Brorskap Hvis du overlever en oppvekst med daglig 70-talls-yoga og en million push ups, takler du også et liv med Lasse Kjus. Kjetil André Aamodt
K
jetil og Lasse ble aldri bestevenner privat i løpet av alle årene på lag sammen. De kunne tilby hverandre en arm å sove på, de støttet hverandre, inspirerte hverandre, terget hverandre, ble bedre av hverandre, respekterte hverandre og likte hverandre. Men de ble aldri bestevenner. Kjetils bestevenn har alltid vært Erik. Lasses bestevenn heter Sølve. Det er vanskelig å karakterisere forholdet mellom Lasse og Kjetil på noen annen måte enn som familiært. De betrakter seg selv som et gammelt ektepar. Rent praktisk er det riktig. De sov i samme seng, de kjente hverandres dårlige sider og hverandres gode humør. De byttet klær, brukte samme tannbørste og tørket seg med samme håndkle. De ventet på hverandre før de gikk ut av hotellrommet når den ene brukte litt 159
lengre tid på badet. De kranglet om ingenting og lot være å snakke om store ting. I det praktiske var de et ektepar. I sin relasjon var de mer som brødre. Søsken kan krangle så busta fyker, de kan gi hverandre dødsblikket og the silent treatment, men de finner alltid tilbake. Det ligger en kjærlighet i bunn hos brødre, eller i dette tilfellet en sterk respekt, som gjør at de finner tilbake til hverandre etter to timer eller én dag. De var nødt til det også, for de kunne ikke – og ville ikke − velge hverandre bort. En bror vil også alltid inneha den eksklusive retten det er å gjøre narr av den andre. Lasse hadde ingen problemer med å knuse Kjetil i knokepoker så blodspruten sto, eller fortelle ufordelaktige historier om ham, men dersom andre forsøkte på det samme, tok han Kjetil i forsvar samme hvor riktig eller galt det skulle være. Og omvendt. De oppførte seg som brødre, og de følte seg som brødre. Det kunne gå lang tid mellom hvert møte eller hver prat dersom det krevde egeninnsats og de ikke naturlig møtte hverandre i landslagssammenheng. Sånn er det i dag også. De henger ikke sammen på fritida annet enn når de jobber sammen eller konkurrerer mot hverandre. Det går for så vidt ut på ett, siden jobben er tv-programmet Hvem kan slå Aamodt og Kjus. Selvsagt har det hendt at de har vært på hytta til hverandre, deres respektive samboere Stine Østvold Aamodt og Marianne Berner kjenner hverandre og barna deres kjenner hverandre igjen, men du finner ikke Lasse og Marianne og Kjetil og Stine i parmiddag en helt vanlig lørdag. En av grunnene til at Lasse og Kjetil har holdt ut med hverandre i tusenvis av døgn på rom sammen på reise i hele verden, er at Kjetil er konfliktsky. Eller, uttrykket «konfliktsky» 160
er nesten for svakt. Kjetil hater konflikter. Løsningen er at han går inn i sin egen verden. Det kunne gjøre Lasse frustrert. Noen ganger førsøkte han vifte med en Snickers foran nesa på Kjetil. Det hjalp. En annen grunn til at de har holdt ut sammen er Kjetils evne til å tilpasse seg. Hvis du overlever en oppvekst med daglig 70-talls-yoga og en million push ups, takler du også et liv med Lasse Kjus, sier Kjetil i dag. Selve fundamentet i forholdet er likevel en felles oppfatning om sentrale verdier. De er enige. Helt til Lasse kommer med en feilaktig påstand. Det gjorde han ofte. Som vi vet kunne Lasse helt bevisst påstå noe han visste ikke stemte. Og som han dermed visste Kjetil ville reagere på. Denne tilsynelatende provoserende oppførselen var gjerne motivert av at Kjetil hadde vært i overkant ivrig i en annen aktivitet han på død og liv skulle vinne. Lasse tok som regel feil når de diskuterte reine faktaspørsmål. For eksempel tok han dundrende feil da de kranglet om hvem som var høyest av Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone. Men Lasse hadde desto oftere rett når de diskuterte og analyserte skikjøring spesielt og idrett generelt. Etter et storslalåmrenn i Bormio diskuterte de teknikk, og Lasse mente at hans kjøring teknisk sett var mer effektiv. Det kunne ikke Kjetil forstå, siden han tross alt kjørte fortere i dette rennet. Men Lasse sto på sitt. Neste år så Kjetil hva Lasse mente. Da kjørte Lasse fortest. Lasse hadde, ifølge Kjetil, noen perspektiver på skikjøring, teknikk og utvikling som overgikk Kjetils. Kjetil mener Lasse er omtrentlig med regler og har et avslappet forhold til fair play. Det kunne skape harde taklinger. Lasse karakteriserer sine seiere på sjakkbrettet som store 161
