvor og når instrumentene skal komme inn og hva de skal spille. Men hva bruker han denne innsikten til?

– Til å styre orkesteret. Forestill deg et kor som skal synge Alle fugler. Da styrer dirigenten med rolige, harmoniske bevegelser.

Da nytter det ikke med hissige, veivende store armbevegelser. Da vil vi oppleve at Alle fugler blir ganske radbrukket. Dirigenten kjenner musikken, og har en bestemt idé om hvordan det skal høres ut. For ek-

11

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

dirigent egentlig?

Kai Lennert Johansen dirigerer mens kollega Laila Grendahl synger «Alle fugler».

sempel vil han i visse partier fremheve strykerne, han vil dempe blåserne.

– Men når dirigenten beveger armene, kroppen; bruker han da et språk vi uinnvidde ikke forstår? Kommuniserer han med musikerne eller sangerne på et fremmed språk når han veiver med armene?

– Ikke sånn som du tenker på det. Det er ikke det at visse bevegelser med hendene betyr noe utover at dirigenten markerer takten. Kikker han bestemt et sekund på messingblåserne, og samtidig senker hendene, vet messingblåserne at de skal spille mer avdempet. Kikker han på fiolinistene og hever hendene brått, vet fiolinistene at tempoet og styrken skal opp. Peker han på slagverket i lite sekund, vet slagverket at det er nå det gjelder. Sånn vil de ulike dirigen-

tene prege et musikkstykke. Det er med andre ord ikke snakk om et språk, men mer et følelsesregister.

– Et enda dummere spørsmål – er man en bedre dirigent jo mer fysisk utagerende man er på podiet?

– Folk er jo forskjellige, dirigenter også.

Men musikerne, som jo vet hva de skal spille, følger hele tida med på dirigentens kroppsspråk, og de følelsene dirigenten ønsker å frambringe med hendene, med blikket, med mimikk i ansiktet.

– Så musikerne har ikke nok med sitt – de følger med dirigenten?

– Åja. Hele tida.

– Dirigenten er sjefen, men hvem er sjefen når en solist opptrer?

– Rangordningen er slik at det er den

førstefiolinisten som er konsertmester som er sjefen når dirigenten ikke er der. Det er konsertmesteren som ber oboisten om en ren A, slik at alle kan stemme instrumentene. Når det er gjort, skrider dirigenten inn på podiet, og overtar. Når det opptrer en solist, er det solisten som bestemmer, naturligvis i samarbeid med dirigenten.

– Alle dirigenter bruker en liten pinne, kjepp eller stav. Hvorfor?

– Det handler om tradisjoner. Når jeg dirigerer et korps eller orkester, bruker jeg dirigentstaven. Når jeg dirigerer er kor, bruker jeg bare hendene. Denne staven, eller pinnen om du vil, ble introdusert på 1700tallet. Før det brukte dirigenten en stokk, ofte stålbeslått, som han dundret i gulvet med for å holde takten. Det tok vel slutt da

komponisten og dirigenten Jean Baptiste Lully traff stortåa og en stund etterpå døde av blodforgiftning, forteller Kai Lennert Johansen.

Med den nye tida er i alle fall den faren eliminert. Men faren for hjerteinfarkt består.

12

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Nest best i Europa Rektorene ved HiNT og HiST sender sine hjerteligste gratulasjoner til samarbeidspartner Copenhagen Business School, som nylig ble kåret til Europas nest beste business school.

– Dette er en flott bekreftelse på Copenhagen Business School (CBS) sin kvalitet og sitt internasjonale omdømme, skriver HiNTrektor Steinar Nebb og HiST-rektor Arnulf Omdal i et gratulasjonsbrev til sin danske samarbeidspartner.

Kort tid etter at mastergradene ble vurdert til å være internasjonalt ledende, kom en ny rangering som vurderte selve institusjonen. Der ble CBS vurdert til å være den nest beste business school i Europa, og tredje best i verden. Kun London Business School og Harvard Business School kommer foran danskene på lista. Den franske eliteskolen Insead følger på nærmeste plass etter CBS på oversikten. Kåringen fant sted da det Paris-baserte, uavhengige rankingbyrået Eduniversal nylig var samlet til kongress i Bangalore, India.

FAKTA om Eduniversals kriterier • Internasjonalisering, basert på medlemsskap i internasjonale, akademiske nettverk og partnerskap med andre universiteter og høgskoler.

• De aggregerte resultatene fra rankingene som medieorganisasjoner som Financial Times, Business Week og Wall Street Journal foretar.

• En vurdering fra dekaner ved andre business schools, gjennom det såkalte «deans vote»-systemet.

Det er således en vurdering fra egne fagfeller som ligger til grunn for kåringen. 598 av 1000 dekaner har anbefalt CBS som et utmerket sted å studere. Les mer på http://eduniversal-ranking.com/ Her er Eduniversals topp ti-liste over business schools i verden:

1. London Business School, UK 2. Harvard Business School, USA 3. Copenhagen Business School, Danmark 4. INSEAD, Frankrike 5. Rotterdam School of Management, Erasmus University, Nederland 6. McGill University, Canada 7. Stanford University Graduate School of Business, USA 8. Yale School of Management, USA 9. HEC Paris, Frankrike 10. ESADE Business School, Spania 28. BI Norwegian Business School, Oslo

I gjennomsnitt er det om lag 15 gründersøknader i året ved HiST. Studentene er i flertall, men Steffen Risstad Larsen ser gjerne at flere HiST- ansatte melder seg på.

Espen Leirset og Øystein Rennemo, som er programansvarlig for henholdsvis MPA-studiet og MKL-studiet ved HiNT.

Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) og Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) har siden 1997 hatt et meget konstruktivt og godt samarbeid med CBS, regulert gjennom formelle avtaler omkring både forskning og undervisning.

Gjennom to mastergrader som HiNT, HiST, CBS og Århus Universitet tilbyr i fellesskap, har rundt 600 studenter fullført studiet i Master of Public Administration (MPA) og Master i Kunnskapsledelse (MKL). Samarbeidet har gitt disse lederne i privat og offentlig sektor i Norge en tung mastergrad med internasjonal forankring, som gjør dem til premissleverandører på egne arbeidsplasser.

Studentene får sitt vitnemål fra CBS, og kan derfor smykke seg med et mastergradsvitnemål fra en av verdens aller ypperste utdanningsinstitusjoner.

– Selv om HiNT i internasjonal sammenheng er en liten høgskole, er det svært gledelig at vi kan bruke de ressurser som er nødvendig for å delta i den internasjonale eliteklassen, sier Espen Leirset og Øystein Rennemo, som er programansvarlig for henholdsvis MPA-studiet og MKL-studiet ved HiNT.

CBS setter harde kvalitetskrav til institusjonene de samarbeider med, og forutsetter både at undervisningen er på et høyt nivå og at fagstaben driver relevant forskning. Disse kravene gjelder naturligvis også HiNT og HiST. Samarbeidet med Copenhagen Business School har ført til en kraftig opptrapping av forskerkompetansen ved både HiNT og HiST. Ti doktorgrader er produsert som følge av samarbeidet, samt to professorater. Det internasjonale studiesamarbeidet fører også forskere sammen, og har resultert i flere vitenskapelige artikler og bokpublikasjoner.

– Å arbeide med utdanning og forskning i partnerskap med en så høyt rangert handelshøyskole, og å være med i CBS sitt omfattende nettverk av velrennomerte europeiske universiteter og høyskoler, gir våre masterstudier et tilsiktet internasjonalt perspektiv og preg, og styrker oss i konkurransen om de beste studentene og akademisk arbeidskraft, sier Grete Wennes og Ola Ottesen, programansvarlige ved Handelshøyskolen i Trondheim, HiST for henholdsvis MKLog MPA-studiet.

MPA og MKL • Samlingsbasert masterstudium som er utformet og tilrettelagt for den som er, eller tar sikte på å bli, leder i offentlig eller privat sektor.

• Studiene tilbys i samarbeid mellom Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST), Copenhagen Business School (CBS) og Århus Universitet.

• Deltidsstudium over 2,5 år. MPA er normert til 120 studiepoeng, MKL er normert til 90 studiepoeng.

• Ca. 600 studenter har fullført studiet, med meget gode resultater.

• Samarbeidet startet i 1997, og var den gang blant de første erfaringsbaserte masterstudier i Norge.

Vil at ansatte søker gründerstipend Høgskolen i Sør-Trøndelag deler årlig ut 400.000 kroner til studenter eller ansatte som har en god idé som de ønsker å videreutvikle. Hittil er det studentene som har vist størst interesse.

Einar Myrenget Når det til våren lyses ut gründerstipend igjen, er det for 11. gang det gjøres i HiST-regi.

Steffen Risstad Larssen, som er høgskolens rådgiver innen innovasjon og entreprenørskap, oppfordrer flere ansatte ved høgskolen til å melde seg på.

Inkubator

HiST har i flere år prioritert å belønne gode idéer, og har brukt betydelige ressurser på å hjelpe etablerere med å sette planene ut i livet. I dag leier Leiv Eriksson Nyskaping i samarbeid med HiST om lag 100 kvadratmeter kontorlokaler i Gunnerus gate på Kalvskinnet, hvor gründere kan sitte og jobbe med idéer som har passert nåløyet.

Men før man kommer så langt, skal selve idéen vurderes av en jury. Om man passerer, får man ytterligere rådgivning og veiledning videre – det er mange instanser som står klare til å bistå.

En enkeltperson uten grundig kjennskap til virkemiddelapparatet vil vanskelig greie å navigere alene i dette landskapet.

tlf.: Grete Wennes er programansvarlig for MKL-studiet ved HiST – Handelshøyskolen i Trondheim.

