Frøet
Det lille frøet Det var en gang et lite frø som lå under jorden. Frøet lå der ganske alene, men det var ikke noe redd. Det lille frøet visste at en dag kom det til å vokse og bli en fin blomst. Det lille frøet hadde det godt og varmt i jorda. Når det regnet, fikk frøet vann å drikke. I jorda fant frøet mat slik at det var god og mett. Av og til fikk frøet besøk av en meitemark. De var blitt gode venner, og det var alltid så morsomt når Morten meitemark kom forbi. Han hadde alltid noe spennende å fortelle det lille frøet når han kom krypendes på besøk. I dag hadde Morten meitemark noe viktig å fortelle det lille frøet. ”Nå blir det snart vår,” sa Morten meitemark. ”Hvordan vet du det da?” spurte det lille frøet. ”Jo, du skjønner det at da jeg stakk hodet opp av jorda, så var det bare flekker uten snø på bakken. Jeg så også sola som skinte og varmet så godt.” Da det lille frøet hørte dette, ble den glad. Den visste at nå skulle han begynne å vokse mer og mer. ”Takk for at du forteller meg dette”, sa det lille frøet til Morten meitemark. ”Nå kan jeg bare vente på at det skal bli varmere.” Neste dag merket frøet at den lille rota hans hadde fått flere små røtter. En liten stengel hadde også begynt å vokse oppover. Nå kunne frøet spise og drikke mer, og stengelen vokste. Plutselig en dag klarte stengelen å komme seg igjennom jorda. Den lille stengelen så sola for første gang, og den strakte seg glad mot varmen. Den stod og koste seg i det fine vårværet. Morten meitemark stakk hodet opp. ”Så stor du er blitt.” sa Morten meitemark. ”Ja, nå venter jeg bare på at jeg skal bli en fin blomst,” svarte den lille stengelen. Dagene gikk, og en dag hørte stengelen at det var noen barn som lekte i nærheten. Det var Anne og Ola som sparket ball. Ballen spratt plutselig av gårde og landet like i nærheten av stengelen. Stengelen hadde nå fått blader og på toppen var det en stor rød blomst. Barna kom løpendes for å hente ballen sin. ”Se,” sa Anne. ”Det var en fin blomst.”. Ola stoppet opp og strøk forsiktig på blomsten. ”Det var den peneste blomsten jeg noen gang har sett,” sa Ola. Så tok barna med seg ballen og løp tilbake til fotballbanen. Da blomsten hørte hva barna sa, ble den veldig glad. Den strekte på seg og følte seg riktig så fin blant gress og andre blomster. Kari Bredvold
6
7