Frøet
Det lille frøet Det var en gang et lite frø som lå under jorden. Frøet lå der ganske alene, men det var ikke noe redd. Det lille frøet visste at en dag kom det til å vokse og bli en fin blomst. Det lille frøet hadde det godt og varmt i jorda. Når det regnet, fikk frøet vann å drikke. I jorda fant frøet mat slik at det var god og mett. Av og til fikk frøet besøk av en meitemark. De var blitt gode venner, og det var alltid så morsomt når Morten meitemark kom forbi. Han hadde alltid noe spennende å fortelle det lille frøet når han kom krypendes på besøk. I dag hadde Morten meitemark noe viktig å fortelle det lille frøet. ”Nå blir det snart vår,” sa Morten meitemark. ”Hvordan vet du det da?” spurte det lille frøet. ”Jo, du skjønner det at da jeg stakk hodet opp av jorda, så var det bare flekker uten snø på bakken. Jeg så også sola som skinte og varmet så godt.” Da det lille frøet hørte dette, ble den glad. Den visste at nå skulle han begynne å vokse mer og mer. ”Takk for at du forteller meg dette”, sa det lille frøet til Morten meitemark. ”Nå kan jeg bare vente på at det skal bli varmere.” Neste dag merket frøet at den lille rota hans hadde fått flere små røtter. En liten stengel hadde også begynt å vokse oppover. Nå kunne frøet spise og drikke mer, og stengelen vokste. Plutselig en dag klarte stengelen å komme seg igjennom jorda. Den lille stengelen så sola for første gang, og den strakte seg glad mot varmen. Den stod og koste seg i det fine vårværet. Morten meitemark stakk hodet opp. ”Så stor du er blitt.” sa Morten meitemark. ”Ja, nå venter jeg bare på at jeg skal bli en fin blomst,” svarte den lille stengelen. Dagene gikk, og en dag hørte stengelen at det var noen barn som lekte i nærheten. Det var Anne og Ola som sparket ball. Ballen spratt plutselig av gårde og landet like i nærheten av stengelen. Stengelen hadde nå fått blader og på toppen var det en stor rød blomst. Barna kom løpendes for å hente ballen sin. ”Se,” sa Anne. ”Det var en fin blomst.”. Ola stoppet opp og strøk forsiktig på blomsten. ”Det var den peneste blomsten jeg noen gang har sett,” sa Ola. Så tok barna med seg ballen og løp tilbake til fotballbanen. Da blomsten hørte hva barna sa, ble den veldig glad. Den strekte på seg og følte seg riktig så fin blant gress og andre blomster. Kari Bredvold
6
7
Frøet
Vårens eventyr Sov du lille spire ung, ennå er det vinter, ennå sover bjørk og lyng, hegg og hyasinter. Ennå er det langt til vår, Innen rogn i blomstring står. Sov du lille spire, ennå er det vinter. Solen skinner ned på deg, og når våren kommer. grønnes det langs sti og vei, og så blir det sommer. Hør vår lille solskinnsbønn! Kom snart, lille spire grønn, Solens varme nå deg, Solen passe på deg.
Zacharias Topelius
AKTIVITET Denne sangen kan brukes som en hvilesang. Barna kan leke at de er frø og ligger på gulvet mens den voksne synger
FORMINGSAKTIVITET
Lille frø Lille frø i jorden, Lille frø i jorden, Lengter etter solen, Lengter etter regn. Frøet vet: Det kommer snart en deilig sommer, da skal humler surre i hver blomstereng. Vinteren er over, alle frø som sover, drømmer nå om våren, vet at den er her. Lille blomst i gresset, lille blomst i gresset, strekker seg mot lyset, strekker seg mot meg. Eyvind Skeie
Frøet Plante solsikkefrø Du trenger: to/tre solsikkefrø, jord, pinsett og et glass 1. Fyll glasset helt med jord 2. Putt frøene ned i jorden (bruk pinsett for å få frøet helt inntil ”veggen” av glasset) 3. Litt vann ved behov
Jeg ligger bare her og gror og drikker vann og spiser jord. Her er så varmt og mørkt og vått. Her er så fredelig og godt. i natt kom regnet lett på tå og banket ganske sakte på. Det hvisket til meg: Lille bror, en vakker dag blir du så stor at du kan løfte taket vekk. Og i en bitteliten sprekk vil hele verden åpne seg og sola smile ned til deg. Inger Hagerup
8
9
Frøet
Anne og Ola setter poteter FORMINGSAKTIVITET
I dag skal Anne og Ola sette poteter sammen med mamma. Begge barna kommer løpende fra soverommet, ned trappen og inn på kjøkkenet. Anne og Ola har det travelt. De konkurrerer om hvem som er raskest til å spise frokost. Etter en liten stund roper Ola: ”Jeg vant.” Han tørker seg rundt munnen med genseren. Da alle har spist ferdig, går de bak huset til potetåkeren. Jorden er klar for potetsetting. Mamma har funnet fram tre bøtter med poteter, en rød, en gul og en grønn. ”Jeg vil ha den røde bøtta,” sier Anne. ”Nei, den vil jeg ha,” sier Ola. Begge barna drar i håndtaket på bøtta. ”Nei, men Anne og Ola! Dere kan da ikke krangle om en bøtte, ”sier mamma. Men Anne og Ola vil ikke gi seg. ”Da må vi elle,” sa mamma. ”En gul knapp, virre virre vapp, du slapp.” Det blir Anne som vinner bøtta, og Ola må ta den grønne. Ola synes det er dumt at ikke han får den røde bøtta, men det går fort over.