Ola Ottesen er programansvarlig for MPA-studiet ved HiST Handelshøyskolen i Trondheim.

epost:

– Om en ansatt, eller student, sitter på en god idé som man tror har et samfunnsnyttig eller kommersielt potensial, kan man sende inn en søknad om gründerstipend. Hvordan?

– Det første man kan gjøre er å ta kontakt med undertegnede. Eller man kan fylle ut et skjema på en internettside og få en første, uformell vurdering.

Og deretter kan man sende inn sitt bidrag i gründerkonkurransen og håpe at juryen peker på akkurat din idé.

– Så vinner man 100.000 kroner. Hva bruker man pengene til?

– Da starter man med å utvikle prosjektet. Det kan hende man har behov for å sette i gang en markedsundersøkelse, dra på studietur, et messebesøk eller å utvikle en firmaprofil. Midlene kan også brukes til å utvikle en prototyp eller å søke patent. Da blir også mer profesjonelle krefter koplet inn for å hjelpe til med søknader osv. forteller Steffen Risstad Larssen, som oppfordrer ansatte med gode idéer om å ta kontakt.

915 13 767

annonse@hit.hist.no

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

PASS PÅ TENNENE

PASS PÅ UTGIFTENE Studentene skal ha fordeler! 50% STUDENTRABATT på første time! Den inkluderer undersøkelse utført av tannpleier, 2 røntgenbilder og tannrens. Du betaler kun 450,- og du vil fortsette å få fast studentrabatt hos oss.

Kongens gt. 49 - 7012 Trondheim • Telefon: 73 53 45 45 www.trondheim-tannhelsesenter.no

Falkenborgveien 9 - 7044 Trondheim •Telefon: 73 60 50 45 www.toppen-tannhelsesenter.no

All tannbehandling på et sted • 365 dager i året

13

14

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

a H

d ø n s v

Etterpå, hengende i vaieren med redningsmannens armer rundt meg og lyden fra rotorbladene piskende mot trommehinnen, fikk jeg kastet et blikk ned på båten. Vi vaiet ikke mer enn ti meter oppe under buken på helikopteret, men Breeze var allerede langt borte.

Med en flik av kutterseilet heist, roret bundet fast, luker og ventiler stengt, fløt hun bort fra meg, som på vei mot et annet hav.

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

15

Fartein Horgar

JEG SÅ NED igjen. Vi henger like over bølgene men Breeze er allerede langt borte.

Som om den ikke veier noe som helst, løftes den tolv tonn tunge båten opp mot en bølgetopp, bare for like etter å bli slengt hodestups ned i den frådende bølgedalen.

Baugen, som i to korte sekunder nettopp hadde pekt utfordrende mot himmelen, pløyer viljeløst ned under den svarte overflaten mens vannmassene skylder over dekket.

Redningsmannen holder rundt meg. Jeg klamrer meg til ham. I det jeg for første gang på to døgn et øyeblikk lukker øynene, ser jeg hele den eventyrlige reisen L og jeg har vært på strukket ut foran meg.

Det er ikke første gangen. Men det er første gangen jeg ser reisen slik den ble, og ikke slik jeg ønsket at den skulle bli.

Jeg legger hodet bakover og ser opp i hullet i buken på Sea King’en hvor L for litt siden forsvant inn. Nå er jeg på vei inn selv.

Neste gang jeg kaster et blikk ned, ser jeg vinden legge båten flat og den blir nesten borte i skummet som bølgene pisker opp. Med salongen halvfull av vann bruker den alle sine krefter på å rette seg opp igjen.

Et brøl fra helikopterets motor, og vi stiger til femti meter, hundre meter. Det merkelige er, at her oppe fra ser havet flatt ut.

Bølgene ser ikke høye ut i det hele tatt. Det er svart. Det er melkeaktig hvitt. Iblant oppstår svære turkise kokende felt. Men altså, flatt.

Så vinsjes jeg inn i kabinen. Jeg setter meg ved siden av L. Hun smiler. Et av mannskapet skjenker opp to kopper kaffe, og siden L ikke drikker kaffe, drikker jeg begge.

Vi får et pledd over lårene. Redningsmannen gjør et raskt intervju. Er vi skadet? Har vi det bra etter forholdende? Gjør opp status. Så setter han seg på golvet, lent mot en ryggsekk, og sovner.

Men dette var etterpå. Lenge etterpå.

«NÅ SKAL VI sjekke været, konsultere vinden, og pønske ut en god strategi for den videre seilasen hjem».

Dette skrev jeg i loggen, dagen før avreise.

Vi lå stadig til kai i Inverness, en hyggelig by innerst i en fjord øst i Skottland. Strategien besto i å konsultere ikke mindre enn fem uavhengige værvarsler, fra skreddersydde Passageweather.com via Windfinder.com til yr.no. Videre finleste vi tidevannstabellen, snuste mot været, betraktet vinden, skyenes formasjon, kveldshimmelen.

Disse variablene munnet ut i 26. juli, kl. 03.00. Vinden sto fra nordøst, ikke ideelt, men ikke så verst, heller. En av de stedbundne delfinene stakk ryggfinnen opp og vi satte etter den, ut av vår siste havn i den store verden, på vei ut fjorden som var en hel dagsreise lang, og hjemover.

Tidevannet førte oss avgårde i åtte knop. Barometeret viste 1015 millibar. Det var tåke.

Tåken lettet. Solen tittet frem. Etter tolv timer kunne vi slå motoren av. Tre timer senere slo vi den på igjen, solgangsbris og diesel feide oss mot Vikingfeltet. Så kom natten.

VI SOVER på skift, som alltid på dekk.

Kl. 7.30 vekker L meg til tjukk tåke og høljende regn. Hun er så trøtt at hun knekker i

Det friskner til – og verre skal det bli.

knærne der hun står ved roret, men stemmen er likevel munter når hun sier at vi har hatt besøk av delfiner.

Her slutter Breeze’s loggbok. Denne morgenen seiler vi inn på Vikingfeltet. Vi har tilbakelagt tusenvis av sjømil. Vi er tre hundre nautiske mil fra Ålesund, som skal være vår første norske havn etter fjorten måneder på en reise som aldri tok oss til bestemmelsesstedet, men som til gjengjeld tok oss til steder vi ikke ante eksistensen av og opplevelser som flyttet grenser for hva vi trodde oss i stand til.

Vi har nådd frem til horisonten der radiosignaler fra land ikke når oss lenger. Et stykke unna ser vi den første oljeriggen. En stikkflamme skyter opp mot himmelen.

Snart ser vi flere. Tåken har lettet. Regnet har opphørt. L legger seg til å sove. Vinden stilner. Vannet er speilblankt. Oljeriggen er vakker. Industri er vakkert og snart har vi spor av menneskelig aktivitet på alle kanter.

Hotellplattformer, boreplattformer. Vindmølleparker. Supplybåter. Tankbåter. Sikkerhetssoner. Forbudssoner. Trafikkregler.

Så kommer natten. Vi sover på skift.

Dette er en fullkommen naturopplevelse.

NESTE DAG opprinner med sol og vindstille. Det slår meg ikke før det spraker i radioen, at midt ute på havet hvor vi befinner oss, beveger vi oss som i en by, bare litt langt mellom husene. Her er naturligvis radiosignaler overalt også. Jeg tenker ikke på det før det spraker i radioen nede ved kartbordet. Jeg styrter ned og får med meg siste del av ekstrasendingen fra Florø Radio, som informerer meg om at det varsles storm fra Stadt og sørover langs Norskekysten.

Jeg tenner satelittelefonen, ringer Florø Radio. Før jeg får kontakt, meddeler en metallisk stemme meg at jeg har 74 ringeminutter igjen. 74 ringeminutter høres rikelig ut. Mannen som betjener telefonen ved Florø Radio denne sensommerdagen setter meg videre til meteorologitjenesten, som bekrefter at, joda, det blåser veldig friskt fra Stadt og sørover. Nordover, derimot, der vi stevner, er været bra.

VÆRET ER BRA her ute på Vikingfeltet

også. Vi fortsetter langs ruten på kartplotteren, rett øst.

Ut på kvelden spraker et nytt stormvarsel inn på VHF-radioen. Denne gangen er budskapet at stormsenteret er på vei mot Vikingfeltet.

Jeg kaller opp en tråler vi nylig så i horisonten, spør om de der ombord har ytterligere informasjon om stormen, men de er lite interessert i å prate om noe som for dem hører hverdagen til, og jeg ringer Florø igjen.

Stemmen forteller at jeg nå har 57 ringeminutter igjen, setter meg over til resepsjonen, som setter meg videre til en mann som blir litt irritert over å bli forstyrret i det han holder på med. Han setter meg videre til meteorologen, som bekrefter det vi allerede vet, men som også gir oss det råd, å «peise på nordover».

Det er imidlertid lettere sagt enn gjort.

Oljeinstallasjoner er ikke noe vi ønsker å fanges innimellom dersom stormen virkelig skulle slå til. Det beste i den situasjonen Breeze og hennes mannskap på to nå befinner seg i, ville vært allerede for fem timer siden da det første stormvarselet ble kringkastet, å ha satt kursen tilbake mot Shetland, som er bak oss.

Nå er det for sent. Barometeret synker.

Vi peiser på nordover alt vi kan.

DET ER ETTERMIDDAG. Vinden når 26 knop og vi skylder på solgangsbrisen, men

vet bedre. Et øyeblikk sprekker det veldige skymassivet opp ute i sørvest. Solskiven kommer til syne og mot den ser vi skyene fare over himmelen. Jeg har aldri sett sånn fart på skyer før, og jeg sier, «jøss, der oppe blåser det friskt, gitt!»

