Norsk jihad

Lars Akerhaug

Norsk jihad

Muslimske ekstremister blant oss

© 2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim design studio Layout: akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,6 b Boka er satt med Kanson 11/14,5 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun Forfatteren har mottatt debutantstipend og aktualitets- og debattstipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening samt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. ISBN: 978-82-489-1324-5 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold Forord ................................................................................................................................. 7 Mohammads reise .....................................................................................................13 Jihad-ingeniøren ........................................................................................................28 Martyrene ......................................................................................................................49 Jakten på jihadistene ................................................................................................60 Edderkoppen ................................................................................................................69 Generasjon jihad ........................................................................................................87 Hatpropagandaen ...................................................................................................115 Fra Londonistan til Oslo .....................................................................................127 Krekar – norsk jihads gudfar? ..........................................................................139 Norges farligste mann? ........................................................................................157 Taliban-høvdingen i Drammen ......................................................................174 Foreldregenerasjonens arv ................................................................................188 Ungdomsopprøret ..................................................................................................200 Muslimsk vekkelse i Oslo ..................................................................................209 Den fremmede .........................................................................................................217 Konvertitten ...............................................................................................................228 Al-Shabaabs norske krigere ..............................................................................235

Operasjon Neptun .................................................................................................248 En ukjent bror ...........................................................................................................262 Terrortrusselen mot Norge ..............................................................................270 Frykten for det ukjente ........................................................................................281 Videre lesning ...........................................................................................................286

7

Forord

Jula 2002 er jeg på besøk i den palestinske flyktningleiren Ain al-

Hilweh i Libanon. Jeg er en ung, venstreradikal mann med et ønske om å se livet palestinerne lever med egne øyne. Leiren ligger et godt stykke utenfor byen Sidon. De libanesiske vaktene vinker forbi den svarte bilen med sotede vinduer som jeg sitter i. Bygningene er spartanske og provisoriske. Mange bolighus ble bygget som enkle murbygninger i én etasje. Siden ble det bygget oppover i høyden etter hvert som familiene ble større. Her bor det mange titusener palestinere. I det libanesiske samfunnet har de få rettigheter, og mange lever i fattigdom. Direkte oversatt betyr navnet på leiren «Den søte kilden». Navnet virker upassende. Her er livet mer bittert enn søtt.

Jeg sitter i bilen til et medlem av en palestinsk venstresidegruppering som har en lederposisjon i dette området. Han tar meg med på en rundtur. Vi besøker en lokal skole og snakker med rektoren der, før vi spaserer nedover gaten. Veiene er laget av jord og støv, her finnes det ikke asfalt. Han stopper og introduserer meg for en mann med et stort helskjegg og en hvit kjortel. I beltet bærer han en eldgammel pistol, åpent og synlig. Den skjeggete mannen håndhilser på meg. Vi veksler noen ord, høflighetsfraser. «Han er lederen for de radikale islamistene», hvisker guiden meg i øret.

8

Gruppen har flere navn. Osbat al-Ansar og Osbat al-Nur. Senere tar de navnet Jund al-Sham. Denne palestinske gruppen i Libanon har bånd til al-Qaida og er en av årsakene til det strenge vaktholdet utenfor leiren. Inne i Ain al-Hilweh har det vært kraftige kamper mellom den radikale islamistgruppen og andre palestinske organisasjoner. Men de libanesiske soldatene går ikke inn i leiren, dette er et lovløst område.

Vi går videre og banker på en dør. Når døren åpner seg snur alle seg til siden, slik at man ikke risikerer å se inn i huset i tilfelle det er en kvinne der inne. Vi blir ønsket velkommen av en middelaldrende mann. Kona er tilsynelatende ikke til stede. Han serverer oss appelsinjuice. Mitt reisefølge unnskylder at verten ikke kan servere meg først, han må servere fra høyre til venstre. «Det var slik profeten Mohammad gjorde det», forklarer han. Mannen er også medlem av den al-Qaida-allierte gruppen. Vi begynner å prate, verten snakker litt engelsk siden han studerte i Bulgaria da han var ung. Da var han kommunist. Senere begynte han å praktisere islam.

«11. september var bra for Europa. Det førte til at euroen styrket seg», sier han og smiler, vennlig. Jeg svarer ikke på det. Jeg kjenner meg litt beklemt. Vi småprater litt om en slektning av ham som bor i Norge, før vi reiser oss opp og tar farvel.

Senere samme dag tar min vert meg med på middag sammen med familien. Vi sitter på gulvet og spiser. Etter middagen drikker vi te og prater. Da tar han et godt tak rundt sin eldste sønn. «Han skal bli selvmordsbomber når han blir stor», sier faren og ser på meg. Han smiler. Selv om jeg sympatiserer med palestinerne, knytter det seg i magen.

Tilbake i Norge begynner jeg på Universitetet i Oslo. Her studerer jeg midtøstenkunnskap. På Blindern lærer vi at denne typen islamister som jeg møtte i Libanon bare er en liten minoritet. Det store flertallet er derimot moderate og demokratiske. Islamistbevegelser

9

som Det muslimske brorskapet og Hamas sammenliknes med norsk indremisjon. Til tross for at dette er rett etter 11. september er det lite fokus på terroristene som sto bak angrepet på tvillingtårnene.