Så karse Du trenger: hvite servietter, tallerken, frø av karse og ulike pepperkakeformer 1. Legg to/tre servietter på en stor tallerken 2. Vann serviettene 3. Legg på ulike former 4. Strø frøene forsiktig i formene 5. Ta av formene etter et par dager 6. Vannes forsiktig ved behov
Mamma viser barna hvordan de skal legge potetene i jorden. Anne og Ola synes det er moro. Etter hvert blir rad etter rad fylt opp med poteter. Anne ser en søt liten meitemark i jorden. ”Kom og se på meitemarken,” sier Anne. Meitemarken ligger i hånden hennes. Den blir varm
av Anne sin hånd, og meitemarken begynner å krype. ”Du må legge meitemarken i jorden igjen”, sier Ola. ”Ja, den er kanskje sulten nå,” sier Anne og legger den forsiktig ned. Meitemarken graver seg raskt ned i jorden og forsvinner. ”Nå har vi fått alle potetene i jorden,” sier mamma. Alle bøttene er tomme. Potetene ligger fint på rekke og rad etter hverandre. ”Nå må potetene få jord over seg,” sier mamma. Anne og Ola får hver sin lille spade. Etter hvert blir alle potetene dekket til med jord.. ”Nå kommer potetene til å ha det godt. De vil få rot og stengel. Om 14 dager vil vi kunne se små grønne potetplanter komme opp av jorda,” sier mamma. Plutselig roper Ola: ”Jeg har funnet en skatt!”. Anne løper bort til han. Ola har noe i hånden sin som glitrer mot sola. Det er et kjede med et hjerte. ”Mamma, Ola har funnet igjen kjedet mitt. Det er kjedet som jeg mistet i fjor,” sier Anne. Hun hopper og danser av glede. ”Så fint at Ola fant kjedet ditt. Du var jo så lei deg da du mistet det,” sier mamma. Anne er så glad at hun gir Ola en klem. Kari Bredvold
FORMINGSAKTIVITET Sette poteter Du trenger: poteter, en dyp blomsterpotte og jord. 1. Fyll blomsterpotten halvt med jord 2. Legg poteten ned i (poteten bør ha groer) 3. Fyll potten full med jord 4. Litt vann ved behov
10
11
været
Sol Sol, sol kom igjen, solen er min beste venn. Vekk med skyer, paraplyer, hold nå opp å regne. Sol, sol kom igjen, solen er min beste venn. Varm meg her, og varm meg der, og varm meg alle steder Ukjent forfatter
Morgonsol
Erik 6 år
Morgonsol om landet lyser vekkjer livet opp på ny. Liten fugl frå greina synger over land og by Lars Søraas
FORMINGSAKTIVITET Sol Du trenger: gul og rød filt, hvitt ark, rød tråd, lim, gull glitter og evt. papirøyne 1. Klipp ut en større sirkel av gul filt og en liten sirkel av rød filt 2. Lim på filt, tråd og øyne 3. Lag streker med lim ut fra sirkelen 4. Strø på glitter på limet
12
13
været
FORMINGSAKTIVITET
Soltrall Nå skinner sola i vinduskarmen og katta maler som aldri før Den ligger langflat og kjenner varmen og er ei katte med godt humør. Heisann! Og dudliattentei! For sola og deg og meg. I karmen står det ei flittig Lise med raue blomster så slank og fin. Det er så moro å stå og vise seg fram for sola i stasen sin. Heisan! Og dudliattentei! For sola og deg og meg. Han Filiokus i kalvebingen, han danser ringdans med stor kommers. Nå greier`n takta i innersvingen og setter halen sin rett til værs!