Så tetner himmelen. Det begynner å regne igjen. Det blir mørkt. Jeg ringer Florø Radio. Jeg har 46 ringeminutter til rådighet.

Ikke bare vi, viser det seg, peiser på nordover nå. Det gjør stormen, også. Det som hadde vært et lavtrykk sør for Stadt, er nå en fullblåst storm langs hele kysten og vi har ingen steder å gjøre av oss lenger.

Vi må bli hvor vi er, ta det som kommer.

BØLGENE SOM har bygget seg opp i to døgn og som i følge meteorologen var ni meter i går, når oss et par timer senere. Hele fjellvidder av vann i ustyrlig bevegelse.

Vinden øker til sterk kuling. Til full storm.

Det er svart omkring oss, unntatt der hvor det i alt det svarte vannet oppstår grønne, kokende, selvlysende felt. Skum driver fra bølgetoppene og treffer oss i ansiktet. Det ligner snø, men er ikke kaldt og det smelter med en gang. Bølgene kommer fra alle kanter men vinden kommer fra sør så vi klarer å holde en noenlunde stø kurs.

Vi har rigget stormseil. Vi har hektet oss fast i sikkerhetssele. Nå slår vi av motoren.

Slik føyer båten seg smidigere mot sjøene.

Vi deler en sjokolade. Minner hverandre på å drikke vann. Bølgene velter inn over oss.

Forfatteren får seg litt mat. Været tetner til, og det er best å være på dekk for å følge med.

16

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Bølgene har vokst til store berg, og Breeze kastes viljeløst omkring. Det er bare å be om helikopter.

Cockpit hvor vi har oppholdt oss de siste døgn fylles jevnlig med vann. Ikke det beste regntøy i verden kan hindre at vi blir våte til skinnet. Breeze løftes opp med baugspydet stikkende mot himmelen, seiler opp mot bølgetoppen. Vindmåleren viser 51 knop, tilsvarende 94 kilometer i timen. Jeg venter hvert øyeblikk på å høre seilet bli spjæret, venter å se det blåse bort, men det holder.

Så stuper vi ned i vindstilla. Baugspydet skjærer ned i det sorte vannet og noen sekunder ser det ut som om Breeze har tenkt å fortsette nedover til hun når bunnen.

Vannmassene velter inn over båten. L og jeg står til livet i vann igjen. Under dørken i cockpit er en luke og under den, et lasterom for15 dieselkanner. Nå flyter de opp. L tråkker dem ned igjen og frem til neste bølge fyller cockpit og dette gjentar seg, har vi flatt golv.

Sånn går natten. Vinden ligger jevnt på 46 – 51 knop. Et blikk ned i salongen forteller oss at det begynner å bli en god del vann, der også. Bøker, fotoapparat, videokamera, pc, puter, soveposer. Det flyter omkring. Autopiloten har tatt kvelden. Det elektriske anlegget som forsyner oss med

strøm når vi ligger i havn, står under vann.

Bortsett fra fosforhvite skumskavler som uavlatelig blåser inn over oss, og bortsett fra de selvlysende grønne feltene av kokende hav som nå og da velter til overflaten er det helt mørkt.

JA. SÅNN GÅR natten. Vi begynner å diskutere hvorvidt vi har marginene på vår side. Om dette er en trygg seilas lenger.

Båten holder sikkert. Holder vi?

Så bryter det første morgenlyset gjennom.

Timene går. Det svarte vannet gjenvinner sine sjatteringer av hvitt, blått, for det meste grått.

Jeg ringer Florø Radio. Det er 29 ringeminutter igjen. Jeg ønskes god morgen, og blir satt over til rette vedkommende.

Stormen vil spakne til sterk kuling ut på kvelden, sier han. Og til sterk bris ut på natten. Det er ennå tolv timer til kvelden. Jeg legger på.

Etter noen få timer spakner virkelig vinden, fra 46 knop til 40 knop, helt ned til 38 knop, og vi tenker at dette, dette fikser vi.

Dette kan vi ri av. Snart kan vi spise et en-

x VIKINGFELTET

Her kommer helikopteret etter en drøy times venting.

kelt måltid, et knekkebrød, drikke en cola.

Vi rekker å kjenne på kulden, gleder oss til å få på oss tørt tøy. Så blåser det opp igjen.

Båten blir lagt ned. Seilet slikker vannet.

Vannet velter inn over rekken. Det fyller cockpit, fyller klær og støvler, fyller lasterommet med dieselkanner. Det renner ned i salongen. Vi klamrer oss fast og ser vindmåleren haste mot nye høyder. Breeze bruker stadig lengre tid på å rette seg opp.

Jeg griper etter satelittelefonen, slår 120 som er hurtignummeret for båter i havsnød men en telefonsvarer hvis ord blåser bort uten at jeg oppfatter dem, avsluttes med en pipelyd, og jeg legger på. Jeg ringer Florø Radio, som, er jeg redd, begynner å bli lei av meg, forklarer situasjonen. Jeg anmodes om å ringe Redningsselskapet.

Jeg ringer Redningsselskapet. Men før noen svarer, får jeg vite at det nå er 21 ringeminutter igjen. Dernest får jeg nummeret til Havredningstjenesten. Jeg slår nummeret tre ganger før jeg får kontakt. Da har jeg, så vidt jeg kan høre gjennom blesten, 11 ringeminutter igjen. Jeg skjermer for vinden, roper posisjon vår inn i mikrofonen, roper at det blåser full storm der vi befinner oss, gjentar posisjonen, roper telefonnummeret vårt, ber dem ringe tilbake, gjentar nummeret.

En bølge velter inn over oss bakfra. Vannet når meg til opp under armene. Jeg løfter telefonen i håp om å redde den.

Tiden går. L og jeg ser på hverandre.

Kanskje de ikke hørte oss i den andre enden. Kanskje der ikke var noen i den andre enden i det hele tatt. Kanskje telefonen har kortsluttet. Vi håper at værmeldingen nok en gang skal vise seg ikke å stemme, at stormen stilner tidligere enn varslet. Vi er snaut over 100 nautiske mil fra land. Nesten hjemme. Stilner stormen nå, så er vi i Norge i morgen.

Så ringer telefonen.

En mannsstemme i den andre enden, rolig, dyp, trygg, spør hvordan vi har det.

«Etter forholdene bra», sier jeg, men vet ikke selv hva jeg legger i det.

Han spør hvor sterk vinden er og jeg sier «51 knop» og han sier «å, såpass!».

«Ti meter høye bølger», sier jeg og nå som det ikke er mine ringeminutter det går av, gjentar jeg, «det er ti meter høye bølger og de kommer fra alle kanter».

«Hvordan opplever dere situasjonen?» spør han.

«Vi har en del vann i salongen», sier jeg.

«Hvordan opplever dere situasjonen nå?»

Jeg, med en plutselig lammende trøtthet, ser på L og leser ikke noe annet enn utmattelse i ansiktet hennes. Jeg kaster et blikk ut på skavlene som rives løs fra bølgetoppene og driver som snø inn over oss.

«Nå opplever vi situasjonen som livstruende», sier jeg. Det er først nå jeg kan innrømme for meg selv at jeg er redd.

«Vi kan komme med en Sea King og plukke dere opp».

«Javel».

«Men da må dere i vannet. Dere må forlate båten». Han sier det som om det er en øvelse det er snakk om. Noe helt udramatisk.

Jeg ser på L. «Vi må i vannet», sier jeg.

«Vil vi det?»

L nikker. Jeg roper inn i telefonen at vi takker ja til tilbudet, men spør for sikkerhets skyld om vi virkelig må forlate båten.

Kan de ikke plukke oss opp fra båten.

Tålmodig forklarer han at de kan ikke fire en redningsmann ned til en seilbåt. Det er for farlig. Han kan bli viklet inn i riggen.

Hele helikopteret kan bli dradd ned. Vi må i vannet.

«Skjønner», sier jeg. «Vi går i vannet».

Han på sentralen i Havredningstjenesten forklarer meg prosedyren. Helikopteret vil komme. Det vil sirkle over oss. Vi vil se en mann i døråpningen. Denne mannen vil bli firt ned, og når han gir tegn, slipper den første av oss taket i båten. En om gangen plukker han oss opp. «Skjønner», sier jeg.

Han spør om vi har overlevelsesdrakter ombord. Jeg sier at vi har én. «Den får min kone på», sier jeg. «Jeg har jo seiledressen».

Seiledressen er utstyrt med flyteelementer og med en ekstra redningsvest, det burde holde. Vi får se.

«I følge posisjonen du har oppgitt er dere 120 nautiske vest for Stadt», sier han.Vi er der om en og en halv time. Dersom du har EPIRB, utløser du denne, så flyr vi rett på», sier han.

«Det har vi», sier jeg.

«Ikke mist den i vannet», sier han.

«Neida», sier jeg.

Jeg henter nødpeilesenderen, løser sik-

HØGSKOLEAVISA NR. 5 • 31. MARS 2009

17

Her flyter L – i en overlevelsesdrakt merket «kassert» – og venter på å bli heist opp i helikopteret. Stormen har skamfert flagget på Breeze.

ringen. En rød diode blinker. Posisjonen vår sendes til en satellitt som sender den videre til nærmeste stasjon, som er HRS i Florø.

Jeg roter frem sekken med overlevelsesdrakten. «Sjøvær» står det skrevet med sprittusj på den oransje emballasjen. Den er noe vi har arvet, men aldri sjekket. Når vi pakker drakten ut, ser vi at det står skrevet kassert med den samme sprittusjen over hele brystet.

L sperrer opp øyne. «Kassert?» utbryter hun. «Enn om den synker!»

«Den synker ikke! Klart den ikke synker. Kanskje den lekker litt, men synke gjør den ikke».