Radikale islamistiske gruppers ideologi skyves i bakgrunnen, og forskere som fokuserer på dem omtales i negative ordelag. De islamistiske bevegelsene fremstilles som en slags frihetsforkjempere som vil befri den muslimske verden fra undertrykkende regimer med støtte fra Vesten.

Etter studiene reiser jeg ut og bor noen år i Syria og Egypt. Jeg lærer meg også arabisk. I løpet av disse årene møter jeg representanter for islamistbevegelser som Det muslimske brorskapet, Hamas, Islamsk Hellig Krig og Hizbollah. Overfor meg, en ung vestlig mann med sterke sympatier for palestinernes sak, er de imøtekommende og hyggelige. De snakker gjerne om at de respekterer demokratiske rettigheter og vil ha dialog.

Tilbake i Norge i 2008 begynner jeg å jobbe som journalist. Gradvis trenger virkeligheten seg på. I november 2008 jobber vi døgnet rundt i redaksjonen med å dekke de dramatiske begivenhetene i Mumbai der terrorister har tatt en hel by som gissel. Som journalist med arabiskkunnskaper blir jeg interessert i å forstå de radikale terrorgruppenes ideologi. Hva vil de? Svaret var helt annerledes enn det jeg lærte på Blindern. Disse islamistene er langt fra ufarlige. Terrorgrupper som al-Qaida ønsker ikke dialog, og de hater demokratiet. De vil opprette en stat basert på en streng tolkning av islamsk lov. Samtidig er det noe som fascinerer med mennesker som går inn i denne altoppslukende ideologien. Som ung var jeg selv inspirert av marxistisk ideologi. Islamisme er ikke helt ulikt. Det er et ideologisk system der islam og Koranen har et svar på absolutt alt. For den som lar seg oppsluke av dette universet er det fullkomment perfekt, logisk og uangripelig. Jeg blir nysgjerrig. Finnes det mennesker i Norge som mener det samme? Åpenbart. Hvem er de?

10

Spørsmålene førte meg tilbake til gamle oppveksttrakter. Flere av lederne i det radikale miljøet har vokst opp i mitt gamle nabolag i vestre Bærum. Nabolagene på Dønski og Rykkinn, der jeg tilbragte barne- og ungdomsårene, har også fostret personer som dyrker islam som en voldsideologi.

For å finne ut hvem de radikale islamistene er og hvordan de tenker har jeg satt sammen informasjon hentet fra samtaler med personer i miljøene, kilder i de hemmelige tjenestene og sosiale medier som Facebook. Jeg har valgt å konsentrere oppmerksomheten om det som ofte kalles radikale eller ekstreme islamister. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har forsøkt å trekke et skille mellom de to begrepene ved å si at det er lov å ha radikale oppfatninger og at det som er ekstremt og ulovlig er å bruke vold. Slik gis det et inntrykk og et bilde av at man i tjenesten bare driver voldsforebygging og ikke overvåker eller registrerer mennesker på bakgrunn av deres politiske og religiøse oppfatninger. Dette er åpenbart feil.

Det er beviselig ikke slik at PST bare følger med på ytterliggående muslimer som antas å være villige til å bruke vold. Skulle man kun fokusere på disse miljøene ville man raskt risikere å miste oversikten, rett og slett fordi disse ytterliggående muslimene er en del av et større religiøst miljø preget av konservative holdninger og til dels ytterliggående politiske oppfatninger. Tjenesten har også fått påpakning, fra Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene, for at man i for stor grad har fulgt med på religiøse miljøer og registrert opplysninger som ikke har vært relevante for tjenesten.

Selvsagt er det mulig å ha oppfatninger som er ytterliggående uten ønske om å omsette disse i handling eller ty til vold. Likevel er det bekymringsfullt om norske ungdommer slutter seg til en ideologi som maner til fiendtlige holdninger mot samfunnet de lever i.

Skal man forstå ekstremistenes holdninger er man også nødt til å forstå hvorfor unge norske statsborgere radikaliseres.

Denne boken handler om jihad – hellig krig. Det arabiske ordet jihad kommer fra verbet jahada, som betyr «å streve» etter noe.

Mange muslimer vil si at den viktigste kampen er den man fører med seg selv, for å gjøre gode gjerninger. Det er vel noe de fleste av oss kan kjenne seg igjen i. For de radikale islamistene jeg omtaler i denne boken har jihad også en annen og viktigere betydning. De vil selv argumentere for at det er riktig at jihad har flere betydninger i islam, men at den største og viktigste formen for jihad er jihad bilsayf – jihad med sverdet. Altså å føre krig for islam. For mange av dem er det å dø som martyr den største ære man kan oppnå i livet og en vei til paradis. Tittelen på boken er ikke et forsøk på å ta stilling til hva jihad faktisk er, men et forsøk på å beskrive hvordan de som beveger seg i dette miljøet tenker og føler og hva de handler i forhold til. Muslimske lesere som er av en annen oppfatning får ha meg unnskyldt.

