Ha2014 nr16

Jul i Kraków Bozena Hrynyszyn fra HiST, Program for Bygg og miljø, forteller om julefeiringa i Kraków.

Sidene 16 og 17

Stram tidsplan for lærerbygget På grunn av leiekontraktens størrelse, er det Finansdepartementet som avgjør om HiST får bruke 38 millioner kroner i året i 15 år på å flytte fra Rotvoll til Kalvskinnet.

Flyttinga er planlagt til nyåret 2018, og det meste bør gå på skinner uten særlige forsinkelser.

For ved utgangen av 2018 må HiST ut av lokalene på Rotvoll.

Her står rektor Helge Klungland foran bygningene som skal gjøres om til å huse lærerutdanninga de nærmeste årene.

Side 4

Høgskoleavisa innstiller Styrene ved de tre høgskolene som til nå i hovedsak har finansiert Høgskoleavisa, har vedtatt å innstille støtten fra sommeren neste år.

Det betyr at avisa går inn fra samme tidspunkt.

Bakgrunnen er en juridisk betenkning som sier at støtten er i strid med loven om offentlige anskaffelser.

Side 4 og leder

Mørkets gjerninger Hva er det disse fire herrer sysler med en mørk vinterkveld?

Jo, de leser bøker.

Sidene 9, 10 og 11

Disputas fra Dronning Maud Høgskolelektor Ingvild Åmot disputerte for doktorgraden før helga etter å ha observert barnehagebarn som har såkalte samspillsvansker.

Side 19

God jul til alle leserne!

Norge P.P.

ÅRGANG 16 NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

2

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

SYNSPUNKT Synspunkt er en kommentatorspalte hvor meningen som uttrykkes står for forfatterens egen regning.

Høgskoleavisa i Trøndelag, Gunnerus gt. 1, 7012 Trondheim • Tlf: 73 55 92 32 E-post: hogskoleavisa@hit.hist.no • Nettside: http://hit.hist.no

Kan Høgskoleavisa videreføres?

Einar Myrenget Redaktør i Høgskoleavisa

Høgskoleavisa er en redaksjonelt og politisk uavhengig avis for Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Dronning Mauds Minne Høgskole.

Høgskoleavisa redigeres etter Redaktørplakaten.

Redaktør Einar Myrenget tlf. 73 55 92 32 e-post: einar.myrenget@hit.hist.no Journalist Synne Merete Mæle tlf. 73 55 92 36 e-post: synnem@hist.no Typograf Hege Pedersen tlf. 73 55 92 34 e-post: hege.pedersen@hit.hist.no TRYKK: Nr1Adressa-Trykk Orkanger AS

Det gikk som det måtte gå, Høgskoleavisa er inne i sine seks siste måneder og blir nedlagt før sommeren. Ledelsen ved HiST, HiNT og DMMH hadde samsnakket på forhånd, og var enig om at fortsatte driftsbevilgninger til Høgskoleavisa uten forutgående offentlig anbudsutlysning, er i strid med Loven om offentlige anskaffelser. Ettersom Høgskoleavisa er et uavhengig A/S, er dette helt sikkert riktig, og spørsmålet er også vurdert av jurister.

Nå har HiST-ledelsen sagt at de i løpet av 2015 skal komme tilbake til sitt styre med et forslag som ivaretar Høgskoleavisas informasjonsoppgave og muligheten for frie ytringer. Behovet for dette ble understreket av flere representanter på høgskolens siste styremøte. Et slikt forslag kommer ikke med det første. HiST vil, rimelig nok, avvente den nye univer-

sitets- og høgskolestrukturen. Blir det HiST og NTNU, er en konstruksjon som Høgskoleavisa åpenbart feil.

Skulle det derimot bli HiST og HiNT, er det ingenting i veien for å videreføre Høgskoleavisa i Redaktørplakatens ånd. HiST, og eventuelt HiNT, kan enkelt kjøpe avisa fra de nåværende eierne og drive den videre.

Da Høgskoleavisa ble etablert i 1999, var det et sterkt ønske om å få HiST inn på eiersida. Dette viste seg umulig, da en høgskole ikke kunne engasjere seg ved å gå inn i et privat aksjeselskap. Løsningen ble at Jonsvannsveien 82, stiftelsen som eier bygningsmassen på Moholt hvor TØH hadde sine lokaler, gikk inn som deleiere. Det er også forklaringa på at økonomiutdanningas grand old man i Trondheim, direktør Odd Arntzen i selskapet Jonsvannsveien 82, i alle år har vært styreleder i Høgskoleavisa.

Ulikt fra da Høgskoleavisa ble etablert, er det nå full anledning for en høgskole til å etablere et eget aksjeselskap, eventuelt å overta et som allerede eksisterer. Eksempler på det er HiST Kompetanse a/s som HiST har alle aksjene i, og deleierskapet i Trøndersk mat OI. I Nord-Trøndelag er HiNT den største eieren av aksjeselskapet Trøndelag Forsking og Utvikling.

personalia • møter NYANSATTE HiNT:

Astri Wale, ansatt som forsker i historie fra 1. januar 2015.

HiST:

Kjersti Bruvoll, ansatt på AFT Allmenn fra 1. desember.

Asbjørn J. Wexsahl, ansatt på AFT Allmenn fra 1. januar 2015.

SLUTTET HiST:

Ole Halvard Ljosland, ALT-GLU 2, gikk av med pensjon 1. desember.

Mikael Gøtesson, Studiestøtte, sluttet 7. desember.

januar i ny jobb som rektor for voksenopplæringsenheten i Trondheim kommune. Bakgrunnen for oppsigelsen ligger i at Johan Petter Skogseth etter kommunevalget neste høst, kommer tilbake etter permisjon fra direktørjobben etter å ha vært ordfører på Frosta i fire år. Stenvig vil imidlertid fortsette i en inntil 20 prosent timebasert rådgiverstilling for Samskipnaden fram til 30. oktober neste år.

Per Hveem til minne Jeg fikk i dag den triste meldingen om at Per Hveem døde i går. Per har som vararepresentant til styret møtt på flere møter i år og vi har lært ham å kjenne som et engasjert og ivrig styremedlem, alltid opptatt av hva som tjener høyskolen og utviklingen videre og med omtanke for studenter og ansatte, senest i siste styremøte, 28. november.

Hans innsats ble satt stor pris på og vi vil savne ham.

På styrets vegne vil jeg sende kondolanse og varme tanker til hans nærmeste.

HØGSKOLESTYREMØTER HiNT:

HiST:

Knut Grendstad går av med pensjon fra 1. januar 2015.

Fredag 16. januar. Ekstraordinært styremøte.

HiNT:

Anders Stenvig slutter Direktør ved SiNoT - Studentsamskipnaden i Nord-Trøndelag, Anders Stenvig, har sagt opp sin stilling og begynner allerede 1.

Styremøte torsdag 15. januar 2015.

Per Hveem var førsteamanuensis ved HiST, Avdeling for teknologi - Program for elektro- og datateknikk.

Med vennlig hilsen Kari Kjenndalen, styreleder ved HiST

3

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Høgskoleavisa blir nedlagt Styret ved Høgskolen i Sør-Trøndelag vedtok på sitt siste styremøte den 28. november å innstille driftsbevilgningene til Høgskoleavisa fra 1.7. 2015.

Avisa blir også sagt opp fra sine lokaler på Kalvskinnet fra samme dato.

Einar Myrenget Bakgrunnen for at styret bestemte seg for å kutte bevilgningene, er en juridisk ekspertuttalelse som HiST har innhentet. Der sies det at en bevilgning til et formål som Høgskoleavisa uten forutgående ekstern konkurranse, er et brudd med Loven om offentlige anskaffelser, og dermed ulovlig. Ledelsen ved høgskolen innstilte derfor overfor styret på at man måtte avslutte praksisen og si opp avisa fra redaksjonslokalene. Representanten Per Hveem mente et halvt års frist var for kort tid til at avisa kan avvikles på forsvarlig vis, og de ansatte i avisa (3 personer) burde få mer tid til å områ seg. Han fikk støtte av Torkel Haugan Hansen som mente et halvt år var vel «brutalt». Rektor Helge Klungland mente på sin side at det var maktpåliggende å avvikle en regelstridig praksis så snart som mulig, men at Høgskoleavisa kunne få et halvt år på grunn av at høgskolen

Med bakgrunn i en juridisk betenkning som viser at den årlige driftsbevilgninga til Høgskoleavisa strider mot Lov om offentlige anskaffelser, valgte styret å følge ledelsens forslag om å kutte bevilgningene fra 1. juli neste år. Per Hveem (helt til høyre) og Torkel Haugan Hansen (til venstre) stemte for å gi Høgskoleavisa en avviklingsfrist på 12 måneder.

har hatt et langvarig og godt forhold til Høgskoleavisa. Avstemningen i Høgskolestyret viste at 9 representanter stemte for ledelsens innstilling, og bare 2 for Per Hveems forslag.

Rektor bebudet for øvrig at ledelsen vil komme tilbake til sty-

ret med et forslag om hvordan man kan erstatte Høgskoleavisas rolle som informasjonsorgan og arena for ytringsfrihet.

Også HiNT og DMMH

ordinert med de to andre bidragsyterne HiNT og DMMH. Disse gjorde vedtak i tråd med det som ble vedtatt av HiST henholdsvis den 4. desember og 2. desember.

Forslaget om å innstille bevilgningene til Høgskoleavisa var ko-

Fornyer samarbeidet Nord-Trøndelag fylkeskommune og Høgskolen i Nord-Trøndelag fornyet nylig en avtale om det såkalte Oppvekstprogrammet.

Einar Myrenget Det var daglig leder i Oppvekstprogrammet, Anders Bjøru, og HiNT-rektor Steinar Nebb som undertegnet den toårige avtalen på Levanger. Avtalen, som har tilslutning fra samtlige 23 kommuner i Nord-Trøndelag, handler om at HiNT setter inn sine ressurser og arrangerer kurs og samlinger for lærere i fylket. Blant annet har 180 lærere i den siste toårsperioden gått på kurs i psykisk helsearbeid på høgskolen. I februar starter det opp et kurs i entreprenørskap hvor ansatte ved skoler og barnehager i Verdal deltar, og hvor foreleserne kommer fra HiNT og det lokale næringslivet.

– Denne avtalen bekrefter at HiNT spiller en viktig rolle i vår

region, og at høgskolen oppfyller sitt mandat om å gjøre NordTrøndelag til et bedre sted å bo i, sier Steinar Nebb.

Det er Nord-Trøndelag fylkeskommune som finansierer hele Oppvekstprogrammet med om lag ni millioner kroner pr år.

Til venstre lederen for Oppvekstprogrammet i Nord-Trøndelag Anders Bjøru, og til høyre rektor Steinar Nebb, etter at en ny toårsavtale er undertegnet.

Etter møtet i høgskolestyret og etter at dette ble skrevet, har representanten Per Hveem gått bort.

Vi viser til minneord på side 2.

4

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

HiST begynner å få tidsnød Etter at Trondheim kino sa nei til å bygge ut Prinsenkvartalet med et treningsstudio, må HiST bygge en egen underjordisk gymsal til lærerutdanninga på Kalvskinnet. Det haster å få myndighetenes godkjenning.

Tegningen viser nybygget til lærerutdanninga på Kalvskinnet. Gymsalen, som går to etasjer under bakken, blir der hvor det er et stor «hull i taket», et atrium, for at det skal slippe dagslys ned.

Einar Myrenget Styret ved Høgskolen i Sør-Trøndelag har som kjent vedtatt å flytte lærerutdanninga fra Rotvoll til Kalvskinnet. Leiekontrakten med AHA-eiendom på Rotvoll går ut i januar 2018, og da bør lærerutdanningas nybygg på Kalvskinnet stå ferdig. Ønsket fra HiST var at Trondheim kino sammen med Studentsamskipnaden ville bygge et treningssenter i kinokvartalet, noe som ville gitt HiST-studentene i midtbyen treningsmuligheter mer på linje med det NTNU-studentene nyter godt av.

Dette blir det nå ikke noe av.

Styret i Trondheim kino har vendt tommelen ned, og det er høyst usikkert om Samskipnaden går videre med det påtenkte student-

bolig- og treningssenterprosjektet alene.

Dermed kan ikke HiST regne med å få leie lokaler i Prinsenkvartalet, men må be utbyggeren, E.C. Dahls Eiendom (Reitan-eid) om å bygge en gymsal i bakgården til Sukkerhuset på Kalvskinnet.

Dette fordyrer flyttinga til sentrum betydelig, og den totale husleia for disse lokalene er pr. i dag beregnet til om lag 38 millioner kroner pr år i 15 år framover.

Dette er penger som HiST må finne fram selv – staten betaler ikke.