Dette er jeg helt sikker på. Men helt sikker kan man jo ikke være. Noe bedre alternativ har vi uansett ikke. Det måtte da være å legge utpå kun iført seiledressen, slik jeg planlegger å gjøre, men sannheten er at heller ikke seiledressens flyteegenskaper har vi testet.

L begynner å trekke på seg redningsdrakten. Den er altfor stor, dimensjonert for en diger fiskermann, som den er, og ikke for en liten dame. Uansett, etter mye møye er den på, glidelåser trukket igjen og borrelåser festet. Den er ukomfortabel, men virker hel nok.

«Jeg må ha noe med meg», sier L. «Tørre klær, i hvert fall».

«Pakk grab-bagen», sier jeg. «De er her før vi vet ordet av det».

Jeg går ut, binder fast nødpeilesenderen, binder rattet, sjekker stormseilet, demonterer kartplotteren. Når jeg returnerer til salongen med plotteren, har L sekken pakket.

Den er tung, altfor tung til at jeg ville kunne ha den med meg i vannet og videre derfra i en vaier opp til helikopteret.

«Hva har du nedi her?» spør jeg idet jeg forsøker å løfte den.

«Tørre klær. Toalettsaker».

Bilde tatt fra Seakingen. L har nettopp forlatt Breeze, og redningsmannen er på vei ned.

«Toalettsaker?»

Nå først, etter timer og dager i redsel, brister stemmen hennes. «Jeg må jo ha toalettsakene!» sier hun, og jeg svarer, «selvfølgelig».

Jeg tar på meg redningsvesten hun nettopp har tatt av. Så går vi ut. Venter på helikopteret. Like før en bølge tok mobiltelefonen så jeg at klokken var elleve. Den måtte være over tolv nå.

Så hører vi motordur. Sea King’en kommer inn over horisonten. Nå svever den like over oss. En mann med froskeføtter og hjelm dukker opp i åpningen. Han gir oss tommelen opp og begynner på nedstigningen. Piloten manøvrerer så nært han finner det tilrådelig. L klatrer ned badetrappen bak på Breeze. Hun står i vann til livet, klamrer seg til rekka.

«Tenk om jeg synker», sier hun.

«Du synker ikke», sier jeg.

Mannen i vaieren gir tegn til at hun skal la det stå til. Han er klar. Nær nok. Vi ser på hverandre. Jeg sier at jeg elsker henne, noe som kanskje ikke virker beroligende i den situasjonen hun straks skal kaste seg ut i, kanskje det høres mer ut som «farvel» enn som «dette går fint».

«Det går fint», sier jeg.

Så slipper L taket. Straks griper vann og vind fatt i henne og feier henne bort fra båten. Hun blir en oransje prikk langt, langt unna. Mannen i vaieren legger hodet bakover, ser opp, peker, dirigerer helikopteret i retning L som plutselig er utenfor enhver rekkevidde. Helikopteret dreier i hennes retning, og når redningsmannen henger like over henne, blir han sluppet ned i vannet.

Han bakser mot henne og jeg fatter ikke hva han har å stille opp med mot kreftene i havet, fatter ikke hvilket overmot som gir ham tro på at dette er en jobb for ham. Men så har han grepet fatt i henne, slått beina

om livet på henne, hektet en løkke under armene hennes, gitt tegn til oppstigning.

De løftes opp, inn i helikopterets buk.

Han fires ned igjen. Med det jeg håper er et spørrende uttrykk i ansiktet, løfter jeg grab-bagen. Han gir meg tommelen opp, og når han er i posisjon, slenger jeg sekken fra meg.

Tredje gang han kommer ned, er det for å hente meg.

Jeg har slått av alle instrumenter, skalket alle luker. Breeze skal overlates til seg selv, til havari, berging, plyndring. Jeg vet ikke.

For øyeblikket bryr jeg meg ikke.

Da jeg for litt siden så meg omkring etter noe å berge, fant jeg ingenting av interesse for et videre liv. Så hadde båten gjort en overhaling. Den krenget, og bottleneck’en av messing som jeg fikk til jul av L for tre år siden, ble skyllet frem fra under salongbordet. Den vil jeg ha, tenkte jeg, plukket den opp og puttet den i lommen.

Jeg inntar badetrappen, slik L hadde gjort, og på redningsmannens tegn, slipper jeg taket i Breeze, legger meg tilbake og overgir meg til kreftene i havet og kompetansen til helikoptermannskapet.

Jeg flyter av sted, opp på bølgetoppene, ned i bølgedalene. Det kjennes trygt. Sea King’en svever like over meg. Der oppe er L og grab-bagen. På vei ned mot meg er en mann som bare gjør jobben sin. Så deiser han i vannet bak meg, griper meg.

Vi løftes opp og inn i helikopteret hvor L tar i mot meg. Det siste jeg ser før døren lukkes og vi setter kursen mot land, er Breeze langt der nede, ustøtt skjenende nordover. Bitteliten og overlatt til seg selv.

18

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Julekryssordet

Det nærmer seg jul, og vi har som seg hør og bør nok en utfordring for de skarpeste av våre lesere.

Hvilken smukk bygning er det som her ligger badet i flomlyset? Vet man det har man kommet langt. Om man ikke vet akkurat det, er vi sikker på at våre trofaste kryssordløsere også knekker denne julenøtta.

Send løsningssetningen på epost til hogskoleavisa@hit.hist.no innen 10. januar – eller i vanlig brev til Høgskoleavisa Gunnerus gt. 1 7012 Trondheim Vi trekker som vanlig ut tre heldige vinnere som hver får tre flaxlodd, rett i postkassa etter jul. Riktig svar kommer i Høgskoleavisa i januar. Lykke til.

19

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

bokanmeldelser Til trøyst av Jan Inge Sørbø

Å gje språk til psykiske kriser Samlaget 2013 Hovudærendet i «Til trøyst» er å leita etter eit språk for den som opplever psykiske kriser. Difor går forfattaren til skjønnlitteraturen, til forfattarar som har røynsle med psykiske lidingar og røynsle med psykiatri. Det kan vera frå eigne lidingar eller med blikk meir utanfrå. I skjønnlitteraturen fins det innsikter som ein kan ta lærdom av, som medmenneske, som medlidar, som behandlar, som pasient, meiner Sørbø.

Utgangspunktet

Utgangspunktet for å søkja i skjønnlitteraturen, ser i første del av boka ut til å vera ei nokså bastant oppfatting av at språk til å forstå og å leva seg inn i menneskje i psykiske kriser har vore manglande i psykiatrien, og at det framleis i stor grad kan vera slik.

For å visa dette utgangspunktet hentar han to journalnotat frå Beate Grimsrud si bok «En dåre fri», som handlar om hennar røynsle frå langvarig sjukehistorie i psykiatrien.

I hennar forteljing blir det lagt inn ei stemme «Frå journalen». Eit av avsnitta lyder slik: Pas ble oppskrudd i går kveld. Kastet glass i spisesalen, sa at hun ville skjære seg.

Hun sa hun ville skade seg selv og slå hodet i veggen. En ansatt satt lenge sammen med henne, men det ble nødvendig med beltelegging. (s.349) Sørbø kommenterer dette:

Kvifor verkar denne teksten så sterkt? For det første fordi Eli ikkje lenger heiter Eli, men berre pas. (Ei forkorting for pasienten). Dernest fordi ho blir skildra heilt utanfrå. Og i siste setninga blir også det behandlande subjektet borte. «Det ble nødvendig med beltelegging.» Når sjukdomen når eit visst nivå, trer dei upersonlege strukturane i kraft, og først viser dei seg i språket. Eli blir pas, subjekt blir objekt, og behandlaren glir ut av synsfeltet og blir erstatta av anonyme makter: «…det ble nødvendig.» Kjenn på temperaturen i denne passasjen: Pas har klart hallusinatoriske opplevelser. Pas er motorisk urolig under samtalen, trommer med beina, slår hodet i veggen, ler plutselig etc.

Dette sitatet blir fylgt opp av setningar i Eli sitt eige språk: «Jeg vil hjem. Jeg vil ut.

Jeg vil ut av Erik. Ut i luften og varmen som kommer. Sommeren som ikke trenger inn på avdelingen. Jeg vil hjem til Eli, som bestemmer.»

Lesaren pustar letta ut. Han vil også heim til Eli, heim til stemma og det lidande mennesket som dei 348 sidene før har gjort oss kjent med. (Sitat frå s.10 og 11 i Til trøyst.)

Sørbø knyter så desse observasjonane til Focault si framstilling om normalitet og galskap i Galskapens historie.

Det problematiske

Dei siste ti åra har eg arbeidd som miljøarbeidar i psykiatrien. Der har eg møtt ungdom som har gått seg fast i liva sine, i psykiske problem, ofte blanda saman med rusproblem. I fleire av desse åra har eg arbeidd på akuttpostar og møtt all slags tilfelle av akuttsituasjonar menneske kan koma inn i.

Ein periode var eg også i alderspsykiatrien.

Eg skjønar etter desse åra at psykiatrien alltid vil ha eit stort innslag av skjønn, basert på gjeldande normer og tenking i det omkringliggjande samfunnet. Difor bør psykiatrien diskuterast heile tida. Det gjeld også språket som blir nytta i psykiatrien. Men utgangspunktet i boka «Til trøyst» blir for meg for bastant og misvisande. Språket pasienten møter i samtalar og miljøkontakt er langt meir enn det nakne, registrerande språket som her blir vist fram frå dagsrapport og journal. For pasienten kjem der med heile livet sitt når han/ho går inn døra til psykiatrien. Eg vonar at mitt inntrykk er representativt når eg seier at institusjonane i psykiatrien her til lands idag legg vekt på å få tak i forteljinga til pasienten og å møta livet hans/hennar. For slik kunnskap er ein svært viktig del av grunnlaget for å forstå psykiske kriser, psykiske lidingar, og for å finna vegar vidare. Eg merkar meg at også Sørbø reserverer seg litt sist i innleiinga mot biletet han nett har skapt av psykiatrien. Ein setning om at «Det naturlegvis ikkje er slik at einkvar dialog er borte frå psykiatrien», endrar likevel ikkje det misvisande i utgangspunktet hans.

