Frank Aarebrot
200 책r p책 200 sider En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814
© 2014 Kagge Forlag AS Layout: Gisle Lyng-Vagstein Omslagsillustrasjon: Bilde av Eidsvoll: Nasjonalbiblioteket, bilde av Einar Gerhardsen: Billedsentralen/Scanpix, bilde av Erna Solberg: Cornelius Poppe/Scanpix, bilde av Frank Aarebrot: Thomas Hellum/NRK Papir: Artic Volum White 130 g Boka er satt med Sabon 10,5/15 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-1535-5 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
På slutten av hvert kapittel vil du finne en QR-kode som ser ut som denne. Når du skanner koden med mobiltelefonen din, kan du se et utdrag fra foredraget Frank Aarebrot holdt på NRK2, 200 år på 200 minutter. Utdraget QR-koden viser til, omhandler det samme tiåret som er beskrevet i det gjeldende kapitlet.
F ORO R D Denne boka er basert på en forelesning jeg holdt i NRKs regi i forbindelse med grunnlovsjubileet, med tittelen 200 år på 200 minutter. Det ligger i sakens natur at oppdraget var å si noe om samfunnsutviklingen etter at Eidsvollsforsamlingen reiste hjem i mai 1814. Jeg ser det slik at våre grunnlovsfedre satte i gang to prosjekter denne våren for 200 år siden. Det ene var et demokratiseringsprosjekt, og det andre var et nasjonalt uavhengighetsprosjekt. Begge prosjekter er blitt videreutviklet i de 200 årene som er gått – med noen tilbakeslag – og ingen av dem er fullført. Så vel demokrati som uavhengighet er i bunn og grunn idealer – og idealer er noe vi streber mot uten at vi på et gitt tidspunkt kan si «Nå er vi blitt det ideelle demokrati!» eller «Nå har vi oppnådd den totale nasjonale selvråderett!» Det er selve prosessen som fascinerer meg. Generasjoners strev med å nærme seg idealene. I en ramme på 200 minutter, eller som i denne boka, 200 sider, sier det seg selv at det er umulig å tegne et fullstendig bilde av samfunnsutviklingen. Jeg ser på min virksomhet som å være en statsvitenskapelig flanør – en eldre akademiker på spasertur gjennom historien. Jeg hilser på noen på min vei, andre treffer jeg ikke selv om de er viktige, og atter andre kan jeg ha kommet i skade for å overse. Jeg ser at jeg har nevnt relativt få av mine akademiske kollegaer, selv om mange av dem har bidratt til diskusjonen om demokrati og 5
uavhengighet gjennom tidene. Likeledes er norske idrettshelter og bildende kunstnere bortimot fraværende, til tross for deres betydning for vår opplevelse av å være et folk. Ja, mange av mine personlige forbilder er ikke med. Måtte de tilgi meg. Hvert kapittel tar utgangspunkt i et tiår, med både tilbakeskuende kommentarer og med perspektiver som peker fremover. For hvert tiår har jeg prøvd å presentere endringsprosesser og sentrale aktører der noe skjedde i akkurat det tiåret som var viktig for den fremtidige utviklingen. La meg få rette en takk til NRKs Steinar Birkeland og Thomas Hellum som ga meg denne unike muligheten til å formidle mitt syn på Grunnloven og historien til det norske folk. En stor takk til Kagge Forlag som har lagt forholdene godt til rette for meg. Endelig skylder jeg Olav Garvik en stor takk for hans skjønnsomme transkribering av foredraget og for mange kreative samtaler om nødvendige supplerende kommentarer og opplysninger. I den grad det finnes feil og grelle utelatelser er dette mitt ansvar alene. Bergen, 28. juni 2014
Frank Aarebrot