Doblet husleie

HiST har som kjent leid Rotvoll av Sør-Trøndelag fylkeskommune i mange år. Nå har fylkeskommunen solgt hele anlegget til AHA-

eiendom, og fra 1.7. 2015 blir husleia fordoblet fra 15 til 30 millioner. Den 1.7. 2018 går leiekontrakten med de nye eierne av Rotvoll ut, men høgskolen har opsjon på ytterlige et halvår. Men da er det også slutt. Om nybygget på Kalvskinnet ikke står ferdig da, blir lærerutdanninga satt på gata.

Kontraktsforslaget mellom E.C. Dahls Eiendom og HiST angående leie av lokaler på Kalvskinnet ligger nå til godkjenning i Kunnskapsdepartementet. Men ettersom summene er så store, er avtalen å regne som en såkalt KS 2, det vil si at Finansdepartementet også skal undersøke den. Til det brukes eksterne firmaer som skal sjekke at HiST holder seg til sitt mandat og at kontrakter ikke blir for dyre for høgskolen. En slik

KS 2-vurdering kan være ferdig i januar neste år.

– Da kan vi skrive kontrakt med E.C. Dahls Eiendom i januar eller februar, og vi kan starte bygginga til sommeren. Da har vi håp om å kunne flytte inn på nyåret 2018, sier campusdirektør Christian Brødreskift, som innrømmer at denne tidsplanen forutsetter en snarlig godkjenning, og at alt deretter går på skinner.

Ved nybygging og restaurering på Kalvskinnet, får lærerutdanninga 14.200 kvadratmeter til disposisjon, mot de 11.700 man disponerer på Rotvoll i dag. Dette er nødvendig fordi man venter en vekst i studenttallet – ikke minst på masterstudiene – og dermed blir det også behov for flere ansatte.

Under utgraving av tomta til det nye Teknobygget på Kalvskinnet har det dukket opp en del overraskelser. Campusdirektør Christian Brødreskift håper å unngå uforutsette problemer under utgraving av nybygget til Lærerutdanninga.

5

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

HiNT vil fortsatt ikke prioritere Høgskolen i NordTrøndelag står fast på sitt vedtak om at de ikke vil prioritere hva som er den mest ønskelige framtidssituasjonen.

Selvstendighet som egen høgskole, sammenslåing med NTNU og HiST eller en eventuell sammenslåing med Universitetet i Nordland er fortsatt høgskolens linje.

Einar Myrenget Det har framkommet en god del kritikk mot at styret i HiNT ikke har vært villig til å si høyt og tydelig hva som er det foretrukne alternativet i den pågående fusjonsprosessen innen høyere utdanning. På det siste høgskolestyremøtet orienterte rektor Steinar Nebb om et møte Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde med alle landets høgskolerektorer i november, hvor departementets forventninger til en ny struktur ble litt klarere. Blant annet sa ministeren ganske klart at departementet ville sørge for at ingen av de små høgskolene vil bli stående alene, noe som må tolkes som at sentrale myndigheter vil tvangsfusjonere om nødvendig.

Den regionale rollen enkelte høg-

Representanten Knut Grendstad (nærmest kamera) syntes det var uryddig å opprettholde vedtaket som ikke prioriterer når så mange i høgskolestyret anså selvstendighetsalternativet som urealistisk. Styreleder Bjørg Tørresdal, rektor Steinar Nebb og høgskoledirektør Beate Aspdahl på andre siden av bordet.

skoler har i dag kan nok være viktig, mente Røe Isaksen, men «politiske overveielser» vil ikke være nok til å kunne stå alene, det må også begrunnes i en viss faglig styrke. Som en slags indremedisinsk oppsummering for styret la derfor rektor Steinar Nebb fram følgende forslag: «HiNT ønsker inntil videre å stå på selvstendighetsalternativet, men vil parallelt arbeide med å avklare på sikt en fusjon med NTNU/HiST eller Universitet i Nordland».

Denne formuleringen falt ikke bare i god jord i styremøtet som ble holdt i begynnelsen av desember på Levanger. Representanten Astrid Sandvik Hammer følte seg ubekvem med denne formuleringen, ettersom hun ikke syntes den svarte på ministerens bestilling om å få en klar prioritering. Eksternrepresentant Reidar Bye mente at HiST og HiNT sannsynligvis er det eneste reelle alternativet, mens Grethe Bøgh Næss også tvilte på selvstendighetsalternativet. Begge fikk støtte av Knut In-

gar Westeren. Tom Kilskar mente «det er å tro på julenissen» at HiNT får fortsette som en selvstendig høgskole. Knut Grendstad mente at det vedtaket HiNT har gått ut med, er et dårlig vedtak, og han var heller ikke begeistret for Nordlands-alternativet.

– Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal søke nordover. Da plasserer vi oss selv i periferien. Vi må forene våre krefter lokalt, vi hører hjemme i et midt-norsk fellesskap, konkluderte Grendstad.

Disse innleggene fikk styrele-

der Bjørg Tørresdal til å gripe inn, og formuleringene som ble presentert i møtet ble endret til «HiNT vil arbeide for å bli slått sammen med HiST eller Universitetet i Nordland». At NTNU ble kuttet ut, skyldes helt enkelt at NTNU på sin side ikke har nevnt HiNT som en mulig partner.

Rektor Steinar Nebb karakteriserte dette som et «signal», men understreket at det opprinnelige vedtaket fra 30. oktober – det som sidestiller de tre alternativene, fortsatt er HiNTs offisielle linje.

To gamle gubber på balkongen Skuespillerutdanninga ved HiNT trenger stadig mer plass.

En søknad om å få en økning på 35.000 kroner hvert år i fem år, avfødte en intens diskusjon i høgskolestyret ved HiNT. Einar Myrenget Selve summen på 35.000 kroner kan fortone seg bagatellmessig når man vet at HiNT betaler 2.350.000 kroner året for utdanningens lokaler på Tindved kulturhage i Verdal, men i dette tilfellet var det mer snakk om dråpen som fikk begeret til å flyte over.

– Dere kjenner sikkert Muppetshow, hvor det sitter to gamle gubber på balkongen og surmuler og er misfornøyd med det meste. De to gamle gubbene, det er Knut Grendstad og meg det, sa styremedlem Knut Ingar Westeren. – Vi to har tidligere stemt imot at skuespillerutdanninga stadig kommer hit til styret og ber om mer, og nå synes jeg det er på tide å sette ned foten.

Den andre gubben i styret, Knut Grendstad, sluttet seg til Westeren og minte om at HiNT trenger hver krone som er å oppdrive i tida som kommer, ikke minst når HiNT muligens må prøve å bygge en masterutdanning for lærere på egen kjøl. Litt overraskende tok eksternrepresentant Lisbeth Gederaas ordet, og ba om å få plass på balkongen. Også hun mente at det var tid for å besinne seg. Hun trakk ikke utdanningas behov for større lokaler i tvil, men mente at dette var noe avdelingen måtte kunne ta over eget budsjett. Det samme mente representanten Reidar Bye, som til slutt foreslo akkurat det – nemlig at skuespillerutdanninga må ta de 35.000 av egen lomme – og at de bare kan gjøre det i tre år i stedet for fem,

Gubbene på balkongen – Knut Grendstad (t.v.) og Knut Ingar Westeren – fikk medhold i sitt forslag om at Skuespillerutdanninga selv må dekke leie av tilleggsareal.

som de ba om. Avstemningen viste at de to herrer på balkon-

gen ikke var alene om sin skepsis. Reidar Byes forslag ble ved-

tatt med 7 mot 3 stemmer.

6

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Stipend kan gi flere yrkes Eivor Stensrud tar yrkesfaglærerutdanning kombinert med full jobb på videregående skole.

Slik ordningen er i dag må hun finansiere hele utdanningen selv.

Synne Merete Mæle De fleste studentene ved yrkesfaglærerutdanningen ved HiST og NTNU er i full jobb ved siden av studiet. Mange jobber som lærere, og pendler fra hele landet for å ta den samlingsbaserte bacheloren HiST og NTNU tilbyr. Flybilletter, hotellovernatting og ulønnet permisjon fra lærerjobben koster, og studentene får ingen kompensasjon i form av stipend. I tillegg må mange av lærerne ta igjen timene de har vært borte, så det blir dobbelt opp med arbeid når de kommer tilbake.

Vanskelig å konkurrere om lønn

I vår kom rapporten «Fram i lyset», skrevet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Ifølge rapporten er det rundt 1000 ufaglærte yrkesfaglærere i skolen i dag, og innenfor et femårsperspektiv er mangelen på yrkesfaglærere størst på utdanningsprogrammene Bygg og anlegg, Elektrofag og Teknikk og industriell produksjon. Rekrutteringsbehovet innenfor disse fagene ligger på 29 prosent innenfor en femårsperiode.

– Behovet for yrkesfaglærere er størst innenfor typiske mannsdominerte yrker. Her er rekrutteringen til læreryrket vanskeligst fordi fagarbeidere tjener mye bedre i næringslivet enn som lærere, sier Jarle Landro, som er koordinator for yrkesfaglærerutdanningen ved HiST og NTNU, og en av forfatterne bak studien.

Positiv: Yrkesfaglærerutdannelsen er

samlingsbasert, og de fleste studentene har heltids- eller deltidsjobber ved siden av studiet. Eivor Stensrud tror at en ny stipendordning ville økt innsøkinga til yrkeslærerutdanningen.

Studenten står fritt til å bruke pengene på reiseutgifter, utstyr, eller kompensasjon for den ulønnede permisjonen de har fra sine faste jobber. Eivor Stensrud er positiv til forslaget, og tror det kan hjelpe på rekrutteringen av personer i tjue- og trettiårene.

– Et slikt stipend har mye å si for rekrutteringen, tror jeg. Det er dyrt å pendle og ta ulønnet permisjon fra jobben, og man har gjerne ikke råd til å ta yrkesfaglærerutdanning når man sitter med huslån og andre store utgifter hver måned. Økonomien blir ofte bedre jo eldre du blir, så personer som tar yrkesfaglærerutdanning i dag er gjerne litt oppe i årene. Dette kan det forhåpentligvis bli en endring på dersom stipendordningen blir innført, sier Stensrud.

Foreslått stipendordning

For å øke rekrutteringen til yrkesfaglærerstudiet foreslås det en stipendordning i rapporten. Stipendet skal være på 100 000 kroner, og utbetales mens man studerer.

Lav status

Ifølge Landro er yrkesfaglærere den mest forsømte lærergruppa i Norge, og de har en lang historie med å bli nedprioritert i viktige saker.

– Det tar for lang tid før politikere forstår at yrkesfaglærere må prioriteres. Det går for tregt med tanke på lærermangelen innenfor de ulike yrkesfagene, sier Landro.

Han antar at mye av nedprioriteringen av yrkesfaglærerne skyldes den lave statusen yrkesfag har i samfunnet.

Paradokset

Jarle Landro, koordinator for yrkesfaglærerutdanningen ved HiST og NTNU, opplyser at mangelen på yrkesfaglærere er størst innenfor mannsdominerte fag.

For å få fast jobb ved en videregående skole i dag må du ifølge Opplæringsloven ha yrkesfaglærerutdanning, toårig fagskole kombinert med Praktisk pedagogisk utdanning (PPU), eller en

Faller mellom to stoler: Yrkesfaglærerstudenter har rett på lån og stipend fra Lånekassen, men de fleste har

bachelorgrad innenfor sykepleie eller ingeniørfag og PPU utenom.

Studenter ved yrkesfaglærerutdanningen som Høgskoleavisa har vært i kontakt med, forteller om det store paradokset i møtet med kravet om mer utdanning fra skolens side og rettigheter knyttet til dette.

– Skolene ønsker at ufaglærte yrkesfaglærere skal ta mer utdanning, men de legger ikke forholdene til rette for at deres arbeidstakere skal klare dette. Den manglende viljen til å hjelpe arbeidstakerne sine på vei skyldes trolig mangel på vikarer og økonomiske forhold, sier Landro.

7

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

faglærere

jobb utenom, og tjener for godt til å få lånet omgjort til stipend. Nærmest sitter Jørn Kvitland og Steinar Hågensen.

Dårlige tider gir flere søkere:

Høgskolelektor i i Teknikk og industriell produksjon ved HiST, Jan Dragseth forteller at det er flere studenter på yrkesfaglærerutdanningen i TIP i år sammenlignet med tidligere år. Han tror at krisen i oljeindustrien vil føre til økt rekruttering til yrkesfaglærerutdanningen i årene som kommer.

8

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Ønsker å utvikle seg som lærere Dronning Mauds Minne Høgskole (DMMH) har i samarbeid med HiNT utviklet et nytt studium i universitets- og høgskolepedagogikk, for å styrke undervisningskompetansen til de ansatte.