Sol Heisann! Og dudliattentei! For sola og deg og meg. Ja, sola skinner på hønsetrammen, så snøen bråner ved hver en vegg. Og høna kjenner seg rau i kammen og går mot reiret og legger egg. Heisann! Og dudliattentei! For sola og deg og meg. Hu Kari traller og ler mot sola, da kommer noen i tunge sko. Og opp går døra og inn han Ola, så tar de springdansen begge to. Heisann! Og dudliattentei! For sola og deg og meg.
Alf Prøysen
14
Du trenger: gul og hvit kartong, grønn, rød, blå og gul fingermaling, malepensel og tusj 1. Klipp ut en gul sirkel og lim den på den hvite kartongen 2. Mal hendene med pensel- ta en farge om gangen 3. Trykk hendene rundt den gule sirkelen med de ulike fargene 4. Tegn på øyne og munn med tusj
AKTIVITET 1. Klassisk musikk: Morgenstemning av Edward Grieg. Barna ligger på gulvet og later at de er små soler som sover. Etter hvert våkner de gradvis og strekker seg opp. Man beveger armene høyere og høyere opp og til slutt har alle ”solene” våknet og skinner for fult til en ny dag.
2. Klassisk musikk: I Dovregubbens hall av Edward Grieg. Barna leker at de er troll som leker i skogen. Men snart er det morgen, og trollene må hjem til hulen sin før sola kommer. De løper fortere og fortere hjem, for ellers sprekker de til stein hvis sola får skinne på dem. Barna holder hverandre i en ring mens de må løpe fortere og fortere, og endelig er de hjemme like før sola kom.
15
været
Hvordan dyrene fikk tak i solen Dette skjedde for lenge, lenge siden. Alle dyrene og alle fuglene snakket samme språk, og jordkloden var så ny at den ikke hadde lys en gang. Det var så mørkt at dyrene ikke kunne se hverandre eller gå trygt i skogen. Nå skal du få høre hvordan det gikk til da dyrene skaffet seg en sol.
Reven sa:” De passer godt på solen. Tror ikke de vil dele med noen. Hvis vi skal få sol, så må vi nok stjele en bit av den.
En dag tok bjørnen på seg sine vakre skinnstøvler og gikk en tur i mørket. Det var ikke lett å se seg for, og det gikk ikke lenge før bjørnen snublet over et trerot og falt. Støvlene skled av labbene. Da prøvde bjørnen å ta på seg støvlene igjen, men han byttet om støvlene i mørket. Han tok den høyre støvelen på venstre labb og den venstre støvelen på den høyre labben.
”Jeg skjønner ikke hva dere krangler om. Hvem av dere har større hale enn meg? Jeg kan jo lett gjemme solen under halen min, og da ser jo ingen at vi har tatt den.” Og alle dyrene var enige med pungrotta.Så gikk den vesle pungrotta etter solen. Jo lenger øst den lille pungrotta gikk, jo mer lys så han. Lyset ble sterkere og sterkere. Det var vondt å se, men den lille pungrotta ga seg ikke.
Så gikk bjørnen med støvlene på feil labber, og det var ikke så lett kan du tro. Men bjørnen var redd for å ta dem av igjen, for det var så lett å miste støvlene i mørket. Så ble bjørnen så lei av dette at han skrek i full hals: ”Nå er det nok! Vi må finne oss lys. Jeg vil ikke gå med støvler på feil labb lenger!” Alle dyrene som var i skogen hørte bjørnen skrike, og alle var enige med bjørnen. Slik kunne de ikke ha det lenger. De bestemte seg for å holde Det Store Rådet. Alle dyrene, alle fuglene og alle innsektene i skogen skulle være med på det. Og det kom mange. Det var mauren med alle brødrene sine, tante skilpadde, den lille pungrotta, onkel rev og mange, mange andre. Den første som snakket var en hakkespett: ”Jeg har hørt at det finnes et folk som bor ved Det Store Vannet. De bor på Jordens kant, og de har solen. Kanskje de vil dele den med oss?