HVO RDAN VA R DET MUL I G? Når mindre stater blir til eller skifter regime, er den direkte årsaken sjelden å finne innad i samfunnet. Det var ikke endringer internt i Norge som gikk forut for frigjøringsverket på Eidsvoll, like lite som det var interne forhold som igangsatte de nye statene og regimene på Balkan i 1990-årene. De avgjørelsene som gjorde det mulig for 112 menn å forfatte en grunnlov og velge en konge 17. mai 1814 på Eidsvoll, ble fattet i London, St. Petersburg og Paris. De norske aktørenes bidrag og fortjeneste var at de evnet å utnytte de muligheter som den utenrikspolitiske situasjonen skapte. Danmark-Norge hadde gjennom en ganske vinglete nøytralitetspolitikk klart å holde seg utenfor revolusjonskrigene og napoleonskrigene frem til 1807. Dette året ble et skjebneår i Norden. Sett fra London var den dansk-norske flåten et problem. Etter at engelskmennene hadde vunnet slaget ved Trafalgar i 1805 og fjernet den franske marinetrusselen, var faktisk Danmarks og Norges marine den største flåtestyrken utenfor Storbritannias kontroll. Man så med bekymring på at denne flåten kunne komme til å blokkere forbindelsen til Russland gjennom Øresund. Engelskmennene stolte rett og slett ikke på vår nøytralitet. Den 16. august 1807 landsatte Storbritannia derfor en ekspedisjonsstyrke på Sjælland som beleiret København og tvang regjeringen til å overgi marinen til dem den 6. september. Dette 9
«flåteranet» brakte Danmark og Norge inn i napoleonskrigene som alliert på Frankrikes side.
NORDMENN SULTET
Også i Paris fikk nederlaget ved Trafalgar store konsekvenser. Napoleon måtte oppgi enhver drøm om å invadere sin erkefiende på den andre siden av Kanalen. I stedet satset han på en økonomisk utmattelsesstrategi. Senhøstes 1806 utstedte han et dekret om at all britisk eiendom på franskkontrollert område skulle konfiskeres, britiske statsborgere skulle interneres og britiske handelsskip skulle nektes anløp i alle havner på det europeiske kontinent. Britene svarte på denne «fastlandsblokaden» med en marineblokade av kontinentets kyster. Franske og allierte handelsskip skulle erobres, og mannskapene sendes til krigsfangenskap i Storbritannia. Dette fikk store konsekvenser for Danmark og Norge, som ble delt i to av britiske krigsskip. Det var mange Terje Vigener som havnet i «prisonen», og folk i Norge sultet når det danske kornet uteble. Denne blokaden varte i hele perioden mellom 1807 og 1814. For Norge hadde den mangelfulle kontakten med Danmark også noen positive konsekvenser. Det ble nødvendig å opprette et provisorisk regjeringsråd i Christiania, som senere gjorde det mulig å ha regjeringsmøter i Norges hovedstad allerede i mars 1814 – altså før grunnloven var ferdig. Det kan også hevdes at den relative isolasjonen var med på å fremskynde etableringen av et norsk universitet i 1811.
SÅ KOM JEAN BAPTISTE BERNADOTTE
I 1807 undertegnet den russiske tsar Alexander og Napoleon en uventet fredsavtale. Russland, som tidligere hadde vært alliert med blant annet Storbritannia og Sverige, sluttet seg nå til fastlandsblokaden. Dette satte Storbritannia og Sverige under press, og ledet Sverige inn i en 10
tofrontskrig i 1808 og 1809. På den ene fronten måtte Sverige kjempe mot Russland, og mot Danmark-Norge på den andre fronten. Det gikk dårlig for svenskene, som tapte Finland til Russland, mens den norske hæren, ledet av prins Christian August, jaget svenskene tilbake over over grensen. I Sverige fikk kong Gustav IV Adolf skylden for nederlagene. Han og hans familie ble avsatt ved et statskupp i 1809, og den barnløse oldingen Karl XIII ble tatt til konge. I et kort mellomspill ble den dansk-norske hærføreren fra 1808, Christian August, valgt til svensk kronprins, men han døde uventet i 1810. Deretter kom turen til den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte som ble svensk kronprins under navnet Carl Johan. For Norges fremtid var det viktigste ved alle disse omveltningene en fundamental endring i svensk politikk. I kjølvannet av tapet mot Russland ga Sverige simpelthen opp håpet om å ta Finland tilbake. I stedet satset man på å få Norge som erstatning.