Synne Merete Mæle I slutten av november var 20 vitenskapelig ansatte fra DMMH og fem fra HiNT samlet på årets første forelesning i faget. Studiet er samlingsbasert og går over to semestre. UH-ped er obligatorisk

for å få tilsetting ved universiteter og store høgskoler i dag, men ikke et krav ved DMMH. – Vi ønsker å styrke undervisningskompetansen til de ansatte. I dag stilles det større krav til læreren enn tidligere, og studentene vurderer undervisningen til hver

enkelt foreleser, sier Marit Heldal, som har vært med på å utvikle studieplanen i faget.

Det samlingsbaserte studiet går over ni dager fordelt på fem samlinger. Utviklingsarbeid knyttet til deltagernes egne klasser er en stor del av faget. I grupper på fire og fire skal de observere hverandres undervisning, og komme med innspill.

– Vi lærere går i loop undervisningsmessig, så det er lærerikt å få innspill fra medarbeidere, sier Morten Sæther. Foruten Heldal og Sæther har Trond Løge Hagen og Marianne Schram vært med på å utvikle studieplanen i faget.

De siste årene har det blitt større fokus på UH-ped i høyere utdanning, og det ligger i kortene at UH-ped etter hvert skal bli obligatorisk for vitenskapelig ansatte ved alle norske høgskoler.

Første kull: Det var venteSkreddersydd: Morten Sæther, til venstre, Marit Heldal og Trond Løge

Hagen ved DMMH er ansvarlig for kursinnholdet og studieplanen i UHpedagogikk. Faget er skreddersydd til undervisning i barnehagelærerfaget.

lister for å bli tatt opp på studiet i UH-ped. Her er vitenskapelig ansatte ved barnehagelærerutdanninga på HiNT og DMMH samlet.

Mestringsfølelse i kunsten I slutten av november stilte rusavhengige ut bildene sine på Trondheim folkebibliotek, som en del av et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Synne Merete Mæle Synne Sølsnes Røsten, Oddbjørn Ryen og Hanne Nes Reiersen er tredjeårsstudenter på sosionomstudiet ved HiST, og har for tiden praksis ved Kvinnetiltaket.

Kvinnetiltaket er en del av Botiltak rus i Trondheim kommune, og et lavterskeltilbud for kvinner med rusproblemer. I løpet av praksisperioden har de tre studentene vært med på å arrangere utstillingen «Vinterutstillingen 2014».

Beboerne på Kvinnetiltaket fikk ikke noe tema å jobbe ut i fra, og sto fritt til å male det de måtte ønske. Det viktigste var at kvinnene i prosjektet skal oppleve mestringsfølelse.

– Rusavhengige sliter ofte med å overholde avtaler og fullføre prosjekter. Dette er en gruppe samfunnet har mange fordommer knyttet til, og som daglig opplever å bli stigmatisert. Prosjekter som dette er derfor viktig for mes-

Vinterutstillingen 2014: Det er første gang Botiltak rus og HiST arrangerer utstilling, men etter planen skal dette skal bli en årlig tradisjon.

Fra venstre, Synne Sølsnes Røsten, Oddbjørn Ryen og Hanne Nes Reiersen.

tringsfølelsen. Beboerne får bevist for samfunnet at de klarer å fullføre et prosjekt, sier Oddbjørn

Ryen.

Hjerter er et motiv som går igjen på mange av bildene.

– Malinga fungerte som avkobling for mange av deltagerne i prosjektet. Det ble et pusterom i en

hverdag med mange bekymringer, sier Hanne Nes Reiersen.

9

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Blir klok med bok

Det er barnetv-tid, klokka er nesten 18.00 en helt vanlig desemberkveld.

Tre godt voksne og alvorlige herrer med hver sin bok under armen, møtes av den fjerde som venter utenfor.

Han ønsker lavmælt velkommen, det håndhilses.

Se side 10 og 11

10

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Et pusterom i Sammen går de opp i stua, setter seg i sofaen og legger hver sin bok på bordet. Verten byr på pellegrino, te, kjeks og ost. Det er duket for litteraturkveld igjen, den siste før jul.

Einar Myrenget Verten, tidligere professor ved Dronning Mauds Minne, nå pensjonist, Frode Søbstad, er kveldens innleder. De tre andre er prorektor ved HiST Arnulf Omdal, førsteamanuensis Atle Krogstad ved DMMH og professor Ståle Kleiberg ved NTNU. Lesegruppa har eksistert i seks år, men Ståle ble rekruttert inn for om lag et år siden.

– Organisasjonspsykologien sier at en ideell gruppe bør bestå av tre eller fire personer.To er for få, da blir det ikke nok stemmer. Fem eller seks er for mange. Da vil noen komme til å dominere, mens andre blir stille. Fire er perfekt. Her blir alle hørt på like fot, sier verten Frode.

Kveldens bok er «Stoner» av den amerikanske forfatteren John Williams. Boka kom først ut i 1965, og var ingen umiddelbar suksess da den kom. Men boka har blitt oversatt til stadig flere språk, og har fått en fornyet anerkjennelse de siste par årene.

Boka, som er beskrevet som en «perfekt roman», handler om fattiggutten William Stoner, som vokser opp på den amerikanske landsbygda, og fortellingen begynner i 1910. Stoners foreldre ønsker at sønnen skal få et bedre materielt liv enn de selv har hatt, og anstrenger seg for at gutten skal få en agronomutdannelse. Men Stoners interesse går i en annen retning, og han forelsker seg i litteraturens verden. Etter diverse eksamener får han til slutt et professorat og blir hjelpelærer i engelsk litteratur ved universitetet. Romanen skildrer Stoners liv fra ungdom til død, og er ikke lystig lesing.

Stoner sliter som så mange andre her i verden, og det er intet oppsiktsvekkende ved handlingen. Boka er bare så inni natta godt skrevet, at den ryster den som leser den, ser vi i mange anmeldelser. Og det var denne boka de fire herrene samlet i en enebolig i

et bedre strøk av byen skulle diskutere denne kvelden.

Bare lyst

Den høyst uformelle litteraturklubben har lest og diskutert seg gjennom om lag 50 bøker siden de startet. Tempoet ligger på ti bøker i året, og det går på rundgang hvem som er vert. De fire lager en liste i fellesskap over de ti neste bøkene, og vi forstår at man i et slikt selskap gjerne kan insistere på å få en spesiell bok på lista, men man kan ikke forlange. Det tar seg ikke ut.

– Vi leser jo en del på privaten da, og om vi har hatt en stor opplevelse med en bok, vil vi gjerne dele den her, med venner, sier Arnulf Omdal.

– Dere bruker noen timer noen kvelder både på å lese og å diskutere. Hvorfor?

De fire kikker på hverandre. Atle Krogstad, for øvrig med doktorgrad om Dag Solstads forfatterskap, er den som tar ordet.

– Lyst, helt enkelt. Det dreier seg om lyst. Vi trives sammen med det vi gjør. Alle som leser en bok får en opplevelse, men en annen leser behøver ikke å få den samme opplevelsen. Å høre hva de andre har tenkt og sett, er interessant. Dette er flotte kvelder og en flott gjeng.

– Venner, sier verten Frode Søbstad. Det er fint å være sammen med venner og tidligere kolleger. Nå som jeg har blitt pensjonist, savner jeg kolleger, og å snakke med denne gjengen gir meg mye, sier han før han legger til; – mer te, gutter?

I fjor høst dro lesegruppa på studietur, eller kanskje var det en dannelsesreise, i den store tyske forfatteren Goethes fotspor.

Goethes Faust regnes som ett av den europeiske sivilisasjonens store mesterverk, og Johann Wolfgang von Goethes innflytelse på 1900-tallets diktning kan knapt overvurderes, sier de som forstår seg på sånt. Turen

Det ferskeste medlemmet i gruppa er musikkprofessor Ståle Kleiberg ved NTNU.

Atle Krogstad ved DMMH lever med litteratur, både på jobb og privat.

gikk til Leipzig, de var på Bach-konsert og på opera. Da var fjerdemann Ståle ennå ikke blitt medlem av den eksklusive klubben, men han blir garantert med på neste tur.

Et vanlig liv

Akkurat denne kvelden er det verten Frode som har forberedt et innlegg om kveldens bok, «Stoner». Men de andre tre har også forberedt seg. Det forventes at man har tenkt igjennom sakene og bidrar med sin egen leseopplevelse. Frode leser sine notater og i løpet av fem minutter forteller han hva han har fått ut av boka, hva han har sett. Han tar det i kronologisk rekkefølge, og det har gjort inntrykk på Frode hvordan romanfiguren Stoner gleder seg over å få oppsøke bøkenes verden, å lære, å få tilegne seg kunnskap.

– Vi ser videre hvordan han opplever konflikter på universitetet da han begynner å jobbe der, hvordan hverdagen kan forsures. Det er noe vi alle kjenner igjen, vi som sitter her. Vi får et tidsbilde, ikke bare av universitetsmiljøet, men også av verden rundt. Vi ser sorgen over et mislykket ekteskap. Det eneste han trives med, er å undervise studenter, å veilede studenter. Jeg liker også at handlingen er i rekkefølge, jeg liker ikke all den hoppinga i handlingen. Vær så god, sier han til neste deltaker.

11

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

bøkenes verden Favorittbøker Ståle Kleiberg (musikkprofessor ved NTNU, komponist): – Ei lita bok, en novellesamling av en ung, norsk forfatter, Hilde Lindseth.

Det er bare korte noveller. Men språket er imponerende, økonomisk. Her er det mye sagt mellom linjene.

Arnulf Omdal (prorektor ved HiST): – Everyman (Hvermann) av Philip Roth.

En glimrende, kort bok, bare 120 sider.

Den handler egentlig om det å bli gammel.

Atle Krogstad (førsteamanuensis i norsk, DMMH): – Gogol. Nikolai Gogol var en ukrainskrussisk forfatter som skildrer St. Petersburg rundt 1830.

Menneskebeskrivelsene, skildringene av personer er gripende.

Frode Søbstad (professor, pedagog, pensjonist fra DMMH): – Grense Jakobselv av Kjartan Fløgstad.

Det han forteller, er ikke bare godt fortalt. Det er også viktig.

For eksempel hvordan nazistene etter krigen ufortrødent kunne fortsette i lederposisjoner i Vest-Tyskland.

En dyktig forfatter.

– Det er et vanlig liv som er skildret. Intet spektakulært eller oppsiktsvekkende.

Han (Stoner) har sine prøvelser. Han har et vanlig liv. Men et par passasjer i boka var direkte vonde å lese, sier Arnulf Omdal, mens resten nikker samtykkende.

– Det imponerende, er at han holder stilen, han lar seg ikke affisere for mye, han tar livet med stoisk ro, mener Ståle, som understreker at historien er fryktelig godt fortalt.

– Han har livsmot? foreslår Frode.

– En hverdagssliter, fastslår Arnulf.

Opprømt

– Det er litt spesielt at fire godt voksne menn møtes regelmessig for å diskutere bøker de har lest? Hvem tok initiativet?

Etter litt nøling sier Frode: – Det var nok meg, det. Jeg ble pensjonist og det var viktig å holde kontakten med venner fra jobben. Dessuten er det veldig berikende,

både å lese med det for øye å skulle fortelle om opplevelsen, og å høre hva de andre har opplevd. Det er stort, og jeg gleder meg til hver samling.

– Noterer du i boka, streker under og sånt?

– Aldri, sier han med ettertrykk. Bøker er hellige, sier han, mens vi begge skotter bort på Arnulf Omdals eksemplar med blyantskrift på kryss og tvers og fargerike postit lapper overalt.

Arnulf Omdal er prorektor ved HiST, men har en fortid ved DMMH.

Frode Søbstad savner venner og kolleger fra DMMH, og ser fram til litteraturkveldene.

– Arnulf, hvorfor bruker du tid på dette?

– Det hender jeg er mektig sliten etter jobb og det krever litt å komme seg av gårde noen ganger. Men straks vi er samlet er det som blåst bort. Hver eneste gang jeg går hjem fra et slikt møte, er jeg opprømt og glad, sier prorektoren på HiST, mens de andre nikker så hjertens enig.

12

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

De døves hjelper Det første året hadde de bare døve lærere, og all kommunikasjon foregikk på tegnspråk.

Det ble noen uker med famling og misforståelser før kommunikasjonen bedret seg.

Synne Merete Mæle Det oppstår mange morsomme situasjoner når en klasse med lite kjennskap til tegnspråk skal lære språket. Spesielt når to nokså like tegn kan bety vidt forskjellige ting for et utrent øye. Som da en student i klassen blandet sammen tegnet for godteri med tegnet for prostituert, og den mannlige læreren forsøkte å rette opp i misforståelsen ved å forsøke å agere prostituert foran hele klassen.