I løpet av arbeidet har jeg snakket med mange kilder som av forskjellige og høyst forståelige grunner ikke ønsker å stå frem med fullt navn. Jeg har også blitt møtt med mye fiendtlighet. Ikke først og fremst fra det radikale islamistmiljøet. Muslimer som i utgangspunktet blir beskrevet som moderate har vært de mest skeptiske til å snakke med meg. De radikale har derimot vært overraskende imøtekommende. Noen har nok også et sterkt ønske om å fortelle sin historie. Hadde jeg ikke akseptert ønsket om anonymitet, ville det vært vanskelig å utgi denne boken. Det er også mange kilder både i og utenfor det muslimske miljøet som burde vært takket. Familie, venner og kolleger har hele tiden støttet meg. Uten dere ville det vært umulig å skrive denne boken. Men av hensyn til deres egen sikkerhet forblir navnene på gode hjelpere også anonyme.

God lesning Oslo, 14. juni, 2013

13

Mohammads reise

De som blir drept på Guds vei, si ikke at de er døde. For de er hos sin Gud. Koranen, sure al-Imran, 3:169

Jeg står utenfor Rabita-moskeen, i Calmeyers gate i Oslo, en

høstdag i oktober 2012. Det er den Oslo-moskeen flest norske muslimer fra Midtøsten går til. Mange av Rabitas aktive medlemmer sympatiserer med den verdensomspennende islamistbevegelsen Det muslimske brorskapet. Noen få har også mer ytterliggående oppfatninger. Inne i moskeen har det vært bønn for en ung, norsk mann som tidligere denne dagen er blitt meldt drept i kamp i utlandet. Selv om han ifølge meldingene fra slagmarken har falt i strid mange tusen kilometer fra Oslo, er det en religiøs plikt for hans muslimske familie, venner og kjente å møte opp og be for ham her i hovedstaden.

Folk strømmer ut etter fredagsbønnen, ukens store samlingspunkt. Fredagen er muslimenes helligdag, dagen man samles i moskeene. Før de går ut tar de på seg skoene. De plukkes raskt og effektivt ned fra hylla i gangen. Noen haster videre, andre blir

14

stående igjen utenfor inngangen og prate. Alle er menn, kvinnene forsvinner raskt ut fra en egen utgang. For mannfolkene er moskeen også en sosial møteplass. Jeg gjenkjenner flere radikale muslimer fra det samme ekstremistmiljøet som verver unge mennesker til krig i Syria. I denne moskeen fraråder imamen folk å reise til Syria for å krige – Syria har nok unge menn som vil bære våpen, sier han. Jeg er usikker på hvilket inntrykk han gjør på disse ungdommene. De får ikke lov å samles inne i moskeen etter bønn, men ingen kan hindre dem i å stå utenfor og snakke med venner og kjente. Jeg synes det virker som noen av dem skuler bort på meg, mistenksomme.

Klokken er ti–femten minutter over tre, jeg har som alltid møtt opp presis. Minuttene føles lange der jeg står, alene, midt blant alle som står og snakker sammen før de går hver til sitt. Mannen jeg venter på kommer endelig ut av moskeen. Han er onkelen til Mohammad, den unge mannen de har bedt for der inne. Etter islamsk praksis skal den døde begraves så fort som mulig, men Mohammad er ikke her. Han skal ha mistet livet i kamp mot Bashar al-Assads styrker i Syrias største by, Aleppo. Her i moskeen var han et kjent ansikt.

Mange stopper opp og tar onkelen i hånden før han når frem til meg. De smiler. De vil gratulere. «De som blir drept på Guds vei, si ikke at de er døde. For de er hos sin Gud», står det i Koranen. Profeten Mohammad lærte sine følgesvenner at en muslim som dør i kamp for Gud, han er ikke død, men levende. Den falne i strid er en martyr og kommer direkte til jannat al-firdaws, det øverste paradis.

I den øverste delen av himmelen skal martyrene få sin evige plass ved siden av Allah og hans profeter. Her får de også fri tilgang til det som i de hellige tekstene beskrives som «72 flagrende jomfruer».

Overbevisningen om at martyrdommen er en enveisbillett til Allah står sterkt i muslimsk tro. Også her, midt i Oslo sentrum.

Nå ser onkelen meg. Han stopper og håndhilser vennlig før han beklager forsinkelsen.

15

«Jeg rakk ikke ut før. Det var så mange som stoppet og ville hilse og snakke med meg», forklarer han.

Vi befinner oss blant litt nedslitte bygårder i Torggata, et av Oslos mest etnisk mangfoldige nabolag. Ingen andre steder i Norge er tettheten av kebabsjapper høyere. Likevel føles Syria fjernt. Da opprøret sveipet gjennom den arabiske verden våren 2011, gikk unge mennesker ut i gatene og ropte slagord for demokrati, mot diktatoren Bashar al-Assads regime. Etter over førti år med diktatur ønsker folket demokrati. Som ventet blir de møtt med vold. Opprøret blir et blodbad, og landet går inn i en langvarig borgerkrig som skal kreve titusener av menneskeliv. Som i alle kriger kastes unge menn inn i kampene. Også i Norge. Et tyvetalls ungdommer bosatt i Norge lar seg rekruttere for å kjempe jihad, hellig krig, mot det syriske regimet. En av dem er 21-åringen Mohammad fra Tøyen i Oslo. Tidlig på høsten 2012 reiser han til landet, der han blir involvert i harde kamper.