og spektakulære, og Kjetils for lange arbeidsseiere. Til tross for at begge har et unormalt sterkt konkurranseinstinkt − et toppidrettsfokus som passer i sport, men som er mer for et handicap å regne i sosiale sammenhenger − har de sjelden opplevd store konflikter ellers i sitt samboerskap. En og annen klinsj har det vært. Som på treningssamling i Hintertux. Gutta spilte fotball, og spillet ble rett og slett fysisk og grisete. Lasse og Kjetil sto etter hvert og skrek til hverandre, mens lagkameratene gjorde store øyne. Konkurranseinstinktet kjente de til, men Kjetils evne til å styre unna konflikter gjorde denne episoden litt spesiell. Kjetil backet ikke unna. Det handlet nettopp om fair play. Eller regler. For Kjetil var et mål et mål. Lasse var sløv med statistikk. Han betvilte Kjetils påståtte kontroll på stillingen og antydet at han jukset. Det tålte ikke Kjetil. Lasses forklaring på at han selv provoserte kameraten på denne måten, var at han ble lei det sure trynet hans. Lasse mente lagkameraten løp rabiat rundt på banen med skylapper på. Kjetil ble sur da de andre tok ham litt hardt, når de ifølge Lasse bare gjorde det samme som Kjetil gjorde selv. Etter slike episoder ble det stille på rommet. I flere timer. Så gikk det over. Det gjorde det alltid. På flyet spilte de ofte sjakk. En gang sprakk det der også. Lasse og Kjetil hadde vært mye sammen og begynte å bli smålei begge to. Kjetil vant og sa, mest på fleip, at Lasse ikke tålte å tape. Lasse visste godt at hvis det var noen som ikke tålte å tape, så var det Kjetil. Og nå fikk hele flyet høre det. En annen gang, etter at Lasse hadde hatt en bedre periode i bakken enn Kjetil og en mer enn vanlig selvopptatt Kjetil pratet og pratet om utfordringer, følelser og skuffelser knyttet til prestasjonene, ble Lasse lei. Og da Lasse forsøkte på det samme, hørte ikke Kjetil etter. Dette irriterte Lasse såpass 162
grundig at han helt bevisst vendte det døve øret til da Kjetil ville snakke. Begge endte opp med å bli frustrerte, så de bare sluttet med det. Så var det løst. Begge ble etter hvert forsiktige med å kritisere hverandre. Spesielt når det gjaldt skikjøring. Kjetils stolthet og Lasses stahet ble best ivaretatt ved forsiktige, faglige funderte og konstruktive bemerkninger. De hadde ulike måter å kjøre på. De kjente seg selv best og var lite mottakelige for andres innstendige råd. De betvilte ikke motivene, men de ønsket å klare det selv. Ros var også vanskelig, spesielt for Kjetil. En oppvekst med stadige konstruktive påminnelser om hva han kunne gjøre annerledes for å kjøre enda fortere, alltid, ga Kjetil et unaturlig forhold til overdreven ros. Skulle det komme mye av det på en gang, ble han brydd og følte seg som en idiot. Da var han flinkere til å gi ros. Spesielt til Lasse. Lasse mente da også at det var lurt å lytte til Kjetil. Han så på Kjetil som en veldig realistisk og nøktern lagkamerat. Det satte han pris på. Kjetil ga sjelden korrigeringer, han gikk ikke rett inn og kritiserte Lasses skikjøring, men han var flink til å rose. Da lyttet Lasse, for rosen var konstruktiv. Alle lyttet. For Kjetil sa gjerne det samme i plenum. Hvis Kjetil var den raskeste på trening, poengterte han likevel de tingene han ikke gjorde bra nok. Hele landslaget delte broderlig på erfaringer og tips, men det lå en reservasjon der likevel. Ikke fordi de ikke unnet hverandre gode tips og presumptivt avgjørende informasjon om en portpassering, men fordi alle visste at de alene var ansvarlig for hvordan man benyttet den informasjonen og i siste omgang, hvordan de selv kjørte. Lasse og Kjetil, Dream Team, var 24-timers utøvere, hele året. Når rennet var ferdig, kastet de seg over barmarkstrening, og 163