Tålmodige lærere

Til tross for famlingen i begynnelsen har læringskurven vært bratt for Anne Marit Guttelvik Meland, Live Hoel Berg og Beate Brurok Moen. De er tredjeårsstudenter ved Tegnspråk og tolking på HiST. Nå, snart tre år senere praktiserer de tegnspråk flytende, og skal snart søke seg jobber.

– All ære til lærerne våre i førsteklasse, som var så tålmodige med oss, og som år etter år lærer bort tegnspråk til nye studenter uten særlig erfaring med språket, sier Beate.

Anne Marit og Beate hadde kjennskap til tegnspråk før de begynte på studiet. Anne Marit gikk i klasse med en som var døv på videregående skole. Hun ble frustrert over å ikke kunne snakke med ham, så hun begynte på tegnspråkkurs på kveldstid. Beate ble introdusert for tegnspråk gjennom en ekskjæreste som er sterkt tunghørt. Live hadde ingen erfaring med tegnspråk før studiestart, men hun ønsket å jobbe med noe annet enn datamaskiner. Hun merket tidlig at studiet var riktig for henne.

observere en tegnspråktolk i arbeid. I tredjeklasse har studentene tre praksisperioder, og de skal selv jobbe som tegnspråktolk ute i bedrifter og skoler. Anne Marit og Live hadde to ukers praksis i høst ved Signo Midt-Norge, og Signo Andebu. Signo er et botilbud for yngre hørselshemmede og døvblinde. Beate har praksis som tegnspråktolk på Tiller videregående skole. Hun skal levere en interessesøknad ved skolen når hun er ferdigutdannet, og håper å få jobb ved skolen.

Lite døvevennlig

Observasjonspraksis

HiST er ett av tre studiesteder i Norge som tilbyr bachelor i tegnspråk og tolking. Foruten Trondheim, tilbys studiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og ved Høgskolen i Bergen. Første året er et årsstudium i tegnspråk, der studentene lærer grunnleggende tegn. Først i andreklasse lærer de om tolking, og yrkesetikk knyttet opp til denne profesjonen. Andre året deltok studentene på observasjonspraksis. Studentene skulle

Etter tre år på studiet er du kvalifisert til å jobbe med døve, døvblinde, tunghørte, døvblitte, og med skrivetolkning. I tillegg til tegnspråk lærer studentene seg taktilt språk, som er kommunikasjonsformen for døvblinde, og som består av tegn i håndflatene.

Studentene lærer også punktskrift, skriftsystemet blinde eller personer med nedsatt synsfunksjon benytter seg av. Studentene har lært mye om seg selv og samfunnet etter snart tre år på studiet.

– Da jeg begynte på studiet ble jeg oppmerksom på hvor lite døvevennlig samfunnet er. Brannalarmen på hotell og kjøpesenter for eksempel, varsler bare ved hjelp av lyd, ikke vibrasjon eller blinkende lys. Døve blir derfor ikke varslet om en potensiell brann på slike steder, sier Beate.

De tre studentene er enige om at studiet har endret dem på mange måter. Nå bruker de hender og kroppsspråk når de snakker i mye større grad enn tidligere. Når døve skal påkalle andres oppmerksomhet veiver de ofte med hendene, eller tar på folk.

Anne Marit fikk mange rare reaksjoner da hun tok på folk for å påkalle oppmerksomheten deres i sommerjobben sin.

– For hørende opplevdes det rart at jeg tok på folk i stedet for å rope, sier hun.

Ifølge jentene er tegnspråk svært anvendelig i en rekke situasjoner.

– Det er genialt å kommunisere ved hjelp av tegnspråk på fest. Da er musikken ofte så høy at det er umulig å snakke, sier Beate.

Utfordringer

Det er en fordel å ha gode allmennkunnskaper når man skal jobbe som tegnspråktolk. Du kan bli satt til å tolke fag innenfor høyere utdanning. Det krever at tolken har god begrepsforståelse innenfor faget de tolker i. Noen tolker tar årsstudium i faget de tolker mye i, for at kommunikasjonen skal bli best mulig.

– I mange situasjoner er det utfordrende å være tolk. Spesielt dersom den man tolker snakker fort, med mye informasjon i setningene sine, sier Anne Marit.

Grammatikken og setningsoppbygningen i norsk og på tegnspråk er helt forskjellig. Man bruker for eksempel færre tegn på å formidle en setning på tegnspråk enn man ville gjort ved hjelp av ord. Det krever at tolken omtolker setningen i sitt eget hode før den formidles. Som tegnspråktolk er mimikken veldig viktig, for å forsterke budskapet. Forteller man et eventyr om et troll, blir man selv trollet. Skal man tolke for en mann i 60-årene snakker man i jeg-person, og går inn i rollen som denne mannen. En oppgave Live av og til har funnet utfordrende.

– Som tegnspråktolk må man være var for stemninger og situasjoner, og tilpasse formidlingen deretter. Skal man tolke i en begravelse må man ha et helt annet kroppsspråk og mimikk enn om man tolker i en skoletime, sier Live.

Søker jobb

Snart i mål:

Live Hoel Berg, Anne Marit Guttelvik Meland og Beate Brurok Moen er snart klare for julefeiring, det gjenstår bare litt mer skolearbeid først.

De sluttfører for tiden bacheloroppgaven sin, som skal leveres i januar.

De tre studentene er godt i gang med bacheloroppgaven som skal leveres rett etter jul. Til høsten skal de søke jobb. Det er vanskelig å få jobb som tegnspråktolk i Trondheim, men man får seg jobb et eller annet sted i landet dersom man er villig til å flytte på seg. Live vil prøve å få seg jobb i Nord-Norge. Anne Marit kommer til å søke på utlyste jobber i hele landet, mens Beate er avhengig av å jobbe og bo i Trondheim.

13

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

I dag:

fakta:

Tegnspråk og tolk

• Fra 1995 av ble Tegnspråk og tolking tilbudt ved HiST. • Per i dag er det kun mulig å ta studiet på bachelornivå. Ingen høgskoler i Norge tilbyr mastergrad i faget.

• Det er ingen krav om forkunnskaper for å bli tatt opp på studiet. Kun et krav om generell studiekompetanse. Tidligere var det opptaksprøver i tegnspråk for å bli akseptert som student.

• I fjor kom alle som søkte inn på studiet.

• Det har alltid vært mange flere jenter enn gutter som tar bachelor i Tegnspråk og tolking ved HiST. I 2012-kullet er det tre gutter i klassen og 17 jenter.

Bachelor i Tegnspråk og tolking, HiST

Høgskoleavisa besøker studenter på utdanningene ved HiST, HiNT og Dronning Mauds Minne.

Tidligere i denne serien: 1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

Elektro, HiST Utmarksstudiet, HiNT Vernepleier, HiST Barnehagelærer, DMMH Økonomi og administrasjon, HiST Reseptarstudiet, HiNT Grunnskolelærer, HiST Sykepleier, HiNT Maskiningeniør, HiST Kroppsøving- og idrettsfag, HiNT Barnevern, HiST Førskolelærer - kunstfaglig, DMMH Ergoterapeut, HiST Trafikklærer, høgskolekandidat, HiNT

Live Hoel Berg, til venstre, og Anne Marit Guttelvik Meland betegner studiet som krevende, men veldig interessant.

14

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

møte med: Idar Kjølsvik (46)

Førsteamanuensis ved Lærerutdanningen, HiNT Levanger

Utdannelse: Doktorgrad i teologi fra Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo og fra Eberhard-Karls Universität Tübingen i Tyskland.

Styrket i troen I fjor aksepterte Idar Kjølsvik at han trolig snart skulle dø.

Uvissheten varte i tre måneder.

Synne Merete Mæle Han finner dem en morgen han barberer seg. På høyre siden av halsen oppdager han noen kuler. I begynnelsen fortrenger han det, orket ikke å ta det innover seg. Fortrengningen varer i flere måneder. Som så mange menn, utsetter han legebesøket lengst mulig. Helt til en legevenn råder ham til å oppsøke lege. Han blir undersøkt, men det er vanskelig å sette en diagnose. Legene mistenker lymfekreft, men mange av symptomene hans sammenfaller ikke med denne krefttypen. Det tar tre måneder fra han oppsøker lege til han ligger på operasjonsbordet. Tre lange måneder med uvisshet, redsel og sorg. Han er forsont med at døden lurer rundt neste hjørne. Prosessen har modnet ham. Det er verre for hans nærmeste, for kona Sabine.

Idar opereres. Legene finner ingen spor av kreft. Kulene på halsen viser seg å være laterale halscyster, som er rester etter gjellefurer i fosterlivet. Livet fortsetter som før.

– Selv om jeg er kristen og tror på et liv etter døden, var månedene før operasjonen preget av redsel og frykt. Døden er den siste fiende, og større enn deg selv, men troen gjør meg roligere i møte med døden, sier Idar.

Opplevelsen har modnet ham og gjort ham tryggere.

on. Innenfor kristendommen er det ulike syn på hva som skjer i dødsøyeblikket.

Ifølge katolsk lære blir mennesker i dødsøyeblikket stilt overfor en dom. Gode gjerninger gir deg innpass til himmelen, mens dødssynder sender deg til helvete. Martin Luther mente at sjelen faller i dyp søvn når man dør, og at man blir vekket på dommens dag, når Jesus kommer igjen.

Om tvilen

Kristentroen har alltid vært en del av Idars liv. Han er oppvokst i en kristen familie på seks. Barndommen tilbragte han i Skogn, der familien driver en stor gård. Levanger regnes som Trøndelags svar på «bibelbeltet», og det er åtte ulike frikirker bare i Levanger. Til tross for at Idars gudstro er sterk, så hender det at han tviler: – Tvilen min dreier seg som regel om Gud Fader, og hans eksistens. Jesus derimot, har jeg aldri tvilt på, og jeg er oppvokst med Jesus-figuren. Kona mi har aldri tvilt på Gud Fader, men hun er skeptisk til den Hellige Ånd, sier han. I perioder med tvil undersøker han sin egen tvil, og spør seg selv hva han egentlig tviler på. Forskning viser at gudstroen forandrer seg gjennom livet. Troen er sterkest når man er ungdom, synker litt når man er student, for så å stige frem til livets slutt. Forskningsfunnene stemmer overens med Idars trosmønster.

Livet etter døden

Det største i livet

Døden er et tema som opptar teologen Idar.

I 2006 forsvarte han doktorgraden sin i systematisk teologi ved Det teologiske Menighetsfakultetet. Temaet i avhandlingen var livet etter døden. Idar har studert ulike tilnærminger til døden innenfor samme religi-

Idar traff kona si under studietiden i Tyskland. Det var vanskeligere å ta grader i utlandet da Idar utdannet seg, og for å bli sertifisert som teolog i Norge måtte han avlegge alle eksamenene i Norge. Han fulgte derfor studieløpet i Tyskland, og tok alle

eksamenene her. I 1996 startet han som høgskolelektor i KRL på HiNT, ved en avdeling på Levanger som da huset sykepleier-, ingeniør- og lærerutdanningen. Han ble med i Det teologiske Menighetsfakultetets forskerutdanningsprogram, og forsvarte doktorgraden sin i 2006.

Idar og Sabine bosatte seg på Levangernesset, og i 2002 kom sønnen Christian Ingmar til verden. Barneflokken har vokst siden den gang, og i dag har de fire barn.

– Det største jeg har opplevd i livet er å få barn. Å bli far var overveldende, og jeg har aldri vært så glad og lykkelig som da barna kom til verden. Når eldstesønnen min er lei seg, for det er vanskelig å gå fra barn til ungdom, sier jeg alltid at det var han som gjorde meg lykkeligst, sier Idar. Hverdagen er travel når man har fire barn, og med Idar og Sabine i full jobb. I Idars jobb som forskningsleder er det også mye møtevirksomhet og reiser, og i perioder er han i Oslo en gang i uka.

– Det er travelt, og som par har vi lite tid til hverandre i hverdagen. For å kompensere for dette reiser vi på kjærestetur hvert halvår, sier han. Jula er en spesielt travel tid for familien Kjølsvik. Sabine jobber som prest, og jula er den travleste tida for prester.

– Jeg må innrømme at jeg ikke er så glad i jula. Sabine farter rundt og holder skole- og barnehagegudstjenester, og har lite tid til juleforberedelser. Heldigvis feirer vi jul hos mine foreldre, og kommer til dekket bord. Når jula er ferdig tar vi oss en velfortjent ferie på Gran Canaria, sier han.

Fem korte: – Hvilket annet yrke ville du hatt?

– Planen min var å studere medisin, for jeg har alltid interessert meg for medisinske spørsmål. Jeg jobbet på sykehjem en periode for å se om legeyrket var noe for meg, men slo det raskt fra meg.