Rikhaldig gjennomgang

Straks eg ser forbi denne innvendinga, så møter eg ein rikhaldig gjennomgang av mange forfattarskap for å leita etter språk til forståing av psykiske lidingar. Sørbø går til Olav H Hauge, til dagbøkene hans, og til Alfred Hauge sitt omfattande forfattarskap.

Han tek for seg Juleoriatoriet av Gøran Tunstrøm og går gjennom følgjene av det tragiske tapet av Solveig Nordensson i liva til Adam og sonen Sidner. Amalie Skram sitt møte med psykiatrien i si tid er via god plass. Ronald Fangen sitt forhold til angst og undergangsdrift blir gjennomgått. Sørbø drøftar melankoli i ljos av forfattarskapet til Arnljot Eidslott og depresjonsforståinga i psykiatrien. Han tar for seg Oskar Stein Bjørlykke si dikting med angsten som tema, og han ser på Gunvor Hofmo si personlege krise etter tap av besteveninna under kri-

gen og møtet hennar med psykiatrien på 1950- og 60-talet. Angst og religiøs gruvling hos hovudpersonen Enok Hove i boka Fred av Arne Garborg blir analysert. Inntrykk frå den sterke forteljinga (Syngja) til Lars Amund Vaage i romanform om det å vera pårørande til ei dotter med alvorleg grad av autisme, blir formidla. – Eg trur mange vil finna stoff til ettertanke og refleksjon i den forståinga og kunnskapen som Sørbø her viser fram.

Sjukdom og definisjonsmakt

Med å gå til «Sjette avdeling» av Anton Tsjekov, bøkene til Amalie Skram: Professor Hieronimus og På St. jørgen, «De gales hus» av Karin Fossum og slektskrøniken «Skammen» av Bergljot Hobæk Haff, gjennomfører Sørbø ei interessant drøfting av sjukdom og definisjonsmakt i institusjon og samfunn. Det har vore skam knytt til psykisk sjukdom og det å vera på sjukehus for slike lidingar. Desse forfattarane ser på dette ut frå pasienten sitt perspektiv, på slutten av 1800-talet og opp mot nyare tid.

Sørbø kommenterer: Den sentrale setninga i diktet lyder som eit ordtøke: «Sorg er krafts uppkome». Det fins ei kraft i sorga, ei kraft som blir forløyst langt nede i vårt indre univers, og denne krafta gjer at vi går «lettare mot enn med».

Og Sørbø går vidare til boka «En dåre fri» av Beate Grimsrud, som han meiner ikkje berre er ei sterk og overtydande skildring av eit liv med alvorlege psykiske lidingar, men først og fremst ein god roman.

Det merkelege ved romanen er at di nærare den går inn på sjukdommen til hovudpersonen, di mindre tenkjer ein på Eli som sjuk.

For det er Eli som fører ordet. Ho er vår kunnskapskjelde, det er ho som veit mest om det som skjer. Sørbø avsluttar dette kapitlet med: Og her ligg trøysta, også for lesarane.

Ikkje alle kan skriva romanar som Eli, eller som Beate Grimsrud. Men alle kan koma til eit punkt der dei seier: Eg er. Eg er Jan Inge. Du er deg.

Her ligg kjelda til helse og fridom.

Ei bok til kunnskap og forståing

«Sorg er krafts uppkome» og «En dåre fri»

Siste del av boka vender Sørbø mot det mogelege i psykiske kriser med å referera Olav H hauge sitt dikt «Upp gjennom elvedalen»: Lett stig eg på steinane frisk elvegufs imot meg, og eg syng.

Sorg er krafts uppkome, jøklane gret i soli, kvi gjeng eg lettare mot enn med?

«Til trøyst» er ei kunnskapsrik bok om psykiske lidingar og psykiatri i medmenneskjeleg perspektiv.Eg trur alle lesande kan finna mykje å reflektera over i denne boka. Og alle som arbeider med psykiske lidingar og psykiatri vil finna kunnskap til opplysing.

Jarle Tufta

20

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

bokanmeldelser Mot min vilje av Per Sandberg

Derfor ble han ikke statsråd Da mediestormen raste som verst, var han nær ved å ta sitt eget liv.

Denne mentale nedturen, kombinert med uvennskap i Frp og en aggressiv presse, gjør at Sandberg velger et liv på Stortingets bakerste benk.

Etter at Per Sandberg drakk alkohol før han gikk på Stortingets talerstol i 2006, holdt han på å gå til grunne. Mens han sto og så ned i asfalten fra balkongen i stortingsleiligheten, hørte han sin avdøde bror snakke til seg: «Det er bare å ta et skritt, Per».

Per Sandberg er både personlig og politisk ærlig i selvbiografien «Mot min vilje».

Han beskriver sin dårlige samvittighet for at han jobbet for mye med politikk da familien hadde trengt at han stilte opp for dem – og han beskriver skyldfølelse for at han ikke var i stand til å redde sin bror fra selvmord. Dette knyttes sammen til en tett forløsning i 2006, da han altså er nær ved å gjøre slutt på sitt eget liv. Sandbergs egen beskrivelse er at han blir reddet av telefonen som ringer i et avgjørende øyeblikk, og partifeller rundt ham griper inn, verner ham fra mediene og får ham sendt hjem til samboeren i Troms.

Denne hendelsen danner bakteppe for å forstå hvorfor Sandberg ikke er statsråd i dag.

Etter at styringskåte Frp etter stortingsvalget i 2009 likevel ikke havnet i regjering, forvitret energien i hele partiet. Sandberg beskriver Frp som et parti uten energi i 2011 – et annus horribilis, som gikk langt over i 2012. Høyre suste fram på meningsmålingene, mens personkonflikter, handlingslammelse og negative saker herjet Frp. Partiledelsen kom lite heldig ut av Maria Amelie-saken. Birkedal-saken ble et mareritt. Bård Hoksrud ble tatt for sexkjøp i Riga, og partilederen brakk ryggen og ble satt ut av spill. I sum førte motgangen til at Frps egne politikere begynte å miste troen.

I denne atmosfæren blomstrer kulturen for fraksjonering i partiet. Sandbergs analyse er at partileder Siv Jensen er for konsensusorientert, at takhøyden har blitt for lav i Frp, og det er for lite rom for å «stikke seg ut» på vegne av mannen i gata. Dette har gjort arbeidsvilkårene for en politikertype som ham selv vanskeligere, der stortingsgruppa består av for mange typer som er «glatte som biljardkuler». Når Sandberg ikke får nok backing fra eget parti for sine utspill, blir han mer sårbar for kritikk og motstand. Sandberg virker trøtt og lei etter å ha vært en del av konfliktene både i partiet sentralt, samtidig som han har vært dratt inn i en bitter personkonflikt som involverer hans kone i Troms Frp. Per Sandberg har vært i den dype, mørke kjelleren som selvmordet er én mulig dør ut av. Han kjenner varsellampene, og kan forutse når presset blir for stort. Han innser at hans person oppfattes kontroversiell både innad i partiet, blant politiske motstandere og ikke minst i pressen. Med seg selv som statsråd, ville rommet for feilskjær ha vært ikke-eksisterende. Han ville bli en magnet på støy og uro, noe som

er et dårlig utgangspunkt for en statsråd i en ny regjering.

Sett i sammenheng med at Sandberg beskriver å ha hatt tunge mentale perioder også etter 2006, er det lett å forstå at Sandberg rett og slett beskytter seg selv, sin egen helse og sin familie ved å avstå fra en statsrådskarriere. Etter å ha lest boka er det ikke vanskelig å forstå valget.

Konklusjonen åpner opp for noen spørsmål om tilværelsen som topppolitiker. Bondeviks mye omtalte depresjon i sin statsministertid sier sitt om det presset toppolitikere står i. Tore Tønne-saken er en kjent referanse i politikk og journalistikk. En ofte gjentatt kritikk mot rekrutteringen til norsk politikk er at den er for broilerorientert. Det ser ut til å være en tendens til at politikere uten særlig historie utenfor partiorganisasjonen blir favorisert, noe det høye antallet unge statsråder og statssekretærer er et symptom på.

Sandberg står utenfor denne tradisjonen, og det er grunn til å reflektere over hvordan politikere som skiller seg ut blant «biljardkulene» blir beskrevet i media og oppfattet i offentligheten.

Per Sandberg passer godt inn i dikotomiseringen Max Weber setter mellom politikk og byråkrati: Politikk er å ville. Politikk er lidenskap og vilje til å endre verden. Byråkrati er kjølig rasjonalitet og regelorientering, som ikke skal behefte seg med å tenke på hvilket mål man er på vei til, men hva som er den riktigste vei for å komme dit.

Det er min påstand at Norge har for få politikertyper av weberiansk format, politikere med vilje «til å flytte fjell», slik Sandberg beskriver seg selv. Han er redd for at partileder Siv og hennes kampfeller blir mer opptatt av å sparke småstein enn å flytte fjell, en treffende metafor på norsk politikk. Jeg synes Harald Stanghelle oppsummerer den norske politiske diskursen presist når han er kritisk til Sandbergs fjellflytting: «Selvfølgelig kan det være beundringsverdig ambisiøst å ha mål om å flytte fjell, men det er neppe et praktiserbart utgangspunkt for det daglige arbeidet til en juniorpartner i en mindretallsregjering.» Slik kan politikk på elegant vis nedskaleres til byråkrati; tenker man for stort, blir man saget ned til å passe inn i den byråkratiske forståelsen altfor mange har fått av politikk.