Onkelen og jeg bestemmer oss for å gå til en palestinsk kafé i nærheten for å snakke om nevøen. Mens vi går ringer telefonen hans hele tiden. Folk er på tråden, ikke for å kondolere, men for å gratulere. Mohammad er martyr. Å dø for Allahs sak gir deg den høyeste status du kan få i islam og er en anledning for gratulasjoner, ikke kondolanser.

Mohammads slektning smiler. Han snakker uanstrengt. Vi snakker litt på arabisk og litt på norsk. Jeg forteller om min egen bakgrunn, de årene jeg bodde i Syria og Egypt og hvordan jeg lærte meg språket der, før jeg begynte å jobbe som journalist.

Samtalen pensler etter hvert over på Mohammad.

Til familien fortalte han nesten ingenting før han dro. Etter at han ble meldt død, har de fått lite informasjon om hva som egentlig skal ha skjedd. Onkelen smiler og virker nesten uberørt.

«Egentlig vet vi ikke hva som har skjedd», sier onkelen.

16

Selv om han ikke sier det, får jeg en følelse av at han innerst inne tror nevøen er i live.

Ifølge ryktene som nå verserer i det muslimske miljøet døde den unge mannen som en helt. Gruppen han var en del av havnet i et bakhold, og Mohammad ble stående igjen mens de andre trakk seg unna. Siden har ingen hørt fra ham, og det blir antatt at han er død.

Onkelen er opptatt av å understreke at nevøen ikke var noen ekstremist. Han tegner et bilde av en ung mann med en vanskelig oppvekst som reiste til Syria for å hjelpe sine trosbrødre i krigen mot regimet.

«Han døde for en rettferdig sak. Vi vil ikke at noen skal bruke dette til inntekt for noe annet», sier han.

Både for nevøen Mohammad og onkelen var det en lang reise fra hjemlandet til Norge. Da borgerkrigen i Algerie brøt ut, ble familien tvunget på flukt.

«Vi støttet Fronte Islamique», forteller onkelen. Den islamistiske gruppen ønsker et Algerie styrt etter sharialover, islamsk lovgivning. Senere ble bevegelsen splittet i to. Groupe Islamique Armé (GIA), en ekstremistisk og voldelig fraksjon, og en mindre radikal fraksjon som ble kalt Den islamske hæren. Selv endte onkelen opp i Den islamske hæren, som ikke støttet angrep på sivile. Han opplevde likevel at han ble slått i hartkorn med de radikale og ytterliggående islamistene i GIA. Og han erfarte at Norge og nordmenn sympatiserte med det algeriske, sekulære regimet som i hans øyne undertrykket folkets ønske om å leve i en islamsk stat.

«De kalte oss terrorister», erindrer onkelen i dag. Søkelyset på algeriske opprørere var den gangen ensidig negativt, og mediene skilte ikke mellom gruppen GIA, som drepte og massakrerte sivile, og den islamistbevegelen som ifølge onkelen kjempet en rettferdig kamp. I hans øyne glemte vestlige land lovordene om demokrati så snart folket ønsket seg islam.

17

Tretten år gammel kom Mohammad til Norge. Onkelen hadde da allerede bodd her i mange år. Mohammad kom fra et land i borger­krig. Ungdomstiden i hans nye hjemland ble heller ikke problemfri. En venn fra skoletiden trekker spesielt frem en episode da Mohammad var femten år gammel og havnet i en slåsskamp. Ifølge skolekameraten ble han angrepet med en isøks. Mohammad forsvarte seg med en kniv. Likevel var det han politiet tok med seg.

Ifølge venner og kjente følte Mohammad seg urettferdig behandlet.

«Det var da han begynte å forandre seg», bekrefter skolekameraten. En periode er Mohammad innom den norske organisasjonen Antirasistisk Senter, som har ungdomstilbud som særlig retter seg mot innvandrerungdom. De prøver å la gutten finne konstruktive måter å bruke engasjementet sitt på. Etter hvert går det bedre for Mohammad. Han blir ungdomsleder på senteret og opplever å få ansvar og oppgaver.

Da Israel i 2008 går til angrep på Hamas-regjeringen i Gaza som bombarderte dem med raketter, sitter Mohammad og ser tv-bildene på al-Jazeera. Den arabiske nyhetskanalen viser israelske kampfly som bomber og dreper kvinner og barn. Bildene gjør inntrykk. Som mange andre unge med innvandrerbakgrunn går Mohammad ut i gatene i Oslo for å demonstrere. Det ender i voldelige opptøyer der innvandrerungdom kaster stein på den israelske ambassaden og vandaliserer butikker i sentrum av hovedstaden.

«Slakt jødene. La oss dra til Blindern og drepe jøder», ropes det i gatene. En av de som iakttar det hele, er Tor Bach. Han er en erfaren ungdomsarbeider og har gjennom årene vært vitne til mye.