CHRISTAN FREDERIK GREP SJANSEN
Nå hadde Sverige flaks. Freden mellom Russland og Frankrike brøt sammen. Napoleon invaderte Russland i 1812 med katastrofale følger. Hans soldater lå igjen som frosne lik på de russiske steppene. Siden Sverige hadde avfunnet seg med at Finland nå var russisk, var det intet i veien for at Sverige kunne slutte seg til den store alliansen mot Napoleon, sammen med Russland, Preussen og Østerrike. I oktober 1813 møttes disse i «folkeslaget» ved Leipzig. Her tapte en nyrekruttert fransk hær. De fire seierherrene forfulgte franskmennene helt til Paris. Napoleon abdiserte og ble sendt til Elba. Forhandlinger om en ny orden i Europa kom i gang våren 1814 i Paris. Her måtte Carl Johan være til stede. Etter slaget ved Leipzig deltok størsteparten av den svenske hæren i marsjen mot Paris. Men en tredjedel av hæren fulgte Carl Johan på 11
n
der Napoleo d Leipzig 1813, «Folkeslaget» ve e nederlag. led et avgjørend
Sveriges kronprins, Carl Johan. Døpt Jean Baptiste Bernad otte (1763–1844).
en omvei nordover mot Danmark, der de truet med å hærta Jylland. Regjeringen i København hadde ingen muligheter til å hindre en slik okkupasjon, og 14. januar 1814 ble Norge avstått til Sverige i Kieltraktaten. Den 24. januar mottok stattholderen i Norge, den danske prins Christian Frederik, meddelelsen om dette. Han må også ha fått vite at Carl Johan måtte dra sporenstreks til Paris for å fremme Sveriges interesser ved stormaktenes forhandlingsbord, og at han neppe ville være tilbake før til sommeren. Dette skapte det vi statsvitere kaller et mulighetsrom våren 1814. Christian Frederik ville bruke denne muligheten til å reise opprørsfanen mot Kieltraktaten. De mennene som møttes på Eidsvoll, benyttet på sin side muligheten til å gi Norge en grunnlov.
gen.
Eidvollsbygnin
1814
D E MO KRATIET S V UGGE Eidsvollsbygningen er det fremste symbolet på det som skjedde i 1814. Her ble selveste Grunnloven meislet ut. Litt svulstig uttrykt kan man si at nettopp her sto demokratiets vugge i det nye, mer selvstendige Norge. Eidsvollsmennene satte punktum for sitt arbeid 17. mai. Det er derfor helt naturlig å holde fast på Eidsvoll – og starte der – når vi skal se tilbake på demokratiutviklingen i de to hundre årene som er gått. Men Eidsvoll er bare en liten del av demokratihistorien. Grunnlovsverket er bare det første skritt i utviklingen mot selvstendighet og demokrati. Nasjonal selvstendighet og demokrati var begge gigantiske prosjekter som ble satt i gang i 1814. Ingen av de to prosjektene er blitt fullført på 200-årsdagen. Det er viktig å ha dette i minnet, for hver generasjon må etterlate seg en ny versjon av friheten og demokratiet. Det første var like viktig som det andre. Vi må ikke glemme at pionerene på Eidsvoll sto overfor den store utfordringen det var å sikre nasjonens selvstendighet overfor det rare og uforutsigbare landet vi kaller utlandet, etter at vi hadde vært en del av Danmark i flere hundre år. At grunnloven ble undertegnet 17. mai 1814, er barnelærdom. Men Norge fikk faktisk to grunnlovsdager i 1814. Først 4. november kom den grunnloven landet ble styrt etter i de 91 årene frem til unionsoppløsningen i 1905. Denne novembergrunnloven kom til fordi 17