Per Sandberg er for øvrig en politikertype som ikke har til hensikt å «krype» i tide og utide. Noen ganger fører mangelen på ydmykhet til at han virker å ha inkorporert Frps selvrettferdige holdning som en del av

seg selv. Et godt eksempel er når nominasjonsmøtet i Sør-Trøndelag er skeptisk til at han skal stå på toppen av fylkeslista. Sett utenfra virker ikke skepsisen urimelig; Sandberg er opprinnelig nordtrønder, han er bosatt i Troms og har arbeidssted i Oslo.

Intensjonen bak vår politiske representasjon er at politikerne skal bo og representere det fylket de er valgt fra, og når det stilles spørsmål til politikere som ikke oppfyller denne intensjonen, kunne man forvente en viss ydmykhet. Men ydmykhet er ikke Per Sandbergs stil. Sandberg tolker skepsisen fra fylkeslaget som at de «brukte familien min imot meg», og at det nærmest er norsk lovverk som er problemet: «Jeg har faktisk gjort mitt beste for å ha bosted i Trondheim i tillegg til Senja, men poenget er at norsk lov sier at hvis du gifter deg, så har du ikke lov til å ha to forskjellige adresser i Folkeregisteret. Sånt sett er jeg tvangsflyttet til Senja.»

Når Sandberg omtaler sine tabber, preges fortellingen i ganske stor grad av denne

selvrettferdigheten. Han ser liten grunn til å begå offentlig selvransakelse på vegne av egne tabber, og i stedet for å erkjenne at det var kritikkverdig å gå på Stortingets talerstol med alkohol i blodet, lanserer han et resonnement om at promillen tross alt ikke var så høy.

Boken gir alt i alt et fascinerende innblikk i livet til en toppolitiker. Sandberg skriver at han blir sliten av å se seg om over skulderen for bak-angrep fra egne partifeller, og forteller også om hvor utmattende stadige trusler fra anonyme og navngitte kriminelle og forstyrrede personer kan være. Jeg fornemmer at det er et ganske ensomt liv, der viktigheten av familie og ikke-politiske venner neppe kan overvurderes.

Espen Leirset, Høgskolelektor i statsvitenskap (HiNT).

Eks-journalist.

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

21

Brobyggerne av Jan Guillou

En bok for ingeniører?

Siden guttedagenes tegneserier om ingeniør Knut Berg har jeg ikke lest noen spenningstekst om ingeniører. Dette er den første av tre bøker med hele tre ingeniører som hovedpersoner.

Mens «ingeniør Knut Bergs eventyr» foregikk i en ukjent framtid, er hovedhandlingen i «Brobyggerne» lagt til første femtedel av det tjuende århundre. Guillou får godt fram tidsånden med grenseløs teknologioptimisme, storslåtte framtidsvyer, gryende sosial bevissthet, kvinnefrigjøring og klassemotsetninger.

Boka starter sist i 1880-årene i et lite fiskevær på Osterøy utenfor Bergen. De tre guttene Lauritz, Oscar og Sverre Lauritzen mister sin far på havet da de er mellom 9 og 11 år gamle. De er usedvanlig teknisk begavet, og «Velgjørenhetslosjen Den gode hensikt», sender de tre små geniene på en lang utdanningsreise som ender med diplomingeniøreksamen i Dresden. Hensikt: Norge trenger ingeniører. Bergensbanen planlegges utbygd over Hardangervidda, et tilsynelatende umulig prosjekt med en total kostnadsramme tilsvarende et helt norsk statsbudsjett på den tiden.

Etter eksamen forsvinner den kunstnerisk anlagte Sverre til London sammen med en homofil engelsk adelsmann og vi hører ikke mer fra ham.

Oscar rømmer i akutt kjærlighetssorg til Tysk Østafrika og bygger jernbaner for den

tyske kolonimakten. Den mer ansvarsbevisste Lauritz bygger jernbanebroer i farlige vinterstormer på Hardangervidda og drømmer om sin adelige tyske kjæreste. Godt hjulpet av et stort pengebidrag fra sin brors afrikanske handelsvirksomhet, får han sin Ingrid og pleier vennskapet med seilerinteresserte tyske baroner og med norgesvennen keiser Wilhelm II. Vi kan vel vente oss framtidige familiære kontroverser i trilogiens neste to bind, når vi sikkert får høre mer om den anglofile Sverre og verdenskrig nummer to.

Det er godt kjent at en del norske ingeniører i denne tiden hadde adskillig mer sympati med tysk enn med engelsk side og Guillous bok viser oss hvordan Oscar i løpet av første verdenskrig lærer å beundre de heltemodige og militært undertallige tyskere og forakte de arrogante britiske aristokrater som uten å blunke bruker ti tusen indiske undersåtter som kanonføde under krigen i Afrika. Til slutt blir han også aktivt med i krigen på tysk side. Den mer nøkterne Lauritz klarer bedre å se også det han oppfatter som latterlige sider ved germansk nasjonalisme.

Boken er så full av autentiske referanser at en lett kan glemme at dette er en roman og ikke en dokumentar. Mange stedsnavn og historiske hendelser som omtales, fins i virkeligheten, men nærmere beskrevne detaljer er ofte fri fantasi.

En trønder kan for eksempel irritere seg over at forfatteren lar guttene gå på Kristiania polytekniske skole før de drar til Polyteknisk høgskole i Dresden. Trondhjems Tekniske Læreanstalt hadde vel vært mer naturlig enn Kristiania polytekniske som den gang het Christiania Tekniske Skole.

Brobyggerne kan leses som en slags «guttebok», der de sympatiske hovedpersonene Lauritz og Oscar kommer ut for de mest eventyrlige hendelser som de etter

mye dramatikk oftest kommer utrolig heldig ut av. Der inngår også noen virkelig dampende sexscener i en for meg ukjent stamme i Burundi i Tysk Øst-Afrika.

Med sine 562 sider er det en mammut av en roman som til tider, på tross av alle de dramatiske hendelser, kan virke litt stillestående. Likevel, litt spent er jeg på hva som kommer til å skje med ingeniørbrødrene Lauritzen i Guillous neste to bøker.

Petter Brækken

Hirden av Eirik Veum

De verste blant oss Den 18-årige Arnfinn Stokvold fra Trondheim begår sitt første drap på en vergeløs fange en julidag i 1942. En av de jugoslaviske krigsfangene på vegarbeid i Nord-Norge er så syk at han ikke greier å reise seg. Han hoster blod. 18-åringen fra Trondheim går bort til ham. Fangen greier å ta opp en pose fra lomma som inneholder et bilde av kona og tre barn. Stokvold tar imot posen og skyter mannen i brystet. Etter fem minutter sier en av de jugoslaviske tolkene fra om at mannen fortsatt lever. Da går Stokvold bort og skyter ham i hodet. Etterpå flirer han, og sier at jugoslavene skal behandles som dyr, ikke mennesker.

Denne og lignende historier er boka Hirden full av. Det er opprørende å lese om kaldblodigheten, om sadismen og ondskapen flere hundre norske gutter og menn sto for mens de tjenestegjorde i Hirden.

Men det er kanskje enda mer opprørende å lese om hvor lemfeldig de samme sadistene ble behandlet etter krigen. Den samme Arnfinn Stokvold ble i Høyesterett dømt til 10 års tvangsarbeid etter krigen, men slapp ut og var en fri mann den 1. juli 1950. Da var han fortsatt bare 27 år. Det samme gjentok

seg for fange etter fange. De aller fleste av de 352 Hirdmedlemmene som var vaktsoldater fra januar 1942 til april 1943 var frie menn i 1950, uansett hvor bestialsk de hadde oppført seg. Det er ikke mulig å lese dette uten å tenke på hvordan det norske samfunnet vil tenke på Anders Behring Breivik om – la oss si – en ti, femten års tid.

I boka om Hirden, skrevet av NRK-journalisten Eirik Veum, navngir han alle nordmennene som ble satt til å vokte de jugoslaviske krigsfangene (de fleste serbere) som ble skipet til Norge, og som ble sendt til arbeidsleirer i Nord-Norge for å bygge veier for tyskerne. Brutaliteten vist av nordmennene var så stor, at selv Gestapo reagerte, og måtte fjerne bajonettene på geværene til de norske Hird-soldatene.

Boka om Hirden er den andre i en serie på tre, kalt Nådeløse Nordmenn. I den første boka tok han for seg nordmenn i statspolitiet som tyskerne opprettet som en politisk spesialavdeling innen politiet. Bok nummer to er altså om Hirden. Nå er forfatteren i gang med bok nummer tre som skal handle om nordmenn som arbeidet for det tyske sikkerhetspolitiet, enten det var som

kontorister, agenter eller vakter i fengsler.

Felles for alle bøkene er at han navngir de tyske medløperne. Noen har hevdet at dette er urimelig, fordi deres etterkommere får en belasting de slett ikke har gjort seg fortjent til. Selvsagt er det riktig. Ingen velger sine foreldre. På den annen side er dette en del av den nære historien som viser at

ubehagelig mange nordmenn valgte å gå med okkupanten, og at svært mange av dem gjorde det med innlevelse og lyst. For etterkommerne sitter det kanskje langt inne å erkjenne at ens egen far eller onkel var en morderisk drittsekk. Men det var slik det var. Og det må vi få vite om.

Einar Myrenget

22

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

kronikk

Innlegg til denne spalten kan sendes på e-post:

hogskoleavisa@hit.hist.no

De nye universitetene – manglende pondus?

