Et år i Kærbakkens Permahave
• I 2006 kjøpte jeg et hus på den danske øya Samsø uten anelse om hvilken skjebne jeg gikk til. Jeg skulle tiltre en stilling som administrerende leder ved Tranebjerg Skole, og jeg lette desperat etter et hus. Men absolutt ingen var brukbare. Tiden nærmet seg skolestarten i august, og jeg vurderte alt fra campingvogn til husbåt. Men så ringte eiendomsmegleren for å fortelle om et hus som var mer et oppussingsprosjekt enn et innflyttingsklart hus. Jeg kjørte likevel ut for å se huset, og jeg var solgt med det samme. Huset var virkelig gammelt, et bindingsverkshus, der husdyr tidligere hadde bodd i den ene enden. Nå var huset pusset opp utvendig, og det tidligere fjøset var beboelig. Det var spor etter mår, rotter og mus overalt, og mange steder var huset uisolert og trekkfullt. Det valgte jeg å overse. Taket og murene var OK. Mursteinene inne i huset var laget av tørket leire, som jo er et fantastisk bygningsmateriale. Stedet var blitt brukt som sommerhus i tolv år. Derfor var hagen tilgrodd med brennesle, skvallerkål og åkervindel. Tidligere hadde eiendommen også hatt et gartneri med tre store drivhus. De var nå tatt ned, og fundamentene var fylt opp med avfall og gamle gulvtepper. Det jeg så, var en fantastisk eiendom som lå perfekt til i en liten idyllisk landsby. Huset lå fint til, langt fra havet og i le for vestavinden. Midt i hagen sto et eukalyptustre og et stort tempeltre. Her skal jeg bo, tenkte jeg. Hvis et eukalyptustre kan overleve her, hva finnes vel ikke av muligheter? Og slik ble det. Først fem år senere da huset var renovert og hagen anlagt, hørte jeg om det som kalles permakultur. Jeg oppdaget da at jeg hadde skapt en ørken med gress plen, peoner, hortensia og rhododendron. Det var langt mellom insektene. Jeg måtte ta innover meg dette: Hvis jeg skulle virkeliggjøre drømmen om permakultur, ikke bare la det være en motegreie, måtte jeg forandre hele hagen. Bare trærne som bar frukt, fikk lov til å bli stående. Ørkenen ble erstattet av et ønske om velsmakende mat med nostalgi og større matvaresikkerhet, og gressklipperen ble solgt. Det handlet nå om å gjenopplive eventyret og skape landskap som kunne brukes. Hagearbeid skal være morsomt, men kan raskt bli en tung plikt når hagen ikke er innrettet for de sunne plantene. Heldigvis er jeg født på en planteskole, og design av hager har interessert meg siden jeg var ung. Et år i Kærbakkens Permahave
7