Men kvelden 8. januar 2009 er en helt uvanlig dag. «I kveld blir det kaos», hører han ungdommene rope. Han kjenner mange av dem og blir foruroliget av raseriet som nå kommer til overflaten. Tilfeldige forbipasserende anklages for å være jøder og blir angrepet. De unge

18

muslimene er opprørte over det de betrakter som et angrep på sine trosfeller i Gaza.

«Man trenger ikke være rakettingeniør for å regne ut at voldelige islamister vil se disse miljøene som en herlig fiskedam», advarer Bach i en kronikk i Aftenposten. Stort sett for døve ører. De fleste ser på Gaza-opptøyene i Oslo som ungdommelig raseri som kom ut av kontroll og ikke noe mer. Og slett ikke som et forvarsel om noe som skal komme.

«Det dreide seg ikke om Palestina-konflikten, men om at de var frustrerte over det de opplevde som diskriminering fra det norske samfunnet », sier en som har jobbet mye med vanskeligstilt ungdom fra Gamlebyen.

I mengden av sinte ungdommer står også Mohammad. Han skiller seg ut blant de andre. Gutten bærer på en plakat hvor det står «Make Peace, Not War». Mens andre ungdommer kaster stein og lager bråk, står Mohammad sammen med de voksne og prøver å roe situasjonen ned. Det hjelper ikke, ungdommens raseri er for sterkt. Til tross for sin innsats for å roe gemyttene får Mohammad en kraftig dose tåregass sprayet rett i ansiktet av politiet. Hvis man ikke har erfart tåregass, kan det være en sjokkartet opplevelse. Man kan få pusteproblemer og oppleve kortvarig blindhet. I kombinasjon med bråk og uroligheter kan det virke skremmende. En som kjenner ham mener at også denne erfaringen forandret noe i ham.

«Jeg tror det var da det begynte å gå feil vei med ham.»

Mohammad biter uansett opplevelsen i seg. Sammen med venner forsøker han å stå frem i mediene og forklare at de er opptatt av palestinernes sak og at de ikke vil ha bråk. Han fremstår hverken som sint eller ekstrem.

«Budskapet vårt druknet i alt bråket, men jeg tror mange klikker fordi de føler de ikke blir hørt i det norske samfunnet. De verste

19

bråkmakerne er de som kan minst om den politiske bakgrunnen for å demonstrere», uttaler han.

Ifølge flere som kjente ham på denne tiden ble han frustrert over at ungdommen ble fremstilt som pøbler. Engasjementet de hadde for befolkningen på Gazastripen kom ikke frem på de norske tvskjermene. «Han fikk en følelse av at det ikke nyttet», sier en som kjenner ham godt.

En annen venn beskriver hvordan det føles stadig å prøve uten å bli møtt med forståelse. «Uansett hva vi gjør, blir det galt. Det kjennes som det ikke er noen vits», sier vennen, som er på samme alder som Mohammad.

Etter Gaza-demonstrasjonene begynner Mohammad å forandre seg. Han går tilbake til islam, religionen som alltid har stått så sentralt i foreldrenes liv. Men han går lenger. En dag kommer han inn i Rabita-moskeen i Oslo og skjeller ut moskeen for å være altfor liberal, blant annet fordi de tillater sosiale sammenkomster der både menn og kvinner er til stede – et klart brudd på islamsk lov, ifølge Mohammad.

«Han var en del av miljøet rundt Islam Net, som argumenterte på denne måten», husker en som var aktiv i Rabita-moskeen på denne tiden. Den konservative ungdomsorganisasjonen er i dag Norges største muslimske gruppe og tar blant annet avstand fra at menn og kvinner kan sitte sammen, noe som fremdeles er mulig i Rabitamoskeen. På Islam Net sine møter har de kjønnsdelte sitteplasser, ikke bare under bønn, men også på møter og andre tilstelninger. Med andre ord en fullstendig segregering av menn og kvinner. Mange av jentene som er med i gruppen går i niqab – et heldekkende plagg der bare øynene synes. Mohammad lar seg påvirke av den kon­servative ideologien og blir gradvis mer fiendtlig innstilt til det norske samfunnet. En dag kom han stormende inn på Anti­rasistisk Senter, der han selv, som ungdom med innvandrerbakgrunn, har vanket. De har

20

et bilde av ham hengende på veggen. Det vil han nå ikke ha noe av, han vil ha det fjernet. Han vil ikke være avbildet hos den vantro organisasjonen som ikke følger de strenge muslimske prinsippene.

Etter dette finner Mohammad og lillebroren et nytt fellesskap hos en gruppe norsk-muslimske ekstremister. De får besøk av Arfan Bhatti hjemme hos seg. De serverer te og har det hyggelig. Etter hvert blir de to brødrene en del av det radikale islamistmiljøet.

Foran Stortinget 20. januar 2012 står Mohammad side ved side med Mohyeldeen Mohammad og Arfan Bhatti og roper slagord mot Norge og USA, for hellig krig og støtte til den avdøde al-Qaidalederen Osama bin Laden. I dette miljøet får han et arabisk krigernavn. «Abu Khattir», «faren til den farlige». I jihadistbevegelsen er det vanlig at arabiske kallenavn starter med «Abu» selv om personen det gjelder er barnløs.