klarte de å skvise inn en tenniskamp, så gjorde de det også. De kastet seg over aktiviteter og treningsopplegg som sultne inntar god mat. Konkurranseinstinktet sørget, som nevnt, for en voldsom intensitet. Kjetil er verst, eller best, når det gjelder å ta useriøs lek blodig alvorlig. Enten det er konkurranser i Hvem kan slå Aamodt og Kjus på tv, eller det er showrenn på Kvitfjell der gamle skilegender konkurrerer mot hverandre. Da Kjetil for noen år siden sto i startbua i parallellslalåm sammen med Bjarne Solbakken, som nettopp hadde lagt opp, hadde han kun ett mål: Å banke den guttungen ned i støvlene. Han skulle kjøre for fullt. Både fordi det er instinktet hans, men også fordi han likte dårlig tanken på at Solbakken skulle tro at Kjetil var dårligere enn han i virkeligheten var. Så derfor, full innsats. Det endte med seier og knekte fortenner. Kjetil kastet seg nemlig ut litt for tidlig og kjørte tenna inn i startporten som ikke hadde åpnet seg skikkelig ennå. Han merket at tenna løsna, men beholdt dem løst i munnen hele veien på vei ned. Han var aldri inne på tanken om å stoppe opp og si at han hadde skadet seg. Til tross for at dette er et tullerenn. Men han vant! Kjetil er en utrolig dårlig taper, mens Lasse er en like dårlig vinner, når det gjelder aktiviteter utenfor skiløypa. Kjetil blir sint når han taper, mens Lasse hoverer når han vinner. En herlig kombinasjon når de konkurrerer mot hverandre. Det gjorde de ganske ofte. Både mann mot mann og lag mot lag. Med jevne mellomrom opp gjennom karrieren møttes Siggerud winners og Holmlia loosers, eller omvendt, avhengig av hvem du spurte. Lasse og Kjetil tok med seg kameratene sine i uformelle, men blodig alvorlige konkurranser i basket, fotball, tennis, ishockey og mye mer. Dette var i utgangspunktet 164
hyggelige idrettsaktiviteter mellom barnslige voksne, men både Kjetils kompiser og Lasses venner forteller om en helt spesiell stemning når hovedpersonene tok av. For de skulle vinne. Det var battle of life. Hver gang. Skadeprosenten gikk opp hundre prosent når de var med. Mens kameratene deltok for å trene, gjorde Kjetil og Lasse alt for å vinne. De hadde et ekstra gir. Lasse og Kjetil har konkurrert hele livet. Men der det betyr mest for begge å vinne, i alpinbakken, er de støttende, inspirerende og hjelpende. Det føles helt naturlig å akseptere og til og med glede seg over den andres suksess. Det er et paradoks. For samtidig som det føles godt å slå din nærmeste konkurrent, den du lever tettest på, var det også godt å ha en som kunne slå Herman Maier når man selv ikke nådde helt opp. Når Kjetil og Lasse var på samme nivå, spilte det faktisk liten rolle hvem som vant. Jo nærmere de var hverandre i alpinbakken, desto lettere var det å takle at den andre vant. Hvis begge var dårlige, fant de trøst i hverandre. Når begge var på toppen, fant de glede i hverandre. Det var først når de var på to forskjellige planeter at det var litt vanskeligere. I konkurranser utenfor bakken var det uaktuelt å gi hverandre noe kred, noe slakk eller noe hjelp.
*** Kontrasten mellom våre helter i alpinbakken og profesjonelle fotballspillere kan synes stor. Det gjelder ikke bare i livet utenfor arenaen, men også evnen til å fokusere, ofre, slite og trene. Denne oppfatningen deles også av sportsjournalister som har fulgt våre ulike idretter og fremste idrettsutøvere tett gjennom mange år. VGs Truls Dæhli mener fotballgutta har ekstremt mye å lære av Aamodt og Kjus. Morten Pedersen 165
i Dagbladet sier spillere som John Carew og Steffen Iversen kunne vært av et helt annen kaliber og i en helt annen posisjon med sine talenter, dersom de bare hadde hatt ti prosent av den viljen og evnen til forsakelse som Lasse og Kjetil har hatt. Forskjellen vises ikke bare i konkurranser, men kanskje mest utenfor. Hvordan kan det ha seg at det norske alpinlandslaget som tok 53 mesterskapsmedaljer på 16 år i samme periode praktisk talt var uten skandaler av noe slag? Det er mange utøvere, det er mange år, det er mange fristelser, og mange nedturer. Ikke én episode av graverende karakter, hvis man da ser bort fra at fire løpere ble sendt hjem til Norge fra MellomEuropa på 80-tallet på grunn av festing, før kulturendringen. De manglende skandalene kan skyldes ståldisiplinen som Kurt Hoch begynte å innføre, Ole Kristian Furuseths seriøsitet, treningsopplegget til Toffa på skigymnaset, den harde Finn Aamodt, Jarle Aambøs systematiske barmarkstrening, Dieter Bartsch’ faglige tyngde, Gartner-brødrenes personlighet, Jan Ove Nystuens oppofrelse eller guttas egen innstilling. Eller alt sammen til sammen. På tampen av OL-sesongen i 94 forsøkte riktignok Lasse og Kjetil å vike fra prinsippet med ikke å feste eller drikke i forbindelse med skikjøring. Det skjedde kvelden før NM i Narvik. Både Lasse og Kjetil danset og festet i god fotballstil. Dagen etter kjørte begge ut etter få porter. En vond bekreftelse på at fest og moro skjer på hytta til Lasse om sommeren. Ikke i sesongen.