Det ble for klissete. For mye bæsj og tiss.

– Hvilken hobby har du?

– Jeg er glad i å stelle i hagen, og bygger for tiden en vinterhage som skal stå ferdig om noen måneder. Matlaging er også en hobby, og jeg liker å lære om ulike mattradisjoner og hvor maten stammer fra.

– Hva leser du?

– Bøker om hagestell og kokebøker, samt populærvitenskap.

– Favorittferie?

– Roma. Byen jeg har vært i utallige ganger uten å bli lei. Man får følelsen av å være i verdens sen-

trum, og for en teolog er det bare Jerusalem som kan måle seg med denne byen.

– Hva ser du helst på TV? – Nyhets- og aktualitetsprogram. Jeg er også glad i engelske filmer med romantisk undertone, som «Sense and sensibility».

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

15

16

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Jul i Kraków – en varm, stille og rørende jul med szopka som bringer farger, lys og glede til byen.

J

ula er den mest høytidelige helgen i Polen. Man må forberede seg godt til jul, og dette starter polakkene med allerede fra den fjerde søndagen før Julaften.

Da kommer en krans på bordet, og det første adventslyset tennes. Huset må vaskes, pepperkaker må bakes, og det må dekoreres over alt. Advent er også en tid for refleksjoner over året som har gått. Alt roer seg.

Folk smiler oftere og er blidere. Det er viktig å gjøre noe godt.

Dette er en fortelling om en tradisjonell polsk jul som min familie har dyrket i mange år.

Wigilia

Julaften er årets mest etterlengtede kveld med mange vakre tradisjoner.

24. desember er ellers en vanlig arbeidsdag, men en dag som avsluttes med en uforglemmelig kveld.

Juletre

Juletreet kommer tradisjonelt ikke i hus før julaften. Helst er det en fersk gran – nylig brakt hjem – for å spre fersk duft fra skogen. Juletreet skal dekoreres med hjemmelaget pynt, og det er barna i familien som får ansvar for denne oppgaven.

Mange steder i Kraków bygges det opp en stall – szopka – som er langt større, mer fargerik og dekorativ enn den opprinnelige stallen i Betlehem. Szopka bygges opp mange steder i byen – vanligvis ved kirker eller klostre – og stadig oftere hjemme av enkelte familier.

Szopkaens størrelse kan variere mye, den kan være fra noen centimeter opp til flere meter høy. Det er preget av arkitektoniske motiver fra Kraków som Mariakirken sine karakteristiske to tårn, eller kongeslott et Wawel. I szopka spilles dukketeater – jaselki – i hele juletida.

En annen vakker tradisjon er «en ledig plass ved bordet». Tradisjonen sier at den som føler seg ensom får komme inn i hvilket som helst hus den kvelden, og den som banker på, blir godt mottatt. Den ledige plassen symboliserer også en plass for de kjære familiemedlemmene som av ulike grunner ikke kan være med.

Wigilia er den største familiemiddagen i året, og det er oftest besteforeldre som lager den for sine barn og barnebarn. Det er vanlig at man inviterer også andre familiemedlemmer, venner eller naboer, spesielt de som bor alene.

Likevel er det vanligvis ikke noen tilfeldige gjester som dukker opp til tross for at

skjell fra årets karpe i lommeboka, fordi det skal bringe lykke.

Julegaver

Den første stjernen

Wigilia begynner når den første stjernen kan sees, eller rundt kl. 16.00 på en overskyet dag. Man prøver å ikke spise noe hele dagen før wigilia kommer, og det er en hensikt med det. Middagen består av 12 tradisjonelle retter. Alle rettene smaker godt, og lukten er uimotståelig. Man må bare prøve alt!

Oplatek

En ledig plass ved bordet Szopka, det betyr «Jul på en krakówsk måte»

huset er åpent. Det tyder kanskje på at det er veldig få som føler seg alene den kvelden. Alle blir godt tatt vare på.

Før man går til bord deler alle en bit av et julebrød med hverandre. Det er en meget rørende stund da hver og en tenker litt spesielt på de andre rundt bordet, og man ønsker for hverandre at de får det som de trenger eller ønsker seg mest.

12 retter

Menyen kan variere litt fra en familie til en annen, men den inneholder aldri kjøtt.

Den skal bestå av 12 retter som er basert på fisk, gryn, mel, surkål, erter, sopp, honning, tørket frukt, grønnsaker og valmuefrø, og den kan se ut som dette: 1. Soppsuppe 2. Barszcz - en suppe basert på rødbete 3. Stekt karpe 4. Karpe på en jødisk måte 5. Kål med erter 6. Fisk på en gresk måte 7. Karpe i gele 8. Sildesalat 9. Grønnsakssalat 10. Pierogi med kål og sopp 11. Krokiety med kål og sopp 12. Kutia – en veldig spesiell dessert basert på valmuefrø som lages utelukkende til wigilia.

På julaften er det den første stjernen som sørger for at alle får en gave. I løpet av den lange middagen dukker julegavene opp under juletreet på mystisk vis. Etter middagen får barna dele ut gaver til alle ved bordet.

Koledy

Og så er det tur for de tradisjonelle julesangene. Da kan man også vente seg et besøk, eller man kan besøke noen selv. Det er vanlig at folk beveger seg fra hus til hus etter middagen, og festen fortsetter til midnatt.

Pasterka

Ved midnatt går mange i kirka for å hilse på det nyfødte barnet Jesus, selv om de aldri går i kirka ellers. Til tross for at det pleier å være kaldt ute, er stemningen i kirka alltid varm. Da har man en stor sjanse til å møte gamle venner og kolleger, og kose seg enda mer.

Etter at man har kommet hjem igjen, får man smugprøve juleskinka. Det er jo en ny dag.

1. juledag – 2. juledag

1. juledag begynner sent. Man hopper gjerne over frokosten eller kombinerer den med en lett lunsj. Det er jo fortsatt mye igjen i kjøleskapet!

Til middag serveres kalkun med svisker eller and med epler, begge med stekte poteter, selvfølgelig.

Den 1. og den 2. juledag er det vanlig å invitere eller besøke slekt og venner.

Mellomdagene er travle … Noen jobber, alle handler og gjør seg klare til nyttårsaften.

6. januar

Kongeslottet Wawel i Kraków:

Dette kan være modell for szopka, i likhet med andre bygninger i Kraków, som Mariakirken med sine to tårn Foto: Michał Rozek; Wydawnictwo SPORT i TURYSTYKA: Polen 1989.

Tradisjonelt drikker man et brygg basert på tørket frukt, som svisker og epler, til maten.

Middagen er lang og stemningsfull. Man forteller om det som har skjedd i løpet av året som har gått, og man deler gjerne minner om gamle dager.

Når de tre kongene kommer til Betlehem, er julen over.

Et nytt år har kommet.

Med glede Bozena D Hrynyszyn

Partall rundt bordet

Det finns en del fordommer rundt måltidet wigilia.

Noen prøver å få til at det er partall personer til bords, for ellers vil en av personene ha utur i det kommende året. Noen legger litt penger eller høy under duken for å sikre familiens velferd. Noen legger et par

Bozena D Hrynyszyn er førsteamanuensis ved Program for bygg og miljø, Avdeling for teknologi - HiST. (red. anm.)

17

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Foto: Adam Bujak fra boka: «Kraków»,

Krakow, Polen – ligger i landskapet Lille Polen helt i sør, ved elva Wisla – Innbyggere: 760 000 (2011) – Det jagellonske universitet i Kraków er Polens eldste høyskole og et av Europas og verdens eldste universiteter. Den regnes som en av Polens beste og største høyskoler. Det har over 40 000 studenter.

– Byen er grunnlagt i det 7. århundre og regnes som en av Europas vakreste.

– Kraków er skrevet inn på UNESCOs liste (kilde: Wikipedia) over verdens kulturarv.

Julaften:

Den første stjerne.

Wigilia kan begynne.

Tegning: Bozena og Tomasz Hrynyszyn

18

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Pantertante fikk trampeklapp doktorgradsdisputas

Uten forskerutdanning og et treårig doktorgradsløp, forsvarte høgskolelektor Sissel Horghagen ved HiST nylig sin doktoravhandling foran jublende ergoterapeutkolleger.

Dermed kan Horghagen som en av de få smykke seg med tittelen «dr. philos.», eller som innehaver av «den frie doktorgraden» som noen kaller den.

Einar Myrenget Ulikt de fleste andre som disputerer for doktorgraden, har Sissel Horghagen på egen hånd, uten veiledere fra høgskole eller universitet, skrevet fire artikler som er fagfellevurdert og funnet verdig til å trykkes i internasjonale tidsskrifter. Deretter har hun søkt NTNU om å få vurdert arbeidet som en doktorgrad, noe en kommisjon har gjort, og som altså endte opp i en disputas på Dragvoll en fredag ettermiddag.

Tittelen på avhandlingen er det lite sitatvennlige «Det transformative potensialet i håndverk og kreative aktiviteter for mennesker i sårbare livssituasjoner». Eller sagt med andre ord, om mennesker i utsatte situasjoner deltar i meningsfylte aktiviteter, er terskelen for å delta i andre aktiviteter lavere.

Ulikt ved et vanlig PhD-løp hvor det er en prøveforelesning på formiddagen og en disputas på ettermiddagen, skal det også holdes en selvvalgt prøveforelesning dagen før, til sammen altså tre framstillinger. Men scenevant som Sissel Horghagen er etter 25 år i teatergruppa PanterTanter, var det ikke mye nerver å spore under selve doktordisputasen. Som opponenter hadde hun professor Anita Bjørklund fra Høgskolen i Jønkøping og førsteamanuensis Rune Halvorsen fra Høgskolen i Oslo og Akershus.

Fire artikler

Sissel Horghagens doktorgrad består av fire publiserte artikler, sammen med «kappa» som binder artiklene sammen. Den første artikkelen er en historisk gjennomgang som viser hvordan håndverksaktiviteter ble brukt som terapi i institusjonene fra 1952 til 1960. Den andre artikkelen hand-

ler om asylsøkeres deltakelse i et teaterprosjekt, den tredje om hjemløses deltakelse i et teaterprosjekt, og den fjerde artikkelen er en rapport fra et kommunalt treffsted hvor Horghagen har fulgt folk med psykiske problemer som har vært i håndverksgrupper. Selv mener Sissel Horghagen at oppgaven har ført til en større innsikt om aktiviteter som kan bidra til å forhindre at folk faller utenfor.

– Jeg forsto ganske fort at du er av den kreative typen. Utfordringen blir å få deg inn i den akademiske boksen, smilte Anita Bjørklund, mens hun roste Sissel Horghagen for å ha tatt fatt i et område som innen atferdsterapi er relativt uutforsket.

– Men jeg ser ikke helt hvordan teater for asylsøkere har relevans for studiet. De har vel helt andre problemer, som for eksempel det å kunne etablere seg i et nytt land, ville førsteopponenten vite.

– Jo, men deltakelse i teateret kan bidra til at de lettere får kontakter og dermed lettere får etablert seg, repliserte Horghagen.

– Den ene artikkelen handler om hjemløses deltakelse i teaterprosjektet. Hvordan kom du i kontakt med hjemløse? Det vil jeg virkelig gjerne vite, spurte Bjørklund.

Sissel Horghagen og førsteopponent Anita Bjørklund fra Høgskolen i Jønkøping fant tonen. Her etter disputasen.

talte Sissel Horghagen mens de 7O tilhørerne – og førsteopponenten – lo hjertelig.

– Vi slo oss sammen med de hjemløse, og fikk god kontakt med dem. Det viste seg at samtlige 11 vi hadde kontakt med hadde fæle opplevelser fra oppveksten, og vi la også merke til at de ikke var velkommen noe sted – hvis de ikke hadde penger å bruke – og det hadde de jo ikke.

– Du deltok også på et treffsted hvor du deltok i håndarbeid sammen med de ordinære brukerne. Var det vanskelig å skille rollene? Var du forsker eller deltaker, ville Bjørklund vite.

– Jeg innrømmer at jeg ble sugd inn i det, og ble mer og mer deltaker. Det var et veldig inkluderende miljø, og jeg strevde med å distansere meg fra brukerrollen.

Røyk og epler

– Vi lurte også på hvordan det skulle gå til. Vi vurderte å kjøpe sigaretter, slik at vi liksom tilfeldig kunne slå oss ned på en parkbenk og by folk på en røyk. Men det gikk vi bort fra. I stedet kjøpte vi en pose epler. Og i parken så vi en som så hjemløs ut. Vi slo oss ned ved siden av ham og spurte om han ville ha et eple. Da viste det seg at han ikke hadde tenner, og han svarte at det nok var mange år siden han hadde spist et eple, for-

Sissel Horghagens fortelling om arbeidet med doktorgraden var fargerik og levende.