16
”Ja! Ja!” skrek dyrene. Så begynte de å snakke om hvem kunne gå og hente solen. Etter hvert kranglet alle med alle. Så sa den lille pungrotta:
Så kom han til Det Store Vannet. Og der så han solen skinne i all sin prakt. Det var ingen som passet på solen nå. Så han tok en liten bit av den og gjemte den under halen. Så løp han hjem igjen så fort han kunne. Men han kjente at han ble veldig varm under halen. Han snudde seg for å se på halen, men hva så han? Det var ikke et eneste hårstrå igjen på halen. Alt hår var borte og solen også. Du kan tenkte deg hvor lei den vesle pungrotta ble. Den tuslet trist hjemover med halen mellom beina. Og det sies at det er fra denne dagen alle pungrotter fikk en naken hale. De liker heller ikke solen lenger. Fra denne dagen går de kun ut på natta. Da dyrene så at pungrotta kom tilbake uten solen, ble de lei seg. De holdt et nytt råd. Onkel gribb, som var en stor og sterk fugl sa.” Jeg drar og henter solen. Jeg er nok lurere enn den vesle pungrotta”. Så fløy den av gårde. Fordi gribben kunne fly kom han mye fortere fram enn pungrotta. Men denne gangen var det noen som passet på solen. Det sto mange rader med telt, og
mange indianere sto og holdt vakt. Men ingen av dem hadde lagt merke til en fugl på himmelen. Gribben fløy høyt oppe, og så falt han ned som en stein og rev en bit av solen. Han gjemte den i fjærene på nakken og vendte hjemover. Mens han fløy hjemover, kjente han at det begynte å steke bak på nakken. Men gribben tenkte at han måtte tåle dette. Han tenkte på alle dyrene som ventet på
det ingen som husker. Men det var så lenge at til og med bjørnen ble vant til å gå med støvlene på feil fot. Men hun kom til slutt til solen. Den gangen var solen passet på av flere store hærer. En hær passet på solen fra tyver fra land. En annen hær passet på solen fra tyver som kom over vannet. En tredje hær hadde sittet høyt opp i trærne for å passe på solen mot tyver som kom fra lufta. Ingen dyr eller fugler kunne nærme seg
solen. Gribben fløy og fløy men plutselig følte den at det ble helt kald på nakken. Da gribben fløy over vannet, speilet han seg. Da så han at alle fjærene på nakken var borte, og det samme var solen. Og fra denne dagen så har alle gribber et skallete hode og ingen fjær på nakken.
solen. Men bestemor edderkopp var så liten at ingen hadde lagt merke til henne. Hun krøp bort til solen, skar av en bitte liten bit og la den i bollen sin. Så skyndte hun seg hjem. Den vesle tråden hun hadde dratt ut av hullet sitt, viste veien tilbake til skogen. Og hun fulgte tråden helt tilbake. Og tenk deg hvor glade alle dyrene ble! Nå var det slutt på mørket! Mange, mange år senere hadde dyrene glemt språket som alle kunne en gang. Men alle husker fortsatt hvorfor spindelvev likner på en sol. Små tråder som løper fra midten av spindelvevet ut som små solstråler. Solstråler til den solen som bestemor edderkopp tok med seg for å redde dyrene fra mørket.
Dyrene ble veldig triste. Hvis de sterkeste av dem ikke greide å komme tilbake med bit av solen, hvem skulle de da få hjelp av? Men da hørte de en tynn liten stemme fra gresset. ”Det som ikke en mann kan greie, det kan en kvinne klare!” Alle dyrene ble forundret, fordi de så ikke hvem som snakket. ”Det er meg, bestemor Edderkopp,” sa den tynne stemmen igjen. ”Jeg ser at det er på tide at jeg hjelper dere.” Så gikk bestemor Edderkopp ut av gresshullet sitt for å finne litt leire. Hun lagde en liten bolle og satte den til tørk. Mens den tørket, sovnet hun og begynte å snorke. Du skjønner vel at hun var litt gammel. Dyrene våknet og gikk bort til henne. Da de så hvor liten og skrøpelig hun var, begynte de å hviske til hverandre. De trodde ikke hun ville greie å ta en bit av solen. Men da åpnet bestemor Edderkopp et øye og sa: ” Bare vent og se!” Så tok hun med seg den vesle bollen sin og dro en lang og tynn tråd fra hullet sitt. Hvor lenge hun var borte, er
Et indiansk eventyr, tilrettelagt av Viktoria Jensen
17