Vinteren 2012 blir Syria en stadig viktigere sak for de norske jihad-tilhengerne. Samtidig oppfordrer al-Qaidas nye leder, Ayman al-Zawahiri, alle som kan om å reise til Syria. De første norske muslimene reiser av sted. To forsøker å reise via Tyrkia, men blir stanset på grensen og sendt tilbake til Norge. Eks-kona til Arfan Bhatti, Margrethe Salvesen, med det muslimske navnet Mariam, er trolig den første norske islamisten som tar seg inn i landet. Vinteren 2012 reiser hun over grensen fra Libanon og lar seg avbilde noen titalls kilometer fra Homs, som på det tidspunktet var sentrum for kampene mellom opposisjonen og Assads regime.

Tidlig på høsten 2012 tar Mohammad og lillebroren Ahmed beslutningen om å reise. Ahmed drar til faren på Tøyen i Oslo, gir ham en gave og ber samtidig om lov til å dra. For familien var det et dilemma. Faren har vært trist og sorgfull over at sønnene fikk en vanskelig oppvekst i Norge. Derfor var han først glad da de for alvor ble praktiserende muslimer. Derfor er det vanskelig for ham å si nei, når sønnene vil reise til Syria for å hjelpe sine muslimske brødre.

21

«Vi anbefalte dem ikke å dra, men de er voksne mennesker og vi kunne ikke nekte dem det», forklarer onkelen.

Lillebror Ahmed ble kjørt til flyplassen av Arslan Maroof Ubaydullah Hussain, talsmann for den norsk-muslimske ekstremistgruppen Profetens Ummah. Selv blir Hussain hjemme i trygge Norge.

Reisen til Syria er for de fleste ukomplisert. Flertallet av de aspirerende hellige krigerne flyr til Ankara eller Istanbul. Derfra kan man nokså enkelt komme seg til den syriske grensen med buss eller fly.

På den andre siden har radikale islamistgrupper gjestehus som tar i mot de unge muslimene fra Vesten.

Kort etter følger storebror Mohammad i lillebrorens fotspor. Til familiens motvillige samtykke setter han seg på flyet til Tyrkia og tar seg deretter over grensen til Syria. Også storebror Mohammad ble kjørt til flyplassen av et medlem av Profetens Ummah.

Talsmann Hussain var blant de første i rekken som lovpriste Mohammad da nyheten om at han skulle ha blitt drept ble kjent: «Profetens Ummah er stolte over den unge brorens bekymring for den islamske nasjonen og kjærlighet for islam», skrev Hussain. «Profetens Ummah håper, In sha Allah, hvis Gud vil, at denne brorens martyrdom fører til at flere lar seg motivere til å dra ut og kjempe for Allahs sak», skrev Hussain på Facebook. Samtidig minnes også Arfan Bhatti hvordan gutten gjestfritt tok imot ham på besøk og serverte algerisk mat.

Familien satte ikke pris på dette da de ønsket å forhindre et inntrykk av at Mohammad og broren var tilknyttet det radikale miljøet.

I en e-post til meg skriver Hussain samme høst følgende: «Mellom oss, så vil jeg fortelle deg at begge brødrene var sterkt engasjerte og aktive i Profetens Ummah, og Profetens Ummah tilrettela reisen for dem.» Borgerkrigen mellom diktatoren Bashar al-Assad og sunnimuslimske opprørere er nå hele den radikale islamistiske verdensbevegelsens kampsak. Tidligere hadde Syria vært reiseruten

22

al-Qaida-krigerne brukte for å komme seg til Irak. Nå reiser kamp­ erfarne ekstremister fra Irak, Libya, Tsjetsjenia og Afghanistan til Syria for å delta i krigen.

Mens det radikale islamistmiljøet uttrykker glede over at Mohammad har blitt en martyr, er norske venner og kjente i sorg.

«Dette er helt utrolig trist. Han var en av de snilleste og morsomste personene jeg kjente», minnes en tidligere skolekamerat.

En annen bekjent som hadde mye med Mohammad å gjøre, er oppløst i tårer når jeg snakker med ham. «Vi har sittet og drukket hele natten og mimret om ham», forteller han meg.

Etter hvert viser det seg at meldingene om dødsfallet er høyst usikre. Strengt tatt vet vi ikke mer enn at noen i Syria har formidlet til venner i Norge at han var i en skuddveksling og siden forsvant.

Hans yngre bror har familien heller ikke hørt noe fra.

Mohammad reiste ikke til Syria på egen hånd. For å reise ned, må man ha kontakter. De kontaktene er nettverket til det radikale ekstremistmiljøet i Norge. Mer moderate muslimske krefter bruker heller tid og energi på å samle inn penger til nødhjelp. De som ønsker å reise ned, må gå til ekstremistene for å få hjelp. Flere unge norske ekstremister er kledd i hvite kjortler og utstyrt med store pengebeløp som blir lovlig klarert på vei ut av landet. I Tyrkia møter de mellommenn som hjelper dem over grensen til Syria, hvor de ifølge PST blir tatt imot av den mest radikale opprørsgruppen i landet, Jabhat al-Nusra.