Men jeg mener at jeg har fått fram verdien av aktivitet, noe som er mer konkret enn bare psykologisering.

– Psykologisering?

– For å si det litt parodisk: På ergoterapiutdanningen er vi veldig opptatt av det kreative. Vi kunne samle studenter i en halvsirkel på gulvet. Midt i sto det gjerne et tent stearinlys. Og kanskje en blomst. Så skulle alle føle. Føle.

Så fikk alle en leirklump i handa som de skulle kna på. Så skulle man etterpå fortolke hva leirklumpen hadde blitt. Litt sånn. Det er ikke helt min stil. Jeg vil være litt mer konkret, sa Sissel Horghagen mens publikum lo høyt.

Nysgjerrig

Det faller ofte i andreopponentens lodd å stille spørsmål om

forskningsmetodene, og Rune Halvorsen ville vite hvordan doktoranden hadde kommet fram til problemstillingen – og om hun tok det for gitt at de to aktivitetene ville føre til en bedring?

– Det finnes ikke mye teoretisk kunnskap om dette, og derfor er det lett å avvise. Men de historiske erfaringene som jeg undersøkte, viste jo at slike aktiviteter fører til bedring. Og det var med dette utgangspunktet jeg gikk i gang. Jeg har jo ikke fulgt noe program, men har mest vært drevet av nysgjerrighet. Og da ble det etter hvert noen artikler. Jeg betrakter meg på ingen måte som en fullbefaren forsker, men en som er i startfasen, svarte Horghagen.

– Hva har du lært, hva er din viktigste lærdom?

– Hvordan man utvikler problemstillinger. Det har jeg lært mye om, svarte Sissel Horghagen.

Med noen anerkjennende ord fra andreopponent Halvorsen, var det hele over, og trampeklappinga fra kolleger viste at Sissel Horghagen besto både hos kommisjonen og publikum.

Doktorand: Sissel Horghagen Arbeidssted: Ergoterapiutdanningen, HiST. Avhandlingens tittel: «Det transformative potensialet i håndverk og kreative aktiviteter for mennesker i sårbare livssituasjoner»

19

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Forskning ved høgskolene Stadig flere ansatte ved norske universiteter og høgskoler tar doktorgrad. I 2011 var 3223 personer i ferd med å ta landets høyeste utdanning – og tallet øket stadig, også ved de tre høgskolene i Trøndelag.

Høgskoleavisa vil framover orientere om forskningsprosjekter ved de tre høgskolene, og så langt kapasiteten rekker, overvære doktordisputaser.

Disputerte på barns medvirkning doktorgradsdisputas

Lektor i spesialpedagogikk ved DMMH, Ingvild Åmot, har intervjuet barn om deres medvirkningsrett i barnehagen.

I forrige uke disputerte hun.

Synne Merete Mæle Åmot stilte barna spørsmål som: • «Hva betyr det at barn kan bestemme i barnehagen?»

• «Når får du lov til å være med å bestemme i barnehagen?»

• «Hva hadde du ønsket du kunne få bestemt?»

Ett av barna Åmot intervjuet svarte at han ønsker å være mer ute. Hver dag satt han nært inntil ytterdøra og ventet på å få gå ut.

Søkte svar hos barna

Intervjuene er en del av Åmots datainnsamling i hennes 129 sider lange avhandling med tittelen: «Barn med samspillsvansker og ansattes dilemma relatert til retten til medvirkning». Fra september 2008 til april 2009 intervjuet hun 54 barn i alderen tre til sju år. Åtte av barna som ble intervjuet hadde samspillsvansker.

– I forkant hadde jeg en naiv tro på å intervjue barn med samspillsvansker om deres medbestemmelsesrett, men dette viste seg å være vanskelig. Barna med samspillsvansker ønsket ofte bare å snakke noen få minutter før de fikk nok. Derfor er intervjuene i liten grad brukt i avhandlingen, sier Åmot.

Datainnsamlingen

I midten av desember forsvarte hun doktorgradsavhandlingen sin foran en fullsatt sal på Dragvoll. Åmot har bakgrunn som spesialpedagog, og jobber som lektor i spesialpedagogikk på Dronning Mauds Minne Høgskole. Foruten intervjuer med barn, gjennomførte Åmot fokusgruppeintervjuer med ansatte i de tre barnehagene hun besøkte, samt observasjon av barn og ansatte, som har blitt til 100 renskrevne sider med feltnotat.

Disputerte: Ingvild Åmots doktorgradsavhandling består av fire artikler og en kappe. Her sammen med førsteopponent Solveig Østrem til venstre

på bildet, og andreopponent Ingrid Pramling Samuelsson til høyre på bildet.

Avvises av andre barn

Ifølge faglitteraturen er samspillsvansker nært knyttet til sosial kompetanse. Sosial kompetanse kan betegnes som ferdighetsnivå når det gjelder sosial samhandling og samspill. Barn med samspillsvansker avvises ofte av andre barn på grunn av sin adferd. Åmot erfarte tidlig i prosessen hvor farget man blir av sin egen bakgrunn og forforståelse når man observerer barn. Hun fikk pekt ut et barn med samspillsvansker i en av barnehagene hun besøkte. «Det er han der borte med blå genser», fikk hun beskjed om. Etter en halv dag med observasjon fikk hun beskjed om at hun hadde observert feil gutt.

«Det ble en tankevekker for meg. I løpet av dagen jeg observerte gutten hadde jeg sett tydelige tegn på at han hadde samspillsproblemer. Jeg trodde jeg kom uhildet til observasjonen, noe jeg tydeligvis ikke gjorde, sier Åmot.

En gave til tilhørerne

Professor Solveig Østrem var førsteopponent under disputasen.

Etter en kort presentasjon av avhandlingen startet Solveig Østrem, som kommer fra Høgskolen i Buskerud og Vestfold, utspørringa.

Hun begynte med å si at Åmot ikke må se på utspørringa som et angrep hun skal forsvare seg mot, men snarere en gave til tilhørerne, eller en feiring av avhandlingen.

Hun skryter av Åmots prøveforelesning som hun karakteriserer som glitrende. Østrem satte spørsmålstegn ved noe av pensumlitteraturen Åmot har brukt, og var usikker på hvor relevant den er.

«I stedet for å trekke inn denne litteraturen, burde du heller sagt at dette er et område som er lite forsket på, og presentert dine egne funn som førende», sier Østrem. Åmot takker for det, og sier at hun trolig får mer pondus når hun blir doktor.

Videre kritiserte Østrem siteringen i oppgaven, og betegnet den som ufullstendig. Åmot har i de fleste tilfeller kun oppgitt forfatternavn og årstallet boka ble utgitt i. Sidehenvisningene mangler. Derfor er det svært vanskelig for leserne å finne frem til sidene

sitatene er hentet fra. Ifølge Åmot skyldes den mangelfulle siteringen at hun var mindre bevisst på at sidehenvisningene manglet da hun begynte på avhandlingen.

Dermed hopet det seg opp, og det var umulig å gå tilbake i litteraturen for å finne alle sidehenvisningene som manglet.

hun har brukt observasjon som metode, samt intervjuet barn og ansatte. «Kan du egentlig kalle det en tredeling når barneintervjuene falt bort», undret Pramling Samelsson. Åmot mener at hun har rett i det, men legger til at observasjonen ga henne mange av svarene hun ikke fikk fra barna gjennom intervjuene.

Ga mange svar

Ingrid Pramling Samuelsson var andreopponent, og er professor ved Göteborgs universitet. Samuelsson spurte Åmot om metodene hun har brukt. I avhandlingen opererer Åmot med en tredeling i datainnsamlingen sin, der

Doktorand: Ingvild Åmot Arbeidssted: Dronning Mauds Minne Høgskole.

Avhandlingens tittel: «Barn med samspillsvansker og ansattes dilemma relatert til retten til medvirkning»

doktorgradsdisputas i januar 2015: Tove Anita Fiskum, Avdeling for lærerutdanning (Pedagogikk) på HiNT, disputerer ved NTNU 23. januar 2015.

Avhandlingen heter «Outdoor Education as an Alternative and Complementary Pedagogy – Acknowledging the nature of children».

Oppgaven er levert på SVTfakultetet, Institutt for Sosialt arbeid.

Disputasen finner sted 23. januar kl. 12.15, i rom D4 på Campus Dragvoll, NTNU.

bok

20

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Jul i Norge Julekortmotiv fra Vestlandet, en fisker kommer i land med juletorsken.

Tegnet av Anders C. Svarstad a. 1900.

Av Ann Helene Bolstad Skjelbred Med bidrag av Marit Odden og kolleger ved Norsk Folkemuseum Museumsforlaget 2014 Bokanmelder: Jarle Tufta

J

ula er den lengste og mest omfattande høgtida i den norske kulturen. Ho varer frå vi går inn i advent fire veker før julafta til nyttår eller trettendagen (6. januar), eller like til tjuende-Knut kjem og jagar jula ut 13. januar, slik eg lærte i min barndom på 1950-talet. Juleførebuingane og julefeiringa omfattar mest alt som er i vårt daglege tilvære: matlaging, baking, reingjering, pynting, omtanke for andre, og merksemd til tru og gamal tru. Det er denne mangfaldige tradisjonen «Jul i Norge» gjev oss eit godt innblikk i, og eit høve til å tenkja gjennom våre eigne røynsler med jula.

Boka byggjer på mange skriftlege kjelder med overleverte forteljingar, og på spørjeskjema som Norsk Etnologisk Gransking har sendt ut årvisst sidan 1950 for å samla inn forteljingar om tradisjonane rundt om i landet. Heile boka er illustrert med bilete frå Norsk Folkemuseum sine arkiv. Difor vil ein kunna finna heimekjente bilete og forteljingar frå mange stader i vårt langstrakte land.

Tegning fra Forsand i Rogaland viser hvordan unggutter var utkledd som «Lussi».

og lokalt prega tradisjonar møtest, er skapande knutepunkt for det nye.

Om vi tar tradisjonen ned på det personlege, så vil nok mange kjenna seg att i følgjande innhenta sitat i boka: «Jeg vil lage sånn jul som vi hadde hjemme når jeg skal lage jul sjøl, med spenning.

Og så vil jeg at jula skal være litt barnslig.»

For mange er minna om barndoms jul knytt til både lukt, syn og lyd.

under forfølginga av dei kristne blei rapportert til den romerske stathaldaren av han ho var forlova med, fordi ho hadde overtalt mora til å gje medgifta til dei fattige. Det oppstod snart ein kultus rundt Luciaskikkelsen. Frå middelalderen legg legendane blant anna vekt på av namnet Lucia kjem av lux som tyder lys. I Siracusa på Sicilia feirast Sancta Lucia to gonger i året.

Det er hennar godleik mot dei fattige som er det sentrale i denne feiringa.

Gamalt møter nytt

Boka legg ikkje spesiell vekt på å drøfta møtet mellom den førkristne tradisjonen med juleblot og feiring av solsnu, og den tradisjonen som etter kvart blir knytt til minnet om og feiring av Jesu fødsel. Men møtet mellom det gamle og det nye kjem likevel fram i fleire av kapitla.

Lang tradisjon

Lucia og Lussi

I kortfatta riss blir vi opplyst om det historiske opphavet til adventfeiringa, Luciafeiringa, og korleis julefeiringa har utvikla seg og blitt påverka av klasseforhold og den økonomiske utviklinga i landet. Og gjennom dei mange eksempla frå juletradisjonane rundt om i landet skjønar ein etter kvart at tradisjonen skapest heile tida.

Sambuarskap der ulike familietradisjonar

Mange er i dag van med og kjend med feiringa av Lucia i barnehagane i tidlege morgonar den 13. desember. «Jul i Norge» fortel om opphavet til feiringa og korleis ho kom hit til landet frå Sverige som har ein lengre tradisjon for Luciafeiring. I helgenkalendaren er dagen tileigna martyren Lucia. Ho var ei kristen jomfru som levde på Sicilia omkring år 300. Legendane fortel at ho

Den farlege «Lussi langnatt»

Jul i Norge fortel også om ein annan tradisjon knytt til den 13.desember: «Både i Sverige og Norge har det å spise godt denne morgenen, gjerne tre frokoster før dagen gryr, vært oppfattet som en innledning til fasten frem til jul – etter eldre tradisjon vel å merke. Også dyrene skulle ha noe ekstra. ”Et godt og drikk godt, i kveld er det lussinott”, het det seg. Natten var lang, sola snudde, og mørket rådet. Man trodde at lussinatten, den 13. desember, var den lengste natten i året. Det var vintersolverv etter den julianske kalenderen. Selv etter overgangen til den gregorianske kalenderen i år 1700 holdt folketradisjonen på at 13. desember var vintersolverv. Det

kommer frem i fortellinger om alt det fæle som kunne hende akkurat denne natten.