Eksemplet Universitetet i Agder Den nye regjeringa har meldt at høgskoler med universitetsambisjoner (bl.a. Oslo og Akershus, Vestfold og Buskerud, Telemark) foreløpig skal stille arbeidet i bero. Før eventuelt nye universiteter godtas, skal de siste etableringene evalueres (dvs. universitetene i Agder, Nordland, Stavanger).

I Høgskoleavisa nr. 13/2013 er redaktøren enig, for, som han skriver: «Det er ikke til å underslå at de nye universitetene, til tross for sin nye status, sliter med å nå samme pondus som de fire gamle universitetene.»

Hva menes med «samme pondus» her, mon tro? Går det på studenttall? Her har UiA lenge vært nr. 4 i landet, nå med over 11.000 studenter, og bare halvparten av dem fra Agder. Det betyr at UiA framstår som et attraktivt studiested også for studenter andre steder fra. Gjelder det forskningsresultater? Ifølge DBH leverte UiA i 2012 1,45 publikasjonspoeng pr. førstestilling (dvs. mellom Bergen og Tromsø: UiB: 1,66; UiT: 1,34), og det til tross for at når UiA får 1 krone av staten til forskning, får de gamle universitetene 2, altså dobbelt så mye. Hvor er da den manglende «pondus» å finne andre steder enn i fordommer og som følge av stadig nedsnakking i media?

Redaktøren skriver også i lederen at under den forrige regjeringa har «en lang rekke høgskoler» fått universitetsstatus. Den «lange» rekka består vel egentlig bare av to? Det var nemlig under Bondevik II at Høgskolen i Stavanger og Landbrukshøgskolen på Ås blei universitet (2005), mens Agder (2007) og Nordland (2011) kom under den rødgrønne. Høgskolene i Tromsø og Finnmark er riktignok i perioden blitt innlemma i UiT, men det uten å ha kvalifisert seg som universitet via NOKUT-akkreditering. Dette er derfor del av en helt annen prosess, som imidlertid reiser et prinsipielt og påtrengende spørsmål: Skal en høgskole uten kvalitetskontroll av NOKUT nå kunne få universitetsstatus ved å lime seg til et universitet? Det ser ut som departementet mener det. Det er derfor gode grunner til at den nye regjeringa legger inn ei tenkepause nå.

Da Mjøs-utvalget la fram si innstilling i 2000, der muligheten for universitetsopprykk blei foreslått, var det tre av i alt 26 høgskoler som allerede arbeida for ei universitetsutvikling: Agder, Bodø og Stavanger. Seinere er det bare disse

tre av de statlige høgskolene som har greid å tilfredsstille det kriteriesettet for universitetsopprykk som Stortinget vedtok i 2001. Det var et, internasjonalt sett, strengt kriteriesett. Men de tre høgskolene hadde ønska det slik, motsatt departementet, som allerede da ønska å finne muligheter til å gi de kommende universitetene lavere status i forhold til de gamle. Departementet foreslo derfor i 2001 at det skulle være nok med én doktorgradsrett for å kunne kalle seg universitet. Men da skulle institusjonen bare være universitet på det ene området, og ellers høgskole! Hadde dette gått igjennom, ville det ha blitt klare hybridinstitusjoner, og reelt sett en konsolidering av bare fire egentlige universiteter i landet. Heldigvis vedtok Stortinget et krevende kriteriesett, og med tre virkelige universiteter som resultat: UiA, UiN og UiS. «Et universitet er et universitet er et universitet,» blei det sagt i Stortinget, ikke noe A og B, og ikke slik departementet ønska.

Påstanden at ei «lang rekke» av høgskoler er blitt universitet, er en fiksjon, men den gjentas så ofte i aviser og andre media at mange vel tror at det er rett.

De fleste kjenner til at et av kravene for universitetsopprykk er fire doktorgradsprogrammer.

Men det er bare ett av i alt tolv kvalitetskrav som må oppfylles.

Det har imidlertid vist seg å være det mest krevende. Agder overoppfylte kravet og hadde fem akkrediterte ph.d.-programmer da regjeringa vedtok overgangen fra HiA til UiA i 2007. At disse programmene er så problematiske å få på plass, skyldes at det forlanges omfattende fagkompetanse: fire professorer og fire førsteamanuenser med doktorgrad. Til sammenligning krever Uppsala universitet én tilsatt professor i faget for å kunne tilby ph.d.-utdanning.

Jeg har likevel aldri hørt noen påstå at Uppsala universitet tilbyr underlødig undervisning eller veiledning. Det vi ofte erfarte i Agder under prosessen da NOKUT-komitéer stadig kom på besøk, var at komitémedlemmer fra de fire gamle universitetene ofte kom fra

fagmiljøer som sjøl på ingen måte oppfylte NOKUTs krav, men de var nøye med at vi oppfylte dem.

For nye universiteter er det spesielt viktig å være nøye med ikke å kutte hjørner i arbeidet med å bygge seg opp faglig. Derfor har UiA også etter 2007 fortsatt å følge NOKUTs krav når det gjelder nye doktorgradsprogrammer. Universitetet har etablert 13 separate doktorgradsprogrammer fram til i år, da styret foretok ei omstrukturering til fem fakultetsprogrammer. At UiA nå har omfattende ph.d.-programmer med ulike spesialiseringer ved hvert av de fem fakultetene, forteller mye om hvor stor den faglige og vitenskapelige utviklinga har vært etter universitetsetableringa i 2007.

Noe som nå hindrer full utnyttelse av kapasiteten på ph.d.-nivå, er departementets fordeling av stipendiatstillinger. Mens det har gitt flere hundre slike stillinger til de universitetene som allerede hadde mange, er de nye blitt tildelt bare noen få. Samfunnet tar på denne måten ikke ut det potensialet for undervisning og veiledning på doktorgradsnivå som fins ved de nye universitetene. Dette er sløsing med samfunnets ressurser, og er ekstra beklagelig ettersom de gamle universitetene ikke aleine kan utdanne det antall forskere som trengs i åra framover.

At departementet tildeler så få stipendiatstillinger til de nye universitetene, er likevel ikke overraskende for oss som har vært med ei stund. Den politiske utviklinga som leda fram til tre nye allmennuniversiteter i Norge (UiA, UiN, UiS), var styrt fra Stortinget, men mot departementets vilje.

Hele fem ganger fram til 2005 la departementet fram lovforslag og meldinger med den hensikt å påføre de kommende nye universitetene et tydelig B-stempel. Hver gang blei disse forsøka avvist av Stortinget, oftest enstemmig. Fortsatt driver departementet denne politikken. Det er en viktig grunn til at det heller ikke har vært mulig å få til en mer rettferdig finansiering i sektoren. Det er det neppe mulig å få til gjennom departementet, med det synet

som rår der. Her er det igjen Stortinget som må rette opp skjevhetene.

Ikke alle er klar over at UiA er et breddeuniversitet. Når det gjelder tilbud av fagstudier, ligger UiA på linje med de gamle universitetene. Dette er nok overraskende for mange, ettersom det ikke er sjelden de fire gamle universitetetene blir omtalt samla som breddeuniversiteter, i motsetning til de nye, som da ikke er det. Men da det blei påpekt at daværende Høgskolen i Agder hadde like stor bredde i sine studietilbud, slutta departementet å bruke ordet «breddeuniversitet». Mange andre derimot fortsatte å snakke som om stor bredde er et særkjenne bare ved de gamle universitetene.

Det er altså galt. UiA er også et breddeuniversitet.

Det påstås ofte at bygging i høyden nødvendigvis må gå på bekostning av lavere grads undervisning. Det er ikke noe som tyder på at noe slikt har skjedd ved UiA, som nylig fikk tildelt et Senter for fremragende utdanning, SFU, i matematikkdidaktikk. Alle undersøkelser av studenttilfredshet tyder på at de ulike undervisningsnivåene ved UiA har greid å utvikle seg kvalitetsmessig i fruktbar vekselvirkning med hverandre.

Når UiA samtidig produserer solid med forskningsresultater, som dokumentert i DBH, er det kanskje litt urettferdig av Høgskoleavisa å hevde at vi sliter med å oppnå «pondus»? UiA er godt i gang, vi sliter ikke, og vi leverer mer som universitet hvert år som går.

Og med dette: God jul til Høgskoleavisa og dens lesere! Vi studerer alltid avisa fra Trøndelag med stor interesse her lengst sør i landet. Lykke til videre!

Professor Ernst Håkon Jahr, dekan Fakultet for humaniora og pedagogikk, Universitetet i Agder, tidligere rektor ved Høgskolen i Agder

23

HØGSKOLEAVISA NR. 15 • 17. DESEMBER 2013

Navnedag:

Hilde, 15. desember

Hilde Kristin Mikalsen

Hilde Kristin Mikalsen er høgskolelektor i kroppsøving Avdeling for lærerutdanning ved HiNT, Røstad på Levanger

– Hvordan vil du beskrive deg selv i få ord?

– Ganske utholdende og litt sta.

– Hva er ditt tidligste barndomsminne?

– At jeg satt langt ned i baksetet på pappas folkevogn, og ble så bilsyk at jeg kastet opp. Det resulterte i en evigvarende surlukt i den bilen.

– Husker du hvem som var din barndoms helt?

– Pappa.

– Hva ser du helst på TV? – En god film.

– Hva slags musikk liker du best?

– Jeg liker mange musikksjangre, men kanskje helst visepop.

– Hva gjør du når du skal kople ut og slappe av?

– Jeg slapper vel best av når jeg går på tur, eller leser en god bok.

– Beskriv favorittferien din.

– På tur i natur sammen med mine barn og mann.

– Beskriv hva som gjør deg tilfreds og lykkelig.