«Bak rekrutteringen fra Norge står godt voksne menn», sier representanter for tjenesten. «Det er disse som har nettverket og kontaktene.»

Disse personene har også det moralske ansvaret om noen av de unge rekruttene blir drept. Men sjansen for at de må stå til ansvar for det, er liten.

23

Noen uker etter at Mohammad ble meldt død får familien beskjed om at 21 år gamle Mohammad likevel er i live. Han befinner seg fortsatt i Syria.

«Jeg lever for øyeblikket!» skriver Mohammad på Facebook 18. oktober. Nyheten sprer seg på sosiale medier. Han lever! Flere familiemedlemmer uttrykker umiddelbart overraskelse.

«Nei? Er det sant? Takket være Gud! Kjære fetter, jeg som trodde du var død! In sha Allah skal du komme til Norge i live, vet du hvordan det går med Ahmed?» skriver fetteren hans. En rekke andre uttrykker at de er gledelig overasket.

«Hva, lever han?» sier en bekjent av Mohammad da jeg ringer og spør. Han hadde sørget over dødsfallet. Den gledelige nyheten kom svært overaskende.

Jeg ringer også onkelen hans.

«Ja, det stemmer, han har sendt en tekstmelding om at han er i live», forteller han meg.

Han hadde sluppet unna og kommet seg vekk fra krigssonen.

To dager senere legger Mohammad ut en ny melding på Facebook, der han takker for alle som har skrevet til ham og tilføyer at han «tilgir dem som var for tidlig ute med å spre nyheten om meg […] Situasjonen i Syria er veldig dramatisk. Jeg oppfordrer alle til å bidra med hva som helst. Syriske regimesoldater skyter alle de ser, barn, kvinner, eldre, uansett hva», forteller han.

Nå forlater Mohammad Syria og reiser til sitt opprinnelige hjemland Algerie, der han slapper av med familien, før han kommer til Norge. Her hjemme er familien nervøse for møtet med pressen og PST. Men ingen politifolk eller journalister med kamera venter på Mohammad når han lander i Oslo. Han får feire avslutningen på fastemåneden Ramadan med familien hjemme i Norge. Lillebroren har også kommet seg ut av Syria og hjem til Norge. Tilbake i landet gjenopptar begge to kontakten med det radikale miljøet. Historien

24

om hva som skjedde med dem der nede forblir en hemmelighet for andre enn de innvidde. Heller ikke alle de nærmeste har fått vite nøyaktig hva som skjedde.

«Mohammad var involvert i harde kamper. Hans yngre bror vet jeg egentlig ikke om noensinne var i kamp eller ikke», sier en som har snakket mye med begge to etter at de kom hjem.

I kontorene til PST i Nydalen i Oslo er det spesielt én ting man er bekymret for: at personer som Mohammad kommer tilbake som tikkende bomber, klare til å gjennomføre terrorhandlinger på norsk jord. Det er ikke ulovlig for norske statsborgere å kjempe i Syria.

Politiet kan ikke stanse dem som reiser. Ulovlig blir det bare om man gjør seg skyldig i forbrytelser i de landene der man kjemper.

Her vil PST nesten uansett få en svært vanskelig bevisoppgave. Fra 1999 til 2010 var én av tre forsøk på terrorangrep i Europa begått av jihad-veteraner. Én av ti jihad-veteraner vender tilbake til sine hjemland, for å planlegge eller gjennomføre terror, ifølge en rapport fra Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt.

Hva slags grupper er det de norske verves til? Jabhat al-Nusra beskrives som et konglomerat av radikale islamister. Gruppen har et langt og omstendelig navn, Jabhat al-Nuṣrāh li-ahl ash-Sham min mujahedin al-Sham fi sahat al-Jihad (Fronten for beskyttelse av StorSyrias folk ved de hellige krigerne på stedene for Jihad). Al-Sham, Stor-Syria, er det arabiske navnet på området som i kolonitiden ble kalt Levanten – Libanon, Syria, Jordan, Israel, Vestbredden og Gazastripen. Både arabiske nasjonalister og islamister drømmer om at disse landene skal gjenforenes, selvsagt under muslimsk herredømme. Jabhat al-Nusra har også erklært at de fører hellig krig ikke bare mot det syriske regimet, men også mot USA og Israel. Det er til denne gruppen kamperfarne veteraner fra Irak har latt seg verve.

Disse irakerne har lovet at de ikke vil stanse med å styrte president

25

Bashar al-Assad. Når kampen mot ham er over, vil de vende våpnene mot alawittene, sjiamuslimene og alle andre som har støttet ham. Jabhat al-Nusra har gjennomført store selvmordsangrep og andre sofistikerte terrorangrep, og selv om de er en liten bevegelse, regnes de for å være dødelig effektive. 29. mai 2012 gjorde de seg skyldig i en av de verste krigsforbrytelsene opprørerne i Syria har stått bak. Tretten soldater fra regjeringshæren ble tatt til fange og avhørt av jihadistene. De ble «funnet skyldige og henrettet», ifølge organisasjonen. Alle ble skutt. Ugjerningen fant sted i Deir ez-Zor, en by øst i Syria. «Vi tok knekken på bikkjer fra sikkerhetsapparatet og deres bøller. Alle endte opp med å dø på verst tenkelig vis», het det i uttalelsen fra gruppen, der de tok ansvaret for de barbariske drapene. Jabhat al-Nusra er mindre enn andre opprørsgrupper og representerer på ingen måte syrere flest. Bevegelsen skal ha vokst fra å være noen titalls hellige krigere våren 2012, til nå å romme over tusen. Bevegelsen er raskt voksende og har vist seg å ha både militær slagkraft og politisk gjennomslagskraft. Ifølge al-Qaidas leder, Ayman al-Zawahiri, har gruppen nordmennene kjemper for erklært sin lojalitet til terrornettverket.