I Norge har vi hatt en gammel lussitradisjon som var knyttet nettopp til den 13. desember. Lussi var en kvinnelig skremselsfigur som var ute denne natten for å kontrollere at alt som skulle gjøres til jul, var gjort. Det eneste som knytter Lussi til helgenen, er assosiasjonen til kalenderdagen, Lucias minnedag. Samme vetteliknende figur som vår Lussi, finnes også i de andre nordiske land, og hun er omtalt flere steder i Mellom-Europa. Hun blir for eksempel kalt ”Lucia die dunkle”, den mørke Lucia, i motsetning til ”Lucia die helle”, den lyse Lucia.»

Lussi er i forteljingane ofte framstilt som eit uhyre som for gardimellom, ofte med eit følgje av trollpakk som blei kalt lusseferda eller julereia, og som kunne feia med seg det som kom i deira veg. Særleg utsett var uskikkelege ungar og folk som ikkje var ferdige med det som skulle gjerast før jul.

Prestegardane

Dei mange forteljingane som fins frå prestegardane rundt om i landet er ei sentral kjelde i boka. Prestegardane var ofte føredøme når det gjaldt innføring av nye tankar til bygda og nye driftsmåtar i jordbruket. Slik

Folkevennen Ole Vig Arild Bye: Folkevennen Ole Vig H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo, 2014 Bokanmelder: Thoralf Berg

I boken Folkevennen Ole Vig har Arild Bye to prosjekter – det ene å skrive en biografi om Ole Vig; det andre å gi en kulturhistorisk fremstilling i bred forstand av Vigs samtid.

Prosjektene utfyller hverandre på en utmerket måte og gir en enhetlig fremstilling. Vi forstår Vig i hans samtidige kontekst, og Vigs samtid fremstår tydelig gjennom hans mangfoldige virksomhet.

Folkeopplyseren og nasjonsbyggeren Ole Vig

Bye fremstiller Vig på mange måter som en vandrer. Bokstavelig talt tilbakela han

lange avstander til fots; fra hjemstedet Vikmarka i Stjørdal til Klæbu, fra Trondheim til Kristiansund, og flere ganger fra Christiania til hjemstedet; ja, til og med til Danmark. Turene gikk gjennom naturskjønne omgivelser og ga Vig rike muligheter til refleksjon over norsk natur og selve det norske.

Samtidig var Vig på en stadig vandring i livet. Utgangspunktet var foreldrenes husmannsplass, og hans intellektuelle talent og evner som førte ham til seminaret i Klæbu.

Som lærer gjorde han nye dannelsesreiser, men sosialt ble han stående på stedet hvil i livet.

Vig så trolig muligheter til en klassereise da han etter lærerstillinger i Åfjord og Kristiansund, endte i hovedstaden hvor han ble sentral i den absolutte kultureliten. Da hadde han gjennomgått en religiøs reise fra

et haugiansk hjemmemiljø til et grundtvigiansk livssyn som han falt til ro med.

Arild Bye har bygd opp biografien om Vig som en kronologisk fortelling fra vuggen til graven. Men kildematerialet er egentlig for magert til å fylle en biografi på vel 330 sider med få illustrasjoner. Brevene som Vig mottok, er borte. Etter den forrige Vigbiografien som Torstein Høverstad utga i 1953, er det funnet kun to nye brev som Vig skrev.

Byes løsning er blitt å gi et annet og bredere sammensatt bilde av Vig enn den heltedyrkingen hans tidligere biografer har stått for. I Folkevennen Ole Vig gir derfor Bye en bred kontekstualisering av Vig. Dermed inneholder Byes biografi noe mer enn bare fortellingen om Vigs liv og levned; nemlig også en bredt tegnet kulturhistorie.

Av og til kan vi riktig nok oppleve at vi «mis-

ter» biografiobjektet Vig, men uten at boken taper verdi eller interesse av den grunn. Årsaken er at Bye åpenbart har en dyp innsikt i og veldig god oversikt over den mangfoldige kulturelle virksomheten og kulturlivet i hovedstaden på 1850-tallet.

Tiden var preget av sterke synspunkter på kulturell selvstendighet som en vesentlig del av nasjonsbyggingen. I kampen for det norske sto Vig for en veldig sterk stemme. Den tilkjennega han i en rekke artikler i bladet Folkevennen. Ved en grundig gjennomgang av Vigs redaktørvirksomhet av dette bladet fra 1851 til 1857 eksemplifiserer Bye Vigs synspunkter på en rekke saker innen kulturen og samfunnet. Her handler det om språkpolitikk med konkrete ordlister, om demokrati og folkestyre, avvisning av fremmed kulturpåvirkning, utenrikspolitiske forhold, nyheter og selvsagt

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

bok

21

Det eldste julekortet.

Små nisser – en alen høye, kanskje – rundt grautfatet.

Julekortet er fra 1885, og er det eldste i Norsk Folkemuseums samling.

For alle som er interessert i korleis tradisjo-

nar har blitt til og vandra frå land til land og frå generasjon til generasjon, er det mykje å finna i «Jul i Norge». Det kan gjelda Luciafeiring, maten, juletre, kransar og juledukar til å pynta med og så mangt ved jula.

Visste du forresten at julestjerna blei oppfunnen på 1880-talet av ein lærar i ei tysk religiøs menighet i Schwaben, som kalla seg herrnhutere? Suksessen til dei første handlaga stjernene med lys inni førte til industriell produksjon og det mangfald av stjerner vi ser i dag i alle land.

Skilnaden på gardsnissen som heldt tilsyn med det som føregjekk på gardane, og måtte stellast godt med på julekvelden, og julenissen vi kjenner frå vår tid, veit du sikkert. Om ikkje så minnar boka oss om dette også. Det har vel noko med ein snill biskop ved namn Nicolas i Tyrkia å gjera, som delte ut gåver fram til han døydde i år 347.

Seinare har han vorte skytshelgen for både sjøfolk og småborn. Ølbrygging ved juletider er ein eldre tradisjon enn julefeiringa vi kjenner i dag. «Øl er det gamle nordiske samfunnets viktigste drikk», blir det hevda i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Før kristendommen blei innført, blei det drukke til Odin og til fred og god årsvekst. Å drikka jul er difor eldre enn den kristne jula. Første gong vi høyrer om det, er i Torbjørn Hornklove sitt kvad om Harald Hårfagre då han rundt år 900 samla skipa sine i Oslofjorden og låg utover vinteren og drakk jul før han herja i Ranrike, som vi no kallar Bohuslän. Opp gjennom historia har det å drikka øl vore brukt ved alle viktige rituelle samkomer. – Korleis det gjekk med ølet og ølbrygginga til jul kan du lesa meir om i kapittelet om dette frå side 91 og utover.

skolevesenet hvor Vig ønsket reformer. Med interessante og viktige sitater fra Vigs tekster, lar Bye også Vig tale så å si direkte til oss. Sammen med sentrale og betydningsfulle kulturpersonligheter som Aasmund Olavsson Vinje, Ivar Aasen og Knud Knudsen dannet Vig et radikalt språk- og kulturmiljø som trolig virket svært utfordrende på ikke bare hovedstadens, men også landets establishment. Folkevennen ble nemlig lest over hele landet og også i høyere sosiale sjikt – navnet til tross.

Bye viser også hvor sterkt opptatt Vig med sin bakgrunn som seminarist/lærer var av den grunnleggende plassen skoleverket måtte ha i sitt folkeopplysningsprosjekt. Vig var sentral i forbindelse med lærermøter samtidig som han i en periode drev bladet Den norske Folkeskole.

Om Vigs omfattende redaktørvirksom-

het ikke var tilstrekkelig til å fylle en arbeidsdag, for ikke å si et arbeidsdøgn, utga han fra 1850 til han døde i 1857 et titalls bøker.

Stor aktivitet og tung arbeidsbyrde gjennom mange år, samt økonomisk underbetaling og fattigdomsfølelse tærte etter hvert mer på ham enn han selv brydde seg om. Det gjorde nok også hans opplevelse av mangel på sosial opptur og ikke minst aksept for sin virksomhet. Uten formell universitetsutdannelse forble Vig seminaristen som skulle holdes ved sitt kateter eller sin skrivepult.

Bare 33 år ung avsluttes Vigs utviklingshistorie og vandrevirksomhet. Den 19. desember 1857 døde han av tuberkulose.

Symbolsk nok skjedde det i Hjerterum – Henrik Wergelands tidligere bolig i Pilestredet. På mange områder kjempet de to

folkeopplyserne for de samme gode sakene.

Arild Bye skriver om til dels tunge tema på en veldig interessevekkende måte. Det er driv over hans fremstilling. Bye oppnår det ved å problematisere, antyde svar, og får oss som leser til lett å trekke konklusjoner på bakgrunn av det Bye forteller. I dette grepet og språkføringen aner vi den tidligere journalisten Byes utmerkede formidlingsevne. I så måte har han kanskje latt seg påvirke av biografiobjektet Ole Vigs entydige krav om å skrive lett og enkelt i folkeopplysningens tjeneste. Folkevennen Ole Vig er i alle fall en bok som opplyser sine lesere på en rekke interessante og viktige områder innen utviklingen av Norge som nasjon samtidig som den gir en grundig og bred forståelse av Ole Vigs liv og virksomhet.

er det også med tradisjonar knytt til jula, med baking og andre mattradisjonar, og med bruk av juletre og feiring av Lucia.

Jul hos arbeiderklassen

Frå arbeiderklassen er det svært få forteljingar om jula fram til den veksande velstanden i etterkrigstida opnar for at også denne klassen kan ta del i julefeiringa. Fram til denne tid hadde julefeiringa vore mest for dei kondisjonerte lag av folket. Boka klarer likevel med dei kjelder ho har, frå slutten av 1800-talet og gjennom den økonomiske utviklinga og framveksande pengeøkonomien i mellomkrigstida, å skapa eit inntrykk av korleis julefeiringa utvikla seg hos arbeiderklassen.

Vandrande, endrande tradisjonar

Ein liten anekdote frå heimlege trakter til slutt.

Han er frå prestegarden i nabokommunen Fusa rundt forrige århundreskifte.

Prestefamilien hadde mølje til måltidet tidleg på julafta, og avkokt torsk og risengrynsgraut til julemiddagen om kvelden. Gardsdrengen var forplikta til å skaffa fersk torsk denne dagen. Om han ikkje klarte det, så måtte han sitja på nausttaket på julekvelden, heiter det i forteljinga frå son til presten. Så godt om fisk som det er i fjorden der, så vart nok ikke straffa teken i bruk.

Dette var ei historie som aldri har kome meg før øyra før. Det minnar meg om skattar som ligg der i forteljingane og gjev meg lyst til å rosa denne forteljarmåten som er så godt nytta i «Jul i Norge». For han rippar opp i og utløyser så mangt i minnet kring jula.

22

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

Studenten

Gunnar Bolme er 19 år og kommer fra Rindal.

Han går forkurs til ingeniørstudier på HiST.

Fascinert av roboter Gunnar Bolme ønsker å jobbe med fremtidens teknologi.

Til høsten søker han seg derfor inn på Kybernetikk og robotikk på NTNU. I fremtiden vil det være mulig å reise i ubemannede fly, og roboter vil utføre mange oppgaver som i dag er menneskestyrte.

Dette ønsker 19-åringen å lære mer om. For å kvalifisere seg til å komme inn på studiet, tar han forkurs ingeniør dette året. Han er snart inne i sin første eksamens-

periode, og føler at han har nokså god kontroll.

– Vi har to terminprøver nå før jul. Én i matte og én i fysikk, sier Bolme. Han har ikke noen bestemt studieteknikk. Dagene før prøvene går med til oppgaveløsing i de to fagene. 19-åringen prøver å få mest mulig skolearbeid unna-

gjort på dagtid, slik at han kan ha ettermiddagene og kveldene fri.

Bolme er godt forberedt til jula, og handlet inn alle julegavene før handlekaoset begynte.

17. desember drar han hjem til Rindal for å feire jul. Men først må han komme i mål med terminprøvene.

Høgskoleavisas julekryssord

Hvem er denne mannen med dress og kappe på? Kanskje ikke så vanskelig en nøtt for våre skarpe kryssordløsere.

Løsning sendes på epost til hogskoleavisa@hit.hist.no eller i vanlig brev til Høgskoleavisa, Gunnerus gt. 1, 7012 Trondheim.

Frist for innsending: Fredag 9. januar. Tre heldige vinnere får tre flaxlodd hver i postkassa etter jul. Lykke til med kryssordløsninga!