– Jeg har en god følelse etter å ha gjort et godt stykke arbeid.

– Hva er det som gjør deg sint?

– Latskap og en urettferdig verden.

– Hva ønsker du å bli husket som?

– En som er glad i all slags aktivitet.

– Hvilken menneskelig kvalitet synes du er mest beundringsverdig?

– Medmenneskelighet.

Hilde, navnedag den 15. desember.

Nordisk, nyere utgave av Hilda.

Mange navn har ‘hild’ med først eller sist i navnet. Hild betyr strid på norrønt. Hilda er kjent fra 1300-tallet, mens Hilde er først kjent fra slutten av 1800-tallet. Særlig populært i perioden ca 1940 - 2000.

– Har du noen du beundrer eller synes har gjort seg fortjent til ros?

– Jeg beundrer alle som er trenere på frivillig basis, for barn og unge i alle lag og foreninger.

– Hvilken norsk (eller utenlandsk) politiker har du størst sans for?

– Rasmus Hansson, som snakker naturens sak når godene skal fordeles.

– Hva ville du gjøre hvis du fikk en stor Lottopremie?

– Jeg er litt kjedelig som ikke spiller lotto. Men skulle premien tilfalle meg, ville jeg nok gå en laang skitur.

Dronning Maudstudentene får idrettslag

Klæbu Sparebank

har

minibanker

For første gang på mange år har studentene ved barnehagelærerutdanninga ved Dronning Mauds Minne stablet på beina et eget studentidrettslag.

Foreløpig styreleder er andreårstudenten Daniel Knutsen.

Så langt er det bare fotball og innebandy på programmet, men medlemstallet har allerede nådd anstendige 50 studenter, så her er det håp.

– Av andre aktiviteter vi har snakket om er dans, håndball og fotball for jenter.

Foreløpig er vi åpen for det meste, og vi vil veldig gjerne ha flere medlemmer. Det blir årsmøte i januar og det koster bare 100 kroner å melde seg inn, reklamerer

– Hva er det du frykter mest av alt?

– Menneskeskapte klimaendringer, som er irreversible.

på følgende steder i Trondheim:

Maxi Moholt • Realfagbygget 1. etg. • XXL Tiller Esso Sandmoen • ICA Flatåsen • Heimdal sentrum Byhaven • Tillertorget Vi tilbyr sedler i EURO i våre minibanker ved Esso Sandmoen, Heimdal og Realfagbygget.

Daniel Knutsen er foreløpig styreleder for det nystartede studentidrettslaget ved DMMH.

Daniel Knutsen, som ber om å bli oppringt på telefon 995 16 026 om noen er interessert.

Tlf. 04358 www.klabu-sparebank.no

HøgskoleAvisa i Trøndelag

73 55 92 32 hogskoleavisa@hit.hist.no. http://hit.hist.no

RETURADRESSE: Høgskoleavisa Gunnerus gt. 1 7012 Trondheim Norway

Trond Åm

«From Tiny Tim»

Få julefortellinger har preget måten vi feirer jul på i så stor grad som Charles Dickens’ A Christmas Carol.

Men Dickens gjorde også en viktig innsats for å få barneperspektivet inn i jula, mener førstelektor Tatjana Kielland Samoilow ved DMMH.

Gjerrigknarken Ebenezer Scrooge

Charles Dickens’ fortelling om den gjerrige og barmhjertighetsløse Ebenezer Scrooge er viden kjent. Trøndelag Teater satte den opp som forestilling seinest for et par år siden, og skulle en allikevel ikke ha kjennskap til historien, er man antakelig kjent med Skrue McDuck fra Andeby, som er tydelig inspirert av Dickens’ figur.

Ebenezer Scrooge hater sløsing og julefeiring, og liksom sin avlegger i Andeby har han en nevø som skal gjøres arveløs og som forsøker å få sin onkel til å se det fine med jula. Det skjer først etter at Scrooge blir hjemsøkt av en avdød kollega som advarer ham mot det trøstesløse etter-livet en gnier har i vente, og tre ånder – fortidas, nåtidas og framtidas ånd – som viser ham hvordan griskheten hans har ødelagt hans forhold til

Charles Dickens skrev en julefortelling for å fremme barns rettigheter, mener Tatjana Kielland Samoilow. Hun er førstelektor på Seksjon for norsk ved Dronning Mauds Minnes Høgskole, og avla nylig doktograden i litteraturvitenskap ved NTNU. Nå skal hun undervise i barnelitteratur og i barns språk og språkutvikling.

jula, og hva jula kan bety om han bare åpner seg for den.

«The man who invented Christmas»

Tatjana Kielland Samoilow begynte å interessere seg for fortellingen i forbindelse med et kurs hun var med på å holde ved NTNU om litteratur og penger på 1800-tallet. En sammenheng Ebenezer Scrooge skulle passe utmerket i. Men det er også så mye mer ved A Christmas Carol.

Fortellingen har stått seg som en av de mest kjente julefortellingene vi har, og bidrog i sin samtid til å endre måten man forholdt seg til julefeiring på i England. «The man who invented Christmas», kalles han i England. Så stor var innflytelsen at ei jente, da hun hørte at «Father Dickens» var død, skal ha utbrudt: «Then will Father Christmas die too?»

Samoilow forteller at da Oliver Cromwell regjerte på midten av 1600-tallet, ble julefeiring forbudt i England. Selv om feiringa ble tillatt igjen da monarkiet ble gjeninnført, hadde mange juletradisjoner gått tapt. I viktoriatidas England på 1800-tallet oppstod en nostalgisk lengsel etter tapte tradisjoner fra før industrialiseringa, og med økt betoning på familieverdier og kjærlighet. Flere forsøkte å blåse liv i juletradisjonene igjen. Men det var Dickens’ fortelling som kom til å sette varig preg.

– Forestillingen om hvit jul, julekalkunen, spill og dans, veldedighet og barna i sentrum. Det er noe av det Dickens framhever ved julefeiringa som blir tatt opp av engelskmennene, forteller Samoilow.

Noe av dette er erfaringer Dickens selv hadde opplevd fra sin barndom.

– Også den idealiserte skildringa av jula når juleånden kommer, har bidratt til å sette sitt preg på jula. Den passet overens med

den dyrking av familien og den moralismen vi kjenner fra viktoriatidas England, forteller hun.

Men hvit jul skal ha vært en historisk tilfeldighet.

– Dickens husker at det var snø flere år på rad i hans barndom, og det var vanligvis ikke tilfelle. Men altså en forventning som hører jula til, selv i et land hvor snøen ikke er noen selvfølge.

Men det viktigste vi har fått fra Dickens er kanskje allikevel barneperspektivet.

«Tiny Tim»

Selv om «Tiny Tim», eller Timothy Cratchit som han egentlig heter, ikke er blant de mest framtredende skikkelsene i boka, er han viktig på grunn av den betydningen han har for Ebenezer Scrooges omvendelse.

Tiny Tim er sønn av en av Scrooges ansatte, sitter i rullestol og er alvorlig syk.

Foreldrene har ikke pengene som trengs til behandling fordi Scrooge betaler så dårlig.

Det er «nåtidas ånd» som lar Scrooge se hvor syk Tim er, og at det er Scrooge selv som er skyld i at han ikke kan få behandling. Når Scrooge lar seg omvende, drar han sammen med Tim for å kjøpe den største kalkunen som er å oppdrive, for å feire jul sammen med Tim og familien.

– Tiny Tim er et uskyldig barn, og blir også sett på som et symbol på det forkrøplede engelske samfunnet, sier førstelektoren. Hun forteller at Dickens hadde et uttalt ønske om å bedre barns kår.

– Dickens hadde flere motivasjoner for å skrive fortellingen. Den ene var penger.

Men i 1843 kom det en rapport om forholdene blant barn i England som vakte stor oppmerksomhet. Landet hadde da opplevd en ekstrem befolkningsvekst. Mellom 1750 og 1841 økte befolkningen fra 6,5 til 16 mil-

lioner mennesker. De fleste levde i ytterste fattigdom, og barnearbeid var utbredt. Barn helt ned i treårsalderen kunne stå i fabrikkene mellom 12 og 14 timer om dagen.

Dronning Mauds yndlingsforfatter

Førstelektoren forteller at det Dickens egentlig tenkte å gjøre, var å skrive en politisk pamflett som et opprop for politisk veldedighet og til å ta bedre vare på ungene. I stedet skrev han dette eventyret. Det var nok langt mer virkningsfullt. Dickens rørte ved folks følelser, og skapte en bølge av veldedighet, som på mange vis har satt seg som en viktig del av julefeiringa.

– Et juleeventyr er veldig viktig i en barnesammenheng, sier Tatjana Kielland Samoilow.

– I utgangspunktet ble ikke A Christmas Carol sett på som en barnefortelling, men det gjør den i dag. Den har blitt fortalt og gjenfortalt utrolig mange ganger. Det kom sju opplag bare i løpet av 1844, og i tillegg kom mange piratutgivelser, teateradapsjoner, og seinere filmadapsjoner. Samoilow kjenner til at det skal finnes nesten 30 filmadapsjoner. – Den beste er The Muppet Christmas Carol med Michael Caine i rollen som Scrooge, sier Samoilow med et glimt i øyet.

I tillegg drev Dickens selv med opplesninger fra 1849. Han tjente ikke nok på boka, og reiste derfor rundt og leste den høyt for folk, i alt 127 ganger.

En av dem som lot seg påvirke av Dickens var Dronning Maud. Dronning Victorias barnebarn og Norges dronning holdt Dickens som sin yndlingsforfatter, og skal angivelig ha vært i stand til å gjengi hele Christmas Carol utenat. Når hun gav til veldedighet, skrev hun gjerne at gaven kom «From Tiny Tim».