Hjemme i Norge er Mohammad til stede under fredagsbønnen i Rabita-moskeen på nasjonaldagen 17. mai. I etterkant av bønnen holdes det en såkalt dars, en forelesning om islamske temaer. I løpet av forelesningen ønskes også muslimene til lykke med feiringen av nasjonaldagen. Mohammad tar kraftig til motmæle mot dette innslaget, og det blir en amper diskusjon. Det er haram, forbudt, å feire nasjonaldagen, hevder han. Han får støtte fra flere andre ungdommer. De hevder at det ikke er i tråd med islam å feire nasjonaldagen til et land med et kristent flagg, som også deltar i krigføringen i muslimske land som Afghanistan. Korset i flagget er også et kristent symbol, hevder de. I stedet tar ungdommene i bruk andre flagg – de svarte og hvite islamske flaggene.

26

Videoer fra opprørsgruppen Jabhat al-Nusra i Syria viser hvordan jihad-krigerne tar over nabolag, der folk jubler og vifter med gruppens svarte flagg. Radikale islamister bruker bare flagg der det står la allaha illa allah wa muhammadun rasul allah – Det finnes ingen Gud uten Gud og Mohammad er hans profet. Svarte flagg brukes i krig, hvite i fred. I Syria er det krig. På arabisk kalles dette flagget, som finnes i flere varianter, rayat al-rawda, som rett og slett betyr «det sorte flagget». Flagget er ikke bare et symbol, men også en krigserklæring. Noen ganger omtales det også bare som al-raya, «flagget». Men det har også et annet navn, rayat al-‘uqab, «ørnens flagg». Det hvite kalles liwa’, som bare betyr «flagg». Det arabiske språket har ofte samme navn for mange ord, og begge kan oversettes med «flagg» eller «banner».

De svarte flaggene spiller også en rolle i muslimske beskrivelser av endetiden. Et tegn på at verdens ende står for døren i islam er mahdiens gjenkomst. Mahdien er en frelserskikkelse som vil erobre verden. Fra den såkalte hadith-tradisjonen, altså fortellingene om profeten Mohammads liv, blir det også fortalt at Mohammad skal ha sagt at et tegn på dommedag vil være en hær av muslimer fra Khorasan, dagens Afghanistan og Pakistan, som inntar Jerusalem.

Denne ustoppelige armeen skal komme ridende med svarte flagg.

Det er ikke alle muslimer som regner dette sitatet som autentisk, men det spiller en viktig rolle i endetidsforestillinger blant mange radikale islamister.

Det samme sorte flagget har de norske islamistene brukt i sine logoer, blant annet da de i et brev til norske politikere krevde en islamsk stat på Grønland. Det vaiet også foran den amerikanske ambassaden i Oslo høsten 2012 da Profetens Ummah demonstrerte mot en film de mente gjorde narr av profeten Mohammad. De svarte flaggene er et sterkt symbol. De signaliserer et ønske om konfrontasjon med Vestens forsvar av verdier som demokrati, ytringsfrihet og

likestilling, og de varsler et ønske om å leve i en stat styrt av guddommelige lover.

Ungdommene som sverger sin tilhørighet til dette flagget, er norske, i likhet med Mohammad. De har vokst opp på Tøyen, Stovner og Holmlia i Oslo, på Rykkinn og Dønski i Bærum, i Fredrikstad eller Drammen. Likevel valgte de september 2012 å stille seg opp foran den amerikanske ambassaden og rope slagord til støtte for Osama bin Laden. Noen går enda lenger, som Mohammad, og velger å risikere sitt eget liv på slagmarken i Syria, et land der de ikke kjenner noen. Til grunn for oppblomstringen av et radikalt norsk islamistmiljø ligger det utvilsomt mange skjebner og personlige historier. Men det er heller ikke slik at alle er ofre. Mange i dette miljøet har vært tilsynelatende godt integrerte. For bare noen år siden spilte flere av dem fotball på løkka, gikk ut på byen og hadde vanlige jobber. Nå har de latt skjegget gro og kledd seg i lange kjortler og hyller terror mot Vesten. Som ung var jeg selv en del av et venstreradikalt miljø der terskelen for bruk av vold mot meningsmotstanderne mildt sagt var lavere enn i befolkningen for øvrig.

Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i noe av voldsforherligelsen og de utopiske drømmene om en annen verdensorden. 70-tallets marxister reiste ikke til Vietnam for å slåss. Blitzerne nøyde seg med å kaste stein på politiet. Unge norske muslimer reiser til sin tids Vietnam, Syria.