23

HØGSKOLEAVISA NR. 12 • 16. DESEMBER 2014

debatt Innlegg til denne spalten kan sendes på e-post: hogskoleavisa@hit.hist.no

Akademikere, arbeid, lønn og politikk Det har vakt oppsikt at Akademikerne, hovedsammenslutningen som representerer blant annet Tekna, Samfunnsviterne og Legeforeningen, har støttet arbeidsminister Robert Erikssons forslag til endringer i Arbeidsmiljøloven, blant annet ved å gjøre det enklere å ansette folk midlertidig, samt å fjerne begrensninger på arbeidstid.

Av Ronny Kjelsberg Hovedtillitsvalgt NTL HiST Dermed har Akademikerne bidratt til å bryte den enhetlige fronten blant hovedsammenslutningene der LO, UNIO og YS avviser forslagene. Det er selvsagt alvorlig for de som ønsker å bevare den norske arbeidslivsmodellen.

Det burde likevel ikke overraske noen. I sak etter sak har Akademikerne dessverre stått på arbeidsgiversiden, og over tid støttet den politiske høyresidens arbeidslivspolitikk.

Dette har i årevis kommet fram av Akademikernes lønnspolitikk. Som eneste hovedsammenslutning ønsker Akademikerne å fjerne den sentrale lønnsdannelsen, og ha alt på lokalt og individuelt nivå. Som de skriver: «Akademikerne arbeider for at lønnsforhandlinger skjer nærmest mulig egen arbeidsplass der hensynet til konkurransen om kompetanse i arbeidsmarkedet blir vektlagt sterkere.» Hver enkelt av oss skal altså konkurrere med kollegene våre om hver en krone vi skal få i lønnsutvikling i Akademikernes idealsamfunn. For å si det enkelt: Alt blir trynetillegg.

Som alle vi som har drevet

med individuelle lokale lønnsforhandlinger vet: Der er det noen som får, og mange som ikke får.

Akademikernes lønnspolitikk vil bety at svært mange ansatte, deriblant mange av deres egne medlemmer vil bli stående på stedet hvil. I realiteten vil de da pga. inflasjon gå ned i reallønn. Det er de sentrale lønnsforhandlingene som sikrer alle en lønnsvekst.

Samtidig er det ingen streikerett i lokale forhandlinger, noe som åpenbart forskyver maktbalansen kraftig i arbeidsgivers favør. Man kan dermed stille berettigede spørsmål om hvor reelle forhandlingene er. Det er en klar oppskrift på enda kraftigere ulikheter i det norske arbeidslivet – en utvikling Akademikerne forøvrig er helt åpne på at de støtter.

En fagforening jobber for bedre forhold og rettigheter for ansatte i arbeidslivet. Politisk og forhandlingsmessig har Akademikerne gjort det motsatte. Man må dermed stille seg spørsmålet om de overhode kan betraktes som en fagforening med den kursen de nå har lagt seg på.

Akademikerne liker, med sine i underkant av 180 000 medlemmer, å framstille seg som om de representerer utdanningsgruppene, men LO har 200 000 med-

lemmer med høyere utdanning (av 900 000 totalt), og UNIO har 320 000 medlemmer. Akademikerne representerer altså et lite mindretall av oss med høyere utdanning. De gir likevel legitimitet i offentligheten til en politikk både på lønns- og arbeidsmiljøområdet som er svært skadelig for alle fagorganiserte. De er nå dessverre et svært nyttig redskap for regjeringen i de viktige kampene vi går inn i, både om arbeidsmiljø og å beholde de sentrale kollektive tariffavtalene – grunnsteinen hele velferdsstaten er bygget på.

Til å være «Akademikere» virker de likevel ikke spesielt opptatte av forskning og kunnskap. Det har kommet et vell av dokumentasjon de siste årene på hvor skadelig økte sosiale ulikheter er for et samfunn – f.eks. via Wilkinson & Picketts Ulikhetens Pris. Samtidig vet vi at forskning på motivasjon viser at et belønningsfokus ikke bedrer verken arbeidsutøvelse eller arbeidsmiljø. (Se f eks Daniel Pink, Drive) Dette rokker likevel ikke ved akademikernes lønnspolitikk.

Når det gjelder endringer i Arbeidsmiljøloven, kan vi jo se på Arbeidstilsynet, som i en 40 sider lang høringsuttalelse slakter forslagene.

SUS på Røstad

På området om midlertidige ansatte, skriver tilsynet at departementet med fordel kunne tatt hensyn til internasjonal forskning, som «gir tilstrekkelig grunnlag for å kunne si at økt antall midlertidige ansatte vil kunne innebære en økt helserisiko».

På spørsmålet om arbeidstid skriver tilsynet at «Høringsnotatet kan gi inntrykk av at kunnskapen om helse- og sikkerhetsmessige konsekvenser av forskjellige arbeidstidsordninger er utilstrekkelige», og at når regjeringen viser til forskning, er ikke formuleringene «helt overensstemmende med forskningsrapportene som notatet bygger på».

At en arbeidstakerorganisasjon tilnærmer seg slike standpunkter, burde skremme medlemmene. Akademikerne står her til stryk, ikke bare fagforeningsmessig og solidarisk, men også akademisk.

Akademikerne er da også neppe i tråd med sine medlemmer, det viser en meningsmåling Akademikerne selv har utført 14. august 2014. Der går partiene på venstresiden markert fram fra fjorårets måling, og har klart flertall.

Arbeidsminister Robert Erikssons parti, Frp, får ikke mer enn 7,2 %.

Hadde Akademikernes medlem-

mer bestemt, hadde vi hatt en annen regjering.

Knut Aarbakkes forklaring på dette er mildt sagt spesiell: – Jeg tolker dette som at mine medlemmer begynner å bli utålmodige.

Det er mye i regjeringserklæringen vi er enige i, men lite er til nå omsatt i handling.

Når H og Frp får liten støtte blant akademikernes medlemmer, skyldes det altså at de har ført for lite H- og Frp-politikk. Det er en ganske spesiell tolkning, men det er kanskje det Aarbakke trenger for å legitimere å støtte regjeringens angrep på ansatte og det organiserte arbeidslivet.

Kjære venner som er medlemmer i Akademikerne: Ta ikke dette som et angrep på dere. Ta det som en vennligsinnet oppfordring fra en akademiker til en annen om å gjøre noen grep, og ta en oppvask i egen organisasjon. Dersom det ikke lykkes, og dere er blant flertallet i Akademikerne som ikke deler organisasjonens politikk, vil jeg derimot kanskje anbefale dere å melde dere inn i en fagforening dere er mer enige med. Eller i det minste en fagforening. Dagens Akademikerne fortjener ikke den betegnelsen.

Julestemning i eksamenstida Juleverksted på biblioteket var et fint avbrekk i eksamenslesinga for Ida Amundsen og Mia Solberg.

Mange fagmiljøer ga et innblikk i hvordan de arbeider: Her et bilde hvor Asgeir Skrova fra skuespillerutdanninga viser hvordan teaterstudentene jobber.

Forkortelsen SUS står for samhandling, utvikling og synlighet. Vi skal ikke mene noe om verken samhandling eller utvikling, men synligheten kan vi bekrefte.

Einar Myrenget I slutten av november gikk arrangementet SUS av stabelen på høgskoleanlegget på Levanger, og et

utall opptredener, framvisninger og foredrag fant sted i rask rekkefølge, noen også samtidig.

Opplegget er laget for studentene, men ettersom HiNT gjerne

vil vise fram hva de har, var opplegget også åpent for publikum. På menyen sto morgensang, yoga, faglige foredrag, og konserter med artisten OnklP som høyepunkt.

Synne Merete Mæle – Det fristet sånn med pepperkaker, sier Amundsen og smiler.

Hun og medstudent Mia Solberg tar seg en velfortjent pause fra eksamenslesingen for å lage litt pepperkaker. De er førsteårsstudenter på radiografutdanningen, og skal ha sin før-

ste eksamen om få dager. Julestemningen er ikke helt på plass ennå, ifølge jentene. Først må de bli ferdige med eksamen.

– Vi gikk på folkehøgskole i fjor, så overgangen til fulltidsstudier var stor, – det er ikke så enkelt å gli seg i gjennom studieløpet som på videregående skole, sier Amundsen.

l u j n mi Asgeir Angel Salamonsen Ida Sofie Slettahjell, studerer

Cecilie Johanessen Sina Brostigen, student ved

Dronning Mauds Minne Høgskole – Hva skal du i jula?

– Etter at semesteret er ferdig drar jeg hjem til familien i Tønsberg for å feire jul.

Det skal bli godt med juleferie nå.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Vi hører alltid på Sølvguttene, og spiser julemat etterpå.

– Hva spiser du på julaften?

– Pinnekjøtt, medisterkake og julepølse.

studerer grunnskolelærer 5.-10. trinn ved HiNT, Levanger – Hva skal du i jula?

– Jula skal feires med faren min som bor på Vestlandet.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Alle i familien får åpne en gave på morgenen. Det er fast tradisjon. Og så spiser vi klokka 17.00, da ringer Sølvguttene jula inn.

– Hva spiser du på julaften?

– Pinnekjøtt, men jeg er mye mer glad i ribbe, så trolig kommer jeg til å lage ribbe i tillegg til pinnekjøttet.

grunnskolelærer 5.-10. trinn ved HiNT, Levanger – Hva skal du i jula?

– Jeg skal hjem til Trondheim for å jobbe og feire jul.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Hver julaften går vi rundt juletreet, men ringen rekker ikke helt rundt, for vi er bare fem.

– Hva spiser du på julaften?

– Vi har litt av hvert, slik at alle skal bli fornøyde. Ribbe, kjøttkaker, og julepølse blant annet.

studerer grunnskolelærer 5.-10. trinn ved HiST – Hva skal du i jula?

– Jeg skal jobbe litt i Trondheim før jeg reiser hjem til Leirfjord på julaften. I år som de fleste andre år skal jeg delta på fotballturnering i jula.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Hele familien spiser julefrokost sammen, så går vi i kirka litt senere på dagen.

– Hva spiser du på julaften?

– Vi spiser kalkun på julaften. Det er den eneste retten alle liker.

Eline Bjørnstad Aurora Apalvik

Anja Alvilde Stafsnes, student ved

Dronning Mauds Minne Høgskole – Hva skal du i jula?

– Jeg skal feire jul med familien min i Kristiansund.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Vi spiser grøt med mandel i, går i kirka og ser Tre nøtter til Askepott.

– Hva spiser du på julaften?

– Ribbe.

Trine Valø

studerer grunnskolelærer 5.-10. trinn ved HiNT, Levanger – Hva skal du i jula?

– Jeg skal hjem til familien min i Vikna.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Hver julaften drar hele familien på kirkegården. Der setter vi ned blomster til de som har gått bort.

– Hva spiser du på julaften?

– Vi spiser ribbe.

studerer sykepleie ved HiST – Hva skal du i jula?

– Hjem til Lillehammer for å feire jul. Det blir min første julefeiring i Norge på mange år, for jeg har bodd i utlandet de siste årene.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Guttene i familien går alltid på skøyter mens damene lager mat.

– Hva spiser du på julaften?

– Ribbe og julepølse.

studerer sykepleie ved HiST – Hva skal du i jula?

– Etter de siste eksamenene drar jeg hjem til Hamar. Så reiser vi videre til hytta på Kvitfjell for å feire jul. Det har vi gjort de siste fem årene.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Det har blitt en fast tradisjon å feire jul på hytta. Der er det masse snø, og julefølelsen kommer raskt.

– Hva spiser du på julaften?

– Ribbe og julepølse.

Ole Richard Jonsen Ingrid Antonsen

Marit Elvheim

studerer grunnskolelærer 5.-10. trinn ved HiNT, Levanger – Hva skal du i jula?

– Hjem til familien min i Nærøy.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Vi ser Tre nøtter til askepott, og spiser grøt med mandel i. Den som får mandelen får åpne den første gaven.

– Hva spiser du på julaften?

– Pinnekjøtt.

73 55 92 32

God jul!

studerer sykepleie ved HiST – Hva skal du i jula?

– Jeg skal hjem til familien i Elverum.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– På formiddagen spiser jeg alltid grøt, og ser Tre nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen.

– Hva spiser du på julaften?

– Ribbe.

hogskoleavisa@hit.hist.no • http://hit.hist.no • facebook

studerer grunnskolelærer 5.-10. trinn ved HiST – Hva skal du i jula?

– Jeg skal hjem til Herøy for å kose meg med venner og familie.

– Har du noen faste tradisjoner på julaften?

– Dagen starter grytidlig med Disney-fortellinger på TV, og Reisen til julestjernen senere på dagen. Som oftest klemmer jeg litt på pakkene før kvelden kommer også.

– Hva spiser du på julaften?

– Ribbe.

Returadresse: HØGSKOLEAVISA, GUNNERUS GT. 1, 7012 TRONDHEIM - NORWAY